"Bohemian Rhapsody" (Regissører: Dexter Fletcher og Bryan Singer)

Årets musikkfilm!

Jeg husker godt det magiske øyeblikket da jeg hørte "Bohemian Rhapsody" av Queen for første gang på radio. Jeg tror det må ha vært i 1976. Jeg hadde nettopp fått meg en flunkende ny radio-kassett-spiller, og satt og hørte på svensk radio (kan det ha vært Poporama?). Og der kom låten! Jeg var snar til å ta opp låten på en uinnspilt kassett, og der hadde den blant annet godt selskap med Abbas "Money, money, money", som kom omtrent på samme tiden. "Bohemian Rhapsody" har siden fulgt meg som en av mine virkelig topp-ti-favoritter innen sjangeren. Det har også Queen som band og med vokalisten Freddy Mercury gjort, til tross for at Mercury døde allerede i 1991. Etter dette kom det naturlig nok intet nytt. 

I år kom endelig en film om dette fantastiske bandet og om Freddy Mercury spesielt. Er det mulig for noen skuespiller å fremstille Freddy Mercurys særegne stil? tenkte jeg før jeg så filmen på kino her om dagen. Ja, faktisk! Den egyptisk-amerikanske skuespillere Rami Malek har virkelig klart det! Freddy Mercury var selv indisk-britisk (parsi), og het opprinnelig Farrokh Bulsara (f. 1946). Da han ble Queens frontfigur, tok han navnet som han senere er kjent under. 

I filmens åpningsscene er Farrokh Bulsara/Freddy Mercury, som er college-student og studerer design, tilstede på en konsert der bandet Smile opptrer. Da deres vokalist slutter, tilbyr han seg å overta hans plass som ledende vokalist, og i tillegg som pianist. Bandet består av Brian May (ledende gitar og vokalist) og Roger Taylor (trommer og vokalist). Året er 1970. Senere kommer også John Deacon (bassgitar) til. 

Queen

Vi følger bandet gjennom deres gryende suksess etter å ha fått platekontrakt med EMI. Freddy Mercury har høyere ambisjoner for bandet enn de øvrige bandmedlemmene, og han driver dem fra skanse til skanse. Selv utvikler han etter hvert et image, som mer og mer får et slags homoerotisk preg, selv om ingen foreløpig snakker høyt om hans legning. I 1970-årene var det mye tabu forbundet med homofili, og for kjente personer satt nok dette mye lenger i enn for vanlige folk, til langt ut på 1980-tallet. Så kom AIDS-emidemien, som på mange måter var en konsekvens av at homofil kjærlighet og begjær ikke tålte dagens lys og mest av alt fant sted i det skjulte. For Freddy Mercury, som i forbindelse med bandets gjennombrudd hadde en kvinnelig samboer som han var veldig glad i, men gled mer og mer bort fra etter hvert som han fant seg selv, betydde nok dette at han kunne miste sine fans dersom de fant ut hvordan det egentlig sto til med ham. Dersom han hadde levd noen tiår senere, ville dette neppe ha kommet på spissen. 

Freddy Mercury og Rami Malek

Heldigvis er det først og fremst musikken som står i fokus i filmen, men alt det andre hører selvsagt med til historien. Det tegnes et bilde av en ensom og lengtende mann, som har store talenter, men som sliter med å få livet til å henge sammen og danne noe meningsfylt. Ikke overraskende får ville fester og dop en litt for stor plass i livet hans. Selv om det for lengst er slutt mellom ham og hans tidligere samboer, beholder de vennskapet i årene etterpå. 

Vi får opplevde en del ikoniske øyeblikk, som da EMI nektet å utgi "Bohemian Rhapsody" som singel, angivelig fordi låten var for lang. Hvor mange ganger må ikke sjefen i EMI ha dratt seg i håret av fortvilelse da nettopp den låten gjorde enorm suksess og lå på toppen av hitlistene i ukesvis ... Vi blir også vitne til en venns svik, berømte intervjuer, berømte konserter, hvordan ikoniske låter ble til, bruddet og senere gjenforeningen mellom Freddy Mercury og Queen osv. Og vi får også innblikk i Freddy Mercurys oppvekst i en innvandrerfamilie i England.

