"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 

Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...

Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?

Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...

Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 

Tunellgraverne i aksjon.

"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

"Barbara" (Regissør: Christian Petzold)

Øst-Tyskland 1980 ...

Det er ikke så lenge siden jeg så filmen "Phoenix" av den tyske regissøren Christian Petzold (f. 1960). Den filmen var så god at jeg bestemte meg for å se flere av Petzolds filmer - spesielt dem som skuespilleren Nina Hoss opptrer i (og det er i grunnen de fleste spillefilmene han har laget - i alle fall i årene 2007 - 2014). Jeg har derfor gått til anskaffelse av "Yella" (2007), "Jerichow" (2008) og "Barbara" (2012), og kommer til å ta dem for meg i tur og orden her på bloggen.

Petzold vant Sølvbjørnen under den 62. internasjonale filmfestivalen i Berlin i klassen beste regissør i 2012 for "Barbara". Filmen var dessuten Tysklands bidrag i kampen om Oscar for beste utenlandske film, men den kom aldri på kortlisten. 

Vi befinner oss i Øst-Tyskland og året er 1980. Barbara (spilt av Nina Hoss) er lege og jobbet tidligere på et prestisjefylt sykehus i Øst-Berlin. Der søkte hun om å få lov til å forlate Øst-Tyskland, og skjønte for sent hvilke konsekvenser dette ville få for henne. Ikke bare fikk hun avslag på søknaden sin, men hun ble også forflyttet til et landsens sykehus ved Østersjøen, der hun ikke akkurat møter de største karrieremessige utfordringene hun var vant til. Og som om ikke dette var nok, nærmest forfølges hun av Stasi, som ved jevne mellomrom dukker opp for å endevende leiligheten hennes etter tegn på om hun planlegger å flykte. Og det holder ikke bare med leiligheten, for i tillegg må hun kle av seg og får alle kroppsåpninger undersøkt ... 

Barbara

På sykehuset møter hun den kjekke legen André Reiser. Han blir etter hvert betatt av Barbara, og forsøker å komme inn på henne, bare for å bli avvist gang på gang. Det han ikke vet er at hun allerede har en elsker og kjæreste, Jörg fra Vest-Tyskland, som hun treffer hver gang han er i Øst-Tyskland. Han gir henne også penger til en mulig flukt. Dette forholdet holder Barbara oppe når Stasis nærgåenhet nesten holder på å knekke henne. 

Andrés respekt for Barbara vokser ... 

Men Barbara er ikke upåvirket av André. For han er usedvanlig kjekk og sympatisk. Men hvem er han egentlig? Kan hun stole på ham? Er han oppriktig, eller er han en spion? Under den kalde krigen og før murens fall kunne man aldri vite. Underveis deler de ansvaret for spesielle pasienter, og det er ikke til å unngå at den gjensidige respekten de får for hverandre og også beundringen dette fremkaller, gjør noe med dem begge ... 

Barbara og Stella

Nok en gang begeistres jeg over Christian Petzolds håndverk som regissør. Oppbyggingen av spenning, de ordløse scenene, de kontrollerte ansiktene til skuespillerne, lyssettingen - alt er med på å sette den rette stemningen i en tid der kjærlighet kunne være svært farlig. I særdeleshet dersom man forelsket seg i feil menneske ... Ting som vi i vår tid tar som en selvfølge, men som dypest sett kunne handle om liv eller død, der myndighetene ikke bare kontrollerte meningene og ønskene til menneskene som bodde der, men også grep inn og straffet folk ved å omplassere dem etter eget forgodtbefinnende. Ydmykelsene som Barbara utsettes for kan vi knapt forestille oss. Situasjoner som gjør at selv hjemmet må holdes konturløst for ikke å røpe hvem man innerst inne er ... Dette skildres på mesterlig vis av regissøren i denne svært severdige filmen! Jeg opplevde det også som en kvalitet i seg selv at Øst-Tyskland ikke ble fremstilt fargeløst og usjarmerende. Det var jo heller ikke politikken eller mangelen på vestlige varer Barbara ønsket å flykte fra. Hun ønsket kun å kunne leve sammen med sin elskede kjæreste i Vest-Tyskland. Fordi hun var lege, var det imidlertid umulig for henne å få tillatelse til å reise fra Øst-Tyskland.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det varmeste! 

Filmen har tidligere gått på norske kinoer. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Barbara
Nasjonalitet: Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Barbara), Ronald Zehrfeld (Dr. André Reiser), Mark Waschke (Jörg), Rainer Bock (Stasi Officer Klaus Schütz) m.fl.
Spilletid: 105 min.

"Bon Appetit Mr. President" (Regissør: Christian Vincent)

Om kjærlighet til mat

"Bon Appétit Mr. President" er basert på den sanne historien om Danièle Delpeuch og den tiden hun var ansatt som president François Mitterrands private kjøkkensjef. I filmen har kjøkkensjefen fått navnet Hortense Laborie, mens president Mitterand kun kalles "Mr. President". 

