"Kongens nei" (Regissør: Erik Poppe)

Severdig norsk storfilm!

Erik Poppe (f. 1960) er regissøren bak publikumsuksess-filmen "Kongens nei" som har gått på norske kinoer i hele høst. Poppe har tidligere blant annet regissert "Tusen ganger god natt" (2013), "De usynlige" (2008), "Hawaii, Oslo" (2004) og "Schpaaa" (2008) (de tre siste kalles Oslo-triologien) ... bare for å nevne noen.

"Kongens nei" er basert på Alf R. Jacobsens bok med samme navn. Boka kom ut i 2011. Jacobsen har de siste årene hatt fokus på andre verdenskrig i sine bøker, som stort sett har falt inn under sjangeren sakprosa. 

Hele Norge rakk å se denne filmen på kino i høst. I alle fall har jeg hatt følelsen av at jeg er en av ytterst få som ikke klarte å få den med meg mens den fremdeles gikk på kino. Kanskje har jeg også vært en smule skeptisk til hele filmen, fordi jeg har hatt et ambivalent forhold til at Konge og regjering flyktet hals over hode da Norge ble invadert av tyske soldater 9. april 1940. "Feigt" har jeg tenkt. For hvilken betydning hadde Kongens nei når Kongen som institusjon ikke hadde noen politisk betydning i det hele tatt, og når konsekvensen likevel ble at Norge ble okkupert? Hele det norsk folket ble overlatt til seg selv, mens kongehuset og regjeringen kom seg i sikkerhet. Hva var heroisk ved dét? 

Ketil Høegh i rollen som utenriksminister Halvdan Koht og Jesper Christensen i
rollen som Kong Haakon

I mellomtiden har bokbransjen utgitt den ene historiske boka etter den andre, der vi gradvis har fått vite hva som egentlig skjedde i de kritiske timene etter den tyske invasjonen. Historietimene blir neppe de samme etter f.eks. Aage Georg Sivertsens bok "9. april 1940 - Et historisk bedrag". Her konkluderes det med at regjeringen - og utenriksminister Koht i særdeleshet - burde ha vært stilt for krigsrett. Sivertsen analyserer også hvorfor historien, slik den ble skrevet rett etter krigen, ble fremstilt slik den ble. Det handlet mye om en etterkrigstid der det var viktig å finne forhold som var egnet til å samle - ikke splitte - folket ... Desto mer oppløftende at den historien som fortelles i "Kongens nei" faktisk samsvarer med det som etter hvert har blitt akseptert som den sanne historien om disse kritiske dagene i Norges historie! Og så kan man selvsagt stille spørsmål ved hva vi egentlig vet om Kongens og Kronprinsens holdninger til det som skjedde ... Hvor historisk korrekt er denne filmen når det kommer til stykket? Det er mitt største ankepunkt mot den. 

Kongefamilien i timene før den tyske invasjonen 

I filmen presenteres vi for en kongefamilie som lenge har vært bekymret over den passive holdningen til Norges regjering. "Overraskelsesangrepet" på Norge var nemlig ikke så overraskende som vi opp gjennom historien har blitt presentert for. Det var mange tegn i tiden på at Tyskland kom til å angripe. Dette hadde særlig Kronprinsen skjønt, og i diskusjonene mellom far og sønn får vi innblikk i to ulike innfallsvinkler til hva det vil si å være landets kongelige overhode. Det handler om ære og integritet, men også om å forstå sin rolle. 

Kongefamilien og Regjeringen flykter til Hamar i de tidlige morgentimene
den 9. april 1940

Regjeringen Nygaarsvold fremstilles svært puslete da den tyske invasjonen var et faktum, og selv fikk jeg vondt av å være vitne til den totalt mangelen på handlekraft og besluttsomhet som stortingsrepresentantene fremviste. Antakelig er dette helt autentisk, nettopp slik det var. Jeg mener: resultatet kjenner vi jo. Under flukten fikk de vite hvordan man hadde løst dette i Danmark, der danske myndigheter og kongehuset valgte å samarbeide med tyskerne i stedet for å flykte. 

Flott rolletolkning av Kong Haakon

Underveis ser vi at Kongen og hans familie tvinges på flukt, fordi apparatet rundt dem svikter. De mest heroiske innsatsene blir utført i Drøbak-sundet i timene før invasjonen, der Blücher ble senket, og av unge soldater som skyter på tyske soldater for at Kongen skal komme seg unna i tide. Da en tysk sendemann kommer for å forhandle med Kongen, blir han skjøvet foran og må ta hele belastningen med å si nei. Som om det hadde noe å si på dette tidspunktet ... Kanskje var det Quislings statskupp som gjorde utslaget - dvs. at det var helt umulig å kapitulere og stille seg bak den nye regjeringen, som tyskerne valgte å samarbeide med? Tyskland ønsket minst mulig støy rundt okkupasjonen av Norge, som skulle sikre dem tilgang til malm og Norges kystlinje. 

Jesper Christensen og Anders Baasmo Christiansen som Kong Haakon og
Kronprins Olav 

Så hva synes jeg egentlig om filmen når det kommer til stykket? Rent filmteknisk opplevde jeg dette som en meget god film. Tidskoloritten føltes ekte, og i tillegg til gode skuespillerprestasjoner, er kanskje dette noe av det viktigste når historiske filmer skal lages. Jeg opplevde det som en styrke ved filmen at følelsesladede scener, der enkelte regissører nok ville ha utnyttet tårepersepotensialet til fulle, er tonet ned. Jesper Christensen i rollen som Kong Haakon bærer hele filmen. 

