Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Forside

Viser innlegg med etiketten barns vilkår. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten barns vilkår. Vis alle innlegg

torsdag 4. juni 2020

"Systemsprengeren" (Regissør: Nora Fingscheidt)

Når man gir opp et barn

I filmen "Systemsprengeren" møter vi ni år gamle Benni, problembarnet som ingen klarer å håndtere. I den tynne, lille kroppen er det så mye sinne at selv den mest tålmodige til slutt må resignere ... Spørsmålet man som seer helt uunngåelig stiller seg selv er: hva skyldes alt dette ukontrollerte sinnet? Er hun født sånn eller blitt sånn? Er det genene det er noe i veien med, eller er hun så skadet av mangel på omsorg at hun har blitt sånn? Dette barnet som i løpet av sine første leveår har opplevd å få bleier trykket opp i ansiktet sitt - kanskje for å få henne til å slutte å skrike? Nå tåler hun ikke at noen kommer nær ansiktet hennes.

I løpet av den to timer lange filmen får vi kanskje noen svar, men absolutt ingen fasit med to streker under. Bennis mor er aleneforsørger, og hun har to barn til. Hun orker ikke å ha datteren hjemme lenger. Ikke bare er hun ute av stand til å takle datteren, men hun er også redd for at Bennis tilstand skal smitte over på de andre barna. Hun har nemlig allerede begynt å se noen tendenser hos sønnen sin ... 


Etter hvert aner vi at det er noe med moren som i alle fall har bidratt et stykke på vei til at Benni har blitt så dysfunksjonell som hun er. Vekslende varme og kulde, kjærlighet og avvisning, manglende tillit, i det hele tatt mye ambivalens, preger morens væremåte overfor datteren. I det ene øyeblikket lover hun at datteren skal få komme tilbake, for så i neste øyeblikk å trekke seg fra løftene - ute av stand til å ta konfrontasjonen med datteren og hennes skuffelse. Hun bare stikker av, og overlater til "systemet" å ta det ubehagelige. "Systemet" som uten hell har forsøkt å få Benni plassert i fosterhjem. Problemet er bare at ingen vil ha henne. Og hun er for ung til å komme på en lukket institusjon. 

Det er mange ressurssterke mennesker i hjelpeapparatet rundt Benni. De øyner nemlig at det er noe godt i henne, det lille, sårbare og avviste barnet. Dessuten har hun et godt hode. Like fullt - hver gang det ser ut til å gå bra i enkelte situasjoner, dukker det grenseløse i Benni opp, det som gjør at situasjonene like fort tipper over i feil retning og eskalerer rett inn i katastrofen. Da er hun helt ustoppelig, ute av stand til å regulere egne følelser og adferd. Som når noen kommer nær ansiktet hennes, og hun bokstavelig talt eksploderer - som om hun er truet på livet og må forsvare seg for alt i verden. Det hele blir bare så uendelig grelt når motstanderen også er et lite barn, som får hodet sitt dunket i gulvet eller asfalten et utall ganger, og ender på sykehus med livstruende skader. Benni er farlig, både overfor seg selv og andre. Hun er bare ni år. Er det i det hele tatt håp for henne? Er det tilstrekkelig med nok kjærlighet og tillit for å få henne på rett kjøl igjen? 

Jeg ønsker ikke å røpe noe mer av handlingen, men oppfordrer deg til å se filmen selv. Selv ble jeg helt satt ut, og filmen satt i kroppen lenge etterpå. Skuespillerprestasjonene til Helena Zengel som spiller Benni er ganske enkelt formidable! Dette er kanskje den mest krevende barnerollen jeg har sett på film. Man får til fulle erfare hvor skjørt et menneskeliv er og hvor galt det kan gå når et barn ikke får tilfredsstilt sine mest basale behov i tidlig alder. Kanskje dreier det seg om et spesielt krevende barn, som hadde trengt mer ressurser rundt seg i tidlig alder, og hvor hennes mor ganske enkelt kom til kort? Men det kan også være at ambivalens hos mor faktisk er så skadelig - særlig når dette opptrer i en alder der trygghet og faste rammer er alfa og omega for å sikre en normal følelsesmessig utvikling. 

Filmen er tilgjengelig på DVD.

Innspilt: 2019
Originaltittel: Systemsprenger
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: drama
Skuespillere:
Helena Zengel, Albrecht Schuch, Gabriela Maria Schmeide
Spilletid: 120 min. 

søndag 25. februar 2018

"The Florida Project" (Regissør: Sean Baker")

Hjertevarmt og trist om omsorgssvikt

Willem Dafoe er nominert til Oscar i kategorien beste mannlige birolle for sin rolletolkning av Bobby Hicks i filmen "The Florida Project". Det var grunn nok til at jeg ønsket å se filmen da anledningen tilfeldigvis bød seg for meg tidligere denne uka. Jeg holder nemlig på med mitt bloggprosjekt om Oscar-nominasjonene for 2018. Dette er den åttende Oscar-nominerte filmen jeg omtaler her på bloggen. Oscar-kåringen finner sted 4. mars i år. 

Regissøren Sean Baker (f. 1971) har et lite knippe med filmer bak seg. Jeg har ikke sett noen av dem, men "Tangerine" fra 2015 er nok en film å merke seg. "The Florida Project" må likevel anses som Bakers gjennombrudd, i alle fall bedømt ut fra det antall priser som har blitt filmen og skuespillerne - i særdeleshet Willem Dafoe - til del. Jeg skjønner det godt, for denne filmen har mange lag og den forteller historien om hvordan de fattigste i det amerikanske samfunnet lever livene sine, i skyggen av den amerikanske drømmen. 

