Hotel Negresco, Nice

For noen år siden - nærmere bestemt i 2006 - overnattet mannen min og jeg en natt på Hotel Negresco. Det var litt spesielt - og veldig, veldig dyrt! Om det var verdt det - vel ... Men jeg fikk tatt en del fine bilder, da ... Her er et lite utvalg!

Oppsummering fra leseåret som har gått og litt til ...

Det er noen år siden jeg i grunnen ga opp å legge altfor mange planer for leseåret - av den enkle grunn at jeg oppdaget at jeg ikke er så "flink" til å følge slike planer samt at jeg er litt engstelig for at moroa med en av mine største hobbyer skal bli borte i for mye "pliktløp". Jeg har for den saks skyld tilstrekkelig med "pålagt lesing" i forbindelse med mine lesesirkler, og dessuten ligger det en del forpliktelser i å motta ett og annet leseeksemplar fra forfattere og forlag innimellom alt det andre. 

Like fullt - noen tanker har jeg bak min lesing! Som at jeg ønsker å lese flere klassikere, at jeg ønsker å lese flere Nobelprisvinnere og 1001-bøker (du bør lese før du dør) - kort sagt: bruke tiden min på de bøkene det virkelig er verdt å bruke tiden på. I tillegg kan jeg ikke hjelpe for at jeg er en hund etter nyheter innenfor litteraturen, og kjøper langt flere bøker enn jeg rekker å lese. Jeg har nettopp av den grunn trent meg på å bli flinkere til å si nei når jeg mottar forespørsler om å lese (og omtale) bøker fra ulike hold. 

Hva har jeg oppnådd som leser i 2012? Jeg rakk å lese 121 bøker i løpet av 2012. I og for seg et akseptabelt antall bøker, men altså seks færre enn i 2011. Dette kan skyldes at det ble flere tykke bøker i 2012. Blant annet kunne Knausgårds Min kamp 6 vært byttet ut med opp til syv bøker, og så kunne jeg ha tangert antallet i 2011. Men så er det likevel ikke slik at det er antallet som er viktigst - tross alt!

37 % av leste bøker i 2012 er skrevet av kvinner. Det er faktisk 4 % mer enn i 2011! Og kanskje enda bedre: 19 av de i alt 121 bøkene jeg leste i 2012 ga jeg terningskast seks! At 1-2 av hver tiende leste bok rager helt øverst på kvalitetsskalaen - det er faktisk ikke aller verst! Og jeg sender samtidig gode tanker til alle bloggere jeg kjenner, som har vært med på - direkte eller inndirekte - å påvirke mine bokvalg! Mange av dem var jeg så heldig å få treffe på bokbloggertreffet tidligere i høst. Det tilsvarende tallet for 2011 var for øvrig til forveksling likt. Hvis jeg skulle velge ut de tre beste bøkene jeg leste i 2012, vil listen se slik ut:

1. Stefan Zweig: Verden av i går
2. Orhan Pamuk: Istanbul
3. Karen Blixen: Den afrikanske farm

Det bør for øvrig nevnes at kun to av bøkene jeg leste i 2012 fikk terningkast tre, mens tolv fikk terningkast fire. De resterende havnet på terningkast fem, og dette skyldes (tror jeg) ikke manglende kritisk sans, men mer at utvalget av bøker som jeg valgte å lese i 2012 var så bra. 

Fremdeles er det slik at brorparten av bøkene jeg leser er av norske forfattere. Hele 65 bøker gjaldt dette i 2012 - eller 53 %. Dette er nesten 10 % mer sammenlignet med 2011. 

Jeg vet ikke helt om jeg lyktes godt med å lese flere av de bøkene jeg allerede hadde stående ulest i mine bokhyller, men kun 29 bøker (dvs. 24 %) var utgitt før år 2000. Mye dreide seg om gjenlesning - takket være flere av mine boksirkler som har hatt fokus på gamle klassikere. Kun fem av bøkene jeg leste i 2012 var dessuten 1001-bøker, hvilket må sies å være skuffende lite. Dessuten har jeg kun lest to Nordisk råds litteratur-pris-bøker og kun en Nobelprisvinner ... Hmmm ... Ja, sånn kan det gå når man ikke har mer konkrete mål å gå etter! En aldri så liten tankevekker!

