"American Sniper" (Regissør: Clint Eastwood)

Enda en endimmen-sjonal film om Irak-krigen ...

Det er egentlig bare to grunner til at jeg valgte å se denne filmen, som det ante meg ville bli i meste laget på flere nivåer. Det ene er at filmen er regissert av Clint Eastwood. Det andre er at hovedrollen spilles av Bradley Cooper. At filmen er Oscar-nominert, har med andre ord ikke vært avgjørende. 

Clint Eastwood (f. 1930) er en meget erfaren regissør, og han står blant annet bak filmer som "J. Edgar" (2011), "Invictus" (2009), "Bird" (1988), "Mystic River" (2003), "Gran Torino" (2008), "Changeling" (2008), "Million Dollar Baby" (2004) og "Broene i Madison County" (1995) - bare for å nevne noen. Han har rett og slett laget mye bra film! Og alt er ikke like brutalt som for eksempel "American Sniper".

Bradley Cooper (f. 1975) er en skuespiller jeg har fått mer og mer sansen for. Det har nok sammenheng med alle de seriøse rollene han har hatt i de senere årene. Mens jeg googlet på ham, dukket det opp en flunkende ny film som han har medvirket i - "Serena" med Susane Bier som regissør. Det er bare å glede seg!

"American Sniper" hadde Norges-premiere fredag 23. januar 2015. Filmen er nominert til seks Oscars i følgende kategorier:
- Beste film
- Beste mannlige hovedrolle (Bradley Cooper)
- Beste adapterte manus
- Beste filmredigering 
- Beste lydmiks
- Beste lydredigering 

Filmen er basert på Chris Kyle (f. 1974 d. 2013) sin selvbiografi som snikskytter i Irak - "American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. Military History". Bare tittelen er nok til å rygge bakover! Som om det skulle dreie seg om en konkurranse om å være best ... Men Kyle hadde rett. Ingen snikskytter har visstnok drept så mange som ham. Han mente selv at han drepte 255 mennesker, mens det er blitt offisielt bekreftet at han "bare" drepte 160. 

Mens Chris Kyle var rekrutt i U.S. Navy SEAL

Vi følger Chris Kyle tett gjennom fire opphold i Irak, hvor han kommer opp i ulike dilemmaer. Av og til ser han seg nødt til å drepe både barn og kvinner der han oppfatter disse som en trussel. Jeg skjønner at dette kan være nødvendig i en krig av årsaker vi som ikke har vært der skal være forsiktig med å overprøve. Men at vi underveis ikke møter en eneste iraker - ikke en! - som har noe som ligner på menneskelige og formidlende trekk ... det trekker ned hele min opplevelse av denne filmen. Jeg antar f.eks. at irakere flest er like ulike innbyrdes som de fleste folkeslag. I tillegg vet vi at en hel del irakere var/er sekulære, at noen er sunnier og andre er shiaer. Noen ønsket amerikanerne velkommen - i alle fall til å begynne med - andre ønsket dem dit pepper´n gror, og dem ble det ganske mange av etter hvert som årene med okkupasjon vedvarte og vedvarte. Disse nyansene er fullstendig fraværende i denne filmen. Og det er kanskje ikke så rart, for det var slik Chris Kyle så dem: som onde. "There is evil out there!" er for eksempel en replikk som går igjen gjennom hele filmen. 

Vi følger en hel del av Chris Kyle´s skyte-bragder i filmen.

Innimellom alle skyteepisodene kommer Chris Kyle hjem til sin kone, og ekteskapet halter mer og mer. For han er ikke til stede i deres familieliv, og etter hvert preges han mer og mer av posttraumatisk stress-syndrom. Høye og brå lyder får ham til å reagere automatisk, og i et hageselskap holder dette på å koste hunden deres livet. Hvordan han skulle være egnet til å foreta adekvate vurderinger av faresituasjoner da han reiste tilbake til Irak igjen, trenger vi ikke rare fantasien for å tenke oss ... 