Rami Malek gjør en formidabel rolletolkning av Freddy Mercury

Jeg skal ikke røpe så mye mer av filmens innhold. Dette er nemlig en film du bare må se! Det er selvsagt en fordel å like Queens musikk, men jeg tenker at også de som ikke har et spesielt forhold til musikken vil få stort utbytte av filmen, som musikkhistorisk er meget interessant. Selv satt jeg trollbundet fra første stund, fascinert av hvordan historien blir fortalt og hvordan den filmteknisk blir formidlet. Kameraføringen gjør at vi seere kommer tett på. Dessuten ble jeg naturlig nok svært fascinert av skuespiller Rami Maleks eksakte gjengivelse av Freddy Mercury, hans sceneriske utstråling, ansiktslikheten med utstående tenner osv. Og så musikken da! Den er bare helt formidabel - med opptredenen under Live Aid i 1985 som det absolutte høydepunkt! De øvrige bandmedlemmene er for øvrig fremstilt meget autentiske.

Etter at filmen var ferdig, var jeg i alle fall sikker på to ting: at jeg kommer til å se filmen igjen på kino før den tas av lerretet - og at Rami Malek kommer til å få Oscar for sin rolletolkning av Freddy Mercury! 

"Bohemian Rhapsody" får toppkarakter fra meg! Filmen hadde Norgespremiere 2. november i år, og den kommer nok til å gå riktig lenge på kino!

Innspilt: 2018
Nasjonalitet: Storbritannia og USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rami Malek (Farrokh Bulsara/Freddie Mercury), Lucy Boynton (Mary Austin, Freddy Mercurys kjæreste og samboer), Gwilym Lee (Brian May), Ben Haryd (Roger Taylor), Joe Mazzello (John Deacon), Aidan Gillen (John Reid) m.fl.
Spilletid: 134 min.

"A war" (Regissør: Tobias Lindholm)

Dansk krigsdrama fra Afghanistan

Jeg ble oppmerksom på denne filmen av den danske regissøren Tobias Lindholm i forbindelse med Oscar-nominasjonene tidligere i år. "A war" - med originaltittelen "Krigen" - ble nemlig nominert i kategorien beste utenlandske film. Filmen hadde Norges-premiere i mars i år, og DVD´en har rukket å få release (foreløpig tilgjengelig i Norge gjennom spesialimport - da koster filmen 299 - jeg fikk tak i den på HMV i Aberdeen for et par uker siden). 

Tobias Lindholm er regissøren bak blant annet "A Hijacking" (2012), et knallsterkt kapringsdrama i somalisk farvann (linken peker til min omtale av filmen).  Og for alle som i sin tid så den danske dokumentaren "Armadillo" (2010) som i likhet med herværende film også handler om krigen i Afghanistan, tenker jeg at det er et must å se "A war". Pilou Asbæk spiller hovedrollen både i "A Hajacking" og "A war", og det samme gjør Søren Malling. 

Kompanisjef Claus Pedersen (spilt av Pilou Asbæk) og hans menn er stasjonert i Helmand i Afghanistan. Det er en komplisert krig vi er vitne til fordi virkelighetsbildet endrer seg hele tiden. Oppdraget soldatene har er å sikre at Afghanistan igjen skal bli et trygt land å leve i, men veien dit er lang og uforutsigbar. Taliban truer hele tiden i bakgrunnen, og hvem som er på hvilken side er det i grunnen ingen som kan være sikre på. For lokalbefolkningen handler det nemlig dypest sett om å overleve, og den kortvarige gevinsten kan like så godt være å jobbe for Taliban som for de utenlandske soldatene. Og når et hvert samspill mellom soldatene og lokalbefolkningen innledes med at soldatene peker på de som kommer med ørten maskinpistoler, etterfulgt av en nedverdigende kroppsvisitering, før man slippes inn i varmen, så skal det ikke mye fantasi til for å skjønne at samspillet er meget skjørt. 

Sterkt samhold i kompaniet

I dagliglivet i leiren jobber soldatene med å rydde miner. En dag koster et bittelite feiltrinn utenfor den sikrede linjen at en ung soldat dør. Beinet hans er sprengt i stykker og blodtapet er så stort at livet ikke står til å redde. Dette gjør et sterkt inntrykk på kompaniet. 

Hvert skritt kan være fatalt, for området er minebelagt.

Hjemme i Danmark befinner kona til Claus seg. Claus og Maria har tre barn, som alle reagerer høyst ulikt på at pappaen deres er så langt borte over lang tid. Maria må takle utagerende adferd fra sønnen sin, og når det minste barnet har fått i seg en haug med piller og må på sykehuset for pumping i hu og hast, må de andre ungene være med. Hun har ingen til å passe dem mens hun er borte, og de er for små til å være alene hjemme. Maria savner mannen sin, og lever for de minuttene Claus ringer hjem. 

En ettermiddag ankommer en mann og hans barn leiren der Claus og kompaniet hans holder til. Han ønsker å få bli i leiren, fordi Taliban har truet familien hans på livet dersom han ikke verver seg som soldat for dem. Claus er fast bestemt på at mannen og barna hans ikke kan bli i leiren, og insisterer på at han må gå hjem. Ikke en gang barna får bli. Han lover imidlertid at de skal komme inn til landsbyen dagen etter for å jage bort Taliban. 

