Ida Jackson: "Morfar, Hitler og jeg"

Når morfar var nazist ... 

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli. 

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes. 

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak. 

Det  er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist? 

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv. 

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om! 

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen. 

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen. 

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oppleser: Runa Eilertsen 
Spilletid: 8 t 25. min. (antall sider: 264)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget 

Ida Jackson (Foto: Erik Dyrhaug - lånt fra Aschehoug)

Andre omtaler av boka:
- Klassekampen v/Sigrun Slapgård - 27. september 2014 - Ei ny fortid - Eit wikipediasøk og du har fått ei ny fortid: Morfar var ikkje berre den varme handa å halde i, han var nazist og frontkjempar. Med eit tastetrykk ramlar du inn i den mørkaste delen av norsk historie og det råkar deg i den mjukaste delen av hjartet. Det slår inn i deg og din nærmaste familie anten du vil eller ei. ... Ida Jackson har levert eit viktig og velskrive bidrag til det foranderlege bildet av krigen, ho må lesast – og diskuterast. Dette er ei bok som tar tak i deg, anten du er sytten eller sytti.
- Artemisias Verden - 24. oktober 2014 - Jeg synes at Ida Jackson har skrevet en modig, ærlig og svært personlig bok. Jeg tenker også at det er en viktig bok. Den gir ingen svart-hvit fremstilling av en morfar som et ondt monster, eller noe som skal bortforklares, eller unnskyldes. Hun har gjennom skrivingen bearbeidet sine følelser og forhold til bestefaren. Hun har hylt, grått, hatet det han har gjort, men står igjen med at han faktisk gjorde det han gjorde, var den han var på godt og vondt, men at det ikke tar fra henne minnene om den gode morfaren, for han var det også. Mye mer kunne vært sagt om denne boka, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den selv. Boka er dessuten veldig godt skrevet. 
- Bøker & Bokhyller - 23. oktober 2014 - Jeg føler at dette er ei klok og viktig bok, og håper at mange tar seg tid til å lese den. Til tross for at det stadig dukker opp nye kriger og grusomme konflikter rundt om i verden (Dessverre også nærmere og nærmere vår egen lekegrind), så bør vi ikke se på andre verdenskrig som et avslutta kapittel vi kan gjemme og glemme. De årene i norges- og verdenshistorien er fortsatt med som en del av oss, og kanskje er det ekstra viktig at det her en en ung stemme som viser at krigen faktisk har vært med på å prege henne.
- Bok & Blogg - 27. oktober 2014 - Ida Jacksen oppsporer kilder og intervjuer familiemedlemmer for å følge i morfarens fotspor, og hun løser oppgaven veldig godt. Hun har stor vilje til å sette seg inn i hva som kunne få morfaren til å melde seg inn i NS og handle slik han gjorde. Han er tross alt en av hennes nærmeste og en morfar som hun var svært glad i og som var en støttende person for henne i oppveksten. Nettopp det at hun har et så sterkt personlig forhold til den Per Pedersen Tjøstland, gjør at vi som lesere får et unikt innblikk i biografien til en nazist og nazismen som ideologi i praksis.
- Tones Bokmerke - 26. oktober 2014 - Selv om leseåret 2014 ikke er slutt enda , tror jeg Morfar, Hitler og jeg blir «Årets bok» for meg. Det er en viktig bok selv om både tilblivelsen og resultatet er smertefull for forfatteren og familien. Uten at slike historier fortelles vil lidelsene til alle de som var direkte offer for ekstreme nasjonalsosialisters ytringer og handlinger bli glemt. Den er viktig fordi den gir innsikt og grunnlag for refleksjoner og debatt. Både om historiske hendelser og hendelser som ligger mer nært oss i tid. Men også dagens samfunn der trenden er at ekstremister handler mer og mer alene. Var det volden morfaren ble utsatt for under oppveksten som gjorde til at han tok valget fra å bare sympatisere til å handle; å bli SS-soldat. Det er ingen skråsikker bok der forfatteren gir inntrykk for å ha svar på temaene hun skriver om. Forfatteren er åpen og modig som trekker sammenligninger mellom morfarens politiske ståsted og det ståstedet hun selv hadde den tiden hun var politisk langt ute på venstresiden med hodet fullt av konspirasjonsteorier ...

- Kleppanrova - 25. oktober 2014 - Det er skikkelig skrekkelig, vanskelig og skjønne at folk blir slik og kan handle slik, men samtidig en viktig bok som belysende tematikken så fantastisk!Den er så velskrevet og personlig at jeg ble virkelig rystet, her snakker vi om skikkelig godt innhenting av bakgrunnstoff, skriving, linking til nåtidens dataspill og utrolig flotte refleksjoner! Skrivestilen, komposisjonen og fortellerteknisk er den fantastisk bygd opp, så jeg skjønner at dette har tatt lang tid å få puslet sammen. Jeg synes også det er spesielt at hun fikk så god kontakt med moren sin etter å ha vært på kanten med henne. De har funnet hverandre igjen gjennom dette bokprosjektet, flott! En sjelden bok som slår deg midt i magen!
- Tine sin blogg - 1. desember 2014 - Ikke tenk at det blir alt for mange bøker om 2. verdenskrig, denne boken er annerledes og absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese eller lytte til. Måten forfatteren har skrevet denne boken gjør at familien hennes fremdeles kan gå med hevet hode, for hun har tatt for seg hendelser på en saklig måte, uten spesielt mye føleri. Mot slutten når hun går inn på det som skjedde etter krigen, beskriver hun medmennesket Per Pedersen, og tårene mine tar til å trille. Han blir fremstilt som et godt menneske, bedre enn meg og mange andre, og jeg raser innvendig fordi jeg vil ikke synes synd i ham.

