"Bridesmaids" (Regissør: Paul Feig)

Absolutt sjarmerende, men ...


Innspilt: 2011
Originaltittel: Bridesmaids
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Kristen Wiig (Annie), Rose Byrne (Helen), Jon Hamm (Ted), Maya Rudolph (Lillian), Ellie Kemper (Becca), Melissa McCarthy (Megan), Wendi McLendon-Covey (Rita), Michael Hitchcock (Don), 
Spilletid: 125 min.

Annie (i Kirsten Wiigs skikkelse) er midt i tredveårene og har i grunnen mislykkes med det meste i livet sitt. Som om det ikke var nok at hun lever i Milwaukee og heller ikke har lykkes i å kapre en mann for livet, bor hun i et traurig bokollektiv sammen med et søskenpar man ikke skulle tro at det kunne finnes maken til, hun er blakk, jobben sin har hun fått som en vennetjenesteste mellom sjefen hennes og hennes mor, og hun synes nesten kun å være i stand til å treffe menn som bruker henne på verst tenkelige måte. Kan det bli verre? Absolutt! For i løpet av filmen mister hun jobben sin og det traurige søskenparet ønsker at hun skal flytte ut. De synes nemlig at hun er i traurigske laget selv ...

Midt oppi alt dette ønsker Annies beste venninne Lillian at nettopp hun skal være hennes forlover. Men hvordan skal hun klare dette når hun ikke eier nåla i veggen selv? Så dukker plutselig Helen opp. Hun har alt det Annie mangler. Hun er gift, rik, vanvittig vakker ... og fryktelig keen på å bli forloveren til bruden selv ... Sånn sett er hun selve inngrepet på den vakre kvinnen som ingen orker å være venninne med, fordi de alltid vil havne i skyggen av henne. Helen er for øvrig gift med sjefen til Lillians vordende mann. Det bygger seg opp til et sjalusidrama av de helt store, der de to kvinnene - Annie og Helen - konkurrerer om å skape det mest spektakulære bryllupet noen sinne. Spørsmålet er imidlertid hvem som skal betale for gildet. For brudens far nekter ...

På forhånd hadde jeg hørt mye om hvilken fantastisk morsom film dette skulle være. Ikke få jeg kjenner har nesten bokstavelig talt holdt på å le seg skakk fordervet etter å ha sett denne filmen på kino. Selv ble jeg skuffet. Kanskje blir enkelte av de påstått hylende morsomme scenene mindre morsomme og til og med litt "små" på en 50 tommers TV-skjerm? Jeg vet ikke. Det jeg imidlertid erfarte er at mye av humoren gikk rett hjem hos tenåringene i huset, som jeg så denne filmen med. Selv må jeg innrømme at f.eks. prompehumor ikke er helt min greie. Sammenligningen med den mannlige utgaven av samme type film - "Hangover" - synes jeg heller ikke passet, for den filmen er virkelig skrekkelig morsom! Jeg kan ikke huske å ha ledd så mye noen gang, faktisk.

"Bridesmaids" er like fullt en veldig severdig og søt film full av sjarme! Kanskje er min humor litt på utur med de fleste andre når jeg ender opp med å gi terningkast tre. Jeg knekker sammen og tilstår at det først og fremst er det mollstemte som går rett hjem hos meg. Derfor: ta min vurdering for det den er, nemlig først og fremst min personlige oppfatning. For øvrig er det på sin plass å si at det er mye bra musikk i denne filmen!

Alle brudepikene med forlover Annie i forgrunnen

Den absolutt kuleste brudepiken av dem alle!

Den irriterende smellvakre Helen, som forsøker å

overta plassen til Annie

Annie (i Kirsten Wiigs skikkelse)

"Mademoiselle Chambon" (Regissør: Stéphane Brizé)

Utroskapens evige dilemmaer ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Mademoiselle Chambon
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Vincent Lindon (Jean), Aure Atika (Anne-Marie, Jeans kone), Sandrine Kiberlain (Véronique Chambon), Jean-Marc Thibault (Jeans far), Arthur Le Houerou (Jérémy, Jean og Anne-Maries sønn), 
Spilletid: 96 min.