Dersom jeg likevel skal sette fingeren på noe, må det være at mye av handlingen i filmen er basert på en antakelse av at der regjeringen manglet handlekraft, der hadde Kongen dette. Hvor mye av dette er egentlig historisk korrekt? Kongen fremstilles som en mann med en helt korrekt rolleforståelse - at han ikke kunne gripe inn - og han måtte derfor stagge sin sønn, arveprinsen, som gjerne ville gjøre mer ... Dermed gikk det som det gikk. Et lite tankekors: dersom oberst Birger Eriksen på Oscarsborg hadde hatt en "like god" rolleforståelse, ville Blücher aldri ha blitt senket ... (Akkurat dette skriver Alf R. Jacobsen om i sin bok "Blücher".) I så fall ville verken Kongen eller regjeringen ha rukket å flykte. Det er for øvrig ikke sikkert at det hadde gjort så stor forskjell likevel. Jeg mener: tyskerne drepte jo ikke medlemmene av det danske kongehuset eller danske politikere heller, så vidt jeg vet. 

Jeg er "en hund etter" filmer og bøker om andre verdenskrig, og i så måte er dette en må-se-film. "Kongens nei" er en storslått film, ingen tvil om det! Dersom du ikke rakk å få med deg filmen på kino, har du nå muligheten til å se den, siden den nettopp har hatt release på DVD. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (og dansk og svensk)
Sjanger: Drama
Skuespillere: Jesper Christensen (Kong Haakon VII), Anders Baasmo Christiansen (Kronprins Olav), Tuva Novotny (Kronprinsesse Märtha), Lage Kongsrud (prins Harald),
Katharina Schüttler (Anneliese Bräuer), Juliane Köhler (Diana Müller), Karl Markovics (Curt Bräuer), Rolf Kristian Larsen (Brynjar Hammer), Andreas Lust (Pohlmann), Erik Hivju (Birger Eriksen), Arthur Hakalahti (Fredrik Seeberg), Benjamin Lønne Røsler (Helge Løken), Eric Vorenholt (Arne Hammer) m.fl.
Spilletid: 130 min.

"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 

Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...

Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?

Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...

Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 

Tunellgraverne i aksjon.

"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

"The Sea" (Regissør: Stephen Brown)

Vakkert om sorg og gamle hemmeligheter!

Filmen "The Sea" er basert på John Banvilles (f. 1945) roman "The Sea" (2005), eller "Havet" som den heter på norsk. "The Sea" er Stephen Browns (f. 1961) debut som regissør. Fra før av har han først og fremst stått som producer av en del filmer, og dessuten opptrådt som skuespiller. 

Max Morden har nettopp mistet sin kone, og sørger dypt. Nå som han er alene, ønsker han å oppsøke stedet hvor han tilbrakte sine barndoms somre. Datteren kjører ham til havet, og han tar inn på et lite pensjonat, som drives av den eksentriske Miss Vavasour. At hun vet hvem han er, merker vi da allerede da hun tar imot ham. "It must be strange for you coming back", sier hun da han ankommer. Deretter viser hun ham til rommet hans, som står slik det var den gangen "de" bodde der ... barna ...

Tilbakekomsten til stedet vekker sterke minner hos Max. Ikke bare tenker han tilbake på den siste tiden kona levde, men fortidens minner trenger på. Det er spesielt en sommer som var helt spesiell. Den sommeren han ble kjent med familien Grace, som besto av den vakre moren Connie, skjørtejegeren og faren Carlo og tvillingene. Dessuten barnepiken Rose ... Familien Grace tok ham med til havet, og der badet de og koste seg. Familien Grace var bemidlet, i motsetning til hans egen familie. Dette gjorde at han følte seg underlegen. Kanskje av den grunn opptrådte han ofte som en observatør til det familien Grace foretar seg, i stedet for selv å delta aktivt i deres gjøren og laden. 

Miss Vavasour

Vi aner at Max ikke bare var fascinert av Connie, moren til tvillingene, men at han også var svært forelsket i henne. Samtidig var han vitne til Carlos utroskap med en ung jente som jobbet i kiosken på stedet. Tvillingene kranglet stort sett hele tiden, med tendenser til voldelighet seg i mellom. Så skjedde det noe fatalt. Noe helt grusomt som for all tid merket de involverte ... 

Vakre Connie

Max Morden døyver sorgen med alkohol, mens han jobber seg gjennom minnene. Etter turer på den lokale puben, snubler han seg i seng og sovner. Kveldene i dagligstuen sammen med Miss Vavasour og en annen gjest er langt fra avslappende, og det ligger hele tiden noe uforløst i luften ... 

Tvillingene og Max

I denne filmen har Charlotte Rampling en nokså beskjeden rolle, men hun er like fullt vesentlig for handlingen. Filmen er relativt stillferdig, med vakre og sterke sceniske uttrykk. Den er innspilt i County Wexford i Irland, og den kraftfulle naturen, musikken og drømmeaktige scener som skal illudere minner fra fortiden, tilfører filmen en skjønnhet som man ikke så ofte er vitne til. Rufus Sewell i rollen som skjørtejegeren Carlos er fornøyelig, mens hans bedratte kone Connie er guddommelig vakker - i alle fall slik Max husker henne ... 

