Lars Saabye Christensen: "Stedsans"

Herlig novelle-samling om angrende middel-aldrende menn 

De siste årene har jeg omtalt 11 av Lars Saabye Christensens (f. 1953) bøker på bloggen min. Han har imidlertid utgitt nærmere 50 bøker ifølge Wikipedia! Hvilken annen norsk forfatter kan skilte med noe i nærheten av dette? Det måtte i så fall være Ketil Bjørnstad ... 

Jeg elsker humoren og det burleske eller farseaktige ved figurene i Lars Saabye Christensens bøker! Når Bernhard Ellefsen i sin anmeldelse av "Stedsans" i Morgenbladet 18. oktober 2013 snakker om "Saabyes særinger" og "underfundige skruer" som "skrangler videre i kjent stil", så er dette tatt veldig på kornet! 

"Stedsans"er en novellesamling som inneholder ni noveller. Felles for dem alle er at historiene fanger fra første setning, og at de alle har sluttpoeng som sitter som et skudd når de kommer. Akkurat dette synes jeg noen ganger kan være mangelvare ved samtidsnovellene i dag. Dessuten er novellene befolket med ... ja, noen særinger eller gretne gamle gubber, hvis liv ikke gikk helt slik de hadde sett for seg. En figur går igjen i flere av novellene - forfatteren A.A.

Aller mest fornøyelig fant jeg "Teater" og "Duett" - med "Teater" som den definitive favoritten. Med fornøyelige Kim Haugen som oppleser, måtte jeg høre gjennom novellen flere ganger, mens jeg gledet meg til gjenkjennbare poenger.

"Jeg skulle aldri kjøpt de billettene til premieren på Vildanden, og vi skulle selvfølgelig aldri gått. 

Vi, det vil si min kone Betty og jeg, hadde staset oss opp, ikke mye, riktignok, bare litt, vi tilhørte den skjødesløse adelen, vi ville være fine, men ikke for mye, vi var altså ikke helt staset opp, jeg hadde for eksempel på meg en brun dress fra Wolsey, sort skjorte, åpen i halsen, og de gode, gamle semskede skoene, mens Betty var i kjolen hun fikk sydd hos Pikene bak Slottet da hun fylte førti, jeg tror hun ville vise at den fremdeles passet og det gjorde den virkelig, uansett, vi, i hvert fall jeg, ønsket å gli ubemerket inn i stimen, og de som har øye for slikt, la selvfølgelig merke til oss. Det var jo det som var meningen. Dessuten var det ganske lenge siden vi hadde gått ut samtidig, vi kunne knapt huske sist det hendte. 

Vi drakk en sherry før det ringte inn. Det summet, som man sier om den slags snakk som ikke nødvendigvis skal høres, men som skal fylle ut de negative tomrommene. Forventninger lå i luften, som man også sier. Instruktøren, et østerriksk stjerneskudd, hadde vunnet internasjonalt ry for sine dristige oppsetninger. Han børstet støv, het det seg. Støv? Var det støv på Vildanden? Burde jeg ikke allerede nå ant uråd? Det ringte for tredje gang, borgerskapets, altså vår, forsinkede skoleklokke. Så mye kan jeg si at vi endelig, etter mange års åndelig og politisk forvirring, nærmest for en ørkenvandring å regne, hadde kommet ut av borgerskapet og trivdes der. Vi fant plassene våre. Jeg hadde ikke vært snau: midt på første parkett. Jeg visste å slå på stortromme. Betty la hånden på fanget mitt. For en kveld." (side 7-8)

Ja, for en kveld det skulle bli ... Hvilket mareritt! En kveld som skulle ende med at det ble slutt mellom teateret og vår hovedperson. Ja, som til og med skulle sette ekteskapet på prøve ... 

Sånn sett er utviklingen for ekteparet i "Duett" noe tilsvarende, idet åpningsreplikken er at "min kone og jeg skulle aldri begynt med synkronsvømming". Hva gjør man ikke for å tekkes sin ektefelle, for å gjøre noe sammen? Vi møter også ham som "aldri skulle tatt den første drinken på flyet til Australia" (i novellen "Australia"), og han som selvfølgelig aldri skulle ha slått ned julenissen i Apalveien (i novellen "Julaften hovedfag") ... 

"Da julenissen var innen rekkevidde, fikk altså Aleksander Ask omsider en idé. Den var dårlig. Han bykset frem og slo ham ned. Han hadde aldri slått noen før, i det minste ikke ned. Og særlig ikke julenisser. Julenissen knakk sammen og ble liggende der bak snøfonnen, hvor Aleksander Ask selv nettopp hadde ligget. Drakten hadde løsnet. Det var kommet en ørliten sprekk, eller rift, i masken, rett under venstre øye, ellers virket han uskadd, bare bevisstløs. Mannen, som for ikke lenge siden hadde vært julenisse var nå bare en alminnelig mann, sannsynligvis en sliten og ivrig far, kledd i en stripete, dobbeltspent dress og med en sløyfe som lignet en knust rose ... " (side 192)

Kim Haugens noe slepende opplesning, litt livstrøtt og "passe" engasjert, passet godt til novellene.  Samtlige hovedpersoner er nemlig menn som har passert middagshøyden, og som er ensomme fordi de nærmest har ironisert seg bort fra et hvert tilløp til ekte nærvær med andre mennesker og kanskje konene sine i særdeleshet, der sådanne finnes. Videre har alle det til felles at de angrer på et valg de gjorde, noe de gikk med på uten å si stopp i tide. Humoren er tørrvittig, iblandet ordspill og metaforer, og godt over grensen til det gemene i betraktningen av andre menneskene vi møter på underveis.

Selv om ikke alle novellene etterlater et like sterkt inntrykk, mener jeg at samlingen som sådan holder et meget høyt nivå rent litterært. Jeg elsker noveller som har deg i sin hule hånd fra begynnelse til slutt, og hvor slutten er tankevekkende og overraskende fordi den har et poeng. Denne kunsten mestrer Saabye Christensen til fulle! Og når han i tillegg rett og slett fornøyer oss med sitt vidd, må det jo bli bra! Riktig morsomt må han ha hatt det, Lars Saabye Christensen, mens han skrev disse novellene!

