"Martha Marcy May Marlene" (Regissør: Sean Durkin)

Om livet etter flukten fra en kult

Martha har de siste to årene levd sammen med medlemmene av en kult, som holder til i fjellene et stykke utenfor New York. Kvinnene i sekten gjør alt av husarbeid på gården, og de må pent vente på at mennene spiser før de selv får det som er igjen. De er konstant sultne. Det hører dessuten med at de er til fri utnyttelse fra mennenes side. Selv voldtekter bortforklares som "renselse" og noe som egentlig er spesielt og fint. Så skjer det noe som gjør at Martha, som i kulten går under navnet Marcy May, ønsker å stikke av. I nattens mulm og mørke setter hun på sprang, og hun unnslipper så vidt - med flere av kultens medlemmer i hælene gjennom en skog.

Helt fra seg av angst ringer Martha sin søster Lucy, og etter en stund kommer hun. Lucy har nylig giftet seg med Ted, og de eier et landsted ved sjøen, ikke langt fra New York. Dit tar Lucy med seg Martha, lettet over at søsteren endelig har dukket opp igjen etter to års taushet.

Mens Lucy, Ted og Martha befinner seg på landstedet, forsøker Martha å få orden på livet sitt. Så mye som for henne har vært fullstendig normalt de siste årene, reagerer Lucy og Ted sterkt på - til Marthas store forundring. Etter hvert begynner alle Marthas nykker og rariteter å bli en stor belastning for forholdet mellom de nygifte. Hva har egentlig skjedd mens hun har vært borte? Martha har forklart at hun har levd sammen med en kjæreste, men denne historien slår sprekker etter som hennes fortid presser på for å komme opp og frem i lyset. I stadige tilbakeblikk får vi vite hva Martha egentlig har vært en del av, og hvilke hemmeligheter hun bærer på. Samtidig som hennes angst for fortiden får henne til å se spøkelser på høylys dag ... Vil kultens medlemmer komme etter henne, og er hun trygg noe sted?

Elizabeth Olsen spiller den nervøse og overspente Martha med en overbevisende innlevelse. Hennes angst er til å ta og føle på underveis, og tilbakeblikkene i kultens liv og levned bærer preg av en uhyggestemning som satt i ryggmargen under hele filmen. Kultens karismatiske leder Patrick ble dessuten glitrende spilt av Oscar-nominerte John Hawkes. Både Elizabeth Olsen, John Hawkes og regissøren Sean Durkin har blitt nominert til en rekke priser, og noen pristildelinger har også funnet sted. Det er mao. en film som av mange anses som meget god. Og det er den også, men et par-tre ting haltet litt for meg. F.eks. savnet jeg å få vite hva som gjorde at Martha lot seg lokke inn i denne kulten. Jeg skjønte heller ikke hva det egentlig var som bandt kultens medlemmer sammen. Hva var det de trodde på, eller hadde meldt seg ut av? Slutten var også litt rar. Hva skjedde egentlig? Ble hun forfulgt, eller ble hun ikke forfulgt? Eller var det hele kanskje bare et bilde på at hun aldri kom til å bli helt fri? Alle disse forholdene gjør at jeg ender med terningkast fire denne gangen. Min begrunnelse for dette er at filmen ikke gir noe mer enn spenningen der og da, mens jeg for å gi en fem´er på terningen hadde ønsket å vite mer om de bakenforliggende årsaksforholdene. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Martha Marcy May Marlene
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Elizabeth Olsen (Martha), John Hawkes (Patrick), Sarah Paulson (Lucy), Hugh Dancy (Ted)
Spilletid: 98 min.

Kultens leder Patrick lærer Martha å skyte

Martha er i sikkerhet hos søsteren Lucy

Martha og Lucy

Patrick

"The Rite" (Regissør: Mikael Håfström)

Eksorsisme i Vatikanet


Innspilt: 2011
Originaltittel: The Rite
Nasjonalitet: USA
Genre: Grøsser 
Skuespillere: Colin O´Donoghue (Michael Kovak), Anthony Hopkins (Fader Lucas), Alice Braga (Angelina Vargas), Ciarán Hinds (Fader Xavier), Rutger Hauer (Istvan Kovak), Marta Gastini (Rosaria)
Spilletid: 113 min.

