"Zabriskie Point" (Regissør: Michelangelo Antonioni)

Kontroversiell film fra 1970

Jeg må innrømme at denne filmen havnet i handlekurven ene og alene på grunn av tittelen, som ga løfter om en handling lagt til Death Valley i USA. Der var nemlig mannen min og jeg i fjor. Som jeg skrev om i et blogginnlegg om nasjonalparkene vi besøkte på USA-turen vår i fjor, så var dette også den nasjonalparken vi besøkte som fascinerte oss mest. Zabriskie Point er et kjent landemerke i Death Valley, med sine helt spesielle fjellformasjoner. Mye av handlingen i denne filmen foregår også i Mojave-ørkenen, som vi kjørte gjennom på turen vår. 

"Zabriskie Point" ble spilt inn i 1970, og det er den italienske regissøren Michelangelo Antonioni (f. 1912 d. 2007) som står bak. Antonioni var meget prisbelønt, og flere av filmene hans er nærmest ikoniserte. Blant de mest kjente er "La Notte" (1961) og "L´ Eclisse" (1962). For ikke å glemme "The Passenger" (1975) med Jack Nicholson og Maria Schneider i hovedrollene!

Tematikken i "Zabriskie Point" er studentopprøret som fant sted i USA mellom 1960 og 1970. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et universitetsområde i 1970, og flere studenter er tilstede. Det er opprør i emning, og flere uttrykker at de er villig til å dø for saken. Det handler om opprør mot rasisme, opprør mot maktovergrep, opprør mot det bestående ... 

Det hele tilspisser seg da campus blir omringet av politi, og tåregass blir slengt inn i bygningen. Flere fargede studenter rømmer bygningen, og i møte med politiet blir de bedt om å holde armene i været slik at de ikke skal kunne benytte eventuelle våpen. Helt hva som skjer med den siste som kommer ut av bygningen, er ikke godt å si. Han er ikke bevæpnet, men blir likevel skutt. Politiet står sammen og hevder at han hadde våpen, og slik slipper noen å stå til rette for det tragiske drapet av studenten. I bakgrunnen står Mark, også han student. Han har et håndvåpen, og han dreper en av politimennene. (Scenen med drapet på den fargede studenten fikk meg for øvrig til å tenke på Ta-Nehisi Coates´ bok "Mellom verden og meg" og filmen "I am not your negro".)

Mark flykter fra universitetsområdet. I første omgang går han ombord på en buss, og senere finner han et småfly som han kjører avgårde med. Mens han flyr over Mojaveørkenen, får han øye på en Buick som står i en veikant. En meget skjønn ung dame - Daria - fyller vann på radiatoren for å kjøle ned motoren. Senere flyr han lavt over henne flere ganger mens hun kjører på veien. 

Mojaveørkenen - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På et nesten absurd vis flørter de to - Daria i bilen, Mark i flyet - inntil han lander i ørkenen. Daria kjører mot flyet og deretter kjører de sammen. Hun er på vei til Phoenix for å treffe sjefen sin, mens han reiser uten mål og mening. 

Zabriskie Point - 2017 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter en stund ender de i Death Valley, og de stopper ved Zabriskie Point. Mens de leker seg i fjellformasjonene, som består av mye sand, begynner de å kysse. Mens støvføyken står rundt dem, elsker de i sanden. Innimellom dukker det opp bilder av andre studenter i samme ærende, men det er åpenbart en fantasi. Filmatiseringen er vakker, Mark og Daria er skjønne og det hele har noe uvirkelig over seg. Idyllen kan selvsagt ikke vare ... Og det gjør den heller ikke. 

Fra filmens kjente elskovsscene

Jeg ønsker ikke å røpe mer av filmens handling enn at det ikke går bra til slutt. Hvordan kan det gå bra når politiet ikke er etterrettelig? Når politiet skyter først for sikkerhets skyld, og etterpå dekker hverandre slik at drap ikke skal få rettslige følger ... 

Mark og Daria ved Zabriskie Point

Det interessante og tankevekkende med denne filmen - og det skyldes sikkert at regissøren først og fremst er italiensk - er at den viser det amerikanske samfunnet i all sin grellhet. Vi får alle fordommene våre bekreftet - en etter en. Fordommer jeg for øvrig har brukt mange år på å kvitte meg med. Men når politiet i film etter film etter film blir fremstilt som dum og korrupt, så gjør det noe med en. Som en arrestasjonsscene tidlig i filmen ... Det nytter ikke med fornuftig dialog mellom menigmann og politiet. Det er makta som rår - okke som. Politivolden er stygg og den er livsfarlig! Ikke til å undres over at noen hver ser seg nødt til å bevæpne seg ... Og scenen i en våpenbutikk ... Der gir selgeren råd til våpenkjøperen om at han er i sin fulle rett til å forsvare seg i sitt hus. Dersom han skulle komme til å skyte noen inne på gårdsplassen, må han for guds skyld få liket inn i huset. Da går han nemlig fri ... Slike ting ... Antakelig ment å skulle provosere og gi rom for ettertanke, får vi håpe - ikke for å gi noen idéer om hvordan man kan oppnå straffefritak for grove og ellers straffbare handlinger. Filmen ble også ansett svært kontroversiell i 1970.

Avslutningsvis kan jeg nevne at skuespillerne i filmen ikke er profesjonelle skuespillere (uten at det gjorde noe), og at det er mye god musikk i filmen (bl.a. av Pink Floyd, The Gratedul Dead og The Youngbloods). 

Selv om filmen ikke akkurat kan betegnes som en filmskatt blant de helt store, er den absolutt meget severdig! Selv om det har gått nesten 50 år siden den ble innspilt, har den nemlig tålt tidens tann forbausende godt. DVD`en er i disse dager tilgjengelig på Platekompaniet.

Innspilt: 1970
Originaltittel: Zabriskie Point
Nasjonalitet: USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Mark Frechette (Mark), Daria Halprin (Daria) m.fl.
Spilletid: 112 min.

"Flukten fra Alcatraz" (Regissør: Don Siegel)

Alcatraz-filmen fremfor noen!

