Palma april 2013

I forrige uke var jeg en tur i Palma på Mallorca. Jeg deler gjerne noen av inntrykkene fra turen!

Fra havneområdet i Palma 

Havneområdet i Palma 

Et eldorado for kresne mat- og vin-nytere

Lekre gågater i sentrum

Palma sentrum 

Abaco Bar - en meget hyggelig turistfelle med rådyre drinker

Abaco Bar 

Mye flott arkitektur i gamlebyen 

Underholdning og avansert tigging også her ...

Matmarkedet i Palma - lekkerbiskener så langt øyet rekker

Alt hva magen kan begjære! 

Ingen enerett på de gode, smakfulle jordbærene i Norge akkurat ... 

Jeg for min del blir aldri lei av å betrakte mat ;-)

Ikke blir jeg lei av å betrakte bøker heller ... 

Himmelske smaksvarianter!

"The Way" (Regissør: Emilio Estevez)

Sentimentalt vås om en pilgrimsreise til Santiago de Compostela

"The Way" handler i korte trekk om en amerikansk lege (Thomas Avery) som - mens han er på golfbanen - får beskjed om at sønnen hans er død, idet han var i ferd med å forsere fjellkjeden Pyrineene på sin pilgrimsferd mot Santiago de Compostela. Helt ute av seg forlater Thomas kameratene på golfbanen uten å fortelle hva som har skjedd, og så reiser han til Spania. I første rekke for å ta seg av sønnens etterlatenskaper og kiste ... Så bestemmer han seg for at sønnen skal kremeres og at asken skal spres ved målet for sønnens reise - nemlig i Santiago de Compostela ...

Uten at det egentlig var meningen er Thomas i gang med å gå pilgrimsruten selv. Underveis treffer han den overvektige nederlenderen Joost som har blitt kastet ut av kona fordi han er så fet. Hans mål med turen er utelukkende en ting: å gå ned i vekt. Thomas treffer også kanadiske Sarah som har flyktet fra sin voldelige ektemann og som ønsker å slutte å røyke, og dessuten skotske Jack, en forfatter som lider av skrivesperre og som ønsker å bli i stand til å skrive igjen. 

Underveis treffer dette følget av de fire ovennevnte personene mange andre, og vi får se storslagne bilder både av byene som ligger langs pilgrimsruten samt av naturen underveis. Da de for alvor nærmer seg målet for reisen, blir et forsøk på tyveri av Thomas´ryggsekk plutselig til en invitasjon til en ekte sigøynerfest. En fest som får som konsekvens at deres endelige mål endres - nemlig til en by helt ute ved kysten (som jeg i farten har glemt navnet på). 

Dette er en film jeg har blitt overtalt til å se, fordi jeg angivelig ville komme til å like den "så godt" ... I stedet fremsto filmen som nærmest kalkunaktig for meg. Det har vært skrevet og laget et utall av bøker og filmer om pilgrimsreisen til Santiago de Compostela, og etter min oppfatning skal det svært lite til før slike prosjekter vipper over i det reneste sentimentale vås. Kanskje ville jeg hatt mer respekt for det hele om det i det minste hadde vært en religiøs mening bak? Den eneste i følget som faktisk hadde satt seg inn i hva pilgrimsreisen gikk ut på, var skotske Jack, og han endte opp med å bli fullstendig latterliggjort "fordi han trodde han var noe fordi han hadde lest en bok mer enn de andre". Uff og uff! Denne gangen skal jeg ikke si at filmen ble for amerikanisert etter min smak. I stedet skal jeg si at den ble helt innholdsløs og totalt uten mening for meg. At filmen er krydret med nydelig musikk og nydelige scener fra vakre spanske byer og landskap, hjalp ikke det minste - men gjorde at jeg i alle fall gadd å se den ferdig. Det var nemlig så vidt! Her blir det terningkast to.