Vi befinner oss på et motell i Kissimmee like utenfor Orlando, der de vellykkede feriere og hygger seg med alt som Walt Disney World kan by på av fornøyelser, eventyr og luksus. Her bor seks år gamle Moonee (spilt av Brooklynn Prince) og vennene hennes Scooty, Dicky og Jancey. De er barn av mødre som knapt er i stand til å forsørge dem, men Moonee og hennes mor er hele tiden verst stilt av dem alle. Moonee´s mor Halley kommer på kant med sosialkontoret, og hun er kontant blakk. Ikke klarer hun å holde på en jobb heller, for hun ender svært fort i konflikt med andre. Som en slags hån mot det livet menneskene her lever, heter motellet Magic Castle ... 


Rakkerungene ved Magic Castle
Bobby Hicks er daglig leder på Magic Castle. Han krever inn husleien fra beboerne, kaster ut folk som ikke kan betale for seg, sørger for at forfallet ikke tar overhånd, følger med på at beboerne holder seg innenfor sømmelighetens rammer og - som om ikke det var nok - holder han et aldri så lite øye med ungene på stedet, som for å kompensere for at mødrene stort sett lar dem gå for lut og kaldt vann. Han skjønner at de er spesielt utsatte, disse ungene, som ingen egentlig bryr seg veldig mye om. En dag følger han ekstra godt med på en eldre mann, som nærmer seg ungene og som tilsynelatende virker nokså uskyldig. Hans intuisjon viser seg å være riktig. Dette er ingen vennligsinnet mann, men en som har sett sitt snitt å ville utnytte disse barna ... 


Bobby Hicks (spilt av Willem Dafoe) holder et øye med alt og alle
Moonee og de andre ungene fyller dagene med rampestreker. Moonee leder an og sammen pusher de grensene - fra å spytte ned biler, banne og rope ukvemsord etter andre, til de en dag setter fyr på noen fraflyttede rønner like i nærheten. Scootys mor som underveis har skaffet Moonee og Halley mat, tar avstand fra dem etter dette. Hun er redd for at Halley skal dra henne ned, for hun er så vidt i stand til å holde seg flytende selv. Scooty får ikke lenger lov til å leke med Moonee, men Moonee er ikke tapt bak en vogn. Hun finner straks andre barn å leke med. Hun er jevnt over et eneste stort fandenivoldsk smil. Selv ikke da moren, som er stadig mer desperat i sin jakt på penger, begynner å prostituere seg, synes hun egentlig å lide noen nød. Hun elsker sin mamma, som er morsom når hun tar seg tid til å leke med henne, og som er fri for formanende pekefingre og stort sett lar henne får drive med det hun har lyst til. Den dagen moren blir meldt til myndighetene for omsorgssvikt og "de" kommer for å hente henne bort fra moren, raser hele hennes verden sammen. Likevel - heller ikke nå er Moonee rådvill. Og slutten ... den er både trist og på et vis eventyrlig ... Men vi lar oss ikke lure, for dette er ingen happy ending, kan ikke være en happy ending ... Samtidig øyner vi et visst håp på noe bedre. 


Moonee elsker sin mamma Halley
Det meste av handlingen foregår på motellet Magic Castle og i området rundt. Det er skittent og glorete her, og veggdyr florerer. Rommene er spartansk utstyrt, og det er kaotisk og rotete overalt. Mødrene bruker all sin tid på å røyke (marihuana) og vil helst slippe unna barna sine.  Enkelte prøver likevel litt hardere enn de andre å leve et anstendig liv. Som moren til Scooty, som helst ser at sønnen har et mer oppbyggelig selskap enn Moonee ... Moonee´s mor er imot alt og alle, og hun nøler ikke med å slå dersom hun kjenner at det er "riktig". Diplomatiets kunst er ukjent landskap for henne. Dette at hun ikke er lydhør overfor noen, fører henne opp i mange vanskeligheter. Jeg ble like fullt sittende og tenke på hvorfor ingen var der for disse mødrene - om ikke annet så i forebyggende øyemed. Særlig Halley bar preg av sterk grad av ADHD og selvmedisinering (les: rusmisbruk). Man merker dette spesielt ved at Halley er konstant urolig, og ikke klarer å sitte stille. Hun har liten evne til å planlegge noe og mangler struktur på det meste. 


Det oppstår sterke bånd mellom barna
Jeg forbinder i grunnen Willem Dafoe først og fremst med voldelige psykopatroller, og derfor var det ekstra fint å se ham i rollen som den sympatiske og empatiske Bobby Hicks. Han er et lite sosialkontor i seg selv (eller kanskje alles far?), og hjertet hans blør når han ser seg nødt til å kaste ut folk. 

De nominerte i kategorien beste mannlige birolle er Woody Harrelson og Sam Rockwell fra "Three Billboards outside Ebbing, Missouri", Christopher Plummer fra "All the Money in the World", Richard Jenkins fra "The Shape of Water" - og Willem Dafoe fra herværende film. Jeg har veldig sansen for at Willem Dafoe vinner denne gangen. Han har vært nominert to ganger tidligere for sine biroller i hhv. "Platoon" (1986) og "The Shadow of the Vampire" (2000). 

Vi kommer garantert til å se mer til barneskuespilleren Brooklynn Prince! Hun er et funn! 

Filmteknisk er filmen spennende, og jeg ser stadig oftere at iPhone brukes for å filme enkelte scener. Det er også gjort i denne filmens sluttscene. Ungene løper inn i en folkemengde, og dette filmes uten at folk rundt vet at de dermed er med i filmen ... (Dette går ikke på bekostning av personvern eller det etiske - bare for å ha nevnt det. Her er nemlig ingen nærbilder.) Kontrasten mellom den depressive voksenverdenen og den tilsynelatende bekymringsfrie barneverdenen, er enorm - og hele filmen bygger opp til et skikkelig kræsj mellom disse to verdenene ... 