I filmen fortelles historien om en president som er lei av alskens jålete gourmet-mat, og som i stedet ønsker seg noe genuint og ekte fra det gode, gammeldagse franske kjøkken - ala det han fikk servert hos sin bestemor i barndommen. Til alt hell får medarbeiderne hans nyss i Hortense Laborie, som de mener er den perfekte kjøkkensjef for presidentens private kjøkken. Selv er hun sterkt tvilende til om hun er god nok, men hun lar seg til slutt overtale. Dette skal vise seg å bli innledningen til hennes to kanskje mest spennende år som kjøkkensjef - som den første kvinnelige kjøkkensjefen noen sinne på Elyséepalasset - men også de mest frustrerende ... 

Hortense havner nokså umiddelbart midt i en maktkamp mellom presidentens private kjøkkenstab og storkjøkkenet som står for alle de store selskapene. I begynnelsen er hun noe frustrert over at hun ikke får tilbakemeldinger på om presidenten er tilfreds med hennes menyer, men etter hvert skjønner hun at han er mer enn fornøyd. Ja, så fornøyd er han at han oppsøker henne for å snakke om mat, om hva han liker, om hva han savner fra barndommen ... At presidenten tilbringer tid med kjøkkensjefen er alldeles uhørt i et samfunn preget av sterke klasseskiller, og det går ikke lang tid før sjalusien og misunnelsen når uante høyder. Hortense motarbeides fra alle kanter, og da til og med noen beskjedne togbillettutlegg brukt for å få tak i de ypperste råvarer blir møtt med motbør, er det rett før hun gir opp. Hun er og blir en perfeksjonist, og ønsker å levere kun det beste til presidenten. 

Hortense er sta og har en ståpåvilje av en annen verden, men det er sterke krefter i sving for å motarbeide henne ... Hvor lenge orker hun å stå i mot presset fra storkjøkkenet som brenner etter å ta over matlagingen for presidenten?

Selv om "Bon Appétit Mr. President" langt på vei er en feel good-film, rommer den også et dypere alvor. For maktkampen som oppstår mellom presidentens private kjøkken og storkjøkkenet blir en kraftig påminnelse om viktigheten av å være bevisst hvem man egentlig er der for - for sin egen del eller for presidenten og hans ve og vel? Dette blir fullstendig glemt i kampens hete. 

For øvrig var det fornøyelig å være vitne til hvordan staben på presidentens private kjøkken samarbeidet for å komponere de deiligste retter, og hvilket teamarbeid det faktisk er å servere alle rettene i rett tid, slik at samtlige gjester får dem på bordet mens maten fremdeles er rykende varm. Catherine Frot i rollen som Hortense Laborie sjarmerte meg fullstendig i senk, og det samme gjorde Jean d'Ormesson i rollen som presidenten. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt til alle som elsker å se filmer som handler om kjærligheten til mat!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Haute Cuisine
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama / komedie 
Skuespillere: Catherine Frot (Hortense Laborie), Arthur Dupont (Nicolas Bauvois), Jean d'Ormesson (presidenten), Hippolyte Girardot (Davis Azoulay) m.fl.
Spilletid: 90 min. 

"Restless - once a spy, always a spy" (Regissør: Edward Hall)

En gang spion, alltid spion ... 

Denne BBC-produserte mini-TV-serien har nylig hatt release på DVD. Serien er basert på William Boyds roman med samme navn. 

Innledningsvis i filmen befinner vi oss i England på 1970-tallet, og Ruth Gilmartin ankommer gården der moren Sally bor. Denne gangen treffer hun en mor som er helt på randen av hysteri, fordi hun er overbevist om at noen holder øye med henne fra skogholtet i nærheten. Ruth lurer på om det er i ferd med å rable for moren, inntil hun får overrakt noen dokumenter moren har tatt vare på i alle år, og som viser at hun er en helt annen enn den hun har gitt seg ut for å være gjennom et langt liv. Sally er nemlig opprinnelig russisk, og hennes egentlige navn er Eva Delectorskaya. Dette har hun skjult for ektemannen, datteren og alle andre ...

I sin ungdom - nærmere bestemt i de første årene av andre verdenskrig - var Eva spion for den britiske sikkerhetstjenesten. Gjennom tilbakeblikk i historien får vi innblikk i hvordan hun ble vervet som spion, og hvilke oppdrag hun fikk i den forbindelse. Blant annet følger vi henne til Belgia, USA m.m. - inntil hun skjønte at hun skulle ofres for den gode saken og flyktet over grensen til Canada rett før USA ble med i krigen. 

Hvem er hun egentlig, Sally Gilmartin ... ?

