Bath, Sommerset - Storbritannia (artikkel 13)

Pulteny Brigde, Bath

Byen Bath er definitivt ikke stedet man reiser forbi når man er på rundreise i Storbritannia og befinner seg i Sommerset! Det gjorde heller ikke vi!

Når man reiser litt på lykke og fromme som mannen min og jeg gjør på denne typen ferieturer, må man regne med å være innom hele spennet av bosteder - alt fra nokså kjipe steder til tidvis nokså lukseriøse steder. Akkurat dét opplever vi som noe av sjarmen. I Bath ramlet vi innom et hotell av den dødssjarmerende typen, men som nok lå i det nedre skiktet av skalaen på hotellovernattingssteder. 

Hotellet vi bodde på mens vi var i Bath

Hotellet lå så beleilig til, nærmest midt i det første og beste veikrysset vi kom til - og ja, der vi fikk lyst til å bo! At det ikke var eget bad på rommet vårt, men at vi måtte dele et fellesbad med alle de andre hotellgjestene, det kunne vi leve med! Med på kjøpet fikk vi en pubkveld vi sent vil glemme, med hotelleieren som en herlig vert og festens midtpunkt! Sammen med en haug andre pendlere, som visstnok alltid bodde her mens de var på jobboppdrag - sikkert fordi det var svært billig og utrolig hyggelig!

Utsikten fra hotellrommet vårt - nok til å smelte mitt
hjertem, selv om fascilitetene for øvrig kanskje ikke
var de aller beste

De fleste av mine lesere forbinder garantert Bath med Jane Austen, for ikke helt få av hennes bøker har et kapittel som inneholder en tur til Bath. Selv er jeg nok mest Austen-fan i filmens verden, skjønt mange av mine bokvenner forsøker hardt å få meg til å lese noen av hennes bøker - særlig på originalspråket. 

I Bath er det et Jane Austen-senter. Der var ikke vi, men jeg synes likevel at jeg for fullstendighetens del bør nevne det når temaet er Bath. 

Bath er grunnlagt i forbindelse med et romersk kurbad, og var lenge et kursted for rike engelskmenn. (Kilde: Wikipedia)

Bath Abbey

Under vår rundreise var vi for øvrig også innom York og Oxford (som jeg senere skal komme tilbake til), og på en måte kan man si at disse tre byene hører sammen fordi det er en del fellestrekk med arkitekturen - blant annet. 

Bath er en veldig vakker by. Den er ikke veldig stor (kun litt over 80 000 innbyggere). Bygningsmassen vitner om en generell velstand og vi skjønner fort at turisme er viktig for beboerne. 

Et noe søvnig preg over byen
da vi var der

I selve kjernen av byen er det mest gågater, og på den fine sommerdagen hvor vi gikk rundt i byen, ga dette stedet et litt søvnig preg. Det er også mulig at turistsesongen rett og slett ikke har begynt for alvor i midten av juni. 

Romerne okkuperte og kontrollerne de britiske øyene i perioden fra 43 til 410 e.Kr., og det var i denne perioden de romerske badene ble bygd. De fleste badene har dessverre forfalt, men Det romerske badet i Bath kan i dag besøkes. Man besøker ganske enkelt ikke Bath uten å ha vært innom her, er min påstand. Badet er for øvrig en av de største turistattraksjonene i sørvest-England. 

Det romerske badet i Bath

"The Roman Baths at Bath is the best-preserved ancient baths and temple complex in northern Europe. It is here, at the heart of the World Heritage Site of Bath, that the only thermal springs in the UK emerge from deep underground, bringing health and vitality to this beautiful city. In the first century AD, the Romans chose this site to build the most dramatic suite of public buildings of Roman Britain." (sakset fra en turistbrosjyre vi kjøpte på stedet)

Detalj fra Det romerske badet i Bath

Man kan dessverre ikke bade akkurat her, men det finnes plenty av muligheter til å få seg et bad i Bath. La ikke sjansen gå fra deg mens du er i Bath! Vi valgte å ta et bad på et SPA med et utendørs basseng helt på toppen av bygningen. Dessverre har jeg i skrivende stund ikke klart å finne ut av hva stedet het. Samtidig tenker jeg at det i grunnen ikke spiller så stor rolle, fordi alle stedene i Bath har sin egen sjarm.

Dampen står inne i museet rundt det romerste badet, og dette gir i seg selv en opplevelse av et et historisk sus fra fordums tid. 

Mange historiske gjenstander kan dessuten beskues inne i museumet. 

Nedenfor har jeg tatt med flere bilder fra Bath. 