Jean er etter forholdene lykkelig gift med Anne-Marie, som han har sønnen Jérémy med. Årene har riktignok tæret en god del på spenningen mellom ektefellene, men alt i alt har de det bra. Anne-Marie jobber på fabrikk, mens Jean er murer. Mye av Jeans fritid går med til å ta seg av hans aldrende far.

En dag skader Anne-Marie ryggen sin mens hun er på jobb. Dermed er det Jean som må hente sønnen på skolen. Der treffer han på sønnens nye lærerinne, Mademoiselle Chambon. Jean føler seg umiddelbart tiltrukket av henne, og etter hvert klarer han ikke å få henne ut av tankene. Før han vet ordet av det, er han så forelsket at han nesten holder på å forgå. Tidligere rutiner fremstår som et ork, han blir irritabel og fjern og er ikke lenger til stede i sitt eget liv på samme måte som før. Hans kone merker at noe er galt, men uansett hvor mye hun graver og spør, nekter han for at det er noe spesielt som plager ham.

Mens det begynner å gå opp for Jean at også Mademoiselle Chambon har følelser for ham, viser det seg at hans kone er gravid. Spørsmålet er om han klarer å motstå fristelsen til å innlede et kjærlighetsforhold med sønnens lærerinne, eller om kjærligheten til henne får ham til å sette på spill absolutt alt han og hans kone har sammen ...

Denne filmen omhandler en helt klassisk utroskapshistorie, hvor forbudt kjærlighet forsterkes og intensiveres nettopp fordi den er forbudt. For hva aner vel Jean om hva livet med Mademoiselle Chambon, en kvinne så totalt annerledes alle andre kvinner han har kjent, kan by på for ham? Sånn egentlig? For ikke å snakke om hva han egentlig har å tilby henne ... Og har deres kjærlighet en sjanse til å overleve, bygget som den eventuelt måtte bli på en hel del menneskers ulykke? Hvordan kan de vite at det de opplever skal bli noe annet enn en flyktig sak, som forsvinner så snart det forbudte ikke lenger er forbudt? Mens Jean finner ut av hva han skal gjøre, sitter hans gravide kone og venter ... Kanskje gjør hun det eneste riktige? Ikke en gang skriker hun opp, men venter på at det hele skal gå over uten for mange opprivende scener ...

"Mademoiselle Chambon" er en stillferdig og tankevekkende film om å vite hva man har, men ikke hva man eventuelt går til. Den handler også om hvor meningsløse de hverdagslige rutinene blir dersom de ikke er tuftet på kjærlighet. Jeans livsvalg blir satt på en alvorlig prøve, og uten å røpe for mye av hva som hender, kan jeg si så pass at ingen bør bli for overrasket over slutten, som føyer seg inn i rekken i forhold til hvilke valg menn pleier å foreta i slike situasjoner ... Skuespillerprestasjonene er gode, og settingen er nesten litt strindbergsk. Etter en noe langtekkelig innledning tok filmen seg voldsomt opp etter hvert, og jeg ble derfor sittende igjen med et inntrykk av å ha sett en film av høy kvalitet. Noe jeg for øvrig synes var ok, var at Mademoiselle Chambon ikke ble fremstilt som en tøyte eller fristerinne, slik "den andre kvinnen" gjerne blir i slike trekantdramaer. Tvert i mot ble hun fremstilt som en sympatisk, elskelig og sanselig kvinne, som det var lett å like. Avslutningsvis vil jeg nevne at filmen inneholder mye vakker musikk! Her må det bli terningkast fem!

Ektefellene Jean og Anne-Marie

Jean og Mademoiselle Chambon

Om Litteraturuka 2011 i Sarpsborg, om blogging m.m.

I perioden 6. - 13. & 16. november i år har det vært (eller er) litteraturuke i Sarpsborg. Sarpsborg kommune har faktisk hatt dette som tradisjon siden 1949!