Møtet mellom Max og Miss Vavasour kunne kanskje ha vært noe mer spennende, men her setter selvsagt Banvilles roman noen grenser for hva det er mulig å spille på. Selv ble jeg kanskje ørlite skuffet over denne filmen, samtidig som jeg uansett ville ha valgt å se den. Grunnen er at Charlotte Rampling er en av mine favorittskuespillere, og at jeg liker å få med meg filmene hun medvirker i. Dessuten var jeg spent på handlingen, siden den er basert på John Banvilles roman, som jeg lenge har hatt stående ulest i mine bokhyller, men med en klar formening om at jeg skal lese den en dag. 

Filmen har aldri vært vist på norske kinoer, så vidt jeg har klart å finne ut.

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Sea
Nasjonalitet: Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rufus Sewell (Carlo Grace), Natascha McElhone (Connie Grace), Ciarán Hinds (Max Morden), Sinéad Cusack (Anna Morden), Bonnie Wright (Rose), Charlotte Rampling (Miss Vavasour) m.fl.
Spilletid: 87 min.

"Everest" (Regissør: Baltasar Kormákur)

Spektakulært fjellklatredrama

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. Planen var å skrive om filmen tidligere, men det ble lenge med tanken. De siste par ukene har jeg imidlertid kommet så godt i gang med film-blogging at jeg har lyst til å ta den med likevel. 

"Everest" handler om en katastrofe som skjedde i Mount Everest i 1996. En snøstorm rammet klatrerne som var på ekspedisjon, og førte til at de fleste døde. Det er den samme historien som vi kan lese om i Jon Krakauers bok "I tynn luft", som kom ut på Pax forlag i 2015. Journalisten Krakauer var nemlig med på denne ekspedisjonen, og han unnslapp så vidt døden. 

Det er islandske Baltasar Kormákur som har regissert filmen. Han har flere filmer bak seg - de fleste med tilknytning til Reykjavik og Island. 

Det vi blir vitne til i "Everest" er at turer opp til toppen av fjellet - 8 848 meter over havet - nærmest var blitt en slags event enhver turist kunne få med seg på midten av 1990-tallet, dersom man ønsket dette. Mens det tradisjonelt først og fremst var topptrente folk som bega seg ut på en slik hasardiøs ekspedisjon, var dette nå blitt noe mange flere kunne drømme om. 

Menneskene vi møter i "Everest" er av høyst ulikt slag. Men selv om noen har trent for turen i lang tid, mens andre virker nokså desillusjonerte, har de en ting felles: de vil nå toppen av fjellet, koste hva det koste vil! Dette for resten av livet å kunne bli "the guy who climbed to the top of Everest". Om de ikke presterte så mye annet i livet - dét skulle de i alle fall kunne sole seg i: de hadde nådd toppen av Everest, og de var noen pokker til karer! 

Krevende ekspedisjon

Eventen er godt tilrettelagt av arrangørene. Her er det leger med, klatrerne utstyres med ekstra oksygen i sekkene sine, noen bærer mat og utstyr fra base til base og alle deltakerne er kledd slik at de ikke skal fryse. Det er nemlig kaldt oppe i fjellet, og jo høyere opp de kommer, desto tynnere blir luften. 

Værforholdene er på ekspedisjonens side hele veien. Likevel får vi et godt innblikk i at ekspedisjonen er tøff selv i solskinn. Det er dalsøkk som skal forseres med stiger, det er bratte skråninger der de må balansere langs klipper, det er steder hvor de ville vært helt sjanseløse uten sikkerhetstau ... Dette er ikke en tur for blautfisker. Her kreves det tøffe karer - og damer! Ja, for det var faktisk noen damer med i følget også. 

Drømmen om å komme helt til toppen holder motet oppe

Så nærmer de seg toppen! Noen må gi seg fordi den tynne lufta gir seg utslag i hodepine og andre fysiske utslag. Men for dem som når toppen er det en sann lykke! De greide det! Og blir dermed medlemmer i en meget eksklusiv klubb som har sett de vakre fjelltoppene fra Mount Everest´s absolutt høyeste punkt! Det er berusende, eventyrlig og helt til å miste pusten av!

Så er de der - på toppen av selveste Mount Everest!

Så snur det ... En voldsom storm rammer ekspedisjonen. Det hele skjer så fort at det er for sent å komme seg i sikkerhet. Fasiten kjenner vi. De fleste omkom før de kom seg ned fra fjellet. Enten fordi de frøs ihjel eller pga. fallskader ... De få som overlevde fikk med seg hele tragedien i alle sine grufulle detaljer. De møtte nemlig på alle de døde underveis. Det var ikke lenger et eventyr, men en ufattelig tragedie som med ett fikk det hele til å fortone seg som meningsløs dumskap. 