Skulptur fra Det romerske badet i Bath

Skulptur fra Det romerske badet i Bath 

Detalj fra Det romerste badet i Bath 

Her står dampen opp fra kildene inne i Det romerske badet i Bath

Gatebilde i Bath

Bath Abbey - sett fra Det romerste badet 

Bath Abbey sett fra Det romerske badet

En flott sightseeing-dag etterfulgt av et bad ble avsluttet med
et herremåltid på et fransk brasserie 

Fra et måltid på et fransk brasserie i gourmet-klassen

Stonehenge, Wiltshire - Storbritannia (artikkel 12)

Stonehenge - når man er på stedet er det et poeng å finne den perfekte vinkelen
for det perfekte Stonehenge-bildet

Når man befinner seg på rundreise i Storbritannia, slik mannen min og jeg gjorde i fjor sommer, hører det med å få med seg Stonehenge. Og det på tross av alle som fortalte oss på forhånd at Stonehenge ville bli en skuffelse. Jeg hører heller ikke blant dem som har satt meg nitidig inn i betydningen av alle ringene, og hele Stonehenge´s historie på et dyptgripende detaljnivå. Derimot handler det om et monument som er svært myteomspunnet, som jeg har hørt mye om og som det av den grunn er morsomt å ha sett "live". Stonehenge regnes for øvrig som et av verdens mest kjente byggverk, og den står på UNESCOs verdensarvliste. 

Og der lå det - monumentet vi hadde sett så frem til å se "live"

Dersom det var noe som skuffet meg, men som jeg også skjønner at sånn måtte det bare bli, så var det følelsen av å bli dratt inn i et turistmaskineri og ikke få anledning til å ta på steinene eller å gå inn i ringen og kjenne hvordan dét føles. Vi hadde dessuten ikke det beste været denne dagen, slik at mulighetene for å få tatt spektakulære bilder ble betydelig begrenset. 

Stonehengde ligger i Amesbury, ca. 13 km nordvest for Salisbury. I følge Wikipedia består Stonehenge av "en sirkelformet megalittisk steinsetting, omgitt av en ringgrav og en sirkelformet jordvoll. Steinsettingen ble sannsynligvis reist mellom 2500 f.Kr. og 2000-tallet f.Kr., det vil si i bronsealderen, mens vollen og graven er fra rundt 3100 f.Kr., altså yngre steinalder."

Mye tid brukt på å fotografere steinene

Spesielt interesserte kan lese mer om bakgrunnshistorien blant annet på Wikipedia, hvor det gis en meget fyllestgjørende fremstilling av monumentet. 

Noe av det jeg synes er mest spennende med Stonehenge er hva man antar er bakgrunnen for hele byggverket. Antakelsene har opp gjennom tidene vært mange, alt fra steinenes astronomiske og kalendariske betydning til at dette har vært et sted for religiøse ritualer. Men - som man også kan lese i Wikipedias artikkel:

"Det finnes ingen tilfredsstillende bevis for teorien om at Stonehenges astronomiske linjeretning var noe annet enn symbolsk og den rådende forklaringen favoriserer en rituell rolle for monumentet som tar i betraktning de tallrike gravplassene og plasseringen i et videre landskap av hellige plasser."

Uansett er det lite som tyder på at retningen på byggverket og steinenes plassering er tilfeldig. 

Stonehengde 

Vi valgte å bruke nokså mye tid på å gå rundt Stonehenge-monumentet, for å fotografere steinene fra absolutt alle vinkler, og dessuten suge inn stemningen av mystikk fra stedet. For å være helt ærlig var det ikke mye mystikk som dirret i luften rundt monumentet - ikke annet enn egenskapt indre spenning bare ved endelig å se dette i levende live, vil jeg anta. 

Stonehenge

Vi konstaterte at det var mye fugleliv på steinene - særlig mange kråker, som til forveksling kan ligne på ravner ... Men selv om skydekket lå lavt denne dagen, bidro heller ikke dette til å lage en forventet trolsk stemning rundt stedet. 

Vi var ikke alene for å si det sånn ...

Vi var som innledningsvis nevnt ikke alene på stedet, men gikk for en stor del i flokk sammen med mange andre turister, som var ute i samme ærende som oss. Og kanskje kan vi takke det til dels dårlige været for at det ikke var enda flere der akkurat denne dagen. Dermed var det mulig å få tatt noen ålreite bilder av steinene tross alt - uten for mange statister eller linseluser ... 

Og for dem som er interessert i enda mer mystikk i forhold til dette stedet, kan det være vel verdt å få med seg at det i den senere tid er gjort funn som tyder på at hele historien om Stonehenge må skrives om, jf. Dagbladets artikkel 10. mai 2014, ført i pennen av Trym Mogen.

