"Leve friheten!" (Regissør: Roberto Andò)

Italiensk sjarmbombe!

Den italienske regissøren Roberto Andò (f. 1959) har ingen stor produksjon av filmer bak seg, skal man tro oversikten som ligger på Wikipedia. "Leve friheten!" er hans fjerde film i løpet av en 13 års periode. Han har imidlertid flere bein å stå på, idet han bl.a. er forfatter. 

I "Leve friheten!" legges det ikke skjul på at Italias politikere er en nokså tvilsom gjeng som har kjørt Italia helt på dunken. Uten at dette sies direkte, aner vi at det er finanskrisen, Euro-samarbeidet og ikke minst korrupsjonsskandaliserte politikere i fremstående maktposisjoner som er årsaken til det elendet Italia befinner seg i.

Enricho Oliveri leder det største og viktigste opposisjonspartiet, og nå står valgkampen for døra. Enricho har en utrolig viktig jobb å gjøre, ikke minst for å bidra til å skape mer optimisme i landet. Partiet har satset alt på ham, men er han den rette når det kommer til stykket? Han holder den ene trøtte talen etter den andre, og spørsmålet alle stiller seg etter hvert er: har han egentlig noe viktig å si? Maktapparatet rundt ham, de som har båret ham frem, har mye prestisje å miste dersom de til slutt skulle være nødt til å innse at Enricho er og blir en fiasko, og de gjør derfor alt de kan for å dekke over hans mangler. Taler blir skrevet for ham, man organiserer kalenderen hans - alt for at han skal fungere best mulig, slippe å bekymre seg for trivialiteter og i stedet konsentrere seg om å sette inn støtet der det trengs ... Det verste av alt: de har ingen kandidat å bytte ham ut med heller. 

Giovanni sørger for at partiet gjør kvantesprang på menings-
målingene ... 

Så skjer det nærmest utenkelige: Midt i en av Enrichos taler, begynner en kvinne å skrike mot ham at han aldri har noe å si, at han er en skandale osv., osv. Hun blir båret ut av lokalet med makt - fremdeles skrikende og bakstende med armer og bein. 
Episoden er pinlig - kanskje mest av alt fordi kvinnen tross alt bare sier høyt det alle tenker ... 

Det er da Enricho bestemmer seg for å fordufte. Ingen - ikke en gang kona - vet hvor han har blitt av, og i partiet er man fra seg av fortvilelse over forsvinningen. Timingen kunne ikke ha vært verre, siden valgkampen er så nært forestående. 

Mens Enricho gjemmer seg i Frankrike hos en tidligere flamme og hennes familie, aner partiledelsen ikke hva de skal gjøre. Inntil Enrichos kone kommer på at Enricho jo har en tvillingbror, en enegget sådan ... Problemet et bare at Giovanni nettopp har kommet ut fra psykiatrisk sykehus etter et lengre opphold. Han er ansett nokså frittalende, en løs kanon på dekk ... Men har de egentlig noe valg? I mellomtiden holdes pressen på armelengs avstand, og et inntrykk av at Giovanni har hatt et sammenbrudd begynner å spre seg. 

Oi, oi ... partiledelsen er nervøst bekymret for inntrykket
lederen deres skaper 

Giovanni går løs på oppgaven som brorens dobbeltgjenger med en glød partiledelsen gjerne hadde sett at Enricho hadde hatt litt mer av. Jo visst sier han i begynnelsen mye pussig, men på grunn av sin sjarm slipper han unna med alt. Giovanni lirer ut av seg dikt, sitater og andre dypsindigheter, som man ikke er vant til at politikere gjør. Uansett - er det ikke tross alt betryggende at partiets leder kan sin Brecht? At han rett og slett er kulturell!? Til og med Enrichos kone, som nødvendigvis må ha Giovanni boende i huset, finner at noe i henne vekkes på nytt av den sjarmerende, gale broren til mannen hennes ... 

Etter hvert snus deprimerende meningsmålinger til seier, og hele landet ris av en optimisme man knapt har sett maken til. Overalt hvor Giovannia alias Enricho (eller var det omvendt?) dukker opp, møtes han av jublende folkemasser. Og i mens sitter Enricho i Frankrike, og betrakter det hele stumt på avstand. Var det dette han tenkte da han stakk av? At broren skulle overta hele livet hans? En bror han ikke har sett på 25 år ... En kommentar fra Danielle får ham til å ta livet sitt opp til revisjon. For hvor ble det egentlig av nerven, selve livet i ham?

Litt galskap gjør seg ...

"Leve friheten" er en sjarmbombe av en film av beste italienske merke. Her sitter latteren løst, og det er bare å hengi seg til galskapen vi etter hvert blir vitne til. 

Her møter vi to brødre som har valgt ulike veier i livene sine, og hvor man saktens kan spørre om lykken er å ha evne til å gi litt mer faen og tillate "galskapen" å få litt større plass? Kravet til konformitet kan kvele alt tilløp til liv og glede i lengden, dersom alt man gjør motiveres ut fra hva omverdenen forventer av en. "Leve friheten" er i alle fall herlig og tilsynelatende lettfattelig underholdning, men med noen alvorlige undertoner likevel. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen var det ikke noe å si på, og i tillegg til at Toni Servillo selvsagt spilte dobbeltrollen som tvillingbrødrene Enricho og Giovanni på glitrende vis, vil jeg spesielt trekke frem Valeria Bruno Tedeschi i rollen som Danielle, og - forstår vi etter hvert - tvillingbrødrenes eks-kjæreste fra ungdommen. Hun var ganske enkelt utrolig fascinerende, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på akkurat hva det var. Alt i alt en film jeg uten videre kan anbefale varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Viva la libertà
Nasjonalitet: Italia 
Genre: Komedie
Skuespillere: Toni Servillo (Enricho Oliveri/Giovanni Ernani), Valerio Mastrandrea (Andrea Bottini), Valeria Bruni Tedeschi (Danielle) m.fl.
Spilletid: 95 min.

"Ida" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Polsk fotokunst

Det er ikke så ofte det kommer filmer fra Polen på norske kinoer. Når det først kommer noen, er det alltid toppfilmer. De andre slipper ganske enkelt ikke til. Terskelen for å ta inn B-filmer fra USA derimot, er betydelig lavere, forstå det den som kan. Kanskje handler det om inntjening - her som ellers. 

Tidligere har jeg bare sett en film av den polske regissøren Paweł Pawlikowski - nemlig "The Woman in the Fifth" (med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene) - den er omtalt her på bloggen min. 