I løpet av litteraturuka har det bl.a. vært bokbad med Helene Uri, Jan Kjærstad har vært innom for å snakke om sin nyeste bok, Sofie Hexeberg har snakket om lavkarbo, den islandske forfatteren Einar Már Guðmundsson har deltatt på en litterær lunch, Ingvar Ambjørnsen har møtt innsatte på Ravneberget fengsel, Jan Erik Vold har lest dikt osv., osv. Bredden i hva man har hatt å by på under litteraturuka har vært stor!

Jeg for min del hadde aldri hørt om litteraturuka - og: hvor flaut det enn er å innrømme det - aldri vært i Sarpsborg - ikke før i går. For noen måneder siden ble jeg nemlig kontaktet av kulturkonsulent i Sarpsborg kommune, Torill Stokkan. Kunne jeg tenke meg å komme og snakke om blogging? Først betenkte jeg meg. Var det ikke innmari langt til Sarpsborg? Og hva kunne egentlig jeg si om blogging? Men så ombestemte jeg meg heldigvis og lot det stå til! Bare for å ta brodden av myte nr. 1: Sarpsborg ligger kun ca. 1 1/2 times kjøring fra Oslo.

Mens jeg jobbet med Powerpoint´ene mine under foreberedelsene til mitt innlegg om blogging, ble jeg tvunget til å tenke gjennom en del ting jeg kanskje ikke har tatt så sterkt innover meg tidligere. For hvorfor blogger jeg egentlig? 

I begynnelsen tror jeg det vel så mye handlet om å gjøre dette for min egen del. Jeg var ikke veldig opptatt av leserne, for å være helt ærlig. Bloggfunksjonalitetene gir gode muligheter for å systematisere egne leser-opplevelser, tagge på temaer, lage lister med hyperkoblinger etc. Jeg var fra før av kjent med nettstedet Librarything, men det var først etter at jeg hadde vært medlem av Bokelskere en tid at idéen om å blogge dukket opp hos meg. Da jeg imidlertid kom frem til at det var nettopp blogge jeg skulle gjøre, hadde jeg mengder med stoff jeg kunne publisere allerede fra første dag. Ikke alle blogginnleggene holder like god kvalitet, men jeg var mer opptatt av å få det ut enn å kvalitetssikre alt. (I dag ville jeg nok ha tenkt litt annerledes ...)

Det gikk ikke veldig lang tid før responsen begynte å komme. I første rekke fra andre bloggere ... Og det var først da det virkelig begynte å bli moro! I blogg-verdenen møter man andre med samme interesser som en selv, og dermed kan et gjensidig inspirerende forhold få fullt utløp! Her omtales eller anmeldes ikke bare nye bøker, selv om det nok er mest av det, men også gamle klassikere. Og nettopp dette gjør at det å blogge er så givende og interessant! Og med tiden har det også dukket opp forlag og en og annen forfatter som har spurt om jeg kan omtale spesielle bøker. I takt med at de store avisene har nedprioritert bokanmeldelser, har bokblogging fra privatpersoners side blitt en slags vekst-næring. Bokbloggerne er noen mange har funnet det vel verdt å spille på lag med!

Selv har jeg valgt å blogge om bøker (og filmer) helt på idealistisk basis. Jeg ønsker ikke reklame på bloggen min, og dette med blogging skal være en hobby og bare det! Jeg har derfor ingen økonomiske egeninteresser i å mene verken det ene eller det andre om noen bøker overhode, og dette er viktig for meg!