Det er en spennende historie som fortelles, og den inneholder det meste; kjærlighet og svik, utroskap, bedrag og intriger. Ingen kunne stole på noen, og muldvarper lurte overalt. Paranoiaen var så utbredt at man risikerte å drepe folk som faktisk sto på samme side som en selv, uten at man var klar over det ... 

Det tar tid før Ruth skjønner at moren er i livsfare, men når hun først gjør dét, er det duket for ytterligere spenning. For hvor ble det egentlig av morens elsker fra krigens dager - Lucas Romer - og hvis side sto han egentlig på da det kom til stykket?

Hayley Atwell i rollen som Eva den yngre

BBC-produserte TV-serier er i klasse for seg, og "Restless" er å så måte intet unntak. I første rekke gjelder dette gjenskapelse av et autentiske andre verdenskrig-miljø, og i andre rekke solide skuespillerprestasjoner - for ikke å glemme en spennende og engasjerende historie. 

Jeg har vel egentlig ikke hatt gleden av å se Hayley Atwell i så mange roller enda, men det kan nok ha mer med typen filmer hun spiller i å gjøre enn noe annet. Hennes filmografi på Wikipedia viser at hun hadde en rolle i "Duchess" og i "The Pillars of the Earth", og at hun dessuten er mer engasjert i TV-produksjon enn tradisjonell filmproduksjon. Hun er imidlertid så ung (født i 1982) og vakker at vi garantert kommer til å få se mer av henne i tiden fremover. I "Restless" spiller hun Eva/Sally den yngre. I rollen som den aldrende Eva/Sally møter vi overraskende nok Charlotte Rampling. Jeg sier "overraskende" fordi DVD-coveret ikke med et ord røper at hun er medvirkende på skuespillersiden i dette dramaet. Rampling er en solid skuespiller, selv om jeg nok synes at hun på sine eldre dager har fått vel mange like roller - som noe forbitrende og tilhardnede eldre kvinner, som absolutt ikke har vært noe persilleblad i sine yngre dager, men hvor det begynner å røyne på og det skal tas oppgjør med fortiden. 


Det er alltid spennende når Rufus Sewell er medvirkende. I "Restless" spiller han den hardkokte, men dog meget kjekke spionen Lucas Romer den yngre. Han som tar for seg av kvinnene han har rundt seg - og som får dem til å falle som fluer bare han smiler sitt underfundige smil, selv om han ikke har noen alvorlige intensjoner med dem. Det skjønner imidlertid kvinnene altfor sent, og Eva Delectorskaya er i så måte intet unntak. Akkurat hvor sveket hun blir, skal komme til å prege henne gjennom et helt liv ...  

I denne filmen er rammefortellingen - den som foregår på 1970-tallet - nesten vel så spennende som "historien i historien" - den som foregår under andre verdenskrig. Det viser seg at når du en gang har vært spion, så er du alltid spion ... for å bruke klisjén som er filmens undertittel. Alt dette mens jeg alltid blir sittende og lure på hvor mange gamle veteranbiler filmprodusentene egentlig har på lager rundt forbi når de skal lage slike filmer og gjenskape en helt annen tid i historien ... 

Hvem kan Eva egentlig stole på? Noen i det hele tatt?

Jeg anbefaler denne lille mini-TV-serien på det varmeste! Og det gjør heller ingenting at helten og heltinnen er gudommelig vakre ... synes nå jeg ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Restless - once a spy, always a spy
Nasjonalitet: England
Genre: Drama 
Skuespillere: Hayley Atwell (Eva Delectorskaya den yngre), Kevin Guthrie (Alfie Blytheswood), Rufus Sewell (Lucas Romer), Michelle Dockery (Ruth Gilmartin), Charlotte Rampling (Eva Delectorskaya den eldre / Sally Gilmartin) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.

"Kapringen" (Regissør: Tobias Lindholm)

Gisseldrama i somalisk farvann

Piratvirksomhet og kapring av båter og skip utenfor kysten av Somalia har vært et stort problem helt siden utbruddet av borgerkrigen i Somalia på begynnelsen av 1990-tallet. (Kilde: Wikipedia) Ekstraordinært vanskelig var det lenge fordi det var forbudt med bevæpnede vakter ombord på handelsskip o.l. Etter hvert ble piratvirksomheten så lammende for skipsfarten at det var svært påkrevet å sikre dette området. Fra 2008 har området derfor vært beskyttet av Task Force 150, som stiller krigsskip til rådighet for å bekjempe terrorisme i internasjonale farvann. Dette har likevel ikke forhindret at enkelte kapringer fremdeles kan skje, som da en dansk familie ble tatt som gisler i februar 2011, og ble løslatt etter et drøyt halvår mot en løsepengesum på 16 millioner danske kroner. 