Venn eller fiende?

Dagen etter ankommer kompaniet landsbyen, og til deres store fortvilelse er alle drept - voksne som barn. Plutselig blir de utsatt for et bakholdsangrep. En av soldatene blir truffet. Claus er fast bestemt på at de må få soldaten ut av leiren før han dør. De har ikke en sjanse til å få dette til uten luftstøtte, og for å få dette må han ha en PID (positiv identification) på at det dreier seg om et fiendtlig mål (og ikke et sivilt mål). Kompaniet får luftstøtte, men det viser seg etterpå at det var kvinner og barn i huset som var identifisert med PID. 

Endelig hjemme hos familien - med en rettssak som venter ... 

Claus blir innkalt til avhør, og før han vet ordet av det er han anklaget for en krigsforbrytelse og blir sendt hjem. I den påfølgende rettssaken handler alt om følgende: hadde han PID eller hadde han ikke det. Claus vet at han ikke hadde dette, men måtte hevde det for å få luftstøtte. Samvittigheten plager ham. Det var ikke slik han hadde tenkt dette. Han risikerer fire års fengsel for forbrytelsen, fordi han tross alt ikke handlet med forsett. Kona hans utsetter ham for et krysspress: hun og barna trenger ham nå - ikke om fire år! Så spørs det hva Claus gjør - under ed - når det kommer til stykket ... Og hva jussen handler om under rettssaken ... 

Jeg har ingen problemer med å forstå hvorfor akkurat denne filmen kom så langt som til å bli en av fem nominerte filmer til Oscar i kategorien beste utenlandske film tidligere i år (se mitt innlegg om Oscar-nominasjonene og vinnerne). "A war" er nemlig et sterkt krigsdrama med et sammensatt og komplisert plott, og hvor skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse. Jeg tipper at denne filmen var den sterkeste utfordreren til vinneren "Son of Saul". 

Hva er egentlig krig i praksis? Det kan være uendelig mange edle motiver som har startet en krig, men til syvende og sist dreier det seg om hvem som overlever til slutt. Her passer jussen veldig dårlig inn, med mindre vi snakker om regelrette folkemord, der hensikten kun er å drepe og utrydde andre mennesker. Krigens uforutsigbare og uoversiktlige veier settes opp mot jussens irrganger, og denne filmen viser med all tydelighet hvor kort jussen kommer når det kommer til stykket. 

Det var i grunnen bare én ting jeg savnet i denne filmen, og som jeg tenker er et interessant moralsk, etisk og juridisk dilemma. Kompaniet til Claus ble beskutt da de befant seg i landsbyen hvor alle var drept. Fienden/Taliban var der. De kunne bare ikke se dem. Så kalte de inn luftstøtte på falske premisser (uten en klar og tydelig PID). I ettertid viste det seg at huset som ble bombet var full av kvinner og barn - altså sivile. Dernest ble dette fremsatt som et brudd på folkeretten. De drepte hadde ingen våpen. Men Taliban var jo der. Det var de som angrep. Mest sannsynlig brukte de sivilbefolkningen som et levende skjold. Og da de skjønte at slaget var tapt, stakk de. Sivilbefolkningen ble igjen. Beviset som ble fremvist i ettertid var at målet som var definert som PID, kun inneholdt sivilbefolkning. Er det virkelig slik at det er i strid med folkeretten å forsvare seg mot et angrep - også fra luften - når fienden misbruker sivilbefolkningen på denne måten? Dette elementet kom overhode ikke frem i filmen.

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg tenker at det er viktig at slike filmer blir sett av mange, fordi den viser hvilke prøvelser soldater som sendes til land som Afghanistan faktisk gjennomgår. Den er dessuten så totalt forskjellig fra Hollywood-filmene innenfor temaet krig, fordi det der er om å gjøre å skape heltefigurer og hovedroller, med tanke på neste års Oscar-utdeling. Uten en tydelig definert hovedrolleinnehaver, kan man nemlig miste muligheten for å konkurrere innenfor kategorien beste mannlige/kvinnelige hovedrolle. I "A war" er det ingen helter, og det er det normalt heller ikke i det virkelige liv. En annen ting jeg vil fremheve som positivt ved denne filmen er at den er fullstendig ribbet for sentimentale triks. Den er heller ikke unødig voldelig, selv om jeg må advare mot noen sterke scener. Dette er rå virkelighet - verken mer eller mindre. Jeg gir toppkarakter!