Michael Kovak (i Colin O´Donoghues skikkelse) har vokst opp i en religiøs familie i USA. Han føler seg sviktet både av moren, som døde så altfor tidlig, og av sin nokså fjerne far. Tross sin sviktende gudstro - eller kanskje nettopp på grunn av dette? - velger han å studere teologi. Men mer overbevist om guds eksistens blir han heller ikke under studiet. Etter å ha jobbet som diakon en tid, leverer Michael derfor inn sin avskjedssøknad. I den forbindelse blir han overtalt til å gå på en eksorsismeskole i Vatikanet. Dette som et siste forsøk på å finne en slags gudstro ...

Nokså motvillig og høyst tvilende til hele prosjektet, reiser Michael til Roma. Raskt kommer han imidlertid i kontakt med Angelina Vargas, også hun elev ved eksorsismeskolen. Angelina er journalist og hun arbeider med en artikkel om eksorsisme for et tidsskrift. Vennskapet dem i mellom fører til at Michael får kontakt med den eksentriske og meget omstridte fader Lucas (spilt av Anthony Hopkins). Han får være til stede under fader Lucas´ djevelutdrivelser, som er så voldsomme at dette får ham til å tvile enda mer. Er den unge gravide kvinnen virkelig besatt av djevelen, eller trenger hun "bare" hjelp av en psykiater? Ikke før onskapen tar en svært dramatisk vending, tvinges Michael til å ta et standpunkt i forhold til hva han faktisk tror på. Da er det ikke lenger rom for tvil, men spørsmål om et enten-eller ...

I min ungdom elsket jeg grøssere, men nådde til slutt et metningspunkt hvor jeg syntes alle filmene stort sett handlet om det samme. Enten handlet grøsserne om en gjeng med ungdommer på camp, som ble slaktet ned en for en av en massemorder, eller så handlet de om noe overnaturlig - gjerne om onde krefter. "The Rite" er visstnok basert på en sann historie som Matt Baglio har skrevet om i sin bok "The Rite: Making of a Modern Exorcist". Selv om dette med djevelbesettelse er noe man enten tror eller ikke tror på, så kan man likevel si at det er nærliggende å plassere filmen i genren grøsser om det overnaturlige.

Hvorvidt det er fordi jeg har sett litt for mange grøssere i mitt liv eller om det skyldes filmen som sådan, er jeg nesten ikke i stand til å se selv, men faktum er i alle fall at denne filmen bare gjorde et helt passelig inntrykk på meg. Visst skvatt jeg med høye utrop flere enn en gang underveis i filmen, men i det store og hele synes jeg filmen var ganske middelmådig. Dersom det ikke hadde vært for Anthony Hopkins og Colin O´Donoghue, hadde jeg nok aldri valgt å se filmen i utgangspunktet. Disse to skuespillerne gjorde imidlertid filmen verdt å se, tross alt. Det er godt mulig at den yngre garde vil elske denne grøsseren, og at jeg ikke er den rette til å felle noen endelig dom over den. Dersom du lurer på hva du selv vil synes om filmen, har jeg ett råd å gi: se den selv! Her blir det terningkast fire (men ikke den sterkeste fireren jeg har gitt). 

Fader Lucas og Michael Kovac møter hverandre for første gang

Michael Kovac i Colin O´Donoghues skikkelse

En ung gravid kvinne - besatt av djevelen eller "bare" psykisk syk?

Anthony Hopkins som fader Lucas

"Om guder og mennesker" (Regissør: Xavier Beauvois)

Et lavmælt drama fra virkeligheten


Innspilt: 2010
Originaltittel: Des Hommes et des Dieux
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Lambert Wilson, Michael Lonsdale, Olivier Rabourdin, Jacques Herlin
Spilletid: 117 min.

Åtte franske cisterciensermunker lever sammen i et gammelt kloster i Atlasfjellene i Algerie. Her har de levd i fredelig sameksistens med lokalbefolkningen, som er muslimsk, gjennom mange, mange år.

Dagene tilbringes gjennom bønn og sang, og munkene dyrker også det de trenger for å brødfø seg selv. Ofte kommer lokalbefolkning innom fordi de trenger hjelp fra munkene. Blant annet er en av dem utdannet lege fra den tiden han levde et verdslig liv. Av og til kommer det dessuten ungpiker innom for å få råd når det gjelder kjærlighet og ekteskap. Munkene blir absolutt involvert i dagliglivet i landsbyen.