"Kapringen" - eller "A Hijacking" som er den engelske tittelen - er en dansk film inspirert av flere kapringer som har funnet sted nettopp utenfor Somalias kyst. Her fortelles historien om Frakteskipet MV Rozen som blir kapret av somaliske pirater mens det befinner seg ute i internasjonalt farvann - langt fra der hvor mannskapet vet at det er risiko for å kapret. Overraskelsen er derfor stor da de blir bordet av pirater.Piratene ønsker flere millioner dollar i løsepenger for å utlevere skipet og gislene. 

Perspektivet i filmen skifter mellom det som skjer ombord på MV Rozen og det som skjer hjemme i Danmark, der ledelsen i rederiet er samlet. CEO´en i rederiet har kontaktet en britisk ekspert på gisseldramaer og han får mange gode råd om hvordan det er hensiktsmessig å gå frem overfor gislene. Det er nemlig ikke bare å gi etter for det første kravet som kommer, fordi dette erfaringsmessig vil føre til at piratene høyner kravet. Dermed risikerer man å starte en spiral der utpresserne bare vil ha mer og mer ..

Vi kommer tett innpå det psykologiske dramaet som utspiller seg - ikke bare mellom piratene og CEO´en, men også ombord på skipet. Gislene og deres fangevoktere går gjennom alle de velkjente stadiene i gisseldramaer som går over lengre tid; bad guy versus good guy blant fangevokterne, snev av det såkalte Stockhom-syndromet (der gislene og deres fangevoktere fester sammen), dødsangst blant gislene, lengselen etter å få det hele overstått og til slutt apati. Hjemme sitter familiene og venter, konene til mennene ombord gråter i fortvilelse, raser mot rederiet som ikke straks og uten videre etterkommer piratenes krav osv. Og på styrerommet sitter ledelsen og den britiske eksperten og drøfter neste skritt. Briten ønsker at CEO´en skal overlate forhandlingene til en utenforstående, vel vitende om at det miste tegn til følelsesmessig engasjement vil kunne føre til at piratene får det psykologiske overtaket i forhandlingene. Og midt oppi det hele sitter et mannskap og lurer på om ledelsen hjemme i Danmark egentlig bryr seg om dem ... mens piratene utnytter dette og sørger for ytterligere polarisering ... 

Handlingen i denne filmen krøp inn under huden på meg. Jeg husker nok litt for godt det danske gisseldramaet fra nyhetsbildet i 2011. Også lettelsen over at det gikk bra til slutt. Skjønt akkurat hvor "bra" det gikk, fikk vi vel aldri vite. I "Kapringen" aner vi dette på slutten av filmen, hvor det - uten at jeg håper at jeg røper for mye - går "bra" til slutt ... Men det er ikke de samme mennene som i sin tid forlot Danmark for å ta hyre på MV Rozen, som vender hjem til slutt. 

Vi kommer særlig tett inn på kokken om bord - Mikkel - som spilles glitrende av Pilou Asbæk, og CEO´en og lederen for rederiet - Peter C. Ludvigsen - spilt av Søren Malling. For ikke å glemme piratenes forhandler Omar - "the good guy" blant gislene, han som er meget opptatt av ikke å bli oppfattet som "dem", piratene ... Omar spilles av Abdihakin Asgar. Selv om jeg vet at Pilou Asbæk har en sentral rolle i den danske serien "Borgen", mens Søren Malling har en tilsvarende rolle i serien "Forbrytelsen" (jeg har - med skam å melde - ikke sett noen av seriene), følte jeg underveis at det var en styrke for filmen at kjendiseriet blant skuespillerne ikke er for påtrengende. Av den grunn opplevde jeg handlingen som mer autentisk. Den nervøse stemningen mellom gislene og deres fangevoktere er meget troverdig fremstilt, uten at jeg følte at man benyttet seg av billige triks for å gjøre filmen som sådan mer spennende. Alt i alt en kvalitetsfilm av kjent dansk merke, hvor alt "stemmer"!

Denne filmen anbefaler jeg varmt!

Filmen hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 22. mars 2013. DVD´en har nettopp hatt release - som "A hijacking", foreløpig uten norske undertekster. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Kapringen
Engelsk tittel: A Hijacking
Nasjonalitet: Danmark 
Språk: Dansk og engelsk
Genre: Drama/spenning
Skuespillere: Søren Malling (CEO Peter C. Ludvigsen), Pilou Asbæk (Mikkel Hartmann), Gary Skjoldmose Porter (Connor Julian), Abdihakin Asgar, Dar Salim (Lars Vestergaard), Roland Møller (Jan Sørensen), Linda Laursen (Anette Ludvigsen), Amalie Alstrup (Maria Hartmann), Amalie Vullf Andersen (Kamilla Hartmann), Keith Pearson (Kapteinen), Allan Arnby (Niels Giversen), Bettin Schjerlund (Jytte)
Spilletid: 103 min.

