Skal du handle på Mammut? Her er mine anbefalinger!

For de fleste bokelskere er Mammutsalget vårens vakreste eventyr! Jeg antar i alle fall at flere enn meg har studert bestillings-katalogen grundig, og kanskje også har lagt inn en bestilling på nettet for å være sikker på at man får tak i godbitene. Det har i alle fall jeg gjort. ;-)

I dette innlegget ønsker jeg å anbefale bøker jeg har omtalt på bloggen min. Jeg har også laget linker til bokomtalene mine. Det er bare å klikke på bokomslagene!

Hvilke bøker anbefaler du?

For øvrig er Knausgårds bøker Min kamp bind 1, 2 og 3 til salgs på Mammut.

Jeg ønsker alle et godt salg!

"De tre musketerer" (Regissør: Paul W.S. Anderson)

Eventyrlig om gamle helter

En gang var de tre musketerer Athos, Porthos og Aramis legendariske. Nå er de bare "oss" ... som en av dem så lakonisk gir uttrykk for da unge D´Artagnan entrer Paris for å få oppfylt sin store drøm: å bli en av dem. Mon tro om deres ære og berømmelse kan revitaliseres?

Da den unge D´Artagnan forlot sin mor og far for å reise ut i verden, fikk han med seg tre råd fra faren: "Sloss, elsk og lev!" Dette tar han helt bokstavelig og han utfordrer alle han treffer og som han på et og annet vis kommer litt på kant med, til duell. Uvitende om at det er nettopp Athos, Porthos, Aramis og ikke minst den fryktede kaptein Rochefort han utfordrer ... Før han vet ordet av det, befinner han seg i en nokså kinkig situasjon - som en mot mange og førti menn ... Men de tre musketerene har vært ute i hardt vær før, og de skjønner at her er det bare en ting å gjøre, og det er å hjelpe den unge, overmodige gutten, som viser seg å ha ekstraordinære talenter innenfor fekte-kunsten. Og dermed er en eventyrlig kamp i gang, og som ender med at de tre musketerer og D´Artagnan nedkjemper kaptein Rocheforts 40 menn. Kvinnene jubler over heltenes dåd, men det er imidlertid en hake ved seieren: det er ikke lenger lov å duellere!

Kong Ludvig av Frankrike er så og si tvunget til å slå hardt ned på ulovlig duellering, men så kommer dronningen dem til unnsetning i siste øyeblikk. I stedet for straff venter nå deres livs store oppdrag. Det skal nemlig være ball på slottet i Versailles, og kongen forventer at dronningen bærer et flott diamantsmykke han har gitt henne som uttrykk for sin store kjærlighet. Smykket er imidlertid borte, og dronningen er fortvilet. Hele Frankrikes fremtid står og hviler på at smykket kommer til rette i god tid før ballet, fordi kongen ellers vil tro at hun har vært utro og ikke lenger elsker ham. Intrigemakerne har lagt opp til at dette skal føre til krig mellom Frankrike og England, og at det franske folket vil kreve en sterkere leder - kongens rådgiver kardinal Richelieu - i egen person! Problemet for musketerene er at diamantsmykket befinner seg inne på Tower of London - en borg som per definisjon er ugjennomtrengelig ...