Edvard Hoem: "Slåttekar i himmelen"

Bygde-Norge på slutten av 1800-tallet

Edvard Hoem (f. 1949) har en formidabel produksjon av bøker bak seg (se bibliografi på Wikipedia). Selv har jeg bare lest en liten del av disse bøkene, og samtlige - syv i alt - har jeg omtalt på bloggen min. I år er det ni år siden sist han utga en roman ("Mors og fars historie"). 

De siste årene har Hoem brukt på å skrive et gigantisk verk i fire bind om Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men har hatt gleden av å høre forfatteren snakke om sitt bokprosjekt på Lørenskog bibliotek våren 2013. Dette har jeg skrevet en artikkel om på bloggen min. (Den dagen disse bøkene utgis som lydbøker, er jeg imidlertid klar!)

"Slåttekar i himmelen" er nå å få tak i som lydbok hos Lydbokforlaget. Dersom jeg hadde tenkt meg litt mer om før jeg begynte å lese, hadde jeg nok valgt lydbokutgaven. Det er nemlig en fornøyelse å høre Edvard Hoem lese sine egne bøker! 

"Slåttekar i himmelen" tar utgangspunkt i Edvard Hoems egen oldefar, som het Knut Hansen Nesje. I boka omtales han som Nesje. Innledningsvis skriver Hoem at "(e)g måtte dikte han fram, av luft og ingenting, av lyset over Molde og Rekneslia, av vinden som ruskar meg i håret og regnet som fall på markene og menneska, i hans tid og i mi". Dette er det eneste livstegnet vi får fra fortelleren selv, forfatteren Edvard Hoem, for siden overlater han på en måte historien til seg selv. 

I etterordet skriver Hoem at dette er en roman som er diktet rundt de spinkle minnene om personer som faktisk har levd. Han har hentet årstallene fra kirkebøker, mens andre opplysninger er hentet fra aviser og andre kilder. 

Det er for øvrig ikke første gang Hoem skriver om sin egen slekt. "Mors og fars historie" handler om hans egne foreldre, mens "Jordmor på jorda" handler om hans tippoldemor. "Heimlandet. Barndom" handler om hans egen oppvekst i hjembygda Hoem eller Karviland. Edvard Hoem må kunne regnes som ekspert på denne tidsepoken, ikke minst etter å ha skrevet bøkene om Bjørnstjerne Bjørnson. Dessuten har han inngående kjennskap til hvordan bøndene har hatt det i Romsdalen, hjemtraktene hans, de siste par hundre årene. 

I åpningsscenen av "Slåttekar i himmelen" er året 1874, og Nesje er slåttekar i en liten bygd like ved Molde. Han er enkemann og far til sønnen Hans, som er fjorten år. Å eie sin egen jord er selvsagt drømmen, men Nesje skulle aldri få oppleve annet enn å dyrke på bygslet jord. Det var jevngodt med relativ fattigdom, og liten eller ingen mulighet overhode til å komme seg opp og frem. I alle fall dersom han valgte å bli i Norge ...

En dag møter Nesje Serianna, som han frir til etter at han har forført henne. Serianna er en piperøykende kvinnen som er nokså annerledes bygdas kvinner. Hun tjener som tøs på Gørvell-gården. 

"Så spørger jeg dig, Serianna Eriksdatter: Vil du blive min Ungdoms Glæde og min Alderdoms Trøst?"

Det vart så stille i Gørvells hus som det aldri hadde vore. Serianna skifte farge, før ho strauk handa nedover det kvite forkleet og sa ja. 

Da braut det laus eit spetakkel som fekk taket til å løfte seg. Dei skreik og lo og ropte til kvarandre. Gørvell ropte høgare enn dei alle. Men det var han som kom med spørsmålet, og brått var det stilt igjen:

- Når er barnet ventande, Serianna? 
 - Det blir etter jul, sa Serianna. - Men før påske, la ho til. 

Og så braut spetakkelet laus igjen. (side 30)

Nesje er riktignok fattig, men han har en verdighet som gjør ham til en respektert mann i bygda. Han er både staut og arbeidssom, egenskaper som betydde alt. Det streifer knapt mannen som Nesje bygsler jord av at han faktisk har et liv ...  

Så følger det år på år med barnefødsler, og da er Seriannas søster Gjertine god å ha. Ei ungjente som turte å tale presten i mot da hun skulle stå til konfirmasjon, og som nesten holdt på å forspille retten til å bli konfirmert. Gjertine er noe så sjelden som belest på den tiden, og dette gjør henne fryktet. Kvinner på den tiden skulle helst ikke være "vidløftige". Man kunne risikere ikke å bli gift av mindre. 

Gjertine drømmer om Hans, Nesje-sønnen, men han har større planer for livet sitt og ønsker å gjøre karriere i Throndhjem. Der håper han å treffe en Throndhjemspie. 