"Ida" er innspilt i svart-hvitt. Dette gir i seg selv filmen et noir-preg som passer godt til de sentrale hendelsene i filmen. Vi får aldri vite hvilket årstall handlingen finner sted, men jeg gjettet meg til at det ikke kunne være annet enn begynnelsen på 1960-tallet det var tale om. Miljøet handlingen foregår i er mao. i etterkrigstidens Polen - et fattigslig Polen, der det meste var nokså grått og fargeløst. Det svart-hvite uttrykket understreket dermed tidsbildet, stemningen og miljøet, slik at det ble enda mer autentisk enn hva jeg vil tro at det hadde vært mulig å gjenskape med en fargefilm. 

Anna/Ida i klosteret

Foreldreløse Anna har vokst opp i et kloster og er i ferd med å tre inn i de voksnes rekker. Hun er oppfostret i den katolske tro, og hennes drøm er å bli ordinert som nonne. Så snart hun er klar, skal hun avgi sitt klosterløfte. 

Før hun får lov til å avgi sitt løfte, må hun reise avgårde for å besøke den eneste slektningen hun har - tanten Wanda. Deres møte blir nærmest et sjokk for Anna. Der Anna er kyskheten selv, der er tanten både frivol og seksuelt frigjort. Med sigaretten dinglende i munnviken skysser hun nattens elsker avgårde, før hun konsentrerer seg om Anna. 

Møtet mellom tanten Wanda og Anna/Ida

Noe av det første Anna får vite av tanten, er at hun egentlig heter Ida og er av jødisk avstamning. Og at foreldrene hennes døde under mystiske omstendigheter under krigen. 

Anna/Ida ønsker å finne ut hvor foreldrene ligger begravet, og dermed begynner de på en reise som bl.a. skal bringe dem til Lublin. I huset der foreldrene hennes i sin tid bodde, bor det nå katolske polakker, som Wanda vet kjente Idas foreldre. Hva skjedde egentlig den gangen, og hvordan kan de få vite sannheten ... ?

På leting etter sannheten om Idas foreldre

"Ida" blir på mange måter et sviende oppgjør 
med krigens vilkår, som uvegerlig innvirket på forholdet mellom de jødiske og katolske polakkene. I valget mellom å redde en jøde eller å overta huset hans dersom vedkommende forsvant, kom forholdene så pass på spissen at ikke alle historiene tålte dagens lys. Mange hemmeligheter ble bokstavelig talt gravd ned, i håp om at de aldri skulle bli avslørt for ettertiden. I bunn og grunn er dette essensen i filmen "Ida", som i tillegg inneholder noen flere lag. Som skjebnen til tanten, som drikker for mye. Som Ida, som ikke klarer å bestemme seg for om hun skal leve et verdslig liv eller velge et liv som nonne i et kloster resten av livet ... Og som vakler når hun treffer den kjekke saksofonisten Feliks ... 

Saksofonisten Feliks forelsker seg i Ida

"Ida" er en stilistisk vakker film, hvor jeg opplevde at hvert eneste bilde som fylte filmlerretet, var så utsøkt vakkert at man kunne hengt det på veggen som dekorasjon. Eller som jeg kan lese på den norske filmweb-siden: "Filmen er i glødende svart-hvitt med utsøkte og nydelige billedkomposisjoner." 

Foruten dette må jeg selvsagt trekke frem musikken i filmen! Bare den gjør det vel verdt å se denne filmen! Og jeg som trodde at det skulle være mulig å finne en oversikt over musikksporene på IMDB.com ... Måtte filmmusikken komme på CD!

Valgets kvaler; et verdslig liv eller et liv som nonne?

Alt i alt en formidabel film på mange plan; sterk historie, flotte skuespillerprestasjoner, nydelige billedkomposisjoner, autentisk miljø - alt bidro til en flott filmopplevelde! Filmen er sterk på en stillferdig måte - en film som gjør at du er nokså satt ut når du går ut av kinosalen etter å ha sett rulleteksten komme og gå ... I alle fall dersom du er typen som reflekterer over hva filmen dypest sett faktisk handler om .... 

Filmen er meget prisbelønt!

(Filmen fikk Oscar i kategorien beste utenlandske film under Oscar-utdelingen den 22. februar 2015.)

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Ida
Nasjonalitet: Polen
Språk: polsk
Genre: Drama 
Skuespillere: Agata Kulesza (Wanda), Agata Trzebuchowska (Anna/Ida), Dawid Igrodnik (Lis), Adam Szyszkowski (Feliks Skiba), Johanna Kulig (sanger)
Spilletid: 88 min. 

Ferdinand von Schirach: "Tabu"

Om sannhetens illusjon

Ferdinand von Schirach (f. 1964) er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater, som så langt har utgitt fire bøker - to novellesamlinger og to romaner. Jeg har omtalt alle hans tre foregående bøker på bloggen min; "Forbrytelser" (2009), "Skyld" (2010) og "Collini-saken" (2011). I min verden har han allerede etablert seg som en forfatter hvis bøker jeg ganske enkelt bare må få med meg! Jeg var derfor ikke sen om å anskaffe hans siste bok "Tabu" (2013) da den nylig utkom i norsk oversettelse. 

Innledningsvis i boka presenteres vi for fotografiets historie. Hvor mye akkurat følgende skal ha å si for utviklingen av historien om Sebastian von Eschburg, senere berømt kunstfotograf, skal etter hvert gå opp for oss ...

"En lys vårdag i 1838 ble en ny virkelighet skapt på Boulevard du Temple i Paris. Den forandret menneskenes syn, viten og hukommelse. Og til slutt forandret den sannheten." (side 7)

Sebastian vokser opp i en kald og distansert adelsfamilie der barn helst ikke skal synes eller høres. Kjærlighet er så og si ikke-eksisterende i denne familien.

"Barn hadde aldri stått i sentrum i Sebastians familie. Man lærte dem hvordan man skulle holde bestikket når man spiste, hvordan man kysset på hånden og at et barn skulle snakke minst mulig. Men mesteparten av tiden brydde man seg ikke om dem. Da Sebastian ble åtte år gammel, fikk han for første gang lov til å spise ved foreldenes bord." (side 13)

Ti år gammel sendes han på kostskole, og den som gråter da han drar er familiens kokke. Siden er det spesielt én hendelse som skal komme til å prege ham for resten av livet, og det er farens selvmord begått mens han to år senere er hjemme på sommerferie. Han opplever at sannheten blir fordreid, som om det ikke var et selvmord men en tragisk ulykke som forårsaket farens død.

"De neste årene på internatskolen satt Sebastian nesten bestandig i biblioteket og leste. Han var i India, i Sierra Nevada eller i jungelen, han kjørte hundeslede og red på drager, han fanget hval, var sjøfarer, eventyrer og tidsreisende. Han skilte ikke mellom historiene og virkeligheten." (side 41)

Goyas "Den nakne Maja"

Moren treffer en annen mann, som hun gifter seg med, og Sebastian ender etter hvert opp med å bryte kontakten med henne. Nå er han så godt som helt alene i verden - en ensom mann som skal komme til å elske sin egen grenseoverskridende kunst, der tabuer - bl.a. vold og sex - gjøres om til estetikk. 