Jeg anbefaler virkelig denne novellesamlingen - aller helst som lydbok med Kim Haugen som oppleser! 

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 7 t 39 min. (Papirutgaven har 263 sider)
ISBN: 9788202424718
Lydboka har jeg lånt på biblioteket, og papirutgaven har jeg kjøpt selv.

Lars Saabye Christensen (FOTO: ROALD, BERIT / NTB SCANPIX)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 25. oktober 2013 - Siste skrik fra metaforfabrikken - Det er en ytterst sjarmerende reise han tar oss med på, liksom i utkanten av syttitallet – hvor det ikke nødvendigvis er nødt til å passere et demonstrasjontog mot Vietnamkrigen i bakgrunnen.
Påfallende mange metaforer og refleksjoner er knyttet til minne, erindring og hukommelse i denne novellesamlingen, og det er da han er på sitt aller beste – når han kombinerer metafor med refleksjon.
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30. september 2013 - Saabye Christensen er en korthistoriens mester, som vet akkurat når en historie skal starte og slutte, gjerne med en overraskende tvist på lur når fortellingen er i ferd med å ebbe ut.
Alle de ni novellene i årets samling starter med «Jeg skulle aldri ha ...». Det handler altså om anger og selvrefleksjon etter uønskede hendelser.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 21. september 2013 - De er påfallende ensartede, hovedpersonene i de ni novellene i «Stedsans». Stort sett litt over middelaldrende og nokså gretne menn, melankolikere og/eller alkoholikere. De fleste har en karriere på hell og et barnløst skrantende ekteskap de prøver å reparere.
Eller — som endetarmslegen i «Duett» formulerer det: «Vi hadde alle den samme historien. Vi skulle gjøre noe sammen. Og nå satt vi her, håpløse og skamfulle menn, som hadde gitt etter og derfra, fra de nedslitte og dårlig vedlikeholdte ekteskapenes kant, kastet oss, bokstavelig talt, ut på dypt vann.»

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Lars Saabye Christensen: "Sluk"

Herlig gjensyn med Lars Saabye Christensens univers!

Det er faktisk nokså få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Lars Saabye Christensen. I grunnen tror jeg det kun er Knut Hamsun, Knut Faldbakken og Ketil Bjørnstad som rager over Saabye Christensen hva gjelder antall leste bøker for mitt vedkommende. I alle fall - når Lars Saabye Christensen kommer ut med nye bøker, sørger jeg alltid for å få tak i disse. Denne gangen har det riktignok av diverse årsaker tatt litt tid før jeg fikk lest boka. Nettopp derfor var det veldig beleilig å komme over lydbokutgaven sist jeg var innom biblioteket. Dermed var ikke veien lang til å få lest/hørt den!

"Sluk" består egentlig av tre deler; en om Chris Funders sommer på Frogner/Nesodden i 1969 (frem til side 206), en om Frank Farrelli - "mellommannen" - i Karmack (fra side 207 til 362) og til slutt en om Chris Funder som i mellomtiden har rukket å bli 60 år (fra side 363 til 414) - sistnevnte del i form av en eneste lang epilog som på forunderlig vis knytter del 1 og 2 sammen, skjønt trådene er meget løse og knapt merkbare, om man ikke er ekstra årvåken som leser. 

Chris - eller Funder som han ble kalt - vokser opp på Frogner sammen med en arkitektfar og en hjemmeværende mor. I bokas åpningsscene skal han og faren bivåne rivingen av Philipsbygget, som hans far har vært med på å tegne (i 1958). Året er 1969, Funder er 15 år og selveste månelandingen som skjedde 20. juli, skal få sentral betydning for ham nettopp denne sommeren. Siden skal det meste av handlingen i boka foregå på Nesodden, med en fraværende far som blir igjen inne i byen etter å ha brukket beinet. Forholdet mellom Funder og moren er nesten klamt nært, og dette får Funder til å mene at moren i grunnen ikke skjønner noe som helst. Samtidig er han rørende ømhjertet når han beskriver morens enkle liv, og lurer på om hun ikke drømmer om noe større enn å gå rundt og smånynne til Ella Fitzgeralds "Blue skies" når hun tror at ingen hører på henne. Sånn sett blir dette også en bok om husmorens rolle på 1960-tallet, alt betraktet gjennom en 15 årings blikk.



En av tingene som Chris ikke slutter å forundre seg over, er morens stadige motstridende befalinger. Som at hun ikke ønsker at han skal ha for mye å gjøre med Iver Malt, sønnen av en tyskertøs, som det går rykter om fikk en sønn med en nazist under krigen og som sendte ham av gårde. Samtidig oppfordrer hun Chris til å ta seg litt ekstra av ham. Hva mener hun egentlig? Og Chris som selv sliter med en liten skavank - et bein som peker utover - har ikke akkurat flust med venner, men ønsker jo ikke akkurat å bli avspist med en venn ingen andre heller vil ha ... Via Iver Malt får han låne "Moby Dick", en bok han hele livet har en ambisjon om å få lest, men aldri klarer å forsere. I likhet med månediktet han ønsker å skrive, men som han aldri får til ... I likhet med Heidi som han ønsker å kysse, men aldri finner motet til å gjøre ... 

Så skifter scenen og vi befinner oss plutselig i Karmack, en bitteliten ubetydelig by i USA. Frank Farinelli har i rollen som mellommann oppgaven med å komme med de dårlige nyhetene - altså en rolle som kan minne om prestens eller politiets når noen har forulykket. Men i stedet for å være en nøytral mellommann har Frank ofte en finger med i spillet, og det kan virke som om alt han tar i er forbundet med katastrofe. Folk dør nemlig som fluer rundt ham. 