Alcatraz er en liten øy - 500 meter lang - som ligger i San Francisco-bukta. Opp gjennom tidene har øya hatt mange forskjellige funksjoner, men fra 1934 til 1963 - i 29 år - ble den benyttet som fengsel for fanger som det var knyttet særlig stor rømningsfare til. Øya er nemlig omgitt av iskaldt hav med lumske strømningsforhold, og fengselet ble av den grunn ansett som umulig å rømme fra - i alle fall med livet i behold.

I alt 36 rømningsforsøk ble i årenes løp foretatt, og 15 av dem som prøvde å rømme, ble drept under forsøket. Det var imidlertid tre fanger som rømte fra øya og som man aldri fant igjen - verken døde eller levende - og mange myter er spunnet rundt dem. Dette gjaldt fangene Frank Morris og brødrene John og Clarence Angelin. Klarte de virkelig å komme seg unna med livet i behold, eller tok havstrømmene med seg likene av dem slik at disse aldri noen gang dukket opp igjen? Ingen vet dette sikkert. "Flukten fra Alcatraz" med Clint Eastwood i rollen som Frank Morris - hjernen bak det hele - er historien om denne flukten.

Utspringet er spisesalen, der fangene inntok sine måltider med panoramautsikt
inn mot San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er noen år siden sist jeg så denne filmklassikeren. Etter å ha vært på Alcatraz tidligere i sommer - hvilket var oppfyllelsen av en årelang drøm - var det helt selvsagt at jeg måtte se den igjen. Da hadde jeg sett de knøttsmå cellene og også vært inne i en av dem selv, gått rundt i spisesalen der hvor fangene hadde panoramautsikt inn mot San Francisco - for at de aldri skulle glemme hva de gikk glipp av. Så nær, men dog så fjernt ... Jeg hadde vært inne i biblioteket, som i dag riktignok er tom for bøker. Jeg hadde sett luftegården, gått på alle veiene og stiene på øya, tatt inn tilstrekkelig med inntrykk til å klare å hensette meg i en tilstand hvor det var mulig å se for seg hva som hadde foregått her ... I dag er øya overtatt av sjøfugler - aller mest måker, lomvi og skarv så vidt jeg kunne se - og av mengder med frivillige hobbygartnere som holder plantene og bedene i orden.

Cellene på Alcatraz er knøttsmå! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I "Flukten fra Alcatraz" introderes vi for et helt spesielt samfunn, der ingen vanlige regler gjelder. Urettferdighet rår, og det vi normalt forbinder med rettssikkerhet gjelder ikke her. Det får ikke minst Frank Morris kjenne på kroppen da han blir angrepet av en medfange som har bestemt seg for at Frank skal være "dama hans". Da Frank setter seg til motverge, havner også han i isolat. Krenkelsen han opplever i den forbindelse er så sterk at han for alvor begynner å legge konkrete planer om å rømme.

Foto: Rose-Marie Christiansen

Disse planene tar form da han møter brødrene Anglin. Tilfeldigheter gjør at han får tak i en neglefil som tilhører Warden, den øverste lederen på øya. Warden har det med å la seg styre av tilfeldige innfall. F.eks. da en av fangene har malt ham og han ikke liker det han ser, tar han like godt fra fangen retten til å male ... En interesse som holdt denne fangen oppe og ga ham livslyst ...

Ved hjelp av jobbene de tre fangene har oppnådd det privilegium å få, samarbeider de om å få til en fluktplan. En av brødrene lager en slags båt av seildukstoff, en annen skaffer pappmasje slik at de får laget hoder av seg selv (dermed vil det ta noen timer før vaktene oppdager de tomme sengene deres når flukten er i gang), og en tredje lager et knivredskap som kan brukes til å bryte løs murmassen rundt luftelukene (en murmasse som lett løsner fordi den har "råtnet" av årelang slitasje fra fuktig sjøluft). De lager kunstige lufteluke-skall for å kamuflere at de har løsnet på murmassen, og på turene i luftegården kvitter de seg med mur og sand. Fluktplanen krever målrettethet og utholdenhet. Her er det ikke rom for flaks, for den finnes ganske enkelt ikke.

I og med at fangevokterne fremstilles svært urimelige og lemfeldig i sin avstraffelse av fangene, har fangene - med få unntak - vår sympati nærmest fra første stund. I åndeløs spenning sitter vi "selvsagt" og håper på at de tre fangene skal lykkes ... Sånn sett kan man si at filmen er tendensiøs og drar oss i en ønsket retning. Vi får ikke anledning til å "tenke selv", for her har manusforfatteren og regissøren på forhånd bestemt seg for hva vi skal mene om det som skjer. Er dette et kvalitetstegn ved filmen? tenkte jeg underveis ... I dag ville vi vel neppe ha sagt det. Denne filmen ble imidlertid laget i 1979/1980, og den gangen var det litt andre regler som gjaldt. Derfor er jeg lettere tilgivende, idet jeg mener at "Flukten fra Alcatraz" er en knakende god og velspilt film. Kulissene er autentiske, for filmen er innspilt på Alcatraz.  Jeg gjenkjente til og med en del effekter fra souvernirbutikken på Alcatraz - som krusene fangene drakk vann av, og som reglene de hele tiden måtte forholde seg til. Clint Eastwood gjør en av sine beste rolletolkninger i denne filmen, etter mitt skjønn.

Det var interessant å se filmen igjen etter å ha vært på Alcatraz! Jeg har sett denne filmen noen ganger i løpet av mitt liv, og jeg har nok neppe sett den for siste gang ...

Jeg anbefaler filmen, selv om årene har slitt en del på den! Dette er Alcatraz-filmen fremfor noen!

Innspilt: 1980

Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama
Skuespillere: Clint Eastwood (Frank Morris), Patrick McGoohan (Warden), Roberts Blossom (Doc), Jack Thibeau (Clarence Anglin), Fred Ward (John Anglin) m.fl.
Spilletid: 112 min.

"Meetings with Remarkable Men" (Regissør: Peter Brook)

Om østens mystikk på 1920-tallet

"Meetings with Remarkable Men" - eller "Encuentros con hombres notables" som mitt eksemplar av denne filmen heter - er en engelsk-språklig film fra 1979, som er basert på en bok ved samme navn skrevet av gresk-armeneren Georgij Ivanovitsj Gurdjieff (f. ca. 1872 d. 1949). I boka forteller han om sine år i Østen, og det er altså dette denne filmen handler om. Gurdjieffs liv som mystiker og guru er for øvrig så spennende at dette i seg selv kunne ha vært verdt en film til. 