Nære relasjoner er ikke det han er best på - naturlig nok kanskje, siden han ikke akkurat fikk dette inn med morsmelken - men én kvinne skal likevel komme til å bli en del av hans liv, og det er Sofia. Sammen skal de skape et kunstverk som for alvor fører til Sebastians berømmelse. Dette er inspirert av Goyas "Den nakne Maja". Sebastians bilde - med Sofia som Goyas Maja - får tittelen "Majas menn", og salget av bildet gjør ham til en rik mann. 

I andre halvdel av boka, der kapitlene har fått titler av farger ("Rødt", "Blått" etc.), er Sebastian arrestert med mistanke om mord. Det vil si så sikre er man på at et drap er begått at en eventuell tvil ikke er noe tema. 

Forsvarsadvokaten Biegler engasjeres av Sebastian, og spørsmålet er hvordan forsvaret skal legges opp for en mann som allerede har tilstått drapet på en ung kvinne. Problemet er bare at det ikke finnes noe lik ... 

"Tabu" fremstår både som en kriminalroman og et kunsterportrett. Selv om Ferdinand von Schirachs styrke først og fremst har vært som kriminalforfatter frem til nå, er jeg denne gangen av den oppfatning at det er kunstnerportrettet som utgjør bokas sterkeste del. Hva skaper stor kunst? Så visst ikke en oppvekst i en lykkelig familie, skulle man tro. Sebastian er sønn av to særdeles dysfunksjonelle foreldre, og han klarer seg mot alle odds relativt bra, selv om han sliter med å etablere nære relasjoner over tid. Når det for alvor går opp for ham at skjønnhet ikke er sannheten om livet og kunsten, forløses han for alvor i sin kunst. Så er spørsmålet om han til slutt skal komme til å falle for eget grep, fordi han drar sin higen etter sannheten, eller rettere sagt illusjonen om sannheten, litt for langt? 

Ferdinand von Schirach er en fantastisk forteller, som behersker en helt spesiell fortellerstil som for lengst har blitt hans varemerke som forfatter. Som kriminalforfatter står han helt for seg selv, og kan ikke sammenlignes med noen andre. Han er nokså nøktern i sine beskrivelser, han går temmelig rett på sak, det ligger mye mellom linjene og de virkelig dypereliggende meningene i teksten må leseren lete frem selv. Plottene i fortellingene hans er helt spesielle - kanskje fordi de faktisk er inspirert av virkelige hendelser, der ting sjelden er slik de tilsynelatende kan se ut til å være. I "Tabu" kan man kanskje si at plottet virker vel konstruert. Samtidig tenker jeg at hele boka er en kraftig påminnelse om at sannhetene kan være så mangefascettert, og at vi gjør en stor feil når vi uten videre "hopper i konklusjonene" fordi alt virker så utvetydig opplagt ... Og som en parallell til hovedpersonen selv i boka, Sebastian von Eschburg: i kunsten er alt tillatt! Jeg fant historien fornøyelig og underholdende, og satte ekstra stor pris på de underliggende psykologiske temaene i boka. Som jurist må jeg dessuten si at jeg elsket scenen hvor forsvarsadvokat Biegler spurte ut politimannen som hadde gjennomført avhøret av Sebastian ... Dette er rett og slett mesterlig! 

Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at dette er den svakeste boka Ferdinand von Schirach har skrevet. Tvert i mot opplevde jeg stigning i programmet i forhold til hans forrige bok - "Collini-saken"! Vi snakker uansett om en forfatter som ligger i det helt øvre skiktet av karakterskalaen. Helt til slutt: Boka er nydelig oversatt av Sverre Dahl!

Utgitt i Tyskland: 2013
Originaltittel: Tabu
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 215
Boka har jeg kjøpt selv.

Ferdinand von Schirach 

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 27.01.2014 - Hovedpersonen har en vag likhet med heltene i "Fifty shades"-litteraturen - Men dette er ikke Ferdinand von Schirachs beste bok.
- VG v/Ingvar Ambjørnsen - 27.02.2014 - Suset fra fortiden
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 16,01.2014 - Skarpt rettsdrama 
- Morgenbladet v/Lasse Midttun - 06.02.2014 - Kunsten, sannheten og blodet
- Bokofilia - 28.11.2013 
- Jeg leser - 28.01.2014
- Artemisas Verden - 07.04.2014

Leon Leyson: "Gutten på trekassa"

En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ... 

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen. 

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død. 

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid. 

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel. 

Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv)

Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd. 

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)

Krakow - Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv)

Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte. 

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt  for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var. 

Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg som godt voksen hadde problemer med å forholde meg til teksten.

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Leon Leyson

Andre omtaler av boka:

- Bok-Karete - 5. mai 2014 

Anne B. Ragde: "Polarsafari"

Arktisk spenning

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt et imponerende antall bøker de siste nesten 30 årene. I løpet av sin forfatterkarriere har hun vært innom flere genre - bl.a. barne- og ungdomslitteratur, romaner, humor og faktisk også krim. Noe mindre kjent er det kanskje at hun også har skrevet noveller? 

Lydboka er en del av Lydbokforlagets satsning på Lydboksingler. 

"Polarsafari" er hentet fra novellesamlingen "Noen kommer, noen går" (1992), som er en samling av spenningsnoveller, kan jeg lese på Lydbokforlagets nettsider. Og jeg som trodde at novellen var et resultat av forfatterens opphold på Svalbard i fjor - et opphold til og med mannen min fikk høre om da han var der i november. Der var hun nemlig savnet i Svalbards restaurantmiljø! I skrivende stund er mannen min og datteren hans på Svalbard - hans andre tur, hennes første - så langt ... For meg som holder fortet hjemme har det derfor vært litt spesielt å lese akkurat denne novellen nå, fordi den handler om Svalbard, isbjørner, snøscootere osv. Etter et par google-søk på nettet skjønner jeg imidlertid at Anne B. Ragde har en helt spesiell forkjærlighet for Svalbard, og at hun kommer tilbake dit - igjen og igjen. Høstens Svalbardtur er med andre ord bare en av mange turer hun har foretatt dit, men jeg antar i alle fall at det da vil komme flere Svalbard-inspirerte bøker fra hennes hånd. 

"Da SAS-maskinen brøt skydekket over Isfjorden, lå de bare der. Flate, hvite og digre, med mørkere verikale hogg som veltet ned mot frosne fjordvidder. Helt ute mot storhavet var isen begynt å gå opp. Det var sen mars. 