Teamet i Irak

Som alltid når Hollywood lager heltehistorier, fjernes det som ikke passer. Et sted leste jeg at Chris Kyle skjøt og drepte to menn som forsøkte å stjele bilen hans etter at han kom tilbake igjen til USA. Ikke ble han tiltalt - han var jo krigshelt - og ikke er dette med i filmen. Dermed svekkes min oppfatning av filmen ytterligere. Jeg har aldri vært noen fan av såkalte sanne historier som utelater vesentlige opplysninger, enten fordi de ikke passer inn i et helteepos eller fordi man har endret på sannheten for å gjøre filmen "mer spennende". 

Chris Kyle og en annen snikskytter

Så hva fikk jeg ut av denne filmen, tross alt? Jo, den er meget virkningsfullt filmet og regissert, med nærbilder av nær sagt alle vinkler snikskytteren må ha befunnet seg i under sine opphold i Irak. Det hele nesten på grensen til våpen-fetisjisme eller våpen-pornografi, om det er mulig å bruke slike begreper. Rent teknisk er filmen upåklagelig! Det var bare det at jeg ikke hadde særlig sansen for den innholdsmessige, det vil si måten historien er fremstilt på. Jeg var for øvrig forberedt på at Clint Eastwood er macho både som skuespiller og regissør, og at det er muskler, manndom og våpen som gjelder. Noen av klisjeene kunne han riktignok ha spart seg, som tilbakeblikkene til Chris Kyles barndom. Dessuten kunne filmen blitt enda mer interessant dersom det hadde vært fokusert mer på hva det gjorde med ham å ha vært i krigen, for så å komme hjem krigstraumatisert. Det lille vi fikk innblikk i, ble for overfladisk etter mitt skjønn.

Jeg verken tror eller håper at denne filmen blir tildelt Oscar som beste film, og jeg tror heller ikke at Bradley Cooper har en sjanse til å få prisen for beste mannlige hovedrolle. Så langt holder jeg en knapp på Benedict Cumberbatch sine skuespillerprestasjoner i "The Imitation Game". Kanskje har filmen muligheter til å hente inn priser for filmredigering og lyd. Jeg har så langt bare sett noen få av de nominerte filmene, så det er absolutt for tidlig å si. 

På grunn av mine innvendinger mot filmen, kan jeg ikke anbefale den varmt. Det gjør heller ikke mannen min, som er tilbøyelig til å like atskillig flere såkalte "B-filmer med C-skuespillere" enn meg ... Filmen føyer seg inn den amerikanske tradisjonen med å fremstille seg selv som helter og alle andre som skurker uten menneskelige trekk. 

(Fasiten etter Oscar-utdelingen den 22. februar 2015 er at "The Sniper" vant Oscar i kategorien beste lydredigering.)

Innspilt: 2014 
Originaltittel: American Sniper
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Bradley Cooper (Chris Kyle), Sienna Miller (Taya Renae Kyle), Max Charles (Colton Kyle), Luke Grimes (Marc Lee) m.fl.
Spilletid: 132 min.

"Live from Baghdad" (Regissør: Mick Jackson)

Historisk drama fra Bagdad 1990


Innspilt: 2002
Originaltittel: Live From Baghdad
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Michael Keaton (Robert Wiener), Helena Bonham Carter (Ingrid Formanek), Lili Taylor, Bruce McGill (Peter Arnett), Robert Wisdom (Bernhard Shaw), Joshua Leonard, Paul Guilfoyle, John Carroll Lynch (John Holliman), Michael Cudlitz, Hamish Linklater, Jason Antoon, Kurt Fuller, David Suchet
Spilletid: 109 min.

I 1990 angrep Irak Kuwait gjennom et overraskelsesangrep som landet var fullstendig uforberedt på. Mangfoldige tanks rullet inn over hovedstaden, og både styresmaktene og de sivile ble på mange måter tatt på senga. Angrepet var derfor over i løpet av kort tid, og deretter erklærte Irak at Kuwait var en del av deres territorium. Som kjent skulle denne okkupasjonen vare i rundt syv måneder, inntil Kuwait ble frigjort i løpet av fire dager i den såkalte Gulfkrigen. "Live from Baghdad" handler om tiden etter Iraks okkupasjon av Kuwait og frem til Gulfkrigen startet.

