"Gjenforeningen" (Regissør: Anna Odell)

Et spennende kunstprosjekt om mobbing

Anna Odell (f. 1973) er en svensk kunstner og filmregissør som debuterte med filmen "Gjenforeningen" i 2013. Fra  før av hadde hun laget en kunstfilm som sitt eksamensarbeid - "Ukjent, kvinne 2009-349701", et prosjekt som vakte oppsikt fordi hun brukte seg selv som pasient i psykiatrien for å avsløre ulike maktstrukturer innenfor jussen.

Og brukt seg selv har hun også gjort i filmen "Gjenforeningen". Selv opplevde hun å bli mobbet i samfulle ni år på grunnskolen, og dette har satt sine spor. Da hun i tillegg fikk høre at det hadde vært en 20 års jubileumsfest hvor alle bortsett fra hun var invitert, bestemte hun seg for å lage film om dette. 

Filmen handler kort og godt om hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt invitert. Der hun ankommer en fest hvor alle klemmer og kysser hverandre, mens hun nok en gang merker at de aller fleste forholder seg til henne på en avmålt måte. Vi aner mye dårlig samvittighet hos enkelte, samtidig som de tidligere klassekameratene er opptatt av hvor spesiell hun tross alt var, og er hun ikke veldig spesiell fremdeles, mon tro?

På festen som Anna forestiller seg at hun er invitert på, tar hun tidlig ordet og forteller de andre hvordan hun hadde det mens hun gikk på skolen. Der hun ble oversett og unngått. Ingen ville sitte ved siden av henne med mindre noen var syke, og hun ble holdt for narr på en klassetur. Det var som om hun var besmittet med noe de andre ikke ønsket å komme i berøring av. Mens Anna snakker, kikker enkelte skamfullt ned mens andre blir forbannet. Er de ikke på en fest for å hygge seg, kanskje? Og dersom Anna trenger en terapeut, kan hun vel ta dette ut et annet sted? 

Så reiser en annen gutt i forsamlingen seg, han som var mest populær av alle mens de gikk sammen på skolen. Han forteller en helt annen historie enn den Anna nettopp har formidlet. En historie om samhold og mye moro. Dette gjør Anna eitrende forbannet, særlig fordi akkurat han var den hun oppfattet som den verste, der han ravet øverst i klassehierarkiet. Ikke at han egentlig kom med noen direkte utfall mot henne. Det var vel snarere det at han ikke gjorde noe som helst, og i tillegg overså Anna fullstendig i samfulle ni år, mens de gikk i samme klasse. På den måten legitimerte han mobbingen, og han så en annen vei da den fikk sine styggeste og verste utslag. Anna reiser seg etter at han har snakket, og dette blir starten på en spiral hvor den sympatien vi hadde for henne gradvis forsvinner. For går hun ikke så altfor langt i sin bitterhet? Til slutt ender det med regelrett slosskamp og Anna blir båret ut av lokalet og skuffet inn i en taxi, ydmyket og forlatt. Mens de andre fortsetter festen og er skjønt enige om at det i alle fall ikke var dem det var noe i veien med ... Dessuten var de jo barn den gangen, og hvem kan vel egentlig stille barn til ansvar for det de en gang gjorde?

Det hele er altså bare en film, et kunstprosjekt som Anna har konstruert ut fra en idé om hvordan en slik gjenforening kunne ha fortonet seg dersom hun hadde blitt invitert ... 

Nå begynner det egentlige prosjektet - nemlig å invitere de tidligere klassekameratene til å se filmen sammen med henne og kommentere det de ser. Mens hun ringer rundt, møter hun motbør. Enkelte ønsker åpenbart ikke å si at de ikke vil møte henne igjen, men klarer ikke å si nei og kommer med tåpelige unnskyldninger. Andre sier at de skal ringe tilbake, uten at de gjør det. Men sånn ca. 1/3 av Annas tidligere klassekamerater møter faktisk opp, og dette er den spennende delen av historien. For hva tenker de når de ser filmen? Noen blir svært opptatt av å finne ut hvem som spiller dem selv, en - den mest populære gutten i klassen - skjønner ingenting og er redd for å få sitt gode navn og rykte ødelagt av Annas film, mens en tredje faktisk "legger seg flat" i forhold til hva han har påført henne av smerte. Underveis blir det et poeng hvem som egentlig sørget for at Anna ikke skulle inviteres, og de skylder på hverandre. 

Anna tar ordet på gjenforeningsfesten

Anna treffer også den verste mobberen ved å oppsøke hjemmet der han bor. Vi aner at denne mobberen ikke har forandret seg siden skoledagene. Han er den samme nokså følelsesmessig avstumpede gutten nå som den gang, uten evne til empati for Anna eller for den saks skyld noen andre. 

Hva sitter Anna igjen med etter at prosjektet er så godt som fullført? Å lage film om sine klassekamerater må vel være den ultimate hevnen? Men det er ikke hevn hun er ute etter, men å belyse problemet mobbing fra flest mulig sider. Filmen viser med all tydelighet at de tidligere maktstrukturene som gjaldt i den opprinnelige klassen, fremdeles gjelder. Det er de samme som sitter med definisjonsmakten på hvem som var kule og ukule, inne eller ute. Men å få stempelet mobber på seg, det vil de alle ha seg frabedt. Her er det den gamle leksa om at offeret er den egentlig skyldige, som nærmest ba om å bli plaget fordi han/hun var så spesiell. 

Scene fra gjenforeningsfesten

Scene fra gjenforeningsfesten

Et aspekt ved filmen som jeg faktisk savnet, var hvor alle de voksne var den gangen Anna var barn. Foreldrene, lærerne? Som regel er det kanskje nettopp der legitimeringen av mobbing ligger - foreldre som daglig snakker dritt om andre rundt middagsbordet mens barna hører på, som feller dommer over andre uten å vite hvilke byrder de bærer, lærere som ikke orker å gripe inn når elever de selv innerst inne misliker blir plaget av andre. Dette sier filmen intet om. 

Noe Anna Odell virkelig får synliggjort er at det ikke bare er de aktive mobberne som er ansvarlige, men at også de passive - de som sitter med definisjonsmakten fordi de befinner seg øverst i makthierarkiet - faktisk kan sitte med det største ansvaret når det kommer til stykket. Manglende inkludering, utestengning og isolasjon er noe av det verste man kan påføre et barn, og dette var kjernen i det Anna selv opplevde. Hvem hadde egentlig ansvaret for å bryte isen og ta henne inn i varmen? "De andre"? Dermed pulveriserer alle ansvaret bort fra seg selv, med den følge at ingen gjør noe - heller ikke etter 20 år ... 