Den morsomste boka jeg leste i 2012 er utvilsomt Joseph Hellers "Catch 22", men Dag Solstads "16.07.41" kommer faktisk ikke så langt etter. I sistnevnte tilfelle anbefales lydbokutgaven! 

Årets flopp er uten tvil Hanne Nabintu Herlands "Alarm! Tanker om en kultur i krise", og i ettertid skjønner jeg ikke helt på hvilket jorde jeg har vært da jeg valgte å gi den terningkast fire ... Kanskje jeg frenetisk forsøkte å respektere hennes holdninger, uansett hvor hårreisende de måtte være? Og at en slags yrkesnevrose om alltid å fremstå så habil og objektiv som mulig, slo til? Noe slikt må det ha vært ... Men min vane tro - jeg går ikke inn og korrigerer vurderinger jeg en gang har gjort, fordi disse får stå for min regning den gangen de ble foretatt.

Den av mine leseopplevelser som faktisk overrasket meg aller mest i 2011/2012, var at jeg skulle oppdage Anne Karin Elstads bøker. Og ikke minst ble jeg overrasket over at bonderomantikken skulle ta meg så til de grader med storm at jeg skulle sippe og grine meg gjennom bok etter bok - først i serien om Julie og deretter i serien om Folket på Innhaug. 

Min vane tro har jeg også i 2012 lest en del faktabøker - som Simen Ekerns bok "Roma", Thorvald Steens "Historier om Istanbul" (i tillegg til Orhan Pamuks tidligere nevnte bok "Istanbul"), et knippe av Tomm Kristiansens bøker - "Langs Myrraveien", "Fra Mandelas land", "Presidentens mann - Oppdrag Sør-Sudan"og "Cape Town i regnbuens tid", Stéphane Hessels "Bli sint!", Torbjørn Færøviks "Kina - en reise på livets elv", Jan Otto Johansens "Den nygamle antisemmitisme", Fredrik Barths "Afghanistan og Taliban", Arne Jon Isachsens "Kinas vei" og Sven Kærup Bjørneboes "Allahs krigere - terror og ekstase" - bare for å nevne noen. Dessuten har det blitt mange bøker innenfor ledelse, kommunikasjon, kognitive strategier og selvledelse, siden jeg har studert på BI i løpet av det året som har passert. 

Ellers har jeg lest fire-fem debutanter i 2012, og blant disse vil jeg spesielt trekke frem Stig Beite Løkens "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd", Ida Løkås´"Det fine som flyter forbi" og Gerd Hammerstads "En klegg i klisjéenes dal".  Alle tre har helt særegne fortellerstemmer. 

Ingen som har fulgt min blogg over litt tid kan ha unngått å legge merke til min hang til å lese muslimsk litteratur generelt og kanskje arabisk litteratur spesielt. Blant titlene jeg spesielt vil trekke frem, er Baha Tahirs "Der solen går ned", Assia Djebars "Kjærligheten, krigen" og Jamil Ahmads "Vandrefalken". Og jeg er også glad i jødisk litteratur. Med unntak av den tidligere nevnte Stefan Sweig, som rager høyest over alle jødiske forfattere jeg vet om - til og med over Paul Auster (som ikke skriver spesifikt jødiske bøker i ordets egentlige forstand) - så må jeg trekke frem mitt siste bekjentskap på denne fronten - Thomas Bernhard, som har skrevet årets siste leste - og bemerkelsesverdige! - bok "Havaristen". Og helt til slutt: Jeg har lest 11 bøker som kan karakteriseres som gamle klassikere (eksempelvis bøker skrevet av Sigrid Undset, Stefan Zweig, Karen Blixen, Trygve Gulbranssen, Hans Keilson, Virginia Woolf, Arne Garborg og Tarjei Vessas).