Radarparet Robert Wiener og Ingrid Formanek ble av CNN sendt til Bagdad for å dekke det som skjedde der. Etter hvert kom det flere medhjelpere til. Under svært vanskelige forhold forsøkte journalistene og staben rundt dem å lage brukbare TV-nyheter. Overalt støtte de på restriksjoner. Ikke bare måtte de være innstilt på at dollar til bruk for helt nødvendige bestikkelser måtte sitte løst, men hotellrommene deres var overvåket og de hadde egentlig ikke lov til å sende noe som helst uten at dette var forhåndsgodkjent av irakiske myndigheter.

Wiener ønsket - i likhet med sine konkurrenter - å skape litt mer spektakulære nyheter enn alle andre. Og han hadde ett mål: han ønsket å intervjue Saddam Hussein. Intet mindre! Kontaktpersonen hans lovet å gjøre sitt beste for å få dette til, men i mellomtiden dukket det opp et fristende forslag: CNN-teamet ble som eneste TV-selskap tilbudt å få reise til Kuwait for å intervjue sykehuspersonale. Wiener takket ja, og så reiste de av gårde. Han ønsket bl.a. å få verifisert hvorvidt historien om at irakiske soldater skulle ha revet spebarn ut av respiratorene under invasjonen var sann eller ikke. (Dette var en historie som ble fabrikert for å gi amerikanerne en "unnskyldning" for å angripe Irak - den var altså ikke sann i det hele tatt, men dette kom frem først mange år senere.) Midt under intervjuet med en lege fikk teamet kontrabeskjed, idet de ble beordret til å reise tilbake til Bagdad umiddelbart. Litt for sent skjønte de at de hadde blitt brukt av irakiske myndigheter. I stedet for at de skulle skape historie, ble de selv en del av historien ... Senere fikk CNN imidlertid anledning til å intervjue Saddam Hussein, som uttrykte de berømte ordene om at han skulle vurdere å trekke seg ut av Kuwait den dagen USA trekker seg ut av Hawaii ...

Trusselen om krig med USA tiltok i styrke, og journalistteamet tok opp til vurdering om de skulle reise hjem av hensyn til sin egen sikkerhet eller bli og skape historisk TV. Før de kom så langt, braket det imidlertid løs i Bagdad ...

Denne filmen er basert på en sann historie. Samtidig som historien om CNN-teamet i Bagdad fortelles, er dette også en film om journalisters arbeidsvilkår i urolige områder i verden. Særlig fra den del av verden hvor det generelt er lite informasjon som kommer ut, og hvor verden er sulteforet på nyheter om nær sagt hva det skulle være. Dette er også en historie om journalisters higen etter å være først, best, mest midt oppi det som skjer, risikoen de utsetter seg for og den enorme tilfredsstillelsen når de faktisk har klart å sikre seg et nyhetsscoop helt alene. Samtidig som jeg underveis gremmet meg en god del over amerikanernes oppførsel i Bagdad, må jeg berømme filmskaperne for å ha fått også dette frem i filmen. For eksempel av Wiener som går rundt med caps uansett hvilke øvrighetspersoner han får møte, og som ikke på noen måte viser evne til å tilpasse seg i et svært så fremmedartet land sammenlignet med USA ... Ærbødighet er ikke den egenskapen han har mest av.

Jeg opplevde filmen som interessant og tankevekkende. Ekstra morsomt var det at det i filmen er flettet inn autentiske nyhetsklipp av president Bush (den eldre), Saddam Hussein, kvinnen som løy om angrepet på spebarna i kuvøsene i Kuwait - nyhetsklipp jeg husker fra nyhetsbildet den gangen dette skjedde. Det formelig gnistret mellom Michael Keaton (som spilte Wiener) og Helena Bonham Carter (Formanek), og deres rolletolkninger bar mye av filmen. Her blir det terningkast fem!

CNN-teamet med Ingrid Formanek i spissen

Michael Keaton som Robert Wiener

"House of Saddam" (Regissør: Jim O´Hanlon og Alex Holmes)

Lavbudsjettfilm om Saddam og hans innerste krets


Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, mini-serie
Skuespillere: Yigal Naor (Saddam Hussein), Shohreh Aghdashloo (Sajida Khairallah Talfah), Philip Arditti (Uday Hussein), Makram Khoury (Tarik Aziz), Mounir Margoum (Qusay Hossain), Agni Scott (Raghad Hussein), Uri Gavriel (Ali Hassan al-Majid), Amr Waked (Hussein Kamel al-Majid), Christine Stephen-Daly (Samira Shahbandar), Daniel Lundh (Saddam Kamel al-Majid), Amber Rose Revah (Hala Hussein), Shivani Ghai (Rana Hussein), Said Amadis (Adnan Khairallah), Akbar Kurtha (Kamel Hanna)

Spilletid: 244 min.