I alle fall - i går reiste jeg ned til Sarpsborg for å holde foredrag om blogging. Mantraet mitt var at man ikke trenger å være noe teknisk geni for å komme i gang. I tillegg til å redegjøre for en del tekniske muligheter ved den bloggplattformen jeg har valgt selv (Blogspot), påpekte jeg en del viktige ting ved blogging, og ikke minst noen fallgruber. Bl.a. har jeg selv opplevd at noen har forsøkt å misbruke min blogg til å henge ut et annet menneske, og dette ble en viktig påminnelse om at alt som legges ut på nettet ikke nødvendigvis blir borte selv om du sletter dette selv. Det er ikke for ingenting at slett-meg-tjenester er blitt en stor industri. Man bør derfor tenke seg godt om før man lar det være fritt frem for hvem som helst til å legge ut kommentarer i ens blogg. Selv har jeg valgt et alternativ hvor alle som ønsker å legge inn kommentarer på mine innlegg først må taste en slags kode (det sparer meg for spam), og dernest er det jeg som har kontrollen på hva som blir publisert (det sparer meg for potensielle ubehageligheter, som alltid har en tendens til å komme fra anonyme). Det gir meg et stort ansvar, som bør forvaltes med ditto ansvarsfølelse.
 
Selv om det ikke kom så mange for å høre på mitt foredrag, angrer jeg på ingen måte på at jeg dro til Sarpsborg! Jeg traff engasjerte arrangører, jeg ble en erfaring rikere og jeg fikk sett Sarpsborg! Dessuten ble jeg eier av et prakteksemplar av en bok - "Eventyrlige Østfold" - hvor Torill Stokkan har vært redaktør.

Torget i Sarpsborg

Sarpsborg kirke

(Kvaliteten på bildene bærer dessverre preg av å være tatt med min Iphone og ikke mitt utmerkede speilreflekskamera.)

Bergen 2011

Forrige helg var jeg i Bergen, byen jeg bodde i under studiene. Her er et knippe av bildene jeg tok. 

Bybanen med Florida i bakgrunnen

Nygårsbrua

Grieghallen

Lille Lungegårdsvann

Sentrum av Bergen

Parken ved Lille Lungegårdsvann

Ole Bulls Plass

Bryggen

På Elisabeth Gallefoss´ healing-utstilling

Audun Hetland gallerier

Fra Kirkens Bymisjons Kafe Magdalena

Lekker grafitti

På Høyden

Nygårdsparken

Parken ved Zoologisk museum

Zoologisk museum

Sydneshaugen

Johanneskirken

Sånn som dette er det bare i Bergen!

Koselige smug nedenfor Dragefjellet

Dragefjellet, juridisk fakultet

Et regntungt Bergen

Denne dagen lå tåka tett over åskammene

Auschwitz-Birkenau (2007)

For en del år siden besøkte jeg Auschwitz-Birkenau. Jeg har lyst til å dele noen av bildene jeg tok i den forbindelse, med dere. For å forsterke stemningen på stedet, har jeg valgt å vise dem med sepia-effekt.

Visdomsord fra Kina

Bokas tittel: Tao Te Ching
Utgitt første gang i Norge: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Bente Lohne
Gjendikter: Åse-Marie Nesse
Antall sider: 208

For en tid tilbake fikk jeg sterkt anbefalt boka "Tao Te Ching".  Foranledningen var at jeg hadde begynt med Qi Gong ... 

Foreløpig har jeg ikke hatt all verdens tid til å sette meg inn i boka, men kan nevne at den regnes som en av de viktigste tekstene i kinesisk kultur, og taoismens store klassikere. Boka inneholder - for å sitere Bokklubben - "en frodig samling av gamle ordtak og visdomsperler med kommentarer.

Med en noe spesiell bakgrunn ønsker jeg å sitere kapittel 60 i dette prakteksemplaret av en bok, som jeg har en sterk mistanke om kommer til å få stor betydning for meg i fremtiden. 

Å styre et stort rike   

er som å koke en liten fisk: 

det er best å gå varsomt frem. 

Om den vise tar Tao til hjelp 

vil det onde tape sin kraft; 

og han kan ikke skade andre. 

Bare den som har te 

finner indre ro.

"Van Diemen´s Land" (Regissør: Jonathan auf der Heide)

Ikke en film for sarte sjeler


Innspilt: 2009
Originaltittel: Van Diemen´s Land
Nasjonalitet: Australia
Genre: Thriller
Skuespillere: Oscar Redding (Alexander Pearce), Mark Winter (Alexander Dalton), Arthur Angel (Robert Greenhill), Paul Ashcroft (Matthew Travers), Torquil Neilson (John Mather), Thomas Wright (Thomas Bodenham), Greg Stone (William Kennerly), John Francis Howard (Edward "Little" Brown)
Spilletid: 100 min.