Det fine med denne filmen er at det - til tross for at den er amerikansk-produsert - ikke spilles på overdrivelser eller one-man-helteshow, slik vi er vant til å se i Hollywood-produserte katastrofefilmer. Hele settingen - ekspedisjonen satt opp mot de enorme fjellene som skal forseres - er tilstrekkelig for å gi filmen den nødvendige spenningen. Selvsagt er det ikke filmet fra toppen av Mount Everest i de mest spektakulære filmscenene. Noen av scenene er filmet i de italienske alper, noen er filmet på Island og noen er filmet i Nepal ved Mount Everest. Siden luften oppe i høyden er så tynn, er det ikke bare å sende opp et helikopter i høyden heller, så her ligger det mye arbeid bak for å gjøre kulissene i filmen så ekte og troverdig som mulig. Det har man lyktes godt med!

Jeg opplevde skuespillerprestasjonene i denne filmen som gode. Her har man riktignok krydret på med litt kjendisfaktor på kvinnesiden, ved at Keira Knightley spiller en gravid kone som sitter hjemme og gråter og venter på mannen sin, og Emily Watson som en av event-arrangørene. Jason Clarke har en rolle som ekspedisjonsleder. Han har hatt en rekke filmroller, men fremstår likevel for meg som relativt ukjent siden jeg knapt har registrert ham i et par filmer tidligere. Tilsvarende gjelder Josh James Brolin og John Hawkes - bare for å ha nevnt noen.  

Alt i alt en spennende film, som det er vel verdt å få med seg! At den er basert på virkelige hendelser, gjør filmen interessant etter min oppfatning.

DVD´en slippes den 8. februar i år. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Everest
Nasjonalitet: USA/England
Sjanger: Drama/Thriller
Skuespillere: Jake Gyllenhaal (Scott Fisher - ekspedisjonsleder), Josh Brolin (Beck Weathers - lege), John Hawkes (Doug Hansen - postmann), Jason Clarke (Rob Hall- ekspedisjonsleder), Clive Standen (Ed Viesturs), Vanessa Kirby (Sandy Hill), Michael Kelly (Jon Krakauer - journalist), Martin Henderson (Andy Harris), Sam Worthington (Guy Cotter), Thomas M. Wright (Michael Groom), Keira Knightley (Jan Arnold - Robert Halls gravide kone), Emily Watson (Helen Wilton) m.fl.
Spilletid: 121 min.

"The Theory of Everything" (Regissør: James March)

Blir dette "beste film" etter Oscar-utdelingen senere i dag?

Om Oscar-nominasjonene:

"The Theory of Everything" er en av de Oscar-nominerte filmene det i år er knyttet store forventninger til. Ikke bare er filmen nominert i kategorien beste film, men begge hovedrolleinnehaverne - Eddie Redmayne og Felicity Jones - er nominert i kategoriene beste mannlige og kvinnelige hovedrolle. I tillegg er filmen nominert i kategoriene beste adapterte manus og beste originalmusikk (Johann Johansson). 

Jeg har dessverre ikke rukket å se alle filmene i kategorien beste film før årets prisutdeling i kveld, slik jeg hadde ambisjoner om. Likevel tror jeg ikke at jeg tar munnen for full når jeg hevder at akkurat denne filmen har alt som trengs for å stikke av med prisen som beste film og beste mannlige hovedrolle. Eddie Redmayne er fra før av en fantastisk skuespiller, men her - nettopp i denne filmen - spiller han sitt livs hovedrolle! Og er det noe den amerikanske Oscar-komiteen er svak for, så er det hovedrolleinnehavere som gjennomgår en fullstendig forvandling i forhold til sitt vanlige fysiske uttrykk. 

Litt om regissøren:

James March (f. 1963) er en britisk film- og dokumentar-regissør, som er best kjent for filmen "Man on Wire" (2008), kan jeg lese på Wikipedia. Filmografien hans er ikke veldig stor, men inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha sett nærmere på den er at dette er en regissør som går meget grundig til verks når han først bestemmer seg for å lage en film. Listen over nominasjoner og priser er nemlig meget lang tatt i betraktning at han kun har medvirket i syv filmer i årene 1999 - d.d. Jeg vil anta at listen over pristildelinger for denne siste filmen også vil bli lang. 

Om Stephen Hawking, som filmen er basert på:

Stephen Hawking (f. 1942) er en britisk fysiker og matematiker, som er særlig kjent for sine arbeider om sorte hull og for å forbinde den generelle relativitetsteorien med kvantemekanikken. (Kilde: Wikipedia)

Hawking fikk i ung alder påvist motonevronsykdom (som er relatert til ALS), en sykdom som gjør at musklene gradvis svekkes. Nokså tidlig ble han lenket til rullestolen, og etter en episode med lungebetennelse ble han operert med tracheostomi (dvs. at det ble opererert et hull i halsen hans). Etter dette kunne han ikke lenger snakke. I alle år har han kommunisert ved hjelp av en datamaskin, som kan snakke, og mens han i begynnelsen kunne styre denne med hendene, styrer han den i dag med øynene og enkelte muskler i ansiktet. Dette gjør at han kan skrive bøker, føre samtaler og holde foredrag. Hans mest kjente verk er "A Brief History of Time", som kom ut i 1988. 