"The Hunt" (Regissør: Thomas Vinterberg)

Opprørende film om en pedofilmistenkt manns rettsløshet

Den danske regissøren Thomas Vinterberg (f. 1969) har en rekke storfilmer bak seg. Aller mest kjent er nok den prisbelønte dogmefilmen "Festen", men "Submarino" følger ikke veldig langt etter. Felles for mange av Vinterbergs filmer er at de er følelsesmessig svært, svært opprørende. I så måte representerer ikke "The Hunt" eller "Jakten", som den heter på originalspråket, noe unntak. Jeg må nok lete lenge i hukommelsen for å komme på en film som har opprørt meg så til de grader som nettopp denne! 

Lucas har nettopp kommet seg gjennom en opprivende skilsmisse, som nesten har tatt knekken på ham. Ekskona nekter ham å se sønnen oftere enn annen hver helg, på tross av at sønnen faktisk ønsker å bo hos sin far. Dette blir imidlertid bortforklart med at sønnens ønske kun skyldes at han synes synd på faren. Nå er han i ferd med å bygge opp et nytt liv, og et gryende forhold til en ny kvinne er under oppseiling. Han jobber i en barnehage, hvor barna elsker ham og han dem. 

Så slår lynet ned fra klar himmel. Klara, ei av jentene i barnehagen og datteren til Lucas´ beste venn, forteller at hun har sett tissen til Lucas og at den pekte mot henne. Som seer vet vi at dette bare er noe hun finner på i et øyeblikk av skuffelse over Lucas, som har avvist en gave fra henne. Men fordi barnehagebestyreren tar umiddelbar æffære og kaller inn en psykolog, begynner snøballen å rulle ... Da Klara nekter å gjenta det hun har sagt til bestyreren under psykologens besøk, blir det overmåte viktig for bestyreren at hun ikke skal sitte igjen med en følelse av å ha dummet seg ut. Ordene blir lagt i munnen på Klara, ledende spørsmål blir stilt og vi aner et barn som til slutt gir de voksne det de vil ha for å komme løs fra en ubehagelig situasjon, slik at hun kan gå ut til de andre barna for å leke. 

Siden forsøker Klara å fortelle at det hun sa ikke var sant og at det hele var en dumhet fra hennes side, men dette er det ingen som vil høre på. Alle rundt henne synes å mene at barn ikke lyver, og at når hun ikke lenger kan huske at noe har skjedd, så må hun ha fortrengt det. Og så skjer det uunngåelige: flere av barna begynner å fortelle den samme historien. Parallellene til Bjugn-saken kunne ikke ha vært klarere. 

I den lille landsbyen oppstår det lynsjestemning, og politiet blir koblet inn. Det som imidlertid redder Lucas fra ytterligere rettslig forfølgelse er at barna har fortalt at overgrepene skal ha skjedd i kjelleren hjemme hos ham. Bare at han ikke har noen kjeller i huset sitt ... 

Men selv om det ikke lenger er noen politisak, tar landsbyboerne saken i egne hender, og til slutt er det farlig å være Lucas ... Vil han noen gang bli renvasket og kan han noen sinne være trygg, uansett sakens utfall?

Denne filmen beskriver meget godt hvor lite som skal til fra et lite frø av en mistanke er sådd og til det hele ender opp som en etablert sannhet. Og om mekanismene og sannhetsgehalten i barns fortellinger der de voksne stiller ledende spørsmål, ikke er vár for andre sider ved saken som kan nyansere bildet og bare kjører på for å få bekreftelser på det de egentlig har bestemt seg for på forhånd. Historien er så opprørende, så hjerteskjærende og så intenst urettferdig at det var vondt å se. Akkurat denne filmen handler om en uskyldig som blir mistenkeliggjort, men slikt kan man selvsagt aldri vite når lignende saker dukker opp. Og spørsmålet blir hvem man skal tro på: overgriperen eller barnet? Heldigvis er det trukket mye lærdom ut av saker som f.eks. Bjugn-saken, og det er å håpe på at avhørsmetodene ivaretar både mulige ofre og overgripere på en bedre måte i dag enn tidligere. Som den nedrigste og usleste form for kriminell handling er en pedofilmistenkt nemlig fritt villt. Det er ille nok når mistanken faktisk er sann ... 

Mats Mikkelsen gjør som vanlig en usedvanlig god rolletolkning av den pedofilmistenkte Lucas, og han får frem fortvilelsen hos en mann som er helt opprådd for midler til å bevise sin uskyld. Når fortvilelsen "renner over", blir dette atter en bekreftelse på at mannen ikke er helt god, ja nærmest psykopatisk ... Denne filmen kommer til å bli sittende i kroppen i lang, lang tid.

