Marrakech på tre-fire dager

Dette er kanskje ikke det mest rettferdige bildet å vise frem etter en tur til
Marrakech, men jeg synes likevel at fargene og forfallet man ser mange
steder, kommer godt frem her. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marrakech på tre-fire dager

Det er nesten ett år siden sist mannen min og jeg var i Marrakech. Vi reiste med Norsk Tur i mars 2017, og dette var en matreise med Trines matblogg. I løpet av drøyt fire dager fikk vi med oss to matkurs om det arabiske kjøkken, og vi besøkte bl.a. Atlasfjellene, et berber-marked og Medinaen i Marrakech. Så sjarmert ble vi at vi bestemte oss for at hit ville vi tilbake - og det relativt raskt. Jeg har for øvrig skrevet om denne turen her på bloggen. Det har også Trine Sandberg fra Trines Matblogg, og bloggeren Anne Cathrine Gulbrandsen fra ENEstående mat.

Ferskpresset granateple-juice er en luksus man bør unne seg når man er i
Marrakech. Pass på at den ikke blir spedd ut med vann før du får den servert!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hvordan kommer man seg til Marrakech?

Vi planla turen vår en del måneder i forveien, og fikk derfor tak i ganske rimelige billetter. Vi valgte å fly med Norwegian, som har direkte flyvninger mellom Gardermoen og Marrakech. Flyturen tar ca. 5 timer hver vei. I januar hadde vi i grovt sett to valg. Det gikk nemlig fly bare på onsdager og lørdager. Vi valgte å fly tur-retur onsdag-lørdag, og fikk dermed med oss tre overnattinger. Ankomst- og avreise-tider var såpass gunstige at vi fikk en del ut av begge reisedagene. Dersom du skal reise til Marrakech for første gang, anbefaler jeg minst fire overnattinger. (Hvis du velger Norwegian i tiden fremover, ser jeg på nettsidene deres at det er fire flyvninger hver uke - tirsdag, onsdag, torsdag og lørdag.)

Hvor bør du bo?

Når man reiser til Marrakech kan man enten bo inne i Medinaen (gamlebyen), eller i "nybyen" (der franskmennene bodde mens området var en del av et fransk protektorat). Jeg er ikke i tvil om hva du bør velge! Selvsagt bør du bo inne i Medinaen, og selvsagt bør du bo i en riad. 

En riad er et tradisjonelt marokkansk hus eller palass med en indre hage eller gårdsplass. Tidligere var dette privathus som var bygget med tanke på å beskytte privatlivet og også fungere som vern mot vær og vind. I dag er de fleste riadene i bruk som hoteller. Det er mange å velge mellom i Marrakech!

Sist gang vi var i Marrakech, bodde vi i Riad Dar Justo - en nydelig riad med klasse og stil. Denne gangen valgte vi Riad Jardin Des Rêves. I og med at vi reiste i midten av januar i år, fikk vi det riktig rimelig. Jeg tror ikke vi kom over 1000-lappen for tre netter. 

Noe av det vi la vekt på ved valg av riad, var at det måtte være wifi der. Å være på nettet med norske telefoner i Marrakech er nemlig så dyrt at det er helt uhensiktsmessig å bruke roaming i det hele tatt. Vi snakker 40 kroner pr. MB, og det betyr at hundrelappene forsvinner fortere enn du liker å tenke på. 

Desto større var irritasjonen da vi erfarte at wifien på hotellet overhode ikke fungerte, og at vi ble oppholdt med snakk. Vi fikk wifi-vifte på telefonen, men den var altså helt ubrukelig. Ute i gangen vår sto det en ruter, og wifi-viften forsvant ikke da vi trakk ut kontakten på ruteren. Mao.: den sto der til pynt og kanskje mest av alt for å roe ned irriterte hotellkunder. Eieren kunne da si at dette var utenfor hans kontroll. Han skyldte på været og at det var bare akkurat nå det var slik. (På en cafe rett i nærheten var wifi´en til sammenligning 100 % stabil under hele vårt opphold.)

Mitt råd er: sjekk ut på Trip advisor hva folk er mest fornøyd med og ditto misfornøyd med - før du bestiller! - og avstem dette i forhold til egne forventninger. Rent bortsett fra det med wifi-en, var vi helt greit fornøyd med vår riad, selv om det må innrømmes at spesielt jeg kjente en god del på irritasjonen underveis i oppholdet, og skulle ønske at vi hadde gjort bedre research på forhånd. (Jeg ønsket å poste bilder fra turen på sosiale medier, uten å bli flådd økonomisk.)

Riaden vår, som var hyggelig, hjemmekoselig og strøken mtp. renhold -
men altså uten wifi ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hva gjør man i Marrakech?