Så langt var det mye som tydet på to separate romaner i en og samme bok, inntil vi altså i epilogen atter møter Chris, nå en voksen og etablert forfatter som har fått et nervøst sammenbrudd etter at PC´en hans har kræsjet. Der lå nemlig utgaven av hans siste bok - og han har ikke sørget for backup ... En hver forfatters mørkeste mareritt, vil jeg anta. 

Fordi det er forbundet med fare for å ødelegge spenningen for andre lesere av denne boka, stopper jeg her. Det jeg imidlertid kan si er at Saabye Christensen har klart det igjen: å skrive en fantastisk roman som ikke bare er vidunderlig skrevet, men som også inneholder en historie med umiskjennelige trekk fra hans tidligere romaner, samtidig som jeg knapt har lest maken. Hvordan han klarer å si de mest selvsagte ting, samtidig som han tryller dette om til stor litteratur, er for meg en gåte. Dette gjør han helt mesterlig! 

Det er sagt om denne boka at den inneholder en hel del nokså klare selvbiografiske trekk - som at forfatteren selv var 15 år nettopp i 1969, som at også han hadde en arkitektfar, som at hans familie hadde tilhørighet på Frogner og oppholdt seg på Nesodden om somrene, som at forfatterens alterego i "Sluk" utga en diktsamling med tittelen "Kamelen i mitt hjerte" (utgitt i 1978). Men der stopper antakelig enhver likhet med forfatteren selv. Resten er ren fiksjon, noe han har understreket i intervju etter intervju. 

Jeg har kommet til at boka fortjener et sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er. Det er bokas språklige kvaliteter, dybden i personskildringene og magien i historiene som har gjort at jeg har kommet til denne konklusjonen. 

Helt til slutt: mens jeg har gjort research på boka, har jeg blitt nokså forundret over hvor mange profesjonelle anmeldelser det finnes av denne romanen, mens det er tilsvarende få blogginnlegg om den. Faktisk er det blant de bokbloggene jeg følger bare "Bok og palett" og "Pervoluto" som har skrevet om boka. Akkurat dette - som jeg opplever som et litt for svakt fokus på norsk litteratur i bloggsfæren - er noe jeg håper kommer til å endre seg det neste året. Vent og se! 

Utgitt: 2012
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 12 t 30 min. (papirutgaven er på 414 sider)

Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen: "Bernhard Hvals forsnakkelser"

Fornøyelig og absurd!

Året er 1980 og Bernhard Hval nærmer seg åtti år. Han skjønner at han ikke har lenge igjen, og nå sitter han altså sentralt i Oslo og memorerer over det som har vært hans liv. Utdannet lege, tvangsnevrotiker og med et udiagnostisert Tourettes syndrom som arter seg slik at det kommer ukontrollerbare tirader - såkalte tics - med ukvemsord trillende ut av ham når det aller minst passer seg ... Med en eneste sann venn - Notto Fipp - som hadde det med å gå av seg sine frustrasjoner, og med en kone som det må ha vært besværlig å elske ...

Nokså tidlig i Bernhard Hvals liv viser det seg at han er alt annet enn gjennomsnittlig. Vi forstår også at han ikke har vært et spesielt høyt elsket barn - med en mor som var nokså livsfjern og en far som stort sett kritiserte ham så snart anledningen bød seg. Det var kanskje ikke så rart at han og Notto Fipp fant hverandre - noen merkelige skruer som de begge i grunnen var, hver på sin måte.

Gjennom et helt liv lever Bernhard på at han var den beste i sitt kull på medisinen. Når livet blir for hardt og uutholdelig, er det dette han klamrer seg til - at han tross alt var den beste i sitt kull. Blant annet øker hans aksjer i forhold til Sigrid, som finner ham attraktiv og gifter seg med ham. Etter hvert kan man saktens spørre seg hva som egentlig binder dem sammen - hun en kvinne av det virkelig giftige slaget, besk og forbitret, han en mann som er livredd for å sette barn på henne og som gjør alt som står i hans makt for å unngå å gjøre henne gravid ...

Vi følger Bernhard Hval, hans kone Sigrid og vennen Notto Fipp gjennom mange tiår. Verdenskrigene og spesielt den siste, som får et nokså trist endeligt for noen ... Bernhard gjør karriere som rettsmedisiner, men ender etter hvert opp som det han har hatt mest lyst til etter krigen, nemlig som allmennlege.

Mange har slitt med denne kolossen av en bok, og det er ikke få som har gitt opp underveis. Om det var det forhold at jeg hørte den som lydbok med Kim Haugen i sin kanskje aller beste oppleserrolle noen gang, eller om det var humoren i boka som traff meg spesielt, er jeg ikke helt sikker på, men faktum er at jeg elsket denne boka fra første stund! Noen ganger ga jeg meg ende over og lo så jeg hikstet. Oppi all humoren er det likevel en del tristhet. Oppleser Kim Haugen tolker Bernhard Hval så glitrende, toppet av rasende utbrudd med tics, at jeg aldri har hørt maken! Beskrivelsen av Hvals forsøk på å holde sine skammelig tics i sjakk, er rørende.

Det er slett ikke første gang Lars Saabye Christensen skriver om skrudde personer, men denne gangen gjør han det så til gangs at jeg ble fullstendig oppslukt i Bernhard Hvals univers. Og selv om den godeste Bernhard Hval er totalt annerledes alle jeg noen gang har kjent, og også var veldig spesiell - på grensen til det uspiselige - likte jeg ham og følte godhet for ham. Kanskje særlig når hans kone Sigrid drev ham til det ytterste med all sin urimelighet ... Historien er absurd, på grensen til det urealistiske, og sånn sett minner denne romanen lite om hans foregående romaner, som stort sett har hatt mer hverdagsrealisme i seg. Det får meg til å tenke at Lars Saabye Christensen virkelig er en forfatter som er i stand til å fornye seg! Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at denne boka er for lang eller at det blir for mange gjentakelser. Jeg mener at boka fortjener terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 18 t 16 min.

Lars Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen: "Visning"

Utgitt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Pååleser: Kim Haugen
Spilletid: 9 t, 33 min.