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningskast seks denne gangen. Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, historien - alt bidro til dette. Så får det heller være at det en og annen gang tippet litt over ... Som f.eks. i scenen inne i butikken, hvor betjeningen gikk løs på Lucas, nektet ham å handle der, sparket ham mens han lå nede og kastet ham ut ... 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Jakten
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Mads Mikkelsen (Lucas), Susse Wold (Grethe), Thomas Bo Larsen (Theo), Lars Ranthe (Bruun), Anne Louise Hassing (Agnes), Bjarne Henriksen (Ole), Annika Wedderkopp (Klara), Lasse Fogelstrøm (Marcus), Alexandra Rapaport (Nadja), Ole Dupont (godseier/advokat)
Spilletid: 110 min.

Klara forteller barnehagebestyrer Grethe de sjokkerende tingene om Lucas 

Mamma Agnes trøster lille Klara

Lucas og sønnen Marcus, som aldri mister troen på faren sin

Lucas - forslått etter angrep fra byens borgere

"Operasjon Argo" (Regissør: Ben Affleck)

"The best bad plan we have ..."

"Operasjon Argo" ble nominert til hele syv Oscars i forbindelse med årets prisutdeling, og vant tre av disse. Den kanskje gjeveste av dem alle: som beste film. Dessuten mottok Alan Arkin prisen for beste birolle, mens Chris Terrio mottok prisen for beste manus ("best adapted screenplay"). I tillegg er filmen så neddynget av nominasjoner og priser at man skjønner at det er tale om en ekstraordinær film. 

"Argo" er basert på virkelige hendelser fra et gisseldrama i Iran under den iranske revolusjonen i 1979. 

Bakteppet var dette: sjahen av Iran flyktet fra landet i januar 1979. I begynnelsen ansett som en slags "ferie", men han skulle aldri vende tilbake til sitt hjemland. Etter dette ankom Ayatollah Khomeini, som hadde levd i eksil i en årrekke. Noen år med uroligheter fulgte, inntil et strikt regime opprettet ro og orden i landet - i alle fall på overflaten. 

Etter sjahens flukt ble det klart at han led av en uhelbredelig form for kreft, og i oktober 1979 ble han sluppet inn i USA for å motta medisinsk behandling. Dette utløste en storm av protester i Iran, som fra før av var rasende på USA.  Den avgåtte sjahen hadde nemlig veltet seg i vestlig luksus og dekadanse, mot at USA fikk fritt leide til landets oljeressurser. 

I åpningsscenen i "Argo" blir vi vitne til en rasende folkemengde som stormer den amerikanske ambassaden i Teheran. Inne i ambassaden forsøker  diplomatene å tilintetgjøre sentrale dokumenter som de frykter senere skal bli brukt mot dem. Imens klarer seks av amerikanerne ved ambassaden å flykte, og havner etter hvert i den canadiske ambassaden som gjester. 66 av de andre ambassadeansatte ble tatt til gisler, og satt i fangenskap i 444 dager, inntil sjahen døde og iranske myndigheter ble noe mer villig til å forhandle om løslatelse av dem. Det er imidlertid ikke disse gislene denne filmen handler om, men de seks som klarte å flykte, og som ble sittende fast i den canadiske ambassaden uten å komme verken frem eller tilbake. Til alt hell visste ikke iranerne om dem, men tiden jobbet mot dem. I den tidligere amerikanske ambassaden jobbet nemlig iransk etterretning frenetisk med å pusle sammen dokumenter som var blitt strimlet i makuleringsmaskinene av amerikanerne rett før stormingen av ambassaden ... Det var bare et tidsspørsmål før de ville skjønne at det manglet seks mennesker ... 

I USA arbeidet amerikanske myndigheter med å legge strategier for hvordan man skulle få løslatt gislene, herunder de seks som satt internert i den canadiske ambassaden. Og det var her Tony Mendez (spilt av regissøren selv - Ben Affleck) kom inn i bildet. Han utarbeidet nemlig en plan om at han med flere skulle utstyres med canadiske pass og late som om de skulle spille inn en film - "Argo" - og deretter sørge for å inkorperere flyktningene ved den canadiske ambassaden i film-crewet. Ved hjelp av falske canadiske pass skulle de så fraktes ut av landet via Sveits. 

Hagia Sofia, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

På vei fra USA mellomlandet Tony Mendez i Istanbul, hvor han møtte sine samarbeidspartnere. Vandrende rundt i Hagia Sofia og andre sentrale steder, ble de siste brikkene i planen diskutert. 

Mange av filmscenene som følger i det som angivelig skulle være Teheran, er helt opplagt filmet i Istanbul. Store basar og krydderbasaren er sånn sett nokså lett gjenkjennelig av undertegnede, siden det er bare et år siden jeg besøkte denne byen. 

