"Hyena Road" (Regissør: Paul Gross)

Afghanistankrigen sett med canadiske øyne 

Hver gang det dukker opp krigsdramaer om Afghanistan, kjenner jeg på at dette må jeg få med meg. Det samme skjer i grunnen hver gang jeg kommer over filmer som handler om krig når jeg tenker meg om ... Jeg tror det mest av alt handler om et genuint ønske om å forstå hva som skjer, og ikke minst å få inn noen flere perspektiver på ulike hendelser. 

Det har allerede både blitt skrevet mange bøker og laget mange filmer om Afghanistan-konflikten. Fredrik Barth skrev i sin tid boka "Afghanistan og Taliban" (2008). I 2014 kom Fredrik Græsvik ut med boka "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan", og samme år utkom Carsten Jensen og Anders Sømme Hammers "Alt dette kunne vært unngått - En reise gjennom det nye Afghanistan". Tidligere i år kom også den skjønnlitterære boka til Carsten Jensen - "Den første stein" - ut. Nevnes må også Phil Klays bok "Hjemkomsten" (2014), selv om denne handler både om Irak- og Afghanistankrigen. Filmer som "Osama" av regissør Siddiq Barmak (2003), "A war" av regissør Tobias Lindholm (2015) og "Armadillo" av regissør Janus Metz (2010) tar også frem litt ulike perspektiver. Og så må vi ikke glemme Atiq Rahimis bøker "Faen ta Dostojevskij" (2011) og "Tålmodighetens stein" (2009) - begge med handlingen lagt til Kabul. "Syersken i Khair Khana" (2011) av Gayle Tzemach Lemmon er annen, selv om dette ikke er noe storverk. Da er det kanskje viktigere å merke seg Yasmina Khadras roman "Svalene i Kabul" fra 2002. Og sist men ikke minst nevner jeg Khaled Hosseinis bøker, og da kanskje spesielt "Tusen strålende soler" fra 2007 - en bok som har bidratt til økt interesse for Afghanistan-problemet, selv om mange har stilt spørsmål ved om boka fortjente den suksessen den fikk. Ikke minst fordi persongalleriet er svært stereotypt fremstilt. Den gangen satte vel jeg likhetstegn mellom alle tårene jeg felte under lesningen og bokas litterære kvaliteter ... (Samtlige linker i dette avsnittet fører til mine tidligere bloggomtaler.)

Så tilbake til "Hyena Road" ... Det er Paul Gross (f. 1959) som både har regissert denne filmen, skrevet manus, redigert den og som spiller hovedrollen selv. Da filmen ble presentert på 2015 Toronto International Film Festival i september i fjor, skrev en kritiker i dette innlegget følgende:

Paul Gross' third film shines a light on Canadian soldiers in Afghanistan, but sticks by the Hollywood playbook.

It’s a little surprising the makers of Canadian-soldiers-in-Afghanistan drama “Hyena Road” didn’t opt for the more obvious title “Canadian Sniper,” but maybe it’s because the sniper in question reps only half the story in this Hollywood-style war picture. Alternately detailed and derivative, thesp-filmmaker Paul Gross’ third feature has a relatively offbeat point of view that only partially masks its formulaic characters and narrative twists. Production values are slick enough for worldwide distribution, but the film is destined to play best on home turf following its Toronto fest gala premiere.

Man erkjenner altså at filmen passer best for hjemmepublikumet i Canada ... Filmen er heller ikke vist på norske kinoer. Selv vil jeg legge til at jeg er veldig glad for at filmen ikke fikk tittelen "Canadian Sniper", fordi dette ville ha skapt assosiasjoner til Clint Eastwoods film "American Sniper", en film jeg mislikte meget sterkt. (Jeg har sett og omtalt den - linken peker til mitt innlegg.) "Hyena Road" fortjener bedre rett og slett fordi det er en vesentlig bedre film enn Eastwoods film. Dybden i persongalleriet og den mer ikke-stereotype fremstillingen av afghanerne gjør nemlig sitt til at inntrykket man som seer blir sittende tilbake med, er av en helt annen kaliber enn etter "American Sniper". Der var nemlig alle amerikanerne helter og alle afghanerne gærne. Filmen segmenterte også en oppfatning av at kvinner i burka skjuler ødeleggelsesvåpen under alle kjolestoffene. "Hyena Road" viser også soldater med betydelig mer innsikt i den afghanske kulturen enn hva tilsvarende amerikanske filmer noen gang har vist, uansett hvilket land man befinner seg i. 

Innledningsvis i filmen blir vi introdusert for den kanadiske spesialenheten, som bare er en av flere i den vestlige koalisjonen som er etablert i Afghanistan. De er der for å vokte en rute som er svært utsatt for miner, bomber og bakholdsangrep. På et utsatt punkt langs denne ruten sitter Ryan Sanders og hans snikskytterteam. En rekke kjøretøyer er på vei opp til et sårbart punkt, da Ryan får øye på noen flekker i veien. De gir beskjed om at den kjørende troppen skal stanse, og så skyter de mot flekkene. Plutselig eksploderer hele veien, og ned fra den andre åskammen strømmer det en mengde med fiendtlige soldater. Snikskyttergruppen skjønner at de ikke har en sjanse fordi de er for få, og de søker derfor tilflukt i en landsby like ved. 