Innspilt: 2015
Originaltittel: Krigen
Nasjonalitet: Danmark
Språk: Dansk og arabisk
Sjanger: Krigsdrama
Skuespillere: Pilou Asbæk (Claus Michael Pedersen), Søren Malling (Martin R. Olsen), Dar Salim (Najib Bisma), Tuva Novotny (Maria Pedersen), Charlotte Munck (Lisbeth Danning),
Dulfi Al-Jabouri (Lutfi "Lasse" Hassan)
Spilletid: 111 min.

"Steve Jobs" (Regissør: Danny Boyle)

Enda en film om Steve Jobs ... 

Det er laget mange filmer om Steve Jobs (f. 1955 d. 2011). Akkurat denne med Michael Fassbender i hovedrollen, er basert på en biografi ved samme navn av Walter Isaacson. Filmen handler om årene 1984 til 1998, altså før Steve Jobs ble syk, og den starter med at Steve Jobs sluttet i Apple-konsernet etter en intern maktkamp med John Scully (i 1985). 

I likhet med flere av de Oscar-nominerte filmene i år, fikk heller ikke denne filmen noen priser. Michael Fassbender var nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle, mens Kate Winslet var nominert som beste kvinnelige birolle. Selv om begge er erfarne og flotte skuespillere, skjønner jeg godt at ingen av dem fikk prisen. Rollene de er tildelt i denne filmen ga dem nemlig ikke veldig mye å spille på, flate og endimensjonale som de er. Det jeg likevel vil si er at de gjør maksimalt ut av de mulighetene rollene gir dem.

Regissøren Danny Boyle (f. 1956) står blant annet bak filmer som "Trainspotting" (1996), "The Beach" (2000), "Slumdog Millionaire" (2008) og "127 Hours" (2010). Sistnevnte ble nominert til seks Oscar´s. 

I løpet av filmen introduseres vi for en mann hvis personlige egenskaper det er god grunn til å stille spørsmål ved. At fansen elsket ham - de som slapp å forholde seg til ham i hverdagen - er det derimot liten tvil om. Da en tidligere kjæreste dukket opp på banen med et barn - Lisa - som hun hevdet var Steve´s, var han til å begynne med helt ubøyelig. Inntil han bestemte seg for å gi noen dollar til et hus til mor og barn, men fremdeles uten å akseptere farskapet ... Lisa dukket av og til opp, og det ble mer og mer opplagt at hun virkelig var sin fars datter.

Steve Jobs og Joanna Hoffmann - spilt av Michael Fassbender og Kate Winslet

Underveis blir vi vitne til at Steve Jobs tas inn i Apple-varmen igjen, og at det stadig oppsto konflikter rundt ham. Jobs var så sterk at ingen hadde en sjanse til å vinne over ham. De hadde valget mellom enten å gi seg eller forsvinne ... Hans ubøyelige og uforsonlige personlighet var imidlertid også nøkkelen til hans suksess i databransjen. 

Interne krangler, som det var mange av - denne gangen med Steve Wozniak

Da jeg leste meg opp på historien rundt Steve Jobs etter å ha sett filmen, var jeg spesielt opptatt av hvorvidt han noen gang giftet seg eller ikke. I filmen virket han så følelsesmessig avstumpet. Ikke så det ut til at han hadde noen som helst varme å gi andre, og ikke så det ut til at han var mottakelig for andres varme. Han giftet seg faktisk i 1991, og fikk tre barn med sin kone. Lisa ble som tidligere nevnt født utenfor ekteskap (i 1978). At Steve Jobs var gift, kommer ikke frem i filmen om ham. Her er det først og fremst fokus på hvem han var i sitt profesjonelle liv, og hvor Joanna Hoffman (spilt av Kate Winslet) - marketing executive - antakelig var den som sto ham nærmest. 

Gründeren, guruen og helten Steve Jobs

Alt i alt opplevde jeg denne filmen som nokså kjedelig og egentlig litt intetsigende. Det hadde vært mye mer spennende om vi hadde blitt kjent med hele Steve Jobs, dvs. også den han var mer privat. At han var en helt spesiell gründer innenfor databransjen, og at veien opp og frem heller ikke for ham var lineær, føyer seg inn i rekken av andre lignende historier. Filmen er egnet til å gi et bilde av en nokså endimensjonal mann, som uansett hvor vanskelig han må ha vært, hadde fortjent en mer sammensatt fremstilling. Synes nå jeg ... 

