Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Gullbjørn-vinner. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Gullbjørn-vinner. Vis alle innlegg

onsdag 12. april 2017

"Havet brenner" (Regissør: Gianfranco Rosi)

Sterk dokumentar om flyktningekrisen

Den italienske dokumentarfilmen "Havet brenner" (med den italienske tittelen "Fuocoammare" og den engelske tittelen "Fire at Sea") vant Gullbjørnen under Berlin filmfestival i fjor. Filmen konkurrerte blant annet med "Genius" (om forfatteren Thomas Wolfe), "Alone in Berlin" (om tysk motstandsbevegelse under andre verdenskrig), "24 Weeks" (om et skal/skal ikke i forhold til abort når man bærer på et barn med Downs syndrom), "Hedi" (om arrangert ekteskap i Tunis - en film som i forbindelse med årets Arabiske filmdager har fått den norske tittelen "Min arabiske vår") og "Death in Sarajevo". (Linkene peker til mine tidligere filmomtaler her på bloggen.)

Regissøren Gianfranco Rosi (f. 1963) er opprinnelig fra Eritrea, men han måtte forlate sine foreldre da han var 12 år gammel - midt i Eritreas uavhengighetskrig. Han vokste opp i Roma og Istanbul, men flyttet som 19-åring til New York, hvor han tok sin filmutdannelse. Han debuterte som filmregissør med "Boatman" i 1993. 

"Havet brenner" inneholder noen triggere som gjør at de som ser den, kjenner det i hver nerve av kroppen etterpå. Verden trengte en film som dette etter at flyktningekrisen hadde kommet fryktelig nær oss her i Europa. I begynnelsen tenkte nemlig de fleste av oss at vi måtte hjelpe. Så begynte det å komme veldig mange ... Hva da? 

Den lille italienske øya Lampedusa ligger bare 113 kilomenter fra Tunis, så det var nok ikke så rart at øya ble et mål for flyktninger - for ikke å snakke om menneskesmuglere som ønsket å tjene penger på deres skjebne ... Hit strømmet det på med flyktninger fra Libya, der det i 2011 var borgerkrig (som følge av den arabiske våren). På det meste kom det 2000 flyktninger på en helg, og totalt tok øyas befolkning i mot mer enn 18 500 flyktninger i den forbindelse. På Lampedusa bor det rundt 6 000 mennesker. Øya har egentlig bare kapasitet til å ta i mot om lag 800 flyktninger på en gang.

I denne dokumentaren følger vi situasjonen etter at flyktningene begynte å strømme til Lampedusa i 2011. Det var i første rekke unge menn som flyktet, men etter hvert kom også kvinner, barn og eldre. Mange var i elendig forfatning. De som ikke var dehydrerte og utsultet, var kalde og hadde store brannskader på kroppen. Det siste skyldtes at det ble sølt bensin som blandet seg med vannet i båten, og som i neste omgang kom i kontakt med hud, hvilken var en lite heldig kombinasjon. 

For myndighetene på Lampedusa var det viktig å unngå sykdomsepidemier. Man var også opptatt av å strippe flyktningene for eventuelle våpen. I dokumentaren blir vi derfor vitne til hvordan hver og en som kom ble undersøkt både for mulige sykdommer og våpen. Klær og varmetepper ble delt ut. Etter hvert som mottaket ble bedre organisert, reiste myndighetene ut og hentet inn de sykeste slik at de kunne få hjelp først. Andre ganger handlet det om å fjerne døde mennesker. I en sekvens sitter en av øyas leger og blar gjennom bilder mens han forteller om situasjonen. Det er sterkt! 


Her forteller en lege på Lampedusa om de forferdelige forholdene som
blir flyktningene til del på de synkeferdige båtene ... En billett på "første
klasse" koster om lag 1500 kroner, mens en billett på "tredje klasse"
koster 800 kroner ... Forskjellen kan bety liv eller død. 
Parallelt med flyktningekrisen forsøker lokalbefolkningen å leve så normalt som mulig. Deres bekymringer er sentrert rundt været - særlig når dette er dårlig. Da kan ikke fiskerne reise ut på sjøen for å finne mat. Av og til inneholder nyhetssendingene nytt om flyktninger som er på vei, og om funn av døde.  Det er anslått at rundt 20 000 mennesker har dødd mens de har vært på flukt fra Afrikas kyst over Middelhavet og opp mot Europa. 