Innspilt: 2010
Originaltittel: The Way
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Martin Sheen (Thomas Avery), Deborah Kara Unger (Sarah), James Nesbitt (Jack), Yorick van Wageningen (Joost), Emilio Estevez (Daniel Avery)
Spilletid: 123 min.

En innbitt Thomas legger ut på pilgrimsreise mot Santiago de Compostela

Reisefølget som består av en amerikaner, en skotte, en canadier og en nederlender

Reiseruten har krevd liv

Spansk landskap langs pilgrimsruten

"Manolete" (Regissør: Menno Meyjes)

Gnistrende lidenskap!


Innspilt: 2007
Originaltittel: Manolete
Nasjonalitet: Storbritannia, Spania
Genre: Drama
Skuespillere: Adrien Brody (Menuel Lareano Rodríguez - "Mandolete"), Penélope Cruz (Antoñita "Lupe" Sino), Nacho Aldeguer (Luis Miguel Dominguín), Pedro Casablanc (General)
Spilletid: 87 min.

Den spanske tyrefekteren Manuel Laureano Rodríguez (f. 1917 d. 1947) - bedre kjent som Manolete - bestemte seg tidlig for å bli den beste tyrefekteren noen sinne. Hans stil var umiskjennelig, og få klarte som ham å stå stille mens oksen passerte i full fart, tett inntil kroppen hans. Han trollbant publikum med sin spesielle stil, og folk holdt pusten når det ble for spennende.

Tross sin dyktighet døde han i ung alder - bare 30 år gammel. Oksen traff ham med hornene i låret, og han blødde til slutt ihjel. Kanskje ble han for vågal, opptatt som han var av å holde seg på høyden selv etter at han skjønte at hans dager som den ypperste tyrefekter Spania hadde sett var talte? Eller kanskje var det en kvinnehistorie som gjorde at han ikke var fullt så årvåken og oppmerksom som han pleide å være? 

Dødsfallet sjokkerte et helt folk, og førte til landesorg i tre hele dager etter ordre fra General Franco. I "Manolete" følger vi den legendariske tyrefekteren etter at han møtte sitt livs kjærlighet i kvinnen "Lupe" Sino, og frem til hans trafiske død.

Manolete var ingen utadvendt mann, og all hans popularitet gjorde ham mer brydd enn noe annet. Dyktig matadorer var datidens popstjerner, og de ble dyrket som de reneste idoler. Så traff han det som skulle bli kvinnen i hans liv - Lupe. Lupe (spilt av Penélope Cruz) var alt Manolete ikke var: fyrrig, lidenskapelig og med en voldsom apetitt på livet. Gjennom deres kjærlighetsforhold våknet imidlertid lidenskapen i Manolete (spilt av Adrien Brody), og dermed var all hans sinnsro radert bort. I stedet for å anse den neste tyrefekterkampen som det viktigste, var det nå langt mer viktig for ham når han neste gang ville få treffe sin elskede. Dette bekymret teamet rundt den berømte tyrefekteren, og de var derfor svært i mot dette kjærlighetsforholdet som for alvor truet deres eget levebrød.

Forholdet mellom Manolete og den vakre skjønnheten var alt annet enn harmonisk. Lidenskap og dramatikk fulgte denne kvinnen, som overhode ikke var interessert i å bli bundet fast i et ekteskap. Hun kunne bare elske når hun var fri fra alle forpliktelser. Når hun på spørsmål om hun ville være Manoletes kvinne "for evig", svarte hun betegnende nok noe sånn som "absolutt, men ikke hele tiden!" 

Det er ikke ofte man ser så til de grader eksplosiv lidenskap på lerretet som i denne filmen. Det borger for kvalitet når en så fantastisk skuespiller som Penélope Cruz er hovedrolleinnehaver, og det gjør det sannelig også når Adrien Brody (mest kjent fra Roman Polanskis film "Pianisten") er med.