Store Bazar, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

Selv om jeg visste hva utfallet i filmen ville bli, holdt jeg pusten nesten helt til siste slutt. Filmen er på mange måter helt mesterlig. Det er imidlertid én ting jeg alltid reagerer på når amerikanerne skal lage filmer som dette, og det gjorde jeg også denne gangen. Fienden - i dette tilfellet Iran og det iranske folket som vises frem - fremstilles så endimensjonalt at det tidvis er kvalmende. Jeg skjønner jo at de som stormet ambassaden var langt fra vennligsinnede, og jeg skjønner også at menneskene som amerikanerne møtte på slutten av sitt opphold i Iran var meget mistenksomme. Men bildet som tegnes av iranerne nærmest som et ondt folk ... det reagerte jeg på. Det er så og si ingen nyanser i dette bildet - kanskje bortsett fra to iranske kvinner som jobbet ved den canadiske ambassaden. Dette trekker ned mitt helhetsinntrykk av filmen, som ellers er både viktig og ikke minst flott filmet, bare for å ha sagt dét. 

Noe av det jeg dessuten fant underholdende var den gjennomførte 1970-tallskoloritten i ett og alt - i klesdrakt, bilpark, det forhold at "alle" røkte osv. Ikke én eneste detalj var overlatt til tilfeldighetene. Så hvorfor ikke også balansere bildet av iranerne? I den grad bildet nyanseres, er latterliggjøring det nærmeste jeg kommer - som da alle står i utsjekkingsskranken og "bestikker" kontrollørene med latterlige tegninger fra den fiktive filmen "Argo" ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Når det ikke blir en seks´er er dette fordi jeg synes den endimensjonale fremstillingen av iranere skjemmer helhetsinntrykket. 

(Filmen fikk Oscar i kategoriene beste film og beste adapterte manus i forbindelse med Oscar-utdelingen for 2013.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Argo
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Ben Affleck (Tony Mendez), Bryan Cranston (Jack O´Donnell), Alan Arkin (Lester Siegel), John Goodman (John Chambers) m.fl.
Spilletid: 120 min.

"Bedrageren" (Regissør: Nicholas Jarecki)

Går det en nemesis gjennom livet, eller slipper noen unna alt?

"Bedrageren" er den første filmen jeg har sett som regissøren Nicholas Jarecki (f. 1979) står bak. På Wikipedia kan jeg lese om hans noe spesielle fritidssyssel i tenårene - som hacker i stor stil. Dette inspirerte han til å medvirke til bakgrunnstoffet for filmen "Hackers"- riktignok som "uncredited technical consultant". Selv har han regissert tre filmer, og "Bedrageren" eller "Arbitrage" er hans siste. 

I "Bedrageren" møter vi den seksti år gamle toppsjefen Robert Miller, som driver et sikringsfond sammen med sin datter. Siden han befinner seg på slutten av sin karriere, har han bestemt seg for å selge firmaet til datteren og andre ansatte i selskapet. Han ønsker for å enhver pris å unngå at det skal bli avslørt at han har hatt en del store tap, fordi han risikerer å bli tiltalt for svindel for dette. 

Etter hvert skal det vise seg at det meste i Roberts liv er bygget på løgn og bedrageri. Til og med da hans kone arrangerer et selskap for ham i anledning hans runde dag, finner han det for godt å forsvinne ut på kvelden - angivelig fordi han "må" jobbe. I stedet drar han rett til elskerinnen sin Julie, som han tilbringer resten av kvelden sammen med. Da de ut på natta setter seg i hennes bil som Robert kjører, er han så trøtt at han sovner bak rattet og kjører av veien. Julie dør og Robert får panikk. Hva vil skje dersom det kommer frem at han har vært sammen med henne? Han ser for seg at hele hans liv vil havarere og bestemmer seg for å stikke av. Han ringer sønnen til en avdød venn, og får han til å hente ham. Da han ankommer hjemmet sitt ut på natta, er klokka blitt halv seks. Hans kone får med seg at han har kommet etter å ha vært borte hele natta, og så sover de videre. 

I dagene som følger vekker bilulykken stort oppstyr både i media og i politiets etterforskningsgruppe. Mistanken faller på Robert, som "alle" vet var Julies elsker. Så spørs det om den durkdrevne bedrageren klarer å riste etterforskerne av seg, eller om skjebnen en gang for alle skal innhente ham ... Hvor mye betyr penger og makt når det kommer til stykket?

Richard Gere og Susan Sarandon spiller ekteparet Robert og Ellen Miller. Skuespillerprestasjonene deres er helt greie, men aldri glitrende. Det som like fullt ikke skal underslås er at dette er en spennende thriller, som i alle fall holdt meg fast fra første stund. Som gammel og ihuga Richard Gere-fan var det heller ikke ueffent at det var nettopp han som innehadde hovedrollen. Et spennende plott med virkelig uventede innfallsvinkler presenteres i denne filmen, som jeg synes fortjener terningkast fire. Verken mer eller mindre! Dette er nemlig en film som ikke blir værende i kroppen etter at man har sett den, og den byr heller ikke på dypere psykologiske rolletolkninger. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Arbitrage
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Richard Gere (Robert Miller), Susan Sarandon (Ellen Miller), Tim Roth (Det. Bryer), Brit Marling (Brooke Miller), Laetita Casta (JUlie Cote) m.fl.
Spilletid: 107 min.