Cathrin og Willy har holdt sammen i fire år, og de tilhører de unge vellykkede på Oslos beste vestkant. Hun er art director i et reklamebyrå, mens han skriver filmmanuskripter. Vel, så har han kanskje ikke fått noe av sitt arbeid antatt enda, men det er sikkert like før …

Det som begynte så bra med stormende forelskelse og i neste omgang forpliktende kjærlighet, har imidlertid endt opp som nokså kjedsommelig og trivielt. Cathrin foreslår en dag at de skal gå på visninger. Ikke fordi de trenger et nytt sted å bo, men mer for å skape en arena for en ny lek … Når de tror seg usett, kaster de seg over hverandre i en lidenskap så sterk som de kun opplevde i forholdets første fase. Dermed skapes en illusjon av at forholdet tas opp til nye høyder.

Da Willy blir kontaktet av en konsulent fra Norsk Film som ber ham om å skrive et filmmanus om et par som går på visninger og driver med en spesiell lek, blir Willy tvilrådig. Hvem er denne mannen? Har han støtt på ham på en av visningene Cathrin og han har vært på? Sulten som han er på suksess, og med et utgangspunkt i noe selvopplevd og kjent, biter han likevel på. Men så forsvinner ikke bare bikkja, men også Cathrin … og det går opp for Willy at alle tror at det er han som står bak forsvinningen. Klarer han å overbevise om at han faktisk er uskyldig? Og hva har egentlig skjedd med Cathrin? Har hun vært utsatt for en forbrytelse eller har hun rett og slett bare stukket av?

Jeg opplevde denne boka som fornøyelig, og storkoste meg med den. Historien er dessuten spennende på flere plan. En slags humoristisk melankoli ligger på lur hele tiden. Kanskje det hadde å gjøre med at Kim Haugen leste for alt jeg vet? Jeg synes at Saabye Christensen innfridde forventningene med denne boka, og gleder meg allerede til den neste.

Lars Saabye Christensen: "Bisettelsen"

Oppfølgeren til «Beatles» fra 1984

Lars Saabye Christensen er for mange mest kjent for «Beatles«, men med «Bly» viser han en helt annen side av Kim Karlsens univers. Der «Beatles» handler om ungdom, drømmer og en følelse av uovervinnelighet, handler «Bly» om det som kommer etterpå. Når illusjonene slår sprekker og livet ikke blir slik man hadde forestilt seg. Dette er andre bind i trilogien, mellom «Beatles» og «Bisettelsen«, og for meg er det også det sterkeste.

Kim Karlsen ankommer Oslo med danskebåten etter et lengre opphold i Firenze. Han kommer ikke hjem med planer eller fremtidstro, men med en følelse av ikke å høre til. Han passer ikke inn noen steder, verken i Oslo eller i minnene fra Italia. Han er desillusjonert, ensom og mer outsider enn noen gang.

Det går egentlig dårlig med hele guttegjengen fra oppveksten. Studiene glir ut, jobbene er tilfeldige og alkohol og narkotika har sluttet å være eksperimentering og blitt en del av hverdagen. Den livsgleden og energien som bar dem gjennom «Beatles» er borte eller i ferd med å slukne. Kim bærer på en sterk fascinasjon for Italia – språket, kulturen, kunsten – men ingen rundt ham deler dette. Det isolerer ham ytterligere.

Å bety noe for noen blir stadig viktigere for Kim, og så møter han Vivi, en ambisiøs og dyktig kunsthistoriestudent. Hun representerer både håp og avstand. Han får et anker, men han er samtidig smertelig klar over at han ikke er den typen svigersønn hennes foreldre hadde sett for seg. Her ligger det både et klasseperspektiv og en følelse av å stå på utsiden av de riktige livsløpene.

Denne boka er langt mørkere og mer tungsindig enn «Beatles«. Det er mindre sjarme, mindre ungdommelig glød, og mer tomhet, skuffelse og stillstand. Men nettopp derfor traff den meg sterkere. Den kjennes mer ærlig. Her er det ikke lenger snakk om hvordan man drømmer om å bli noe, men hvordan det føles når man ikke blir det.

Jeg opplever at Saabye Christensen skriver mer nedstrippet her. Mindre nostalgisk, mer rett på det som gjør vondt. Kim fremstår mer usympatisk, mer famlende, men også mer menneskelig. For meg var det lett å kjenne igjen følelsen av å være på et sted i livet der alle andre virker mer på plass enn en selv.

«Bly» ble derfor min favoritt i de to første bøkene. Den er tyngre, mørkere og mer krevende, men også mer interessant og mer nærgående.

Utgitt: 1990
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 10 t 8 min.

Lars Saabye Christensen: "Bly"

Oppfølgeren til «Beatles» fra 1984

Lars Saabye Christensen er for mange mest kjent for «Beatles«, men med «Bly» viser han en helt annen side av Kim Karlsens univers. Der «Beatles» handler om ungdom, drømmer og en følelse av uovervinnelighet, handler «Bly» om det som kommer etterpå. Når illusjonene slår sprekker og livet ikke blir slik man hadde forestilt seg. Dette er andre bind i trilogien, mellom «Beatles» og «Bisettelsen«, og for meg er det også det sterkeste.

Kim Karlsen ankommer Oslo med danskebåten etter et lengre opphold i Firenze. Han kommer ikke hjem med planer eller fremtidstro, men med en følelse av ikke å høre til. Han passer ikke inn noen steder, verken i Oslo eller i minnene fra Italia. Han er desillusjonert, ensom og mer outsider enn noen gang.

Det går egentlig dårlig med hele guttegjengen fra oppveksten. Studiene glir ut, jobbene er tilfeldige og alkohol og narkotika har sluttet å være eksperimentering og blitt en del av hverdagen. Den livsgleden og energien som bar dem gjennom «Beatles» er borte eller i ferd med å slukne. Kim bærer på en sterk fascinasjon for Italia – språket, kulturen, kunsten – men ingen rundt ham deler dette. Det isolerer ham ytterligere.