Ønsker du å finne noe hele familien kan samle seg rundt, er dette absolutt filmen for deg! For maken til eventyr med vaskeekte helter og skurker skal man virkelig lete en god stund etter! Denne filmen er spilt inn i 3 D, og uten at jeg har hatt gleden av å se den i dette formatet, har jeg ingen problemer med å forestille meg at det må være en fantastisk opplevelse. Særlig fekte-scenene samt turene i luftskipene underveis i filmen, må være eventyrlige å oppleve i 3D! I en slik eventyrfilm er det klart at rolletolkningene nødvendigvis blir melodramatiske og kanskje også overtydelige til tider, slik det må bli når filmen hovedsakelig er tiltenkt barn. Til gjengjeld er det mange herlige replikkvekslinger som går langt over hodet på barn, men som de voksne garantert vil ha stor glede av. Mads Mikkelsen i rollen som den onde kaptein Rochefort er fantastisk. Likeledes Orlando Bloom som den pompøse hertugen av Buckingham. Og aldri er kvinnene vakrere enn her - som den franske dronningens hoffdame Constance, og den giftige intrigemakeren Milady de Winter. For øvrig ser jeg at kongen av Frankrike er benevnt som den trettende Ludvig i rekken - en konge som levde på begynnelsen av 1600-tallet. Mens altså Versailles, hvor mye av handlingen i filmen utspiller seg, ble bygget av Ludvig den fjortende (Solkongen) på slutten av 1600-tallet. Filmen er mao. alt annet enn historisk korrekt, og er vel heller ikke bygget på noen av Alexandre Dumas´bøker om de tre musketerer, så vidt jeg kan erindre. Uansett - en eventyrlig film det er vel verdt å få med seg! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Three Musketeers
Nasjonalitet: Frankrike, Storbritannia, Tyskland, USA
Genre: Action, eventyr
Skuespillere: Milla Jovovich (Milady de Winter), Orlando Bloom (hertugen av Buckingham), Logan Lerman (D´Artagnan), Matthew MacFadyen (Athos), Luke Evans (Aramis), Christoph Waltz (Kardinal Richelieu), Mads Mikkelsen, Ray Stevenson (Porthos), Gabriella Wilde (Constance Bonacieux), James Corden (Planchet), Juni Temple (dronning Anne), Freddie Fox (kong Ludvig XIII)
Spilletid: 1 t 50 min.

De tre musketerer og D´Artagnan

D´Artagnan og dronningens hoffdame Constance

Kardinal Richelieu i ledtog med Milady

Hertugen av Buckingham

Kaptein Rochefort

I speilsalen i Versailles

Klare for fight!

"Frisørens ektemann" (Regissør: Patrice Leconte"

Formfullendt og poetisk

50 årige Antoine ser tilbake på sin barndom som i all hovedsak er preget av lyse minner. Kun en ting kommer han i grunnen aldri over, og det er at hans mor tvang ham til å gå i en hjemmestrikket badebukse, som aldri ble tørr og som derfor plaget ham veldig i en periode av hans liv da han ble mer og mer oppmerksom på sin egen seksualitet.

Da Antoine var i 12 årsalderen elsket han å gå til frisøren og få håret klippet. Ikke til en hvilken som helst frisør, men til henne - en kvinnelig frisør som luktet av melk og vanilje. Han nøt at hun vasket håret hans, fordi dette brakte ham svært tett på hennes herligheter - brystene. Så sterkt var dette for ham, at han på sitt naive og gutteaktige vis ble dypt og inderlig forelsket i denne kvinnen, som var atskillig eldre enn ham selv. Men så døde frisøren. Hun tok livet av seg selv en dag, og i det avgjørende øyeblikket sto han - uvitende om situasjonens alvor - og tittet inn på kvinnen, som lå på en benk - inntil hun ramlet ned ... og var død ...

Rundt 40 år senere er Antoine fremdeles ugift. Han har aldri kunnet glemme sin ungdoms store kjærlighet, som er knyttet til frisørsalongens mystikk. Men så oppdager han Mathildes frisørsalong. Mathilde er betydelig yngre enn ham selv, og hun er usigelig vakker. En dag tar han motet til seg og frir til henne. Hun blir umiddelbart helt satt ut, men neste gang han dukker opp i salongen hennes, svarer hun ja.

Dette blir innledningen til et intenst og lykkelig ekteskap, hvor erotikken får utspring i frisørsalongen, fortrinnsvis mellom kundene og etter stengetid. Antoine sitter som regel i bakgrunnen og betrakter henne og kundene hele dagen. Hadde det ikke vært for at Mathilde plages av en ting - når kommer Antoines lidenskapelige følelser for henne til å ta slutt? - så kunne det hele ha fortsatt uavbrutt ... Det store spørsmålet er om kjærligheten kan overleve i lengden, når den på en måte dyrkes i en "boble" ... ?

Denne lille kortfilmen, som kun varer i 78 minutter, er faktisk en av de mest poetiske filmene jeg har sett på lenge! Skuespillerne Jean Rochefort og Anna Gallena er meget kjente, og deres utmerkede rolletolkninger bidrar til å forsterke det drømmeaktige over filmen. At filmen ble nominert til hele syv Oscar (beste film, beste regi, beste skuespiller, beste manus, beste foto, beste klipping og beste design) sier også sitt. For det er en formfullendt film, hvor absolutt ingenting overlates til tilfeldighetene. Noe av det jeg likte best var når Antoine spilte arabisk musikk for sin brud, og begynte å danse. Han oser av sjarm og ikke minst lidenskap i denne scenen.