Egentlig er Marrakech et ypperlig utgangspunkt for utflukter - både ut til kysten, opp i Atlasfjellene og til nabobyer. Her vil jeg spesielt henlede oppmerksomheten til bloggeren Kleppanrova, som i flere innlegg har skrevet om Marokko - bl.a. med et besøk til kystbyen Essaouira, som ikke ligger veldig langt fra Marrakech. Dersom du har lyst til å reise rundt i Marokko, i alle fall til de nærmeste byen, trenger du imidlertid atskillig mer enn noen få dager. 

De fleste som besøker Marrakech i noen få dager, kommer (tror jeg) pga. maten og shoppingmulighetene. Selv er jeg veldig glad i det marokkanske kjøkken, som er rangert blant de ypperste i hele verden, og hvor mat laget i taginer står i fokus. Jeg reiser sjelden på turer med tanke på shopping, men Marrakech er unntaket. Her er det så mye fint å få kjøpt at man oppdager opptil flere behov man ikke ante at man hadde - før man får snudd seg ... 

Caféen med wifi i nærheten av riaden vår. Her gikk det unna en del mynte-te etter hvert,
siden dette var ett av få steder med forbindelse til utenomverden ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om Medinaens souker og "guidene"

Inne i Medinaen ligger soukene, det vil si markedene der man kan få kjøpt det meste. For oss turister er det så og si umulig å få full oversikt over alle labyrintene inne i souken. Vi brukte Djemaa el Fna, en stor markedsplass med forbindelse til Koutoubia-moskeen, som et utgangspunkt, og prøvde å manøvrere oss rundt i de ulike soukene herfra. Med større eller mindre hell til tider. Når vi fant tilbake til steder vi hadde vært tidligere, kjentes det som bare flaks. Men - det hjalp å ha vært her før! 

Inne i soukene er det meste under tak, og dette gjør det vanskelig å orientere seg. Å spørre noen om hjelp fører kun til at du plutselig har en "guide" på slep. Å være guide for turister er en stor industri i Marrakech. Hotelleieren vår advarte oss mot dette. Likevel klarte vi "å pådra oss guider" flere enn en gang, og ved i alle fall en anledning ble dette direkte ubehagelig. (Mer om dette senere i dette innlegget.)

Guiden fotfølger deg over alt, og er nærmest umulig å riste av seg. Ikke bare krever vedkommende penger til slutt, men han skal også ha kommisjon av selgere du handler av. Dette legger selgeren på prisen, som du må betale. Du får med andre ord en dårligere handel enn du ellers ville hatt. Og dersom du faktisk har kommunisert med guiden og ønsket å få hjelp til å finne en spesiell butikk, kommer du garantert til fetteren hans og ikke til den beste butikken ... Det mest irriterende vi opplevde var når selgeren ikke hadde det vi spurte etter, men insisterte på at vi måtte stå og vente mens han selv løp byen rundt. Bare for å komme tilbake med noe som var helt fjernt fra det vi spurte etter. Vi spurte f.eks. etter en vannkaraffel i tinn, og opplevde flere ganger at selgeren kom tilbake med en vase ... Nå var visst ikke Marrakech det rette stedet å lete etter en vannkaraffel i tinn, og dette kunne selgeren ganske enkelt ha fortalt oss med det samme. 

Ellers opplevde vi hver eneste dag at noen tilbød seg å lede oss til et berber-marked. Det var "siste dag" og "siste sjanse" - hver dag ... Den første gangen bet vi på, men etter å ha gått og gått og gått og gått ... sluttet vi å følge vedkommende. Hvor han ville ha ført oss til slutt, er jammen ikke godt å si ... 

Noen gode råd: Prøv å finne frem på egen hånd. Sørg for å ha god tid. Hold deg til områder der det er folk. Bare gå - du finner frem til slutt! Medinaen og soukene er tross alt ikke så stor. 

Busstasjonen i den nye bydelen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Shopping i Medinaens souker 

Det er veldig moro å bevege seg rundt i soukene, men det er også ganske slitsomt. Det nytter ikke å virre rundt med et ubesluttsomt uttrykk i ansiktet. Da nedrennes man av "Madam! Look at my shop!" "Madam! Just one minute!" "Madam ...." Etter noen timer kan en stakkars introvert sjel får mer enn nok av maset. 

Alt er enklere dersom man på forhånd har en noen lunde klar idé om hva man ønsker seg, og er i stand til å improvisere. Dersom du finner noe du liker, er mitt råd at du kjøper det med det samme. Sannsynligheten for at du finner tilbake til nettopp den butikken, er antakelig relativt liten uansett. Dette er heller ikke stedet der det er enkelt å fly rundt og sammenligne priser. Er du først i gang med å diskutere pris, er nemlig handelen i gang. 

I Marrakech pruter man. Kvalitet koster - også her. Bestem deg på forhånd for hva du kunne tenke deg å betale for en gjenstand, og forhold deg til det. Skambud fornærmer bare selgeren. Det verste som skjer er at du kommer hjem med dårlig kvalitet, som du har betalt altfor mye for. Regn imidlertid med at mange av varene i soukene er B-varer. 