Om Jane Wilde Hawking:

Jane Wilde Hawking (f. 1944) var Stephen Hawkings første kone. Hun traff Stephen rett før han fikk påvist sin nevrologiske sykdom, og bestemte seg for å gifte seg med ham, selv om de begge visste at han kun hadde ca. to år igjen å leve. Hun ønsket at de skulle få denne tiden sammen. Lite visste hun at det skulle bli et helt liv. Stephen Hawking trosset nemlig alle de dystre spådommene om livslengde, og han lever fremdeles den dag i dag. (Kilde: Wikipedia)

I løpet av ekteskapet fikk de tre barn; Robert (1967), Lucy (1970) og Tim (1979). Ekteskapet tok slutt i 1990, idet Stephen valgte å flytte til USA sammen med kvinnen som frem til da hadde vært hans personlige assistent. Etter dette levde Jane og Jonathan Jones, dirigenten i kirkekoret hvor Jane sang, ut sine følelser for hverandre, og de giftet seg etter hvert.

Jane Wilde Hawking utga i 1999 boka "Music to Move the Stars: A Life with Stephen" go i 2008 "Travelling to Infinity: My Life with Stephen". Filmen er basert på hennes siste bok.

Om filmen:

I filmen "The Theory of Everything" møter vi Eddie Redmayne i rollen som Stephen Hawking og Felicity Jones i rollen som hans kone Jane. Allerede under deres første stevnemøter aner vi et annet alvor enn det vi vanligvis forbinder med forelskelse i ung alder. Stephen er kun opptatt av matematikk, et fag han senere måtte endre til fysikk siden det ikke fantes matematikk-undervisning på hans nivå den gangen. Han er klossete, mister lett ting, er ikke som Janes jevnaldrende. Ikke danser han, og han er heller ikke en elegant forfører, stinn av selvtillit. Likevel elsker hun ham så høyt at da den ulykksalige diagnosen kommer for en dag, er det ikke noe annet hun vil enn å være sammen med ham. 

Unge og forelskede - på skoleball

Alle rundt paret, også Stephens far, advarer Jane. Stephen forsøker også å støte henne fra seg, fordi han skjønner at han ikke har noen fremtid å by henne. Likevel gifter de seg, og etter hvert får de også tre barn. Selv om Stephen opprettholder sitt yrke, og blir både doktor og professor i fysikk, svekkes han betydelig for hvert år som går. Så pass at hans mor lurer på om han egentlig er far til deres siste barn ... 

Stephen Hawking bindes etter hvert til rullestolen

Det tar på med tre små barn og en hjelpetrengende mann i tillegg. Økonomien tillater heller ikke at de leier inn den hjelpen de så sårt trenger. Jane får ikke tid til egen karriere, og er på randen av sammenbrudd da moren hennes - spilt av Emily Watson - foreslår at hun skal ta opp sangen, begynne å synge i kirkekoret. Det handler om en time hver uke, bare til henne. 

Stephen Hawking sammen med gode venner

Jane begynner å synge i kirkekoret, og der treffer hun Jonathan. Etter hvert knyttes Jonathan tett til familien Hawking - så pass at det ikke er til å unngå at det oppstår varme følelser mellom ham og Jane. Følelser de ikke tillater seg å leve ut, men som gjør det umulig å fortsette ... 

Stephen Hawking og barna

Som tidligere nevnt spiller Eddie Redmayne sin livs rolle i denne filmen. Parallellene til den tidligere Oscar-vinneren Daniel Day-Lewis og hans fantastiske rolletolkning som den CP-rammede Christy Brown i filmen "Min venstre fot", er slående. Felicity Jones gjør også en svært god rolletolkning som hans kone, men her vil jeg tro at hun vil møte atskillig konkurranse i kategorien beste kvinnelige hovedrolle i Julianne Moore (i filmen "Still Alice", som jeg riktignok ikke har sett enda, men ikke unngått å få med meg har fått stråelende kritikker). Hennes rolle er mer ordinær, og hun gis mindre å spille på enn Eddie Redmayne. Historien i "The Theory of Everything" er sterk, noen ganger så sterk at tårene kom, og dermed har den alt som trengs til virkelig å krype inn i sjelen til alle oss som ser den. For er ikke historien om Stephen Hawking en herlig påminnelse om at ingenting er umulig, bare man vil dette tilstrekkelig sterkt? At på til er historien høyst virkelig! Denne filmen kommer jeg ikke til å glemme med det første! En av de virkelig bedre filmene jeg har sett! Og bare for å ha nevnt det: man skulle egentlig tro at filmen var britisk! 

Filmen går på kino for tiden. Dersom du er blant dem som ikke går for ofte på kino, anbefaler jeg at du i alle fall får med deg denne! Og helt til slutt - filmmusikken er helt fantastisk!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 var at Eddie Redmayne vant Oscar i kategorien beste mannlige hovedrolle.)

Innspilt: 2014 
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Hawking), Felicity Jones (Jane Wilde Hawking), Charlie Cox (Jonathan Jones, Janes andre ektemann), Emily Watson (Janes mor), Simon McBurney (Stephens far), David Thewlis (Stephens lærer og etter hvert kollega ved Cambridge Univercity), Maxine Peake (Stephens andre kone) m.fl.
Spilletid: 123 min.

"Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" (Regissør: Felix Herngren)

Skuffende fjas

Det er snart tre år siden jeg leste boka "alle" snakket om den gangen - nemlig Jonas Jonassons angivelig fantastiske bok "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant". Jeg likte ikke boka og fant den ikke det minste morsom. Lenge følte jeg meg alene om å mene akkurat dét. Som om det var en mangel ved meg og min humor at jeg ikke lo en eneste gang - ikke én gang, faktisk. Mens andre fortalte at de nesten ikke klarte å lese boka, fordi de ikke kunne stoppe å le ... Kanskje ble jeg skuffet fordi boka var så til de grader hausset opp på forhånd? Eller jeg hadde en dårlig dag da jeg leste den ... ? Grunnene kan være så mange. I alle fall kunne jeg etter hvert konstatere at det var flere enn meg som hadde det på samme måte. 