Snikskyttere i Afghanistan

Ryan Sanders og mennene hans ender opp i et hus sammen med landsbyens eldste, en mann som mistenkes for å være en legendarisk mujaheddin-kriger. Senere skal han få en sentral rolle i maktkampen om området, der man ikke kan vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Underveis blir vi vitne til kidnapping av barn, spesielt jenter, og maktesløsheten de som blir utsatt for dette, opplever. Særlig fordi overgrepene gjøres av mennesker med så mye makt at det kan få uante konsekvenser dersom man tar til motmæle. Vi blir også vitne til frustrasjonene blant snikskytterne, som må forholde seg til gjeldende regelverk og ikke kan gripe inn så lenge ingen trues direkte på livet ... 

Snikskytterne kan ikke gripe inn så lenge kidnapperne ikke bruker våpen eller

truer livet til barna ... 

Jeg opplevde denne filmen som meget severdig, selv om det ikke skal underslås at vi også her blir vitne til canadiske helter versus afghanske skurker. Samtidig vil jeg trekke frem at det i denne filmen er mange afghanere som spiller svært sympatiske og kloke roller, og dette bidrar til en helhetsopplevelse av filmen som nyansert og ikke for svart-hvitt. Underveis stusset jeg kanskje over det solospillet canadierne sto for. Hvor var de andre allierte? Men her kan det tenkes at jeg mangler sentrale kunnskaper om hvordan samspillet mellom de vestlige deltakerne i koalisjonen fungerte. Captein Pete Mitchell (spilt av Paul Gross) syntes å ha svarene på det meste, og han fremstilles som en person som hadde full kontroll. Men er det virkelig slik i en krig? Og var det slik i Afghanistan? - en krig som var særdeles spesiell ut fra hva jeg har forstått. Det var vel her jeg følte at Hollywood-faktene ble for fremtredende. 

Captain Pete Mitchell og "the Ghost"

Jeg klarer selvsagt aldri å betrakte en film av denne kaliberen som ren underholdning. Til det er tematikken for alvorlig. Filmen er basert på en sann historie, og jeg regner med at regissøren har tatt seg noen kunstneriske friheter for å gjøre filmen mer "publikumsvennlig". Humoren, vittige replikker, kanskje kjærlighetshistorien vi blir vitne til mellom Ryan og Jenn? Ikke vet jeg. Det er en del skyting og sterke scener i filmen, men den har også mye mer ved seg. (Veldig synd at traileren fokuserer så mye på skytingen, bare for å ha nevnt det.) Summa summarum vil jeg uansett konkludere med at dette er en film over middels, selv om den ikke når opp til det beste jeg har sett. Skuespillerprestasjonene trekker opp opplevelsen av filmen. Jeg opplevde også fremstillingen av den afghanske tolken som tankevekkende, og skjønner hvor umulig det måtte være å bli igjen i dette samfunnet etter at alle de vestlige soldatene dro hjem ... 

Dersom du er interessert i Afghanistan-krigen, er denne filmen absolutt verdt å få med seg. 

Innspilt: 2015

Originaltittel: Hyena Road

Nasjonalitet: Canada

Sjanger: Drama/krig

Skuespillere: Paul Gross (Captain Pete Mitchell), Rossif Sutherland (Warrant Officer Ryan Sanders), Clark Johnson (Brigadier General Rilman), Allan Hawco (Master Corporal Travis Davidson), Christine Horne (Captain Jennifer Bowman), David Richmond-Peck (Hickie), Jennifer Pudavick (Mary), Aqqalu Meekis (Wolf) og Neamat Arghandabi (the Ghost)

Spilletid: 120 min.

"A war" (Regissør: Tobias Lindholm)

Dansk krigsdrama fra Afghanistan

Jeg ble oppmerksom på denne filmen av den danske regissøren Tobias Lindholm i forbindelse med Oscar-nominasjonene tidligere i år. "A war" - med originaltittelen "Krigen" - ble nemlig nominert i kategorien beste utenlandske film. Filmen hadde Norges-premiere i mars i år, og DVD´en har rukket å få release (foreløpig tilgjengelig i Norge gjennom spesialimport - da koster filmen 299 - jeg fikk tak i den på HMV i Aberdeen for et par uker siden). 

Tobias Lindholm er regissøren bak blant annet "A Hijacking" (2012), et knallsterkt kapringsdrama i somalisk farvann (linken peker til min omtale av filmen).  Og for alle som i sin tid så den danske dokumentaren "Armadillo" (2010) som i likhet med herværende film også handler om krigen i Afghanistan, tenker jeg at det er et must å se "A war". Pilou Asbæk spiller hovedrollen både i "A Hajacking" og "A war", og det samme gjør Søren Malling. 

Kompanisjef Claus Pedersen (spilt av Pilou Asbæk) og hans menn er stasjonert i Helmand i Afghanistan. Det er en komplisert krig vi er vitne til fordi virkelighetsbildet endrer seg hele tiden. Oppdraget soldatene har er å sikre at Afghanistan igjen skal bli et trygt land å leve i, men veien dit er lang og uforutsigbar. Taliban truer hele tiden i bakgrunnen, og hvem som er på hvilken side er det i grunnen ingen som kan være sikre på. For lokalbefolkningen handler det nemlig dypest sett om å overleve, og den kortvarige gevinsten kan like så godt være å jobbe for Taliban som for de utenlandske soldatene. Og når et hvert samspill mellom soldatene og lokalbefolkningen innledes med at soldatene peker på de som kommer med ørten maskinpistoler, etterfulgt av en nedverdigende kroppsvisitering, før man slippes inn i varmen, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at samspillet er meget skjørt. 