"The Florida Project" er en film man bare er nødt til å se! Den kan tilsynelatende virke veldig "lett", men under hviler det et stort alvor.  

(Fasiten er at denne filmen ikke vant noen Oscars.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Florida Project
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brooklyn Prince (Moonee), Bria Vinaite (Halley, Monnee´s mor), Willem Dafoe (Bobby Hicks), Valeria Cotto (Jancey), Mela Murder (Ashley, Scooty´s mor), Christopher Rivera (Scooty), Aiden Malik (Dicky), Caleb Landry Jones (Jack Hicks, sønn av Bobby), Macon Blair (eldre gammel mann som nærmer seg barna, og som Bobby Hicks kjeppjaget) m.fl.
Spilletid: 111 min.

tirsdag 25. februar 2014

Naoki Higashida: "Hvorfor hopper jeg"

Om autismens hemmeligheter

De fleste har vel på et eller annet vis et forhold til autisme, men aner kanskje bare vagt hva det egentlig handler om. Noe litteratur finnes på dette området, men det er ikke ofte den autistiske selv står bak en bokutgivelse som i dette tilfellet. Som regel handler det om en mildere form for autisme, nemlig Aspergers, slik bl.a. Halfdan W. Freihow har skrevet om i "Kjære Gabriel" og slik Mark Haddon har skrevet om i "Den merkelige hendelsen med hunden den natten", eller for den saks skyld i filmer som "My Name is Khan" og "Laksefiske i Jemen". I bøkenes verden vakkert og noe ubehjelpelig skildret - i filmens verden fremstilt som noe vi kan le av ... 

I bokas forord forteller David Mitchell om Naoki Higashidas bok (f. 1992) "Hvorfor hopper jeg". Forestill deg at du ikke kan snakke, at redaktøren som sørger for å sortere alle sanseinntrykkene som hele tiden strømmer på har sagt opp og at det hele tiden kommer en "styrtsjø av ideer, impulser og tanker" som ustanselig velter over deg. Det er som å være i et lukket rom med tyve radioer, som alle prøver å overdøve hverandre, og disse radioene kan ikke skrus av. Sanseinntrykkene strømmer på - "uten kvalitetsfilter og i overveldende mengder". Alt oppleves like sterkt, og hodet kjennes som om det er innestengt i en motorsykkelhjelm som er tre størrelser for liten. Tidsbegrepet er opphørt å eksistere, og dermed klarer du ikke å skille mellom det som skjedde for en time siden og det som skjedde for ett minutt siden. "Men de som er født med autisme må leve i denne uredigerte, ufiltrerte og skremmende virkeligheten hver eneste dag." 

Forfatteren David Mitchell har selv et autistisk barn, og da han og kona (som er japansk) kom over Naoki Higashidas bok, som den gangen kun forelå på japansk, var det som om en ny verden åpnet seg for dem. Heldigvis er det slutt på at såkalte "kalde mødre" får skylden for at deres barn er autister, men det betyr ikke at alle bekymringer kan legges vekk. Gjennom Naokis bok sluttet imidlertid Mitchell å synes synd på seg selv fordi han var så uheldig å ha fått et autistisk barn. Det var jo barnet - ikke han selv - som hadde det vanskelig. 

Naokis historie åpnet opp øynene for hva som finnes av ressurser i et autistisk barn. Ja, de følte det som en "himmelsk åpenbaring" - rett og slett fordi Naokis ord fortalte dem hva som foregikk i deres egen sønns hode. Historien er dessuten et bevis for "at det finnes en person innestengt i den tilsynelatende hjelpeløse, autistiske kroppen som er like nysgjerrig, finstemt og kompleks som deg og meg og alle andre mennesker". Historien fjernet dessuten myten om at mennesker med autisme er "antisosiale einstøinger som mangler empati". Det fikk ham og hans kone til å strekke seg enda lenger, være enda mer tålmodig, være enda mer lyttende til sitt barns uttrykk. 

"Hvorfor jeg hopper" skrev Naoki da han var 13 år, og det med en autisme så alvorlig ar verbal kommunikasjon er nesten umulig. En ambisiøs lærer og hans egen standhaftighet har gjort at han lærte å stave ord ved hjelp av en alfabettabell, hvor han peker på de grunnleggende førti japanske hiragana-tegnene for å forme ord. 

Mitchells begeistring for boka førte til at den omsider ble oversatt til engelsk, og siden har den vært en bestselger i mange land. Nærmere sannheten om autismens virkelige ansikt kommer man antakelig ikke, skjønt det er viktig å være klar over at autisme kan arte seg på svært mange forskjellige måter. 

Gjennom 58 nokså lettfattelige kapitler forteller Naoki om hvordan det er å være autist. Det er helt, helt umulig å forbli uberørt av hans beskrivelser av hvordan dette er ... Aller sterkest var det faktisk å lese om hvilke refleksjoner og sammenligninger Naoki drar mellom seg selv og omverdenen, og hvor tydelig det kommer frem at hans autisme ikke forhindrer ham i å lese omgivelsene på en oppsiktsvekkende klar og empatisk måte.