Mens flyet gikk inn for landing i Longyearbyen, steg fjellene høyere og høyere opp rundt ham, samlet seg tett innpå, men likevel milevis utenfor rekkevidde. Erik begynte å lure på om han for en gangs skyld hadde tatt en riktig beslutning ved å dra hit. Stikke av. La telefonsvareren ordne opp med alt der hjemme. 

Det var fjellene som gjorde det. Allerede første gang han var her hadde han forstått det. Etter fem minutter med fast grunn under føttene. Fjellene samlet noe inni ham. Noe primitivt og riktig, som fikk alt annet til å virke smått og puslete. Fjellene utstrålte en renhet hinsides tid og historie. En voldsomhet han underkastet seg. Måtte slå blikket ned for. Han hadde hatt valget. Mellom nervesammenbrudd og å komme seg unna. Hit til fjellene og isødet og ei sol som skalv i kulde over peneplanformasjonene ... "

Erik har flyktet fra rotteracet av et liv i et reklamebyrå, for å finne ro i isødet på Svalbard hos kameraten Svein. Her har han tenkt å plage tykktarmen med whisky - en tykktarm som ikke liker whisky, men det skal den jammen bli vant til likevel, har Erik bestemt seg for. Han er utslitt. 

På Svalbard får han disponere en hytte på østkysten, en snøscooter og alt som er nødvendig for å overleve i dette arktiske klimaet. På en scootertur kommer han over en isbjørn og to unger. De er døde - skutt ihjel. Isbjørner er fredet på Svalbard, og det er kun tillatt å skyte i nødverge. Disse bjørnene er skutt i nakken, og det kan bare bety en ting: at noen har drevet med ulovlig fangst, og at de som har gjort dette kommer tilbake for å sikre seg isbjørn-skinnene. 

Erik bestemmer seg for å finne ut hvem som står bak ugjerningen, noe som skal vise seg ikke å være helt ufarlig ... 

I Anne B. Ragdes novelle får man ikke bare spenning med på kjøpet, men også flotte naturskildringer fra et arktisk miljø kun de færreste av oss har opplevd selv.  Jeg tror nok at jeg denne gangen har lyttet på en ekstra frekvens siden min nærmeste familie befinner seg på Svalbard akkurat nå, og hvor håpet om å møte levende isbjørn er sterkt men også litt skremmende. Jeg lyttet til Kirsti Grundvigs opplesning i åndeløs spenning, med en følelse av at alt kunne skje. Måten Grundvig betoner ordene, måten hun lar setninger henge litt i løse luften - alt dette bidrar til å øke spenningen i teksten. Og slutten - den er bare helt rå! 

Innspilt: 2014 (med opprinnelig en del av novellesamlingen "Noen kommer, noen går" fra 1992)
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Kirsti Grundvig
Spilletid: 54 min.
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks.!

Anne B. Ragde

Andre omtaler av novellen:
- Tine sin blogg - 07.04.2014
- Bøker & Bokhyller - 02.04.2014 - Gamle noveller blir som nye

Jeg blogger, altså er jeg ...

Det er i og for seg ikke noe nytt at jeg fra tid til annen setter meg ned og reflekterer over hva jeg egentlig vil med bloggingen min. Det gjør jeg stadig vekk, faktisk. Det er likevel ikke til å komme forbi at den siste tidens hendelser, og i særdeleshet den diskusjonen som pågikk sist helg på Lines blogg (Lines Bibliotek) - Et kongelig PR-stunt - har fått meg til å gå noen ekstra runder med meg selv ... Dette har fått meg til å tenke noe mer bredt enn hva jeg kanskje har gjort hittil, mest fordi det underveis i debatten fremkom en del ting som det er viktig for meg å ha et bevisst forhold til. I dette innlegget har jeg derfor som ambisjon å klargjøre en del sider ved min blogging som er helt avgjørende for meg - også for å gjøre det mulig for mine lesere å ta stilling til det kanskje viktigste spørsmålet de bør stille seg: hvilken troverdighet har jeg som blogger? 


Hvorfor blogger jeg egentlig?

Noe som er helt sikkert er at min motivasjon for å blogge har endret seg betydelig i løpet av de drøyt fire årene jeg har vært bok- og filmblogger. Før dette skrev jeg for øvrig bokanmeldelser på Bokklubbens medlemssider, og dette startet da jeg våren 2008 vant en Bokklubben-konkurranse om å skrive den beste bokanmeldelsen. Mange av mine bokanmeldelser fra denne tiden er korte, fordi konseptet var at en anmeldelse ikke skulle inneholde mer enn 200 ord. 

Senere oppdaget jeg Bokelskere, og brukte ikke rent lite tid på dette nettstedet, hvor litteratur diskuteres i det vide og det brede, den gangen som nå. Jeg la (og legger fortsatt) ut mine bokanmeldelser der, og har i tidens løp fått mange tilbakemeldinger fra andre lesere, som har inspirert meg til å fortsette å skrive om bøker. 

Jeg må også nevne Librarything, som er et nettsted hvor man kan legge ut hele sitt bibliotek - i tillegg til at man også kan skrive bokanmeldelser og -omtaler der. Dette er et nettsted uten de helt store diskusjonene, men jeg bruker fremdeles dette nettstedet for å holde orden på min bok- og filmsamling. Jeg legger også ut alle mine bok- og filmanmeldelser der. 

Da jeg våren 2010 begynte å blogge for første gang, la jeg ut samtlige bokanmeldelser jeg hadde skrevet frem til da, på bloggen min (og som dreide seg om over 300 bokanmeldelser på den tiden). Siden har det for mitt vedkommende funnet sted en viss utvikling, slik at jeg nå forhåpentligvis skriver bedre anmeldelser enn hva jeg gjorde den gangen. Jeg skriver i alle fall mer i dag, og mer personlig. 

I begynnelsen skjønte jeg nok ikke helt hva det ville si å blogge, det vil si at jeg faktisk ytret meg i det offentlig rom. Jeg skrev derfor mest for min egen del, for å ha oversikt over hva jeg leste, hvor mye jeg leste og så videre. Kanskje har nettopp derfor handlingsreferatet i mine bokanmeldelser så stor plass? Fordi jeg da kunne gå tilbake og friske opp hva en bok handlet om ... Selv mener jeg at jeg er forsiktig med å spoile handlingen, men dette vet jeg at det er litt ulike oppfatninger om. Ikke minst når enkelte - nærmest til det kjedsommelige, synes nå jeg - legger igjen kommentarer på bloggen min om at "denne skal jeg lese når jeg selv har lest boka" ... 