Åpningstidene

Cornwall - Storbritannia (artikkel 11)

Cornwalls landsbygd

Jeg har tidligere skrevet noen innlegg om noen av stedene mannen min og jeg besøkte på en rundreise i Storbritannia i fjor sommer. Nå har turen kommet til Cornwall. Dvs. jeg har allerede skrevet litt om denne landsdelen i England - i min artikkel om fiskelandsbyen Polperro. 

Cornwall ligger på sydspissen av England, og har et samlet areal på 3563 km2 - dvs. 2/3 av Akershus fylkes størrelse. Og med sine litt over 0,5 mill. innbyggere, står regionen nokså likt i forhold til vårt Akershus. 

I tillegg til at området er naturskjønt og inneholder mye landsbygd, har landsdelen mye kystlinje og dessuten et klima som til forveksling kan ligne det middelhavske. Spesielt kunstnerbyen St. Ives - en perle - har mye som minner om det vi forbinder med Syden. Vakre strender, noe skjermet for de kalde Atlanterhavsstrømningene, lange og varme somre og en yrende turisme. 

En byggestil som sjarmerer!

For øvrig er kysten preget av store - ja, til dels enorme - forskjeller mellom flo og fjære. Bare dét er en opplevelse i seg selv. Båtene ligger så og si halve døgnet på tørt land og resten av døgnet i vann, og de må nødvendigvis også konstrueres slik at de tåler det - altså ikke velter når det veksler.

Noe av det som for øvrig sjarmerte oss var den koselige byggestilen - nærmest litt cottage-aktig - og de flotte og frodige hagene. Her finner man overflod -  ikke det strenge preget som franske og italienske hager er så kjent for. Vi reiste dessuten rundt i Storbritannia i siste halvdel av juni, nettopp da hagene nok var på sitt aller frodigste.

Før vi kom til Cornwall hadde vi hørt om at det var mulig å være med på flyvning over Scilly Islands, en øygruppe som hører med til Cornwall. Dette skulle koste anslagsvis 50 pund pr. person, og var altså ikke en avskrekkende pris i det hele tatt. Vi reiste derfor ned til flyplassen på Land´s End, bare for å få høre at det blåste for mye til at det var forsvarlig å gå opp i småfly. Inne på land var været strålende, mens så ikke var tilfelle ute på øyene. Det var veldig skuffende at vi ikke fikk til dette stuntet! For andre som har planer om å reise til Cornwall, anbefaler jeg å prøve! Det skal visst være en flott tur.

Land´s End

Land´s End er for øvrig verdt et besøk i seg selv!

St. Ives - vi parkerte bilen på en parkeringsplass rett i nærheten

av denne kirkegården, og så gikk vi ned til sentrum av byen.

(Det er ikke lurt å ta med bilen ned i sentrum. Pass dessuten
på å ha en hel del mynter klare til parkometeret - ellers
risikerer du å måtte gå langt ...)

Vi valgte å reise videre til St. Ives, kunstnerbyen vi hadde hørt mye om på forhånd. St. Ives er en vakker liten småby som tidligere var avhengig av fiske, men som i dag så og si utelukkende lever av turisme. Dessverre har det også tatt fra byen en del av sjarmen. 

Mens vi var i St. Ives fikk vi nemlig følelsen av å gå i kø uansett hvor vi gikk. 

Idylliske St. Ives

Samtidig mister man omtrent pusten av synet av det irrgrønne havet, bygningsmassen som for en stor del er bygget for 100 - 150 år siden og stemningen på stedet. Riktignok "forstyrres" idyllen av et øredøvende leven fra de allestedsnærværende måkene, men det er ikke verre enn at også det på sitt vis er sjarmerende. 

Mens vi ruslet rundt i St. Ives på jakt etter et sted å spise, undret vi oss over at det ikke fantes et eneste sted med uteservering av mat. Kun ett sted serverte øl utendørs, men ellers var det ingenting ... Dette undret vi oss mye over. Og fordi været var så fint, hadde vi ikke lyst til å gå innendørs heller. Det ble derfor til at vi kjøpte oss hver vår fish & chips, fordi dette kunne spises utendørs. 

Det eneste stedet i St. Ives med uteservering (men kun av drikke)

Det tok ikke lange tiden før vi skjønte hvorfor det faktisk ikke er mulig i det hele tatt å spise mat ute i St. Ives ... Det skjønte vi da vi ble angrepet av måker - ovenfra. Måker er smarte dyr, og de samarbeidet faktisk med hverandre og to-tre stykker fløy synkront og styrtet regelrett ned i maten vår. Chips og fisk skvatt veggemellom, og det gjorde også siste rest av apetitten ... Da maten var behørlig fraranet oss, ble det fest! Alle fetterne og kusinene kom i flokk, og på en-to-tre var hver smitt og smule borte som dugg for solen. Dett var dett!