Flere livstidsdømte fanger befinner seg på Sarahs Island, en del av Tasmania i Australia, nærmere bestemt i Van Diemens Land. Året er 1882, og fangenes oppgave er å temme landskapet ved å hogge ned digre trær, slik at det etter hvert skal bli mulig for lovlydige borgere å bosette seg i det ellers så karrige landskapet. Arbeidet er beinhardt, og fangene behandles ytterst brutalt av fangevokterne.

Så bestemmer åtte av fangene seg for å flykte. De overfaller en av fangevokterne, og med flere væpnede vakter i hælene, klarer de å flykte inn i villmarken. En villmark som ikke uten grunn går under betegnelsen "porten til helvete", for å sitere baksideteksten på DVD´en.

I begynnelsen er samholdet mellom de flyktende fangene godt. Ingen blir forlatt, til tross for at ikke alle er i like god fysisk form. Men etter hvert som fangene beveger seg dypere og dypere inn i den australske villmarken på øya i en retning som forhåpentligvis skal bringe dem tilbake til siviliasjonen igjen, går det opp for dem at det ikke er noen ville dyr å jakte på. Ingenting i det hele tatt, faktisk. Langskapet er karrig og det er heller ikke mulig å finne planter de kan spise. Mens sulten gnager og gjør at det ikke er mulig å tenke på annet enn neste måltid, begynner de å betrakte hverandre. Kun en av dem er utstyrt med en øks ... Før de vet ordet av det starter jakten på det neste måltidet blant fangene, og en etter en myrdes for å gi de andre noe å spise. Det hele utvikler seg til et mareritt, hvor ingen tør å legge seg ned for å sove ... med mindre man vil risikere å bli det neste måltidet ...

Det sies at filmen er basert på en sann historie, hvor Alexander Pearce (f. 1790 d. 1824) var eneste overlevende etter en flukt fra Van Diemen´s Land. Til tross for at han innrømmet kannibalisme, var det ingen som trodde ham. Han ble for øvrig til slutt tatt etter flukten, og på ny anbrakt til stedet han rømte fra, hvor han døde i ung alder.

Dette er ikke en film for sarte sjeler! Og hadde det ikke vært for at filmen er basert på en virkelig hendelse, tror jeg kanskje ikke at jeg hadde ønsket å se den selv. Jeg klarer i grunnen ikke å oppsummere filmen bedre enn det som kan leses på baksiden av DVD-coveret: "Van Diemen´s Land er en rå skildring av hvor langt et menneske er villig til å gå for å sikre sin egen overlevelse. Aldri før har menneskehetens mørke sider blitt skildret så kompromissløst og brutalt realistisk." Det er ikke vanskelig å være enig i dette. Samtidig som handlingen mye godt fremsto som nokså stillestående, og hvor myrderiene (heldigvis!) ikke alltid fremsto som tydelige og klare, var det en intensitet i filmen som tok tak i meg.

Jeg har aldri sett noen av skuespillerne tidligere, og sånn sett var det befriende å slippe å se vakre, velkjente skuespiller-helt-ansikter i en setting hvor dette bare ville virket platt. Troverdigheten i handlingsforløpet ble faktisk forsterket av at det her ikke var noen kjente skuespillere, ingen helter, ingen lettvinte løsninger - bare råskap ... Jeg er i tvil om jeg skal gi denne filmen terningkast fire eller fem, og havner midt i mellom. Den er absolutt verdt å få med seg, selv om jeg likevel vil holde en knapp på filmen "The Way Back" dersom man er ute etter en film som handler om fangers flukt fra fangenskap. Men kanskje handler det om at det føltes bedre å se en film om noen som holdt sammen enn om noen som endte opp med å spise hverandre ...

Fangene på Sarahs Island

Fanger på flukt

Alexander Pearce i Oscar Reddings skikkelse

Er han nestemann?