Etter hvert begynte jeg å få tilbakemeldinger på bloggen min, og jeg det begynte å gå opp for meg at jeg faktisk hadde lesere, folk som fulgte med på det jeg la ut, og som også var spent på mine bokanmeldelser. Jeg utvidet senere reportoaret mitt til også å gjelde filmanmeldelser, siden jeg i tillegg til litteratur også er både filmelsker og filmsamler. Så tok jeg med dikt, musikk og annet - før jeg også begynte å skrive om reiser. Derfor er bloggen min blitt nokså omfattende etter hvert, og i dag har jeg bl.a. over 790 bokanmeldelser og 530 filmanmeldelser liggende på bloggen min - og tidvis har jeg nesten 1000 (såkalte unike) lesere pr. uke. 

Rundt nyttår 2011/2012 ble jeg kontaktet av fem andre bokbloggere og spurt om jeg kunne tenke meg å være med på å arrangere Norges første bokbloggertreff i forbindelse med Oslo bokfestival høsten 2012. Foruten at jeg selvsagt svarte ja til dette, ble dette i realiteten starten på noe helt nytt i mitt forhold til blogging. For fra å sitte alene foran en skjerm og kommunisere med andre likesinnede som jeg ikke kjente og aldri hadde møtt, ble jeg en del av et fellesskap som siden skulle vokse seg større enn jeg den gangen kunne ane. Et fellesskap av bokbloggere i Norge, som jeg skulle bli kjent med og faktisk også få venner blant ... Siden den gangen har de først nevnte fem bokbloggerne og jeg arrangert to bokbloggertreff, og et tredje treff er under planlegging. Ikke bare det - men i år skal vi i tillegg kåre to vinnere av bokbloggerprisen 2013; en i roman-klassen og en i åpen klasse. Helt fra februar i år har bokbloggere over hele Norge drevet med samlesing av bøkene som står på kortlisten. 

Jeg har fått øynene opp for hvilket mangfold bokbloggerne i Norge representerer. Selv om flertallet av norske bokbloggere etter hvert har dannet sitt eget diskusjonsforum på Facebook, er vi ikke én stemme utad. Vi har ingen talsperson og alle snakker kun på vegne av seg selv - uansett hvor mye betegnelsen "vi" blir brukt i ulike diskusjoner om blogging på nettet og andre steder. Vi er høyst forskjellige individer, med høyst ulike agendaer/motiver ved vår blogging. Mens noen nærmest kun skriver for egen del og har bloggen som en slags lese-dagbok, har andre ambisjoner om å opptre så og si på lik linje med landets seriøse kritiker-bransje. Det blir derfor direkte galt å skjære alle over en kam, og det er vel få ting som får svært mange bokbloggere til å se mer rødt enn når dette skjer - enten det er journalister eller forlagsfolk eller for den saks skyld enkeltbloggere selv som går i den fellen. 

På denne bakgrunn kan jeg i dag si at min motivasjon for å blogge er svært sammensatt og at den har endret seg betydelig i årenes løp. Min blogging handler først og fremst om å drive med noe jeg elsker - nemlig å lese masse bøker (og se film) og å skrive om det. Dernest handler det om å kommunisere med andre likesinnede - både med folk jeg kjenner og med ukjente "der ute". Networking er et tredje motiv - å være del av et større fellesskap, der man kan lære nye ting, få nye perspektiver, bli inspirert og ikke minst kunne diskutere så tastaturet går varmt. Og sist men ikke minst handler det om å skape seg et navn og et rykte som en seriøs blogger, hvis litteraturtips man som et minimum kan stole på er gitt av en uhildet person, uten økonomiske bindinger noe sted. "Å stole på" er for øvrig en så stor ting at jeg begrenser det til dette - blant annet fordi jeg ikke tror at jeg selv sitter med fasiten på hva som er god og dårlig litteratur. Jeg ønsker derfor at alle som leser min blogg skal stille seg kritisk til det jeg skriver, og ikke stole blindt på at jeg forvalter noen form for sannhet om de bøkene og filmene jeg anmelder. Jeg har også noen begrensninger som leser/filmseer, kanskje først og fremst fordi jeg ikke er litteraturutdannet eller filmutdannet. Mange av mine synspunkter er dessuten preget av min personlige smak, selv om jeg i noen grad forsøker å se forbi dette der jeg mener at det er på sin plass. 

Hvor uhildet er jeg egentlig når det kommer til stykket?

Det første som må avklares er hva som egentlig ligger i begrepet uhildethet. Å være uhildet er det samme som å være habil - altså det motsatte av det kanskje mer kjente begrepet inhabil. 

I lovverket står begrepet habilitet svært sentralt - bl.a. i domstolloven og i forvaltningsloven, som er "saksbehandlingsregler" for rettslig og forvaltningsrettslig behandling av saker. Det er viktig for borgerne å vite at når man f.eks. får byggesaken sin behandlet av plan- og bygningsetaten eller man er tiltalt for en forseelse eller forbrytelse i domstolapparatet, så har man krav på en rettferdig behandling som ikke skal påvirkes av at den som treffer beslutningen kjenner naboen din (som er i mot hele byggeprosjektet, eller som alltid har mislikt deg) eller at dommeren kjenner din ekskone litt for godt - bare for å nevne noen eksempler. Da plikter han eller hun nemlig å fratre, fordi det er forhold som er egnet til å svekke tilliten til at han/hun er upartisk. En viktig - og ofte glemt - side ved det hele er at saksbehandleren eller dommeren også har en rett til å fratre, fordi det blir ubehagelig å være med på avgjørelsen, enten dette handler om avslag eller medhold, domfellelse eller frifinnelse. 

Når man er uhildet vil det si at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at man er upartisk - altså at det ikke er grunn til å mistenke at man legger vekt på utenforliggende hensyn som ikke har noe med saken å gjøre. Det vanligste er nok å tenke seg at økonomiske egeninteresser er avgjørende for om man faller innenfor eller utenfor, men det er nok ikke alltid så enkelt. Det som imidlertid er helt sikkert er at dersom man faktisk har økonomiske egeninteresser, handler det ikke bare om inhabilitet, men det kan også i verste fall handle om korrupsjon. I alle fall kan det handle om skjult reklame - enten man selv er seg dette bevisst eller ikke. Her rammes man i verste fall av lovverket dersom man ikke opptrer ryddig og har en bevissthet rundt hvilken rolle man opptrer i.

Hva betyr så dette innenfor bokbloggingens verden? 

I den debatten jeg nevnte innledningsvis (på Lines bibliotek) står rolleblanding, økonomiske egeninteresser og skjult reklame sentralt. 