"Gjenforeningen" er en utrolig sterk og viktig film, som man bør få med seg! Jeg anbefaler den varmt! Se den sammen med tenåringsbarna og diskuter den etterpå!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Återträffen
Genre: Drama
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Christopher Wollter, Fredrik Meyer, Mikaela Ramel, Minna Treutiger, Henrik Norlén m.fl. 
Spilletid: 89 minutter 

Lena Andersson: "Rettstridig forføyning - En roman om kjærlighet"

Når man elsker feil person

Den svenske forfatteren og journalisten Lena Andersson (f. 1970) har skrevet syv bøker, hvorav "Rettstridig forføyning - En roman om kjærlighet" er hennes sjette. Den utkom på svensk i 2013 og på norsk i år. Med denne romanen fikk forfatteren sitt gjennombrudd, og den innbrakte henne også den prestisjefylte Augustprisen og dessuten Publicistklubbens "Gullpenn". Tittelen, som egentlig er et juridisk uttrykk, og som henspeiler på noe ulovlig - trigget min nysgjerrighet og gjorde at dette var en bok jeg bare måtte lese.

Ester Nilsson er en selvstendig og trygg kvinne i sin beste alder. Hun er poet og essayist, og hun er dyktig i sitt yrke. En dag får hun i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede mens hun forbereder foredraget, merker hun at hun blir fullstendig oppslukt av mannen. Begjæret flommer over, og det er absolutt ingenting hun kan gjøre for å kontrollere det som skjer. 

Lenge før det er klart at det kommer til å skje noe som helst mellom Ester og Hugo, merker hennes samboer at de glir fra hverandre. 

"Det finnes en motstand hos den som vil bort, en redsel for det ukjente, for alt plunderet og for å angre seg. Den som ikke vil bli forlatt, skal utnytte den motstanden. Men da må vedkommende legge bånd på behovet for klarhet og oppriktighet. Saken må forbli omformulert. Den som ikke vil bli forlatt, skal overlate til den som vil bort å uttale forandringen. Bare slik går det an å beholde et menneske som ikke vil være hos en. Derav den vidt utbredte tausheten i all verdens forhold." (side 25) 

Men Esters samboer er ikke redd for å få vite hvor han står, og dette fører til en umiddelbar klarhet i forholdet. Ester må flytte ut siden det er hans leilighet, og han forlanger at hun flytter på dagen. Hun har altså satt alt over styr uten å ha noen som helst anelse om hva som venter henne i den andre enden. 

Ester oppsøker Hugo, og langsomt oppstår det en relasjon mellom de to, selv om det ikke er så rask fremdrift som Ester kunne ønske. I begynnelsen dominerer samtalene ... 

"Hver gang hun kommenterte noe, ble det stumt. Hugo fulgte aldri opp det Ester sa. Ester fulgte alltid opp det Hugo sa. Ingen av dem var særlig interessert i henne, men begge var interessert i ham." (side 35-36)

Til slutt går de til sengs med hverandre, og selv om ingen løfter eller avklaringer er gjort underveis, føler Ester at hun nå er i ferd med å få Hugo. Da blir det imidlertid enda mer merkbart hvem som sitter med makten i forholdet. 

"Disen lettet ikke på hele dagen, og han ringte ikke. Ikke hun heller, men når hun ikke ringte, betydde det noe annet enn når han ikke gjorde det, for han bestemte, han hadde makten. At det var tilfellet, var det intet belegg for og ingen tvil om. Den som bremser, bestemmer alltid. Den som vil minst, har mest makt. Når han ikke ringte, var det neppe fordi han tenkte: Nå må jeg holde igjen og ikke ringe hele tiden. 

Dette er helvete, tenkte hun neste morgen da det hadde gått et døgn. Det er dette som er helvete, og dette er det helvete som finnes. Hun holdt på å brenne opp innenfra." (side 69-70)

Imens ligger alle tegn opp i dagen på at Hugo faktisk ikke er interessert, ja, at han kanskje også har en annen kvinne som han reiser til i Malmö annen hver helg. Mens Ester er så oppslukt av sitt begjær og sin lengsel at hun dras mellom håp og fortvilelse - godt hjulpet av venninnene som morsomt nok bare kalles "venninnekoret". Og hun merker fort at det ikke er plass til besværligheter i deres relasjon, for det minste tegn fra henne som kan trekke i retning av at hun kan virke bebreidende eller hysterisk fordi han ikke følger opp relasjonen deres, fører utelukkende til at Hugo trekker seg unna. "Han var ikke tilstrekkelig festet til henne til at det skulle få koste det minste besvær." (side 103)

Når usikkerheten truer med å ta fullstendig overhånd, tolker Ester de sparsommelige utsagnene til Hugo sønder og sammen - hele tiden på jakt etter noe å hekte et halmstrå av håp til. 

"Det er for lett å si "vi tar kontakt når du kommer hjem" med et halvt kontinent imellom. Det er for lett. Språkets innhold og betydning er for stort i forhold til hvor enkelt det uttales. Nei. Feil spor. Som alle forelskede mennesker la Ester Nilsson for stor vekt på språkets innhold og ordenes bokstavelige mening og for lite på rimeligheter og totalvurderinger. Det var en del av hennes yrke å tenke på rimeligheter og totalvurderinger, og hun var flink i sitt yrke, men da gjaldt det slikt som hennes følelsesliv ikke var innblandet i." (side 111)

Hugo fortsetter å ta kontakt med Ester, og på den ene siden er spørsmålet om han er tilstrekkelig interessert i henne, og på den annen side om det er han Ester vil ha når det kommer til stykket ... 

"Rettstridig forføyning" er en godt skrevet bok, selv om jeg her og der lurte litt på om oversetteren har fått det helt til. Oversettelse fra svensk til norsk er nemlig ikke det enkleste har jeg skjønt, og det var særlig en og annen litt rar setningsoppbygging jeg ble sittende og lure på. 

Jeg ser at noen kritikere mener at denne boka er svært original. Det er mulig at det ikke er så mange forfattere som har skrevet akkurat en slik kjærlighetsroman, mens historien som sådan vel ikke er original i det hele tatt. De fleste som har levd en stund har nok opplevd akkurat det som Ester opplever i "Rettstridig forføyning", men kanskje uten å dra det så langt som hun gjør? 

Temaet i boka er forelskelsens selvbedrag. Dette er svært interessant i vår kultur, hvor alle kjærlighetsforhold synes å være basert på en forelskelse til å begynne med. Fordi følelsene som regel er så sterke, tror vi at det må handle om dyp kjærlighet, mens det vel så ofte handler om ... ja, rett og slett et selvbedrag som har lite med ekte kjærlighet å gjøre. Og jo mer umulig kjærligheten er, jo mer pinefulle og brennende følelser ... 