I alle fall - mens jeg leste boka, tenkte jeg at "denne boka må da gjøre seg veldig godt som film!" Og film har det blitt. Jeg er ikke kjent som en som gir opp med det første, og jeg liker å gi saker og ting en hederlig, ny sjanse. Så også med filmen etter denne for meg skuffende boka ... 

På Filmweb.no har filmen fått karakteren 7,1 av 10,0 oppnåelige poeng delt ut av 1728 stemmegivende publikumere i skrivende stund. Kritikerne har vært noe mer lunkne med sine 6,2 i snitt (utdelt av i alt 10 kritikere). Mens jeg etter å ha sett denne filmen ville ha gitt den en karakter mellom 3 og 4. For filmen er vellaget så det holder, og Robert Gustafsson kunne neppe ha spilt hundreåringen med mer innlevelse og patos enn han har gjort. Det er bare det at jeg heller ikke har funnet filmen morsom ... Dvs. jeg lo en gang - men det var også alt. Og scenen jeg lo av er så banal at jeg ikke en gang våger å innrømme hva det var som fikk meg til å le, fordi det er en flau bismak også ved dette ... 

Jeg har nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet i min bokanmeldelse av "Hundreåringen ...", og går derfor ikke i dybden på denne enda en gang. Ikke annet enn å nevne at handlingen i filmen starter - slik tittelen så treffende gir inntrykk av - med at hundreåringen Alan Karlsson klatrer ut av vinduet og forsvinner fra sitt eget hundreårs-kalas på aldershjemmet. Han forsvinner fra bygda, og dette blir starten på et eventyr, der han ramler borti den ene snodige typen etter den andre. Alt mens vi i tilbakeblikk får se hvordan Alan har hatt avgjørende innvirkning på nesten hele 1900-tallets historie - gjennom møter med Spanias Franco, Tysklands Hitler, USAs president Truman, Sovjets president Stalin, Kinas Formann Mao osv., osv. 

Regissøren Felix Herngren (f. 1967) har så langt tre filmer på samvittigheten, men er nok mest kjent som skuespiller. 

Min oppfatning av denne filmen bør nok uansett ikke tillegges særlig vekt i det store og det hele, fordi jeg åpenbart ikke er innenfor målgruppen av filmen. For meg ble dette rett og slett bare fjas uten mål og mening. Det jeg uansett kan konstatere er at denne gangen kom ikke forventningene - verken de dårlige eller gode - i veien for min opplevelse av filmen. Den fenget bare ikke. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönstret og försvann
Nasjonalitet: Sverige
Språk: Svensk
Genre: Komedie
Skuespillere: Robert Gustafsson (Allan Karlsson), Iwar Wiklander (Julius), David Wiberg (Benny), Mia Skäringer (Gunilla), Jens Hultén (Gäddan) m.fl.
Spilletid: 109 minutter

"Night Train to Lisbon" (Regissør: Bille August")

Filmatisering av "Nattoget til Lisboa"

"Night Train to Lisbon" er basert på Pascal Merciers (hvis egentlige navn er Peter Bieri) bestselgende roman med samme navn - "Nattoget til Lisboa" fra 2004, som utkom på norsk i 2010. Så langt jeg har klart å finne ut har Mercier ikke utgitt flere bøker etter dette. Derimot er hans tidligere bøker forsøkt hengt på suksessen med "Nattoget til Lisboa" - uten særlig hell, kan det se ut som. Da jeg kom over filmen på Platekompaniet her om dagen, var jeg uansett ikke i tvil om at jeg ønsket å se filmen. Ikke bare står boka som filmen er basert på, fremdeles ulest i mine bokhyller, men en av årets ferieturer går bl.a. til Portugal og Lisboa - og da var den rett og slett et "must". 

Jeg har ikke klart å finne noen opplysninger som tyder på at denne filmen har vært vist eller skal vises på norske kinoer. Kanskje kan det ha sammenheng med at filmen ikke gjorde særlig suksess på Berlin film-festivalen i 2013? Jeg synes uansett at det er litt oppsiktsvekkende at denne filmen, med selveste Bille August i regissørstolen og med Jeremy Irons i hovedrollen, ikke blir vist på norske kinoer, dersom dette altså er riktig. Så dårlig er den nemlig ikke! Men den er kanskje ikke den publikums-magneten den trenger å være for å bli satset på?

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

I filmens innledende scene er vi i Bern i Sveits, og gymnaslæreren Raimund Gregorius kommer over en ung kvinne som ønsker å ta sitt eget liv ved å hoppe utfor en bru. Han klarer å forhindre selvmordet, men så forsvinner kvinnen og han sitter igjen med hennes røde frakk og en mystisk bok skrevet av portugiseren Amadeu do Prado. 

Før Raimund vet ordet av det, befinner han seg på nattoget til Lisboa, mens han oppslukes av Amadeu do Prados bok. Denne boka handler om Amadeu selv og livet hans frem til opprøret mot diktauret (Salazar-diktauret) i 1974 - kalt nellikrevolusjonen. 

