Mammutsalget

Bøker er fantastiske! Få sier dette bedre enn Orhan Pamuk - en forfatter jeg helt klart kommer til å lese mange bøker av i tiden fremover: "For å kunne være lykkelig må jeg få min daglige dose av litteratur." Jeg kunne ikke vært mer enig! For meg er god litteratur rett og slett som livets eleksir. Jeg kan ikke klare meg uten.

Å kunne boltre seg rundt i bokhandlerne et par ukers tid, fråtse i bøker til sterkt reduserte priser - dét kan man når det er Mammut! Selv har jeg riktignok valgt å forhåndsbestille en del bøker, men dette kommer absolutt ikke til å hindre meg i å jakte på enda flere bokskatter. At det begynner å bli alvorlig plassmangel i heimen, er heller ingen hindring. Så lenge ingen risikerer å få et bokras i hodet, er det nemlig ingen grunn til å klage. Og denne gangen har jeg dessuten ligget i "hardtrening" et par uker i forkant. Bokhyllene er nemlig ryddet slik at det skal bli plass til flere. I vårt hjem kjører vi nemlig på prinsippet "dobbelt bokholderi", og det betyr at plassen bak bøkene som står i front, er utnyttet til siste trevl! Litt smertelig med alle bøkene som på denne måten må finne seg i å leve et liv i skjul, men bare vent til ungene flytter hjemmefra og ytterligere et par rom står til vår (les: min) disposisjon!

Noen av bøkene i år er innkjøpt med tanke på en nært forestående Istanbul-tur, som disse to.

Indiske forfattere står høyt i kurs hos meg. Denne boka har jeg hørt så mye bra om at den måtte jeg bare ha! Den var riktignok ikke en del av Mammut-salget, men Libris selger den til halv pris for tiden.

Og mens vi er inne på India, så er også Pakistan et spennende land å lese seg mer opp på! Denne boka har jeg ønsket meg lenge, så jeg var ikke sen om å sikre meg den da den forelå på salg.

Denne filosofi-boka falt jeg for! Kanskje var det en kombinasjon av maleriet som preger forsiden, og som jeg har sett i Vatikanmuseet i Roma (rett utenfor det sixstinske kapell) i sin tid, samt det faktum at filosofen Henrik Syse har bidratt, som gjorde utslaget? Dette er for øvrig en fin bok man kan sitte og bla i og lese litt her og der, mens man reflekterer over livets store og små spørsmål. 

På ettersommeren i 2011 begynte jeg å lete opp litteratur om lykke og det gode liv, og da jeg kom over denne boka, følte jeg at den ropte på meg. 

Etter å ha sett den tyske filmen "Goethe in love", som handler om tilblivelsen av Goethes verk "Unge Werthers lidelser", måtte jeg selvsagt ha denne boka! Jeg har aldri lest noe av Goethe tidligere, og har vel hatt en forestilling om at han er rimelig utilgjengelig for meg. Men det var før jeg så nevnte film ... Boka er på bare litt over 120 sider, og tung eller ikke tung - den bør være meget overkommelig!

Vel, hva skal man si? Kokebok nr. ? (hark ... vil ikke huske ...) Jada, det er fullt i hyllene på kjøkkenet! Men denne boka var bare så inntagende lekker at jeg ikke klarte å gå utenom den ... Dessuten er jeg sikker på at jeg kommer til å lage opp til flere av rettene etter hvert! 

Denne boka MÅ jeg få lest snart! Sånn er det med den saken! 

Og så klarte jeg selvsagt ikke å styre unna nok en bok om andre verdenskrig ... 

Og litt samfunnskritisk debattlitteratur - for å få åpnet øynene for en del spørsmål man rett og slett har litt godt av å reflektere over - hører også med.

Hvilke bøker har du kjøpt på Mammut-salget? Legg gjerne igjen en kommentar om dette!


http://bloggurat.net/kart/registrere/13599/lorenskog

"Cairo Time" (Regissør: Ruba Nadda)

En skikkelig Kairo-teaser!

Kanadiske Juliette er redaktør i et magasin for kvinner, og reiser til Kairo for å feriere sammen med sin mann Mark, som jobber i FN. Mark sitter imidlertid fast i Gaza, og ber derfor sin venn Tareq om å ta hånd om Juliette inntil han kan komme.

I begynnelsen tenker Juliette at hun fint kan klare seg på egen hånd. Etter nokså kort tid innser hun likevel at det rimelig slitsomt å bevege seg rundt i Kairo uten mannlig følge. Årsaken er at hun hele tiden får massivt med uønsket oppmerksomhet fra andre menn - til sin store overraskelse betydelig yngre enn henne selv. Til slutt har hun et helt haleheng av menn hengende etter seg. I desperasjon oppsøker hun Tareq og ber om hans hjelp.