En dag får munkene høre at en gruppe kroater er drept. Gjerningsmennene er en gruppe fundamentalister som herjer rundt i området. Bl.a. er en ung, ugift kvinne knivdrept fordi hun ikke hadde på seg hijab. Samtidig får munkene høre om opptøyer i Frankrike, hvor diskusjonene om forbud mot bruk av hijab pågår. Der er ungjenter villig til å gjøre nærmest hva som helst for å få lov til å gå med hijab ...

Myndighetene på stedet ønsker at munkene skal reise hjem til Frankrike. De frykter nemlig for munkenes sikkerhet, samt at de kan bli en brikke i et politisk spill. Munkene drøfter seg i mellom hva de skal gjøre. To-tre av munkene tviler på om det er riktig å bli værende. Men hva har de egentlig å reise tilbake til? Mens de tviler frem og tilbake på hva de skal gjøre, rykker voldshandlingene fra fundamentalistene nærmere og nærmere. Lokalbefolkningen er skrekkslagen, men hva kan de gjøre? Munkene tviholder imidlertid på sin tro på det gode, noe som til slutt skal vise seg nokså fåfengt ...

Handlingen i filmen er basert på en sann historie som skjedde på midten av 1990-tallet, og dette gjorde filmen selvfølgelig ekstra interessant. Forvent ikke action dersom du velger å se denne filmen! Den er nokså lavmælt i uttrykket, og for å få fullt utbytte av den bør man sette seg godt til rette i godstolen eller sofaen! På forhånd hadde jeg hørt at denne filmen bare var helt fantastisk. I så måte må jeg innrømme at jeg ble litt skuffet. Like fullt likte jeg den. Her er det ikke de helt store faktene ute og går, og budskapet er nokså enkelt: det gode holdes opp mot det onde. Men misforstå ikke! Det handler ikke om "den gode kristendom" satt opp mot "det onde islam", men om gode mennesker kontra onde mennesker - uavhengig av religionstilhørighet.  Her blir det terningkast fem (og altså ikke en sekser som jeg kanskje tenkte at den ville få). Det som trekker noe ned er at filmen er vel lang og at enkelte partier blir litt for stillestående. 

Munkene drøfter den alvorlige situasjonen nøye

Munkene er en integrert del av landsbyen

En ung kvinne er i tvil om følelsene sine overfor den mannen 

faren ønsker at hun skal gifte seg med, og søker råd hos munkene

De åtte munkene som lever sammen i klosteret

"Miraklet i Lourdes" (Regissør: Jessica Hausner)

Et mirakel at jeg holdt ut ...


Innspilt: 2009
Originaltittel: Lourdes
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Sylvie Testud, Lea Seydoux, Bruno Todeschini, Elina Löwensohn, Linde Prelog
Spilletid: 99 min. 

Christine er en ung kvinne som er rammet av MS (multipel sklerose). Hun sitter i rullestol og har ikke en gang krefter i hendene til å spise selv. Derfor trenger hun hjelp til absolutt alt.

En uheldig side ved sykdommen er at Christine blir svært ensom. Den eneste måten hun kan komme seg ut av ensomheten på, er ved å melde seg på turer av kulturell eller kristelig art. I år går turen til Lourdes, et viktig senter for katolisismens mirakler opp gjennom tidene. Stedet valfartes derfor årlig av millioner av pilgrimmer som kommer i håp om å oppleve helbredelse og andre mirakler.

Christine er ikke troende, og hun tror i hvertfall ikke på mirakler. Hun er der kun for å være sammen med andre mennesker. De unge frivillige jentene som jobber på stedet for å ta seg av slike som henne, behandler henne som en som ikke har følelser på lik linje med dem, og som de heller ikke trenger å konversere med, men bare hjelpe med de rent praktiske tingene. Men Christine er akkurat som dem. Hun kan bare ikke gå, kle seg selv eller spise for egen maskin. Inni seg har hun mange følelser, drømmer og tanker. Like fullt blir hun vitne til at de frivillige ungjentene er mer opptatt av sine gryende romanser med de frivillige mannlige hjelperne på stedet, enn av henne og andre de er der for å hjelpe.