"Hvis en person uten autisme opplever vanskeligheter, kan han eller hun snakke med noen om det, eller skape oppstyr rundt det. Men i vårt tilfelle er det ikke et valg - vi kan aldri gjøre oss forstått. Selv ikke når vi er midt i et panikkanfall, forstår folk hva det er som skjer, eller så ber de oss bare om å slutte å gråte. Jeg tror desperasjonen vi føler, ikke har noe sted å gjøre av seg, og fyller opp hele kroppen vår og gjør sansene våre mer og mer forvirret." (side 106)

"For folk med autisme er livet en kamp i seg selv." (side 178)

Her får vi høre om hva som gjør at du ikke kan forvente at en autist ser deg rett inn i øynene når dere kommuniserer, hva som skjer når ord gjentas eller den som er autist ikke hører etter, men bare fortsetter å repetere atferd han eller hun har fått beskjed om å slutte med. Et element av tvangsatferd forklarer en hel del, mens forsterkede sanseinntrykk forklarer mye annet. 

"Hvorfor hopper jeg" er en tankevekkende og lærerik bok, som burde være pensum i alle yrker som handler om barn. Her avmytifiseres det meste vi trodde at vi kunne om autisme, og det på en så nydelig måte at jeg har et brennende ønske om at boka må bli lest av riktig mange! Jeg siterer den unge forfatterens etterord i sin helhet:

"Hva skal det bli av meg hvis autismen min aldri kan kureres? Da jeg var liten, var det noe jeg alltid bekymret meg over. Jeg var redd for at jeg så lenge jeg var autistisk, aldri ville kunne leve som et virkelig menneske. Det var så mange ting jeg ikke kunne gjøre slik som alle andre, og tanken på å måtte be om unnskyldning dag ut og dag inn tømte meg for alt håp.

Jeg håper at du, ved å lese mine forklaringer om autisme og dens mysterier, kan få en forståelse av at alle barrierene som oppstår, ikke skyldes at vi er selvsentrert eller egoistiske. Hvis dere kan innse denne sannheten om oss, gir det oss alle et glimt av håp. Uansett hvor hardt livet med autisme er, uansett hvor trist det kan være, kan vi holde ut så lenge det er håp. 

Og når håpets lys skinner på hele denne verden, da vil vår fremtid være forbundet med din fremtid. Det er det jeg ønsker, mer enn noe annet." (side 227)

Helt, helt til slutt: Da jeg skulle oppsummere faktum om bokutgivelsen, stusset jeg litt over at det står oppgitt at "The Reason I Jump" er bokas originaltittel ... Men er ikke boka japansk, da? Det får meg i likhet med bloggeren Bok-Karete til å lure på hvor mye av originalteksten som egentlig er Naokis, og hvor mye som er lagt til i den engelske oversettelsen ... Dette kombinert med all reklamen for Mitchells egne bøker - ikke Naokis - bakerst i boka, forsterket et inntrykk, som bidro til å dempe noe av min begeistring når det kom til stykket. Uansett - jeg håper ikke dette kommer i veien for andres ønske om å lese boka - men her kunne forlaget godt ha forklart litt nærmere om bakgrunnen for bokas tilblivelse. Spesielt interesserte kan for øvrig lese mer om forfatteren og oversettelsen her

Utgitt i Japan: 2007
Utgitt på engelsk: 2013
Engelsk tittel: The Reason I Jump
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Pantagruel
Oversatt fra engelsk: Marius Middelthon
Antall sider: 236


Naoki Higashida
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Heidi Borud og Ane Hem - 15.01.2014 - Tastet seg ut av tausheten
- Beate´s bokhylle - 06.02.2014 
- Betraktninger - 31.01.2014
- Med Bok og Palett - 20.01.2014
- Pias kulturkrok - 12.01.2014
- Julies Bokbabbel - 25.01.2014
- Bok-Karete - 22.01.2014
- Bokloftet - 23.02.2014

onsdag 22. januar 2014

Parinoush Saniee: "Den stumme gutten"

En historie om en dysfunksjonell iransk familie 

I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran -  forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk. 

"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!

Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shahab ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke. 

"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger." (side 8)

Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.

"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss." (side 95)

Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...). 

Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien. 

Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten. 

Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ... 

"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon." (side 198)

Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ... 

"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik. 

Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shahab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt. 

Utgitt i Iran: 2004 
Originaltittel: Pedar-e aan digari
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Font forlag
Oversatt: Nina Zandjani
Antall sider: 283
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!


Parinoush Saniee (Foto: Anne Cathrine Straume)
Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 06.01.2014 - Vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11.09.2013 - Forbudt bok ble bestselger
- Sandefjord Blad v/Bjørn Hoelseth - 08.10.213 - Dypdykk i barnesinnet
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 06.01.2014 - Hun er Irans mest leste forfatter. Men sin første suksessroman skrev hun i all hemmelighet.
- Pias kulturblogg - 15.04.2014

mandag 31. desember 2012

Tarjei Vesaas: "Is-slottet"

Vesaas på sitt beste?

Tarjei Vesaas (f. 1897 d. 1970) regnes som en av Norges fremste forfattere, og når jeg teller opp alle bøkene han rakk å utgi i perioden 1923 og frem til sin død, kommer jeg til 41 bøker (jf. Wikipedia). Selv har jeg kun lest en liten håndfull av disse - "Is-slottet", "Fuglane" og "Dei svarte hestane" - alle for over 30 år siden. De to første regnes blant hans hovedverk, og Vesaas vant også Nordisk råds litteraturpris for "Is-slottet". Den er dessuten filmatisert. For prispengene laget han legatet Tarjei Vesaas´debutantpris, kan jeg lese på Wikipedia. 