Bare for å ha nevnt det innledningsvis, så er dette en problemstilling som først og fremst handler om etiske gråsoner - med mindre det faktisk er tale om korrupsjon og/eller brudd på markedsføringslovens bestemmelser om skjult reklame. Korrupsjon og skjult reklame er som kjent ulovlig. Når jeg i det følgende snakker om ordinær bokblogging for bloggere som ikke tjener penger på bloggen sin, snakker jeg om etikk (og også moral) - ikke lovbrudd. (Bloggere som tjener penger på bloggen sin og som med andre ord driver med næringsvirksomhet, holder jeg utenfor.)

For den vanlige blogger som har bloggen som en hobby og ikke tjener penger på dette - verken i form av reklameinntekter eller på annen måte - skulle dermed saken være relativt klar. Har man ikke økonomiske egeninteresser, så kan man med andre ord være (relativt) trygg for at man er uhildet. Med mindre man i enkelttilfeller anmelder sin svogers bok uten å si fra om at det er nettopp det man gjør. Dersom alle hadde visst at det var svogerens bok man anmeldte, ville alle også ha visst at det var forhold som kan ha innvirket på bedømmelsen av boka - kanskje særlig dersom denne omtales i rosende ordelag ... Nettopp av den grunn er det mange bokbloggere som avstår fra å anmelde bøker til nærstående. Og dersom man likevel gjør det, vil jeg tro at de fleste er åpne om dette - så kan leseren selv bedømme om dette er en anmeldelse man ønsker å legge vekt på eller ikke. Man gjør i utgangspunktet ikke noe ulovlig ved å anmelde sin svogers bok (med mindre svogeren har betalt en for det) - men man bør være åpen om det! Til syvende og sist handler det om ens egen integritet og troverdighet som blogger. 

Jeg har selv følt noen ganger at jeg befinner med i en gråsone. Kan jeg f.eks. anmelde bøker til forfattere jeg er venner med på Facebook, men aldri har møtt i det virkelige liv? Er jeg da uhildet? Eller for å sette det ytterligere på spissen: føler jeg meg bekvem med det? For det er først og fremst dette det handler om for meg. Så lenge boka er god, føler jeg ikke at det trenger å ha noe å si. Men hva når jeg synes at boka er dårlig? Og bør jeg i det hele tatt anmelde bøker utelukkende ut fra et slags "godhetsprinsipp"? Jeg synes selv at jeg har nokså klare begreper om dette, men hva med leserne mine? Stoler de også på dette? 

Etter hvert som jeg har blitt en mer erfaren blogger, og ikke minst en blogger som faktisk blir mye lest, har jeg vært nødt til å revurdere min rolle opptil flere ganger. Ikke minst fordi det følger et større ansvar med å være en mye lest bokblogger - for ikke å snakke om å være en blogger som får tilsendt leseeksemplarer fra flere forlag. Bevisstheten rundt at jeg opptrer i det offentlige rom har trådt klarere og klarere frem for meg de siste par-tre årene - etter at jeg som tidligere nevnt i begynnelsen av min blogger-karriere ikke skjønte dette fullt ut. Ting jeg tidligere mente var greit, er ikke lenger så greit. Min konklusjon er at jeg må vurdere dette svært bevisst hver eneste gang jeg står oppe i et slikt dilemma. Hvor godt "kjenner" jeg aktuelle Facebook-venn, som "tilfeldigvis" også er forfatter og har utgitt den boka jeg nettopp har lest og tenker å anmelde på bloggen min? Hva kjenner jeg på når jeg skal anmelde vedkommendes bok? Det som var greit etter kun kort tids bekjentskap, trenger ikke å være så greit når det har gått noe tid og man gjensidig har strødd rundt seg med "likes" både om personlige og mer upersonlige forhold som legges ut på Facebook-veggen i årenes løp. Og hva hvis jeg i tillegg har tatt en kaffekopp ansikt til ansikt med vedkommende, og har kommet til å like ham/henne svært godt? Eller dersom jeg har deltatt på et oppdrag som handler om litteratur med vedkommende? Her kan man fort tråkke skoene av seg ...

Uansett - åpenhet om roller (og bekjentskaper) kommer man veldig langt med! Igjen: det er ens egen integritet og troverdighet som blogger som faktisk står på spill! 

Hvor kritisk er jeg egentlig når jeg anmelder bøker og filmer?

De fleste som leser min blogg vil uten tvil få et inntrykk av at det først og fremst er en begeistret leser som står bak Rose-Maries litteratur- og filmblogg. Betyr det at hun i tillegg er ukritisk, denne bloggeren? 

For å starte med et slags utgangspunkt: Jeg skriver alltid bokanmeldelser av bøkene jeg leser ferdig. Uten unntak! Jeg gjemmer ikke bort dårlige bøker, fordi jeg så nødig vil skrive en slakt - f.eks. "for ikke å såre forfatteren". Men det hender at jeg ikke gidder å lese bøker ferdig, og at årsaken er at disse ikke fenget. Det har nok hendt tidligere at jeg har skrevet om bøker og kanskje særlig filmer som jeg ikke orket å fullføre, men dette gjør jeg ikke lenger. Avbrutte bøker fratar meg dermed muligheten til å skape en slags balanse på bloggen min, hvor man også kunne støtt på en og annen slakt - nærmest som bevis for at "her har man sannelig å gjøre med en kritisk leser!" Jeg ville likevel følt meg dypt krenket dersom noen skulle ha satt meg i båsen "ukritisk leser". Det er jeg nemlig langt fra!

I og med at jeg for en tid tilbake sluttet å gi terningkast i mine anmeldelser av bøker og filmer, kan det kanskje være vanskeligere å få øye på riktig dårligere anmeldelser på min blogg. Uttalelser ala "dette er elendige greier", "for et makkverk" eller "og dette skal man by oss lesere!" finner man ikke på min blogg - selv om jeg ikke skal underslå at jeg en og annen gang kunne hatt lyst til å si det. Jeg forsøker å opptre på en respektfull måte - fordi det er min måte å gjøre dette på. Ingen bør imidlertid være i tvil om at når jeg snakker om et lite troverdig persongalleri, stereotype fremstillinger, bruk av klisjéer, tårepersefakter, dårlig språk, bruk av svulstige metaforer, lite originalitet, forutsigbart plott og en under middels leseopplevelse, så er det fordi boka ikke holder mål i mine øyne. Da handler det om bøker jeg tidligere ville ha gitt terningkast to og tre. 