Helt til slutt ønsker jeg å sitere noe av teksten på DVD-omslaget:

"Patrice Lecontes kritikerroste film "Frisørens ektemann" er en varm og poetisk fortelling om den selvoppofrende og selvdestruerende kjærligheten. Et varmt skildret relasjonsdrama som nysgjerrig utforsker den romantiske fortellertradisjonen."

Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1990
Originaltittel: Le mari de la coiffeuse
Engelsk tittel: The Hairdresser´s Husband
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean Rochefort (Antoine), Anna Galiena (Mathilde), Roland Bertin (Antoines far), Maurice Chevit, Henri Hocking, Philippe Clevenot, Jacques Mathou, Claude Aufaure
Spilletid: 78 min.

Antoine og Mathilde er gift

Antoine danser - til glede for Mathildes kunder

Erotikken blomstrer i frisørsalongen

Mathilde - en meget vakker kvinne

"Rhapsody in August" (Reissør: Akira Kurosawa)

Nagasaki anno 1990


Handlingen i filmen er sentrert rundt et av ofrene for atombomben i Nagasaki i 1945. Bestemor Kane mistet sin mann da atombomben ble sluppet over Nagasaki den skjebnesvangre dagen i august 1945. Hvert år samles de overlevende ofrene - også kalt hibakusha - for å minnes sine døde.

Det er sommerferie og bestemor Kane har nettopp fått besøk av fire av sine barnebarn, som skal være hos henne over sommeren. Rett etter at de ankommer får hun brev fra sin bror Suzujiro, som bor på Hawaii og som ønsker at hun skal besøke ham før han dør. Men bestemor Kane er for det første ikke overbevist om at han faktisk er hennes bror, og for det andre anser hun ham som så amerikanisert at han nærmest må anses ansvarlig for amerikanerns ødeleggelser i Nagasaki i 1945.

I mellomtiden forsøker barnebarna å få tiden til å gå uten å kjede seg altfor mye. De reiser inn til Nagasaki og besøker bl.a. stedet der bestefaren døde samt en park med minnesmerker som i sin tid ble gitt fra andre land for å hedre ofrene etter bomben som rammet byen den 9. august 1945. Et av barna bemerker at det ikke er noe minnesmerke fra USA ...

Underveis i filmen forstår vi at atombomben er noe som det nærmest er tabu å snakke om når japanere og amerikanere møtes. Dette kommer på spissen når det viser seg at Suzujiros sønn Clark bestemmer seg for å besøke dem i Japan. Hva skal de gjøre? 45 års jubileumet for atombomben nærmer seg, og da vil det ikke bli mulig å skjule at Clarks onkel ble drept i 1945. Etter hvert dukker foreldrene til barna opp, og de velger å fortelle Clark om onkelen hans. Alle er spent på om han kommer til å bli sint, men det motsatte skjer. For Clark kan ikke forstå hvorfor ingen har fortalt ham dette tidligere ... Så spørs det om han klarer å overtale bestemor Kane til å reise til Hawaii før det er for sent.

Denne filmen har jeg hørt så mye om, og endelig fikk jeg sett den selv! Skuespillerprestasjonene i filmen er - for å være helt ærlig - ikke mye å skryte av - men temaet i filmen er uendelig trist og også svært interessant. For øvrig dukker Richard Gere opp i en liten gjesterolle som Clark. Filmen ble innspilt i 1991, og satte nok den gangen fingeren på et meget ømt punkt mellom japanerne og amerikanerne. Mon tro om filmen fikk gehør i USA da den utkom? Ja, om den i det hele tatt ble vist i USA? På Wikipedia kan jeg i alle fall lese at filmen provoserte voldsomt da den ble vist på filmfestivalen i Cannes i 1991. Dette fordi den så ensidig fremstiller japanerne som ofre, mens den totalt overser hvilken brutal millitærmakt Japan faktisk var. Fra amerikanernes ståsted den gangen fremsto atombomben(e) som den eneste måten å få slutt på krigen ... Til filmens forsvar vil jeg si at jeg ikke på noe tidspunkt mistenkte at det lå noe storpolitisk budskap bak. Tvert i mot omhandler den menneskene som betalte prisen for det storpolitiske maktspillet som fant sted under andre verdenskrig. De hadde ikke bedt om krig og hadde heller ingen innflytelse over det som den gang skjedde. Filmen inneholder for øvrig mye vakker japansk natur. Jeg synes filmen fortjener terningkast fire.