Å bety noe for noen blir stadig viktigere for Kim, og så møter han Vivi, en ambisiøs og dyktig kunsthistoriestudent. Hun representerer både håp og avstand. Han får et anker, men han er samtidig smertelig klar over at han ikke er den typen svigersønn hennes foreldre hadde sett for seg. Her ligger det både et klasseperspektiv og en følelse av å stå på utsiden av de riktige livsløpene.

Denne boka er langt mørkere og mer tungsindig enn «Beatles«. Det er mindre sjarme, mindre ungdommelig glød, og mer tomhet, skuffelse og stillstand. Men nettopp derfor traff den meg sterkere. Den kjennes mer ærlig. Her er det ikke lenger snakk om hvordan man drømmer om å bli noe, men hvordan det føles når man ikke blir det.

Jeg opplever at Saabye Christensen skriver mer nedstrippet her. Mindre nostalgisk, mer rett på det som gjør vondt. Kim fremstår mer usympatisk, mer famlende, men også mer menneskelig. For meg var det lett å kjenne igjen følelsen av å være på et sted i livet der alle andre virker mer på plass enn en selv.

«Bly» ble derfor min favoritt i de to første bøkene. Den er tyngre, mørkere og mer krevende, men også mer interessant og mer nærgående.

Utgitt: 1990
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 10 t 8 min.

Lars Saabye Christensen: "Beatles"

Fantastisk om ungdomsopprør

Lars Saabye Christensen er for mange først og fremst forfatteren av «Beatles«, romanen som på mange måter definerte en hel generasjons opplevelse av oppvekst i etterkrigstidens Oslo. Men han er også langt mer enn det: en forfatter med et omfattende og variert forfatterskap, preget av både melankoli og humor, utenforskap, sårbar maskulinitet og en dyp interesse for hvordan mennesker formes av tid, sted og relasjoner. «Beatles» regnes som hans store gjennombrudd og er første bind i en trilogi, etterfulgt av «Bly» (1990) og «Bisettelsen» (2008), hvor vi følger noen av de samme karakterene videre inn i voksenlivet.

I «Beatles» møter vi Kim Karlsen, Gunnar, Seb og Ola; fire gutter i Oslo på 1960-tallet, som går fra ungdomsskole til ung voksen alder. De deler ikke bare vennskap, men også en nesten religiøs hengivenhet til The Beatles. For dem er musikken mer enn underholdning. Den er et språk, en identitet og en måte å forstå verden på. De deler navnene til bandmedlemmene mellom seg: Kim er Paul, Gunnar er John, Seb er George og Ola er Ringo. I dette ligger både en lek og et alvor, en følelse av å høre til noe større, noe moderne og noe som bryter med foreldregenerasjonen.

Gjennom Kim følger vi utviklingen fra en tilsynelatende trygg og ganske vanlig oppvekst, til et mer oppløst og sårbart ungdomsliv. Faren jobber i bank, helt til han en dag blir utsatt for et ran på jobben. Etter dette mister han grepet om tilværelsen, trekker seg tilbake i seg selv, og blir nærmest en skygge i hjemmet, mest opptatt av undulaten og kryssord. Moren reagerer mer høylytt, med en nesten hysterisk redsel for rus og for at sønnen skal havne på skråplanet. Kim på sin side lyver dem huden full, eksperimenterer både med alkohol og dop, og beveger seg stadig lenger bort fra foreldrenes kontroll og forståelsesverden.

Romanen skildrer ikke bare vennskapet mellom guttene, men også klassereiser, ambisjoner, skam, seksuell oppvåkning, politiske strømninger og ikke minst den gryende ungdomskulturen i Oslo. Saabye Christensen er detaljrik i miljøskildringene. Vi får lukten av klasserom, smaken av billig øl, lyden av vinylplater, følelsen av å sykle gjennom byen med verden foran seg. Det er en roman full av liv, energi og rastløshet, men også av tap, svik og skjørhet. Etter hvert som guttene blir eldre, slår også virkeligheten sprekker i vennskapet. De glir fra hverandre, ikke nødvendigvis fordi de vil, men fordi livet og valgene trekker dem i ulike retninger.

For meg ble dette en bok som tok meg fullstendig med storm. Jeg ble både rørt, underholdt og melankolsk underveis. Jeg kjente igjen mye av den ungdommelige følelsen av uovervinnelighet, og samtidig den snikende opplevelsen av at noe uunngåelig går tapt på veien mot voksenlivet.

Som lydbok fungerer «Beatles» svært godt. Svein Tindberg leser med varme, tempo og presisjon, og gir guttestemmene forskjeller uten å gjøre dem til karikaturer. Han klarer å formidle både humoren, sårheten og det rastløse drivet i teksten på en måte som gjør at man nesten føler at man sitter i samme rom som karakterene.

Når jeg ser tilbake på leseopplevelsen, slår det meg at «Beatles» ikke bare er en roman om fire gutter og et band. Den er også en roman om tid. Om hvordan et tiår, et miljø og en generasjon former menneskene som vokser opp i det. Det er en fortelling om det alle ungdommer bærer på: drømmen om at vennskapet og idealene skal vare evig, samtidig som verden uunngåelig drar i dem fra alle kanter.

For meg er dette en av de romanene som fortsetter å leve etter at siste side er lest. Ikke fordi alt i den er perfekt, men fordi den rommer noe sant om ungdom, tilhørighet og tap.

Utgitt: 1984
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 21 t 30 min.

Lars Saabye Christensen: "Halvbroren"

Et omfattende familiedrama

Lars Saabye Christensen har gjennom sitt forfatterskap skildret oppvekst, identitet og tilhørighet, ofte med et melankolsk preg. Da han med «Halvbroren» tok fatt på fire generasjoner i Oslo, viste han at han makter både det store formatet og den intime fortellingen. Dette verket anses som et slags hovedverk, ikke bare på grunn av sideantallet og ambisjonsnivået, men fordi det favner både familie, historie og det personlige.

Handlingen foregår i en leilighet i Kirkeveien på Oslo vest, og strekker seg fra tiden før andre verdenskrig og fram til 1970-tallet. Vi følger fire generasjoner, hovedsakelig kvinner, i en familie med tilsynelatende beskjedene kår, men med et rikt og komplekst liv.