Hovedpersonene i boka er Nesje, forfatterens oldefar, og hans svigerinne Gjertine. Den ene ble igjen, mens den andre reiste av gårde til Amerika. Å reise til Amerika var nemlig den eneste farbare vei for mennesker som drømte å komme bort fra fattigdommen. I barnerike familier truet sulten når den samme jorda skulle deles på stadig flere mennesker. 

Når Edvard Hoem skildrer dem som ble igjen og dem som dro på den måten han gjør, skildrer han samtidig tilstanden i Norge på den tiden. Det var ikke uvanlig at store deler av bygde-Norge forlot moderlandet (800 000 nordmenn gjorde det samme), gjerne lokket av Amerika-brev fra slektninger som hadde reist før dem og som skrev om det forlokkende livet på prærien. At de unnlot å skrive om blodslitet og alle skuffelsene gjorde at mange ble fristet, for i neste omgang å få sjokk over det som møtte dem. Like fullt: de var frie "over there"! For uansett hvor mye de slet - det var tross alt bedre der enn hjemme i Norge, hvor nedgangstidene gjorde at utkommet stadig gikk nedover. 

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at jeg ble bergtatt av historien om menneskene som befolker denne romanen. Ja, det var mye slit blant bøndene på 1800-tallet, enten de ble igjen eller dro. Hoem får likevel frem gleden ved livet, evnen til å se alt det vakre og evnen til å glede seg over kjærligheten og hverandre. Nettopp kjærligheten mellom mann og kvinne ble viktig i et liv som ikke rommet så mye materiell velstand. Uten på noen måte å skjønnmale tilværelsen til bøndene, får Hoem frem både humoren og lidenskapen som preget 1800-tallets bygdemennesker. 

Selv om Hoem har tatt utgangspunkt i sin egen slekt, oppfatter jeg denne romanen som så mye mer. Den handler nemlig om et Norge i en brytningstid, hvor så mange valgte å emigrere til Amerika. Historien blir dermed på en måte et stykke Norges-historie. Det handler om familiebånd som ble brutt for alltid, om barn ble satt bort i håp om en bedre fremtid et annet sted, og om foreldrehjerter som ble knust på veien. For hva var vel meningen med livet, når alle barna dro sin vei ... når alle barna rett og slett måtte dra sin vei, fordi foreldrene ikke hadde annet enn fattigdom å by dem ... 

Nesje beskrives så vart og fint. At han var annerledes, kostet ham mye. 

Han kunne sjå tilbake på ei slekt av ordenskarar som hadde tatt opp sitt samfunnsansvar og trekt i kongens klede. Han hadde ikkje gjort det same, men han var annleis enn arbeidskameratane. Dei las ikkje bøker, gjekk ikkje på biblioteket, vaska ikkje hendene før og etter måltid slik han gjorde, som var son av ei jordmor. Det låg liksom ei usynleg stemning av noko forfina rundt han. Derfor fekk han ingen andre nære venner enn kona si. Dei han delte kår med, var av eit anna slag enn han, og dei han rekna seg som likemann med, delte ikkje hans kår. (side 318-319)

Hoem skriver som alltid vakkert og han har skapt svært troverdige, helstøpte skikkelser i sin roman. Tidskoloritten er dessuten meget autentisk. Dette er som nevnt en epoke han kjenner svært godt, og det merkes. Ekstra interessant er de sterke kvinneskikkelsene. Menneskene i Hoems univers er ikke er så veldig annerledes fra oss selv, kanskje med unntak av at fysisk kjærlighet og synlig hengivenhet - også mellom foreldre og barn - var noe som primært foregikk bak hjemmets fire vegger og ikke i full offentlighet. Dessuten hadde religionen en sterkere plass i livene til 1800-tallsmenneskene. 

Fortellerstemmen i romanen er umiskjennelig Hoemsk, slik jeg kjenner den fra hans øvrige bøker. I min verden betyr det litterær kvalitet på høyt nivå! Hoem tilfører den typiske bygde-Norge-litteraturen noe annet og nytt enn det andre har gjort før ham. Jeg tror det skyldes at han går tettere inn på menneskene, og får oss lesere til å forstå alle de vanskelige valgene omstendighetene tvang dem til å ta, uten at vi kan stille oss til doms over dem på noe vis. Dermed åpner han opp rom vi aldri har vært i tidligere. 

Her lukter det Nordisk Råds Litteraturpris lang vei! Han har vært nominert fire ganger før, så det er på høy tid at han får den!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag
Antall sider: 352
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.