(Dette er en spoiler!)

I filmens åpningsscene befinner vi oss i Afghanistan i begynnelsen av 1920-årene. Vi blir vitne til at en stamme - Asholins - samles i en vakker dal under et spesielt fjell for å teste lyden av sin egen musikk-kunst. Dette gjør de hvert 20. år, og gamle og unge, kvinner og menn er til stede for å overvære det hele. Den som spiller den vakreste musikken som på et vis kommuniserer med de spesielle fjellene, vinner til slutt et lam.  Uten store fakter, og hvor man så vidt kan ane noe mimikk, kåres en vinner. Etterpå drar hver til sitt. 

En ung gutt spør faren sin hvem som har lært mennene å spille. "Deres far", svarer faren. Og etter dette "deres far igjen" - helt til han til slutt sier "av gud". Denne unge gutten vil gjerne studere vitenskap, men familien hans ønsker at han skal studere teologi. Hvorfor ikke studere begge deler, sier en gjest som er innom - for kropp og sjel hører jo sammen. 

På vei fra skolen får den unge gutten øye på en vakker ung jente som han umiddelbart blir betatt av. Han forærer henne en blomst, som hun tar imot før hun blygt rømmer av gårde. Senere møter han henne igjen, og da viser det seg at han ikke er alene om å kjempe om hennes gunst. De to guttene havner i et basketak og sloss for jenta de er betatt av - den ene er øyensynlig europeer, mens "vår gutt" er afghaner eller antakelig koptisk armener. Senere samme dag synger han i et kristent-koptisk kor. 

Guttene treffer hverandre igjen, og den europeiske gutten erklærer at det ikke er plass til dem begge. I mangel av våpen å duellere med, bestemmer de og resten av gjengen seg for å dra til et skytefelt. Der legger de to guttene seg ned i hver sin grop for å se hvem som overlever etter dagens skyteøvelse. Begge overlever med nød og neppe, og så oppstår det - mot alle odds - faktisk et vennskap mellom dem.

Vi blir vitne til en noe absurd situasjon der en ung gutt - en Yezides - holdes innesperret i en sirkel og ikke slipper ut, til tross for at det bare er å gå over streken. Igjen blir dette en oppvisning i kulturkræsj mellom vestlig og østlig tankegang. 

Så blir vi vitne til en forsamling som står rundt en død mann inne på en gårdsplass. Mannen ble begravd dagen før, og det forhold at han nå befinner seg der - over jorda - tas til inntekt for at han er besatt av onde krefter. Den eldste skjærer ut hjertet hans, og erklærer at nå kan han ikke lenger skade noen. 

I en scene overværer vi et møte mellom Gurdjieff selv og en mann på samme alder, en prest, som overrekker ham et brev fra hans far. Gurdjieff tar hånd om mannen, som ikke har noe husly for natten, og dermed begynner en samtale dem i mellom som handler om spenningsfeltet mellom vitenskapen og religionen. Gurdjieff forteller at han har sett mange undere og mirakler, men at det likevel er vitenskapen som trekker dte lengste strået. Han ønsker å finne svaret på hvorfor han er her på jorda. 

Mennene oppsøker en mann som selger gamle bøker, men har ikke råd til å kjøpe noen av dem før de har tjent seg opp litt penger. Utstyrt med bøkene og enda flere i reisefølget, drar de av gårde og ender opp i noen ruiner. Der finner de til alt hell noen virkelig gamle brev som handler om en munkeorden de har hørt opphørte å eksistere ca. 600 år e.Kr., men som antakelig eksisterer i beste velgående. To av dem drar i vei, men utsettes underveis for mange farer. Bl.a. unngår de så vidt å bli revet i stykker av noen gneldrende hunder som flekker tenner, og senere unngår de så vidt å bli skutt mens de sitter ombord i en båt og skal over et elveleie. 

De kommer etter hvert til en gammel skole hvor de møter en eldre prest. Han viser dem en pergamentrull med et kart over Egypt. Han forteller at han tidligere har hatt besøk av en russisk prins som ønsket å kjøpe dette kartet, men siden han ikke trengte pengene, nektet han å selge det. Mens presten er ute, bryter mennene opp kisten der kartet befinner seg, og så tegner de det av. Deretter setter de kursen mot Egypt. 

Vel fremme i Egypt treffer Gurdjieff den russiske prinsen, og han forteller ham at han føler seg som en sulten hund som jakter etter en savnet del av seg selv. Prinsen forteller på sin side om sitt liv, og om hvordan han etter å ha mistet sin kone i barsel, oppsøkte en dervish og deretter la ut på en reise til Afrika, for aldri mer å vende tilbake til Europa. 

Gurdjieff treffer en dervish Boga-Eddin-munk og spør hvilken øvelse han kan gjøre for å kjenne seg bedre. Munken sier at han umiddelbart skal slutte med alle øvelser og i stedet reise til et brorskap som holder til i sentral-Asia. Der vil han finne svaret. Målet med reisen er å se seg selv som man er - ikke slik man ønsker å være. Prinsen forteller ham at han selv har forsøkt å forstå alle miraklene han har sett, og at det eneste han har oppnådd er å forstå enda mindre. Dette har gjort ham tom. Prinsen velger deretter å la alt han har dø, for så å følge munken dit vedkommende råder ham til. 

Rett etter redder Gurdjieff en mann fra å bli slått ihjel. Etterpå forteller han at han skyldte alle penger og at han hele sitt liv har vært en tyv. På tross av dette bestemmer Gurdjieff seg for å hjelpe ham. Da han senere blir bedt med på en ekspedisjon for å finne et gammelt bibliotek, tar han mannen med seg. 

Ferden går gjennom ørkenen, og alt er såre vel  inntil følget blir overrasket av en sandstorm. Takket være høye stylter som menneskene kan stå på mens vinden og sanden blåser som verst under dem, overlever de alle, men dyrene deres omkommer. Dermed er de atter nesten helt fortapte ute i sandødet. Tyven dør, og Gurdjieff bestemmer seg for at han må forlate de andre. En annen mann ønsker å følge ham. 

