"Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" (Regissør: Felix Herngren)

Skuffende fjas

Det er snart tre år siden jeg leste boka "alle" snakket om den gangen - nemlig Jonas Jonassons angivelig fantastiske bok "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant". Jeg likte ikke boka og fant den ikke det minste morsom. Lenge følte jeg meg alene om å mene akkurat dét. Som om det var en mangel ved meg og min humor at jeg ikke lo en eneste gang - ikke én gang, faktisk. Mens andre fortalte at de nesten ikke klarte å lese boka, fordi de ikke kunne stoppe å le ... Kanskje ble jeg skuffet fordi boka var så til de grader hausset opp på forhånd? Eller jeg hadde en dårlig dag da jeg leste den ... ? Grunnene kan være så mange. I alle fall kunne jeg etter hvert konstatere at det var flere enn meg som hadde det på samme måte. 

I alle fall - mens jeg leste boka, tenkte jeg at "denne boka må da gjøre seg veldig godt som film!" Og film har det blitt. Jeg er ikke kjent som en som gir opp med det første, og jeg liker å gi saker og ting en hederlig, ny sjanse. Så også med filmen etter denne for meg skuffende boka ... 

På Filmweb.no har filmen fått karakteren 7,1 av 10,0 oppnåelige poeng delt ut av 1728 stemmegivende publikumere i skrivende stund. Kritikerne har vært noe mer lunkne med sine 6,2 i snitt (utdelt av i alt 10 kritikere). Mens jeg etter å ha sett denne filmen ville ha gitt den en karakter mellom 3 og 4. For filmen er vellaget så det holder, og Robert Gustafsson kunne neppe ha spilt hundreåringen med mer innlevelse og patos enn han har gjort. Det er bare det at jeg heller ikke har funnet filmen morsom ... Dvs. jeg lo en gang - men det var også alt. Og scenen jeg lo av er så banal at jeg ikke en gang våger å innrømme hva det var som fikk meg til å le, fordi det er en flau bismak også ved dette ... 

Jeg har nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet i min bokanmeldelse av "Hundreåringen ...", og går derfor ikke i dybden på denne enda en gang. Ikke annet enn å nevne at handlingen i filmen starter - slik tittelen så treffende gir inntrykk av - med at hundreåringen Alan Karlsson klatrer ut av vinduet og forsvinner fra sitt eget hundreårs-kalas på aldershjemmet. Han forsvinner fra bygda, og dette blir starten på et eventyr, der han ramler borti den ene snodige typen etter den andre. Alt mens vi i tilbakeblikk får se hvordan Alan har hatt avgjørende innvirkning på nesten hele 1900-tallets historie - gjennom møter med Spanias Franco, Tysklands Hitler, USAs president Truman, Sovjets president Stalin, Kinas Formann Mao osv., osv. 

Regissøren Felix Herngren (f. 1967) har så langt tre filmer på samvittigheten, men er nok mest kjent som skuespiller. 

Min oppfatning av denne filmen bør nok uansett ikke tillegges særlig vekt i det store og det hele, fordi jeg åpenbart ikke er innenfor målgruppen av filmen. For meg ble dette rett og slett bare fjas uten mål og mening. Det jeg uansett kan konstatere er at denne gangen kom ikke forventningene - verken de dårlige eller gode - i veien for min opplevelse av filmen. Den fenget bare ikke. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönstret og försvann
Nasjonalitet: Sverige
Språk: Svensk
Genre: Komedie
Skuespillere: Robert Gustafsson (Allan Karlsson), Iwar Wiklander (Julius), David Wiberg (Benny), Mia Skäringer (Gunilla), Jens Hultén (Gäddan) m.fl.
Spilletid: 109 minutter

Pixar Vgel - For the birds: denne er helt fantastisk!

"Stor oppstandelse" (Regissør: Frank Oz" - 2006

I denne engelske komedien har en far gått bort, og hele familien skal samles på enkens og avdødes prektige landsted.

Mens vi følger de ulike familiemedlemmenes forberedelser til begravelsen, er spenningen til å ta og føle på. Sønnen Daniel har ansvaret for minnetalen, men kommer egentlig ikke over at hans berømte og svært veltalende bror, forfatteren, ikke kan holde denne talen. Kusinen Martha skal introdusere sin svært nervøse kjæreste for sin snobbete far, og i sin iver etter å få ham til å slappe av, gir hun ham det hun tror er valium. Mens det altså viser seg å være et narkotisk stoff av den halusinerende typen ... Og i stedet for å gjøre et uutslettelig inntrykk på faren og slekten for øvrig, bygger det opp til en skandale uten sidestykke da kjæresten påstår at det er liv i kisten ... Og som om det ikke var nok, dukker det opp en mann som påstår at han var avdødes homofile venn. Han vil ha sin del av arven for å holde kjeft. Daniel plages av bekymringene rundt hvordan han skal klare begravelsesutgiftene - særlig når det viser seg at broren ikke er så rik som alle trodde. Og med utpressingen på toppen av alt, er gode råd dyre ...

Denne filmen er intet mindre enn mesterlig! Absolutt alt klaffet! Skuespillerne og typene som var valgt til de ulike rollene, små og store lattervekkende scener, omstendighetene, regien ... alt! Dette er en film jeg garantert kommer til å se igjen!

"Valens frokost-TV" (2009)

Det var ikke mange episoder av Valens Frokost-TV jeg fikk med meg høsten 2009, så da jeg oppdaget denne DVD´en, som for tiden ligger som bestselger nr. 1 på Platekompaniets lister, måtte jeg bare ha den!

Allerede den første kvelden etter at den var i hus, samlet hele familien seg rundt denne svært så lattervekkende DVD´en, og så fikk Gullrekka seile sin egen sjø. Kristian Valen parodierer her kjente personer som politikeren og kvinnesakskvinnen Anniken Huitfeldt, avtroppende Hydro-direktør Eivind Reiten, Norwegian-direktøren Bjørn Kjos og mange, mange flere. Valen er en meget god sanger, og når han parodierer kjente musikere eller for den saks skyld radbrekker kjente svisker, så er det humor på – etter min mening – høyt nivå. I rollen som homsen Kjartan er han virkelig i sitt ess. Og etter å ha sett Eivind Reiten trekke seg fra alt som tenkes kan av ”verv”, hvor han har forhandlet seg frem til den ene sluttpakken etter den andre, var runden med replikken ”Alle skal få!” toppet med Reitens ”Jeg vil ha, jeg og!” til å hyle av latter av! Og var det noe vi gjorde mens vi så denne DVD´en, så var det til gangs å få trimmet lattermusklene!

Det er mulig jeg ikke vil anbefale å se hele DVD´en på en gang, slik som vi gjorde, fordi det ble litt ”too much” til slutt … Særlig ble jeg litt lei av parodien på Nils Gunnar Lie, hvor et slapt ”hei hei” gikk igjen vel mye. Men fordelt litt utover – hylende morsomt det også! Kjøper du denne DVD´en, anbefaler jeg at du ser den sammen med mange andre. Det gjør opplevelsen bare enda bedre!