Spesielt interessere kan lese mer om Akia Kurosawa (f. 1910 d. 1998) og hans filmer på Wikipedia. 

Innspilt: 1991
Originaltittel: 八月の狂詩曲
Nasjonalitet: Japan
Genre: Drama
Skuespillere: Sachiko Murase som Kane (bestemoren), Hisashi Igawa som Tadao (Kanes sønn), Narumi Kayashima som Machiko (Tadaos kone), Tomoko Otakara som Tami (Tadaos datter), Mitsunori Isaki som Shinjiro (Tadaos sønn), Toshie Negishi som Yoshie (Kanes datter), Hidetaka Yoshioka som Tateo (Yoshies sønn), Choichiro Kawarazaki som Noboru (Yoshies ektemann), Mieko Suzuki som Minako (Yoshies datter) og Richard Gere som Clark (Kanes nevø)

Spilletid: 98 min.

Bestemor Kane omgitt av barnebarna

De gamle minnes de døde

Clark har ankommet Nagasaki

Bestemor Kane og hennes nevø Clark i Richard Geres skikkelse

"Tyrannosaur" (Regissør: Paddy Considine)

Britisk sosial-realisme på sitt aller, aller beste!


Joseph er og blir en taper. Uten noen særlig impulskontroll å snakke om, havner han i trøbbel med alt og alle. Det skal nesten ingenting før selvbeherskelen forsvinner, og han enten havner i slosskamp eller verbalt håndgemeng. Det hele topper seg etter et par episoder - en hvor han rett og slett sparker ihjel hunden sin, og en hvor han lar sitt sinne gå ut over noen yngre gutter som spiller biljard i en bar, og som driver med uskyldig moro.

Helt ute av seg etter sistnevnte episode havner han tilfeldigvis i veldedighetsbutikken til Hannah. Helt nedbrutt søker han ly bak et stativ med brukte klær. Mens han hikster, ber hun for ham. Joseph møter henne likevel kun med forakt og håner henne - som den vestkantfruen han går ut fra at hun er. Hva vet hun om livet der ute? Sånn egentlig? Beskyttet som hun lever på beste vestkant, uten å mangle noe ... ?

Noen dager senere kommer han innom butikken hennes igjen. Hannah har et blått øye. Selv om Olivia insisterer på at hun har snublet på badet, skjønner Joseph at hun kanskje ikke har det så greit som han først hadde trodd, og dette blir kimen til noe som gradvis vokser frem mellom dem. Litt tillit kanskje, mellom to mennesker man ikke skulle tro hadde noe som helst til felles, men som faktisk er like skipbrudne begge to, om enn på noe forskjellig måte. For Hannah lever med en voldelig ektemann, en ektemann som ikke går av veien for å pisse henne ned når hun har sovnet på sofaen og ikke deler ekteseng med ham, en ektemann som tar med makt det hun ikke gir ham frivillig ... Og som slår når avmaktsfølelsen overmanner ham, noe den gjør nokså ofte. Så ber han om tilgivelse etterpå, men dette gjør mindre og mindre inntrykk på Hannah. Men hvor kan hun egentlig gå? For hvem vil tro at den "perfekte" mannen hennes er en som slår? En som voldtar henne? Ikke menighetens medlemmer i alle fall.

Joseph selv har imidlertid sine svin på skogen. Hans kone døde for fire-fem år siden, og vi skjønner etter hvert at han selv har vært en konemishandler. Hvordan kan han representere en trygg havn for Hannah når hun omsider bestemmer seg for å forlate sin syke, syke mann? Og så er det kanskje nettopp det han blir ... Selv om han advarer Hannah om at ingen kan føle seg trygg hos ham. Mens Olivia gradvis begynner å slappe av, får historien imidlertid en dramatisk vending ...