Underveis kommer vi tett inn på 12 år gamle Samuele, som leker i fjæresteinene med spretterten sin og som stadig retter blikket ut mot havet. Han vet egentlig ikke noe særlig om det som skjer på øya. Samtidig kjører lokalradioen sine ønskekonserter, der folk kan ringe inn og sende kjærlighetsmeldinger i form av en musikklåt til hverandre. Mens de som er kallet til det håndterer flyktningekrisen så godt det lar seg gjøre et annet sted på øya ... 


12 år gamle Samuele
Filmen har ingen fortellerstemme, og ingen av de medvirkende blir intervjuet. Ingen moral eller fasitsvar presses på oss seere. Her må vi tenke selv. 

"Havet brenner" har vært vist på norske kinoer, og den er nå å få tak i på DVD. Filmen har vært vist på en rekke filmfestivaler rundt omkring i verden. Selv om hendelsene som vi blir vitne til i filmen ligger noe tilbake i tid, er tematikken dessverre fremdeles meget tidsaktuell. Her får krisen et ansikt, og vi forstår bittelitt mer av det hele enn vi hva gjorde fra før av. Enten man er for eller imot innvandring, har man godt av å se filmer som dette!  

Originaltittel: Fuocoammare
Engelsk tittel: Fire at Sea
Release: 2016
Nasjonalitet: Italia
Språk: italiensk
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Samuele Caruana, Pietro Bartolo, Guiseppe Fragapane, Samuele Pucillo
Spilletid: 109 min.


lørdag 9. april 2016

"Taxi Teheran" (Regissør: Jafar Panahi)

Iransk sjarmbombe med politiske undertoner

"Taxi Teheran" er en film man bør få med seg - også dersom man vanligvis ikke er så familiær med arabiske filmer. Her møter vi den iranske regissøren Jafar Panahi (f. 1960), som i denne filmen spiller hovedrollen som taxisjåfør. Skjønt spiller og spiller ... Egentlig er han bare seg selv. De som kjører rundt med ham i hans gule taxi, er derimot skuespillere. Amatør-skuespillere riktignok, men de har altså gått inn i ulike roller. Og fordi Jafar Panahi "spiller" seg selv, får hele filmen et preg av å være en dokumentar. Uten at det er det den er ... 

"Taxi Teheran" er et morsomt konsept, skapt under nokså begrensende forutsetninger. Jafar Panahi er nemlig fradømt retten til å spille inn filmer i Iran, men har trosset forbudet og spilt inn denne filmen i smug. Som en slags skjebnens ironi har han også gjort seg bemerket internasjonalt i ettertid. Filmen har nemlig gått sin seiersgang over alt hvor den har blitt vist. 

Kameraet er festet i taket på taxien, og det vi får se er vekselsvis Panahi selv og hans passasjerer. Det meste av samtalene foregår mellom passasjerene han kjører rundt med, mens han selv stort sett lytter og kommer med en og annen praktisk kommentar. Gjennom samtalene får vi innblikk i hvordan det er å leve i Iran i dag. Det handler om menneskerettigheter, kvinners stilling, sensur, kunst, yrkesforbud etc. 

Panahi er taxisjåfør i sin siste film
En mann og en kvinne, som ikke kjenner hverandre, begynner i filmens åpningsscene å krangle om ulike sider ved dødsstraff. Det hele starter med at mannen forteller at han har blitt frastjålet hjulene på bilen sin, og at han mener at den som gjorde det burde bli henrettet. "Henrettet?" repliserer kvinnen - "Du kan da ikke mene at man skal bli henrettet for å stjele noen hjul på en bil?" Hun er dypt sjokkert over hans påstand. Han på sin side mener at folk "har blitt henrettet for mindre her til lands". Dessuten handler det jo "bare" om å statuere et eksempel. 

Gjensynsglede overfor en helt
En annen passasjer gjenkjenner regissøren, og er henrykt over å få treffe ham. Han har mengder med piratkopier av filmer fra Vesten med seg, filmer som er forbudt i Iran. Han henviser til tidligere film-handler med Panahi´s sønn. Vi får forståelse av at myndighetenes sensur av vestlige filmer er en stor vits, for "alle" får sett dem likevel. I skjul ...

To eksentriske søstre og et par gullfisker
To eldre søstre ønsker at Panahi skal frakte dem og fiskene deres til en dam. Der må de før klokka tolv slippe fiskene ut - ellers er de overbevist om at de kommer til å dø. Det oppstår en rekke komiske scener i den forbindelse, som jeg ikke skal røpe. 