Vi ønsket oss et fint fat, og opplevde at det meste av keramikken hadde krakelert glasur. Selgerne prøvde seg med at dette er "prisen" man betaler for håndlagde ting, nemlig at tingene da ikke er perfekte slik de fabrikklagde tingene gjerne er. Alle vet at dette er tull og tøys. Sjekk sømmene på tekstiler. Hvordan er de sydd? Er de bare tråklet sammen? Det opplevde vi med et sengeteppe vi kjøpte på forrige tur. Etter en vask var det lekre 1001-natt-sengeteppet rett og slett ødelagt. 

Jeg vil spesielt trekke frem en butikk, som du faktisk bør prøve å finne frem til, og det er Max & Jan. Her selges design-ting, og alt som frembys har god kvalitet. Her fikk jeg f.eks. tak i en skinn-puff med utsøkt design. Den kostet 2-3 ganger så mye som det jeg måtte ut med for en vanlig skinnpuff i soukene, men likevel godt under halvparten av hva jeg måtte ha gitt for en atskillig kjipere utgave hjemme i Norge. (I Marrakech er det mulig å få en skinnpuff ned i rundt 4-500 kroner, riktignok ikke av beste kvalitet - i Norge må du gjerne ut med det fire- eller femdoble uansett hvor du forsøker - Kremmerhuset eller en fornorsket utgave av en marokkansk butikk.) 

Inne i desigbutikken Max & Jan - finner du ikke noe du liker her, finner du
ingenting noen steder, er min påstand. Her selges kvalitet og ikke B-varer.
I utgangspunktet pruter man ikke er, men det går likevel an å be om en "god pris".
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Andre ting som det er mulig å få kjøpt er arabiske lamper, brukskunst av ymse slag, bilder, tepper, krydder, skinnprodukter m.m. 

Dette er et fargeglad land! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Selgerne i Medinaens souker er blide og trivelige. Jeg vet ikke helt hva som skjedde etter hvert, men på slutten av oppholdet vårt i Marrakech opplevde vi å få så hyggelige priser på det vi ønsket å handle at vi rett og slett ikke gadd å prute. Kanskje merket de at vi var erfarne i prutingens kunst? Det var rett og slett hyggelig!

Her er noen av menneskene vi gjorde handler med. En solgte fargerike lykter,
en solgte dadler, fikener og aprikoser og de to siste (berbere) solgte
telys-lamper. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Djemaa el Fna

Jeg har nevnt denne plassen tidligere i dette innlegget. Djemaa el Fna er først og fremst en markedsplass om dagen, der tilreisende berbere frembyr sine varer. Her er det også slangetemmere, tildekkede kvinner som går rundt og tilbyr henna-maling på hendene (pass på ringene dine!), frukthandlere som tilbyr ferskpresset juice osv. 

Jeg turte ikke å gå bort til slangetemmerne, siden jeg sist gang holdt på å få
en kobraslange slengt over nakken ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Et godt råd: Dersom du ikke for ditt bare liv vil risikere å få en slange rundt halsen, må du holde deg langt unna slangetemmerne! Trikset er nemlig å slenge en kobraslange rundt halsen til en livredd kvinne, og så må mannen betale i dyre dommer for at slangen skal bli fjernet. Jeg tuller ikke! Bare hold deg unna! 

På denne uterestauranten på Djemaa el Fna likte kokkene å lage mat!
Dette merket vi! Maten ble laget med kjærlighet, og det smakte bare
så godt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Om kvelden forvandles Djemaa el Fna til en gigantisk uterestaurant. Hele plassen fylles opp av et utall restauranter som i all hovedsak serverer det samme. Like fullt: det gjelder å velge riktig restaurant. Det første stedet vi satte oss ned på serverte ikke god mat, og dette sa noen som forlot restauranten idet vi kom. Vi bestilte bare litt mat, og så gikk vi videre. Vi var langt mer heldig med det neste stedet. 

Sauehodene ble holdt varme og fuktige hele tiden, slik at kjøttet ikke skulle
bli tørt. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Flere steder serverte restaurantene sauehoder, og dette spiste mannen min - med god apetitt! Selv bestilte jeg sitron-kylling-tagine, en svært tradisjonell marokkansk tagine-rett. Det smaker godt - hver gang! 

En romantisk aften på byen! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De fleste besøkende var marokkanere selv. Noe av det morsomme med stedet var å observere matgleden og stoltheten over maten - både fra de som serverte og de som spiste. 

For øvrig er det et sånt støynivå på denne plassen - særlig om dagen - at man ikke orker å oppholde seg her for lenge av gangen. 

Jardin Majorelle

Man går selvsagt glipp av mye når man besøker Jardin Majorelle i midten av januar - lenge før blomstringen er i gang. Vi dro dit likevel - mest fordi vi har hørt så mye fint om denne hagen. 