To halvbrødre står i sentrum: Fred og Barnum. Fred blir født etter en voldtekt på frigjøringsdagen 8. mai 1945. Barnum blir født fem år senere. Han er kortvokst og har et kunstnersinn, men preges også av nederlagene som følger når talentet ikke forløses slik han håpet. Fred, på sin side, er vanskelig å tyde. Barnum opplever mobbing og usikkerhet, men også støtte fra sin halvbror, når verden rundt blir for utfordrende.

Gjennom romanen beveger vi oss mellom familieliv, sirkus og kunstnerliv, danseskole og trang økonomi, tilhørighet og utenforskap. Verden utenfor, som Oslo, etterkrigstid og generasjonskonflikter, reflekteres i livet inne i leiligheten.

«Halvbroren» er en roman om fravær. Fravær av far, trygghet og identitet. Dette er likevel også en roman om å kjempe seg frem gjennom disse fraværene. Barnum og Fred representerer to sider av samme mynt: forskjellig utgangspunkt, men likevel koblet gjennom blod og historie. Forholdet deres, som er preget av splid, misunnelse og solidaritet, viser hvordan familierelasjoner kan være både redning og byrde.

Romanens styrke ligger i hvordan store tema som kunst, vold, arv og klasse blir håndtert gjennom små historier: treningsleirer, boksekamper, dansetimer, kortvoksthet, klovner og sirkus. Alt sammen virker kanskje tilfeldig, men summen blir noe større. Forfatteren bruker Oslo som kulisse.

Jeg opplevde likevel «Halvbroren» som for omfattende, med gjentakelser og tidshopp som til tider ble for brå og usammenhengende for meg. Når en roman blir så stor, er det selvsagt rom for sprang, tilbakeblikk og sidefortellinger, men her savnet jeg en strammere dramaturgi. Samtidig ser jeg at det nettopp er denne vidløftigheten som gir boka ambisjonen om å romme alt. Språket opplever jeg som rikt og billedmettet, med en fin balanse mellom melankoli og humor, mellom det hverdagslige og det storslåtte, men strukturen ble tidvis for løs for min smak, og ikke alle trådene føltes helt samlet. Likevel sitter jeg igjen med respekt for prosjektet.

For meg ble dette både en utfordrende og tankevekkende leseopplevelse, som krevde tid og tålmodighet. Selv om den ikke traff meg helt, forstår jeg godt hvorfor den regnes som et nøkkelverk i norsk litteratur. Jeg lander på terningkast fem, med forbehold om at min egen leseropplevelse var noe mer ambivalent enn begeistret.

Utgitt: 2001
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid for lydboka: 26 t 20 min.

Lars Saabye Christensen: "Oscar Wildes heis" (2004)

Sterk novellesamling!

Lars Saabye Christensen har en sjelden evne til å bevege seg mellom roman og novelle uten at det føles som et sidespor i forfatterskapet. I novellesamlingen «Oscar Wildes heis» fra 2004 viser han hvor presist han behersker det korte formatet, med små fortellinger som rommer hele liv, situasjoner og øyeblikk. Her skriver han ikke for å forklare, men for å antyde. Han lar mye ligge mellom linjene.

Gjennom tolv noveller tegner han noen høyst forskjellige stemningsbilder, men felles for dem er det melankolske blikket, den underliggende uroen og den velkjente Saabye Christensen-evnen til å kombinere det hverdagslige med noe ubehagelig, nesten skremmende. Selv festet jeg meg særlig ved novellene som har barn i sentrum. Der er han på sitt mest smertefulle og samtidig sitt mest presise.

I novellen «Morderne» følger vi et skjørt og forsiktig vennskap mellom jeg-personen og gutten Robert. Etter hvert får vi vite at Roberts far er morder. Men det mest urovekkende ligger ikke i denne avsløringen, men i hvordan det griper inn i barnets verden. Hvordan noe så ufattelig som en forbrytelse kan sive inn i skolegården, i relasjoner, i blikk og taushet. I «Gaven» møter vi en gutt som er en mester i å skrive ønskelister, en tilsynelatende uskyldig aktivitet som gradvis avslører både ønskene, savnet og tomrommet i livet hans. I disse barnefortellingene skildres også det typiske distanserte forholdet mellom foreldre og barn på Oslos vestkant, et tema som går igjen flere steder i forfatterskapet. Voksne er til stede, men likevel fraværende.

En helt annen tone finner vi i novellen «Hvilestedet», hvor vi møter forfatteren selv, eller en variant av ham, etter at han har vunnet en større litterær pris. I gave fra forlaget får han penger til å velge seg en stol. Når han i stedet for å kjøpe en dyr designstol, går til IKEA og velger en rimelig variant, skaper det forvirring og nesten indignasjon blant dem rundt ham. Denne teksten er både humoristisk og satirisk, men også en fin liten kommentar til litteraturbransjen, forventninger, prestisje og hvordan omgivelsene ønsker å kontrollere symbolene rundt en forfatter. For meg er dette en liten perle i samlingen.

Jeg likte også svært godt hvordan flygelet dukker opp som motiv i novellen «Hjelpemannen». Saabye Christensen har brukt flygel som et tilbakevendende symbol flere steder i forfatterskapet, og her får det sin kanskje mest brutale behandling. Under en flytteprosess mister man kontrollen, og flygelet styrter ned trappene og blir nærmest knust til pinneved. Det er nesten fysisk smertefullt å lese. Ikke bare fordi et instrument ødelegges, men fordi det rommer noe større: tapet av kunst, verdier, minner og identitet. Et flygel er aldri bare et flygel hos Saabye Christensen.

Som lydbok fungerer denne samlingen svært godt. Kim Haugen som oppleser gjør en fremragende jobb. Han klarer å gi hver novelle sitt særpreg, uten å overdramatisere, og han treffer særlig godt den underliggende melankolien og det dempede alvor som preger tekstene.