Et skjermet sted ... men ikke et sted å få være alene ...

Noe av det som preger St. Ives er mengder med kunstgallerier. Du finner dem overalt, og det er mye flott kunst som tilbys - til nokså stive priser. Jeg vil tro at det er helt trygt å kjøpe kunst her, for så vidt jeg kunne bedømme var det lite turist-fjas å se. Min vane tro tenkte jeg at jeg skulle vente og se, og dermed gikk jeg faktisk glipp av et par motiver jeg gladelig hadde tatt med meg hjem. 

Et bilde jeg angrer på ikke ble med hjem

Så får det heller være - og i stedet må nøye meg med å kose meg med bilder av bildene ... 

Vi var heldige med valg av hotell denne gangen. Dvs. vi bodde på en noe "avansert" bed & breakfast på Palma Guest House på toppen av åsen i St. Ives - i selveste toppleiligheten. Dermed hadde vi panoramautsikt over bukta, og kunne følge tidevannets bevegelser - som jeg altså aldri blir lei av å betrakte. Og prisen for rommet? Litt over 70 pund for et dobbeltrom og frokost - med havutsikt - det kan man fint leve med!

Utsikten fra toppleiligheten på
Palma Guest House

På tross av turismen i St. Ives, vil jeg ikke nøle med å anbefale stedet som feriemål dersom man er på utkikk etter et sted å reise til for noen dager i Cornwall. 

Prisen man på mange måter betaler for å reise rundt på en bilferie slik vi gjorde, er at man fort blir rastløs og vil videre - for å se mer, rekke over så mye som mulig. Gevinsten i den andre enden er at man blir oppmerksom på flotte steder det er deilig å reise tilbake til senere. 


Helt til slutt tar jeg med flere bilder fra St. Ives. Enjoy!

Småby-idyll

Kunstnerpreg over byen

Middelhav-preg

St. Ives

Flotte strender i St. Ives

Man besøker selvsagt Tate når man er i St. Ives!

"Tusen ganger god natt" (Regissør: Erik Poppe)

Når valget står mellom et kall og et familieliv

Erik Poppe (f. 1960) er en norsk filmregissør, manusforfatter, filmfotograf og pressefotograf, som startet sin karriere i VG. Han har flere filmer på sin merittliste, bl.a. "Schpaa" (1998), "Hawaii, Oslo" (2004) og "De usynlige" (2008). Selv om jeg er blant dem som ble fra meg av begeistring for sistnevnte film, er jeg overhode ikke i tvil etter å ha sett "Tusen ganger god natt": dette er helt klart Poppes beste film så langt! Og det skyldes ikke bare skuespillerne, bare for å ha sagt dét! 

I "Tusen ganger god natt" møter vi Rebecca (spilt av Juliette Binoche) mens hun er ute på oppdrag i Kabul. Hun fotograferer opptakten til et selvmordsbombe-oppdrag, hvor en ung kvinne er involvert. Rebecca fotograferer først en slags iscenesatt begravelse, og vi skjønner at dette er en del av et rituale - rett og slett fordi oppdragets karakter fratar slektningene muligheten til å gjennomføre en anstendig begravelse for kvinnen, som senere skal sprenges i stykker - til det ugjenkjennelige ... 

Egentlig stopper Rebeccas oppdrag idet kvinnen er klar for avgang, med bombeutstyr godt skjult under sin muslimske klesdrakt. Men så klarer hun ikke å la være, og spør om å få være med selvmordsbomberen i bilen. Hun fortsetter å fotografere kvinnen i bilen, som om alle bildene skal bringe henne nærmere svaret på hvorfor, hvorfor kan hun gjøre noe slikt mot seg selv ... ? Da de nærmer seg stedet hvor bombeattentatet skal finne sted, forlanger Rebecca å bli sluppet av, og like etter går hele bilen i luften. Det er så vidt hun unnslipper døden selv. 

Rebecca er hardt skadet etter hendelsen, og fraktes til Dubai, hvor hennes mann Marcus dukker opp. Han har fryktet dette gjennom flere år, og nå er han klinkende klar i sin tale: han orker ikke mer og vil skilles. Han ser hvordan barna lider mens moren er ute på oppdrag, og han ønsker ikke at de skal lide mer. Rebecca elsker mannen sin og er villig til å gjøre hva som helst for å beholde ekteskapet - også å slutte som krigsreporter. Akkurat dette har mannen hennes liten tro på, men hun får en ny sjanse. 