Steve Jobs i tenkeboksen

Selv sitter jeg igjen med opplevelsen av ikke å skjønne at skuespillerne i det hele tatt ble nominert til Oscar. Jeg opplevde også handlingen, som hele tiden dreide seg om at Steve Jobs skulle opp på en scene for å bli hyllet av fansen, men ble forsinket pga. diverse krangler, som uinteressant. Riktignok er en del av scenene "spritet opp" med sentrale samtaler mellom Steve Jobs og John Sculley, men det var ikke tilstrekkelig til å vekke min interesse. Det var heller ikke fokuset på alle de datatekniske "umulighetene", som Steve Jobs og teamet hans likevel klarte å løse.

Dersom man tilhører skaren av Steve Jobs-fans, er det helt sikkert et must å se denne filmen. For alle oss andre er filmen en parentes man godt kan hoppe over. 

Filmen hadde Norgespremiere 22. januar i år. Den går ikke lenger på kino. 


Innspilt: 2015
Originaltittel: Steve Jobs
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael Fassbender (Steve Jobs), Kate Winslet (Joanna Hoffman), Seth Rogen (Steve Wozniak), Jeff Daniels (John Sculley) m.fl.
Spilletid: 122 min.

"Creed" (Regissør: Ryan Coogler)

Ny Rocky-film

Innledningsvis er det kanskje greit å ha med seg at jeg aldri har vært noen Sylvester Stallone-fan eller bokser-entusiast. Det er i grunnen bare et par ting som gjorde at jeg valgte å se denne filmen. Det ene er at dette var en av de få filmene som vakte min nysgjerrighet på en lang flytur fra Kina til København. Det andre er at jeg var litt nysgjerrig på Stallones skuespiller-prestasjoner, siden han tross alt ble nominert i kategorien beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscar-utdeling. 

Filmregissøren Ryan Coogler (f. 1986) har en nokså kort film-meritt-liste å vise til. Det er kanskje ikke så rart, siden han er så ung. Men når jeg på Wikipedia leser at han er i gang med filmprosjektet "Black Panther", så skjønner jeg at han antakelig ikke kommer til å påkalle min nysgjerrighet i overskuelig fremtid. 

Sylvester Stallone har for øvrig blitt nominert til Oscar to ganger tidligere. I 1976 ble han nominert i kategorien beste mannlige hovedrolle i filmen "Rocky". Han ble også nominert i kategorien beste originale manus for samme film. 

I "Creed" spiller Sylvester Stallone rollen som den aldrende Rocky Balboa. Han blir kontaktet av Adonis "Donnie" Johnson, sønnen av den døde tungvekts-mesteren Apollo Creed. Adonis ønsker at Rocky skal være hans trener og mentor, slik at han får realisert drømmen om å bli profesjonell bokser. Han ønsker å gå i farens fotspor.

En kommende bokser-stjerne og en avdanket bokser-stjerne

Oppbyggingen av filmen er klassisk i slike bokser-filmer, og denne filmen er ikke noe unntak. Først er den unge bokseren svært lovende - inntil han utfordres av ledende champion. Så ser det skikkelig dystert ut, inntil vår helt selvsagt vinner til slutt. Noe annet ville jo vært helt utenkelig. 

Rocky blir Adonis´ trener og mentor

Mens jeg så denne filmen, tenkte jeg at Sylvester Stallones skuespillerprestasjoner ikke var imponerende i det hele tatt. Han spiller jo bare seg selv, tenkte jeg ... Så leste jeg på Wikipedia (da jeg kom hjem) at den aldrende Rocky Balboa tidligere i sin karriere pådro seg en hjerneskade. Noen brikker falt på plass, for er det noe jeg kjente på mens jeg så filmen, var det nettopp at Sylvester Stallone virker hjerneskadet ... Så kanskje var det noe der ... 

Gode råd fra en som har vært gjennom det meste

Og så har jeg ikke en gang nevnt Michael B. Jordan (f. 1987), han som spiller Adonis "Donnie" Johnson Creed ... Absolutt en spennende skuespiller, som vi garantert kommer til å se mer til i tiden fremover, med mindre alle musklene hans blir sjanger-begrensende. Hans rolletolkning var ikke tilstrekkelig til å bære filmen. 

Testosteron-boost fra treneren

Underveis blir vi selvsagt minnet på hvor farlig - og dermed utrolig mandig og tøft - bokseryrket er. Her kjemper man med livet og helsen som innsats! Noe som gjorde det hele riktig kleint var at tøffingen Rocky underveis fikk en alvorlig kreftdiagnose, men kun hadde Adonis´karriere i fokus ...