Noe jeg likte veldig godt med boka er beskrivelsen av et sterkt menneske som Ester, som tross sitt intellekt og sin fornuft, dras inn i dette destruktive og ikke klarer å si stopp før hun nesten går til grunne i sin lengsel etter en kjærlighet som det antakelig ikke er meningen at hun skal få. Hun ser ikke det åpenbare, men fortsetter i stedet å tolke og lete etter tegn til håp. Og "venninnekoret" er til "god hjelp" i så måte ... Og når Ester ikke får de svarene hun vil ha av "venninnekoret", velger hun ganske enkelt ikke å forholde seg til dem - overbevist som hun er om at Hugo egentlig elsker henne, kanskje uten helt å skjønne det selv. 

Romanen forteller om en pasjon som kan ramme den beste - en pasjon som nesten nærmer seg galskap, så altoppslukende som følelsene er. Hun går heller ikke av veien for å luske i buskene rundt sin elskedes hjem. Og slik blir hun patetisk i sin lengsel etter noe hun ikke kan få - i alle fall ikke hos Hugo Rask ... Interessant er det også å studere saken fra Hugos side. Hvor mye ansvar har han for det som skjer? Er det så enkelt som at han "ikke har lovet noen ting"? Eller er det faktisk slik at "forholdet" er et fantasifoster i Esters hode? Hvor mye av viktighet har de egentlig snakket om når det kommer til stykket? Og hvor mye er det egentlig å forstå utover at Hugo egentlig er mest opptatt av seg selv?

Dette er en bok alle har godt av å lese, fordi den forteller en litt annerledes historie om forelskelse. Dersom man klarer å lese den med en viss distanse, er den også ganske lærerik. Og det beste av alt - historien vipper aldri over i det banale og klisjefylte. Dessuten er den tidvis ganske morsom og fornøyelig. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt i Sverige: 2013 
Originaltittel: Egenmäktigt förfarande - en roman om kärlek
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Knut Johansen 
Antall sider: 182 
ISBN: 978-82-05-46441-4
Boka har jeg kjøpt selv.

Lena Andersson (Foto: Cato Lein)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 12. januar 2014 - Tragikomisk kjærlighetssorg - Vinneren av svenske Augustprisen er en mesterlig studie i forelskelsens vesen
- NRK v/Hege Duckert - 16. juni 2014 - Som man roper i skogen
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 23. mai 2014 - Kjærlighet og ærlighet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. mai 2014 - Forelsket, forblindet, fortvilet - Overbevisende analyse av hvor dum selv den klokeste blir av å bli forelsket
- VG v/Knut Faldbakken - 30. juni 2014 - Dekonstruert forelske - Skarp og sår analyse av en kjærlighetsaffære der HUN er mer forelsket enn HAN.
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 22. mai 2014 - Blomar og blod - Lena Andersson demonstrerer eit råkande ironisk innsyn i det irrasjonelle menneskehjartet.
- Jeg leser - 13. mai 2014 
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 5. juni 2014 
- Tine sin blogg - 8. mai 2014 

Mikael Niemi: "Fallvann"

Når natur-katastrofen rammer ...

Mikael Niemi (f. 1959) debuterte med diktsamlingen "Näsblod under högmässan" i 1988 - hvis man ser bort fra et hefte han ga ut i 1983 med tittelen "Rusning". Han har til sammen utgitt 13 bøker (inklusive nevnte hefte) - noen innenfor ungdomslitteraturen, og noen innenfor andre genre. Egentlig er "Fallvann" Niemis andre roman, men han har også utgitt en kriminalfortelling med tittelen "Mannen som døde som en laks" (som jeg har liggende som lydbok og har planer om å lese). Det er utvilsomt romanen "Populærmusikk fra Vittula" Niemi er aller mest kjent for. Denne boka er også filmatisert. 

Handlingen i Mikael Niemis roman "Fallvann" finner sted i Luleå i Norrbotten, helt nord i Sverige og ikke langt fra grensen mot Finland. Etter et kraftig regnvær brister vannkraftverkets demning, og katastrofen er et faktum. Svære vannmasser velter nedover dalen, og katastrofen utvikler seg i et uhyggelig tempo. Elven går utover sine bredder, med de konsekvenser dette nødvendigvis må få for nærliggende bebyggelse. Og nederst i dalen ligger tettbebyggelsen, vanligvis på trygg avstand fra vannet og havet, men uendelig sårbar for alt vannet som nå kommer ovenfra ... 

I romanen presenteres flere skjebner som alle har det til felles at de enten ikke aner om katastrofen som er på vei, eller som ikke er i stand til å forutse hvilken farlig situasjon som er under utvikling - ikke annet enn at det gjelder å komme seg unna for sikkerhets skyld. Tilfeldigheter rår, og dersom man er på feil sted på feil tidspunkt, får dette uante konsekvenser. Noen blir tatt av vannmassene, andre opplever så vidt unnslippe. Alle har seg selv i sentrum av begivenhetene, og som - når de blir satt på prøve - viser seg å være hensynløse og utelukkende ute etter å redde sitt eget skinn. Sånn sett ble dette en nokså deprimerende apokalypse av en katastrofebok, der ingen står frem med heltemodige egenskaper når det virkelig gjelder. Med mindre man er mor og frykter at ens tenåringsdatter ikke har kommet seg på skolen denne dagen heller, og risikerer å forulykke sammen med huset i vannmassene. 

Mens katastrofen for alvor trer frem, er fraværet av adekvat informasjon til menneskene i området nærmest øredøvende. Det er ikke slik vi ser for oss at et mulig naturkatastrofescenario vil være i et høyteknologisk samfunn. Men hva når strømmen forsvinner og mulighetene for å lytte til radio nærmest er illusoriske? Eller når frykten for at det skal bryte ut panikk får myndighetene til å legge lokk på en del informasjon - med fare for at en hel del mennesker ikke skjønner alvoret før det er for sent? 

Denne boka falt ikke helt i smak hos meg. Boka er godt skrevet, og forfatteren favner mange spennende menneskeskjebner underveis, så det går ikke på dét. Duc Mai-The er i tillegg en av mine yndlingsopplesere, men akkurat her synes jeg han virker mer livstrett og som om han kjeder seg, enn til å bidra til å gi historien liv og spenning. Jeg skjønner imidlertid såpass at dersom man i disse dager bor i Trysil, hvor flomvarslene står i kø, er det kanskje lettere å leve seg inn i scenarioet som utspiller seg i Niemis bok enn hva jeg gjorde. Kombinasjonen av katastrofe og moralsk forfall ble like fullt vel mye karikert etter min smak, og dette påvirket min leseglede. Bokas språklige kvaliteter gjør likevel dette til en litt over middels  leseopplevelse, hvilket ikke er dårlig i seg selv. Boka når imidlertid ikke opp til "Populærmusikk fra Vittula", som både var skrekkelig morsom og fabelaktig skrevet. 