En vakker park! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen ble anlagt i 1923, men det er først i nyere tid at den har vært åpen for publikum. Yves Saint-Laurent hadde i sin tid en finger med i spillet for å bevare hagen. I tilknytning til hagen er det tre museer: Islamic Art Museum, Berber Museum og Musee Yves Saint Laurent. 

Vakre kontraster! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hagen er utsøkt vakker, selv om det i all hovedsak er kaktuser som vokser i den, og det er også en liten karpedam her. Blått og gult går igjen i eksteriøret. Få planter er så vakre under blomstringen som kaktuser, så de må være litt av et syn når våren og sommeren kommer!

Mange utsøkte detaljer (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den nye bydelen

Denne gangen besøkte vi også den "nye" bydelen - dvs. der hvor franskmennene bodde mens området var fransk protektorat. Okkupantene hadde visstnok såpass finfølelse at de lot marokkanerne få ha sin medina for seg selv, og så bygget de i stedet opp en ny by. Jeg vet ikke helt hva vi så for oss da vi besøkte denne bydelen, men vi forventet nok at det skulle være en enda større kontrast til resten av byen enn det vi fant. 

Kvinner i bybildet. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av tingene jeg merket meg er at det var flere kvinner å se i bybildet, enn hva vi hadde sett inne i Medinaen. Her var det også moderne kledte kvinner. De fleste gikk med hijab, skjønt det var noe variabelt. Inne i Medinaen gikk alle tildekket på hodet, og i lange ytterplagg. Der gikk mennene også svært tradisjonelt kledd, mens det inne i den nye bydelen var en hel del dresskledde menn. 

En bygning i den nye bydelen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den største kontrasten mellom ny og gammel bydel er likevel boulevardene, der det stort sett trafikkerer biler og mopeder. Inne i Medinaen er det stort sett fotgjengere, men også mange esler, gammeldagse traller/kjerrer og et urovekkende antall mopeder som kjører altfor fort rundt i de smale gatene (!). 

En bokhandler i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mannen min og jeg kom til at sjarmen med Marrakech først og fremst er å finne inne i Medinaen. Det er der det er mest spennende å være når man besøker Marrakech. Og for meg som elsker å fotografere, var det også der jeg fant flest objekter som trigget fotogleden. 

En liten historie fra Medinaen

Ved første øyekast kan kanskje deler av Medinaen virke litt sjuskete. Her og der ligger det en del søppel, og det er en hel del forfalne bygninger rundt forbi. Likevel er det forbausende lite å se av revne bygninger. I stedet bygges det nytt inni gamle bygningsskråg, og her og der så vi mye av restaureringsarbeid. Vi turister slipper ikke til i boligområdene inne i Medinaen, så det er vanskelig å få inntrykk av hvordan folk bor. 

Folkeliv i gatene i nærheten av riaden vår. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fikk for øvrig et noe ufrivillig opphold inne i et boligområde den nest siste dagen vi var der. Da hadde vi klart å påkalle en caféeiers vrede fordi vi ikke ville sitte der etter å ha funnet ut at wifi´en ikke fungerte (noe vi på forhånd hadde fått vite at de hadde). Plutselig hadde vi - uten å skjønne det til å begynne med - fått en "guide", som ønsket å vise oss veien til Djemaa el Fna. Med raske skritt gikk han foran oss, og vår skepsis økte etter hvert som vi beveget oss vekk fra folk. (Vi tror at det som senere skjedde var en direkte konsekvens av at vi ikke satte oss ned på aktuelle café ...)

I en av de labyrintiske gatene i Medinaen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi hevdet at dette ble helt feil, ble han sint og sa at "I know the souks!" (Hva er det med oss nordmenn som gjør at vi fortsetter å følge etter, når vi egentlig føler sterkt at noe er galt? Høflighet?) Vi beveget oss gjennom boligområder, der haugevis av barn lekte i gatene. Vi gikk og vi gikk ... Da mannen min nok en gang tok til orde for at dette ble feil, pekte han mot sola og sa at nå var det rett før vi var ved moskéen (dvs. Koutoubia-moskeen). En gang snudde vi, og da kom han plutselig opp med at vi måtte bli med til et berbermarked, for i dag var det siste dagen de var her. De stengte om en time ... Det var bare det at dette hadde vi da hørt de foregående dagene også ... Da han skjønte at vi ikke lenger var med på "leken", krevde han penger av oss. Plutselig dukket det opp tre til, og det ble direkte ubehagelig. Mannen min betalte ham 100 dirham (noen lunde svarende til 100 norske kroner), men han skulle ha mer. Han skulle ha 200 dirham. Niks - det fikk han ikke. Mannen min ga ham 20 til, og da slapp de taket på ham. (Jeg sto et stykke unna.) Da skulle vi "bare ta til høyre og så til venstre og så ville vi se moskeen ... Han løy. Vi hadde rotet oss helt bort og visste ikke hvor vi var.

