"Fryktelig lykkelig" (Regissør: Henrik Ruben Genz)

Uhyggelig og velspilt

Innspilt: 2008
Originaltittel: Frygtelig lykkelig
Nasjonalitet: Danmark
Skuespillere: Jakob Cedergren, Lene Maria Christensen, Kim Bodnia, Lars Brygmann
Spilletid: 99 min.

Politimannen Robert har blitt forflyttet fra Köbenhavn til en liten landsby i Sønder-Jylland etter en noe kjedelig episode i privatlivet. Der skal han vikariere som lensmannsbetjent inntil han har bevist at han fungerer normalt og kan returnere til Köbenhavn igjen.

Nokså snart viser det seg at ikke alt er som det skal være i den lille landsbyen. Som det står på filmplakaten: "Alle vet alt, men ingen sier noe". I en stemning som til forveksling kan minne om Twin Peaks, forsøker Robert å orientere seg i landskapet. Hvem kan han egentlig stole på? Kan han i det hele tatt stole på noen? Når Ingerlise oppsøker ham og påstår at mannen Jørgen slår henne, mens Jørgen påstår at kona påfører seg sårmerker utelukkende for å vekke oppmerksomhet - hvem snakker sant? Hvorfor gjør ingen noe? Selv ikke når Ingerlise og Jørgens mindreårige datter vandrer gatelangs med en dukkevogn om kveldene, er det noen som reagerer. Og hva er det Robert egentlig har flyktet fra?

Lokalbefolkningen ønsker minst mulig innblanding fra omverdenen, og vil helst ordne opp selv når noe skjer. Om det så innebærer å skjule alvorlige forbrytelser ... Indrejustisen i bygda ordner opp, og problemene ... ja, de forsvinner som regel i myra ...

Etter hvert som Robert forsøker å innordne seg under det skakk-kjørte regelsettet som gjelder på stedet, synker han selv dyperere og dypere ned i gjørma. Spørsmålet er om han kommer seg løs til slutt, eller rett og slett havner i hengemyra ... ?

Glitrende skuespillere, en uhyggelig historie og en tidvis surrealistisk stemning sørger for at dette blir en film av det mer uvanlige slaget. Det er rett og slett en meget god film, som er vel verdt å få med seg! Filmen er basert på en roman av forfatteren Erling Jepsen, dvs. den samme forfatteren som står bak den kritikerroste romanen "Kunsten å gråte i kor", som også er filmatisert.

Terningkast fem.

Erling Jepsen: "Kunsten å gråte i kor" (2008)

Bokas jeg-person, 11 årige Allan, vokser opp i et indremisjonsmiljø på Søderjylland i Danmark på 60-tallet. Hans store helt er faren. Etter hvert går det opp for Allan at det eneste faren er virkelig god på, er å holde taler i begravelser. Han begynner derfor å planlegge andres død for å bringe faren frem i et bedre lys.

Allans far er stadig på randen til selvmord, og Allan ser det som sin livsoppgave å holde farens nerver i balanse. Alt er ikke som det skal i familiens hans, men Allan klamrer seg til normaliteten og forsvarer faren i ett og alt når familiens hemmeligheter truer med å komme opp til overflaten. Så lenge faren har det bra, har han, moren og søsteren det bra. At søsteren av og til må sove på sofaen med faren, mener Allan er i sin skjønneste orden "for etterpå blir jo far så glad". Bak Allans idyllisering av familien sin og spesielt faren, aner vi konturene av vold, misbruk og voksnes manipulering av barn. Moren snur seg bare en annen vei, og orker ikke å ta inn over seg det som skjer.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg gjennom sin rørende og triste skildring av en dysfunksjonell familie sett gjennom en naiv og troskyldig 11 årings øyne. Når jeg i tillegg vet at boka nærmest er selvbiografisk, gjør den ekstra inntrykk. Trond Brænnes oppleserstemme var nydelig!