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere bøker, men lar det bli med dette. Og i avslutningen av dette innlegget ønsker jeg å sette opp noen mål for 2013:

1. At jeg skal lese minst 10 1001-bøker (status pr. i dag er 172 leste av i alt 1001 bøker)
2. At jeg skal lese minst 5 nye Nobelsprisvinner-bøker (omtalte Nobelprisvinner-bøker på bloggen min utgjør i dag 55)
3. At jeg skal lese minst 10 gamle klassikere
4. At jeg minimum skal lese 100 bøker - helst mer, selvsagt ... 

Flere mål enn dette ønsker jeg ikke å sette opp, fordi jeg vet at jeg ikke kommer til å holde meg til dem uansett. Og slik ønsker jeg faktisk å ha det, fordi lesing først og fremst skal være gøy! 

Og med dette ønsker jeg alle mine lesere et fantastisk godt leseår! 

Rose-Marie 

Godt nytt år ønskes alle mine lesere!

Her presenterer jeg et lite utvalg av bilder jeg tok på dagens tur på Bygdøy i Oslo!

Vårsøg: E Slåttatæja

Bente Bratlund Mæland: "Det å savna"

Foto: RMC - Nygårdsparken i Bergen høsten 2012

Det å savna

Det er eit privilegium

å kjenna savn.

Vondt, ja

og tungt.

Men det fortel 

om ein nærleik

som var.

Om varme, lys 

og latter.

Det å savna er 

den andre sida 

av det å ha fått.

Å ikkje kjenna 

savn, ville vera å

aldri ha elska.

Bente Bratlund Mæland

Nelson Mandela: "Livskraft"

"Livskraft" av Nelson Mandela



(Fra tiltredelsestalen som president i Sør-Afrika i 1994, etter 27 år i fangenskap.)

Din dypeste frykt er ikke
din utilstrekkelighet.
Din dypeste frykt er at
du er ubegrenset og kraftfull.

Det er ditt indre lys, ikke mørket

som skremmer deg mest.

Du tenker: Hvem er jeg som våger


å tro at jeg er briljant, strålende
 

talentfull og fantastisk?

Jeg spør: Hvem er du,


som ikke våger å være alt dette?

Du er et barn av Gud.

Det finnes ingen klokskap i å

krympe deg og gjøre deg selv liten.

Det gjør ikke verden bedre.

Guds storhet finnes i alle mennesker.

Du er født til å bekrefte dette Lys

slik det brenner i ditt hjerte.

Du er ment å stråle, slik et barn gjør.

Når du lar ditt indre lys skinne,

gir du andre mennesker

rett til å gjøre det samme.

Når du frigjør frykten,
 

vil din tilstedeværelse 

frigjøre andre.

Thorbjørnrud Hotel

For en tid tilbake var jeg innom Thorbjørnrud Hotel på Jevnaker sammen med mannen min, fordi vi visste at dette hotellet til enhver tid har kunstutstillinger som det er vel verdt å få med seg. I den forbindelse tok jeg noen bilder av utstillingen, som jeg har lyst til å vise frem her. Jeg har for øvrig ingen bindinger til hotellet, verken økonomisk eller på annen måte. Jeg er bare svært begeistret for hotellet, dets beliggenhet og usmykningene inne på hotellet. Dessverre noterte jeg ikke opp hvilke kunstnere som har laget de ulike kunstverkene, annet enn at jeg vet at menneskene i båten samt katten er laget av skulptøren Anne Berit Nedland. 

Helt til slutt tar jeg med en liten filmsnutt fra Anne Berit Nedlands atelier. 

"Om Perserriket" på Litteraturhuset søndag 11. november 2011

Litteraturhuset

Norges første litteraturhus ble åpnet i Oslo høsten 2007. Det har beliggenhet i Wergelandsveien 29, og i følge husets nettsider besøker mer enn 250 000 mennesker huset hvert eneste år. I dette huset foregår det litt av hvert, og i tillegg til arrangementene (alt fra møter med nasjonale og internasjonale forfattere, temauker og alskens foredrag) er det også café og bokhandel her. Mange av arrangementene er gratis, og hvis de koster noe, er det ikke prisen som er problemet, men heller det at etterspørselen som regel ikke står i forhold til antallet som slipper til. 