Min oppfatning av boka står for øvrig i kontrast til alle ovasjonene i den ene bokanmeldelsen etter den andre, og disse har jeg linket til nedenfor.

Utgitt: 2012 
Originaltittel: Fallvatten
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Oktober forlag (papirutgaven)
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 8 t 45 min. (277 sider)
Lydboka har jeg lånt på biblioteket.

Mikael Niemi (Foto: Hilde Bruvik)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 22.01.2013 - Intens katastrofeskildring
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 16.01.2013 - Tsunami i Sverige
- NRK v/Marta Norheim - 16.01.2013 - Livet sett frå ein tsunami
- Karis bokprat - 28.01.2013 
- Solgunn sitt - 04.04.2013
- Dagbladet v/Emil Flatø - 18.01.2013 - Hvis en flodbølge var på veu mot huset ditt i full fart

"Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" (Regissør: Felix Herngren)

Skuffende fjas

Det er snart tre år siden jeg leste boka "alle" snakket om den gangen - nemlig Jonas Jonassons angivelig fantastiske bok "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant". Jeg likte ikke boka og fant den ikke det minste morsom. Lenge følte jeg meg alene om å mene akkurat dét. Som om det var en mangel ved meg og min humor at jeg ikke lo en eneste gang - ikke én gang, faktisk. Mens andre fortalte at de nesten ikke klarte å lese boka, fordi de ikke kunne stoppe å le ... Kanskje ble jeg skuffet fordi boka var så til de grader hausset opp på forhånd? Eller jeg hadde en dårlig dag da jeg leste den ... ? Grunnene kan være så mange. I alle fall kunne jeg etter hvert konstatere at det var flere enn meg som hadde det på samme måte. 

I alle fall - mens jeg leste boka, tenkte jeg at "denne boka må da gjøre seg veldig godt som film!" Og film har det blitt. Jeg er ikke kjent som en som gir opp med det første, og jeg liker å gi saker og ting en hederlig, ny sjanse. Så også med filmen etter denne for meg skuffende boka ... 

På Filmweb.no har filmen fått karakteren 7,1 av 10,0 oppnåelige poeng delt ut av 1728 stemmegivende publikumere i skrivende stund. Kritikerne har vært noe mer lunkne med sine 6,2 i snitt (utdelt av i alt 10 kritikere). Mens jeg etter å ha sett denne filmen ville ha gitt den en karakter mellom 3 og 4. For filmen er vellaget så det holder, og Robert Gustafsson kunne neppe ha spilt hundreåringen med mer innlevelse og patos enn han har gjort. Det er bare det at jeg heller ikke har funnet filmen morsom ... Dvs. jeg lo en gang - men det var også alt. Og scenen jeg lo av er så banal at jeg ikke en gang våger å innrømme hva det var som fikk meg til å le, fordi det er en flau bismak også ved dette ... 

Jeg har nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet i min bokanmeldelse av "Hundreåringen ...", og går derfor ikke i dybden på denne enda en gang. Ikke annet enn å nevne at handlingen i filmen starter - slik tittelen så treffende gir inntrykk av - med at hundreåringen Alan Karlsson klatrer ut av vinduet og forsvinner fra sitt eget hundreårs-kalas på aldershjemmet. Han forsvinner fra bygda, og dette blir starten på et eventyr, der han ramler borti den ene snodige typen etter den andre. Alt mens vi i tilbakeblikk får se hvordan Alan har hatt avgjørende innvirkning på nesten hele 1900-tallets historie - gjennom møter med Spanias Franco, Tysklands Hitler, USAs president Truman, Sovjets president Stalin, Kinas Formann Mao osv., osv. 

Regissøren Felix Herngren (f. 1967) har så langt tre filmer på samvittigheten, men er nok mest kjent som skuespiller. 

Min oppfatning av denne filmen bør nok uansett ikke tillegges særlig vekt i det store og det hele, fordi jeg åpenbart ikke er innenfor målgruppen av filmen. For meg ble dette rett og slett bare fjas uten mål og mening. Det jeg uansett kan konstatere er at denne gangen kom ikke forventningene - verken de dårlige eller gode - i veien for min opplevelse av filmen. Den fenget bare ikke. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönstret og försvann
Nasjonalitet: Sverige
Språk: Svensk
Genre: Komedie
Skuespillere: Robert Gustafsson (Allan Karlsson), Iwar Wiklander (Julius), David Wiberg (Benny), Mia Skäringer (Gunilla), Jens Hultén (Gäddan) m.fl.
Spilletid: 109 minutter

"Palme" (Regissører: Maud Nycander og Kristina Lindström)

Spennende filmportrett av en sentral svensk politiker

(Sven) Olof (Joachim) Palme (f. 1927 d. 1986) vokste opp i et overklassemiljø på Östermalm i Stockholm. Hans mor var opprinnelig fra Latvia og av baltisk-tysk adelsslekt, mens faren var svensk rikspolitiker. Palme var utdannet jurist, men i hele sitt yrkesaktive liv var han engasjert i politikken. I perioden 1958-86 var han medlem av Riksdagen. Han var partileder for Socialdemokratarna i perioden 1969 - 1986 og Sveriges statsminister i årene 1969-76 og 1982-86. (Kilde: Wikipedia)

I dokumentarfilmen "Palme", som starter med mordet på ham 28. februar 1986 i Stockholm, rulles hele hans liv opp. Vi introduseres for hans mors innvandrerbakgrunn, og den betydningen dette hadde for Palmes syn på innvandrere generelt. Dessuten får vi vite om de problemer det skapte for ham at han opprinnelig kom fra et svært borgerlig hjem. For hvordan skulle det svenske folket egentlig vite om han var en ekte og oppriktig sosialist, eller bare en karrierejeger som øynet muligheten for en "lettvint" karriere? Men som Palme så lakonisk kommenterte: Faktisk var det de borgerlige selv og ikke Socialdemokratarnas velgere som var mest opptatt av hans sosiale bakgrunn. Hans sosialistisk-politiske bevissthet skal for øvrig ha våknet for alvor på en gjennomreise i USA, hvor han kom tett innpå fattigdommen og de enorme klasseforskjellene i dette landet. 

Erlander i forgrunnen med Palme i hælene

Palmes politiske karriere skjøt fart da statsminister Tage Erlander, Sveriges landsfader og statsminister i årene 1946-1969, ansatte ham som assistent i 1953. De to skulle etter hvert bli et uadskillelig team, noe som ses på omtrent alle bilder fra den tiden - Erlander først, og så Palme hakk i hæl. Det var i Erlanders regjeringstid at begrepet "folkhemmet" oppsto som en betegnelse på det svenske velferdssamfunnet. 