Denne filmen handler om Saddam Husseins vei til makten i Irak, og hans senere fall - eller som det så elegant fremgår av vaskeseddelen på DVD´en: "the rise and fall of one of the most significant political figures in recent history".

Saddam Hussein ble født nær Tigrit i Irak i 1937. Han hadde en ulykkelig barndom med en far som stakk av før han ble født, og med en stefar som slo og mishandlet ham. Fra han var 10 år gammel vokste han opp hos en onkel i Bagdad, og da han var voksen gikk han inn i partiet hvor onkelen hadde tilhørighet - det pan-arabiske Ba´athpartiet. Etter et mislykket attentat mot daværende president, flyktet Saddam i eksil til Egypt, hvor han studerte jus og egyptologi. Mens han oppholdt seg i Egypt, giftet han seg med sin kusine, Sajida Talfah, som han fikk fem barn med - Uday, Qusay, Rana, Raghad og Hala.

Da Ba´athpartiet seiret i 1963, kunne Saddam vende tilbake til Irak. Og det er idet han overtar makten ved et kupp i 1979 at denne mini-serien starter. På dette tidspunktet var Irak en stormakt pga. landets store oljeforekomster. Etter hvert skulle disse rikdommene gå fullstendig til spille grunnet en rekke mislykkede kriger. I første omgang mot Iran, og senere mot Kuwait ... Utgangen kjenner vi alle.

Vi kommer tett inn på den despotiske tyrannen og hans familie. Hans beryktede eldste sønn Uday levnes lite ære, beryktet som han var for sin grusomhet. Tidvis gjorde dette faren ikke rent lite fortvilet, skjønt den groteske scenen der Saddam raser over sønnen og skriker "drap er ikke et leketøy - det er et redskap!", er et paradoks oppe i det hele. For hadde sønnen enda hatt en hensikt med volden sin hadde det i grunnen vært greit. Vilkårlig vold derimot - det ville han ikke ha noe av! Men var det noe som kjennetegnet Saddams regime, så var det nettopp all den vilkårlige volden. Ingen kunne vite hvem sin tur det var neste gang.

Vi følger Saddam frem til hans fall i 2003, etter at amerikanerne hadde invadert Irak, og Saddam var tvunget til å flykte. Forut for dette er vi vitne til at han forstøter sin første kone, og gifter seg med en ung blondine etter å ha tvunget hennes mann til å skille seg fra henne. Kvinnen selv var imidlertid ikke uvillig. Og selv med sin nærmeste familie skalter og valter Saddam etter eget forgodtbefinnende over deres skjebner. Han velger ektefeller for døtrene, han velger når de skal skilles, han velger når de skal bli enker ... Han bestemmer ALT! Rundt seg har han en gjeng med skrekkslagne menn - ikke de lojale mennene han gjerne hadde sett at de var. Lojaliteten bunner i så fall kun i en eneste ting: redsel for deres eget og familiemedlemmenes liv. Intet middel er hellig når despotens vilje skal oppnås!

Denne filmproduksjonen bærer preg av å være en lavbudsjettfilm, og når aldri de helt store høydene, synes jeg. Når jeg likevel valgte å bruke tid på den, var det fordi temaet som sådan interesserer meg. I begynnelsen ble jeg sittende og fundere på hvem det er som egentlig har skrevet historien. For at dette er en amerikansk produksjon, er det overhode ingen tvil om! Og det neste spørsmålet er da: hvor historisk korrekt er innholdet i filmen? Saddam Hussein spilles av en helt middelmådig skuespiller som er totalt uten sjarme. Saddam Hussein selv var visstnok meget sjarmerende, så jeg synes godt at man kunne ha spandert på ham litt flere menneskelige egenskaper for å balansere bildet noe mer. Da hadde det i alle fall blitt mer forståelig hvordan han kunne sitte med makten i nesten 25 år. 