Tareq stiller mer enn gjerne opp for Juliette, og tiden de tilbringer sammen, gjør noe med dem begge. Tareq tar henne med rundt i Kairo og hun fascineres av hvor annerledes han forholder seg til ting enn hva hun selv er vant til. Samtidig savner hun sin mann så sterkt at hun en dag hopper på en buss som skal ta henne til Gaza. Selvsagt kommer hun ikke så langt, og igjen er det Tareq som redder henne fra en nokså ubehagelig situasjon ...

Underveis blir Juliette og Tareq invitert til et bryllup i Alexandria, og det blir mer og mer klart at de begge er i ferd med å få varme følelser for hverandre. Klarer de å motstå fristelsen til å gå et skritt videre? Og når kommer egentlig Mark seg bort fra Gaza?

Sjelden har jeg sett en film med Kairo som kulisse, hvor jeg har fått se så mye av denne byen som her! Alle fargene, alle lydene, den orientalske musikken, alle inntrykkene ... Jeg ble voldsomt fascinert! Rolletolkningene til Patricia Clarkson og Alexander Siddiq som hhv. Juliette og Tareq er dessuten noe av det nydeligste jeg har vært vitne til på film! Begge har for lengst nådd middagshøyden i livene sine, og dette preger deres tilnærming til hverandre. Her er det ikke ungdommelig impulsivitet uten tanke på konsekvensene som styrer hovedpersonene. Og kanskje er det nettopp dette som gjør denne filmen til det den er - en liten perle, som samtidig virker som den reneste teaser på min reiselyst.

Jeg har aldri vært i Kairo, og hadde det ikke vært for det siste årets uroligheter, ville byen kommet høyt opp på prioriteringslisten min allerede i år. I stedet får jeg "nøye meg med" Istanbul i første omgang ... Det jeg for øvrig likte aller best med denne filmen er utvilsomt all den nydelig filmingen av Kairo, soloppgangen ved pyramidene - og sist, men ikke minst den elektriske spenningen som oppstår mellom hovedpersonene, og som preges av en noe tilbakeholden blyghet som til forveksling virker svært ekte ... Dette er skuespillerkunst på sitt aller, aller beste! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2009
Originaltittel: Cairo Time
Nasjonalitet: Canada, Irland
Genre: Drama
Skuespillere: Patricia Clarkson (Juliette Grant), Alexander Siddiq (Tareq Khalifa), Elena Anaya (Kathryn), Amina Annabi (Yasmeen), Tom McCamus (Mark), Andrew Cullen (Jim), Mona Hala (Jameelah), Fadia Nadda (Hanan)
Spilletid: 1 t 29 min.

På utflukt i den hvite ørkenen

Stemningsfullt på hotellets terrasse

Tareq og Juliette trives i hverandres selskap

Spiller sjakk i Tareqs café

"De tre musketerer" (Regissør: Paul W.S. Anderson)

Eventyrlig om gamle helter

En gang var de tre musketerer Athos, Porthos og Aramis legendariske. Nå er de bare "oss" ... som en av dem så lakonisk gir uttrykk for da unge D´Artagnan entrer Paris for å få oppfylt sin store drøm: å bli en av dem. Mon tro om deres ære og berømmelse kan revitaliseres?

Da den unge D´Artagnan forlot sin mor og far for å reise ut i verden, fikk han med seg tre råd fra faren: "Sloss, elsk og lev!" Dette tar han helt bokstavelig og han utfordrer alle han treffer og som han på et og annet vis kommer litt på kant med, til duell. Uvitende om at det er nettopp Athos, Porthos, Aramis og ikke minst den fryktede kaptein Rochefort han utfordrer ... Før han vet ordet av det, befinner han seg i en nokså kinkig situasjon - som en mot mange og førti menn ... Men de tre musketerene har vært ute i hardt vær før, og de skjønner at her er det bare en ting å gjøre, og det er å hjelpe den unge, overmodige gutten, som viser seg å ha ekstraordinære talenter innenfor fekte-kunsten. Og dermed er en eventyrlig kamp i gang, og som ender med at de tre musketerer og D´Artagnan nedkjemper kaptein Rocheforts 40 menn. Kvinnene jubler over heltenes dåd, men det er imidlertid en hake ved seieren: det er ikke lenger lov å duellere!