I rollene som hhv. Joseph og Hannah finner vi Peter Mullan og Olivia Colman. Deres rolletolkninger er virkelig stor skuespillerkunst! Historien som fortelles i denne filmen er så rystende at det gjorde vondt å se den. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det nettopp det det ble. Det er en god del sterke scener i filmen, og den har av den grunn fått 18 årsgrense. Dette er mao. ikke en film for sarte sjeler. Peter Mullan omtales som en av britenes beste karakterskuespillere, og filmen er ansett som "The best British Film of the Year". Jeg kan i grunnen bare slutte meg til denne karakteristikken! Jeg vet ikke hvorfor jeg selv stadig oppsøker slike mørke filmer, men det er noe med dem som får meg til å føle at temaene er mer viktige enn i de typiske feelgood-filmene. Britene er for øvrig ekstraordinært gode på å lage fantastiske sosialrealistiske filmer innenfor nokså nøkterne rammer, der det er historien som sådan som står i sentrum. Her blir det terningkast seks!

DVD´en hadde release i foregående uke, men skal i følge filmweb.no ha premiere på norske kinoer i april i år. Løp og se, sier jeg!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Tyrannosaur
Nasjonalitet: England
Genre: Drama
Skuespillere: Peter Mullan (Joseph), Olivia Colman (Hannah), Eddie Marsan (James, Hannahs ektemann)
Spilletid: 91 min.

Hannah og ektemannen James

Hannah og Joseph

Joseph lar all sin frustrasjon gå ut over et skur i hagen

Gjensidig behov for trøst

Pixar Vgel - For the birds: denne er helt fantastisk!

"Another Year" (Regissør: Mike Leigh)

Nydelig britisk drama!


I filmen "Another Year" følger vi det middelaldrende ekteparet Tom og Gerri Hepple gjennom fire årstider. De har et godt ekteskap tuftet både på respekt, humor og kjærlighet, og ingen av dem kunne finne på å si noe ufordelaktig om den andre. Deres eneste barn - Joe - har for lengst flyttet hjemmefra og driver sin egen advokatpraksis. Den eneste bekymringen de i grunnen har er om han kommer til å treffe en kvinne. De ønsker selvsagt at han skal bli lykkelig. Gerri er for øvrig sosialarbeider/-terapeut, mens Tom er arkeolog-ingeniør - eller som familien så humoristisk karakteriserer jobben hans: "he is digging holes!"

Noe av det som binder ekteparet sammen er deres felles interesse for mat, og de har en parsell i en kolonihage hvor de dyrker sine egne grønnsaker på fritiden. De er dessuten et moderne ektepar hvor det like gjerne er Tom som lager mat eller steller i huset, som Gerri. Sammen står Tom og Gerri støtt som et fjell, og kanskje er det derfor de er en slags nødhavn for enkelte av deres single venner som ikke har funnet en trygg havn i livene sine enda? Der de mangler drama i sitt eget liv, tilføres dette i rikelig monn når f.eks. Gerris venninne Mary er innom. Det meste av det Mary tar i, ender nemlig katastrofalt ... Dessuten er hun ute av stand til å gi sitt eget liv en mening, for alt er basert på at det først må komme en mann inn i bildet.

Mary er singel og roter seg kontinuerlig bort i de feile mennene - som regel gifte menn uten den minste plan om å forlate sine koner pga. henne. Visst er Mary flott å se på - fremdeles slank og vever i skikkelsen. Dessuten ser hun mye, mye yngre ut enn hun er. Men Mary drikker for mye, og når hun drikker blir hun sutrete og patetisk. Hun ser en potensiell kjæreste i alt og alle - til og med i Tom og Gerris sønn Joe ... Da Joe en dag faktisk dukker opp med kvinnen i sitt liv - Katie - ramler hele bunnen ut av Marys liv. Hun klarer ikke å glede seg på Joes vegne, og dette skuffer Tom og Gerri voldsomt ... Gerri ønsker egentlig å få Mary ut av deres liv fordi hun er så slitsom å forholde seg til, men så ser hun samtidig et menneske så psykisk nedbrutt at det er i ferd med å tippe over. Hun kan ikke gi henne på båten uansett hvor mye hun gjerne vil ...