Fordi en av mine boksirkler har bestemt seg for at neste bok vi skal lese er "Kimen" av Vesaas, fant jeg ut at jeg ville lese "Is-slottet" om igjen. Forbausende nok husket jeg det meste av handlingen - rett og slett fordi den gjorde et meget sterkt inntrykk på meg da jeg leste den første gang. Og det til tross for at Vesaas ikke akkurat fremsto som en av mine favorittforfattere mens jeg fremdeles var i tenårene. Det er virkelig synd at det har tatt så lang tid før jeg nå vender tilbake til ham. At han skriver nynorsk er ikke lenger et hinder. Tvert i mot gjør det romanene hans ekstraordinært vakre og poetiske. I tillegg borrer Vesaas dypt i psyken til menneskene i bøkene sine ... 

I "Is-slottet" er det de to 11 åringene Siss og Unn som står i fokus. Den dagen Unn kommer til den lille navnløse bygda, føler Siss at det er noe spesielt med henne, og det går ikke lang tid før hun ønsker å bli venninne med henne. Men Unn er så fjern og utilnærmelig, og Siss føler umiddelbart at hun må gå varsomt frem. 

Unn har nettopp mistet sin mor etter et kortvarig og dramatisk sykdomsforløp. Siden moren ikke var gift, har hun ingen andre i hele verden enn tanten, som hun kaller moster. Moster er enke, og Unn er hennes øyesten fra første stund. Siss er den som fører an i klassen, men hun forvirres av at Unn ikke vil være med på leken med henne og de andre i klassen. Unn er og blir svært lukket om seg og sitt. 

En dag sender Unn en lapp til Siss, hvor hun spør om Siss vil komme hjem til henne samme ettermiddag. Siss er svært lykkelig over at hun endelig skal få mulighet til å bli bedre kjent med Unn, og forventningsfull møter hun opp hjemme hos Unn og moster. Mens jentene er inne på Unn sitt rom, skjer det nokså uventede ting. Ikke bare kler de seg nakne for hverandre og speiler seg sammen, og kommer sånn sett følelsesmessig svært nær hverandre. Men Unn har en hemmelighet hun ønsker å dele med Siss - noe hun har vært med på og som vil gjøre at hun ikke kommer til himmelen, tror hun. Siss blir redd og springer hjem. 

Dagen etter orker ikke Unn å gå på skolen. I stedet går hun til fossen, et sted hvor klassen har snakket om at de skal dra en dag. Ved fossen er det et fantastisk is-slott, som har frosset til i løpet av vinteren. Unn går inn, men roter seg etter hvert bort og klarer ikke å finne veien ut igjen. Vi skjønner at hun fryser ihjel der inne et sted. 

Først etter skoledagens slutt blir det klart for læreren og klassekameratene til Unn at hun ikke har vært hjemme, mens moster skjønner at hun ikke har vært på skolen. En stor leteaksjon blir igangsatt, men uten at noen finner spor etter Unn. Siss blir utsatt for et krysspress fra alle kanter fordi man aner at Siss vet noe som hun ikke vil fortelle. Men Siss verken kan eller vil fortelle noe som helst, og tiden som kommer - da det går opp for alle at Unn ikke kommer til å dukke opp - isolerer hun seg fordi hun har dårlig samvittighet overfor Unn. 

Det dramaet som utspiller seg i den lille bygda etter hvert, røper stor innsikt i menneskepsyken fra forfatterens side. Siss, som i utgangspunktet er en veltilpasset ung jente oppvokst i et varmt og godt hjem, går nesten til grunne i sorgen etter at Unn er borte, der hun tillegger seg selv og sin egen rolle avgjørende betydning i forhold til om Unn noen gang kommer tilbake. Selv ikke da hun under en skitur med klassen får øye på Unn, innefrosset i isen, kan hun helt tro at Unn virkelig aldri kommer tilbake. Og hva med moster, som har sagt at når det ikke lenger er noe håp om at Unn kommer tilbake, da vil hun selge huset og forlate bygda for godt? Relasjonen som oppstår mellom Siss og moster er rørende, og kanskje er det nettopp en samtale dem i mellom som gjør at Siss til slutt finner tilbake til sitt gamle jeg. I bakgrunnen buldrer fossen og is-slottet som gradvis smelter bort og til slutt dundrer ned i fossen ... 

Jeg valgte å lese denne boka som lydbok. Ingen kunne passet bedre som oppleser enn nettopp Liv Bernhoft Osa. "Is-slottet" har vært en stor leseopplevelse for meg! Og det beste av alt: jeg fikk virkelig lyst til å lese mer av Tarjei Vesaas! Forfatteren som skriver så varsomt om skjøre mellommenneskelige relasjoner, og om mennesker som ikke helt passer inn ... Her blir det terningkast seks!

Utgitt for første gang: 1963
Lydboka er utgitt: 2009
Oppleser: Liv Bernhoft Osa
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 36 min. (papirutgaven inneholder 156 sider)


Tarjei Vesaas

Andre som har skrevet om boka:
- Bøker & Bokhyller - 7. oktober 2013 - 50-årsjubileum for Is-slottet!

lørdag 29. desember 2012

Ida Løkås: "Det fine som flyter forbi"

Rørende og lettlest ungdomsroman
Ida Løkås (f. 1985) vant Schibsteds manuskonkurranse med denne romanen om Jamie, 13 åringen som vokser opp i Little Venice i London. I begynnelsen tenkte jeg at jeg ikke skulle lese "Det fine som flyter forbi", rett og slett fordi man jo ikke kan få med seg alt og er nødt til å gjøre noen prioriteringer. Men så har den ene bokomtalen etter den andre dukket opp, og alle har det til felles at de er over seg av begeistring for boka. Tanken på å gå glipp av noe viktig fikk meg derfor til å revurdere min beslutning, og før jeg visste ordet av det, havnet den i handlekurven min. Det angrer jeg overhode ikke på! 