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

Da Raimund er fremme i Lisboa, tar han han inn på et hotell og begynner å oppsøke mennesker som er nevnt i Amadeu do Pardos bok for å finne ut hva som egentlig skjedde. I første omgang besøker han Amadeus søster Adriana (og her dukker Charlotte Rampling overraskende opp i rollen som Adriana). Hun oppfører seg til å begynne med som om Amadeu fortsatt lever, mens det nokså snart viser seg at han døde mens han fremdeles var nokså ung - etter først å ha utdannet seg til lege og deretter engasjert seg i motstandsbevegelsen. 

Lisboa (Foto fra eget arkiv)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen enn at vi blir trukket inn i et trekantdrama og en kjærlighetshistorie, og at det som egentlig skjedde den gangen avdekkes lag for lag etter som Raimund får flere av de involverte i tale. Og midt oppi alt må han selv ta sitt eget liv opp til revisjon. Han fascineres nemlig dypt over hvor levende disse fortidens mennesker var, og hvor dødt hans eget liv er blitt. Det hjelper selvsagt at en annen kvinne forteller ham at han slett ikke er så kjedelig som hans eks-kone en gang mente at han var ... 

Nettopp fordi jeg vet at boka neppe kommer til å bli lest fordi den gang på gang taper terreng i forhold til alt nytt som hele tiden strømmer på, var det veldig greit å få sett filmversjonen av den. Når Jeremy Irons er hovedrolleinnehaver i en film, bærer han historien og vel og så det på sine skuldre, og man tolererer ganske mye uten å begynne å gjespe. Likevel - starten på denne filmen er og blir noe treg, kanskje mest av alt fordi filmprodusentene forsøker å være litt for tro mot boka? Og så fungerer dette ikke helt ... Man kan liksom ikke tro på at en voksen mann bryter opp fra sin vante tilværelse og kaster seg på et tog til Lisboa - bare på grunn av en bok? Eller?

Pascal Mercier har som så mange andre bestselgende forfattere valgt å skrive en roman med en rammefortelling og en historie i historien. En velkjent oppskrift, for å si det sånn. Noen ganger fungerer dette veldig fint - andre ganger ikke. Selv blir jeg ofte sittende igjen med spørsmål ala "Men hvorfor ikke la historien i historien være selve historien?"

Det virkelig interessante med "Night Train to Lisbon" er nemlig historien om det stille og ikke-voldelige opprøret som fant sted mot militærdiktaturet i Portugal i 1974 - kalt nellikrevolusjonen. Dette dramaet er henimot mesterlig skildret i filmen, og den skuespilleren hvis navn virkelig hadde fortjent å stå på filmplakaten, er Jack Huston, han som spiller Amadeu. Nellikrevolusjonen er dessuten så pass ukjent for de fleste at det er interessant å få innblikk i noe av det som skjedde den gangen.

Her og der dukker det opp kjente skuespillere - som Bruno Ganz, som spiller den eldre utgaven av Amadeus ungdomskamerat Jorge O´Kelly. Bruno Ganz er nok mer kjent som Hitler i Der Untergang. Og Lena Olin, som den eldre, men fremdeles meget vakre Estefania, som står mellom Jorge og Amadeu i det tidligere nevnte trekantdramaet, får vi også se litt av.

Noen bøker er vanskeligere å lage film av enn andre, og dette er nok en av dem. Det er litt for mye som skal få plass innenfor en ramme på knapt to timer. Dette går ut over dybden i historien, og de kjappe sprangene fra den ene scenen til den andre blir vanskeligere å følge. Kanskje ville denne filmen rett og slett ha gjort seg enda bedre dersom den var laget som en TV-serie?

Men - filmen er ikke dårlig, bare for å ha sagt det! Jeg ble greit underholdt underveis, og jeg fikk innblikk i en del av Portugals historie som jeg ikke kjente veldig godt fra før av. Skuespillerne som er med, er flotte, og ekstraordinært morsomt er at vi faktisk får se litt av Lisboa - særlig fra den sjarmerende bydelen Alfama med sine bygninger dekorert med keramikkfliser. En noe over middels film, vil jeg konkludere med!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Night Train to Lisbon
Nasjonalitet: Tyskland, Sveits og Portugal
Genre: Drama 
Skuespillere: Jeremy Irons (Raimund Gregorius), Mélanie Laurent (unge Estefania), Jack Huston (Amadeu do Prado), Martina Gedeck (Mariana), Bruno Ganx (Jorge O´Kelly den eldre), Christopher Lee (Fader Bartolomeu den eldre), Lena OLin (Estefania den eldre), Charlotte Rampling (Adriana do Prado den eldre) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

Raimund forhindrer denne ukjente kvinnens selvmord

På nattoget til Lisboa

Har skjebnen en joker i ermet til Raimund?

"Boktyven" (Regissør: Brian Percival)

En film som fortjent for Markus Zusaks fantastiske bok!