Reisen går nå i retning av Boukhara, og der leter de på ny etter dervish Boga-Edin-munken. Vel fremme forteller Gurdjieff munken at han ikke har funnet noe som helst. Munken forteller at det er vanskelig for en mann å finne svarene, og anbefaler ham å dra til et sted hvor virkelig kunnskap finnes. Han ber ham oppsøke Sarmoung-brorskapet som holder til i Amche-Daria mot Kafiristan. Dette er en farlig reise, hvor han bokstavelig talt kommer til å risikere livet sitt. I rette øyeblikk vil han finne en guide. 

Mens Gurdjieff og vennen hans tigger penger til reisen, treffer de på fader Giovanni. Han var tidligere misjonær - inntil han ble medlem av et slags verdens brorskap. Etter dette fant han aldri noen grunn til å reise tilbake til Italia. Giovanni tror ikke at tro - faith - kan gis fra en mann til en annen. Tro er nemlig ikke et resultat av tenkning, men kommer fra direkte kunnskap. Kvaliteten på hva man forstår avhenger dessuten av kvaliteten på evnen til formidling. 

Gurdjieff får høre om brødrene Akhel og Seze, som drar fra det ene klosteret til det andre. 1- 2 ganger hvert år kommer de på besøk i herværende kloster, og det er alltid en stor begivenhet. Når Seze preker, er dette som sangen av fuglene i paradiset, mens når Akhel preker har dette stikk motsatt effekt. Alt som kan høres fra Seze kommer fra hans sinn, mens det som kan høres fra Akhel kommer fra hans væren. Derav forskjellen. Tenkning og viten er to høyst forskjellige ting. 

Mens vennen velger å bli, velger Gurdjieff å reise videre. Han får hodet dekket under reisen, slik at han ikke skal kunne avsløre ordenens tilholdssted - dit han altså ledes. Reisen går gjennom elveleier og fjellpass og til slutt er de fremme ved foten av et fjell. Her blir Gurdjieff forlatt mens resten av reisefølge snur. Han går på en vaklevoren hengebro over en dal, og i den andre enden blir han møtt av en mann. På den andre siden av fjellet åpenbarer det seg et slott. 

Inne på slottet får han høre at han nå har funnet sin plass. "Du kom som et lam, men ikke glem at du har en ulv i deg også", sier den eldre mannen med et fredfylt smil. Poenget er å få disse to til å leve sammen, og dette er ikke noe som skjer av seg selv. Mannen hevder videre at det ikke er nok å tenke på det, drømme om det eller vente på det. På et hvilket som helst tidspunkt kan ulven ta over for lammet. Dette betyr at han må lære hva det betyr å være ansvarlig - hvilket er en eksakt vitenskap og grunnen til at han er der. 

I første omgang lover mannen å overlate ham til noen han kan stole fullt og helt på, og deretter oppfordres han til å gå rundt og se på dans og annet som foregår rundt på slottet. Etterpå skal han fortelle hva han har fått ut av dette, og deretter vil læreren fortelle ham hva han så skal gjøre for å lære mer. 

Det viser seg at den russiske prinsen er på slottet og at det også er han som skal følge ham rundt. De går fra rom til rom og får se mengder med kvinner som holder i gang synkrone bevegelser - i begynnelsen isolert til enten armer eller bein - for til slutt å få se en dans som minner om den dervish-dansen som i dag utøves av sufier. 

Men hva er meningen med alt dette? Den russiske prinsen forteller ham at det handler om to kvaliteter av energi som beveger seg gjennom kroppen. Så lenge danserne kan balansere disse to energiene, har de en styrke som intet annet kan gi dem. 

Prinsen har kun tre år igjen å leve, og er blitt anbefalt å tilbringe sine siste år i Olman-klosteret på de nordiske sletter av Himalaya for å fullføre det han har drømt om hele livet. Mens de har dansende dervish-munker foran seg, forteller prinsen Gurdjieff at han her kan bli virkeligheten av sin væren - "become the reality of your being". Han anbefaler han å bli der inntil han har funnet en styrke som ikke kan ødelegges av noe. Deretter kan han gå tilbake til livet sitt og da vil styrkene vide ham sin plass. Igjen skilles deres veier, og her slutter også filmen. 

Denne filmen er noe av det mest spesielle jeg har sett på en god stund. Jeg følte meg nesten hensatt til noe midt i mellom "Ali Baba og de 40 røverne" og noe Paulo Coelho kunne ha skrevet - men bare nesten. Et fascinerende eventyr om hva som er viktig her i verden, og om hvordan vi like godt kan la være å forsøke å forstå all verdens mirakler ved hjelp av fornuften. Noe er for stort til å fattes med vår fornuft, og fordi vi har kommet for langt bort fra såkalt direkte kunnskap, er det ikke mulig å ta dette inn. Hele tiden får vi høre vakker musikk, og noen av dansescenene på slutten er fascinerende, og får meg til å angre at jeg ikke har gitt meg selv sjansen til å oppleve dervish-dans "live". Jeg kan absolutt anbefale denne filmen, selv om det må medgis at den er for de helt, helt spesielt interesserte. Filmen krever full konsentrasjon dersom det i det hele tatt skal være noen vits i å se den, og det er dessuten en fordel å se den sammen med noen slik at man kan diskutere det man ser underveis. 

Innspilt: 1979
Originaltittel: Meetings with Remarkable Men
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama
Språk: Engelsk
Skuespillere: Dragan Maksimovic (G. I. Gurdjieff), Terence Stamp (Prince Lubovedsky), Athol Fugard (professor Skridlov), Tom Fleming (Fader Giovanni( m.fl.)
Spilletid: 108 min


Her finner du linken til filmen, som i sin helhet er å finne på YouTube.

"Norske byggeklosser" (Regissør: Pål Bang-Hansen)

Nostalgi fra det glade 1970-tallet!

Det må være minst 30 år siden sist jeg så "Norske byggeklosser", en virkelig stor favoritt gjennom store deler av barndommen, der den gikk i endeløse repriser på NrK ...