Jamie er i begynnelsen av tenårene og lever sammen med sin mor, som i motsetning til de fleste som bor i bydelen faktisk er i jobb. Prisen hun betaler for dette er at hun så og si aldri er hjemme og at sønnen hennes stort sett må klare seg selv. Jamie selv er bokas jeg-person, og vi ser alt gjennom hans øyne. En gutt som noen ganger er stor, andre ganger bare den lille gutten han egentlig er ... 

Som gutter flest på Jamies alder er han opptatt av jenter og sex - uten å være i nærheten av å få tilgang på sine drømmer. Han er meget betatt av Ariel, ei jente som bor i kjelleren i huset der han bor. Ariel som hele tiden drømmer om å få seg kjæreste, men som dumpes av den ene etter den andre så snart de endelig har oppnådd sitt med henne ... I blokka bor også Mr. Allen, en fyr alle mener er pedo - av den enkle grunn at han har typiske pedobriller. Alt han foretar seg tolkes i lys av disse mistankene, og derfor er det litt skummelt den dagen Jamie blir invitert inn til ham for å få låne en bok om tegning. Alle veggene i Mr. Allens leilighet er dekket med fotografier, for Mr. Allen er egentlig fotograf. Men selv om han er hyggeligheten selv, er Jamie meget bevisst på hvor døra er i tilfelle det skulle bli nødvendig å flykte i full fart.

I en del scener følger vi Jamie, der han betrakter verden fra sitt 13 årige ståsted. Alt han ser rundt seg er preget av mistrøstighet, og selv ikke et besøk hos morens søster, som er bedrestilt og som bor i Cornwall, klarer å lyse opp tilværelsen hans. Han betrakter langt på vei noe foraktfullt det livet tanten og hennes familie lever, når han sammenligner dette med sitt eget liv sammen med en mor som hele tiden roter seg bort i drittsekker. Like fullt er det noe med ham som i alle fall ga meg som leser et håp om at det bodde noe i ham som ville komme ham til nytte senere i livet - et slags innebygget kompass for hvordan et skikkelig menneske ter seg når det kommer til stykket, selv om ståstedet utsettes for krysspress fra alle kanter ... Og langt inni Jamie er det en lengsel etter faren som moren ikke ønsker å snakke om. 

"I fotoalbumet fant jeg kun ett bilde av pappa. Det var det eneste som var igjen. Jeg vet ikke hvor resten er. De tomme plassene står igjen som sorte hull. Minner som frivillig er fjernet, men sikkert aldri glemt. På bildet sitter han i en grå lenestol og holder meg på fanget. I hånda har jeg en bustete teddybjørn jeg hadde fått av han. Han har mørkt hår, akkurat som meg, brune øyne og bart. Hver gang jeg ser en mann som er litt ubarbert, tenker jeg på pappa. Det er ikke det at jeg savner han eller noe, for man kan jo ikke savne noe man aldri har hatt. Men jeg husker han. Eller, jeg tror jeg gjør det. Jeg var to år da pappa dro, og har ikke sett han siden. Man husker visst ingenting før man er to, noe jeg syns er drittprat, for jeg tror jeg husker hvordan han lunkter. Og så husker jeg øynene hans. De er som mine. Hver gang jeg ser speilbildet mitt, ser jeg han. Jeg prøver å ikke se på meg selv så mye." (side 44)

Jeg må rett og slett medgi at jeg ble fullstendig sjarmert av denne boka om Jamie, som vel mer må karakteriseres som en ungdomsbok og ikke en voksenbok. Språket er enkelt, og Jamies tanker presenteres på en rørende naivisitisk måte, selv om Jamie også forsøker å fremstå som tøff og kul. Man kan selvfølgelig stille spørsmål ved om en 13-14 åring er i stand til å formulere så vidt reflekterte tanker som Jamie gjør, men selv synes jeg det er av underordnet betydning når hensikten - den litterære, må vite - er å få frem et spesielt budskap. Og når jeg tenker på at forfatteren kun var 26-27 år da hun skrev denne boka, er jeg meget imponert! Boka holder såpass høy kvalitet at jeg mener den fortjener terningkast fem! Og det skal virkelig bli spennende å følge hennes utvikling som forfatter i fremtiden!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 187


Ida Løkås
Andre omtaler av boka:
- Beates bokhylle - 15.08.2012
- Tom Egeland - 05.09.2012 - En perle av en debutroman
- Tones bokside - 30.08.2012
- Solgunn sitt - 20.11.2012
- Betraktninger - 30.08.2012
- Bøker & Bokhyller - 09.08.2012
- Ikke bare ei bok - 22.12.2012
- Artemisas Verden - 06.12.2012
- Bokelskerinnen intervjuer Ida Løkås - 13.08.2012
- Tones bokside - 27.08.2012
- Kasiopeiias bøker - 12.08.2012
- Bok-Karete - 10.09.2012

søndag 30. september 2012

"Nicostratos" (Regissør: Olivier Horlait)

Søt feelgood-film om en gresk sommer på Milos

Yannis er en gutt på 14 år som nylig har mistet sin mor. Faren sørger dypt og er ikke i stand til å ta vare på sønnen. Yannis må ikke bare klare seg selv, men han må også forholde seg til en far som er brysk og uvennlig, til tider direkte fientlig. Lokalsamfunnet er vitne til utviklingen, og det Yannis ikke får av kjærlighet hjemme, opplever han å få fra menneskene han har rundt seg. Spesielt fra den meget uortodokse presten på stedet ...

Vi følger far og sønn gjennom en sommer der noe spesielt skjer, som ikke kommer til å etterlate noen uberørt etterpå. Handlingen finner sted på øya Milos i Hellas, og det skulle vel derfor være unødvendig å si at omgivelsene eller kulissene er idylliske og utsøkt vakre. Det skurret imidlertid for meg at rolleinnehaverne i filmen snakket fransk.