«Oscar Wildes heis» er for meg en sterk og variert samling, der det kanskje nettopp er barneperspektivet og de små, ubehagelige forskyvningene i hverdagen som gjør størst inntrykk. Dette er noveller som ikke roper, men som blir værende lenge etterpå.

Utgitt: 2005
Forlag: Cappelen Damm
Lydbokas varighet: 5 t 25 min.

Lars Saabye Christensen: "Modellen"

Glitrende levert av Saabye Christensen!

Lars Saabye Christensen har gjennom flere tiår vist at han behersker både det episke formatet og den mer fortettede romanformen. Mens mange forbinder ham med oppvekstskildringer og generasjonsromaner, viser han i «Modellen» fra 2005 en annen side av forfatterskapet: en mørkere, mer klaustrofobisk fortelling om kunst, aldring, forfall og frykt for å miste seg selv. Her står ikke barndommen i sentrum, men kunstnerens krise midt i livet.

Hovedpersonen, maleren Peter Wihl, er en anerkjent, men utslitt kunstner på terskelen til sin femtiårsdag. Kritikerne har begynt å vende seg bort fra ham. De mener han gjentar seg selv, at motivene hans, ofte fragmenterte kroppsdeler, er blitt tomme for mening og nyhet. De forventer noe nytt. Noe han selv ikke vet om han er i stand til å gi dem.

Som om ikke den kunstneriske krisen er nok, oppdager Peter at synet er i ferd med å forsvinne. For en billedkunstner er dette ikke bare en fysisk trussel, men et angrep på hele identiteten. Synet hans svekkes gradvis, og samtidig slår angsten rot: Hva er han uten blikket? Uten kunsten? Uten evnen til å se verden slik han alltid har gjort?

Vi følger ham gjennom denne desperate perioden, der frykten for blindhet også påvirker forholdet til kona Helene og datteren Kaia. Helene er sceneograf og står midt i en hektisk sluttinnspurt før premieren på «Vildanden«. Hun lever selv i et kreativt press, men hennes prosjekt og nervøsitet får ikke plass. Alt dreier seg om Peters forfall. I et misforstått forsøk på å skåne henne for det verste, holder han mye tilbake. Resultatet er det motsatte av hva han ønsker: Hun føler seg satt utenfor, holdt på avstand, nærmest frakoblet både ham og krisen han står i. Dialogene mellom dem er ladede, smertefulle og fulle av misforståelser. Her er det noe nesten Strindbergsk over dynamikken. Ekteskapet blir som en slagmark mellom stolthet, sårbarhet, kunst og kjærlighet.

Det hele topper seg da Peter bestemmer seg for å reise til Tallinn for å gjennomgå en operasjon for en øyesykdom som egentlig regnes som ikke-kurerbar. Det han gjør der, og hvordan dette skjer, hviler det en uhyggelig og tvetydig skygge over. Etter hjemkomsten siger en udefinerbar uro inn over hele romanen. Noe har endret seg. Ikke bare i Peter, men i relasjonene rundt ham. Hva skjedde egentlig i Tallinn? Hvor langt er et menneske villig til å gå for å berge sin kunst og sin identitet?

«Modellen» er en roman som stiller spørsmål heller enn å gi svar. Jeg satt igjen med mange løse tråder og uavklarte momenter etter endt lytting, men ikke på en frustrerende måte. Snarere opplevdes det som en del av romanens eget prosjekt: å vise hvordan livet, relasjonene og kunsten sjelden lar seg rydde opp i eller avslutte pent. Noe må nødvendigvis forbli utydelig. Vi får jo heller ikke i livet vite hva som venter oss rundt neste sving …

Også som lydbok fungerer romanen svært godt. Håkon Ramstad leser presist og kontrollert, uten å overdrive følelsene, noe som passer perfekt til romanens kjølige, litt distanserte atmosfære. Det forsterker følelsen av å være inne i hodet til et menneske som gradvis mister fotfestet.

«Modellen» opplevdes for meg som en sterk og urovekkende roman om kunstens pris, om aldring og om hvor raskt grunnmuren i et liv kan slå sprekker.

Her blir det terningkast seks.

Opprinnelig utgitt: 2005
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Håkon Ramstad
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 8 t 45 min.

Lars Saabye Christensen: "Saabyes Cirkus"

Drømmen om en rød Stratocaste r

Lars Saabye Christensen har skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie med romaner som «Beatles«, «Halvbroren» og «Maskeblomstfamilien«, men han har også en egen evne til å skrive det lille fram i det store. «Saabyes Cirkus» fra 2006 er ikke en roman i tradisjonell forstand, men en lavmælt, personlig og poetisk fortelling om tilblivelse: om å finne sin stemme, sitt uttrykk og sitt «jeg». Det er en type bok bare en erfaren forfatter kan skrive, der han ser bakover uten å bli nostalgisk, men heller undrende.

I boka følger vi tankene og refleksjonene til en mann som i høyeste grad minner om forfatteren selv. Han ser tilbake på barndommen sin, og særlig høsten på 1960-tallet da han fylte 13 år. Vi møter en gutt som ikke kan si bokstaven r, som er ordknapp, tilbakeholden og litt på siden av det sosiale livet rundt seg. En som observerer mer enn han deltar, og som bærer på en indre verden han ennå ikke helt har funnet språket for.

Den store drømmen hans er å kjøpe en rød Stratocaster. Ikke bare en gitar, men selve symbolet på alt han lengter etter: tilhørighet, identitet og muligheten til å bli sett. For å tjene penger til denne gitaren begynner han å jobbe som blomsterbud hos Finsens Flora. Der sykler han rundt i Oslo med buketter og kondolanser, inn i stuer, soverom og begravelser. Her får han små gløtt inn i de voksnes liv, som både er fylt av liv og død. Samtidig møter han en far som mener pengene burde brukes på noe mer fornuftig, som et leksikon. Kanskje er det nettopp her, i ønsket om gitaren, at det første virkelige opprøret finner sted. Ikke et høyrøstet opprør, men et stillferdig, indre brudd med fars generasjon og deres verdier.