Så dukker det opp en helt spesiell mulighet for et besøk til en flyktningeleir i Kenya. Dette skjer samtidig som Rebecca og Marcus´eldste datter holder på med et Afrika-prosjekt på skolen. Datteren vil så gjerne at hun og moren skal reise til Kenya sammen. For en gangs skyld er det Rebecca som må overtales til å reise avgårde. Oppholdet i Kenya blir imidlertid alt annet enn trygt, og spørsmålet er om Rebecca klarer å holde seg unna muligheten for et siste scoop ... 

Denne filmen tok tak i hele følelsesregisteret mitt og rystet meg så ettertrykkelig at jeg nærmest satt lamslått tilbake. Det er virkelig en av de bedre - og opprørende - filmene jeg har sett på lenge! Og det til tross for at jeg egentlig ikke trodde helt på kjærligheten mellom Rebecca og Marcus, fordi jeg kunne merke at de ikke hadde den kjemien som man vanligvis ser i typiske ekteskapsdramafilmer av godt merke. Det er så mange lag i denne filmen, så det er nok rett og slett dét som gjorde at jeg kunne se forbi den manglende kjemien mellom hovedrolleinnehaverne. 

Filmen gir ikke noe svar på hvorfor noen går til det skritt å bruke seg selv som bombe - ikke mer enn at det er naturlig å tolke en dyp bakenforliggende fortvilelse inn i handlingen. Jeg kjente også på en kraftig provokasjon over bruken av svært unge kvinner i en (del av) verden styrt av menn. Hvorfor kunne de ikke gjøre jobben selv? 

Det er dessuten ikke til å komme forbi at filmen nærer opp under en dyp respekt for krigsreportere og deres hverdag. For de oppsøker konfliktområder som verden glemmer eller blir "lei av" å høre om, for å sette viktige hendelser på dagsorden i en vestlig verden som er mer opptatt av at kjendiser trer ut av limousiner uten truse på enn at mange mennesker i verden lever i konstant frykt for egne liv ... Mens krigsreporterne selv altså risikerer egne liv når de fotograferer all uretten som skjer ... De velger jo selv å utsette seg for fare, mens menneskene som lever der de ferdes, ikke har noe reelt valg. Men så er det kanskje ikke så enkelt likevel når det kommer til stykket, for det å være krigsreporter er ikke et yrke man uten videre kan legge fra seg. Særlig ikke når man er så dyktig og verdenskjent som Rebecca, kvinnen i denne filmen.  

Juliette Binoche er en fabelaktig skuespiller på alle måter, og tilsvarende er Nikolaj Coster-Waldau. Sammen fungerte de som tidligere nevnt ikke helt overbevisende. Dette kan selvsagt forklares med at hele filmen handler om ekteskapstrøbbel grunnet den ene ektefellens yrkesvalg, men jeg hadde likevel forventet mer eksplosiv lidenskap mellom disse to. Mads Ousdal dukker opp i en liten birolle - fantastisk kjekk som alltid, som sin far! Alt i alt en film jeg uansett anbefaler på det sterkeste! Tematikken er uhyggelig viktig, og de moralske dilemmaene i filmen er uhyre spennende!

Filmen ble tilgjengelig på DVD tidligere i vår.

Innspilt: 2013
Engelsk tittel: A thousand Times Good Night
Nasjonalitet: Norge, Irland
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Juliette Binoche (Rebecca), Nikolaj Coster-Waldau (Marcus), Maria Doyle Kennedy, Larry Mullen Jr., Mads Ousdal 
Spilletid: 117 min.

Budapest - april 2014

I slutten av april var jeg en tur i Budapest, en by jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger tidligere - senest i mai 2011. I dette innlegget deler jeg noen av bildene jeg tok under oppholdet. 

Vaci Utca - shoppinggate nr. 1 i Budapest

Fra Vaci Utca 

Statue langs Danube, elva som deler byen i to 

Utsmykning på Chain Bridge (Lenkebrua)

Chain Brigde

Utsikt fra Buda-siden av byen utover Pest-siden på den andre siden av Danube

Oversiktsbilde av Pest-siden med katedralen i horisonten 

Oppe ved slottet (Buda Castle)

Slottsområdet 

Vakthold i borgområdet

Vakker dans ute i det fri

Gamlebyen i borgområdet

Gamlebyen i borgområdet

Fontene i  Tarnók utca i gamlebyen i borgområdet

Holocaust-museet

Holocaust-museet

I området ved den jødiske bydelen 

I området ved den jødiske bydelen 

Store jødiske synagoge