Det er nesten seks år siden jeg leste Markus Zusaks nydelige og ikke minst triste roman "Boktyven", som opprinnelig utkom i 2005 (men på norsk først i 2007, utgitt av Cappelen Damm). Og selv om jeg ikke husker absolutt alle detaljer fra boka den dag i dag, husker jeg fremdeles hvilken enorm effekt den hadde på meg. Da jeg før jul mottok en invitasjon til en eksklusiv førvisning av filmen fra Cappelen Damm, var jeg ikke sen om å takke ja! For med stjerneskuespillere som Geoffrey Rush og Emily Watson i hovedrollene som Liesels fosterforeldre Hans og Rosa, måtte det jo rett og slett bli bra! Derimot var jeg mer spent på rolletolkningene av Liesel, vennen Rudy og ikke minst jøden Max ... 

Visningen av filmen fant sted på Filmklubben (i lokalene til Cinemateket) i ettermiddag, og en engasjert redaktør fra Cappelen Damm introduserte filmen gjennom å fortelle om sitt spesielle forhold til boka, som forlaget var så heldig å sikre seg i sin tid. Lenge har man ventet på filmen, og nå er den altså her - og skal ha Norgespremiere 17. januar 2014!

I filmen åpningsscene hilser vi på Døden, selve fortellerstemmen i filmen - som i boka. Alle skal vi dø en gang, men bare Døden vet når dette skal skje. Døden ber oss om å ta det med ro, fordi vi uansett ikke kan unnslippe vår skjebne ... Så dras vi gjennom en togkupé, inntil vi møter Liesel, broren og deres mor. Broren dør i armene på moren, og han må begraves ved skinnegangen. Idet broren går i jorda og moren faller sammen og hulker, griper Liesel tak i en bok som graveren har lagt fra seg i snøen. Hun stjeler sin første bok - Boktyven ... Lite aner hun at moren skal forlate henne hos noen som skal føre henne til Hans og Rosa, mens moren selv sendes til en konsentrasjonsleir. Ja, for dette er rett før andre verdenskrig, vi befinner oss i Tyskland - eller nærmere bestemt Berlin etter hvert - og Hitler sitter ved makten. 

Liesel og vennen Rudy

Møtet med Hans og Rosa er skremmende i sin ublidhet for Liesel, som er fra seg av sorg over å ha mistet både sin bror og sin mor i løpet av kort tid. Særlig bryske Rosa er skremmende, fordi hun hele tiden skjeller og smeller og er sur absolutt hele tiden. Det oppstår imidlertid nokså raskt sterke bånd mellom Liesel og Hans, som tar henne under sine beskyttende vinger og er omsorgsfullheten selv. Da det senere viser seg at Liesel ikke kan lese, er det han som lærer henne bokstavenes magi. Og Liesel, som etter hvert blir god venn med den skjønne, lysluggete gutten Rudy, skal etter hvert vise seg å bli en mestertyv i bøkenes verden. 

Bøkene skal dessuten få avgjørende betydning når jøden Max dukker opp, og de må gjemme ham i kjelleren. Når han til tider svever mellom liv og død, opprettholdes hans vilje til å leve gjennom alle historiene Liesel leser for ham ... 

Liesel stjeler en bok fra et bokbål

Bakteppet i filmen er som tidligere nevnt andre verdenskrig, og mens Liesel og Rudy, som bare drømmer om et kyss, utvikler et vennskap sterkere enn alt, blir vi vitne til krystallnatten, jødeforfølgelse og nazismens fremmarsj. Etter hvert som det går dårligere og Tyskland møter mer motstand, utkommanderes den ene familiefaren etter den andre i krigen - og heller ikke Hans slipper unna ... Britene bomber Berlin sønder og sammen, og nede i bomberommet fjetrer Liesel alle de redselsslagne naboene gjennom sine historier - hvor hun prøver å overdøve lyden av sirener og bombing med sine fortellinger ... 

Ingen våger å protestere av frykt for angiveri

Det er alltid vanskelig når det skal lages film av en bok man har elsket svært høyt, men denne gangen har produsentene virkelig fått det til! Sophie Nélisse er riktignok nesten for fullkommen og vakker i rollen som Liesel, og det samme kan man i grunnen si om Nico Liersch i rollen som Rudy. Like fullt - de er til å smelte fullstendig av! Joda, så blir det kanskje også noe stereotypt når forholdet mellom de snille og de slemme beskrives, men jeg tilgir dem, jeg tilgir dem! Like så tilgir jeg at miljøskildringene er noe romantisert og naivistisk i formen. Det noe naivistiske uttrykket i filmen er jo også en genre innenfor filmkunsten, og her passet det helt fint. 

Liesel leser for Max i kjelleren

Etter hvert viser det seg selvfølgelig at Rosa rommer et varmt og bankende hjerte - ikke minst for Liesel, og når dette kommer for en dag - ja, da er det bare å finne frem lommetørkleet. Og da trenger du ikke å pakke det vekk, for dette kommer du til å trenge resten av filmen. Regn rett og slett med en håndfull med hulkeepisoder før rulleteksten kommer, og ha sminkepungen og pudderet klart før du forlater salen! 

Og dersom du skulle være det minste i tvil: Jeg anbefaler denne filmen varmt og sier bare: gled eder! For dette er en film en bokelsker med respekt for seg selv ikke ønsker å gå glipp av! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Book Thief
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Sophie Nélisse (Liesel Merninger), Geoffrey Rush (Hans Hubermann), Emilt Watson (Rosa Hubermann), Ben Schnetzer (Max Vandenburg), Nico Liersch (Rudy Steiner) m.fl. 
Spilletid: 130 min.