Jeg storkoste meg med denne filmen! Hvis det var noe jeg godt kunne tenkt meg mer av, så var det at landskapene fra stedene matadoren og hans elskede besøkte - Sevilla, Cordoba, Madrid, San Sebastian - hadde vært viet litt plass. For øvrig elsker jeg filmer som tar for seg kjente personer som har prestert noe spesielt, og for den saks skyld også filmer som omhandler kjente hendelser og steder. Fra før av har jeg egentlig kun kjent tyrefekting gjennom Kjell Halbings bøker om Morgan Kanes sønn Diablito - bøker jeg leste da jeg var tenårene. Og selv om jeg aldri kunne tenke meg å overvære et tyrfekting-show, er det likevel interessant å få innblikk i hva dette egentlig handler om for spanjolene. Ut fra en helhetsvurdering av filmen, hvor skuespillerprestasjonene er helt avgjørende, ender jeg med terningkast fem. 

Manolete (spilt av Adrien Brody)

Manolete

Lupe og Manolete

Rundreise i Spania - 10 Bilbao (Bilbo)

I denne tiende artikkelen fra min og min manns rundreise i Spania tidligere i sommer, skal jeg ta for meg Bilbao. Byen er hovedstad i provinsen Vizcaya og sentrum for Baskerland. Det bor rundt 400 000 mennesker i denne byen, som har beliggenhet helt nord i Spania, i Biscayabukta. Det Bilbao kanskje er aller mest kjent for, er Guggenheim-museet. Og det var i grunnen dette og dette alene vi dro av gårde for å se. 

Vi kjørte inn i Bilbao med GPS´en innstilt på Guggenheim-museet. Deretter fant vi et egnet parkeringshus og begynte å gå langs elva Rio Nervión. Spaserturen langs elva var faktisk også en hyggelig opplevelse! Ikke bare var det mange flotte bygninger å se på den andre siden av elva, men skulpturer sto på rekke og rad opp mot Guggenheim-museet.

Hovedbygningen til Deusto-universitetet (spansk jesuitt-universitet),

første gang åpnet i 1886.

Denne bygningen klarte jeg i grunnen aldri å finne ut hva huser ...

Paseo de la memoria av Judith Markus Lüpertz

El Libro del Explorador av Sir Anthony Caro

Og så var det der: Guggenheim-museet! Nesten enda mer overveldende enn vi hadde forestilt oss på forhånd! Noe vi i grunnen skulle komme til å erfare var at selve bygningen i grunnen var vel så morsomt å oppleve som kunstverkene den rommet ... syntes nå vi ... 

Guggenheim-museet ble åpnet i 1997, som ledd i en plan om sette Bilbao på kartet som en kulturby av stor betydning etter at tungindustrien hadde fått en solid knekk. Det er stiftelsen Solomon R. Guggenheim som i samarbeid med baskiske myndigheter har stått for planlegging og oppføring av det monumentale byggverket. At byen har lykkes i sin satsning, er hevet over enhver tvil! Skjønt det er et paradoks at bygningen mer enn innholdet/utstillingene er det som trekker skuelystne - som for eksempel oss ... 

Museet sett ovenfra

På plassen foran museet står den berømte blomster-hundevalpen som kunstneren Jeff Koons har skapt. 

Inne på museet var det fotoforbud, men da kom i grunnen Iphone´ n til nytte ... Ha meg unnskyldt! Jeg klarer ganske enkelt ikke å gå forbi objekter som kan komme til å gjøre seg godt på film.

Her er noen inntrykk fra utstillingene inne i museet.

Etter endt besøk på Guggenheim-museet, gikk vi tilbake til parkeringshuset, og så bar det sørover mot Andalucia ...

Rundreise i Spania - 02 Alhambra

I en artikkelserie fremover vil jeg presentere en del steder mannen min og jeg besøkte på vår rundtur i Spania i første halvdel av juni. Denne gangen tar jeg for meg Alhambra, et mauriske palass som ligger i Granada i Andalucia. Palasset er ikke bare sagnomsust - det er så vakkert at bare dette i seg selv var verdt turen til Andalucia, synes jeg. Dersom du har planer om Spania-ferie langs solkysten, er det faktisk vel verdt å få med seg denne turistattraksjonen, som er blant Spanias viktigste i dag. De fleste hoteller kan formidle kontakt med turoperatører som har utflukter bl.a. til dette anlegget. 