Sterkt samhold i kompaniet

I dagliglivet i leiren jobber soldatene med å rydde miner. En dag koster et bittelite feiltrinn utenfor den sikrede linjen at en ung soldat dør. Beinet hans er sprengt i stykker og blodtapet er så stort at livet ikke står til å redde. Dette gjør et sterkt inntrykk på kompaniet. 

Hvert skritt kan være fatalt, for området er minebelagt.

Hjemme i Danmark befinner kona til Claus seg. Claus og Maria har tre barn, som alle reagerer høyst ulikt på at pappaen deres er så langt borte over lang tid. Maria må takle utagerende adferd fra sønnen sin, og når det minste barnet har fått i seg en haug med piller og må på sykehuset for pumping i hu og hast, må de andre ungene være med. Hun har ingen til å passe dem mens hun er borte, og de er for små til å være alene hjemme. Maria savner mannen sin, og lever for de minuttene Claus ringer hjem. 

En ettermiddag ankommer en mann og hans barn leiren der Claus og kompaniet hans holder til. Han ønsker å få bli i leiren, fordi Taliban har truet familien hans på livet dersom han ikke verver seg som soldat for dem. Claus er fast bestemt på at mannen og barna hans ikke kan bli i leiren, og insisterer på at han må gå hjem. Ikke en gang barna får bli. Han lover imidlertid at de skal komme inn til landsbyen dagen etter for å jage bort Taliban. 

Venn eller fiende?

Dagen etter ankommer kompaniet landsbyen, og til deres store fortvilelse er alle drept - voksne som barn. Plutselig blir de utsatt for et bakholdsangrep. En av soldatene blir truffet. Claus er fast bestemt på at de må få soldaten ut av leiren før han dør. De har ikke en sjanse til å få dette til uten luftstøtte, og for å få dette må han ha en PID (positiv identification) på at det dreier seg om et fiendtlig mål (og ikke et sivilt mål). Kompaniet får luftstøtte, men det viser seg etterpå at det var kvinner og barn i huset som var identifisert med PID. 

Endelig hjemme hos familien - med en rettssak som venter ... 

Claus blir innkalt til avhør, og før han vet ordet av det er han anklaget for en krigsforbrytelse og blir sendt hjem. I den påfølgende rettssaken handler alt om følgende: hadde han PID eller hadde han ikke det. Claus vet at han ikke hadde dette, men måtte hevde det for å få luftstøtte. Samvittigheten plager ham. Det var ikke slik han hadde tenkt dette. Han risikerer fire års fengsel for forbrytelsen, fordi han tross alt ikke handlet med forsett. Kona hans utsetter ham for et krysspress: hun og barna trenger ham nå - ikke om fire år! Så spørs det hva Claus gjør - under ed - når det kommer til stykket ... Og hva jussen handler om under rettssaken ... 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor akkurat denne filmen kom så langt som til å bli en av fem nominerte filmer til Oscar i kategorien beste utenlandske film tidligere i år (se mitt innlegg om Oscar-nominasjonene og vinnerne). "A war" er nemlig et sterkt krigsdrama med et sammensatt og komplisert plott, og hvor skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse. Jeg tipper at denne filmen var den sterkeste utfordreren til vinneren "Son of Saul". 

Hva er egentlig krig i praksis? Det kan være uendelig mange edle motiver som har startet en krig, men til syvende og sist dreier det seg om hvem som overlever til slutt. Her passer jussen veldig dårlig inn, med mindre vi snakker om regelrette folkemord, der hensikten kun er å drepe og utrydde andre mennesker. Krigens uforutsigbare og uoversiktlige veier settes opp mot jussens irrganger, og denne filmen viser med all tydelighet hvor kort jussen kommer når det kommer til stykket. 

Det var i grunnen bare én ting jeg savnet i denne filmen, og som jeg tenker er et interessant moralsk, etisk og juridisk dilemma. Kompaniet til Claus ble beskutt da de befant seg i landsbyen hvor alle var drept. Fienden/Taliban var der. De kunne bare ikke se dem. Så kalte de inn luftstøtte på falske premisser (uten en klar og tydelig PID). I ettertid viste det seg at huset som ble bombet var full av kvinner og barn - altså sivile. Dernest ble dette fremsatt som et brudd på folkeretten. De drepte hadde ingen våpen. Men Taliban var jo der. Det var de som angrep. Mest sannsynlig brukte de sivilbefolkningen som et levende skjold. Og da de skjønte at slaget var tapt, stakk de. Sivilbefolkningen ble igjen. Beviset som ble fremvist i ettertid var at målet som var definert som PID, kun inneholdt sivilbefolkning. Er det virkelig slik at det er i strid med folkeretten å forsvare seg mot et angrep - også fra luften - når fienden misbruker sivilbefolkningen på denne måten? Dette elementet kom overhode ikke frem i filmen.