Filmens hovedtema er et ungt ektepars drøm om eget hus i overgangen fra 1960- til 1970-årene. Denne drømmen utvikler seg til slutt til det reneste mareritt, fordi kona snart skal føde og de må ut av leiligheten de har solgt og lurer på om det er en sjangs i havet for at huset skal bli ferdig før hjemkomsten fra klinikken med barn nr. 3 ...

Rolv Wesenlund dukker opp i intet mindre enn åtte roller i "Norske byggeklosser"; som den alltid leende og irriterende naboen, som den sløve byggelederen som ser ut til å ha sånn omtrent 11 tommeltotter og som intet får gjort, som konsulenten i banken som nekter å utbetale siste rest av byggelånet før ferdigattest foreligger, som han fra bygningsrådet som stikker kjepper i hjulene i forhold til ferdigattesten før en passelig "gave" dukker opp, som elektrikeren som stikker fortere enn fy hver gang ekteparet Olav og Ingrid Femte er i nærheten, som politimannen som utferdiger fartsbøter for å samle inn penger til julebordet ... bare for å ha nevnt noen.

Underveis treffer vi også Arve Opsahl som den sleske selgeren av hele husprosjektet, Aud Schønemann som "et lekkert støkke" i informasjonsskranken i banken, som ikke kan svare på noe som helst, Dag Frøland som en halvsløv flyttehjelp, Gunnar Haugan som en totalt udugelig medhjelper på byggeplassen, Bjørn "Stutum" Sand som Olav Femte og Thea Stabell som hans kone Ingrid. En samling med skrekkelig mange scener hvor jeg trodde jeg skulle knekke fullstendig sammen i latter. Denne filmen er og blir en filmklassiker i Norge! Det handler om den norske folkesjela, det handler om den optimistiske psykosen landet vårt befant seg i på begynnelsen av 1970-tallet - det handler om historie innenfor film og teater, hvor de gamle skuespillerne som vi kjenner så godt var pur unge. Og det er herlig, herlig, herlig! Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1971
Originaltittel: Norske byggeklosser
Nasjonalitet: Norge
Genre: Komedie
Skuespillere: Rolv Wesenlund x 8, Bjørn Sand, Thea Stabell, Arve Opsahl, Gunnar Haugan, Sølvi Wang, Aud Schønemann, Dag Frøland
Spilletid: 94 min.

Rolv Wesenlund som irriterende nabo

Møte i banken

Ingrid Femte som snart skal nedkomme med parets tredje barn

Ikke mye de får gjort før elektrikeren kommer ...

Elektrikeren stikker før man får snudd seg ...

"Some like it HOT" (Regissør: Billy Wilder)

Herlig Marilyn Monroe-komedie fra 1959

Etter å ha sett den flunkende nye filmen "My Weeks with Marilyn", har jeg vært på utkikk etter Marilyn Monroe-filmer, og i den forbindelse var "Some like it HOT" den første jeg kom over (på salg hos Platekompaniet for tiden). Resten må nok bestilles på nettet.

Musikerne Joe og Jerry blir uforvarende vitne til St. Valentines dag-massakren som fant sted i virkeligheten i Chicago i 1929. Hals over hode flykter de av gårde fra gangsterne, som ikke ønsker at noen - absolutt ikke noen - skal komme levende fra det som vitner til denne forbrytelsen.

Utkledd som kvinner tar guttene jobb i et kvinne-orkester. Stavrende av gårde på høyhælte sko, ustyrt med parykker og sminket til trengsel går de ombord på toget som skal bringe dem til Florida. Joe er blitt Josephine (i Tony Curtis´ skikkelse), mens Jerry er blitt Geraldine (i Jack Lemmons skikkelse). I begynnelsen klarer spesielt ikke Jerry å ta øynene fra alle de vakre, halvnakne kvinnene de er omgitt med rundt leggetid, og som toppes av vakre "Sugar" (spilt av Marilyn Monroe). Hun er vokalisten i orkesteret, og selv om det er forbudt, drikker hun litt for å muntre seg opp. Da hun oppdager at Geraldine har litt drikkevarer, er hun ikke sen om å krabbe opp i senga hans. Etterfylt av en hærskare med andre kvinner i samme ærende ... Det Geraldine får oppleve, har Jerry aldri vært i nærheten av ...

Mens de er ombord på toget, øver de inn reportoaret sitt - bl.a. den kjente låten "I wanna be loved by you". 



Moroa tar imidlertid for alvor til da orkesteret og dets medlemmer kommer frem til Florida. For det er ikke bare de ekte damene i bandet som blir nedrent av tilbud fra millionærmenn, men også Jospehine og Geraldine. Dermed er det duket for mange herlige scener underveis, selvsagt toppet av Marilyn Monroe som drømmer om å treffe en millionær. Og hva skal pengelense Joe/Josephine gjøre - han som er så forelsket i henne, men som aldri kan konkurrere ut en millionær?

Denne gamle svart-hvitt-filmen er virkelig vel verdt å få med seg! De kunne tingene sine den gangen også, filmregissørene, fotografene, kostymedesignerne osv. Mye som senere har druknet på teknikkens alter, eller som er skapt i datarommet, var dessuten mer ekte vare den gangen. Trioen Marilyn Monroe, Tony Curtis og Jack Lemmon er ganske enkelt ubetalelige i sine roller i denne filmen! Her handler det om drømmer, om å oppleve sann kjærlighet (men hvor det ikke gjør noe om det er noen millioner involvert heller), om å bli sviktet igjen og igjen, og gi opp håpet (jf. Marilyn Monroes vakre sang "I´m through with love"), for så å oppleve at håpet gjenoppstår ... Jeg gir terningkast fem og en halv.

Dette var for øvrig en av de siste filmene Marilyn Monroe spilte inn. Under innspillingen av "Some like it HOT" var hun nemlig 33 år, og hun døde tre år og tre filmer senere. 

Innspilt: 1959
Originaltittel: Some like it HOT
Norsk tittel: Noen har det hett
Nasjonalitet: USA
Genre: Komedie
Skuespillere: Marilyn Monroe ("Sugar"), Tony Curtis (Joe/ Josephine), Jack Lemmon (Jerry/Geraldine)
Spilletid: 117 min.