"Another Year" er blitt betegnet som et nytt mesterverk fra regissøren Mike Leigh. Dette har selvsagt ført til at jeg måtte ta en titt på filmografi-listen hans på Wikipedia. Først og fremst ble jeg temmelig overrasket over at jeg omtrent ikke har sett noen av filmene hans. I grunnen er det bare titler som "Naked", "Hemmeligheter og løgner" og "Vera Drake" jeg drar kjensel på (alle tre fantastiske filmer, for øvrig). Etter å ha sett "Another Year", er jeg temmelig sikker på at jeg skal se flere av disse filmene!

Det jeg likte best ved denne filmen er hverdagsdramaet. Gjennom enkle virkemidler og ikke minst glitrende skuespillere, får filmprodusentene frem små mellommenneskelige dramaer som de fleste kan kjenne seg igjen i, uten at det dreier seg om for mye dramatikk. Lesley Manville i rollen som den katastrofale Mary er stor skuespillerkunst! Ikke minst den gradvise utviklingen, hvor Mary til slutt er så nedfor at hun ikke er i stand til å glede seg over sine venners fremgang, er mesterlig fremstilt. Jo mer omgivelsene smiler og er glade, desto surere og mer forbitret blir hun. Og hadde det ikke vært for at hun faktisk ikke har noen andre i livet sitt, ville det mest sannsynlig vært hun som hadde meldt seg ut av deres liv. Men da ville hun altså ikke hatt noen. Oppi alt som skjer, blir Toms bror enkemann, den umulige sønnen hans Carl dukker opp i forbindelse med begravelsen, og nok en gang er Tom og Gerri en nødhavn for skipbrudne. Ekstra morsomt var det å få et gjensyn med Jim Broadbent, som i tillegg til å spille Tom i denne filmen, også spilte Margaret Tatchers ektemann i "Jernkvinnen". Dessuten har Imelda Staunton en liten gjestevisitt i filmen som den dypt deprimerte Janet. Dette med å lage små hverdagsdrama-filmer er noe britene er helt emminente på, og i "Another Year" har filmprodusentene lykkes 110 %! Det blir terningkast seks! 

Innspilt: 2010

Originaltittel: Another Year

Nasjonalitet: Storbritannia / England

Genre: Drama / Komedie

Skuespillere: Jim Broadbent (Tom), Lesley Manville (Mary), Ruth Sheen (Gerri), Imelda Staunton (Janet), Oliver Maltman (Joe), David Bradley (Ronnie), Karina Fernandez (Katie), Martin Savage (Carl), Michele Austin (Tanya), Philip Davis (Jack), Stuart McQuarrie (Toms kollega)

Spilletid: 124 min.

Ekteparet Tom og Gerry Hepple, spilt av Jim Broadbent og Ruth Sheen

Sønnen Joe og venninnen Mary er på besøk

En annen av Gerrys kollegaer er innom med babyen sin

Har hverandre

Ikke greit å være Mary ...

"Jernkvinnen" (Regissør: Phyllida Lloyd)

Tatcher - kvinnen som ble elsket og hatet


Filmen "Jernkvinnen" (eller "The Iron Lady" som er originaltittelen) hadde premiere på norske kinoer 3. februar i år. I ettermiddag/kveld fikk jeg sett den, og du verden FOR et kvinneportrett! Veldig interessant å se en film om denne kvinnen som ble både elsket og hatet, og som har levd i min egen samtid.

Margaret Tatcher ble født i 1925 og vokste opp som kjøpmannsdatter i Lincolnshire i England. Hennes politiske karriere startet mens hun ennå var svært ung, men det var først i 1959 hun for første gang ble valgt inn som representant i Underhuset. Der satt hun frem til 1992, og i mellomtiden hadde hun vært leder for det britiske konservative partiet (Toryene) fra 1975, samt at hun var Englands første statsminister fra 1979. Hele tre ganger skulle hennes parti med henne i spissen bli gjenvalgt, og totalt satt hun som statsminister i nesten 12 år.