Kong Ludvig av Frankrike er så og si tvunget til å slå hardt ned på ulovlig duellering, men så kommer dronningen dem til unnsetning i siste øyeblikk. I stedet for straff venter nå deres livs store oppdrag. Det skal nemlig være ball på slottet i Versailles, og kongen forventer at dronningen bærer et flott diamantsmykke han har gitt henne som uttrykk for sin store kjærlighet. Smykket er imidlertid borte, og dronningen er fortvilet. Hele Frankrikes fremtid står og hviler på at smykket kommer til rette i god tid før ballet, fordi kongen ellers vil tro at hun har vært utro og ikke lenger elsker ham. Intrigemakerne har lagt opp til at dette skal føre til krig mellom Frankrike og England, og at det franske folket vil kreve en sterkere leder - kongens rådgiver kardinal Richelieu - i egen person! Problemet for musketerene er at diamantsmykket befinner seg inne på Tower of London - en borg som per definisjon er ugjennomtrengelig ...

Ønsker du å finne noe hele familien kan samle seg rundt, er dette absolutt filmen for deg! For maken til eventyr med vaskeekte helter og skurker skal man virkelig lete en god stund etter! Denne filmen er spilt inn i 3 D, og uten at jeg har hatt gleden av å se den i dette formatet, har jeg ingen problemer med å forestille meg at det må være en fantastisk opplevelse. Særlig fekte-scenene samt turene i luftskipene underveis i filmen, må være eventyrlige å oppleve i 3D! I en slik eventyrfilm er det klart at rolletolkningene nødvendigvis blir melodramatiske og kanskje også overtydelige til tider, slik det må bli når filmen hovedsakelig er tiltenkt barn. Til gjengjeld er det mange herlige replikkvekslinger som går langt over hodet på barn, men som de voksne garantert vil ha stor glede av. Mads Mikkelsen i rollen som den onde kaptein Rochefort er fantastisk. Likeledes Orlando Bloom som den pompøse hertugen av Buckingham. Og aldri er kvinnene vakrere enn her - som den franske dronningens hoffdame Constance, og den giftige intrigemakeren Milady de Winter. For øvrig ser jeg at kongen av Frankrike er benevnt som den trettende Ludvig i rekken - en konge som levde på begynnelsen av 1600-tallet. Mens altså Versailles, hvor mye av handlingen i filmen utspiller seg, ble bygget av Ludvig den fjortende (Solkongen) på slutten av 1600-tallet. Filmen er mao. alt annet enn historisk korrekt, og er vel heller ikke bygget på noen av Alexandre Dumas´bøker om de tre musketerer, så vidt jeg kan erindre. Uansett - en eventyrlig film det er vel verdt å få med seg! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Three Musketeers
Nasjonalitet: Frankrike, Storbritannia, Tyskland, USA
Genre: Action, eventyr
Skuespillere: Milla Jovovich (Milady de Winter), Orlando Bloom (hertugen av Buckingham), Logan Lerman (D´Artagnan), Matthew MacFadyen (Athos), Luke Evans (Aramis), Christoph Waltz (Kardinal Richelieu), Mads Mikkelsen, Ray Stevenson (Porthos), Gabriella Wilde (Constance Bonacieux), James Corden (Planchet), Juni Temple (dronning Anne), Freddie Fox (kong Ludvig XIII)
Spilletid: 1 t 50 min.

De tre musketerer og D´Artagnan

D´Artagnan og dronningens hoffdame Constance

Kardinal Richelieu i ledtog med Milady

Hertugen av Buckingham

Kaptein Rochefort

I speilsalen i Versailles

Klare for fight!

"Frisørens ektemann" (Regissør: Patrice Leconte"

Formfullendt og poetisk

50 årige Antoine ser tilbake på sin barndom som i all hovedsak er preget av lyse minner. Kun en ting kommer han i grunnen aldri over, og det er at hans mor tvang ham til å gå i en hjemmestrikket badebukse, som aldri ble tørr og som derfor plaget ham veldig i en periode av hans liv da han ble mer og mer oppmerksom på sin egen seksualitet.

Da Antoine var i 12 årsalderen elsket han å gå til frisøren og få håret klippet. Ikke til en hvilken som helst frisør, men til henne - en kvinnelig frisør som luktet av melk og vanilje. Han nøt at hun vasket håret hans, fordi dette brakte ham svært tett på hennes herligheter - brystene. Så sterkt var dette for ham, at han på sitt naive og gutteaktige vis ble dypt og inderlig forelsket i denne kvinnen, som var atskillig eldre enn ham selv. Men så døde frisøren. Hun tok livet av seg selv en dag, og i det avgjørende øyeblikket sto han - uvitende om situasjonens alvor - og tittet inn på kvinnen, som lå på en benk - inntil hun ramlet ned ... og var død ...

Rundt 40 år senere er Antoine fremdeles ugift. Han har aldri kunnet glemme sin ungdoms store kjærlighet, som er knyttet til frisørsalongens mystikk. Men så oppdager han Mathildes frisørsalong. Mathilde er betydelig yngre enn ham selv, og hun er usigelig vakker. En dag tar han motet til seg og frir til henne. Hun blir umiddelbart helt satt ut, men neste gang han dukker opp i salongen hennes, svarer hun ja.