Det som gjør boka så sterk, er ikke først og fremst handlingen, men stemningen. Saabye Christensen skriver med et blikk som både er voksent og barnlig på én gang. Han dømmer ikke barnet han var, han forsøker å forstå ham. Og han gjør det med en varme og varsomhet som smitter over på leseren.

Jeg ble raskt fascinert av denne boka, spesielt som lydbok. Det føltes helt riktig at det var forfatteren selv som leste. Stemmen hans gir teksten en ekstra dimensjon. Det blir nesten som å sitte på motsatt side av et bord og høre et menneske fortelle om sitt eget liv, uten å tvære det unødvendig ut. Det finnes en egen sårbarhet i opplesningen, som forsterker følelsen av nærhet.

Samtidig er «Saabyes Cirkus» også en bok om kunstnerisk dannelse: om hvordan et menneske formes gjennom små nederlag, stille drømmer, tilfeldige møter og indre kamp. Drømmen om den røde Stratocasteren blir et bilde på alle drømmer vi bærer i oss som unge, og som enten går i oppfyllelse eller blir borte på veien, men som likevel former oss.

Jeg er fortsatt en relativt fersk Saabye Christensen-leser, og nettopp derfor gjør denne boka ekstra sterkt inntrykk. Den ga meg en følelse av å komme tett på forfatterens indre verksted, ikke bare på historiene hans, men på mennesket bak dem.

Terningkast fem.

Utgitt første gang: 2006
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Lars Saabye Christensen
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 5 t

Lars Saabye Christensen: "Maskeblomstfamilien"

Klare paralleller til Johans Borgens «Lillelord»

Lars Saabye Christensen hører til blant de mest markante og leseverdige norske forfatterne fra de siste tiårene. Han debuterte allerede på 1970-tallet, men fikk sitt store gjennombrudd med «Beatles» i 1984, en roman som siden er blitt stående som en moderne klassiker. I forfatterskapet hans går bestemte tema igjen: utenforskap, sårbar maskulinitet, oppvekst, minner og det smertefulle forholdet mellom barn og voksne. Han skriver ofte om mennesker som vokser opp med fravær av kjærlighet, stabilitet, språk eller tilhørighet, og det er nettopp dette han undersøker videre i «Maskeblomstfamilien» fra 2003. Romanen regnes av mange som en av hans mørkeste og mest kompromissløse.

Dette er en dyster bok om gutten Adrians oppvekst på beste vestkant i Oslo på 1960-tallet. Fortellingen åpner brutalt med farens selvmord. Faren, som var patentingeniør, blir borte på den mest endelige måten, og kort tid etter glipper også moren ut av sønnens liv. Først legger hun seg til sengs. Deretter forsvinner hun for godt. Trolig inn i psykiatrien. For Adrian er det ikke bare foreldrene som forsvinner, men hele følelsen av trygghet, sammenheng og nærhet.

Adrian har aldri hatt noen egentlig fortrolig relasjon til foreldrene sine. De få stundene av «familieliv» han kan huske, er overfladiske og kortvarige, og blir gang på gang avløst av kulde og uhygge. Han blir stående igjen som et barn som er i veien, både fysisk og følelsesmessig. Etter at moren blir borte, er det tanten, det vil si farens søster, som overtar omsorgen for ham. Hun er mager, humørløs og hard, og forholdet mellom dem er gjennomgående preget av gjensidig fiendtlighet. Hun forsøker å fremstå som anstendig og omsorgsfull overfor omverdenen, men bak fasaden er hun smålig, kontrollerende og direkte ondskapsfull. Adrian på sin side nekter å underordne seg henne. Han har ingen nære venner, men lider heller ikke åpenbart under dette. Han er en einstøing, en gutt som lever best i motstand, og som føler seg mest levende når han gjør det motsatte av det han blir forventet å gjøre.

I perioder under lesingen hadde jeg problemer med å like Adrian. Han kan være kald, kalkulerende og til tider direkte ubehagelig. Samtidig er det umulig ikke å kjenne en form for respekt for ham. Han nekter å gjøre seg selv til et passivt offer, til tross for at han egentlig har alle forutsetninger for å bli nettopp det. Han tar igjen der han kan, særlig mot tanten, som ofte fortjener det hun får. Men romanen romantiserer aldri hans smerte eller hans hevn. Prisen han betaler for denne motstanden er høy, og den følger ham langt inn i voksenlivet.

Jeg opplevde klare paralleller til Johan Borgens «Lillelord«. Det handler ikke bare om klasse eller om en gutt i en kald overklasseverden, men om hvordan et barn formes av følelsesmessig fravær, kontroll og forakt. Begge romanene skildrer en form for sosial og psykologisk kulde der barnet gradvis mister evnen til å knytte seg til andre mennesker på en sunn måte. Hos Borgen er dette pakket inn i etterkrigstidens samfunn og et tydelig klassehierarki, hos Saabye Christensen i 1960-tallets velstand og overflate.

Likevel oppleves «Maskeblomstfamilien» kanskje enda mørkere. Der «Beatles» rommer varme, humor og en slags kollektiv ungdomskultur, er dette en roman om ensomhet i sin mest konsentrerte form. Adrian står i stor grad alene hele veien. Og nettopp derfor blir også romanens driv så sterkt. Selv om historien først og fremst er en tragedie, er det noe i språket, rytmen og karaktertegningen som gjør det vanskelig å slippe taket. Den suger deg inn.

Som lydbok fungerer den også svært godt. Helge Winther-Larsen leser på en nøktern og kontrollert måte som passer romanens kjølige univers. Det gir teksten et ekstra lag av tyngde, nesten som om fortellingen blir enda mer klinisk og smertefull, men også mer presis.

For meg ble dette en sterk og ubehagelig leseopplevelse på den gode måten. Dette er en roman som tvinger frem empati, men også motstand. En roman som ikke ber deg like hovedpersonen, men forstå ham. Terningkast fem.

Utgitt første gang: 2003
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Helge Winther-Larsen
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 58. min.