I alle fall - i forbindelse med en tur over til fastlandet kommer Yannis over en liten pelikanunge på båten. Det er for ham åpenbart at denne lille fuglen ikke har det bra. Han forhandler med den kyniske eieren, som har fanget fuglen for å tjene penger på ham, og etter å ha gitt fra seg et gullkors han har arvet etter moren, får han med seg pelikanungen tilbake til Milos.

Det er av største viktighet at faren ikke får greie på at Yannis oppbevarer pelikanen i et uthus. Og faren har så mer enn nok med seg selv at han ikke merker noe som helst. Det oppstår et helt spesielt forhold mellom Yannis og pelikanen, som får navnet Nicostratos, eller Nico til hverdags. For Yannis er det av største viktighet at Nico lærer seg å fly, og dette trener de mye på. Pelikanen blir etter hvert for stor til å kunne skjules, og en dag må han fortelle faren om Nico. Som forventet blir faren rasende ... Særlig fordi Yannis har gitt fra seg morsarven sin for å få denne fuglen!

Yannis tar med seg fuglen til en hule i nærheten, og dette blir Nicos nye hjem. Fordi Nico følger hakk i hel på Yannis nesten hele tiden, oppdager lokalsamfunnet deres spesielle forhold. Ikke bare fascineres de av pelikanen, men en lokal kafeeier øyner også muligheten for at dette kan bli en stor turistattraksjon som både han og Yannis kan tjene penger på. Yannis er betenkt, og hadde det ikke vært for at faren er konstant pengelens og jobber dag og natt for å skaffe mat på bordet, går han med på å opptre sammen med Nico. Og suksessen uteblir ikke! Turister kommer i busslast på busslast til denne lille avkroken av øya, som normalt ikke pleier å trekke turister. Kafeeieren - den eneste på stedet - er fra seg av lykke! I mellomtiden oppstår det et nært vennskap mellom Yannis og kafeeierens søte niese Angeliki, som har kommet ut til øya for å sommerjobbe på kafeen.

Og sl
ik kunne lykken ha fortsatt med å smile til menneskene på stedet. Men så skjer det ulykksalige: Nico blir påkjørt av en buss med turister, og det er i grunnen ganske opplagt at dette blir hans endelikt. Plutselig våkner Yannis´ far opp og viser uventede sider av seg selv, eller kanskje rettere: han blir seg selv igjen. Så spørs det hva som skjer med lokalsamfunnet som sviktes av turistene, og som må gå i seg selv mtp. hva som har drevet dem denne sommeren ... Hva betyr mest? Pengene eller det livet de tross alt har vært vant til å leve? Og hva med pelikanens skjebne?

Dette er en søt barnefilm, som aldri har vært satt opp
 på norske kinoer. Det er kanskje like greit, for noen publikumsmagnet tror jeg aldri denne filmen ville blitt uansett. Rent bortsett fra at det som sagt skurret med fransk tale i en film med en handling lagt til en gresk øy, ble jeg like fullt veldig sjarmert. Jeg burde jo selvsagt kunne sagt at "og barna koste seg også", men sannheten er at denne filmen kun ble sett av meg og min mann, som er Hellas-elskere på vår hals. Nettopp av den grunn er jeg kanskje ikke helt objektiv  i min dom over filmen når jeg ender med å gi den terningkast fire. Handlingen er nemlig mager, moralen i filmen rørende naiv og noen av rollefigurene er dessuten nokså grunne og tildels stereotype. Like fullt: dersom du ønsker å kose deg sammen med barna, er dette virkelig en deilig feelgood-film som kan forene både store og små seere en stakket stund!

In
nspilt: 2011
Originaltittel: Nicostratos le pélican
Norsk tittel: Min greske sommer
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Emir Kusturica (Yannis´ far), Thibault Le Guellec (Yannis), Francois-Xavier Demaison (Aristote), Jade-Rose Parker (Angeliki)
Spilletid: 95 min.




Yannis har kjøpt en liten pelikanunge
Pelikanungen har blitt fullvoksen, og Yannis lærer ham å fly
Yannis og Nico opptrer sammen
Nico er skadet og Yannis´ far tar ham med seg til et sted hvor han kan dø i fred
Yannis´ far blir seg selv igjen

søndag 10. juni 2012

"Sønner av Norge" (Regissør: Jens Lien)

"Teori og praksis" som film

Nikolaj vokser opp på Rykkinn på 1970-tallet. Han er et av to barn - begge gutter - i en familie som må betegnes som over gjennomsnittet lykkelig. Pappaen hans er riktignok ikke helt som andre pappaer. Blant annet er han hippie og fritenker, og meget liberal i sitt forhold til det aller meste. Nikolajs arkitektpappa elsker hans mamma, og de er i grunnen en ganske kul familie. Inntil det fatale skjer at Nikolajs mamma blir påkjørt av en bil mens hun sykler, og derette
r dør ...

Tilværelsen raser sammen for den lille familien. Tanten og onkelen henter lillebroren hans - "inntil pappa blir frisk igjen" - mens Nikolaj blir igjen. I begynnelsen kommer ikke faren en gang opp av senga, dypt deprimert som han er etter å ha mistet sin høyt elskede kone. Nikolaj inntar voksenrollen, og tar seg av sin dysfunksjonelle pappa.