Dette blir innledningen til et intenst og lykkelig ekteskap, hvor erotikken får utspring i frisørsalongen, fortrinnsvis mellom kundene og etter stengetid. Antoine sitter som regel i bakgrunnen og betrakter henne og kundene hele dagen. Hadde det ikke vært for at Mathilde plages av en ting - når kommer Antoines lidenskapelige følelser for henne til å ta slutt? - så kunne det hele ha fortsatt uavbrutt ... Det store spørsmålet er om kjærligheten kan overleve i lengden, når den på en måte dyrkes i en "boble" ... ?

Denne lille kortfilmen, som kun varer i 78 minutter, er faktisk en av de mest poetiske filmene jeg har sett på lenge! Skuespillerne Jean Rochefort og Anna Gallena er meget kjente, og deres utmerkede rolletolkninger bidrar til å forsterke det drømmeaktige over filmen. At filmen ble nominert til hele syv Oscar (beste film, beste regi, beste skuespiller, beste manus, beste foto, beste klipping og beste design) sier også sitt. For det er en formfullendt film, hvor absolutt ingenting overlates til tilfeldighetene. Noe av det jeg likte best var når Antoine spilte arabisk musikk for sin brud, og begynte å danse. Han oser av sjarm og ikke minst lidenskap i denne scenen.

Helt til slutt ønsker jeg å sitere noe av teksten på DVD-omslaget:

"Patrice Lecontes kritikerroste film "Frisørens ektemann" er en varm og poetisk fortelling om den selvoppofrende og selvdestruerende kjærligheten. Et varmt skildret relasjonsdrama som nysgjerrig utforsker den romantiske fortellertradisjonen."

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1990
Originaltittel: Le mari de la coiffeuse
Engelsk tittel: The Hairdresser´s Husband
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean Rochefort (Antoine), Anna Galiena (Mathilde), Roland Bertin (Antoines far), Maurice Chevit, Henri Hocking, Philippe Clevenot, Jacques Mathou, Claude Aufaure
Spilletid: 78 min.

Antoine og Mathilde er gift

Antoine danser - til glede for Mathildes kunder

Erotikken blomstrer i frisørsalongen

Mathilde - en meget vakker kvinne

"Tyrannosaur" (Regissør: Paddy Considine)

Britisk sosial-realisme på sitt aller, aller beste!


Joseph er og blir en taper. Uten noen særlig impulskontroll å snakke om, havner han i trøbbel med alt og alle. Det skal nesten ingenting før selvbeherskelen forsvinner, og han enten havner i slosskamp eller verbalt håndgemeng. Det hele topper seg etter et par episoder - en hvor han rett og slett sparker ihjel hunden sin, og en hvor han lar sitt sinne gå ut over noen yngre gutter som spiller biljard i en bar, og som driver med uskyldig moro.

Helt ute av seg etter sistnevnte episode havner han tilfeldigvis i veldedighetsbutikken til Hannah. Helt nedbrutt søker han ly bak et stativ med brukte klær. Mens han hikster, ber hun for ham. Joseph møter henne likevel kun med forakt og håner henne - som den vestkantfruen han går ut fra at hun er. Hva vet hun om livet der ute? Sånn egentlig? Beskyttet som hun lever på beste vestkant, uten å mangle noe ... ?

Noen dager senere kommer han innom butikken hennes igjen. Hannah har et blått øye. Selv om Olivia insisterer på at hun har snublet på badet, skjønner Joseph at hun kanskje ikke har det så greit som han først hadde trodd, og dette blir kimen til noe som gradvis vokser frem mellom dem. Litt tillit kanskje, mellom to mennesker man ikke skulle tro hadde noe som helst til felles, men som faktisk er like skipbrudne begge to, om enn på noe forskjellig måte. For Hannah lever med en voldelig ektemann, en ektemann som ikke går av veien for å pisse henne ned når hun har sovnet på sofaen og ikke deler ekteseng med ham, en ektemann som tar med makt det hun ikke gir ham frivillig ... Og som slår når avmaktsfølelsen overmanner ham, noe den gjør nokså ofte. Så ber han om tilgivelse etterpå, men dette gjør mindre og mindre inntrykk på Hannah. Men hvor kan hun egentlig gå? For hvem vil tro at den "perfekte" mannen hennes er en som slår? En som voldtar henne? Ikke menighetens medlemmer i alle fall.

Joseph selv har imidlertid sine svin på skogen. Hans kone døde for fire-fem år siden, og vi skjønner etter hvert at han selv har vært en konemishandler. Hvordan kan han representere en trygg havn for Hannah når hun omsider bestemmer seg for å forlate sin syke, syke mann? Og så er det kanskje nettopp det han blir ... Selv om han advarer Hannah om at ingen kan føle seg trygg hos ham. Mens Olivia gradvis begynner å slappe av, får historien imidlertid en dramatisk vending ...