Forretningsmannen Robert Miller skjønner at ikke alt går hans vei. 

Hvor mye skjønner Roberts kone og datter i forhold til hans dobbeltliv? 

Robert og elskerinnen Julie

"The Words" (Regissører: Brian Klugman og Lee Sternthal)

Om et falskt forfatterskap

I filmens åpningsscene leser forfatteren Clayton Hammond, som befinner seg på en boklansering, høyt fra sin siste bok, som handler om en mann - Rory - som bor i New York sammen med kjæresten sin Dora. Rory er forfatter, eller i det minste skulle han ønske at han var det. Han opplever imidlertid at det som var ment å skulle bli hans debutbok blir refusert gang på gang. 

Romanfigurene Rory og Dora gifter seg, og reiser på bryllupsreise til Paris. Ved et tilfelle kommer de i besittelse av en gammel koffert som Dora har funnet i en antikvitetsbutikk. Rory oppdager etter hvert et gammelt manuskript blant antikvitetene, og dette viser seg å være en helt fantastisk fortelling. Han bestemmer seg for å skrive av fortellingen, og da hans kone kommer over laptopen hans og leser det han har skrevet, tror hun at det er Rory som har skrevet historien. Han finner ingen grunn til å avkrefte dette. 

Endelig får Rory utgitt en roman! Bare at det ikke er han som har skrevet den ... Boka blir at på til en stor suksess, og plutselig er Rory en berømt forfatter. Senere blir han oppsøkt av den virkelige forfatteren bak historien, og dette får store konsekvenser for ham og hans liv ... 

Parallelt følger vi forfatteren Clayton Hammond som bl.a. treffer en ung, vakker student som utfordrer ham på hans historie ... Hvem er denne Rory når det kommer til stykket? Kanskje forfatterens alterego?

Tja ... Hva skal jeg egentlig mene om denne filmen? For å si det sånn så har aldri Bradley Cooper, han som spiller Rory, vært blant mine favoritter. Det har kanskje en hel del å gjøre med typen filmer han spiller i, og som strengt tatt ikke appellerer særlig til meg. Noen karakterskuespiller synes jeg vel ikke at han er, og det kunne faktisk ha trengtes i en film som "The Words", som inneholder en så vidt tynn historie. Dennis Quaid derimot (som spiller Clayton Hammond - passelig durkdreven og sleip), for ikke å snakke om Jeremy Irons (denne gangen som en bitter, gammel mann) - disse skuespillerne løftet filmen noe mer gjennom sine rolletolkninger. Mens kvinnene i filmen stort sett bare er pene og skjønne, og det er det hele ...

Det er i og for seg en del lag i denne filmen - som historien om en ung mann og kvinne, spilt av Ben Barnes og Nora Arnezeder som det unge paret som forelsker seg i hverandre, gifter seg, får et barn, mister barnet, blir ulykkelige og forlater hverandre, han skriver bok, hun kommer tilbake, de mister manuskriptet og gjensynet blir kortvarig og de går hver til sitt. Disse opptrer i en slags reprise i Hammonds bok, men nå er det Rory som stjeler den historien den unge mannen i sin tid skrev, og som senere viser seg å være den samme som den gamle mannen, nå spilt av Jeremy Irons. For så å dukke opp som Hammond selv, som faktisk var den som ... osv. Mens det hele egentlig er en og samme historie, spunnet over samme lest om og om igjen ... slik at man på slutten blir sittende med en følelse av at "jammen, var det ikke ... ?" og må spole filmen tilbake for å være sikker på at man fikk med seg alle detaljene ... bare for å finne ut at det gjorde man faktisk. Dette er ingen stor film. Så er det vel også en grunn til at den aldri har vært vist på norske kinoer, uten at det nødvendigvis sier alt. Jeg ble i alle fall betydelig skuffet over filmen, som jeg hadde trodd i hvertfall skulle holde til en firer på terningen, så spekket med profilerte skuespillere som den tross alt er. Her blir det imidlertid en treer - et sterk sådan bør jeg vel i rettferdighetens navn legge til. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Words
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk drama
Skuespillere: Dennis Quaid (Clayton Hammond), Bradley Copper (Rory Jansen), Zoe Saldana (Dora Jansen), Olivia Wilde (Daniella), Jeremy Irons (eldre mann), Ben Barnes (ung mann) m.fl.
Spilletid: 98 min.

Rory og Dora  

En gammel mann (Jeremy Irons) betrakter Rorys suksess som forfatter på avstand

En ung mann skriver seg ut av en kjærlighetssorg

Hvem er den gamle mannen egentlig?