Gatebilde fra Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi begynte å gå og hadde klokketro på at vi kom til å finne frem til slutt. Plutselig dukket det opp to unggutter som hevdet at nei, vi kunne ikke gå inn der og i hvertfall ikke der osv. Hvorfor? spurte vi. "Fordi det er veien til moskeen, og der har ikke turister lov til å gå!" Enda en løgn, men det skjønte vi først etterpå. I alle fall ble vi gående et lite stykke sammen med disse to guttene, og etter kort tid kom vi tilbake til relativt kjente strøk. Men da var det fullstendig umulig å riste dem av oss. De fulgte etter over alt. Vi ville gå inn i en annen gate en dem, og da kom de løpende og sa at der var det stengt. "Bullshit!" sa jeg og så gikk vi videre i en gate som aldeles ikke var stengt. Og så kom det uunngåelige: de ville ha penger av oss. Da var vi blant folk igjen, og tenkte at de kunne få en 50 dirham-seddel - for å være grei med dem. Men neida, det var ikke nok. Han andre ville også ha en 50 dirham-seddel. Det fikk han ikke.  

Det som faktisk var synd for Marrakech og for soukene var at vi da var så dritlei at vi i stedet for å fortsette å gå i soukene og kanskje legge igjen litt penger her og der, ikke orket mer og dro hjem til det wifi-løse hotellet vårt. Riktignok med et lite stopp innom en café i nærheten, der de hadde både wifi og en meget god mynte-te. Vi la igjen noen dirham på te der, for å si det sånn! Mens vi surfet rundt på nettet og oppdaterte oss på hva som hadde skjedd rundt forbi ...

Folkene i Marrakech

Jeg vil nødig etterlate et inntrykk av at Marrakech er en utrygg by eller at menneskene her ikke er hyggelig. Folkene i Marrakech er nemlig svært hyggelige! Og Marrakech er ingen utrygg by! Men her som ellers er det selvsagt brodne kar, som man skal passe seg litt for. Dersom man følger helt alminnelige forsiktighetsregler, slik man bør gjøre uansett hvor man ferdes, er det svært trygt her. 

Kvinnefellesskapi Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det føles svært eksotisk å være i Marrakech! Marokko er jo en del av Nord-Afrika, og det merker man når man er her! Folkene som bor her er stort sett enten arabere eller berbere, og de har levd i fredelig sameksistens i århundrer. Akkurat dette er marokkanerne stolte av. Marokko er et sivilisert land med en stolt kulturarv. Selv kjente jeg mange ganger på en følelse av å være vitne til filmkulisser, og det skyldes flere ting. Ikke minst fargene og det litt gammelmodige preget. Marokko befinner seg ikke så langt fra Europa, og likevel fikk jeg følelsen av å befinne meg et godt stykke tilbake i fortiden. 

Folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er store forskjeller blant folk på hvordan de lever livene sine, i alle fall ut fra hva jeg kunne bedømme ut fra klesdrakten. Her møter man alt fra kvinner med stil og som liker å vise det frem, til kvinner som skjuler alt ved seg. Man møter menn med langt skjegg og ikke skjegg i det hele tatt. Lange kjortler og tradisjonelle klesplagg har visstnok fått en renessanse her, leste jeg et sted. Det handler om identitet og tilhørighet, og det å ha regien på hva som er ens eget i forhold til ytre påvirkning ... tenker nå jeg. 

Flere folk i Marrakech. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var i grunnen alt jeg hadde tenkt å fortelle om denne gangen ... Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra turen. Enjoy!

Ivrige innkastere i Marrakech (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Utenfor en moské satt kvinner og tigget penger.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fargerike krydderier, te etc. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En av inngangene til soukene. (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En uterestaurant i Medinaen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

I soukene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mor og sønn kanskje? (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Marokkansk kunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Café Arabe er verdt et besøk! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fruktselgerne på Djemaa el Fra (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi spiste på restauranten La Maison Arabe,
og det var rett og slett en storveis opplevelse!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Vakker arabisk brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Koutoubia-moskeen (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Krydder, oljer og annet - her hadde de alt!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Snegler til middag? (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mathias Énard: "Tyvenes gate"

Når den arabiske og vestlige kulturen møtes

Mathias Énard (f. 1972) er en fransk forfatter som har studert arabisk og persisk, og som har bodd mange år i Midt-Østen. I dag bor han i Barcelona. I følge Wikipedia har han utgitt åtte bøker i årene 2003 - 2013. "Tyvenes gate" ("Rue des voleurs" - 2012) er hans syvende bok, og den første som er oversatt til norsk. 

Forfatteren har mottatt en rekke litterære priser, og ved siden av forfatterskapet har han vært redaktør for flere kulturell tidsskrifter og medvirket til åpningen av to gallerier for samtidskunst i Paris, fremgår det av bokas smussomslag. 

Lakhdar har vokst opp i Tanger, Marokkos havneby med forbindelse til Spania og Gibraltar. Han har aldri vært noen andre steder i hele sitt liv da han i en alder av sytten år blir sparket ut hjemmefra. Han og kusinen er nemlig tatt på fersken i en svært intim situasjon, og dette oppfattes som helt uhørt. Han er etter dette uønsket i familien. 

