Arto Paasilinna: Prosten og hans forunderlige tjener

Det begynte så bra ...

Hva gir man egentlig en prost i 50 års presang? Kanskje en levende bjørnunge? Akkurat dette er det prosten Huuskonen får i bursdagsgave!

Den sære prosten ble ikke akkurat hoppende glad for gaven, men det skulle etter hvert likevel oppstå svært tette bånd mellom den foreldreløse bjørnen og prosten. Bjørnen, som etter hvert vokser seg større og større, følger prosten i tykt og tynt. Mens han er liten, blir han kalt Dægern, og Faen da han ble større.

Prostinnen kan ikke fordra bjørnungen, og da mannen hennes begynner å bo sammen med bjørnen og forskeren Sonja i et vinterhi, synes hun det går alldeles for vidt. Dette vil hun ikke være med på, og hun utfordrer mannen sin til å velge mellom henne og bjørnen. I Paasilinnas verden burde det ikke overraske noen at prosten selvsagt velger bjørnen ...

Etter hvert synes også biskopen at det får være nok, og prosten mister sitt embete. Deretter legger prost Huuskonen og bjørnen ut på en omfattende reise, som bl.a. innbefatter Russland og Malta. Og bjørnen antar mer og mer menneskelige egenskaper etter hvert som den vokser til. Prosten blir mindre og mindre troende, mens bjørnen altså blir mer og mer religiøs ...

Denne boka begynte så utrolig bra. Stilen er helt umiskjennelig og jeg tenkte at "dette tegner godt"! Men sånn ca. halvveis flatet det hele ut og det var nesten en lidelse å komme seg gjennom boka. Borte var magien, og mest av alt fikk jeg følelsen av å ha lest dette før. Denne boka ligner litt for mye på "Harens år", med den vesentlige forskjell at her er det en bjørn som har dyrerollen, mens det i den andre var en hare. Konseptet med at mann forlater sitt konvensjonelle liv for å leve sammen med et dyr, er imidlertid nokså lik. Men der "Harens år" var herlig forfriskende og original, synes jeg "Prosten ..." bar preg av vel mye repetisjon. Jeg har enda en bok av Paasilinna liggende (Tordengudens sønn), og tror ikke at den vil få spesielt høy prioritet med det første etter denne nokså nedslående leseopplevelsen. Jeg synes for øvrig at Kyrre Haugen Bakke leste meget godt! Denne boka fortjener etter mitt skjønn terningkast tre.

Utgitt i Finland: 1995

Originaltittel: Rovasti Huuskosen petomainen miespalvelija

Oversatt: Ellen Holm Stenersen

Lydboka er innspilt: 2010

Opplest: Kyrre Haugen Bakke

Forlag: Lydbokforlaget

Spilletid: 7 t 14 min.

Arto Paasilinna

"Blue Valentine" (Regissør: Derek Cianfrance"

Velspilt ekteskapsdrama


Innspilt: 2010
Originaltittel: Blue Valentine
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / romantikk
Skuespillere: Ryan Gosling, Michelle Williams, Mike Vogel, John Doman, Ben Shenkman
Spilletid: 107 min.

Cindy og Dean møtte hverandre for seks år siden og har i mellomtiden rukket å få en skjønn liten datter. Nå virker det imidlertid som om kjærligheten dem i mellom er slutt, og at en hver form for gnist i forholdet er borte. Hva skjedde egentlig med deres intense følelser for hverandre?

Gjennom tilbakeblikk i tid får vi vite hvordan paret møttes. Cindy jobbet som sykepleier på et sykehjem, og Dean dukket opp i livet hennes på et tidspunkt da hun egentlig var sammen med en annen. For Dean var det kjærlighet ved første blikk, og denne kvinnen skulle han ganske enkelt bare ha! Selv om han aldri hadde drømt om familieliv og barn, fikk kjærligheten til Cindy ham til nettopp å ønske seg dette. Da det viste seg at Cindy var gravid og ikke visste hvem som var far til barnet, sto han ved hennes side og støttet henne gjennom gravidteten.

Nå - seks år etter - foreslår Dean at de skal dra på et kjærlighetshotell for om mulig å blåse nytt liv i forholdet. Spørsmålet er imidlertid om det er for sent å redde ekteskapet ... Deans desperasjon mht å beholde Cindy er først og fremst skremmende heller enn tillitsvekkende på et tidspunkt hvor det nettopp er så viktig at Cindy er villig til å gi ham og forholdet deres en ny sjanse ...