Vi følger FNs våpeninspektører i deres arbeid, hvordan alle utenlandske journalister blir manipulert til å tro at folket elsker Saddam Hussein, og hvordan alle som kommer i hans vei, blir ryddet bort.

Den som faktisk spilte best synes jeg var han som fremstilte Uday, den onde sønnen til Saddam. Hvordan han skapte frykt hvor han enn kom og gikk, samtidig som han fremsto som en sjarmerende drittsekk, synes jeg ble veldig troverdig fremstilt. For øvrig synes jeg det var ganske interessant å se hvordan det tippet mer og mer over for Saddam etter hvert som hans undergang nærmet seg. Han forholdt seg rett og slett ikke til det som foregikk rundt ham, men ble mer og mer fjern. Bl.a. var han opptatt av det var bevist at han nedstammet fra profeten Mohammed, mens resten av landet befant seg i dyp, dyp krise. Og han klamret seg til tanken om Iraks storhet lenge etter at landet var ruinert.

Like fullt: det er mye kraft i både bøker og filmer, og jeg sitter igjen med en følelse av at denne filmen er laget utelukkende med en hensikt: å rettferdiggjøre krigen mot Irak. Jeg vet ikke helt om filmskaperne har lykkes i dette. Filmen gir uansett en pekepinn om hvordan historien kommer til å bli skrevet i etter tid. For historien ... den skrives jo alltid av seierherrene ... I en artikkel om miniserien på Wikipedia er det for øvrig verdt å merke seg at det er påpekt at serien er blitt godt mottatt i arabiske land ...

Jeg synes at filmen fortjener terningkast fire.

Familien Hussein

Saddam Hussein

Uday Hussain

"Green Zone" (Regissør: Paul Greengrass"

Innspilt: 2010
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Matt Damon, Brendan Gleeson, Greg Kinnear, Amy Ryan, Khalid Abdalla 
Spilletid: 115 min.

I forbindelse med USAs invasjon av Irak i 2003, ble offiseren Roy Miller og hans team sendt inn i landet for å finne kjemiske våpen som sikre kilder hadde bekreftet skulle befinne seg der. Hele berettigelsen for å gå til krig mot Irak sto og falt på det faktum at de skulle finne kjemiske våpen.

Med livet som innsats og fra bakholdsangrep til bakholdsangrep, fant imidlertid Miller og teamet hans ingenting. Ikke bare det, men stedene de hadde i oppdrag å sikre kontrollen over, hadde åpenbart ligget brakk i årevis. De mest latterlige ordre ble delt ut fra øverste hold, og Miller (i Matt Damons skikkelse) begynner å ane at det er noe som ikke stemmer. Dette inntrykket bekreftes av folk innenfor CIA, som heller ikke stoler på forsvarets informanter. Her er det mange ulike agendaer ute og går, og enkelte ønsker ikke at sannheten skal komme frem.

I mellomtiden hersker det reneste kaos i landet generelt og Bagdad spesielt. Folk mangler rent vann, og entusiasmen for amerikanernes såkalte redningsaksjon kjølner når de mest essensielle dagligvarer mangler. Det hele topper seg da amerikanske myndigheter går ut med beskjed om at det irakiske forsvaret ikke vil bli trukket inn i frigjøringskampene og overgangen fra Saddams terrorvelde til demokrati. Og når skepsisen dominerer, er det svært så utrygt for soldatene å bevege seg fritt omkring. Spørsmålet er om det vil lykkes Miller å få gehør for at noen lyver.

Matt Damon er en glitrende skuespiller, og denne gangen er han helt på høyden. (”Rollen i ”The Informant” må virkelig ha vært en avsporing!) Det er slike roller som dette jeg liker å se ham i! Filmens tittel ”Green Zone” henspeiler på den sikre sonen som amerikanerne opprettet i et land hvor fullstendig anarki truet med å overta når som helst. Jeg opplevde for øvrig fremstillingen av partene i krigen som rimelig balansert, og ikke så ensidig svart-hvitt som amerikanske filmer tradisjonelt har vært. For øvrig vil jeg fremheve at kulissene i filmen var flott laget til, slik at de fremsto som svært realistiske. Jeg regner jo med at innspillingen ikke har funnet sted i Irak … Selve plottet i filmen er heller ikke tatt ut av løse luften, men spiller på de spekulasjonene som har versert til gangs i den offentlige debatten i de fleste vestlige land i tiden etter invasjonen. For noen kjemiske våpen har til dags dato aldri blitt funnet …

Filmen fortjener etter min mening terningkast fem.