"Drowning by numbers" (Regissør: Peter Greenaway)

Inflasjon i mord

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en eldre mann og en yngre kvinne som bader i et par badestamper i en stue. Begge er svært beruset - både på alkohol og på hverandre. I bakgrunnen er det rikelig med frukt, blomster og kravlende insekter, som vi av og til får makabre nærbilder av. Men ikke nok med det: i bakgrunnen får vi også se en eitrende forbannet eldre kvinne, som "tilfeldigvis" er mannens kone. Nå er hun lei av hans utroskap og utenomekteskapelige eskapader - så lei at hun faktisk tar livet av ham der og da. Mannen er så full at han ikke klarer å kjempe i mot da hun presser hodet hans under vann, til han til slutt utånder ...

Den lokale rettsmedisineren blir tilkalt. Cissie den eldre tilstår uten videre at hun har druknet sin mann, og hun ber om hjelp til å dekke over mordet. Rettsmedisiner Madgett går med på å skrive ut en dødsattest som bekrefter at dødsårsaken er hjertesvikt. Og dette gjør han i håp om om å få Cissie den eldre til sengs ...

Dette skal imidlertid vise seg å bli innledningen på et mareritt Madgett ikke kommer seg ut av, for mordlysten våkner også hos de yngre kvinnene i familien - i første rekke hos Cissie den yngre og til slutt hos familiens aller yngste og nygifte Cissie. Og i tur og orden ber de ham dekke over mordene. Madgett håper og tror at han skal få noe tilbake fra disse i alle fall utvortes vakre kvinnene, men spørsmålet er om han ikke graver sin egen grav ...

Handlingen i denne svarte komedien av en film er både makaber og vakker på sitt helt spesielle vis. Og scenene med masse farger, mye liv både fra store og små - for ikke å si fravær av sådant (altså liv) - er og blir fascinerende! Humoristisk blir det dessuten fordi rollefigurene i filmen er rimelig karikerte. Regissøren Peter Greenaway står bak mange meget spesielle filmer - som "The Cook, the Thief, His Wife & His Lover", "Prospero´s Books" og "The Pillow Book" - og felles for hans filmer er at det makabre konkurrerer med det estetiske i hans filmuttrykk, slik jeg opplever dette. Dette gjør det til en nokså selsom opplevelse å se Greenaway-filmer. Han benytter dessuten jevnt over til dels ukjente skuespillere, og noen ganger er dette en klar fordel for at filmens særegenhet skal bevares. Slik opplevde jeg også "Drowning by numbers". Bare tittelen er tilstrekkelig til å pirre min nysgjerrighet! Når det på DVD-coveret står at "den visuelle appell av Mr. Greenaways arbeid er umiskjennelig" samt at det her dreier seg om "utsøkt filming", så er det ikke vanskelig å være enig i dette. Her blir det terningkast fem! (Filmen ligger i fullversjon på YouTube.)

Innspilt: 1988
Originaltittel: Drowning by numbers
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Svart komedie
Skuespillere: Joan Plowright (Cissie den eldre), Juliet Stevenson (Cissie den yngre), Joely Richardson (den yngste Cissie), Bernard Hill (Madgett), Jason Edwards (Smut), Bryan Pringle (Jake)
Spilletid: 119 min.

Cissie den eldre har drept sin mann

Rettsmedisineren er tilkalt

Morderiske Cissie´er - i tre generasjoner

"Blås i det" (Regissør: Mark Herman)

Om nedleggings-truede gruver og brass-band

Vi befinner oss midt på 1990-tallet i England, og gruven i det lille landsbyen Grimley er truet med nedleggelse. Dermed kan alle som bor der antakelig se en dyster fremtid i møte, og dette tærer på humøret til menneskene i det lille lokalsamfunnet. Antakelig er livslang arbeidsledighet det de kan se frem til, dersom de ikke får flertall når det skal stemmes over gruvens videre eksistens. Eierne har tilbudt til dels nokså store enganssummer til arbeiderne dersom de frivillig får med på nedleggelse. Det manes like fullt til kamp mot eierne og deres forslag til nedleggelse, og alle som er imot, anses som svikere. Midt oppi alt dette blir vi vitne til desperasjonen i enkelte familier, hvor ektepar går løs på hverandre både verbalt og fysisk, særlig når kreditorene dukker opp for å tømme hus for verdier for å dekke inn gjeld.

Gjennom de siste 100 årene har landsbyens store stolthet vært gruve-brass-bandet Grimley. Men selv dette bandets eksistens er i faresonen dersom gruven legges ned. I grevens tid dukker imidlertid søte Gloria Mullins opp med sitt flugelhorn, og spør om hun kan få være med i brass-bandet. Men bandet har ikke tradisjon for å ta opp fremmede medlemmer. Dessuten er hun kvinne ... Da bandmedlemmene skjønner at Gloria er intet mindre enn datteren til trompetisten Arthur Mullins, tidligere medlem av bandet, og at hun i tillegg er gudsbenådet talentfull med hornet, blir tonen en helt annen. Hun får bli med, og dermed innledes en ny æra i brass-bandets historie. Det blir mer smil og latter på øvelsene, og plutselig er alle innstilt på å delta i konkurransen om å vinne det engelske mesterskapet som landets beste brass-band. Oppi alt det andre triste som skjer, er dette noe som gir beboerne i Grimley et annet og mer positivt fokus. Spesielt Andy, bandets yngste medlem, blomstrer etter Glorias ankomst.

Så blir Danny, bandets dirigent, alvorlig syk og havner på sykehus. I mellomtiden har brass-bandet kvalifisert seg til den store finalen som skal foregå i Royal Albert Hall. Det koster imidlertid 3000 pund å delta ... Og Andy som har forelsket seg i Gloria, som alle vet har jobbet for eierne av gruven, sliter med å finne ut hvem han skal være mest lojal mot ... Har bandet et sjanse til å hoste opp pengene og delta i den store finalen, og hva med den gryende kjærligheten mellom Andy og Gloria? Har den livets rett?