Teknikken som brukes i filmen med å veksle mellom nåtid og fortid er ikke ny, og kan være et spennende fortellergrep. I denne filmen opplevde jeg imidlertid dette som mer forvirrende og rotete enn noe annet, idet det slett ikke alltid var like enkelt å forstå om vi var i fortid eller nåtid. Når jeg likevel likte filmen var det først og fremst fordi skuespillerne spilte så overbevisende i roller som utvilsomt krevde svært mye av dem. Hva er det som har fått kjærligheten mellom de to til å dø så raskt? Er dagliglivets plikter og rutiner så til de grader drepende for kjærligheten at det ikke var mulig å få plass til annet enn foreldrerollen? Hvor har det blitt av galskapen og impulsiviteten i forholdet? Og hva med alle Deans talenter, som i stedet for å bli videreutviklet, ble priorotert bort i alt slitet? Etter å ha levd sammen noen år, opplever dessuten ikke Cindy det like spennende å bli møtt av en halvfull og elskovssyk Dean om morgenen når hun kommer hjem etter nattevakter, først og fremst trøtt og med et sterkt ønske om å få sove. Mens han på sin side opplever å bli avvist, avvist og atter avvist absolutt hele tiden ...

Jeg er ikke blant dem som mener at filmen er så genial som enkelte vil ha det til. Jeg ser imidlertid at skuespillerne Michelle Williams og Ryan Gosling virkelig leverer! Og det så pass at Michelle Williams velfortjent ble Oscarnominert for beste kvinnelige hovedrolle i 2011. Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende med filmen er at den er amerikanskprodusert, for det meste i den minner egentlig om en typisk europeisk filmproduksjon. I alle fall er glamouren fullstendig fraværende, og det synes jeg er befriende! En trøtt kvinne våkner ikke nysminket om morgenen, slik de har tendenser til i amerikanske filmer generelt. For mitt vedkommende styrket det historiens troverdighet at Cindy var usminket, bustete på håret og virkelig virket trøtt i disse scenene. Alt i alt er dette en svært severdig film, men ikke den beste jeg har sett i genren ekteskapsdrama. Jeg har endt opp med å vurdere filmen til terningkast fire. 

"Om guder og mennesker" (Regissør: Xavier Beauvois)

Et lavmælt drama fra virkeligheten


Innspilt: 2010
Originaltittel: Des Hommes et des Dieux
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Lambert Wilson, Michael Lonsdale, Olivier Rabourdin, Jacques Herlin
Spilletid: 117 min.

Åtte franske cisterciensermunker lever sammen i et gammelt kloster i Atlasfjellene i Algerie. Her har de levd i fredelig sameksistens med lokalbefolkningen, som er muslimsk, gjennom mange, mange år.

Dagene tilbringes gjennom bønn og sang, og munkene dyrker også det de trenger for å brødfø seg selv. Ofte kommer lokalbefolkning innom fordi de trenger hjelp fra munkene. Blant annet er en av dem utdannet lege fra den tiden han levde et verdslig liv. Av og til kommer det dessuten ungpiker innom for å få råd når det gjelder kjærlighet og ekteskap. Munkene blir absolutt involvert i dagliglivet i landsbyen.

En dag får munkene høre at en gruppe kroater er drept. Gjerningsmennene er en gruppe fundamentalister som herjer rundt i området. Bl.a. er en ung, ugift kvinne knivdrept fordi hun ikke hadde på seg hijab. Samtidig får munkene høre om opptøyer i Frankrike, hvor diskusjonene om forbud mot bruk av hijab pågår. Der er ungjenter villig til å gjøre nærmest hva som helst for å få lov til å gå med hijab ...

Myndighetene på stedet ønsker at munkene skal reise hjem til Frankrike. De frykter nemlig for munkenes sikkerhet, samt at de kan bli en brikke i et politisk spill. Munkene drøfter seg i mellom hva de skal gjøre. To-tre av munkene tviler på om det er riktig å bli værende. Men hva har de egentlig å reise tilbake til? Mens de tviler frem og tilbake på hva de skal gjøre, rykker voldshandlingene fra fundamentalistene nærmere og nærmere. Lokalbefolkningen er skrekkslagen, men hva kan de gjøre? Munkene tviholder imidlertid på sin tro på det gode, noe som til slutt skal vise seg nokså fåfengt ...

Handlingen i filmen er basert på en sann historie som skjedde på midten av 1990-tallet, og dette gjorde filmen selvfølgelig ekstra interessant. Forvent ikke action dersom du velger å se denne filmen! Den er nokså lavmælt i uttrykket, og for å få fullt utbytte av den bør man sette seg godt til rette i godstolen eller sofaen! På forhånd hadde jeg hørt at denne filmen bare var helt fantastisk. I så måte må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Like fullt likte jeg den. Her er det ikke de helt store faktene ute og går, og budskapet er nokså enkelt: det gode holdes opp mot det onde. Men misforstå ikke! Det handler ikke om "den gode kristendom" satt opp mot "det onde islam", men om gode mennesker kontra onde mennesker - uavhengig av religionstilhørighet.  Her blir det terningkast fem (og altså ikke en sekser som jeg kanskje tenkte at den ville få). Det som trekker noe ned er at filmen er vel lang og at enkelte partier blir litt for stillestående. 

Munkene drøfter den alvorlige situasjonen nøye

Munkene er en integrert del av landsbyen

En ung kvinne er i tvil om følelsene sine overfor den mannen 

faren ønsker at hun skal gifte seg med, og søker råd hos munkene

De åtte munkene som lever sammen i klosteret