Palme møter Fidel Castro

Etter hvert giftet Palme seg med Lisbeth (i 1956), og de fikk tre barn. I dokumentaren er både hun og sønnene intervjuet. Vi følger Erlander og Palme på utenlandsreiser til USA, hvor de deltok i begravelsene etter drapene på hhv. John F. Kennedy og Martin Luther King, og senere også til Cuba, hvor de møtte Fidel Castro. Palme snakker både flytende engelsk, fransk, tysk og endog spansk og fremstår som en utpreget intellektuell.

Like fullt fremstilles han som noe utypisk svensk, fordi han var meget frittalende og mente noe om det meste, også på områder hvor Sverige grunnet sin posisjon som et nøytralt land ikke hadde tradisjon for å mene så mye. I alle fall ikke offisielt. Som da Palme sammenlignet USAs bombeangrep på Hanoi på lik linje med folkemordet i Guernica o.l. Dette førte til en alvorlig diplomatisk krise mellom Sverige og USA, og førte til at alle diplomatiske forbindelser opphørte i et par års tid. 

Palme med familien sin ved rekkehuset i Vällingsbyhöjden

En hendelse som preget Palme sterkt var et gisseldrama som oppsto midt under valgkampen i 1973, da tre bankansatte ble holdt som gisler i seks dager inne i Kreditbanken på Norrmalmstorg i Stockholm. Valgkampen ble selvsagt avbrutt mens gisseldramaet pågikk, og heldigvis gikk det bra til slutt. Det er for øvrig dette bankranet som har dannet grunnlag for begrepet Stockholmsyndromet, der gislene utvikler sympati for sine kidnappere. 

Etter hvert gikk det dårligere og dårligere ved hver valgkamp for Socialdemokraterna og i 1976 tapte partiet for første gang etter krigen. Fire år senere kom imidlertid partiet med Palme i spissen sterkt tilbake, og Palme sikret seg nok en gang statsministerposten. I filmen blir vi vitne til en betydelig tilhardning i virkemidlene som ble brukt av opposisjonen under valgkampen, og mange var bekymret over at voldsutgytelsene kunne komme til å gå for langt. Palme var en person som både var elsket og hatet, fordi han var så kompromissløs i sin politikk, og ikke skydde noen midler for å vinne en debatt eller duell. 

Så ble han også til slutt drept en februarkveld i 1986 etter et kinobesøk, hvor han ønsket å gå hjem i stedet for å ta taxi. I dokumentaren spekuleres det ikke i hvem som kunne stå bak drapet. Rent bortsett fra at Christer Pettersson ble dømt og senere frifunnet, må det konstateres at drapet aldri er blitt oppklart. Og mest sannsynlig aldri kommer til å bli det heller ... Paradoksalt nok var Anna Lindh en av dem som talte varmt i hans begravelse - intetanende om at hun selv en dag skulle bli offer for noe av det samme ... Mordet skjedde den 10. september 2003. Selv var jeg i Stockholm knapt en uke etterpå, og jeg husker fremdeles stemningen som preget byen etter mordet, som alle snakket om stor sett hele tiden. 

Selv om jeg aldri egentlig har engasjert meg veldig i svensk politikk, er jeg så pass gammel at jeg husker Palme svært godt - også at han ble drept. Han var en politiker alle hadde en oppfatning av, og jeg tror dette er årsaken til at filmen er brennende aktuell for flere enn bare svensker. Men hvem var han egentlig? På mange måter kan man vel si at måten han døde på har skapt en hel del myter om ham, som på mange måter har kommet i veien for bildet av hvem han var. I dokumentaren har man forsøkt å komme bak mytene gjennom å gi selve drapet på ham mindre oppmerksomhet og i stedet forsøke å fortelle den virkelige historien om Palme. Dette har filmskaperne virkelig lyktes med, og resultatet er en film som i alle fall holdt meg fanget fra begynnelse til slutt. Filmen er både interessant, lærerik og spennende! Og ingen bør være i tvil om at Palmes engasjement for arbeiderklassen, tross hans borgerlige bakgrunn, var ekte etter å ha sett denne filmen. Jeg gir terningkast fem. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Palme
Nasjonalitet: Sverige
Medvirkende: Olof Palme, Lisbeth Palme, Tage Erlander, Fidel Castro, Thorbjörn Fälldin, Ulf Adelsohn, Gösta Bohman, Ingvar Carlsson,, Mona Sahlin, Carl Bildt, Ingmar Bergman, Desmond Tutu m.fl.
Spilletid: 105 min.

Carl-Johan Vallgren: "Havmannen"

En roman om ondskap

Carl-Johan Vallgren (f. 1964) er en veletablert og kjent forfatter i Sverige, som etter hvert har gjort stor suksess også i Norge. I følge Wikipedia har han utgitt 10 bøker i årenes løp. Den første utkom allerede i 1987. Kun fire av bøkene hans er oversatt til norsk - bl.a. "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002). Jeg har tidligere omtalt begge disse bøkene på bloggen min.

I "Havmannen" møter vi barna Nella og Robert, som vokser opp under helt tragiske forhold. Faren sitter i fengsel, og etter hvert skjønner vi at det er like greit. Moren går stort sett på fylla. Kjøleskapet hjemme er stort sett tomt, og hadde det ikke vært for at Nella av og til stikker unna litt penger og det faktum at de får mat på skolen, ville de ha sultet ihjel. Moren er overhode ikke til stede i livet deres, og de eneste gangene hun dukker opp fra alkoholtåken er når hun desperat endevender Nellas rom på jakt etter penger.

Barna går i uvaskede klær de for lengst har vokst ut av, og de lukter. Dermed er de opplagte ofre for mobbing. Nella beskytter broren sin så godt hun kan, men det forhindrer ikke at han får gjennomgå så snart hun snur ryggen til. Brillene hans får stadig gjennomgå, og de er stort sett teipet sammen - noe som ikke akkurat bedrer hans rolle som et "naturlig" mobbeoffer. Barna kunne i og for seg ha tålt all mobbingen, men det er før den ondskapsfulle Gerard kommer inn i bildet. Gerards ondskap kjenner nemlig ingen grenser. Helt i starten av boka blir vi vitne til at han piner ihjel en liten kattunge - så ufølsomt, så bestialsk at jeg faktisk hadde problemer med å lese teksten. Gerard har åpenbart ingen empati med noen - verken med mennesker eller dyr skal det etter hvert vise seg. Han forpester nærmiljøet fullstendig, for ingen tør å ta igjen med ham. Og da han bestemmer seg for at Nella og Robert er hans neste ofre, skjønner vi at dette kommer til å bli riktig ille.