Plutselig står Lakhdar helt på bar bakke og må klare seg selv. De første månedene bor han på gata og lever fra hånd til munn. 

"Jeg har sultet, jeg har spist råtten frukt som torghandlerne lar ligge igjen til tiggerne, jeg har vært nødt til å sloss om epleskrotter og mugne appelsiner, klappe til alle slags krøplinger, énbeinte, mongoer, horder av stakkarer som virret rundt omkring på markedet akkurat som meg; det har vært kaldt, jeg har ligget gjennomvåt i høstnettene når uværet har høljet over byen og jaget fattigfolket inn under arkadene og inn i krokene på Medinaen, inn i nybygg der du må bestikke vaktmannen for å få overnatte i ly; på vinteren trakk jeg sørover, uten å finne noe bedre enn purken som banket meg opp på et skabbete politikammer i Casablaca for å oppmuntre meg til å dra hjem til mor og far; jeg kom meg på en trailer til Tanger, en grei kar som ga meg halve nistematen sin med én på trynet da jeg nektet å være jente for ham, og da jeg stakk innom for å hilse på Bassam, da jeg tok sjansen på å dukke opp i nabolaget, var jeg blitt gud veit hvor mange kilo lettere, klærne mine var i filler, jeg hadde ikke lest en bok på mange måneder og hadde nettopp fylt atten. Ingen fare for å bli gjenkjent. Jeg var utkjørt." (side 18)

Møtet med Bassam blir skjebnesvangert for Lakhdar. Med løfte om en jobb i bokhandelen Forsamlingen for spredning av Koranens tanker og et sted å bo, havner han inn under sjeik Nureddins "beskyttende" vinger. Vi forstår ganske snart at bokhandelen kun er et skalkeskjul for en fundamentalistisk bevegelse som utfører terrorhandlinger mot sivilbefolkning og turister. Handlingen foregår midt i "den arabiske våren", dvs. rundt 2011.

Lakhdar er en følsom ung mann som lengter etter kjærligheten. Ja, og få utløp for noe av sitt begjær ... Han og Bassam oppsøker Tangers tvilsomme steder i håp om å treffe utenlandske damer. Her treffer de Elena og Judith, to spanske jenter på ferie i Marokko. De studerer at på til arabisk. 

"Jeg hadde vondt for å tro at de virkelig studerte arabisk, det vil si var interessert i hjemlandet mitt, språket mitt, kulturen min; dette var mirakel nummer to, et merkelig mirakel, man kunne lure på om det ikke var diabolsk - hvordan kunne to jenter fra Barcelona ha så lyst til å interessere seg for dette språket at de satte i gang med å lære seg det? Hva skulle de med det?" (side 51 - 52)

Kontakten med Judith skal etter hvert komme til å bety mye for Lakhdar, særlig når han etter hvert ser seg nødt til å flykte fra Marokkos havneby Tanger og starte et nytt liv i Spania som illegal innvandrer. På dette tidspunktet står den arabiske verden i brann, mens Europa preges av finanskrise. Hva er egentlig verst? 

"Byer kan temmes, eller rettere sagt, de temmer oss; de lærer oss å te oss pent, de rensker av oss utlending-slagget, skreller av oss den bondske barken, smelter oss inn i seg, former oss i sitt bilde - ganske snart gir vi slipp på vårt eget ganglag, vi glor ikke tomt ut i lufta, vi nøler ikke på vei inn på metrostasjonen, vi har den riktige rytmen, vi beveger oss i riktig takt, enten vi er marokkanere, pakistanere, engelskmenn, tyskere, franskmenn, andalusiere, katalanere eller filippinere, så klarer Barcelona, London eller Paris til slutt å dressere oss som hunder. En dag griper vi oss i å stå og vente på grønt lys i fotgjengerovergangen; vi lærer oss språket, byens ord, dens lukter og lyder ..." (side 214)

Noe av det som fascinerte meg mest med denne boka, er hvordan forfatteren bruker språket til å utvikle bokas jeg-person - i begynnelsen en nokså enkel gutt med et begrenset begrepsapparat, til han utvikler seg til en verdensborger som forstår de fleste kodene i samfunnet, som på mange punkter er mye mer komplisert enn gata han vokste opp i. Barcelona er en flerkulturell by og det å passe inn er ikke gjort i en håndvending. Samtidig er det enklere å leve der nettopp fordi byen ikke på noen måte er preget av konformisme. Her er det tillatt å være den man er, bare man følger spillereglene. Samtidig beskrives et samfunn som har sin "hakkeorden" eller sosiale hierarki - der som alle andre steder.