I filmen "Jernkvinnen" møter vi Meryl Streep i rollen som den aldrende Margaret Tatcher, en kvinne som lider av lettere fremskreden demens og som fører samtaler med sin for lengst avdøde mann Denis. Sammen fikk de to barn - tvillingene Mark og Carol. Uten sin mann kunne hun aldri har klart å stå i alt presset mens hun var statsminister. Han korrigerte henne på hjemmebanen, han sørget for at hun ikke mistet bakkekontakten og han var kanskje det eneste mennesket som var 100 % ærlig overfor henne. Like fullt hadde det åpenbart sin pris å ha en kone som var landets øverste leder. Mens Margaret Tatcher går rundt i leiligheten sin, klarer hun ikke å skille fortid og nåtid fra hverandre. Og på den måten fortelles historien om hennes liv.

Vi følger den unge Margaret fra hun gjorde inntog i det mannsdominerte politiske miljøet i England, der det ganske enkelt ikke fantes kvinner. Det gjorde den nesten ikke på 1980-tallet heller, i den tiden hun virket som statsminister. Tatcher ble ikke kalt Jernkvinnen for ingenting. Evnen til å lytte var kanskje ikke hennes sterkeste side, og som hun selv så lakonisk ga uttrykk for: hvilken leder ville hun være om hun ikke gjorde alt som sto i hennes makt for å få gjennomslag for det hun selv var overbevist om var riktig? For så vidt en lederstil som langt på vei var akseptabel så sent som på 1980-tallet, men som til syvende og sist skulle føre til hennes endelikt som leder av det konservative partiet. Episoden hvor hun ydmyket sin visestatsminister (Geoffrey Howe) fullstendig og latterliggjorde ham foran de øvrige partimedlemmene, førte til slutt til hennes avgang. Hennes mann sørget for at hennes avgang kom på et tidspunkt da det fremdeles var mulig å gå av med en viss verdighet. En noe annen timing på hennes avgang, og hun ville risikert å bli fullstendig knust. For øvrig er det verdt å merke seg at Tatcher var mer opptatt av å gjøre noe, enn å være noe - i motsetning til politikerne som kom på banen etter hvert ...

Viktige politiske hendelser fant sted mens Tatcher og det britiske konservative partiet satt med makten. Falklandskrigen er en av dem, gruvestreiken på midten av 1980-tallet og regelrette gatekamper en annen ... Og alle husker vel Tatchers jernhånd om krisen rundt de sultestreikende IRA-fangene, som er blitt udødeliggjort i filmen "Hunger". En rekke terror-angrep under hennes regjeringstid gjorde at hun var helt ubøyelig og nektet og forhandle med terrorister.

Denne britiskproduserte filmen har alle de kvaliteter vi forventer av en britisk film: gode skuespillere, erkebritisk humor og ingen pynting på sannheten. Jeg trenger vel ikke å si at Meryl Streep er glitrende i rollen som Margaret Tatcher - både i den middelaldrende og eldre utgaven av denne kvinnen. Hun er så overbevisende at dette alene gjør at filmen fortjener terningkast seks. Men i tillegg er Jim Broadbent - han som spiller ektemannen Denis - helt suveren - særlig i scenene der han åpenbart er ambivalent til sin kones suksess. Filmen gir også et godt innblikk i det politiske spillet rundt Jernkvinnen. Her kan det ikke bli annet enn terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Iron Lady
Nasjonalitet: Storbritannia / England
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Margaret Tatcher), Jim Broadbent (Denis Tatcher), Anthony Head (Geoffrey Howe), Richard E. Grant (Michael Heseltine), Roger Allam (Gordon Reece), Olivia Colman (Carol Tatcher), Alexandra Roach (den yngre Margaret Tatcher), Harold Lloyd (den unge Denis Tatcher)
Spilletid: 144 min. 

Meryl Streep og Margaret Tatcher

Eneste kvinne i en mannsbastion

Meryl Streep i rollen som Tatcher

Elsket og hatet

"Goethe in Love" (Regissør: Philipp Stölzl)

Kjærlighetens kraft i kunsten

Johann Wolgang von Goethe (f. 1749 d. 1832) var en tysk dikter og forfatter, mest kjent for sitt verk "Faust". Han vokste opp i Frankfurt am Main, og var sønn av en av datidens mest betydningsfulle jurister. Som ung mann drømte Goethe om å bli dikter, men han opplevde gang på gang å bli refusert. Faren forsøkte derfor å få ham inn på sporet av en juridisk karriere, og i 1772 reiste han til Wetzlar for å praktisere som advokat. Det er her historien i denne filmen starter.