Den største kritikken utøver jeg allerede når jeg velger ut hvilke bøker jeg ønsker å bruke min dyrebare lesetid på. Allerede her har jeg sjaltet ut bøker jeg mener holder en jevnt over høy kvalitet, og styrt unna de bøkene jeg ikke tror at jeg kommer til å like. Alle som besøker min blogg vil nokså snart få et inntrykk av at det først og fremst er kvalitetslitteratur jeg omtaler, og at det er lite av de vanligste bestselgerne og for den saks skyld krim (som kan være kvalitetslitteratur - bare for å ha presisert det!). Det er i alle fall slik jeg liker å tenke om meg selv. Det forhold at jeg føler meg som en del av et fellesskap med andre bloggere i Norge, gjør at det er enklere å finne frem til perlene innenfor litteraturen. Jeg vet hvilke bloggere jeg har mye til felles med, og tilsvarende hvem jeg ikke har så mye til felles med. Dermed vet jeg også hvems meninger jeg legger mest vekt på. 

Den siste tidens debatt på Lines bibliotek har gjort at jeg kommer til å vurdere om jeg bør lese litt bredere - for at mitt kritiske blikk som leser og anmelder skal komme mer tydelig frem. For å si det sånn: her er jeg i tenkeboksen!

Påvirkes jeg av at forlagene sender ut leseeksemplarer til meg som blogger?

Jeg mener selv at jeg ikke påvirkes av at jeg får tilsendt leseeksemplarer fra ulike forlag, fordi jeg alltid er ærlig i mine anmeldelser. Mine edle motiver er det strengt tatt uansett bare jeg selv som kan vite den fulle og hele sannheten om, og derfor pleier jeg alltid å opplyse at jeg har mottatt leseeksemplar fra forlagene i mine bokanmeldelser. Så får leserne mine anledning til å ta dette i betraktning når de leser mine bokanmeldelser. Har jeg troverdighet i mine leseres øyne eller har jeg det ikke? 

Å oppgi at man har mottatt leseeksemplarer fra forlagene eller å la det være, handler ikke om hva som er lov eller ikke lov. Bokanmeldelser er nemlig å anse som redaksjonelt stoff som ikke er reklame (skjult eller direkte), og bokbloggingen min omfattes av den grunn ikke av markedsføringslovens bestemmelser. Jeg driver jo ingen næringsvirksomhet, og min blogging har intet å gjøre med det jeg jobber med til daglig. Jeg har konsekvent avslått alle tilbud om reklame på bloggen min, selv om dette kunne ha gitt meg reklameinntekter. Jeg synes for øvrig at reklame er utrolig irriterende når jeg besøker andre reklamebaserte blogger, og det er dessuten overhode ikke økonomi eller muligheten for å tjene penger som motiverer min innsats som blogger. Dette er og blir en kjær hobby. Derfor har jeg så langt heller ikke tatt betalt for å holde foredrag om blogging eller når jeg tar på meg oppdrag i andre sammenhenger (som kunne ha gitt klingende mynt i kassen). Det er selvsagt mulig at jeg hadde sett litt annerledes på det dersom jeg hadde blitt arbeidsledig i morgen, og trengte å være kreativ for å finne andre bein å stå på i fremtiden, men så langt har altså ikke dette kommet på spissen. 

På ett punkt påvirkes jeg likevel av det faktum at jeg får tilsendt leseeksemplarer fra forlagene. Dvs. jeg vet ikke helt om jeg skal kalle det påvirkning eller en hang til å ønske å være først ute med å anmelde de nyeste bøkene ... For de nyeste bøkene som jeg enten har bedt om å få eller får tilsendt uten at jeg har bedt om det, har en tendens til å bli lest før andre bøker jeg har kjøpt selv. Det er alltid moro å være først ute eller nesten først med å anmelde blod-ferske bøker! Samtidig er det frustrende at bøker man har betalt hundrevis av kroner for bare blir liggende - rett og slett fordi tiden ikke strekker til. Jeg ser jo selv den åpenbare skjevheten i at jeg sikkert kjøper 70-80 % av alle mine bøker selv, men jevnt over har mottatt om lag 50 % av alle bøkene jeg så langt i år har anmeldt fra ulike forlag ... Så ja - min prioritering av hvilke bøker som blir lest først, blir påvirket - og jeg liker det ikke. Jeg liker det faktisk så dårlig at jeg er nødt til å gjøre noe med det! 

Når jeg dessuten har bedt om leseeksemplarer fra ulike forlag selv, kommer jeg ikke helt løs fra en (egenskapt) følelse av at jeg også bør skrive om dem - uten at dette noen gang har vært uttrykt som noen forventning fra forlagsfolk, i alle fall ikke i min korrespondanse med forlagene. Det hender likevel nokså ofte at bøker verken blir lest eller skrevet om, kanskje fordi det i mellomtiden dukker opp dårlige anmeldelser som gjør at bøkene dermed rykker nedover i lesekøen, for aldri siden å dukke opp igjen ... Til dags dato har jeg aldri opplevd at forlagene har purret meg opp. Det har jeg derimot opplevd fra en og annen forfatter som har sendt meg bøker. 

Det er en uskreven regel om at forlagsfolk ikke skal legge seg opp i hvordan vi bokbloggere skriver om bøkene de sender oss - for ikke å si hva vi skriver! Derfor var det nok flere enn meg som fikk hakeslepp over noen av holdningene som kom til uttrykk i debatten på Lines bibliotek i helga. Å få kjøpt-og-betalt-kortet dratt opp igjen, og det fra forlagsfolk denne gangen, fikk mange til å se rødt. Igjen: en viktig verdi dersom man ønsker å bli tatt seriøst som bokanmelder/bokblogger, er integritet og troverdighet! Dette tråkker man på ved å trekke frem gamle og uspesifiserte rykter om hva enkelte bloggere har gjort eller ikke gjort i tidens løp. Bloggere som, når det kommer til stykket, faktisk ikke en gang var bokbloggere ... 

Og hva er vel verre enn å bli stemplet som en ukritisk kose-blogger som løper kommersielle aktørers ærende? Noe alle - både journalister, forlagsfolk og andre - bør forstå, er at bokbloggere i all hovedsak er høyt utdannede mennesker, som er høyst forskjellige og som overhode ikke kan skjæres over en og samme kam. Når det skjer overtramp i bokbransjen og andre steder, diskuteres dette heftig i et felles lukket forum på Facebook - uten at bokbloggerfellesskapet er å anse som en fagforening av den grunn! Hver og en av oss snakker kun for oss selv - som de sterke enkeltindividene vi tross alt er! Vi bokbloggere er forskjellige og har ofte forskjellige meninger om ting - men ett har vi felles (uten at jeg tror jeg tar munnen for full): vi er opptatt av egen integritet og troverdighet! Og vi er individualister så det holder! To be or not to be ... Jeg blogger (som meg selv), altså er jeg (bare ansvarlig for meg selv) ... 

Takk for oppmerksomheten!