Dette er en helt herlig britisk komedie av aller beste merke! Alt er med: kjærlighet, pessimisme som erstattes av optimisme, samhold i et fattigslig lokalsamfunn, varm og lun humor, sjarm ... Det er bare å la seg rive med! Og selv om jeg i utgangspunktet er sånn helt passelig begeistret for brass-band-musikk, storkoste jeg meg med denne filmen! Absolutt all musikk som ble spilt er av typen "hørt ørten ganger før", og kanskje er nettopp dette noe av årsaken til at den går rett hjem? Det gjenkjennelige har en enorm effekt på de aller fleste. Det er laget mange filmer fra England om arbeidsledighet, fattigdom, arbeiderklassen og påfunn for å få opp optimismen, men denne filmen har en litt annen vri likevel, og den har dessuten et nokså tydelig politisk budskap.  Hva skjer med menneskene når de mister sitt eksistensgrunnlag? Nedleggelsen av kull-gruvene i England førte i sin tid til at mange hundre tusen mennesker mistet sine jobber, uten at det dukket opp nye jobber i kjølevannet av dette. 

Her har man lykkes i å skape den rette 1990-stemningen, der alle røyker absolutt hele tiden, og hvor arrogansen fra dem som "visste best" er påfallende, slik det var på den tiden. Engelskmennene kan dette med å gjenskape et troverdig arbeiderklassemiljø på lerretet! Og å se kjekke Ewan McGregor som en enkel gutt fra landet, med fårete smil, ni-røykende hele tiden - det var moro! Dette var en av hans første filmer, innspilt da han var i midten av 20-årene. Senere har han gjort en fantastisk skuespillerkarriere. Denne DVD´en ble nylig tilgjengelig for det norske markedet, og det forhold at Ewan McGregor var med, fanget min interesse. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 1996
Originaltittel: Brassed Off
Nasjonalitet: England
Genre: Komedie
Skuespillere: Pete Postletwaite (Danny), Tara Fitzgerald (Gloria), Ewan McEwan (Andy), Stephen Tomkinson (Phil), Jim Carter (Harry), Peter Martin (Ernie), Melanie Hill (Sandra), Sue Johnston (Vera), Mary Healey (Ida), Stephen Moore (McKrenzie), Peter Gunn (Simmo)
Spilletid: 108 min.

Andy (i Ewan McGregors skikkelse)

Dirigenten Danny (Pete Postlethwaite)

Brass-bandet Grimley

Andy og Gloria

"Barnetyven" (Regissør: Gianni Amelio)

Usentimental, grusom og vakker

I filmens åpningssekvens ser vi en mor med flakkende blikk som går rundt i en fattigslig leilighet. Hun skjeller ut sin 7-8 år gamle sønn, som om han skulle være evneveik, og jager ham på dør samtidig som hun stikker til ham litt penger til en is. Hvorfor skjønner vi etter hvert, for en mann ankommer leiligheten og vises inn på søsterens rom. 11-årige Rosetta er tvunget til å prostituere seg av sin egen mor, og han er dagens kunde.

Mens gutten - Luciano - sitter apatisk i trappeoppgangen, skjer det med ett noe som bryter stillheten. Plutselig kommer politiet stormende. Med seg har de både moren, søsteren og hennes kunde. Den lille gutten blir glemt i alt ståket.

Som en konsekvens av avsløringen av barneprostitusjon, blir både Rosetta og broren hennes tatt hånd om av myndighetene. Dermed kommer den unge politimannen Antonio inn i bildet. Han har fått i oppdrag å følge barna til et barnehjem på Sicilia.

Antonio er rørende naiv i sin tilnærming til barna, og mang en gang blir han helt sjakk-matt i møtet med Rosetta og hennes råskap. Når hun f.eks. truer med å si at han har tafset på henne, skjønner han at hun kan ødelegge ham ... hvis det er det hun vil. Heldigvis er det først og fremst vennskap og ikke fiendskap som vokser frem mellom Antonio og barna etter hvert.

Reisen blir lenger enn noen av de tre hadde forestilt seg. Fordi Rosetta ikke har med seg legeattest, nekter barnehjemmet å ta henne i mot. Dermed må Antonio og barna gjøre vendereis tilbake til Milano, der de kom fra. På et tidspunkt bestemmer Antonio seg for å gi barna en smak av litt normalt liv, og gjennom noen uforglemmelige dager leker de turister som koser seg på stranden, går på museer osv. Alt for å utsette den brutale virkelighet som venter dem ikke alt for langt frem i tiden ... Den lille gutten er alt annet enn tilbakestående. Derimot er han temmelig understimulert, og Antonio skremmes av hans mangel på selv den enkleste begrepsforståelse. Gutten er verken i stand til å forstå enkle ordspill eller banale vitser fordi han ikke skjønner ordene i historiene. Også jenta tør opp, og søsknene nærmer seg hverandre med mer varme enn antakelig på flere år. En tilfeldighet gjør imidlertid slutt på idyllen, og plutselig befinner Antonio seg i rollen som anklaget for barnetyveri ...

"Barnetyven" er både grusom og vakker på samme tid. Grusom pga. den bakenforliggende historien, og vakker fordi den viser at uansett hva som har skjedd, er det likevel håp om en annen fremtid. Underveis får vi se et annet og mer fattigslig Italia enn hva turister vanligvis får se - langt ute på landsbygda og langt fra de typiske turistattraksjonene. Søsknene spiller sine roller på en svært rørende måte. Rosetta med sin røffe fremferd, men som gradvis tiner opp, og den lille broren hennes som gradvis smiler mer og som til slutt også snakker. Enrico Lo Verso spiller også politimannen Antonio så skjønt at i alle fall jeg smeltet fullstendig. Filmen regnes som en av de beste italienske filmene gjennom tidene, kan jeg lese på Wikipedia, og den har mottatt en del priser pga. sine kvaliteter. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Il ladro di bambini
Nasjonalitet: Italia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Enrico Lo Verso (Antonio), Valentina Scalici (Rosetta), Giuseppe Ieracitano (Luciano), Renato Carpentieri (politisjef)
Spilletid: 111 min.

Rosetta må på politistasjonen for å forklare seg

Giuseppe har etter hvert blitt helt apatisk

Antonio tar med barna på stranda

Giuseppe tør etter hvert opp

Antonio prøver å lære gutten å svømme

Elia Kazan: "Splendor in the Grass"

En filmklassiker av de sjeldne!