Selv bor Lakhtar i tyvenes gate - Carrer Robadors; derav bokas tittel. Dette er strøkets verste gate, der horene, junkiene og drankerne bor. Det som på mange måter holder ham oppe er kjærligheten til litteraturen og særlig poesien, og dessuten kjærligheten han føler for Judith ... Samtidig er han en smule desillusjonert, der han til stadighet sammenligner mennesker med hunder. Så spørs det om det er mulig for ham å flykte fra fortiden når det kommer til stykket ... 

I "Tyvenes gate" ser vi alt fra Lakhtars perspektiv. I og med at forfatteren har valgt jeg-person-formen, møter vi ikke en allvitende hovedperson som analyserer det store bildet. I stedet møter vi et menneske som er godt over middels reflektert, og som etter mange år uten familiens beskyttelse har blitt street smart så det holder. 

Hvordan er det egentlig å komme til et fremmed land som illegal innvandrer? Hvorfor er det slik at det i de fleste storbyer ikke er landets egne innbyggere, men "de andre" - utlendingene - som rundstjeler turistene? Har vi ikke hørt det mange ganger tidligere? Hvorfor blir det slik? Jo, fordi nøden tvinger de illegale innvandrerne til å stjele for i det hele tatt å overleve. Nøden skaper tyver, og sånn må det nødvendigvis bli når ingen vil gi dem oppholdstillatelse og langt mindre en anstendig jobb. Overlevelsesdriften får mennesker til å gjøre det som skal til for å overleve! Akkurat på dette punktet mener jeg at boka er glitrende. Den får oss til å forstå mer enn vi gjorde fra før av. Så får det heller være at jeg ikke oppfattet boka som høy-litterær. Jeg forventet for øvrig ikke å bli presentert for alle nyansene ved den arabiske våren eller å få det store overblikket. Dette er først og fremst en roman om den lille mann og hans overlevelse i en komplisert verden. 

Jeg opplevde for øvrig at forfatteren har evnet å skape et troverdig persongalleri, og at miljøskildringene også fremstår som autentiske. Forfatteren har åpenbart stor innsikt i det han skriver om. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt på fransk: 2012
Originaltittel: Rue des Voleurs
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Tom Lotherington
Antall sider: 301
ISBN: 978-82-03-37056-4
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget

Mathias Énard (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 4. juni 2015 - Skriver så det svir - Den som ikke er tyv, blir tyv, når samfunnet setter stopper for muligheten til et anstendig liv. Mathias Enard skriver så det svir om vår helt nære samtid.
«Tyvenes gate» er en usminket fortelling om den arabiske våren. Det er den første av franske Mathias Enards bøker som oversettes til norsk. Det bør ikke bli den siste.
Den arabiske våren er på sitt vakreste, eller farligste, når unggutten Lakhdar fra Marokko frister lykken i Europa. ... Mathias Enards «Tyvenes gate» er en politisk roman i den forstand at den viser ett enkelt menneskes kamp for å overleve i en urolig samtid. De politiske endringene, som kan komme i brå og uventede kast, legger føringer for jeg-fortellerens liv og er forutsetningen for hans videre eksistens.
Med sine direkte skildringer av eventyr, kjærlighetslengsel og overlevelsesvilje, holdt i et imponerende levende og illusjonsløst språk, er «Tyvenes gate» et eksempel på at visst går det an, å skrive politisk kvalitetslitteratur.

"Casablanca calling" (Regissør: Rosa Rogers)

En optimistisk film om kvinnefrigjøring i Marocco

I år arrangeres Arabiske filmdager for femte år på rad. I år som i fjor er det Victoria Kino i Oslo som er senter for begivenhetene (skjønt man i år har fått litt drahjelp også fra Saga kino). Filmutvalget er enda større enn tidligere, idet totalt 21 filmer skal vises i løpet av fire dager. Det er så mye interessant som vises at man egentlig ikke burde gjøre annet enn å løpe fra kinosal til kinosal i håp om å få med seg mest mulig. Dette var dessverre ikke mulig for meg, og jeg var derfor nødt til å gjøre noen valg. 

En av filmene jeg plukket ut var "Casablanca Calling". Et lite mirakel av en dokumentarfilm, skulle det vise seg! 

I filmen møter vi tre helt spesielle kvinner, såkalte morchidat, dvs. kvinnelige, religiøse predikanter.

"Siden 2006 har mer enn 400 kvinner tiltrådt rollen som morchida og målet deres er dette: å frigjøre kvinner (og menn) fra en kvinnefiendtlig tolkning av islam. Filmen følger tre kvinner som reiser rundt i Marokko og veileder jenter og kvinner i alle aldre om tema som arrangerte ekteskap, barneekteskap, vold mot kvinner, økonomisk utnyttelse av kvinner og selvmord blant kvinner. Motforestillingene i det marokkanske samfunnet er mange og ifølge én mann i filmen er kvinner tikkende bomber som må giftes bort så tidlig som mulig for å unngå katastrofe. Det er slike forestillinger morchidat-ene kjemper mot. Selv om vrangforestillingene er mange i et land med ekstremt høy analfabetisme, er pågangsmotet til kvinnene desto større. Og det kjennes godt med litt karismatisk, muslimsk feminisme midt i alle historiene om muslimsk mannemakt." (Sitat fra arrangørenes presentasjon av filmen.)  