Edvard Hoem (bildet er lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 14. november 2014 - En mester i aksjon - Edvard Hoems siste bok er en oppvisning i skrivekunst - "«Slåttekar i himmelen» er en uvanlig finstemt skrevet fortelling. Hoem driver ikke med fiksfakseri. Historien fortelles i et rolig, malende tempo, og forfatteren lar oss bli godt kjent med romanens viktigste karakterer: slåttekaren Nesje og svigerinnen Gjertine."
- Vårt Land v/Liv Riiser - 10. november 2014 - Flyter fritt og favner vidt - "- Fortellingen er spekket med fakta både om lokale forhold i Moldetraktene, og om utreiseindustrien, slik den fortonte seg på slutten av 1800-tallet. Som Bjørnson-kjenner er Hoem fortrolig med epoken, og så er han jo fra Molde, da. Romanen er en kjærlighetserklæring til hjemtraktene, med sine fjell og åser, sitt lys og værlag; vi merker at hjertet banker i teksten."
- NRK v/Ann Eli Nøsen og Ivar Lid Riise - 5. november 2014 - Hoem følger oldefarens fotspor i ny roman - Intervju med forfatteren - "Historien om oldefaren har ikke sluppet taket i 65-åringen etter at han som smågutt hørte om slåttekaren i moldelia for første gang. – Det gjorde nok inntrykk på meg at min oldefar var en trofast arbeidsmann som gjorde sitt beste for å berge seg og sine. Likevel mistet han sønnene sine én etter én, sier Hoem, og viser til alle som dro over dammen til Amerika på slutten av 1800-tallet."
- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 8. november 2014 - Edvard Hoem: Det er hjerteskjærende, alle som har barn forstår det - Intervju med forfatteren - "- Norge var et land av bønder og husmenn og nesten alle hadde noen i familien som dro til Amerika. Slik var det i andre europeiske land også, det var en svær folkevandring.
Edvard Hoem skriver om sin egen oldefar, småbrukeren Knut Hansen Nesje i sin nye roman Slåttekar i himmelen. Oldefaren som var født i 1838 og som var slåttekar i 40 år hos storbonden Gørvell i Molde."
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 6. november 2014 - Intervju med forfatteren - Han husker godt fortellingene bestefar fortalte som sin far da lille Edvard selv var rundt fire-fem år. Om en mann som hadde fire sønner, men mistet alle - noen til Amerika.
- Det de fortalte, gjorde stort inntrykk på et barnesinn. Jeg har prøvd å skrive om dette to-tre ganger før, men har ikke fått det til. Skal ikke si at jeg har jobbet med boka i førti år, men det har gått 40 år siden jeg først tenkte at jeg burde skrive den. Til slutt bare bestemte jeg meg. Fant ut at jeg måtte skrive fritt og fabulerende rundt det, selv om jeg vet lite. Har gjort masse research, og brukt det jeg hadde av brev og andre kilder. Men mye er diktning, sier Hoem.
- Reading Randi - 1. april 2015 - Å skrive om mennesker som levde for så lenge siden, å prøve og skildre livene deres, gjenskape tankene deres, er kanskje ikke så lett, men Hoem har nok tenkt i samme baner som Sigrid Undset - at menneskene i deres hjerter forblir de samme, selv om tid og sed og skikk endres - kjærlighet, og menneskelige relasjoner og menneskelige følelser som sorg, sjalusi osv. er ikke tid og stedbundne:"Ti sed og skikk forandres meget, alt som tidene lider, og menneskenes tro forandres og de tenker annerledes om mange ting. Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager" (Sigrid Undset)
Det er vel ikke umulig at Edvard Hoem kommer med en oppfølger til denne romanen - det skal bli interessant å se hvordan det går videre med de som slo seg ned på prærien i Dakota, eller hvordan det går med den vesle Anton Edvard som Nesje valgte å sette bort - han som ble i Norge og ble forfatterens bestefar.

"Camille Claudel 1915" (Regissør: Bruno Dumont)

Juliette Binoche´s usminkede portrett av kunstneren Camille Claudel

Det er en stund siden jeg så filmen "Camille Claudel" fra  1988 (med regissør Bruno Nuytten), men jeg visste allerede da at en ny film om Camille Claudel med Juliette Binoche i hovedrollen var under innspilling. DVD´en av "Camille Claudel 1915" hadde release tidligere i høst, og jeg var ikke sen om å skaffe meg den. Det har imidlertid blitt mye mindre film-titting det siste året, og jeg har i tillegg ikke prioritert å blogge om alle filmene jeg har sett, når det må gjøres noen valg i en travel hverdag. Noen filmer føles imidlertid viktigere enn andre, og "Camille Claudel 1915" er definitivt blant dem. 

I blogginnlegget mitt om filmen "Camille Claudel" har jeg skrevet mye om Camille Claudels liv. I noen år var hun Auguste Rodins elskerinne, og de ble i første rekke kjent gjennom sin kunst, skulptører som de begge var. Det meste av Claudels kunst er dessverre ødelagt, mens Rodins kunst er godt ivaretatt. Ikke minst er store deler av hans skulpturer samlet på Rodin-museet i Paris, som jeg tidligere har skrevet om på bloggen min. 

Filmen "Camille Claudel" slutter idet Camille (f. 1864 d. 1943) har fått et nervøst sammenbrudd og kjøres bort til asylet. Året var 1913. Camille hadde da ødelagt det meste av sine arbeider, og hadde utviklet forfølgelsesvanvidd. Det var moren og broren Paul som sørget for innleggelsen, som skulle vare helt frem til Camilles død i 1943. I hele 30 år ble hun altså stuet bort - i første rekke på en psykiatrisk klinikk i Ville-Évrard i Neuilly-sur Mame, og fra 1914 ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. 

Endelig kommer broren på besök ...

I åpningsscenen til "Camille Claudel 1915" har Camille vært innestengt på asyl i to år, og hun har fremdeles et sterkt håp om å slippe ut og få komme hjem. Familien har ikke latt høre fra seg, men Camille har fått beskjed om at broren Paul kommer på besøk i løpet av få dager. I mellomtiden følger vi henne gjennom de daglige gjøremålene, som stort sett består i skrive, lage sin egen mat (fordi hun var overbevist om at noen kom til å forgifte henne dersom hun ikke passet på), be i kapellet og bistå de andre pleierne med å passe på de innsatte pasientene. 