En kvinnelig advokat med yrkesforbud, som likevel ikke lar seg stoppe
En kvinnelig advokat som kjemper for menneskerettigheter, kommer også inn i taxien. Panahi og advokaten kjenner hverandre fra før av. Som ham har også hun fått yrkesforbud. Men som ham lar heller ikke hun seg stoppe av dette forbudet ... Hun er på vei til et fengsel for å besøke en sultestreikende politisk fange, i håp om å få fangen til å begynne å spise igjen. 

Panahi´s rappkjeftede niese
Det kommer flere mennesker inn i Panahi´s taxi, som jeg ikke nevner her. Niesen til Panahi må jeg imidlertid ta med noen ord om. Hun er en liten rappkjeftet jente som snakker både på inn- og utpust, og som stiller en rekke interessante og urovekkende spørsmål, under dekke av å være et troskyldig barn. Hun skal lage en film på skolen. Og hun er kjent med sensuren. Det hun likevel ikke klarer å forstå er hvorfor det kan være galt å filme det som er virkelig ... Panahi har ikke noe godt svar han heller ... 

Panahi har laget en rekke filmer (se nærmere om dette på Wikipedia), og de siste tre filmene har han laget i smug fordi han har fått forbud mot å produsere filmer. For "Taxi Teheran" vant han Gullbjørnen i Berlin (2015). Presidenten i juryen, den kjente regissøren Darren Aronofsky, uttalte i den forbindelse at filmen er "a love letter to cinema ... filled with love for his art, his community, his country and his audience".
Filmen ble vist på Film fra Sør i fjor høst, og den hadde Norgespremiere 16. oktober 2015. Film fra Sør har skrevet følgende om filmen på sine nettsider:

Til tross for en lett tone er det mye som ulmer under overflaten i Taxi Teheran. Etter å ha sonet i husarrest i flere år har Panahi fått litt mer frihet til å bevege seg, men har fortsatt ikke tillatelse til å reise utenfor landet. Filmen er på mange måter selvreflekterende, og kommenterer subtilt forholdet mellom kunst og virkelighet. Det er ikke alltid lett å vite hva som er autentisk, og hva som er skuespill. Taxi Teheran er mer enn én manns kamp mot maktens langstrakte arm – det er et kjærlighetsbrev til filmkunsten og de uendelige kreative muligheter den frembyr, til tross for tilsynelatende uovervinnelige hindre.

Jafar Panahi er en av vår tids ledende iranske filmskapere, kjent for Den hvite ballongen (1995), Sirkelen (2000) og Offside (2006), som har vunnet bred internasjonal anerkjennelse samt en rekke priser ved store filmfestivaler. Hans filmer kombinerer neorealistisk estetikk med bitende humor og samfunnskritikk, der hovedtyngden ligger på situasjonen for iranske kvinner. Til tross for at han siden 2010 har hatt statlig forbud mot å lage filmer og er blitt utsatt for husarrest over lengre perioder, har han fortsatt å lage og spre sine filmer. Hans siste film Taxi Teheran (2015), som ble spilt inn i hemmelighet, sikret ham Gullbjørnen under Berlinalen.


Lite av det som kommer frem i "Taxi Teheran" er egentlig veldig nytt. Vi vet jo det mest fra før av. Det som likevel er spennende er hvordan en regissør som Panahi har klart å lage en film med et helt spesielt uttrykk, der han setter fingeren på ulike sider ved et lands sensur av sine egne borgere. Ikke minst er det spennende å være vitne til hvordan mennesker innretter seg, og finner nye, kreative veier for å leve sine liv i pakt med egne verdier og behov. Det som gjør denne filmen ekstra se-verdig er humoren og varmen som alle scenene preges av. 

Filmen har for lengst hatt release på DVD, og er for tiden enkel å få tak i. 

Jeg anbefaler "Taxi Teheran" varmt! (Her er en link til flere iranske filmer som jeg tidligere har omtalt på bloggen min.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: Jafar Panahi's Taxi
Persisk tittel: تاکسی
Språk: persisk
Sjanger: Drama
Medvirkende: Jafar Panahi, Hana Saeidi og ellers folk fra Teheran
Spilletid: 82 minutter

Denne gangen fant jeg ingen trailer på YouTube med engelsk eller norsk tekst. Jeg anbefaler derfor å gå inn på denne Arthaus-siden og se traileren som ligger der. Da får du et godt inntrykk av filmens fortreffeligheter!

Populære innlegg