Festningskomplekset Alhambra og hageanlegget Generalife ligger litt utenfor selve kjernen av Granada by, litt oppe i høyden og med utsikt ut over byen.

De første bygningene i Alhambra ble oppført under maureren Al Ahmars styre i 1248, men byggingen fortsatte i regi av hans etterkommere i tiden frem til 1354. Alhambra betyr for øvrig "det røde slottet" på arabisk. Det er blitt sagt at formålet med hele prosjektet var å lage det nærmeste man kunne komme et muslimsk paradis. I 1492 gjenerobret de kristne byen tilbake, og Granada og Alhambra, også kalt arabernes siste utpost i Spania, ble deretter forlatt av araberne. At bygningsmassen er så godt bevart i dag, er meget spesielt. Normalt var jo det første nye erobrere gjorde, å slette sporene etter de forrige ... I dag står anlegget på UNESCOs verdensarvliste.

Utenom den mest hektiske turistsesongen er det ikke altfor vanskelig å få tak i billetter til Alhambra og Generalife, som det kun selges et visst antall av hver dag. Det kan imidlertid lønne seg å stille seg opp i billett-køen 1/2 - 1 time før åpningen kl. 08.30 - sånn for sikkerhets skyld. I Andalucia blir det forferdelig varmt om sommeren, så bare det å være inne på anlegget på formiddagen, før sola står for høyt, er også et poeng. Man bør ha god tid til å gå rundt, kunne sette seg ned i skyggen underveis, trekke inn inntrykkene ... Alhambra er ikke et sted man bør rushe gjennom, men ta den tiden det tar. Gjennomsnittstiden pr. besøkende ligger på sånn ca. 3 1/2 time. Vi brukte nesten fem timer. Audioguiden man kunne leie var veldig bra! Jeg anbefaler sterkt å leie en slik dersom man ønsker å få mest mulig ut av besøket.

For øvrig er det verdt å merke seg at det på billetten står oppgitt et tidspunkt hvor man får slippe inn i Nasrid-palasset. Får du ikke dette med deg tidsnok, risikerer du å ikke slippe inn der i det hele tatt. Og det ville være forferdelig synd, for Nasrid-palasset er selve høydepunktet i Alhambra. En ting jeg ønsker å få med, og som bildene ikke formidler, er inntrykket hundrevis av svaler ga på Alhambra. Jeg vet ikke helt hvorfor disse ikke kom med på bildene, for de var virkelig over alt! Det var som om vi var hensatt til en annen tid ...
 
Her er et lite utvalg av bildene jeg tok da vi var i Alhambra og Generalife. Enjoy!

(Se også min artikkel med bilder fra Granada.)

Her kan man se noe av utsikten fra Alhambra

Fantastiske hageanlegg!

Inne i det vakre Nasrid-palasset

En av patioene i Nasrid-palasset

Dekorasjoner med en detaljrikdom som er egnet til å ta pusten fra de fleste - 

her med arabisk kalligrafi og avanserte keramikk-flis-mønstre

Det gjelder å ikke glemme å se opp også - her et av mange tak i Nasrid-palasset

Mauriske bueganger ssom gir signaler om en svunnen tid

Et av utkikkspunktene i Nasrid-palasset

Idylliske patioer eller portrom

Patio

Absolutt alt av vegger, tak og gulv er dekorert

Utsikten er utstudert vakker uansett hvor man ser ut

Restaureringen pågår fremdeles

Alcazaba, den eldste delen av Alhambra

Utsikt utover Granada by, med katedralen i midten

Alcazaba

Når man rusler rundt på anlegget, gjelder det å ha øyne 

og ører åpne for å få med seg alle detaljene!

Partal-palasset

Et vell av flotte hager

Bønnerom

Fra Generalife

Generalife

Generalife