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg tenker at det er viktig at slike filmer blir sett av mange, fordi den viser hvilke prøvelser soldater som sendes til land som Afghanistan faktisk gjennomgår. Den er dessuten så totalt forskjellig fra Hollywood-filmene innenfor temaet krig, fordi det der er om å gjøre å skape heltefigurer og hovedroller, med tanke på neste års Oscar-utdeling. Uten en tydelig definert hovedrolleinnehaver, kan man nemlig miste muligheten for å konkurrere innenfor kategorien beste mannlige/kvinnelige hovedrolle. I "A war" er det ingen helter, og det er det normalt heller ikke i det virkelige liv. En annen ting jeg vil fremheve som positivt ved denne filmen er at den er fullstendig ribbet for sentimentale triks. Den er heller ikke unødig voldelig, selv om jeg må advare mot noen sterke scener. Dette er rå virkelighet - verken mer eller mindre. Jeg gir toppkarakter!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Krigen
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk og arabisk
Sjanger: Krigsdrama
Skuespillere: Pilou Asbæk (Claus Michael Pedersen), Søren Malling (Martin R. Olsen), Dar Salim (Najib Bisma), Tuva Novotny (Maria Pedersen), Charlotte Munck (Lisbeth Danning),
Dulfi Al-Jabouri (Lutfi "Lasse" Hassan)
Spilletid: 111 min.

Khaled Hosseini: "Og fjellene ga gjenlyd"

Nye historier med utspring i Afghanistan  

Det begynner å bli atskillige år siden Khaled Hosseini (f. 1965) kom ut med romanen "Tusen strålende soler", en bok jeg for øvrig elsket meget høyt. Den ble riktignok kritisert av mange fordi persongalleriet var for stereotypt, befolket som romanen var med enten utelukkende gode eller utelukkende onde personer. For meg var det imidlertid en fantastisk historie om noen skjebner i et land under full oppløsning grunnet Talibans økende makt.

Etter seks år er omsider en ny roman klar. "Og fjellene ga gjenlyd" handler som de to foregående romanene "Drageløperen" og "Tusen strålende soler" om Afghanistan og det å leve i eksil.

I bokas åpningsscene befinner vi oss på landsbygda i Afghanistan i 1952. Faren til Abdullah og Pari - Saboor - er en fantastisk historieforteller, og barna sitter som to tente lys de gangene faren tar seg tid til dette. Lite aner de da at historien om Baba Ayup som må ofre sin sønn for et monster på mange vis skal komme til å handle om dem selv.

Forholdet mellom Abdullah og Pari er nært og godt. Etter at deres mor døde i barsel da Pari ble født, har faren giftet seg på nytt. Stemoren Parwana elsker imidlertid ikke sine stebarn, og forskjellsbehandlingen mellom dem og hennes egne barn er stor. Det er i realiteten Abdullah som oppdrar og oppfostrer Pari, og man skjønner hvilket enormt tap han opplever den dagen faren selger Pari til et rikt, barnløst par i Kabul. Som Baba Ayup i eventyret håper faren at datteren gjennom å vokse opp i en rik familie skal bli både mer lykkelig og tilfreds enn hun ville ha vært med det usle livet han kan tilby henne.

Pari kommer til et ektepar som ikke elsker hverandre. Vi aner at ekteskapet mer bærer preg av en institusjon enn noe annet. Gjennom Abdullahs steonkel Nabi, mannen som er sjåfør og kokk for ekteparet Wahdati, får vi innblikk i det livet de lever. Et liv som fra utsiden kan synes tomt og uten retning, men som ved nærmere øyesyn handler om to ulykkelige mennesker som under de rådende omstendighetene ikke kan leve ut sine innerste drømmer. Kvinnen Nila er poet av våvede dikt - ektemannen Suleiman har det ikke med å elske kvinner ... Så ender også det hele med at Nila tar med seg adoptivdatteren Pari og flykter til Paris. Mens Nabi tar seg av Suleiman i et Kabul som gjennmgår mange endringer i årene som kommer ...

Vi følger den opprinnelige familien som etter hvert spres over tre kontinenter - hele tiden med utviklingen i Afghanistan som bakteppe. Vestlige verdier kræsjer med afghanske verdier, og all velstand til tross - blir de noe lykkeligere? Og kan de noen gang glemme sine opprinnelige røtter? Pari som vokser opp sammen med kvinnen hun hele livet har trodd er hennes kjødelige mor, en mor som drikker for mye og som tar seg et utall elskere i et land som lovpriser hennes sensuelle dikt ... Og som til slutt tar sitt eget liv og etterlater henne uten noen slekt ... Abdullah som aldri kan glemme sin høyt elskede søster, som han en gang ble skilt fra ... Og en ny oppvoksende generasjon som ikke lar seg berøre av forholdene i sine foreldres fødeland, men som kun er opptatt av elektroniske duppedingser og spill ... Alt det overfladiske som Vesten kan tilby sine innvånere ...

Romanen "Og fjellene ga gjenlyd" er mer ambisiøs og kompleks enn forfatterens to foregående romaner. Like fullt er det et faktum at jeg ikke ble like sterkt berørt av denne historien - ikke slik jeg ble av "Tusen strålende soler" og "Drageløperen". Så kan man selvfølgelig spørre seg om hulking underveis nødvendigvis betyr det samme som sterke litterære kvaliteter ...

Da alle historiene til hovedpersonene ble rullet ut, tok det noen ganger litt for lang tid før jeg helt skjønte hvor forfatteren ville. Etter at alle trådene til slutt ble sammenvevd og jeg skjønte forfatterens mål med historien(e), forsto jeg mer. Og da fikk jeg et helt annet syn på boka, som faktisk er mer krevende enn man først skulle tro. Hosseini er en fabelaktig forteller og han behersker språket til fulle. Og jeg som en periode var noe i tvil om jeg satt med en terningkast fire- eller terningkast fem-bok i hendene, må medgi at her blir det terningkast fem. Kanskje ikke det sterkeste jeg har gitt, men dog. Ved denne vurderingen har jeg lagt stor vekt på bokas språklige kvaliteter og det vell av historier som er vevd sammen til ett hele i denne romanen. Det som imidlertid trekker noe ned, er det jeg opplevde som en slags manglende nerve, noe som skulle ha berørt følelsene mine. Helt til slutt: her har oversetteren gjort en fantastisk jobb!