Å være oppegående og så og si mentalt frisk blant åpenbart "gale" mennesker med liten eller ingen kontakt med virkeligheten, gikk svært innpå Camille. Hun var vant til å stillhet for å kunne konsentrere seg, og her var hun omgitt av støy. Intet privatliv, alltid en eller annet som lo eller smilte fårete av henne når hun tok til tårene osv. Var hun ikke gal fra før av, måtte hun nesten bli det i disse omgivelsene, der hennes fortvilelse som regel ble møtt med taushet av personalet. Holdt hun følelsene i sjakk, var det et tegn på at hun ikke var normal. Lot hun følelsene slippe løs, var det også et tegn på galskap. Hun hadde rett og slett ingen å kommunisere normalt med. 

En fortvilet kvinne som ikke har noen som helst
innflytelse på sin egen situasjon.

Endelig ankom broren, men det gikk snart opp for Camille at det heller ikke her var hjelp å få. At det var han som bestemte hvor lenge hun skulle være på asylet, var åpenbart. Han ga sine donasjoner til asylet, og så lenge søsteren forble innestengt, var han også enearving etter foreldrene. Den gangen var det også mulig å stue bort en brysom kvinne, som i første rekke hadde skandalisert familien gjennom sitt utenekteskapelige forhold til Auguste Rodin, og som var for selvstendig og fri og ikke levde et liv i samsvar med datidens normer. 

Broren Paul

Denne filmen føyer seg sånn sett pent inn i rekken av filmer og bøker om psykiatrien slik denne fortonet seg for et par mannsaldre siden. Amalie Skram har skrevet om det i sine psykiatri-bøker (men hun var tross alt heldig som hadde en mann som ville ha henne ut av psykiatrien), filmene "Frances" og "Gjøkeredet" omhandler noe av det samme (men her er lobotomi et tilleggstema). Også vår egen psykiatri-"omsorg" får gjennomgå i "Skammens historie" av Sigmund Aas og Thomas Vestgaarden. Poenget er at det Camille Claudel opplevde på ingen måte var spesielt. Det var slik man behandlet mennesker innenfor psykiatrien den gangen, og hvor det å ende i psykiatrien på mange måter var betydelig verre enn å bli straffedømt. Den innsatte i psykiatrien hadde nemlig ikke rett til advokat ...

"Camille Claudel 1915" er like fullt en kraftfull historie om en sterk kvinne som ble frarøvet sitt liv på grunn av familiemedlemmenes vilje til å stue henne bort i årevis. Rettsløs og fratatt en hver form for verdighet som menneske ... Juliette Binoche spiller sin kanskje aller beste rolle noen sinne! Dette var alene det viktigste bærende elementet i filmen. Når det gjelder de øvrige pasientene må jeg si at jeg lurte på om det var skuespilleri, eller om det var reelle pasienter ved en institusjon ... Filmen kunne nok ha tjent på å tone ned den voldsomme galskapen hos disse, fordi det fremsto som vel billige poenger ... på en måte. Ja, kanskje til og med litt respektløst ... 

Uansett - dette er en viktig film om en helt spesiell kvinne som kunne ha fått svært stor betydning innenfor kunsten, dersom hun ikke hadde blitt fratatt retten til å utøve den ... Jeg anbefaler filmen varmt!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Camille Claudel 1915
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Camille Claudel), Jeam-Luc Vincent (Paul Claudel) m.fl.
Spilletid: 91 min.

Kocham Wolność - Chłopcy Z Placu Broni (Filmmusikk fra "Wałęsa - Håpets mann")

"Wałęsa - Håpets mann" (Regissør: Andrzej Wajda)

Historien om Lech Wałęsa 

Historien om Lech Wałęsa (f. 1943) har fascinert meg så lenge jeg kan huske. Nærmere en heltehistorie fra virkeligheten skal man nemlig lete lenge etter! Derfor var det ekstraordinært moro å komme til Gdansk - og for den sakens skyld også til Sopot - tidligere i år. Wałęsas liv og virke foregikk jo nettopp her. 

Lech Wałęsa vokste opp i Popowo, en landsby midt i Polen. I voksen alder flyttet han til Gdansk hvor han giftet seg med Danuta, som han etter hvert fikk åtte barn med. Han jobbet som elektriker på skipsverftet i Gdansk. 

Nokså raskt ble Wałęsa en fagforeningsleder som talte makthaverne imot. Han ble arrestert et utall ganger, og var vitne til blodige sammenstøt mellom arbeiderne og politiet. 

Minnesmerket over de falne etter streiken i 1970 - utenfor
Solidaritet-museet i Gdansk. (Foto: RMC)

Stadig økende matpriser førte til at arbeiderne ikke kunne leve av sine lønninger, og dette førte til noen større streiker ved skipsverftet. I forbindelse med streiken i 1970, ble 42 mennesker drept og mer enn 1000 såret ... Wałęsa mistet etter noen år jobben ved verftet, og fikk arbeid  andre steder. 