I rollene som hhv. Joseph og Hannah finner vi Peter Mullan og Olivia Colman. Deres rolletolkninger er virkelig stor skuespillerkunst! Historien som fortelles i denne filmen er så rystende at det gjorde vondt å se den. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det nettopp det det ble. Det er en god del sterke scener i filmen, og den har av den grunn fått 18 årsgrense. Dette er mao. ikke en film for sarte sjeler. Peter Mullan omtales som en av britenes beste karakterskuespillere, og filmen er ansett som "The best British Film of the Year". Jeg kan i grunnen bare slutte meg til denne karakteristikken! Jeg vet ikke hvorfor jeg selv stadig oppsøker slike mørke filmer, men det er noe med dem som får meg til å føle at temaene er mer viktige enn i de typiske feelgood-filmene. Britene er for øvrig ekstraordinært gode på å lage fantastiske sosialrealistiske filmer innenfor nokså nøkterne rammer, der det er historien som sådan som står i sentrum. Her blir det terningkast seks!

DVD´en hadde release i foregående uke, men skal i følge filmweb.no ha premiere på norske kinoer i april i år. Løp og se, sier jeg!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Tyrannosaur
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Peter Mullan (Joseph), Olivia Colman (Hannah), Eddie Marsan (James, Hannahs ektemann)
Spilletid: 91 min.

Hannah og ektemannen James

Hannah og Joseph

Joseph lar all sin frustrasjon gå ut over et skur i hagen

Gjensidig behov for trøst

Pixar Vgel - For the birds: denne er helt fantastisk!

"Jernkvinnen" (Regissør: Phyllida Lloyd)

Tatcher - kvinnen som ble elsket og hatet


Filmen "Jernkvinnen" (eller "The Iron Lady" som er originaltittelen) hadde premiere på norske kinoer 3. februar i år. I ettermiddag/kveld fikk jeg sett den, og du verden FOR et kvinneportrett! Veldig interessant å se en film om denne kvinnen som ble både elsket og hatet, og som har levd i min egen samtid.

Margaret Tatcher ble født i 1925 og vokste opp som kjøpmannsdatter i Lincolnshire i England. Hennes politiske karriere startet mens hun ennå var svært ung, men det var først i 1959 hun for første gang ble valgt inn som representant i Underhuset. Der satt hun frem til 1992, og i mellomtiden hadde hun vært leder for det britiske konservative partiet (Toryene) fra 1975, samt at hun var Englands første statsminister fra 1979. Hele tre ganger skulle hennes parti med henne i spissen bli gjenvalgt, og totalt satt hun som statsminister i nesten 12 år.

I filmen "Jernkvinnen" møter vi Meryl Streep i rollen som den aldrende Margaret Tatcher, en kvinne som lider av lettere fremskreden demens og som fører samtaler med sin for lengst avdøde mann Denis. Sammen fikk de to barn - tvillingene Mark og Carol. Uten sin mann kunne hun aldri har klart å stå i alt presset mens hun var statsminister. Han korrigerte henne på hjemmebanen, han sørget for at hun ikke mistet bakkekontakten og han var kanskje det eneste mennesket som var 100 % ærlig overfor henne. Like fullt hadde det åpenbart sin pris å ha en kone som var landets øverste leder. Mens Margaret Tatcher går rundt i leiligheten sin, klarer hun ikke å skille fortid og nåtid fra hverandre. Og på den måten fortelles historien om hennes liv.

Vi følger den unge Margaret fra hun gjorde inntog i det mannsdominerte politiske miljøet i England, der det ganske enkelt ikke fantes kvinner. Det gjorde den nesten ikke på 1980-tallet heller, i den tiden hun virket som statsminister. Tatcher ble ikke kalt Jernkvinnen for ingenting. Evnen til å lytte var kanskje ikke hennes sterkeste side, og som hun selv så lakonisk ga uttrykk for: hvilken leder ville hun være om hun ikke gjorde alt som sto i hennes makt for å få gjennomslag for det hun selv var overbevist om var riktig? For så vidt en lederstil som langt på vei var akseptabel så sent som på 1980-tallet, men som til syvende og sist skulle føre til hennes endelikt som leder av det konservative partiet. Episoden hvor hun ydmyket sin visestatsminister (Geoffrey Howe) fullstendig og latterliggjorde ham foran de øvrige partimedlemmene, førte til slutt til hennes avgang. Hennes mann sørget for at hennes avgang kom på et tidspunkt da det fremdeles var mulig å gå av med en viss verdighet. En noe annen timing på hennes avgang, og hun ville risikert å bli fullstendig knust. For øvrig er det verdt å merke seg at Tatcher var mer opptatt av å gjøre noe, enn å være noe - i motsetning til politikerne som kom på banen etter hvert ...