Dette er uansett en film de fleste damer styrer unna, fordi den ikke trigger noe hos oss. Dette er og blir en manne-film, som mennene kan få lov til å ha for seg selv! Jeg kjedet meg veldig underveis, og måtte virkelig kjempe for å gidde å se den ferdig. Den varte i tillegg i 133 minutter, noe som for meg var i alle fall en drøy halvtime for lenge. Men som sagt: dersom man synes at Sylvester Stallone er en skikkelig tøffing og elsker sportsdramaer generelt og boksing spesielt, så er denne filmen helt sikkert severdig ... Jeg kan jo legge til at filmen hadde Norges-premiere 15. januar i år, og at den har fått flest firere på terningen av norske anmeldere. Mens den i USA har sopet med seg den ene prisen etter den andre. Det er åpenbart særlig Sylvester Stallone som har fått oppmerksomheten. Noen Oscar ble det ikke denne gangen heller. Og jeg som bare ikke kunne skjønne hvorfor akkurat han skulle være en av fem nominerte mannlige birolle-innehavere, all den tid det er produsert SÅ mange andre utrolige gode filmer ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Creed
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Michael B. Jordan (Adonis "Donnie" Johnson Creed), Sylvester Stallone (Rocky Balboa) m.fl.
Spilletid: 133

"Familien, August: Osage County" (Regissør: John Wells)

Et familiedrama av de helt store! 

John Wells (f. 1956) er en amerikansk teater-, film- og TV-produsent, skribent og regissør. Han har regissert og produsert en rekke filmer som jeg aldri har hørt om (kanskje med unntak av den uhyggelige filmen "One Hour Photo" fra 2002 med Robin Williams i hovedrollen). (Kilde: Wikipedia.)

"Familien, August: Osage County" er en svart komedie basert på det Pulitzer-prisvinnende teaterstykket med samme navn, skrevet av Tracy Letts. 

I filmens åpningsscene introduseres vi for ekteparet Violet og Beverly Weston, spilt av hhv. Meryl Streep og Sam Shepard. Han er en alkoholisert poet - hun har en langt fremskreden munnkreft og er avhengig av vanedannende smertestillende medikamenter (for å si det på en annen måte: hun er narkoman). Det er et sørgelig liv de lever; hun sur og bitter og stort sett alltid på en pille-tripp, han med sorgene druknet i alkohol og med en hang til å gjemme seg bort på sitt arbeidsrom, hvor han ikke gjør stort. Violet er ikke særlig imponert over mannens siste stunt. Han har nemlig ansatt en ung indiansk kvinne som skal ta hånd om praktiske ting som husvask, klesvask og matlaging. 

Hele familien er samlet til noe som må kunne karakteriseres som en familietragedie.

Så forsvinner Beverly plutselig. Han har gjort dette tidligere også, men denne gangen ligger det i luften av det er annerledes. Violet kaller sammen barna, sin søster og deres familier, som kommer ilende til, noen langveisfra og andre fra nabolaget. Dermed er det duket for et familiedrama av de helt store! Men om noen trodde at all futt og fart har gått ut av Violet sammen med den progredierende kreftsykdommen, så tar de feil ... Hun kan absolutt bite fra seg! Det meste kommer ufiltrert ut av munnen hennes, og den verbale brutaliteten hennes takles ulikt av de forskjellige familiemedlemmene. Noen mer ansvarsfulle enn andre, noen mer egosentriske (eller grensesettende) - alle med hemmeligheter som ikke helt tåler dagens lys ... 

Barbara fortviler om morens likegyldighet over egen situasjon.

Som jeg sa innledningsvis, er dette en svart komedie. Latteren setter seg innimellom litt fast i halsen - særlig når man må innse at det man ler av er en temmelig tragisk familiesituasjon, der det meste har gått galt - ikke bare en gang, men i grunnen hele tiden ... To av døtrene har i sin tid ikke bare flyttet hjemmefra - de har flyktet. Og opplever at nissen i grunnen følger med på lasset. Vi aner forsømte barn, som har fått lite kjærlighet av sine dysfunksjonelle foreldre. Særlig Barbara (spilt av Julia Roberts) lider, og sliter med å sette sunne grenser for moren. 

Far og sønn 

Spørsmålet er: Hvor blir det av Beverly, og hva vet egentlig Violet? Og hva er det med søstrene Violet og Mattie, og hvorfor er de så opprørte over det gryende forholdet mellom "Lille" Charles (spilt av Benedict Cumberbatch) og Ivy? Hemmelighetene avsløres lag for lag etter hvert som handlingen skrider frem ...

Mor og datter i en fortvilet situasjon

I denne stjernespekkede filmen er det virkelig ingenting å si på skuespillerprestasjonene! De er i øvre klasse. Selve historien som filmen bygger på er også interessant og dramaturgisk godt bygget opp. Og kanskje det beste av alt: her må sminken vike for realismen, noe som er høyst uvanlig i en amerikansk film. Dermed får den på et vis et "europeisk preg", dersom man ser bort fra noe melodrama spesielt i Matties og Steves rolletolkninger; hun Violets søster, han en flottenfeier av en kjæreste av Karen, en av Violets døtre som i sin tid flyktet til Florida for å komme lengst mulig vekk fra sine dysfunksjonelle foreldre. 