"Jeg hadde blodsmak i munnen nå. Noen lo av meg; en jente fra Morup som også ble kalt Fjøla, akkurat som meg ... Overalt løv på asfalten. Fargene ble liksom sugd inn i øynene. Uken før hadde det vært storm, trørne hadde mistet de siste bladene. Røde. Gule. Som blod og slintrer av innvoller ... Flere ansikter rant forbi som væske, noen fra kullet til bruttern, de som vanligvis pleide å være ekle mot ham, kalle ham OBS-idiot og tilbakestående, eller "pissenisse" fordi han ikke klarte å holde seg av bare skrekk, men ute i andre ærender nå, på vei til oppholdsrommene for å henge av seg klærne og gå til neste time. Lenger borte ved parkeringsplassen sto en frøken og snakket med en forelder. Men jeg hadde ikke engang tid til å rope på dem, og forresten var avstanden så stor at de ikke ville hørt det." (side 20)

Om det kan bli verre enn dette? Javisst! I Vallgrens univers kan det absolutt det! For så slipper faren til Nella og Robert ut av fengsel, og med seg har han en kamerat som skal bo i huset deres. Nella får beskjed om å flytte ut av sitt rom, for det trengs til andre formål.

Midt oppi all begredeligheten skjer det plutselig gledelige ting, som gjør at situasjonen utvikler seg i en annen retning enn forventet. Havmannen dukker nemlig opp ... Kanskje det likevel er håp om at det gode skal seire til slutt?

Som vanlig skriver Vallgren helt fantastisk. I "Havmannen" er det ondskapen og dens natur samt ofrene omkring som er det store temaet. Dette beskriver han med så sterkt innlevelse at det gjorde fysisk vondt å lese dette. Uten å røpe for mye om havmannen må jeg imidlertid si at denne delen av romanen ikke helt falt i smak hos meg. Det ble et noe kunstig element i en roman jeg synes hadde stått helt greit på egne ben uten dette. På den annen side - om man bare aksepterer historien på dens egne premisser og anser dette eventyrlige preget som en del av et forsøk på å skape en roman preget av litt magisk realisme, så er den meget original og slående.

Beskrivelsen av mobbingens karakter, der ingen tør å gripe inn pga. frykt for represaliser, og der man ikke sladrer fordi også dette blir slått hardt ned på - den er uovertruffen. Gang på gang oppfordres Nella til å snakke om det som skjer med lærerne på skolen. Men hvorfor skulle hun stole på dem når hun ikke har noen erfaring med at voksne er til å stole på? Dessuten har hun en stor frykt: at barnevernet skal komme og skille henne og broren. For hva som enn skjer, må hun ikke svikte sin overnervøse bror som rett og slett ikke klarer seg uten henne. Det tipper tidvis litt over med all denne elendebeskrivelsen, men like fullt må jeg si at dette er en roman som tok tak i meg, filleristet meg og ikke etterlot meg uberørt etter at siste side var vendt. Denne boka kommer til å fortsette å virke i meg i lang tid fremover. Derfor kan det i grunnen ikke bli noe annet enn terningkast fem denne gangen.

Utgitt: 2012
Originaltittel: Havsmannen
Oversatt: Bjørn Alex Herrman
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 297

Andre bokbloggere som har skrevet om boka:
- Solgunn sitt

Carl-Johan Vallgren

"Stockholm Östra" (Regissør: Simon Kaijser)

Sterkt drama med Mikael Persbrandt i hovedrollen

Johan er på vei til jobb, og han er i strålende humør. Hele bilen er fylt av gladmusikk - nærmere bestemt "La luna u el pescador" - og for Johan kunne ikke dette øyeblikket vært lykkeligere. Idet han bøyer seg etter noe ved føttene sine, smeller det ... Han har kjørt på et barn, som senere dør av skadene. Han følger med til sykehuset, og der får han et glimt av jentas foreldre. Synet av moren glemmer han ikke, og der og da oppstår det noe inne i ham. Ømhet? Kanskje kjærlighet?

Johan blir tiltalt for drapet på jenta, og under rettssaken er kun jentas far til stede. Jentas mor orker nemlig ikke å forholde seg til rettssaken. Det hele ender med frifinnelse.

Deretter går det en stund og så støter Johan tilfeldigvis på Anna, moren til barnet han en gang kjørte på og drepte. Han vet hvem hun er, men hun aner ikke hvem han er. I en tid hvor Anna er fra seg av sorg og ikke klarer å legge det som skjedde bak seg, og hvor hun klandrer mannen sin for å ville glemme deres fantastiske datter, er det paradoksalt nok Johan som blir hennes store trøst. Uten ham ville hun aldri ha klart å komme gjennom denne tiden. De innleder et lidenskapelig og intenst forhold, som blir helt livgivende for dem begge i en tid hvor de - hver på sin måte - står på randen av stupet i livene sine ... pga. en og samme hendelse.

Johan ønsker å fortelle Anna hvem han er, men får det ikke til. Han slites i stykker av skyldfølelse. Uansett - sannheten kommer for en dag, og så spørs det om deres kjærlighet tåler dette. Og hva med deres respektive ektefeller, som jo er en del av det hele?

Mikael Persbrandt er en av de flotteste skuespillerne jeg vet om, og i denne filmen spiller han igjen helt mesterlig! Tidligere har jeg tenkt at "bedre enn dette kan det ikke bli" ... Dette tenkte jeg både da jeg så "I en bedre verden" og "Maria Larssons evige øyeblikk". Men så er det slik at for hver film når denne skuespilleren nye høyder. "Stockholm Östra" slo nesten knock out på meg. I en svensk anmeldelse av filmen leste jeg overskriften "Aldrig en falsk ton", og det er dette som gjør filmen så utrolig sterkt. I tillegg til en meget original historie, er samspillet mellom skuespillerne og spesielt mellom Johan og Anna veldig ekte og autentisk. Derfor er det litt underlig at filmen ikke er satt opp på norske kinoer enda, men dette er for alt jeg vet utsatt inntil "Hamilton" med Persbrandt i hovedrollen er ferdigvist på kinoene? (Det forhold at DVD´en ikke har hatt release i Norge enda - kun i Sverige - gjør at jeg har et håp om at den kommer på kino etter hvert. Det fortjener den nemlig!) For øvrig vil jeg fremheve de filmtekniske sidene ved filmen. Om det er et lite snev av sepia eller i alle fall økt metningsgrad av noe gult i bildesekvensene, vet jeg ikke helt, men denne spesielle filmteknikken ga i alle fall filmen en stemning av tristesse. Dette er for øvrig en film både for ham og henne. Min mann og jeg var i alle fall helt enige da rulleteksten kom: her blir det terningkast seks!