Viktige politiske hendelser fant sted mens Tatcher og det britiske konservative partiet satt med makten. Falklandskrigen er en av dem, gruvestreiken på midten av 1980-tallet og regelrette gatekamper en annen ... Og alle husker vel Tatchers jernhånd om krisen rundt de sultestreikende IRA-fangene, som er blitt udødeliggjort i filmen "Hunger". En rekke terror-angrep under hennes regjeringstid gjorde at hun var helt ubøyelig og nektet og forhandle med terrorister.

Denne britiskproduserte filmen har alle de kvaliteter vi forventer av en britisk film: gode skuespillere, erkebritisk humor og ingen pynting på sannheten. Jeg trenger vel ikke å si at Meryl Streep er glitrende i rollen som Margaret Tatcher - både i den middelaldrende og eldre utgaven av denne kvinnen. Hun er så overbevisende at dette alene gjør at filmen fortjener terningkast seks. Men i tillegg er Jim Broadbent - han som spiller ektemannen Denis - helt suveren - særlig i scenene der han åpenbart er ambivalent til sin kones suksess. Filmen gir også et godt innblikk i det politiske spillet rundt Jernkvinnen. Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Iron Lady
Nasjonalitet: Storbritannia / England
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Margaret Tatcher), Jim Broadbent (Denis Tatcher), Anthony Head (Geoffrey Howe), Richard E. Grant (Michael Heseltine), Roger Allam (Gordon Reece), Olivia Colman (Carol Tatcher), Alexandra Roach (den yngre Margaret Tatcher), Harold Lloyd (den unge Denis Tatcher)
Spilletid: 144 min. 

Meryl Streep og Margaret Tatcher

Eneste kvinne i en mannsbastion

Meryl Streep i rollen som Tatcher

Elsket og hatet

"Goethe in Love" (Regissør: Philipp Stölzl)

Kjærlighetens kraft i kunsten

Johann Wolgang von Goethe (f. 1749 d. 1832) var en tysk dikter og forfatter, mest kjent for sitt verk "Faust". Han vokste opp i Frankfurt am Main, og var sønn av en av datidens mest betydningsfulle jurister. Som ung mann drømte Goethe om å bli dikter, men han opplevde gang på gang å bli refusert. Faren forsøkte derfor å få ham inn på sporet av en juridisk karriere, og i 1772 reiste han til Wetzlar for å praktisere som advokat. Det er her historien i denne filmen starter.

Nokså snart etter at Goethe har ankommet Wetzlar sommeren 1772, blir han hodestups forelsket i Lotte Buff, en spill levende ung kvinne full av vidd og lidenskap. De utforsker kjærligheten og hverandre denne heftige sommeren, og det meste ser nokså lyst ut inntil Goethes sjef Albert Kestner kaster sine øyne på den unge piken. Henne vil han ha, og han allierer seg med Lottes far, som nylig er blitt enkemann og som har en hel skokk med unger det gjelder å få brakt trygt i havn hos gode forsørgere. Albert har en lysende karriere foran seg - så lysende at han vil være i stand til å forsørge alle Lottes søsken i tillegg til henne, dersom faren skulle falle fra. Til sammenligning er og blir Goethe en drømmer ...

Lotte lider store kvaler. På den ene side elsker hun Goethe, men hun skjønner også at dette handler om mer enn hensynet til henne selv. Dessuten er Albert en god og stabil mann ... med sikre inntekter. Da det går opp for Kestner at Goethe har erobret hans Lotte før ham, utfordrer han ham til duell. Duellen ender imidlertid med at Goethe havner i fengsel, fordi det er ulovlig å duellere. I motsetning til Kestner har nemlig ikke Goethe mektige venner, og det blir derfor Goethe som må ta hele skylden. Mens Goethe sitter i fengsel og lengter seg syk etter Lotte, skriver han et av sine mesterverk - "Unge Werthers lidelser" - som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Boka handler om hans og Lottes romanse, men ender med at unge Werther tar sitt eget liv. Og hadde det ikke vært for at motet hos Goethe svikter, kunne han godt tenke seg å lide samme skjebne selv. Særlig fordi Kestner i mellomtiden gifter seg med Lotte, som dermed aldri kommer til å bli hans.