Eivind Heldaas Seland

Kl. 13.00 i dag var det duket for foredrag om Perserriket ved Eivind Heldaas Seland, postdoktor ved Universitetet i Bergen. I løpet av en knapp time fikk vi høre om Perserrikets grunnleggelse, ekspansjon og fall. 

Seland startet med å fortelle om Astyages, den siste kongen av det Mediske imperiet (fra 585 - 550 f.Kr.), et rike hvor persene bare var et av mange stammeforbund. En natt drømte Astyages at hans datter Mandane kom til å føde en sønn, som skulle styrte ham fra tronen. I årene som fulgte gjorde han alt som sto i hans makt for å forhindre at nettopp dette skulle skje. Like fullt skulle det bli Mandanes sønn Kyros som gjennom et opprør mot morfaren styrtet Medien, Lydien og Babylon, og som dannet det persiske riket 550 f.Kr. 

Vi fikk også høre om det nyassyriske riket som hadde sin begynnelse i 934 f.Kr., og som varte frem til 609 f.Kr. Assyria var i denne perioden den mektigste nasjonen i verden. 

Dessuten fortalte Seland om Perserkrigene - en serie av kriger mellom grekerne og perserne i årene 500 f. Kr. til 448 f. Kr. Dareios den store var persisk konge fra 521 f. Kr. til 486 f.Kr. og var dermed sentral i den forbindelse. Følgene av Perserkrigene var at persisk ekspansjon stoppet opp, og at tanken om en gresk enhet oppsto. Perserriket besto likevel som før. 

Noe av problemene for historikerne i dag er at det meste av historien er skrevet av grekerne - først og fremst Herodot (f. 484 f.Kr. - d. 425 f. Kr.). Ikke bare var historieskrivingen preget av en fiendtlig holdning og et utenfra-perspektiv, men det var også avstand i tid mellom da hendelsene fant sted og frem til de ble nedskrevet nesten 100 år senere. Grekerne satte sine idealer om frihet opp mot det de oppfattet som østlig ufrihet. De historiske kildene må derfor tolkes i lys av dette - og ikke som et uttrykk for hvordan det i realiteten var. Likevel lever mange av mytene om perserne videre, noe som ikke minst har kommet til uttrykk bl.a. i Oliver Stones film om Aleksander den store fra 2004. Her fremstilles Aleksander som en modig konge som går i front for sine krigere i et av slagene mot perserne, mens perserkongen fremstilles som feig, feminin og tilbaketrukket i forhold til sine tropper, som rykker frem uten noen egentlig ledelse, preget av kaos og lite struktur. Sannheten er nok, i følge Seland, at perserne var vel så strukturerte og dyktige i krigføring som grekerne. 


Aleksander den store (f. 356 f.Kr. d. 323 f.Kr.) førte som nevnt ovenfor grekerne i krig mot perserne, og gjennom tre store slag knuste han perserhæren. I dag anses han som den første greske kongen, som ønsket å integrere det persiske og det greske. 

Dersom man er interessert i å lese mer om Perserriket, også slik det artet seg som Aklamenidenes Persia (ca. 648 - 330 f.Kr.), Hellenistisk Persia (330 - 170 f.Kr.), Partisk Persia (170 f.Kr. - 226 e.Kr.) og Sasanidenes Persia (226 - 650 e.Kr.), kan man lese mer om dette på denne linken til Wikipedia.

Aleksandersarkofagen - Arkeologisk museum i Istanbul
Foto: RMC (April 2012)

Helt til slutt tar jeg med et dikt som Seland trakk frem. 

The Persian Version

Truth-loving Persians do not dwell upon
The trivial skirmish fought near Marathon.
As for the Greek theatrical tradition
Which represents that summer's expedition
Not as a mere reconnaisance in force
By three brigades of foot and one of horse
(Their left flank covered by some obsolete
Light craft detached from the main Persian fleet)
But as a grandiose, ill-starred attempt
To conquer Greece - they treat it with contempt;
And only incidentally refute
Major Greek claims, by stressing what repute
The Persian monarch and the Persian nation
Won by this salutary demonstration:
Despite a strong defence and adverse weather
All arms combined magnificently together. 