Pølser og politikk hos Cappelen Damm 2. april 2014

Bernt Gran (Foto: Cappelen Damm)

Galskap og utilregnelighet

2. april i år ble Bernt Grans bok "Hundreår med hodebry. Utilregnelighetens historie" lansert i Cappelen Damms lokaler - som ledd i et nokså bredt anlagt program som blant annet innbefattet temaer som galskap versus normalitet, debatt om tilregnelighetsbegrepet i norsk strafferettspleie, visning av en kortfilm om elektrosjokk-behandling osv. En kronikk med tittelen "Kriminell galskap" ført i pennen av Bernt Gran sto for øvrig på trykk i Dagens Næringsliv 1. april. Kronikken er inntatt på Cappelen Damms blogg.

Beate Grimsrud (Foto: Cappelen
Damm)

Om lag 300 mennesker hadde møtt opp til arrangementet, som ble innledet med at forfatter Beate Grimsrud leste fra noen av bøkene sine; bl.a. om en episode om beltelegging og et etterfølgende allmøte i "En dåre fri", noen bruddstykker fra hennes siste bok "Evighetsbarnen" som kommer ut til høsten, og til sist teksten "Det var 5 millioner som ikke gjorde det" fra "Søvnens lekkasje". Den siste teksten gjorde et sterkt inntrykk på forsamlingen!

Deretter ble det paneldebatt, og debattantene var advokat John Christian Elden, rettspsykiater Kjersti Narud og forfatter og historiker/jurist Bernt Gran. VG-journalist Anders Giæver ledet debatten.

Gran har i sin bok om utilregnelighetens historie tatt utgangspunkt i den historiske aksepten for at gale mennesker ikke kan straffes, fordi de ikke vet hva de driver med. Derfor er det heller ikke noe poeng i å straffe dem. 

Paneldeltakerne (Foto: Cappelen
Damm)

Det norske utilregnelighetsbegrepet er veldig snevert fordi det bygger på at det må foreligge psykose hos lovovertrederen. Mange mentalt syke faller derfor utenfor. Dette fører paradoksalt nok til at psykisk syke (som ikke var psykotiske i gjerningsøyeblikket) som har begått relativt banale lovovertredelser, må straffes, mens de i stedet kunne trengt behandling. 

Underveis i debatten kom man inn på Lex Breivik, en lov som innførte strengere sikkerhetsnivå innenfor psykisk helsevern - for å sikre seg i tilfelle retten skulle komme til at Breivik skulle bli vurdert som utilregnelig. Loven innebar et inngrep i menneskerettighetene til psykisk syke som sitter inne og som er under psykisk helsevern. Nå fikk man likevel ikke bruk for denne lovbestemmelsen, for Breivik ble jo som kjent ansett tilregnelig og kunne dermed straffes på ordinær måte ... 

Elden påpekte at her ble loven tilpasset saken og ikke omvendt. "Prosessloven gjelder så langt den passer - det smaker ikke godt", mente Elden. 

Vi har ikke helt rømningssikre anstalter i dag, og målet er tross alt at syke folk skal bli friske. Mange som sitter i våre fengsler i dag er psykisk syke og noen er også farlige, uttalte Elden. 

Mange dømte er ikke psykisk syke i strafferettslig forstand, men er preget av langvarig rusmisbruk. I følge Elden burde vi bekymre oss mer om hvordan vi tar vare på disse. 

Bernt Gran mente at de groveste forbrytelsene ender med tilregnelighetsdommer, mens utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentaters menn". 

Elden trakk frem landssvikoppgjøret, og opplyste at hans bestefar var justisminister mens oppgjøret pågikk. I årene 1945 - 1947 sørget han for at en rekke dødsdommer kunne finne sted, til tross for at han selv hadde en sterk motstand mot dødsstraff. Etter 1947 ble de fleste dødsdømte benådet. 

Publikum (Foto: Cappelen Damm)

Bestefaren mente at dødsstraff var det eneste som gjaldt de første par årene etter krigen, for "ellers ville Norge ha gått i revolt". Elden stilte det retoriske spørsmålet om hva som ville ha skjedd dersom Quisling hadde blitt ansett utilregnelig, mens Hamsun hadde blitt ansett tilregnelig. Quisling var en mann med grandiose tanker om seg selv, og han hadde mest sannsynlig en alvorlig diagnose. Like fullt ble han dømt til døden, ansett som tilregnelig. Mens Hamsun var en høyt elsket forfatter som gikk litt vill - ham måtte man unnskylde! Så ble han også ansett å ha varige svekkede sjelsevner ... Etterpå skrev Hamsun den fantastiske boka "På gjengrodde stier" ... En bok som neppe kan sies å være skrevet av en gal mann!

I Norge er det altså slik at man frikjennes dersom man var psykotisk i gjerningsøyeblikket, og da blir man underlagt psykisk helsevern i stedet for å bli straffet. I Sverige er det annerledes. Er man skyldig eller ikke skyldig? Hvis svaret er ja, tas det stilling til om man var tilregnelig eller ei. Konklusjonen blir deretter enten straff eller psykisk helsevern. I USA blir man enten ansett som gal og da slipper man aldri ut, eller man er "heldig" og blir dømt til livsvarig fengsel ...

Bernt Gran

Panelet fikk spørsmål om psykiaterne har for mye makt. Bernt Gran mente det. Han er ikke sikker på at det medisinske prinsippet er riktig - dvs. at dersom du er syk, så er du uskyldig. Elden mente at psykiaterne har makt, men at det er naturlig - rett og slett fordi medisinske råd i en strafferettsprosess er helt nødvendig. 

For å bli ansett utilregnelig skal man i prinsippet ikke skjønne konsekvensene av det man gjør, fordi man ser på verden med litt andre øyne enn andre. Sykdommen påvirker handlingene, slik at den syke ikke skjønner hva han faktisk gjør. 

Elden mente at det er et problem når en person er frikjent på grunn av utilregnelighet, men ikke kan behandles, og overføres til fengsel på ubestemt tid. I realiteten snakker vi da om oppbevaring av mennesker, og "det smaker ikke godt". 

Kan det være en fordel å bli dømt utilregnelig? Her var panelet nokså samstemte i at det er det vanligvis ikke, fordi man da får en straff uten noen sluttdato. 

Avslutningsvis ble det en hel del diskusjon rundt Breivik-dommen, før hele arrangementet ble avsluttet med kortfilmen "Elektrosjokk" og intervju med regissør Solveig Melkeraaen, som til høsten er klar med filmen "Flink pike", som handler om henne selv og hennes depresjoner. 

Jeg kjøpte selvsagt Bernt Grans bok, som jeg leser med stor interesse for tiden!

---------------------------------

Neste Pølser og politikk-arrangement hos Cappelen Damm finner sted 13. mai 2014 kl. 19.00.