I 1980 grunnla Wałęsa Solidaritet. Dette ble den første uavhengige fagforeningen i hele Sovjetsamveldet, og mens foreningen var på høyden, hadde den 9,4 millioner medlemmer. Man mener at denne foreningen var medvirkende til Sovjetsamveldets sammenbrudd. 

Lech Wałęsa mottok Nobels fredspris i 1983. Fordi han var redd for at han ikke skulle få innreisetillatelse i Polen dersom han forlot landet, reiste kona Danuta og sønnen til Oslo for å motta prisen. I 1990 - dvs. etter Berlinmurens fall og Sovjetsamveldets sammenbrudd, ble han valgt som president for Polen, og han hadde denne rollen i fem år. 

Solidaritetmuseet i Gdansk (Foto: RMC)

Filmen om Wałęsa handler om perioden fra 1970 til 1990, og det er et intervju med den italienske journalisten Oriana Fallaci som binder det hele sammen. For mens de to sitter og snakker sammen, blir de "avbrutt" av historiske tilbakeblikk som handler om de store øyeblikkene i Wałęsas liv. Han gikk først og fremst i bresjen for en fredelig revolusjon, men opplevde at han og de øvrige arbeiderne ble møtt med en voldsom brutalitet. 

Enkelte ble regelrett slått ihjel av politiet og deres køller under sammenstøtene ... Dette gjorde at opprøret etter hvert handlet om noe mer enn en anstendig lønn. Det handlet også om helt eksistensielle menneskerettigheter. Og det krevde ikke rent lite mot å stå frem mot den brutale overmakten - inntil de ble så mange og samstemte ... inntil frykten ble overvunnet av kampviljen ... inntil myndighetene begynte å gi etter for kravene. 

Det nedlagte skipsverftet i Gdansk (Foto: RMC)

Underveis i filmen får vi foruten de gyldne øyeblikkene som utdelingen av fredsprisen, møtet med paven, hyllingen av Wałęsa, det internasjonale samfunnets blikk mot Polen osv., innblikk i hva alt dette gjorde med familien til Lech og Danuta Wałęsa. De betalte utvilsomt en høy pris for at han skulle stå frem og fronte arbeidernes krav. 

I perioder ble leiligheten overfylt av gjester og kamphaner, og Danuta ble i lange perioder stående alene med ansvaret for barna. Ikke bare mens ektemannen kjempet på barrikadene, men også når han ble fengslet. Ville han komme hjem til slutt, ville han bli drept eller "forsvinne", som så mange brysomme polakker før ham? Angsten var til å ta og føle på, og det var heller ikke gjort i håndvending i få den polske økonomien på fote igjen.

Minnesmerket for de falne i streiken fra
1970, Gdansk (Foto: RMC)

Dette siste ble jeg ikke minst vitne til da jeg var i Gdansk tidligere i år. Gjennomsnittslønnen for en polsk arbeider er rundt 500 euro pr. måned, og selv om prisnivået i Polen er betydelig lavere enn her hjemme, er dette lite også i polsk målestokk. Store skipsverft som det i Gdansk er for lengst nedlagt pga. manglende lønnsomhet, og mangelen på arbeidsplasser gjør at en stor del av den voksne befolkningen i Polen fremdeles reiser utenlands for å være i stand til å brødfø sine familier. 

Filmen om Wałęsa er som en historietime gjennom alle de viktigste hendelsene i denne delen av Polens historie, hvor Wałęsa definitivt var folkets - og håpets - mann. Det var ingen andre enn ham som orket å stå i front, men han påtok seg oppgaven. Noe av det mest sjarmerende med filmen, er at vi kommer tett inn på mannen Lech Wałęsa, og får innblikk i hvor uerfaren han var som leder i begynnelsen av sin karriere som frontfigur. Noe lærte han selvsagt underveis, men at det var han som skulle lede Polen videre etter 1995 var ikke like opplagt ... Noen statsleder var han nok ikke. Det var for øvrig interessant å bli kjent med mannen bak husets fire vegger. 

Det som trekker noe ned er at det tidvis ble litt for mye fokus på detaljer, men alt i alt er dette en interessant film om en meget spesiell periode i Europas historie. Skuespillerne gjorde virkelig gode rolletolkninger, og jeg opplevde det som et pluss at filmen er polsk-produsert med for meg totalt ukjente skuespillere. En oversminket Hollywood-stjerne i rollen som Lech Wałęsa, ville ha ødelagt hele filmopplevelsen. 

Jeg anbefaler filmen, som har hatt release på DVD for få dager siden, varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Wałęsa. Człowiek z nadziei
Engelsk tittel: Walesa. Man of hope
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Robert Więckiewicz (Lech Wałęsa), Agnieszka Grochowska (Danuta Wałęsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

Lech Wałęsa - folkets mann

Lech Wałęsa taler til folket 

Sterk kjærlighet mellom ektefellene

Fengslet mang en gang

Gateopptøyer

Split, Kroatia

Hovedgata i Splits gamleby (Foto: RMC)

Kroatia har i de senere år seilt opp som et av de mest populære feriestedene når man skal til Sydens varme land. Etter å ha vært i Kroatia noen ganger, har jeg ingen problemer med å forstå dette. Det kroatiske folket er svært hyggelig og menneskene som jobber i turistnæringen er i all hovedsak meget profesjonelle. Dessuten er det rent og pent over alt, prisnivået er sympatisk, og været og strendene er minst like gode som i  Middelhavslandene lenger sør. Nåja - strendene er kanskje ikke like vakre sett fra en sandstrandelskendes øyne. I Kroatia er det nemlig lite av den slags. Steinete strender krever badesko. 