Innspilt: 2011
Originaltittel: Stockholm Östra
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt (Johan), Iben Hjejle (Anna)
Spilletid: 95 min.

Mikael Persbrandt

Iben Hjejle

Carl-Johan Vallgren: Den vidunderlige kjærlighetens historie

Hva er egentlig kjærligheten?

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" starter med et brev datert 15. juli 1994 fra Jonathan Barefoot til frøken Fågel - begge "senkomne frukter av et monsters kjærlighet". Og dermed starter historien om Hercule Barfuss, som ble født på et horehus i Köningsberg i 1813. Moren hans døde under fødselen, og ble sånn sett spart for det gruoppvekkende synet sønnen hennes var: et barn med et enormt hode, et deformert hareskår, spaltet tunge, uten armer eller hender, dverg, øglehud, hår på ryggen, uten hørsel ... Med datidens menneskesyn var konklusjonen klar: dette var ikke et menneske, men et monster som den onde selv hadde hatt en finger med i spillet på da "det" ble unnfanget.

Mot alle odds vokser Hercule opp. Kanskje er det allerede da kjærligheten til den vakre Henriette, ei lita jente som ble født samme natt på samme sted, som redder ham? Den vidunderlige kjærlighetens makt .... Etter hvert som de vokser opp, blir hun hans livs store kjærlighet, og vise versa. Hercule oppdager at han ikke bare kan lese andre menneskers tanker. Han kan også styre deres handlinger. På den måten klarer han å kommunisere med omverdenen til tross for sine store handicap. Denne evnen kommer imidlertid til å koste ham dyrt mang en gang i årene som følger. Blant annet forvitrer troen på at det finnes noe godt dypest inne i de fleste mennesker ...

Henriette og Hercules veier skilles og etter dette skal Hercules liv kun handle om én ting: å finne Henriette igjen. I mellomtiden følger vi ham mens han befinner seg på et asyl, deretter på et kloster og etter mye om og men også i Vatikanet. Underveis møter han mer ondskap enn man kunne ane fantes, nettopp fordi han er i stand til å avsløre menneskers onde tanker bak et tilsynelatende tilforlatelig ytre. Uten å røpe for mye, kan jeg si så pass at det gode vinner til slutt - nettopp fordi kjærlighets makt er vidunderlig! Hercule Barfuss får til slutt oppleve kjærligheten - til tross for sitt heslige ytre - og han får sin hevn. Veien dit er imidlertid både tornefull og tidvis nesten umulig ...

Denne boka er bare helt utrolig! Samtidig som vi følger Hercule gjennom hans i alt 101 levde år, er dette også en historie om hvordan synet på annerledes tenkende og utseende mennesker har endret seg i løpet av 1800-tallet og frem til i dag. Underveis er Hercule og hans groteske utseende selve innbegrepet på det onde selv, men så viser det seg at det er verden omkring ham, ikke Hercule selv, som faktisk er ond. Sjebnen som blir ham og andre innsatte til del under oppholdet i asylet, der de lenkes til veggene i årevis, barn som selges, kirkens menn som er de fremste til å utøve tortur mot vanskapninger - alt så uhyggelig at det til tider grenser mot det surrealistiske, men så er det faktisk så virkelig og reelt at man kan få grøsninger av mindre. Og hadde det ikke vært for Hercules fremragende tankeleser-talenter, som gjør at han kan forutse hva som skal skje, ville han aldri kommet levende fra det.

"Den vidunderlige kjærlighetens historie" er en slags moderne historie om skjønnheten og udyret, der ingenting er slik det kan synes som ved første øyekast. Den peneste "innpakningen" kan skjule det mørkeste dyp av hat, misunnelse og ondskap, mens det gode selv finnes der man minst aner det. Et tankekors i en verden der det kan synes som om det kun er det ytre som teller ... Boka trollbant meg fra begynnelse til slutt, selv om jeg nok opplevde slutten som litt vel langdryg. Som i den første boka jeg leste av Carl-Johan Vallgren - "Kunzelmann & Kunzelmann" - fant jeg språket svært vakkert. Og Kai Remlov leste også her, noe som var frydefullt å høre på! Terningkast fem!

Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2002
Originaltittel: Den vidunderliga kärlekens historia
Utgitt på norsk: 2004
Oversatt: Knut Ofstad
Forlag: Lydbokforlaget (Tiden forlag står bak utgivelsen av papirutgaven)
Oppleser: Kai Remlov
Spilletid: 10 t 34 min.

Carl-Johan Vallgren

"Simon og eiketrærne" (Regissør: Lisa Ohlin)

Storslått, vakker og gripende!


Innspilt: 2011
Originaltittel: Simon och ekarna
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Bill Skarsgård (Simon), Jan Josef Liefers (Isaks far), Helen Sjöholm (Simons adoptivmor), Katharina Schüttler (Isaks kusine), Josefin Neldén, Stefan Gödicke (Simons adoptivfar), Cecilia Nilsson (Inga), Karl Linnertorp (Isak)
Spilletid: 122 min.
Filmen er basert på Marianne Fredrikssons roman "Simon og eiketrærne"

Simon vokser opp i en arbeiderfamilie utenfor Göteborg og andre verdenskrig er i gang. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, var den merkbar også der. Blant annet ble jødene hetset som den verste pariakaste.

Simon har hele sitt liv følt seg annerledes enn sin mor og far. Han er begavet på mange områder, og selv om foreldrene elsker ham svært høyt, skremmes de av at han er så annerledes. Faren ønsker å lære ham å sloss, med alt Simon ønsker er å sitte med nesen ned i en bok oppe i det store eiketreet nede ved havet.

Den dagen Simon gir sterkt uttrykk for at han ønsker å gå på en spesiell privatskole, er faren helt fra seg. Hva er det med Simon som gjør at det han kan tilby, ikke er bra nok? Motvillig går han med på dette likevel, mot at Simon lover at han skal holde seg unna eiketrærne.

Allerede første skoledag blir Simon, som egentlig ikke passer inn blant de andre mer velstående guttene, kjent med Isak. Isak er jøde, og faren hans er meget velstående. Han og familien har flyktet fra Hitlers Nazi-Tyskland, men dette forhindrer ikke at moren hans er helt på bristepunktet hver gang hun skjønner at nazistene kommer nærmere. Den dagen hun får høre at både Danmark og Norge er invadert, får hun et nervesammenbrudd.

Vennskapet mellom Isak og Simon blomstrer under krigen. Isak utsettes for så massiv jødehets at han til slutt ikke orker å gå på skolen. Da griper moren til Simon inn og tilbyr hans far, som nå er alene med sønnen siden moren er innlagt på psykiatrisk, at Isak kan bo hos dem inntil han har kommet til hektene.