Utgitt: 2013
Originaltittel: And the Mountains Echoed
Utgitt på norsk: 2013
Oversatt: Elisabet W. Middelthon
Forlag: Schibsted forlag
Antall sider: 400
Jeg har hatt tilgang på manuset (som jeg har fått tilsendt fra forlaget) , idet boka ikke hadde gått i trykken enda.

Khaled Hosseini

Gayle Tzemach Lemmon: "Syersken i Khair Khana"

Nok en Aghanistan-bok ...

Forfatteren er tidligere journalist og reiste i 2004 bl.a. til Afghanistan, Bosnia og Rwanda som ledd i sine mastergradstudier ved Harvarduniversitetet. Målet var å skrive om kvinner i konflikt- og postkonfliktområder. Boka "Syersken i Khair Khana" ble til mens hun var på leting etter sterke historier om kvinner som hadde klart seg helt utmerket under Taliban-styret i Afghanistan. Forfatteren er en språkmektig kvinne som i tillegg til sitt eget morsmål engelsk snakker tysk, spansk, fransk og noe dari. 

Første gang forfatteren besøkte Kabul var i 2005. Da var det fire år siden Taliban-regimet var avsatt i Afghanistan, uten at landet var blitt noe mer fredelig av den grunn. Nokså snart gikk det opp for henne hvor lite hun egentlig visste om livet i Afghanistan.

Tilfeldigheter førte Lemmon i kontakt med Kamila Jan, en helt usedvanlig kvinne som klarte seg mot alle odds under et regime som forbød kvinner å jobbe utenfor hjemmet, som forbød kvinner å bevege seg utenfor hjemmet uten å være i følge med en mannlig slektning og som forbød kvinner å snakke med menn utenfor sin egen slekt. Hva skulle hun gjøre når samtlige voksne menn i hennes familie var nødt til å flykte til Pakistan for å unngå å bli drept av Taliban?

Kamila var lærerinne og ikke spesielt praktisk anlagt da Taliban tok makten i landet hennes i 1996. Men hun var ikke tapt bak en vogn, og nokså snart skjønte hun at hun var nødt til å finne på noe for at familien hennes - hun selv og hennes fire søstre og en bror - skulle overleve. Og det var da tanken slo ned i henne: hun skulle bli syerske! En eldre gift søster kunne sy, og hun reiste til denne søsteren for å lære å sy. Broren hennes skulle bli redningen i forhold til kontakten med utenomverdenen. Uansett hvor mye nød og elendighet Taliban klarte å skape - klær måtte alle ha uansett!

Etter hvert skulle Kamilas lille systue vokse seg stor - til slutt til en stor bedrift med mange ansatte. For hun var alldeles ikke alene om å ha ansvaret for å fø en stor familie i et land med yrkesforbud for kvinner. Nødstilte kvinner oppsøkte henne, og etter hvert hjalp hun ikke bare sin egen familie til å overleve, men mange andre familier der familiefaren enten var drept eller hadde måttet flykte.

Det er en helt utrolig historie Gayle Tzemach Lemmon forteller i "Syersken i Khair Khana"! Khair Khana er for øvrig en bydel i Kabul. Rent språklig er den ikke noe storverk, men historien er god nok - og dessuten viktig! Like fullt sitter jeg igjen med inntrykket av en nokså middelmådig roman, som er forsøkt gjort litterær uten at dette lyktes, og som kanskje hadde vært bedre om denne hadde blitt gjort til det den egentlig burde ha vært - nemlig en dokumentar. Jeg har uansett ikke noe i mot å anbefale denne boka varmt, fordi den gir et godt innblikk i en liten flik av et lands dramatiske historie, hvor kvinnene spiller hovedrollen. Her blir det terningkast fire. 

Utgitt: 2011
Originaltittel: The Dressmaker of Khair Khana"
Oversatt: Steinar Gil
Forlag: Forlaget Historie & Kultur
Antall sider: 247

Gayle Tzemach Lemmon

Fabio Geda: "I havet er det krokodiller"

En spesiell historie fra virkeligheten

"I havet er det krokodiller" er basert på en sann historie om Enaiatollah Akbari og hans flukt fra Afghanistan til Italia. Forfatteren Fabio Gedas har gjort hans historie om til en roman - en meget lesbar sådan! Boka er allerede oversatt til 30 språk, og det er en fantastisk historie som fortelles. 

Hovedpersonen Enaiat og hans to søsken vokste opp i landsbyen Nava i Afghanistan. Faren ble tvunget til å arbeide for Taliban, og da han ble drept av landeveisrøvere, krevde oppdragsgiverne barna hans som kompensasjon. Til alt hell var barna ute og lekte da moren ble oppsøkt av Taliban, slik at de ikke fikk se ansiktene deres og dermed kunne gjenkjenne dem. Moren skjønte imidlertid at hun måtte få barna av sted, idet de ellers risikerte å bli tatt til fange som slaver.