For en filmelsker er denne filmen et "must"! Den må ses og oppleves!

Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Det bør vel også nevnes at George Clooney har vært produsent.

Innspilt: 2013 
Originaltittel: August: Osage County
Nasjonalitet: USA 
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Violet Weston), Julia Roberts (Barbara Weston-Fordham), Ewan McGregor (Bill Fordham), Chris Cooper (Charles Aiken), Abigail Breslin (Jean Fordham), Benedict Cumberbatch (Lille Charles Aiken), JUliette Lewis (Karen Weston), Margo Martindale (Mattie Fae Aiken), Dermot Mulroney (Steve Huberbrecht), Julianne Nicholson (Ivy Weston), Sam Shepard (Beverly Weston) og Misty Upham (Joanna Monevata)
Spilletid: 120 min. 

"Captain Phillips" (Regissør: Paul Greengrass)

Kapring i somalisk farvann

Det er ikke mer enn toppen et par uker siden "Captain Phillips" hadde release på DVD. Til å begynne med var jeg sterkt i tvil om jeg i det hele tatt skulle prioritere å se denne filmen, siden jeg oppfattet at den langt på vei handlet om mye av det samme som den danske filmen "Kapringen" ("A Hijacking"), som utkom i 2012, men som jeg så for få måneder siden. Begge filmer har nemlig det til felles at de handler om kapring av båter/skip i somalisk farvann. Men så var det noe med at "Captain Phillips" jo er Oscar-nominert, for ikke å glemme at selveste hovedrollen innehas av Tom Hanks ... 

"Captain Phillips" er for øvrig basert på en sann historie om kaptein Richard Phillips, som ble tatt til fange av somaliske pirater i forbindelse med kapringen av det amerikanske lasteskipet MV Maersk Alabama i 2009. Phillips og Stephan Tatty hadde tidligere skrevet boka "A Captain´s Duty: Somali Pirates, Navy SEALS, and Dangerous Days at Sea". Dette skipet var for øvrig det første amerikanske lasteskipet som ble kapret på 200 år ...

Som jeg tidligere har skrevet i min omtale av den danske filmen "Kapringen", var piratvirksomhet og kapring av båter og skip utenfor Somalias kyst et stort problem i årene etter utbruddet av borgerkrigen i landet (fra begynnelsen av 1990-tallet). Noe som vanskeliggjorde situasjonen ytterligere var at det var forbudt med væpnede vakter ombord på handelsskip o.l. (Kilde:Wikipedia) Dette førte til at lasteskip var helt forsvarsløse overfor en håndfull pirater, uansett hvor stort mannskap skipene hadde ombord. Skipsfarten i dette området ble nærmest lammet - inntil det i 2008 ble bestemt at  Task Force 150 skulle beskytte området. Task Force 150 stiller krigsskip til rådighet for å bekjempe terrorisme i internasjonale farvann. Dette har likevel ikke forhindret en og annen kapring, men antall kapringer har sunket dramatisk. Med andre ord er det hjelp å få dersom uhellet skulle være ute. 

Kaprerne

Handlingen i "Captain Phillips" fant sted i 2009. Vi følger kaptein Richard Phillips (spilt av Tom Hanks) fra han drar hjemmefra, sier farvel til sin kone og går ombord i MV Maersk Alabama for å føre skipet fra Oman til Mombasa, rundt Afrikas Horn. Både han og mannskapet vet at de skal kjøre gjennom et farlig farvann, og Phillips er av den grunn svært opptatt av sikkerheten ombord. Han gjennomfører flere sikkerhetsøvelser blant mannskapet og de er godt trent ... tror de. 

Vannkanonene var det eneste våpenet de hadde 

Så får kaptein Phillips øye på et par båter på skipets radar. Følger båtene etter dem, eller er dette helt tilfeldig? Han sørger for å få skipet til å endre retning, og etter dette er det liten tvil om at de faktisk har to forfølgere et sted der ute i havet. Mannskapet varsles og settes i beredskap, og kun flaks redder dem fra kapringen denne gangen. En havarert påhengsmotor ombord på en av kaprernes båter er det som skulle til. Mannskapet er imidlertid ikke i den minste tvil om at disse piratene ikke kommer til å gi seg ... 