Nokså snart etter at Goethe har ankommet Wetzlar sommeren 1772, blir han hodestups forelsket i Lotte Buff, en spill levende ung kvinne full av vidd og lidenskap. De utforsker kjærligheten og hverandre denne heftige sommeren, og det meste ser nokså lyst ut inntil Goethes sjef Albert Kestner kaster sine øyne på den unge piken. Henne vil han ha, og han allierer seg med Lottes far, som nylig er blitt enkemann og som har en hel skokk med unger det gjelder å få brakt trygt i havn hos gode forsørgere. Albert har en lysende karriere foran seg - så lysende at han vil være i stand til å forsørge alle Lottes søsken i tillegg til henne, dersom faren skulle falle fra. Til sammenligning er og blir Goethe en drømmer ...

Lotte lider store kvaler. På den ene side elsker hun Goethe, men hun skjønner også at dette handler om mer enn hensynet til henne selv. Dessuten er Albert en god og stabil mann ... med sikre inntekter. Da det går opp for Kestner at Goethe har erobret hans Lotte før ham, utfordrer han ham til duell. Duellen ender imidlertid med at Goethe havner i fengsel, fordi det er ulovlig å duellere. I motsetning til Kestner har nemlig ikke Goethe mektige venner, og det blir derfor Goethe som må ta hele skylden. Mens Goethe sitter i fengsel og lengter seg syk etter Lotte, skriver han et av sine mesterverk - "Unge Werthers lidelser" - som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Boka handler om hans og Lottes romanse, men ender med at unge Werther tar sitt eget liv. Og hadde det ikke vært for at motet hos Goethe svikter, kunne han godt tenke seg å lide samme skjebne selv. Særlig fordi Kestner i mellomtiden gifter seg med Lotte, som dermed aldri kommer til å bli hans.

"Goethe in Love" minner sterkt om "Shakespeare in Love", og er sånn sett en påminnelse om kjærlighetens kraft og betydning i kunsten. Uten Goethes - eller for den sakens skyld Shakespeares - erfaringer og skuffelser i kjærligheten, hadde nok inspirasjonen til å lage fantastiske skuespill, dikt og litteratur om stor kjærlighet full av lidelser, uteblitt. Det gnistrer av Alexander Fehling og Miriam Stein i rollene som det forelskede paret Goethe og Lotte - så voldsomt at man kan lure på om det bare er skuespillerkunst vi er vitne til. De er så skjønne, så skjønne. Det var for øvrig en fornøyelse å se Moritz Bleibtreu i rollen som den sjenerte og noe forsakte beileren Albert. Tidligere har jeg sett ham i rollen som den kyniske Andreas Baader i "The Baader Meinhof complex" - her spiller han på helt andre strenger enn i "Goethe in Love". Dessuten spilte han en nokså slesk fyr i "Soul Kitchen". Det vitner om stor spennvidde i hans skuespillertalenter når han så overbevisende kan spille så til de grader ulike karakterroller.

Kostymene og kulissene i "Goethe in Love" skaper en fin ramme og stemning rundt dette kjærlighetsdramaet, som ble svært sjebnesvangert for Goethes videre karriere som forfatter og dikter. Uten denne romansen ville han mest sannsynlig fortsatt i farens fotspor og blitt advokat, men neppe en særlig god en siden det ikke var dette han brant mest for. Det var virkelig en fornøyelse å se denne filmen! Så fornøyelig at jeg faktisk har bestilt Goethes "Unge Werthers lidelser" i forbindelse med Mammut-salget, der den for tiden selges for 139 kroner. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Goethe!
Nasjonalitet: Tyskland
Genre: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Wolfgang von Goethe), Miriam Stein (Lotte Buff), Moritz Bleibtreu (Albert Kestner), Volker Bruch (Wilhelm Jerusalem), Burghardt Klaussner (Lottes far), Henry Huebchen (Goethes far), Hans-Michael Rehberg  
Spilletid: 100 min.

Goethe 

Lotte og Goethe

Romantisk 

Og så er suksessen med "Unge Werthers lidelser" et faktum