Moren smuglet Enaiat over grensen til Pakistan og forlot ham der. Bare ti år gammel måtte han klare seg selv. I første omgang fikk han jobb på en byggeplass, hvor han nærmest jobbet for knapper og glansbilder. Viktigst av alt var imidlertid at han ble del av et miljø og fikk mat og tak over hodet i den mest sårbare tiden etter at han ble alene.

Siden flyktet Enaiat til Iran, så videre til Tyrkia og etter en strabasiøs flukt i en plastbåt sammen med flere andre kom han til Hellas. Etter mye om og men klarte han omsider å komme seg med en lastebil uten å bli oppdaget, og slik havnet han i Italia, hvor han til slutt fikk opphold som politisk flyktning. Da hadde det gått noen år siden han forlot Afghanistan. 

Fluktruta

Det som gjorde at Enaiat overlevde var flere ting. Det ene var at han uansett hvor han kom, traff papirløse afghanske flyktninger som seg selv. De beskyttet og tok vare på hverandre. Det andre var at Enaiat var språkmektig. Han lærte seg raskt de vesentligste nye ordene i de ulike landenes språk, og dette var ofte et være eller ikke være mtp. overlevelse og at han i det hele tatt kom seg videre. En tredje ting var at han hadde fått med seg noen viktige verdier hjemmefra, og som nok gjorde at de menneskene han møtte underveis ønsket å hjelpe denne hyggelige og høflige gutten. Det siste moren hans fikk ham til å love, var tre ting han aldri måtte gjøre i livet - ikke bruke narkotika, aldri bruke våpen og aldri stjele. Da han omsider kom til Italia og det var klart at han kom til å få bli, var det kun en ting som sto i hodet på ham: å få gå på skole! Men aller først måtte han lære språket! Det gjorde han og i dag går han på universitetet. Sånn sett er dette en suksesshistorie fra ende til annen!

Boka er ikke noe litterært storverk, men historien er sterkt og fascinerende. Dessuten er den viktig i den forstand at den gir afghanske flyktninger et menneskelig ansikt. Jeg håper at denne lille, beskjedne boka blir lest av riktig mange! Og helt til slutt: Espen Sandvik leser helt nydelig! Her blir det terningkast fem.

Utgitt i Italia: 2010
Originaltittel: Nel mare ci sono i coccodrilli
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Jon Rognlien
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Espen Sandvik
Spilletid: 5 t

Forfatteren Fabio Geda og Enaiatollah Akbari

Her er andre bokbloggeres omtale:

- Solgunn Sitt - 2. april 2012

- Bokelskerinnen - 13. oktober 2011

- Artemisias Verden - 17. april 2015 

"Osama" (Regissør: Siddiq Barmak)

En sann historie fra Talibans Afghanistan

Afghanistan har vært gjennom en omfattende borgerkrig og Kabul har falt (i 1996). Taliban har tatt over makten, og en rekke begrensende regler er innført. Musikk og dans er forbudt, kvinner får ikke lenger lov til å arbeide eller for den saks skyld bevege seg utendørs uten å være i følge med en mann, og mennene må la skjegget gro. Taliban har bevæpnede styrker som kjører rundt for å følge med på at reglene blir fulgt, og et hvert avvik straffes hardt.

I et land oversvømmet av enker, rammer spesielt yrkesforbudet for kvinnene hardt. Familier uten menn er ganske enkelt ute av stand til å skaffe mat til seg og sine. I filmens åpningsscene ser vi kvinner som demonstrerer for retten til å arbeide. Så ankommer Taliban, og de flykter hals over hode, mens de spyles ned med vannslanger. Kvinnene som Taliban lykkes å få tak i, sperres inne i et av de mange fengslene som er opprettet for formålet. Harde sharia-straffer venter ...

Filmen handler om nettopp en slik familie hvor familieoverhodet samt onkelen døde i krigen mot Sovjet. Moren har mistet sin jobb som sykepleier på det lokale sykehuset pga. yrkesforbudet for kvinner. Uten sønner er familien dømt til å sulte ihjel. Så kommer bestemoren på at datterdatteren kan kle seg ut som en gutt, og dermed redde familien fra denne skjebnen. Håret hennes blir klippet og farens klær blir tilpasset henne. Alle er innforstått med at det er et farlig spill de har begitt seg inn på. På den annen side: hvilke valg har de egentlig?

Vettskremt møter jenta, nå utkledd som gutten Osama, opp hos en bekjent av familien for å få jobb. Selv om han knapt nok har tilstrekkelig til sin egen familie, går han med på rollespillet og gir Osama jobb. Lønnen er litt brød og av og til en vannmelon som hun kan ta med seg hjem til mor og bestemor, slik at de kan holde sultedøden på avstand. Alt går rette veien - inntil Taliban bestemmer seg for å samle alle gutter og tvinge dem til å gå på Koran-skole. Der skal de også lære å bli gode soldater for Taliban. Vettskremt skjønner Osama at det er for sent å snu. Og at det bare er et tidsspørsmål før hun blir avslørt ... Selv ikke tiggergutten Espandi, som har blitt hennes alliert på Koran-skolen og som kjenner hennes hemmelighet, klarer å forhindre avsløringen. Straffen for en slik forbrytelse er gjerne steining - hvis man da ikke er så "heldig" og blir benådet til ekteskap med en aldrende mullah ... Og da er skjebnen avgjort en gang for alle ...