"Goethe in Love" minner sterkt om "Shakespeare in Love", og er sånn sett en påminnelse om kjærlighetens kraft og betydning i kunsten. Uten Goethes - eller for den sakens skyld Shakespeares - erfaringer og skuffelser i kjærligheten, hadde nok inspirasjonen til å lage fantastiske skuespill, dikt og litteratur om stor kjærlighet full av lidelser, uteblitt. Det gnistrer av Alexander Fehling og Miriam Stein i rollene som det forelskede paret Goethe og Lotte - så voldsomt at man kan lure på om det bare er skuespillerkunst vi er vitne til. De er så skjønne, så skjønne. Det var for øvrig en fornøyelse å se Moritz Bleibtreu i rollen som den sjenerte og noe forsakte beileren Albert. Tidligere har jeg sett ham i rollen som den kyniske Andreas Baader i "The Baader Meinhof complex" - her spiller han på helt andre strenger enn i "Goethe in Love". Dessuten spilte han en nokså slesk fyr i "Soul Kitchen". Det vitner om stor spennvidde i hans skuespillertalenter når han så overbevisende kan spille så til de grader ulike karakterroller.

Kostymene og kulissene i "Goethe in Love" skaper en fin ramme og stemning rundt dette kjærlighetsdramaet, som ble svært sjebnesvangert for Goethes videre karriere som forfatter og dikter. Uten denne romansen ville han mest sannsynlig fortsatt i farens fotspor og blitt advokat, men neppe en særlig god en siden det ikke var dette han brant mest for. Det var virkelig en fornøyelse å se denne filmen! Så fornøyelig at jeg faktisk har bestilt Goethes "Unge Werthers lidelser" i forbindelse med Mammut-salget, der den for tiden selges for 139 kroner. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Goethe!
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Wolfgang von Goethe), Miriam Stein (Lotte Buff), Moritz Bleibtreu (Albert Kestner), Volker Bruch (Wilhelm Jerusalem), Burghardt Klaussner (Lottes far), Henry Huebchen (Goethes far), Hans-Michael Rehberg  
Spilletid: 100 min.

Goethe 

Lotte og Goethe

Romantisk 

Og så er suksessen med "Unge Werthers lidelser" et faktum

Den morsomste boka jeg har lest

Boktema hos bokbloggeren Anette denne uka er den morsomste boka jeg har lest (klikk på bildet under og kom rett til Anettes Bokboble). 

For meg er det utvilsomt Gabriel Chevalliers "Et forargelsens hus" (klikk på bildet og kom rett til min bokomtale)!

Og så må jeg rett og slett bare nevne denne boka av Stephan Mendel-Enk (klikk på bildet og kom rett til min bokomtale):

"Møte med Margueritte" (Regissør: Jean Becker)

Koselig feelgood-film, men heller ikke noe mer


Germain er en 50 år gammel mann som knapt har lært å lese så langt i livet. Gjennom små glimt får vi innblikk i hans kjærlighetsløse oppvekst med en kald mor som heller enn å elske ham, har spottet og ydmyket ham. Germain bor i en campingvogn i hagen utenfor huset til sin mor, og spottingen har hun i grunnen fortsatt med gjennom alle år. Han føler seg som et null, lite verdt og udugelig. Også på skolen ble han utsatt for mobbing fra en lærers side, og dette smittet selvsagt over på klassekameratene. Utrolig nok har han klart å få seg en kjæreste, og det til gjengjeld en ung og vakker kvinne.

En dag han sitter på sin sedvanlige plass i parken for å telle duer, dukker den 95 årige Margueritte opp. Det viser seg at også hun liker å telle duer, og grunnet deres felles interesse på dette punktet, kommer de raskt i snakk. Hver dag treffes de på denne spesielle benken i parken, og etter nokså kort tid begynner Margueritte å lese høyt for Germain fra Albert Camus berømte roman "Pesten". Germain, som aldri har trodd at bøkenes verden var noe for ham, fascineres av historien. Særlig det at han faktisk klarer å se for seg det som skjer i romanen. Det utvikler seg et varmt vennskap mellom Germain og den eldre kvinnen.

Margueritte er imidlertid i ferd med å bli blind, og da det går opp for Germain at hun innen kort tid ikke kommer til å være i stand til å lese for ham, går han inn for å lære å lese selv. Og så er det han som leser for henne. I mellomtiden er det åpenbart at det går mot slutten for Germains mor, som gjør flere og flere pussige ting, helt hinsides all fornuft ...