Kvinenne har ingen andre å rådføre seg med. 

Ønsket om å utdanne kvinner til å gjøre denne oppgaven er det myndighetene som står bak. Mange husker vel terroren i Casablanca i 2003 (les mer om dette på Wikipedia), et tema det for øvrig har vært laget en del filmer om - blant annet "Horses of God", som ble vist på Arabiske filmdager i 2013 (linken fører til min omtale av filmen). 

En av morchidatene vi møter i filmen.

Fattigdom, uvitenhet og ikke minst analfabetisme gjør at kvinnenes situasjon forverres betydelig. Når de blir møtt med påstander om hva profeten sier i Koranen, er de ikke i stand til å ta til motmæle. Mange forestillinger om hva som er lov og ikke lov, verserer, og dette harmonerer dårlig med et moderne samfunns krav. Morchidat-ene er godt skolerte i Koranen, går i dialog med kvinnene og gir dem konkrete råd. De retter også opp i tidligere misforståelser om hvor grensene for en kvinnes utfoldelse går - særlig når de ønsker å være gode muslimer. 

Underveis i filmen møter vi unge jenter i puberteten på et jenteinternat. Felles for disse unge jentene er at de kommer fra fattige familier, og at de ikke har noen å snakke med om alt de lurer på om livets mysterier - særlig i forhold til gutter, kjærlighet, ekteskap osv. En jente som har hatt kontakt med en gutt, og som blir straffet av sin far ved å bli tatt ut av skolen, tar sitt eget liv. Dette gjør et voldsomt sterkt inntrykk på jentene, fordi de jo føler at de har så mye til felles med denne jenta, som var helt normal og bare glad i å leve. 

En av morchidatene vi møter i filmen.

Rådene som gis er hele tiden innenfor islam, og morchidat-ene selv må tåle å bli møtt med kritiske spørsmål om hvordan de har valgt å leve sine liv. Hva med barna? Og hvem sørger for at mannen får mat på bordet når han kommer hjem fra jobb?

Koranen inneholder intet forbud for kvinner til å gå ut i jobb. Tvert i mot var profeten opptatt av at alle mennesker har en plikt til å tilegne seg kunnskaper. Som en av morchidat-ene innvendte da en ung mann mente at de hadde mye å lære av Vesten: de burde ikke glemme sine egne kulturelle røtter! En gang levde kvinner og menn som likeverdige mennesker, side om side. 

Også kvinnene på landsbygda får råd og veiledning i livene sine. 

Mye har skjedd til beste for kvinner (og menn) i Marocco i nyere tid. Bare det forhold at nedre giftealder er satt til 18 år, har betydd mye. Dette forhindrer likevel ikke at enkelte jenter er lovet bort til en fetter eller andre allerede mens de var svært smål ... Men som en av morchidat-ene ga som råd: Koranen forbyr tvangsekteskap, og man kan faktisk protestere uten å være en dårlig muslim av den grunn. 

Det tristeste var det å møte unge jenter på landsbygda, som jobbet for ingenting. De er analfabeter uten rett til et eget selvstendig liv. Mens de jobber, sover mennene i landsbyen, og alle pengene de tjener går til mennene. Mennene kan ikke en gang feie en gårdsplass uten å bli gjort til latter. I likhet med de fleste nødvendige oppgaver som hele tiden trenger på i et hjem ... Problemet med tvangsgifte av jenter eksisterer fremdeles, og det er en tragedie når det etter kort tid viser seg at ekteskapet var et feiltrinn fordi mannen ikke holder mål ... 

Dette er en modig og tankevekkende film, som virkelig gir grunn til optimisme! Veien til bedre forhold både for kvinner og menn i fattige land som Marokko, er utdannelse og kunnskap. Vel - det kommer til å ta tid, men hva annen kan man egentlig gjøre enn å påskynde denne prosessen? Det handler om holdninger og om mangel på rollemodeller. Den dagen mennene skjønner at de selv vil få det bedre - ja, et lykkeligere liv - når deres kvinner får bedre vilkår, den dagen vil fremskrittet komme i rekordfart! Ekstra givende var det for øvrig å se et kvinnesamfunn full av galgenhumor! 

Du kan lese mer om filmen på denne nettsiden:
- www.casablankacalling.com

Fikk du ikke med deg denne filmen i går? Vel, du har fremdeles sjansen til å få den med deg i dag! Kl. 16.00 vises nemlig filmen i sal 3 på Victoria kino. Det er fremdeles billetter å oppdrive! 

Innspilt: 2014 
Nasjonalitet: Marokko/Frankrike
Språk: Arabisk - tekstet på engelsk
Sjanger: Dokumentar 
Spilletid: 70 minutter