Denne filmen er grusom - uten at jeg tror den på noen måte overdriver hva gjelder forholdene i Afghanistan under Talibans regime. Med enkle virkemidler får filmskaperne frem desperasjonen til mennesker som tvinges til å leve sine liv så full av begrensninger at det ikke lenger er mulig å opprettholde en meningsfylt tilværelse. Rigiditeten i reglene er så stor at det ikke er rom for unntak - selv om dette fører til sultedød ... Skuespillerprestasjonene i denne filmen er så gode at jeg av og til lurte på om det egentlig var en dokumentar jeg så. Mens jeg satt og så på filmen, mistet jeg nesten pusten pga. spenningen. Så når det på DVD-coveret står at dette er "a Taliban thriller", ja, så er det nettopp det dette er! Historien er så følelsesladet fortalt, så autentisk i sitt uttrykk, så blottet for store fakter eller billige effekter at her må det bli toppkarakter. Dessuten er den basert på en sann historie. Terningkast seks! Og det skulle vel være unødvendig å opplyse at filmen både har blitt nominert og har vunnet en helt haug med priser ...

Innspilt: 2003
Originaltittel: Osama
Nasjonalitet: Irland, Japan, Nederland, Iran, Afghanistan
Språk: Dari / Pashtu
Genre: Drama (Taliban thriller)
Skuespillere: Marina Golbahari (Osama), Arif Herati (Espandi), Zubaida Sahar (Osamas mor)
Spilletid: 80 min.

Kvinner demonstrerer for retten til arbeid

Håret er klippet for at "Osama" skal få jobb som gutt

Avslørt som jente venter hun på sin straff ... 

"Armadillo" (Regissør: Janus Metz)

Krigens meningsløshet


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Krigsfilm, dokumentar
Spilletid: 101 min.

I denne danske dokumentarfilmen følger vi et knippe pur unge danske soldater som har vervet seg for oppdrag i Afghanistan. Guttene som tar farvel med familie, venner og kjærester i Danmark, er spente på hva som venter dem i Afghanistan. De er eventyrlystne, spenningssøkende og åpne for det meste.

Filmens tittel "Armadillo" refererer til navnet på en av militærleirene i Helmand-provinsen, der guttene skal ha tilholdssted. I begynnelsen av oppholdet i Afghanistan holder kjedsomheten på å ta knekken på dem. Det skjer absolutt ingenting. Guttene trener, psyker hverandre opp, slår tiden ihjel med å se på pornofilmer sammen ... De skal være i Afghanistan i seks måneder, og har håp om at de skal få oppleve litt action før de skal hjem igjen. I det minste komme hjem med et arr på kroppen ...

Forsøk på samhandling med lokalbefolkningen er ikke veldig enkel, og språkbarrieren er faktisk det minste problemet. Et atskillig større problem er å vite hvem som er venn og hvem som er fiende. Lokalbefolkningen er redd. De er redd for taliban, de er redd for avlingene sine som soldatene hele tiden tråkker ned, de er redd for at de ikke skal kunne brødfø familiene sine. Og hvordan kan lokalbefolkningen vite at de kan stole på disse fremmede soldatene?

Etter hvert skjer det "endelig" noe ... Det oppstår skuddvekslinger mellom de danske troppene og taliban-soldater. Og så kjører en bil med tre danske soldater på en veimine .... Alle blir drept. Fienden "der ute" er uten kjente ansikter. Og når sivile krysser skuddlinjen og all skuddveksling av den grunn opphører - hvordan kan soldatene vite om ikke dette er en dekk-operasjon for å forflytte våpen?

Hele tiden mens vi følger guttene under deres opphold i Afghanistan, ble jeg sittende med spørsmålet: hva er vitsen? Det hele virket for meg fullstendig meningsløst. Man er der angivelig for å hjelpe en lokalbefolkning til å stabilisere området, men som selv ikke er sikker på om de tør å ta avstand fra taliban, som ikke helt klarer å bestemme seg for om de liker at det er fremmede soldater i landet deres eller ikke, som ikke tar noe standpunkt i konflikten i det hele tatt. Og som antakelig ikke tør annet enn "å være enig med sistemann" som kommer til dem med våpen i hånd. En befolkning som er så utarmet og trøtt av krig at de ikke lenger orker å engasjere seg, som kun er opptatt av å sikre seg og sine mat nok slik at de klarer å overleve. Som har ikke ressurser til å flykte fra krigsområdene. Flykte til hva?

Jeg synes regissøren har klart å få frem hvor meningsløst det hele er, og filmen har - ikke overraskende - skapt mye debatt. Jeg stiller for øvrig spørsmål ved hvor sunt det er å vise frem i full offentlighet den interne humoren som nødvendigvis må oppstå under slike ekstreme forhold. Helt avgjørende og et ledd i en slags overlevelsesstrategi for dem som befinner seg i en gitt situasjon, men grelt og ekkelt for utenforstående. Som da gutta fikk skikkelig adrenalinkick etter å ha drept fire taliban-soldater, eller da de manøvrerte unna en mulig skyldfølelse og belastningen av denne da det fremkom at ei lita uskyldig jente var blitt drept under noen kamphandlinger. MÅ vi se dette? Er det nødvendig? Eller er det like greit at soldater i krig har noen "yrkeshemmeligheter"? Og hvor grensen til det offentligheten absolutt bør få vite, handler om overgrep, nedrige handlinger som er unødvendige i en krig ... ? Jeg vet ikke ...