Fra hovedgata i Splits gamleby (Foto: RMC)

Jeg var i Split i fjor sommer, og jeg har tidligere skrevet om turer ut til øyene Hvar og Brač - turer som det faktisk er et "must" å ta når man først er på disse kanter! Adriaterhavet er umåtelig vakkert, og Kroatias kyst er meget frodig og med svært mange øyer.

For øvrig er også byen Split i seg selv et spennende reisemål! Selv om turismen etter hvert har satt dagsorden for hva som foregår her, føles det som om byen har mer å by på enn bare dette.

Tekstiler og skinnvarer bys frem langs
bymuren i Split - her like ved Sølvporten
(Foto: rMC)

Split er det økonomiske og administrative sentrum i midtre Dalmatia i Kroatia. Dette er også den nest største byen i Kroatia - i tillegg til at den er en av de eldste (grunnlagt på 200-tallet e.Kr.). I 2011 bodde det i underkant av 200 000 mennesker i Split. (Bare hovedstaden Zagreb er større med sine rundt 800 000 innbyggere. Til sammenligning bor det ca. 4,5 mill. mennesker i hele Kroatia.) Byen har vært gjenstand for mange erobringer i årenes løp pga. sin beliggenhet ved havet. 

Personlig synes jeg at det først og fremst er gamlebyen som er interessant. 

Gamlebyen i Split ligger innenfor murene til keiser Diocletians palass, og denne står på Unescos liste over verdens kulturarv. Den er ikke veldig stor, og består av mange torg med koselige restauranter - noe som gir byen et veldig intimt preg. Gatene er steinlagte med noe jeg tror må være marmor, og dette bidrar også til å gi byen et eksklusivt preg, synes jeg. Les mer om byen her. 

Et litt spesielt gatesmug i Splits gamleby
(Foto: RMC)

Det er mye fint å se i Split, som har sitt palass (Diokletians palass), sine museer (bl.a. Split museum, Nasjonalgalleriet, Mestrovic-galleriet, Arkeologisk museum osv.), sine bygninger (Marina-tårnet, St. Frans-kirken, St. Dominus-katedralen m.m.) og sine plasser eller torg fylt med fristende restauranter. 

Maten i Split er variert og god - og det er noe for enhver smak. Tidligere når vi har vært lenger nord i landet (på Ister-halvøya) har det definitivt vært sjømat som har vært best, mens det i Split er mye forskjellig. 

Jeg avslutter dette innlegget med flere bilder fra Split. Enjoy!





Et av mange torg i Splits gamleby (Foto: RMC) 

Godt å hvile trette ben (Foto: RMC) 

Sølvporten i Split (Foto: RMC)

Artige innslag i gatebildet (Foto: RMC)

Absolutt mulig å kjøpe lokal kunst i Split (Foto: RMC)

Et lokalt loppemarked i Split (Foto: RMC)

Mange koselige restauranter i Split (Foto: RMC)

Koselig å gå langs kaia i Split etter mørkets frembrudd (Foto: rMC)

Split by night (Foto: RMC) 

Mange gallerier og kunstmarkeder i Split
Foto: RMC) 

Kroatisk vin er faktisk ikke så verst! (Foto: RMC) 

En kunsthandler i Split (Foto: RMC)

Split sett fra sjøsiden (Foto: RMC) 

Min personlige favoritt i Kroatia er fremdeles sjømat!
(Foto: RMC)

Hotel Meridien litt utenfor Split (Foto: RMC) 

Hotel Meridien - jeg trenger vel ikke å legge til at dette var et deilig hotell?
(Foto: RMC) 

Mye båtliv i området! (Foto: RMC)

Rekreasjon både for kropp og sjel - særlig for den som var tidlig på´n! (Foto: RMC) 

Oxford Castle, England - Storbritannia (artikkel 27)

Inngangen til Oxford Castle (Foto: RMC)

Jeg nærmer meg nå slutten på min etter hvert omfattende artikkelserie om steder jeg (og mannen min) besøkte på vår rundreise i Storbritannia i fjor sommer. Denne gangen har turen kommet til Oxford Castle - etter at jeg allerede har skrevet to innlegg/artikler om hhv. byen Oxford generelt (med fokus på bilder), og Blackwell´s. 

Oxford Castle (Foto: RMC)

Mannen som bygget Oxford Castle var normanner-baronen Robert d´Oilly, og året var 1071. Foranledningen var slaget ved Hastings. Opprinnelig ble slottet bygget som en festning - i begynnelsen av enkle materialer, som etter hvert ble erstattet med stein. Festningen spilte en viktig rolle i det som har blitt karakterisert som anarkiet - The Anarchy - som varte fra 1135 til 1154.

Mesteparten av festningen eller slottet ble ødelagt under den engelske borgerkrigen i årene 1642 til 1651, og på 1800-tallet ble det resterende av bygningsmassen gjort om til fengsel - HM Prison Oxford. Fengselet stengte i 1996, og det meste av bygningen ble gjort om til hotell - det lukseriøse og fullstendig annerledes hotellet Malmaison. Resten av slottet - inklusive St. Georg-tårnet og krypten, er i dag verneverdige bygninger som er gjort om til museum. 