Etter hvert gjør Nikolaj opprør, og han blir medlem av et punkerband, stikker en sikkerhetsnål gjennom kinnet, kler seg i svart og har et halvbrent norsk flagg sydd fast i ryggen på jakken sin. Problemet er bare at uansett hva han gjør, blir dette tolerert av faren hans, som bare synes det er innmari ok at sønnen er i stand til å tenke selvstendige tanker. Selv ikke da Nikolaj kaster en flaske i hodet på skolens rektor mens han holder 17. mai-tale, fører dette til noen reaksjoner å snakke om fra farens side. Det eneste faren ikke forstår er hvorfor Nikolaj og punkerbandet digger Sex Pistols og Johnny Rotten. "Hva står de egentlig for?", spør han sønnen sin. Nikolaj blir svar skyldig. I løpet av sommeren reiser de to til en nudistleir i Sverige - noe Nikolaj opplever som helt på kanten av hva han som ung gutt burde utsettes for.

Filmen, som er basert på Nikolaj Frobenius´roman "Te
ori og praksis", handler om hvordan det var å vokse opp i en drabantby på Rykkinn på 1970-tallet. Filmen (og boka) har klare paralleller til Frobenius egen oppvekst på Rykkinn i samme periode, og med en far som var arkitekt. I filmen har man lykkes svært godt med å visualisere en veldig fin roman! Sven Nordin fungerte meget godt i rollen som Nikolajs far, og Åsmund Høeg var helt fantastisk som Nikolaj. Han får så fint frem alvoret i den unge gutten, som øyensynlig gjør opprør mot alt og alle, men som egentlig lengter etter å få faren sin tilbake i sitt normale gjenge. En meget vellykket film som jeg synes fortjener terningkast fem!

Inn
spilt: 2011
Originaltittel: Sønner av Norge
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama 
Skuespillere: Sven Nordin (Magnus - Nikolajs far), Åsmund Høeg (Nikolaj), Sonja Richter (Lone), Trond Nilssen, John Lydon (Johnny Rotten)
Spilletid: 87 min.



Nikolaj
Medlemmene av punkerbandet er mot alt og alle
Nikolajs frilynte pappa i førersetet

lørdag 26. mai 2012

"Submarine" (Regissør: Richard Ayoade)

Mollstemt tenåringsdrama

Oliver Tate er 15 år og han har to store mål i livet: han vil redde sine foreldres ekteskap, og han vil ikke gå sin 16 årsdag i møte med sin uskyld i beho
ld.

Det er ingen enkle oppgaver unge Oliver har gitt seg i kast med. Foreldrenes ekteskap er så inntørket som det kan få blitt, og han mistenker dessuten at hans mor har en affære med en New Age-fyr. Ved hjelp av fiktive kjærlighetsbrev håper han at gløden mellom foreldrene skal gjenoppstå, skjønt det er mye som tyder på at løpet er kjørt ... Eller hur?

Parallelt følger vi ham i hans tilnærming til Jordana, en jevnaldrende jente han er forelsket i. Kanskje er det det veldig normale og forfriskende han er mest betatt av ved henne? Da han oppdager at hun har et svært komplisert liv selv, mister han motet og vet ikke helt om han orker å ta utfordringen. Hvilken betydning dette får for hans planer om å bruke henne til å miste sin uskyld, er det neste spørsmålet denne filmen reiser ...

"Submarine" er en nokså stillferdig og underfundig komedie som krever sin seer. Selv om jeg ikke lo så mye underveis, var det noe ved denne filmen og den alvorlige Oliver, som absolutt ga anledning til ettertanke. Filmen er nok mer mollstemt enn direkte morsom. Samtlige mennesker vi møter er dessuten temmelig dysfunksjonelle - mot grensen til det ikke fungerende i det hele tatt. Samtidig er det noe universelt ved temaene som tas opp, fordi filmen handler om viktigheten av å høre til, være normal og bli oppfattet som sådan også, om den første usikre kjærligheten osv - i en meget sårbar fase av livet, som for de fleste heldigvis ender med at man lander på begge beina en eller annen gang, men hvor faren for det motsatte hele tiden ligger der som en mulighet i fall man ikke trår riktig. Og dersom man atpåtil har foreldre som ikke får det helt til i livene sine, og som har mer enn nok med sine egne problemer, og man hele tiden risikerer å bli tolket av omverdenen med dem som et slags bakteppe, da er sårbarheten enorm ... Og slik er det for Oliver, der han strever med alle midler for å redde foreldrenes ekteskap og samtidig prøver å sikre seg sitt livs første "ligg" før 16 årsdagen ... Mens hele skolen er overbevist om at han egentlig er homo ...

Denne filmen fortjener etter min mening en sterk femmer på terningen. Jeg vil spesielt fremheve hovedpersonen Craig Roberts, som tolker den unge Oliver
Tate glitrende. Han fremstår som en alvorlig nerd, som ikke er den jentene står i kø for å bli sammen med, uten at han gir opp av den grunn. På filmcoveret står det at "Submarine" er "a comedy that doesen´t let principles stand in the way of progress". Ja, så elegant kan det sies! En helstøpt film om et alvorlig tema!

Innspilt: 20
10
Originaltittel: Submarine
Nasjonalitet: Storbritannia
Genre: Drama, komedie, svart komedie
Skuespillere: Craig Roberts (Oliver Tate), Yasmin Paige (Jordana Bevan), Noah Taylor (Lloyd Tate), Paddy Considine (Graham Purvis), Steffan Rhodri (Mr. Davey), Sally Hawkins (Jill Tate), Ben Stiller (Såpeopera-stjerne), Melanie Walters (Judie Bevan)
Spilletid: 93 min.


Oliver Tate - en gutt med mange drømmer
Oliver og hans hjertens utkårede Jordana
Olivers dypt deprimerte far, som for lengst har mistet alt som ligner gnist
Olivers mor har mottatt et kjærlighetsbrev fra sin mann, men aner ugler i mosen

Populære innlegg