Filmen "Møte med Margueritte" er basert på Marie-Sabine Rogers roman "Å telle duer". Romanen var helt grei, og hadde det ikke vært for at jeg liker Gérard Depardieu svært godt samt at filmen er omtalt som "en uimotståelig perle", ville jeg nok ikke giddet å se den. Sannheten er uansett at jeg ble skuffet. Samtidig er det en koselig feelgood-film som absolutt er severdig. Den gamle kvinnen spilles av Giséle Casadesus, og hun er inntagende og yndig som Margueritte. Gérard Depardieu kommer også ut av det med æren godt i behold. Men som i boka ble det også i filmen litt for lite driv. Sånn sett er det positivt at filmen kun varer i 82 minutter. Kanskje har det blitt litt for mange bøker og filmer av denne typen fra Frankrike, hvor det enten dreier seg om en kassedames betroelser eller for den saks skyld en anonym portnerske som - mot alle odds - faktisk har høy grad av dannelse. Fellesnevneren er at det snus opp-ned på fordommer om hva man forbinder med klassetilhørighet i det ellers meget klasseinndelte franske samfunnet. Men der f.eks. "Pinnsvinets eleganse" var original og kompleks (både som bok og film), blir herværende film litt for grunn. Dessuten er det irriterende (fordi det er lite realistisk) når den mannlige skuespilleren (Gérard Depardieu) er kjempetykk, analfabet og 50 år, mens den kvinnelige skuespilleren er inntagende vakker, åpenbart intelligent og knapt kan være særlig mer enn 20 - 25 ... Her blir det terningkast fire.

Innspilt: 2010
Originaltittel: La tête en friche
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Gérard Depardieu, Gisèle Casadesus
Spilletid: 82 min.

Germain og Margueritte i parken

Germain og moren hans

Germain og kjæresten

Kost, helse og julefett - hør på dette innlegget!

Januarstemning ved Langevann

"You don´t know Jack" (Regissør: Barry Levinson)

Morder eller barmhjertig samaritan?

Filmen "You don´t know Jack" er basert på boka "Mellom de døende og de døde: dr. Jack Kevorkians liv og kamp for å legalisere aktiv dødshjelp".  Den armenske legen Jack Kevorkian (f. 1928 d. 2011) var kjent som "dr. Død". Han var patolog, dødshjelpsaktivist, maler, forfatter, komponist og musiker. De siste årene av sitt liv brukte han på å forsvare terminalfase-pasienters rett til å dø ved lege-assistert selvmord, og han sto bak rundt 130 slike selvmord før han ble stanset. "Å dø er ikke en kriminell handling", pleide han å si. Til slutt ble han dømt til 10-25 års fengselsstraff, men han slapp ut etter ca. åtte års soning. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.) Han døde i 2011.

Al Pacino spiller dr. Jack Kevorkian, og dette gjør han som vanlig med stor innlevelse og stil. Det gjorde også han som spilte advokaten hans - Danny Huston - og Susan Sarandon i rollen som medaktivisten Janet Good, som til slutt fikk behov for legeassistert selvmord selv. Jeg elsker filmer som omhandler rettssaker, og selv om jeg er innforstått med at noen av scenene som utspilte seg i rettsapparatet ikke kan ha vært 100 % realistiske, selv ikke etter amerikanske forhold, var det fornøyelig å følge disse. Jeg har for øvrig sett radarparet Al Pacino og John Goodman i hvertfall i en film tidligere (kan det ha vært i "Sea of Love"?), og det er noe fabelaktig med kjemien mellom disse meget erfarne skuespillerne. Ellers er "You don´t know Jack" kjemisk fri for unge og vakre mennesker, og akkurat det er faktisk litt befriende av og til. Her er det nemlig sykdom og død som er temaet fra filmens begynnelse til slutt, kun avbrutt av religiøse aktivister som forsøker å stoppe dr. Død. Scenen hvor han nærmest blir overfalt av alle de kristne aktivistene etter å ha satt seg inn i bilen sin, er bisarr og skremmende. De gode satt opp mot de onde? Og hvem innehar i så fall rollene som de gode og de onde? Det hele kommer ytterligere på spissen når det trekkes paralleller mellom dr. Kevorkians handlinger og folkemord, og rullestobrukere demonstrerer utenfor rettslokalene med skilt ala "Please! Don´t kill me!" Kevorkian som kun hjelper dem som insisterer på aktiv dødshjelp etter år med smerter og uutholdelige lidelser ...

Som alltid når jeg ser filmer fra virkeligheten, griper historiene meg ekstra når jeg vet at de er basert på sanne historier. Jeg tror enda ikke jeg har opplevd å se Al Pacino eller Susan Sarandon i dårlige filmer. Heller ikke denne gangen ... Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: You don´t know Jack

Nasjonalitet: USA, Canada

Genre: Biografi, drama

Skuespillere: Al Pacino (dr. Jack Kevorkian), Danny Huston (Geoffrey Fieger), Susan Sarandon (Janet Good), Brenda Vaccaro (Margo Janus), John Goodman (Neal Nicol), James Urbaniak (Jack Lessenberry), Eric Lange (John Skrzynski), John Engler (John Engler som spilte seg selv), Richard E. Council (dommer David Breck)

Spilletid: 2 t 14 min.

Dr. Kevorkian i samtale med sin advokat

Dr. Kevorkian i rettssak etter rettssak ...

Dr. Død - hatet og elsket

Januarsol over gamle Fredrikstad

Jeg ønsker alle et strålende nytt år!