St. George´s Tower (Foto: RMC)

Vi besøkte både Oxford Castle og Malmaison mens vi var i Oxford. Begge deler utgjorde høydepunkter under vår rundreise i Storbritannia. Malmaison i Oxford er et hotell i særklasse - og da utelukkende i positiv forstand, bare for å ha presisert dét! Her kan man overnatte "på cella", der fanger tidligere holdt til. Regn med at moroa koster mellom 2500 og 3000 kroner pr. natt. Av og til kjøres det imidlertid kampanjer og da kan man komme ned i 1500 kroner for et dobbeltrom - mao. en helt overkommelig pris for de fleste. Ønsker du en opplevelse helt utenom det vanlige, vil jeg tro at det er verdt det - og vel så dét!

Museumsbesøket til Oxford Castle er for øvrig noe av det morsomste vi har vært med på! Guidene var skuespillere som spilte sine roller med en slik innlevelse at det var en fryd! Det ble rett og slett en uforglemmelig opplevelse! Jeg anbefaler alle som besøker Oxford til å prioritere et besøk til Oxford Castle, og tror ikke jeg skal si så mye mer om den guidede rundturen - fordi noe av poenget jo nettopp er å få en autentisk opplevelse mens man er der. 

En av skuespillerne på vår guidede tur
på Oxford Castle (Foto: RMC)

Jeg sakser fra museums-brosjyren som jeg kjøpte på stedet:

"The idea of restoring the castle to the city as a public space and a museum was first mooted in the 1940s, by the Oxford Preservation Trust, a charity dedicated to preserving and enchanting the city´s historic character and green setting. In 2004 the Trust was awarded 3,8 million Pund by the Heritage Lottery Fund to see project through. 

Oxford Castle Ltd, a commercial company owned by Trevor Osborne, joined with the County Council and set about redeveloping the Victorian part of the prison into flats, a luxury hotel, restaurants and bars, and art gallery, and a series of public spaces. For its part, the Oxford Preservation Trust oversaw the transformation of St. George´s Tower and Crypt, the castle mound and the prison´s D´Wing and Debtor´s Tower into Oxford Castle - Unlocked, adding a shop, café and brand-new education facilities. 

Utsikten fra St. George´s Tower (Foto: RMC)

On 5th May 2006 the Castle was visited by the Queen and the new attraction officially opened to the public. And so Oxford Castle goes into its second millennium with a whole new lease of life, an extraordinary story to tell, and another chapter just beginning." 

Bakerst i brosjyren om Oxford Castle er det en tidslinje som starter med 700 år. e.Kr. og som ender med åpning av museumet i 2006. 

Et av fange-"hullene" på Oxford
Castle (Foto: RMC)

Interesserte kan lese mer om Oxford Castle på Wikipedia, og på stedets egen nettside. På nettsidene er det masse informasjon om morsomme events - som Ghost Fest, Jailbreak osv. Dersom dette bare er halvparten så gøy som den guidede runden vi var med på, kan jeg ikke annet enn å tro at dette må være skrekkelig moro! Man kan planlegge egne besøk, hvilket bør være interessant for f.eks. firmaer. 

Jeg har forsøkt å finne ut hvilke åpningstider som gjelder for stedet, men antar at fraværet av slik informasjon innebærer at museumet er åpent hele året og at man er fleksibel - dvs. at åpningstidene varierer etter sesong og etterspørsel. (Dersom noen av mine lesere vet mer enn meg om dette, er jeg takknemlig for innspill i kommentarfeltet!)

Vi fikk selvsagt også se hvilke forhold fangene levde under mens de oppholdt seg i Oxford Prison. Noe jeg stusset litt over, var fraværet av trange celler. Jeg vet ikke om det vi fikk se var autentisk, eller om miljøet var gjenskapt etter beste evne - og om det var interiøret, ikke eksteriøret, som var poenget med omvisningen. Inntrykket av nokså kummerlige forhold var likevel ikke til å komme utenom. 

Trappen i St. George´s Tower (Foto: RMC)

Oxford Castle tilbyr for øvrig et utdannings-program for skoler, med work shops og det hele. Temaene er både mange og interessante - som "Århundrer med kriminalitet og straff", "Viktorianske barne-fanger", "Kongen av slottet" osv. Tenk å lære om stedets historie mens man er der!? Snakk om nærmest erfaringsbasert læring - som sitter som et skudd fordi man deltar med hele seg ...

I det følgende har jeg tatt med noen bilder fra stedet - i tillegg til noen fra hotellet Malmaison. 

Oxford Castle (Foto: RMC)

The Perimeter Wall at Oxford Prison (1790) (Foto: RMC) 

Krypten i St. George´s Tower (Foto: RMC) 

Interessant om jødenes rolle i Oxford (Foto: RMC)

Her ble fangene målt (Foto: RMC)

Fra fengsels-cellene (Foto: RMC)

Gårdsplassen på Oxford Castle - i dag et hyggelig uteområde (Foto: RMC)

Området ved Oxford Castle (Foto: RMC) 

Inngangspartiet til hotellet Malmaison (Foto: RMC) 

Resepsjonsområdet på Malmaison (Foto: RMC)

Malmaison (Foto: RMC) 

Hotel Malmaison - med sine gitrede hotell-celler (Foto: RMC)