"Menn som stirrer på geiter" (Regissør: Grant Heslov)

Innspilt: 2009
Lengde: 1 t 33 min.
Original tittel: The Men Who Stare at Goats
Skuespillere: George Clooney, Ewan McGregor, Jeff Bridges, Kevin Spacey m.fl.

Journalisten Bob Wilton kommer over det han mener er et journalistisk scoop. Det dreier seg om en topphemmelig gruppe soldater i det amerikanske forsvaret som trenes opp i å drive med psykologisk krigføring. Ved hjelp av paranormale metoder skal soldatene psyke ut motstanderne og i verste fall stirre dem til døde. Treningen foregår på geiter – derav filmens tittel. Andre metoder går ut på å lese motstandernes tanker, gå gjennom vegger, se inn i fremtiden osv.

En dag sitter Wilton i en bar i Kuwait, hvor han venter på å komme inn i Irak der han skal dekke Golfkrigen. I baren sitter også Lyn Cassady (i Clooneys skikkelse), og de to kommer i prat. Pga. en tilfeldighet som fører til at Cassady tror Wilton er en del av en større plan, innvier han Wilton i sitt oppdrag. Han er nemlig på jakt etter mannen som i sin tid var hans læremester. Denne mannen har forsvunnet og ved hjelp av sine paranormale evner skal Cassady forsøke å finne ham. Wilton blir med Cassady inn i Irak, og på veien inn i ørkenen må de forsere uante hindere …  

Før jeg valgte å se denne filmen, fikk jeg den presentert som et mesterverk. Mens jeg så på filmen undret jeg meg imidlertid over mye. Blant annet er filmen plassert inn i kategorien komedie. Jeg tror ikke jeg lo en eneste gang. Filmen, som bygger på en roman med samme navn av Jon Ronson, harselerer mye med det amerikanske forsvaret, uten at den ble noe morsommere av den grunn. Det påstås at filmen bygger på en sann historie. I så fall er historien svært oppsiktsvekkende, og det er kanskje først og fremst her at filmen kan sies å være interessant. Jeg opplevde imidlertid filmen som kjedelig. Hadde det ikke vært for toppskuespillerne George Clooney, Jeff Bridges og Kevin Spacey, tror jeg at jeg hadde gitt meg halvveis i filmen …  

"In the valley of Elah" (Regissør: Paul Haggis) - 2008

Hank Deerfield er Vietnamveteran, og har tidligere mistet en sønn som var i forsvaret. Nå er hans andre og siste sønn forsvunnet etter hjemkomsten fra Irak-krigen. Lite fornøyd med de svarene han får, reiser han til fortet sønnen hans tilhørte i New Mexico.

Nokså raskt etter ankomst får Hank vite at sønnen er funnet drept. Liket er partert og forsøkt brent opp. Det viser seg at forsvaret forsøker å dysse ned saken og ikke ønsker å etterforske den. De byråkratiske murene som møter Hank virker uoverstigelige, inntil han får uventet hjelp av etterforskeren Emily Sanders.

Under etterforskningen kommer det frem opplysninger som tegner et lite flatterende bilde av soldatene som nylig er hjemkommet fra Irak. Dette gjelder også Hanks sønn. Det er dette bildet forsvaret er lite villig til å la utenforstående få innblikk i. Finnes det i det hele tatt tapre og edle soldater blant dem som kjemper for fedrelandet? Eller er det bare en gjeng med umodne "kjekkaser" som bryter grenser og bokstavelig talt går over lik når sjansen byr seg? Og hvilke menn/gutter er det som vender hjem etter alt det grusomme de ikke bare har sett, men også selv har deltatt i?

Jeg har sett mange amerikanskproduserte krigsfilmer i årenes løp, men denne filmen er noe av det mest balanserte jeg har sett på svært lenge. Her gjøres det nemlig ikke noe forsøk på å tegne et svart-hvitt-bilde av heltene og skurkene. Jeg vil anta at filmen anses som svært kontroversiell i USA, samtidig som den ikke viser noe nytt i forhold til avsløringene som er kommet frem i ettertid.