Deanie og Bud (spilt av hhv. Natalie Wood og Warren Beatty) er hodestups forelsket i hverandre, og i filmens åpningsscene blir vi vitne til en het scene hvor de knapt kan styre seg. Deanie besinner seg imidlertid tidsnok til å vite å si "nei" før Bud går for langt med henne - til hans store fortvilelse. Deretter kjører han henne hjem.

Vel hjemme møter Deanie moren, som er nokså nysgjerrig på hva hun og Bud egentlig driver med når de treffes på kveldstid. Forsiktig forsøker Deanie å spørre ut moren om følelser og lyst. Hun får da en tirade fra moren om at gutter ikke respekterer jenter som "går hele veien". Ingen pene piker bryr seg om slikt, og selv etter at man blir gift stiller man i grunnen bare opp for mannen for å få barn. Deanie blir svært forvirret. Hva er dette? Er hun unormal? Eller kanskje hun ikke er en "pen pike"?

Da Bud kommer hjem, møter han sin far. Også han prøver å fritte faren ut, men møtes bare med at det finnes to typer jenter - dem man gifter seg med og dem man har det litt moro med. Men dersom han skulle få en jente "i trøbbel", må han gifte seg med henne ...

Så dukker Buds søster Virginia - eller Ginny som hun kalles - opp, hjemkalt som hun er fra college etter å ha levd litt vel løssluppent. Det ryktes at hun har tatt abort. Faren ønsker å straffe henne ved å tvinge henne til å være hjemme i ett år. Dette forhindrer imidlertid ikke at hun fortsetter å leve svært så løssluppent, og skaper skandaler hvor enn hun er.

Deanie og Bud forguder hverandre, men tidens moralkodeks setter mange grenser for dem. Spesielt Bud vet ikke om han klarer å vente i hele fire år - inntil han er ferdig på Yale - før han kan få Deanie ordentlig. Helst vil han gifte seg med henne med en eneste gang. Faren er imidlertid steil, og forlanger at han skal få seg en utdannelse først. Skal han gjøre det slutt med Deanie og heller finne en annen jente han kan ha det gøy med?

Kjærligheten og den undertrykte seksualiteten mellom Deanie og Bud får til slutt helt fatale konsekvenser for dem begge, og spørsmålet er hvor mye deres kjærligheten kan tåle ... Begge har de foreldre som ønsker å realisere sine egne drømmer gjennom dem, og som ikke klarer å se at de faktisk er i ferd med å bli voksne og har nok med å være seg selv ... Og morens spørsmål "did he spoil you?" ("ødela han deg?") får det for alvor til å gå opp for Deanie hvilke alvorlige konsekvenser kjærligheten til Bud kan få om hun ikke passer seg. Men her er det snarere galskap enn uønsket svangerskap som utgjør den største faren ...

Denne filmen, som har den norske tittelen "Feber i blodet", ble innspilt i 1961. (Filmen er for øvrig reinnspilt i 1981 - under Richard C. Sarafians regi.) Det er en voldsom kraft i historien om det unge paret som tæres i stykker av samfunnets og foreldrenes forventninger om at de skal holde seg i skinnet inntil de er gift. Uansett hvor de henvender seg for å få noen råd mht. det de baler med, blir de møtt med tåkeprat. Dette må de derfor finne ut av helt på egen hånd.

I "1001 filmer du må se før du dør", kan man lese følgende:

"Undertrykkelse finnes overalt i denne filmen, en kraft som tvinger mennesker i uhyrlige, abnorme retninger. Menn er forpliktet til å være vellykket og macho, mens kvinnene må velge mellom jomfruelighet og horeri - slik det er for Buds ukonvensjonelle tenåringssøster Ginny, uforglemmelig tolket av Barbara Loden." .... "Filmen byr på en klar konsentrert analyse av de sosiale motsetningene som bestemmes av klasse, rikdom, næringsliv, kirke og familie. Samtidig er "Feber i blodet" en film der rollefigurene fremstår som autentiske individer, og skuespillerne leverer prestasjoner som ligger langt fra Hollywood-klisjeen."

Mens Bud er en rikmannssønn, kommer Deanie fra mer alminnelige kår. Dette endrer seg imidlertid raskt i forbindelse med krakket i 1929, året etter at Deanie og Buds forhold strander. En ungdomsforelskelse som kanskje ikke var ment å skulle vare evig, men som like fullt er noe av det sterkeste et menneske kan oppleve ... Natalie Woods rolletolkning er i ypperste klasse, der hun fremstiller Deanie som helt overspent gjennom hele filmen. Jeg kunne faktisk kjenne den elektriske spenningen hun omga seg med - hele tiden på nippet til å tippe over. Tilsvarende synes jeg at Barbara Loden spilte ut hele Ginnys tragedie så troverdig at det gjorde vondt å se på. Warren Beatty leverte også en god rolletolkning av Bud, men det er i første rekke kvinnene i denne filmen som det er verdt å trekke frem, synes jeg. Som Audrey Christie i rollen som Deanies mor blant annet. Pat Hingle som Buds far var imidlertid en klisjé av verste Hollywood-merke, stereotypt fremstilt som han ble. Noe av det som gjorde at filmen tok skikkelig tak i meg, tror jeg er en kombinasjon av en god historie og måten den er filmet på. Med nærbilder spesielt av Deanies ansikt fikk jeg følelsen av man her har brukte skrekk-film-teknikker for å øke intensiteten i det følelsesspekteret som filmen spiller på. "Splendor in the Grass" er en henimot helt perfekt film, som jeg synes fortjener terningkast seks. Og slutten, der Deanie resiterer nettopp det diktet hvor strofen "Splendour in the Grass" dukker opp, er nydelig og dessuten trist, uansett hvor forsonende denne scenen var ment å skulle være ... 

"Though nothing can bring back the hour
Of splendour in the grass,
of glory in the flower,
We will grieve not, rather find 
Strength in what remains behind"

Innspilt: 1961
Originaltittel: Splendor in the Grass
Norsk tittel: Feber i blodet
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Manus: William Inge
Skuespillere: Natalie Wood (Deanie Loomis), Warren Beatty (Bud Stamper), Barbara Loden (Ginny Stamper), Pat Hingle (Ace Stamper), Joanna Roos (Mrs. Stamper), Audrey Christie (Mrs. Loomis)
Spilletid: 124 min.

Deanie og Bud