Imens føler Simons far seg både truet og invadert av denne velsituerte herremannen som aldri mangler penger, og som kommer med mye flottere gaver enn han selv er i stand til. Uansett hva han presterer, kommer det i skyggen av Isaks fars bidrag ... Og så skjer det underlige at mens Simon utvikler sine talenter og begavelser innenfor den akademiske sfære, viser Isak utpregede egenskaper innenfor håndtverksfagene.

Etter hvert blir vi vitne til at guttene Simon og Isak vokser opp og blir menn. Men der Isak følger en stødig kurs opp mot voksen alder, leter Simon etter et ståsted. Han føler seg ikke hjemme noe sted. Den dagen han får vite hvem som er hans egentlige foreldre, faller imidlertid mye på plass. For plutselig er han ikke den som aldri fant sin plass der han kom fra. Han er akkurat slik han skulle være ...

Det er ikke veldig lenge siden jeg leste Marianne Fredrikssons bok "Simon og eiketrærne", og det var først da jeg var ferdig med boka og hadde laget en omtale på bloggen min at jeg ble oppmerksom på at boka var filmatisert og skulle ha premiere i romjula. Det er virkelig ikke ofte jeg får rotet meg til å gå på kino, men denne filmen måtte jeg se! Før den kom på DVD! Jeg kjenner til at filmen har fått litt lunken mottakelse både her og der, og dette er antakelig ikke til å unngå når en bok svært mange mennesker har et fantastisk forhold til, blir gjort til film. Selv opplevde jeg den akkurat så "storslått, vakker og gripende" som forhåndsreklamen lovet. Jeg vet allerede nå at dette er en film jeg kommer til å se flere ganger, ikke utelukkende pga. historien, men også pga. all magien som har kommet ut av en utmerket kameraføring, med vakker natur som kulisse. Skuespillerprestasjonene er utmerkede, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Bill Skarsgård (sønn av Stellan Skarsgård) i rollen som Simon og Jan Josef Liefers i rollen som Isaks far. Jeg er overbevist om at denne filmen kommer i betraktning når Oscar-statuetten for beste utenlandske film skal utdeles! For dette publikumet kommer neppe boka i veien for filmopplevelsen ... Jeg gir terningkast fem!

Simons far ønsker å lære Simon å sloss

Simon er omgitt av kjærlighet, men føler likevel at han ikke passer inn

Simon i Bill Skarsgårds skikkelse

Marianne Fredriksson: "Simon og eiketrærne"

ch

Utgitt første gang: 1985
Originaltittel: Simon och ekarna
Oversatt: Gunnel Malmström
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Katja Medbøe
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 11 t 33 min. (papirutgaven: 352 sider)

"- Bare en vanlig jævlig eik, sa gutten til treet. - Snaue femten meter høy, det er ikke mye å være kry av. 
- Og ikke er du hundre tusen år heller. 
- Snaut hundre, sa han og tenkte på farmoren sin, som var nærmere nitti og bare en vanlig gnålete kjerring. 
Navngitt, oppmålt og sammenlignet fjernet treet seg fra gutten. 
Men fremdeles kunne han høre at det sang i den store kronen, vedmodig og bebreidende. Da grep han til vold og pælmet den runde steinen, som han så lenge hadde spart i bukselommen, rett inn i stammen.
- Nå tenker jeg du holder kjeft, sa han. 
I samme øyeblikk ble det store treet taust, og gutten, som visste at noe vesentlig hadde skjedd, svelget klumpen i halsen og ville ikke kjennes ved sorgen." (side 7)

Slik innledes boka om Simon og eiketrærne, som så mange har trykket til sitt bryst og erklært som noe av det beste de har lest noensinne - en bok Marianne Fredriksson (født i 1927, død i 2007) skrev i godt moden alder. Innledningen bærer bud om noe nærmest poetisk, og det er vel blant annet dette som har gjort at så mange elsker denne boka.

Simon Larsson vokser opp som adoptivsønn av Erik og Karin. Senere viser det seg at hans mor - Karins søster - ble besvangret av en jødisk spillemann. Naiv som hun var trodde hun lenge at hennes romanse med denne spillemannen var en slags drøm, og hun skjønte ikke før barnet var nesten fullbårent at hun faktisk var gravid. Siden hun ikke var gift, måtte hun gi fra seg barnet, og hennes barnløse søster fremsto dermed som et godt alternativ for sønnen hun etter hvert fødte.

Vi befinner oss i Gøteborg før, under og etter andre verdenskrig. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, kunne jødehatet merkes svært godt også der. Simon vokser opp med bevissthet rundt at han er av jødisk avstamning, men det er først etter at han møter Isak, som også er jøde, at han blir mer bevisst sin egen opprinnelse. Isak kommer fra Berlin, og har så vidt unnsluppet nazistene.

Vi følger Simon og Isak fra de er i tiårsalderen og frem til de er rundt tredve år gamle. Der Isak tilsynelatende meget lett forserer de utfordringer han står overfor gjennom livet, strever Simon mer med å finne et slags fotfeste for sin egen identitet. Mye faller riktignok på plass den dagen han endelig får vite hvem hans mor og far var, skjønt vissheten om at hans mor ikke ville ha ham, plager ham sterkt. Underveis skjer merkelige ting, og noen ganger er det vanskelig å skille det virkelige fra det uvirkelige. Simons utvikling forvanskes av problematiske følelser som misunnelse og sjalusi mht. hva Isak får til med sitt liv, og som han selv ikke mestrer. Isak er født inn i en overklassefamilie hvor mye tas som selvsagt, mens Simon har vokst opp under nokså enkle kår. Men på tross av alle ulikhetene dem i mellom, er de nærmest som brødre å regne. Vi blir også vitne til hva litt for tette bånd mellom adoptivmoren Karin og Simon gjør med ham i hans løsrivelsesprosess.

Denne boka er svært vakker og vár, og er nydelig skrevet! Samtidig som det fortelles om mange hverdaglige trivialiteter, er det både dybde og mange lag i historien - så mange at jeg er sikker på at man kan lese denne boka flere ganger og stadig oppdage nye sider ved den. Katja Medbø var absolutt den rette til å lese denne boka! Jeg tror ikke dette er siste gangen jeg leser den - særlig ikke fordi jeg nettopp har kjøpt papirutgaven som akkurat nå selges for 59 kroner (innbundet) i Bokklubben. I mellomtiden kom jeg over lydbokutgaven på biblioteket og valgte derfor å høre på lydboka i stedet. Her blir det terningkast fem!

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har skrevet om bok:
Kleppanrova 
Ellikkens bokhylle

Marianne Fredriksson