Kaprerne tar over kontrollen på skipet

Det går ikke mange timene før piratene atter har tatt opp jakten etter skipet deres. Denne gangen klarer de å innhente MV Maersk Alabama, og det eneste de har å forsvare seg med er vannpumper. Det holder ikke. De skruppelløse piratene entrer skipet, og etter dette er det kun kløkt og ikke rent lite flaks som kan redde dem. Mannskapet gjør det de kan for å forvirre kaprerne og gjøre det mest mulig vanskelig for dem, men kaprerne er desperate og ikke helt rasjonelle ... Kaptein Phillips vet hva han må gjøre og plikten - nemlig å redde mannskapet fra fare - går foran alt. Han tas til gissel og deretter begynner dramaet for alvor i en av skipets livbåter, med U.S. Navy Seals i hælene ... 

Gisseldrama ombord i en livbåt

Mange ganger når jeg ser amerikanske filmer, irriterer det meg dersom fremstillingen blir for svart-hvitt, hvor amerikanerne "selvsagt" er heltene, mens "de andre" alltid er skurkene, og ikke minst at heltene er helter fullstendig uten sprekker i fasaden. Langt på vei opplevde jeg at denne filmen føyde seg inn i rekken av slike filmer. Kaptein Phillips viser ingen redsel, men er helten med stor H, mannskapet er lurere enn lurest og de somaliske kaprerne er nesten umenneskelige i all sin grusomhet. Men: bare nesten! Og det er akkurat dette som redder denne filmen for mitt vedkommende. For vi får se sprekker i fasaden hos den gode kapteinen, og det er jo selvsagt grenser også for hva han kan tåle. Dessuten bidrar fremstillingen av den yngste kapreren, som så vidt har forlatt barndommen, til å mildne noe av det grusomme inntrykket vi får av kaprerne. Det kommer også frem at det er fattigdommen som driver dem til dette - fattigdommen i et land hvor det meste er ødelagt og hvor innbyggerne ut fra de rådende omstendighetene ikke har noen fremtid. Ikke slik vi forstår begrepet "fremtid" i alle fall ... Og vi skjønner at også de bare er brikker i et større spill med bakmenn som styrer det hele. 

Tom Hanks i rollen som kaptein Richard Phillips

"Captain Phillips" er mer spennende enn jeg nesten hadde godt av. Det tok en stund før jeg ble oppmerksom på hvordan jeg satt i konstant helspenn, mens handlingen skred frem. Det var rett og slett så ulidelig spennende at jeg nesten sluttet å puste. 

Skuespillerprestasjonene er det intet å si på. Og spiller Tom Hanks sin rolle som kaptein Richard Phillips godt, så er det ingenting i forhold til lederen av kaprergjengen - Barkhad Abdi i rollen som Abduwali Muse! Abdi har blitt nominert til en rekke priser for sin rolle i "Captain Phillips", hvor han debuterte som skuespiller, men så langt har han måttet nøye seg med nominasjoner. Han er også nominert i klassen beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscarutdeling. Måtte han få en pris som fortjent! Ingen bør nemlig være i tvil om at det er krevende for en ellers fredsommelig eksil-somalier å spille en så desperat og umenneskelig type som Abduwali Muse i en film som denne! 

Barkhad Abdi

"Captain Phillips" er for øvrig nominert til Oscar i klassene beste film, beste manus, beste lydmix, beste lydredigering og beste filmredigering - altså til seks priser når man legger til nominasjonen for beste mannlige birolle. Mitt tips, som like mye handler om hva jeg håper på, er at det kun er Barkhad Abdi som får prisen for beste mannlige birolle. Han er rett og slett formidabel i rollen, og nesten skremmende autentisk slik jeg forestiller meg en somalisk kaprer (fra mitt ringe ståsted). 

For øvrig ble jeg oppmerksom på et CNN-innslag (se nedenfor) mens jeg gjorde litt research rundt filmen, og hvor det stilles spørsmål ved sannhetsgehalten i historien. Det trekker ned mitt helhetsinntrykk av en film som hvilker sterkt på at handlingen skal være fra virkeligheten ... 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Captain Phillips
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/action/biografi
Skuespillere: Tom Hanks (Richard Phillips), Barkhad Abdi (Abduwali Muse), Catherine Keener (Andrea Phillips), Faysal Ahmed (Najee) m.fl.
Spilletid: 134 min.



Det kan også være interessant å se dette CNN-nyhetsinnslaget, hvor mannskapet på MV Maersk Alabama er i harnisk over at kaptein Richard Phillips fremstilles som en helt. Her kommer det frem at kapteinen slett ikke opptrådte heltemodig og at han bevisst styrte skipet gjennom et farvann som satte mannskapet i fare - alt for å spare rederiet for penger. Dessuten fremstilles han som en farlig mann, som ikke tåler kritikk og ikke hører på gode råd.