Robert Graves

Litteraturanbefalinger fra Seland

"En ny vår" (Regissør: Rob Reiner)

Skuffende lite magisk

Den noe aldrende og alkoholiserte forfatteren Monte Wildhorn (i Morgan Freemans skikkelse) er blitt en skikkelig grinebiter på sine gamle dager. Det er noen år siden han mistet sin kone, og med det forsvant også evnen til å skrive. Da han ankommer den lille byen Belle Isle i rullestolen sin, er han forbitret og mutt, negativ så det holder og ikke det grann hyggelig å ha med å gjøre. 

I nabohuset bor det en alenemor - Charlotte O´Neil (spilt av Virginia Madsen) - med tre jenter fra ca. syv år og oppover i tenårene. Den ene skjønnere enn den andre - ja, kanskje bortsett fra eldstejenta som er midt i puberteten og nokså sur hele tiden. Moren er i skilsmisseforhandlinger med deres far, og savnet av en far som hele tiden svikter når det gjelder gjør at all vreden vendes mot moren. Lite sjarmerende, men i bunn og grunn aller mest sårt, skal det vise seg. 

Det er den mellomste av døtrene til Charlotte som til syvende og sist skal finne veien inn i hjertet til grinebiteren Monte. Med et brennende ønske om å lære å lage historier, nærmer hun seg ham. Og Monte, som har bestemt seg for å bruke sommeren til å drikke whiskey, tiner gradvis opp. Ikke bare finner han tilbake til sitt gamle jeg, men han begynner også å skrive ... Og med det kommer også livsgnisten tilbake. 

Alt ligger til rette for at "En ny vår" - som egentlig handler om en sommer - skal bli en feelgood av det riktig gode slaget. Morgan Freeman er i alle fall en fantastisk skuespiller, og det er intet i veien med hans tolkning av rollen som Monte Wildborn. Det er bare det at historien som sådan er syltynn og helt mangler magi. Dermed ble jeg sittende igjen med et inntrykk av en film helt på det jevne. Ikke bare det - den kjedet meg rett og slett, og jeg lo ikke en eneste gang. Noen forsøksvise greier på en slags gryende romanse mellom ham og alenemoren fremsto heller ikke som troverdig, selv om de begge prøvde hardt. På grunn av ny design på de tidligere så glitrende Filmweb-sidene, er det ikke lenger mulig å se om filmen har vært vist på norske kinoer, men jeg ville kanskje tro at denne ikke nådde opp i den forbindelse. Jeg gir terningkast tre. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Magic of Belle Isle
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Morgan Freeman (Monte Wildhorn), Virginia Madsen (Charlotte O´Neil), Madeline Carroll (Willow O´Neil), Emma Fuhrmann (Finnegan O´Neil), Nicolette Pierini (Flora O´Neil) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Morgan Freeman som Monte Wildhorn

Et spesielt forhold oppstår mellom Monte og Charlottes mellomste datter

Virginia Madsen som Charlotte O´Neil

Gulen kommune i Sogn

Fredag denne uka var jeg på tur i Gulen kommune i Sogn, her er noen av bildene jeg tok.

Når selv tåke blir vakkert

Tusenårstaden - med Gulatinget

Eivindvik

Bergen 2012

Jeg har vært på min årlige tur til Bergen - byen jeg en gang har bodd i i syv år - og her er et lite knippe av bildene jeg tok denne gangen,

Nygårdsparken

I Kloster-området

Bergen 

Grafitti i bybildet

Virginia Satir: "The Greatest Gift"

Foto: RMC

The Greatest Gift

                                       I believe the greatest gift

I can conceive of having from anyone 

is to be seen by them, 

heard by them, 

to be understood 

and touched by them.

Feelings of worth

can flourish only in an atmosphere

where individual differences are appreciated, 

mistakes are tolerated, 

communication is open, 

and rules are flexible – 

the kind of atmosphere that is found 

in a nurturing family.

Virginia Satir

Virginia Satir (f. 1916 d. 1988), amerikansk
forfatter og psykoterapeut