Dette er en film som kommer til å bli sittende i ryggmargen lenge! Terningkast fem. 

Kameratskap og samhold 

Tøffe typer 

Fienden er der ute et sted ...

Atiq Rahimi: "Tålmodighetens stein - Seng-e-saboor"

Utgitt i Norge: 2009
Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Syngué Sabour
Oversetter: Tor Lotherington
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 128

En kvinne sitter ved siden av sin dødssyke mann i det som er igjen av deres utbombede hjem et sted i Afghanistan. Mannen er bevisstløs, og kvinnen holder ham i live ved å gi ham salt- og sukkeroppløsning gjennom en slange fra svelg til mage. Mannens slekt har forlatt henne, mannen og de to døtrene deres, mens de selv har flyktet fra stedet. Kvinnen er ingenting uten mannen sin i dette samfunnet, og er derfor prisgitt hans skjebne.

Mens kvinnen sitter og vokter over mannen sin og ikke aner om han kan høre henne, betror hun ham den ene hemmeligheten etter den andre. Uten avbrytelser får hun omsider fortalt sin historie. Som om mannen hennes var tålmodighetens stein - seng-e-saboor. I persisk mytologi er seng-e-saboor en magisk stein, som en stiller seg foran for å tømme seg for ulykker, lidelser og elendighet som man ikke tør å betro andre. Når steinen har lyttet og tatt til seg alle hemmelighetene, sprekker den en dag og da er man befridd.

Kvinnen og mannen har vært gift i ti år, men hun har aldri opplevd at han har kjærtegnet henne eller kysset henne. Alle lengslene som hun har vært nødt til å legge lokk på for ikke å miste sin ære, har tidvis ført til desperate handlinger.

Mens kvinnen øser ut av seg alle sine hemmeligheter og frustrasjoner, foregår det krigshandlinger rundt huset. Det er ikke helt ufarlig å oppholde seg der. Likevel har hun ikke noe valg ...

Denne lille boka er rett og slett noe av det såreste og vakreste jeg har lest på lenge! Det er en annen bokblogger - Liv med "Lesestua mi" - som nylig gjorde meg oppmerksom på boka. En stor takk til henne!

Skildringene av kvinners plass i det afghanske samfunn er meget sterk kost! Og jeg kommer rett og slett ikke over slutten av boka ...

Forfatteren ble tildelt den prestisjetunge Goncourtprisen for boka i Frankrike i 2008.

Terningkast fem - en sterk sådan!

Khaled Hosseini: "Tusen strålende soler" (2007)

Denne boka klarte jeg ikke å legge fra meg!

Khaled Hosseini (f. 1965) er en afghansk-amerikansk forfatter som debuterte med «Drageløperen» (2003), en roman som raskt ble en internasjonal bestselger og satte Afghanistan på det litterære verdenskartet. Han har bakgrunn som lege, men etter suksessen som forfatter har han viet seg helt til skrivingen og til sitt humanitære engasjement for flyktninger og krigsofre. Hosseinis bøker kjennetegnes av at de kombinerer store historiske begivenheter med intime menneskelige historier – ofte om kjærlighet, familie og lojalitet under ekstremt vanskelige forhold.

I «Tusen strålende soler» (2007, norsk utgave samme år) tar han leseren med til Afghanistan gjennom tre tiår, fra 1970-årene via den sovjetiske invasjonen og borgerkrigen til Talibans brutale styre. Historien kretser rundt to kvinner: Mariam og Laila.

Mariam vokser opp som utenomekteskapelig barn og blir giftet bort til Rasheed, en eldre, brutal mann i Kabul. Hennes liv blir preget av underkastelse og vold, og hun lærer tidlig hva det vil si å være rettsløs kvinne i et patriarkalsk samfunn. Mange år senere møter vi Laila, som mister familien sin i et bombeangrep og tvinges inn i ekteskap med den samme Rasheed. Dermed blir hun og Mariam hustruer under samme tak – først fiender, men gradvis forbundsfeller.

Gjennom deres relasjon skildrer Hosseini en fortelling om søsterskap, overlevelse og motstand. Til tross for fornedrelsen og volden de utsettes for, vokser et sterkt fellesskap mellom dem. De finner i hverandre en form for kjærlighet og lojalitet som gir styrke i møte med regimets og ektemannens brutalitet.

Romanen gir også et bredere bilde av Afghanistans nyere historie. Mens verden ser landet gjennom nyhetsbilder og overskrifter, lar Hosseini oss oppleve krigen, undertrykkelsen og Talibans inntog på nært hold, gjennom kvinnenes liv. Dermed får vi både det store historiske bakteppet og den intime, personlige erfaringen av hva krig og diktatur gjør med enkeltmennesker.

Det jeg setter mest pris på med denne boken, er at Hosseini aldri faller for fristelsen til å bli sentimental. Selv når han skildrer de mest hjerteskjærende hendelsene, gjør han det med en nøkternhet som gir romanen en enda større kraft.

«Tusen strålende soler» er en sterk og rørende roman om kjærlighet, håp og utholdenhet under ekstreme forhold. Den minner oss om at selv i de mørkeste tider kan vennskap og solidaritet være livsnødvendige kilder til styrke.

Utgitt på engelsk: 2007
Originaltittel: A thousand splendid suns
Utgitt på norsk: 2007
Oversetter: Elisabet W. Middelthon
Forlag: Vigmostad Bjørke
Antall sider: 428