Så opplever Christine plutselig at hun kan reise seg fra rullestolen og gå! Hun blir gjenstand for mye oppmerksomhet - på godt og vondt. Mens noen gleder seg på hennes vegne, er andre  misunnelige og lurer på hvorfor i all verden hun og ikke de er helbredet. Rundt seg har de kirkelige ansatte som henger veldig mye av ansvaret for helbredelsen på den syke selv, at det kun er de som er i stand til å ta imot guds nåde og som først får sjelen helbredet som får gleden av slike mirakler som den Christine har opplevd. Det er imidlertid ikke uvanlig at syke, og kanskje spesielt MS-pasienter, kan oppleve en midlertidig og forbigående bedring av sykdommen sin, og i og med at omverdenen forholder seg til helbredelse og mirakler som noe som kun hender dem som virkelig har fortjent det, kan fallhøyden bli stor når miraklet ikke vedvarer ... Så spørs det om Christine er blant de heldige?

På filmens cover står det blant annet "et lite mirakel av en film - terningkast seks", "en svært elegant liten film - terningkast fem" osv. Og jeg sitter her som et stort spørsmålstegn og lurer på hva det feiler meg som ikke ble rørt i det hele tatt. Jeg opplevde filmen som kjedelig! Grusomt kjedelig! Det som dro opp opplevelsen av den tross alt var miljøskildringen av et fanatisk religiøst samfunn rundt Lourdes, som egentlig er gjenkjennelig uansett hvilken religion eller sekt det er tale om. En utrolig naiv form for humor med kristelig eller religiøst preg, en hang til å holde folk som "truer med å ta av" nede og en tendens til å legge ansvaret for all den urett som rammer et menneske på dets egne skuldre ... som om det var tale om guds straffedom. Bare for å ha nevnt noe ... Uansett - jeg ble skuffet over denne filmen! Her blir det terningkast tre!

MS-pasienten Christine

Kristelige utflukter

Christine er ute av rullestolen og nyter forsiktig en romantisk aften med 

en av de frivillige mannlige hjelperne på stedet

"To verdener" (Regissør: Niels Arden Oplev) - 2008

Sara og hennes familie tilhører sekten Jehovas Vitner. De har alltid levd strengt etter reglene som gjelder for medlemmene i sekten, og når problemer oppstår, tilkalles de eldste. Broren hennes har snakket de eldste midt i mot, og er utstøtt. Når familiemedlemmene møter ham på gata, må de forholde seg som om han er usynlig. Dersom de snakker med ham, risikerer de selv å bli utstøtt.

Familieidyllen slår alvorlige sprekker da det viser seg at faren har vært utro. Moren klarer ikke å tilgi faren, og skilsmissen fører til at Sara og hennes yngre søsken velger å bo hos sin far. Sinnet rettes mot moren fordi hun ikke klarer å tilgi. Farens posisjon som eldste forsvinner pga. skilsmissen og hans utroskap.

Fra talerstolen på møtene i sekten tordnes det om  dommedagsprofetier og forbud mot det meste. Men selv om mange ting er forbundet med forbud; sex utenfor ekteskapet og/eller med en annen enn den man er gift med er like fullt det verste. Og de eldste bedriver virkelig dyneløfting hos medlemmene. De mest intime detaljer må det berettes om når man er innkalt til forhør hos de eldste. De unge blir oppmuntret til ikke å ta høyere (verdslig) utdannelse, og pionerarbeid anses som det beste man kan få ut av livet sitt. Kvinnene har strengt tatt ikke lov til å tale på møtene, men får til nød lov til å pludre foran forsamlingen og spille rollespill hvor de irettesettes - gjerne av yngre menn eller gutter.

Da Sara forelsker seg i Teis, oppstår det et alvorlig dilemma. Enten må Teis opptas i sekten, eller Sara må bryte kontakten med ham. For hvis hun fortsetter å treffe ham, risikerer hun å bli utstøtt. Og Sara må til slutt velge; familien og sekten eller Teis og kjærligheten ...

Filmen er basert på en sann historie. Og det er en sterk historie som fortelles! Historien er ikke unik for Jehovas Vitner, men kunne like godt ha dreid seg om en hvilken som helst sekt eller ortodoks gren av et religiøst samfunn. Filmens styrke ligger i tillegg til meget gode skuespillerprestasjoner i at sektens medlemmer fremstilles nyansert. Her er man ikke ute etter å tegne et bilde av de gode versus de onde. Derimot tegnes et i og for seg sympatisk bilde av en sekt hvis omdømme er meget omdiskutert i samfunnet for øvrig. Det hele blir bare så fryktelig galt når enkeltmennesker styres og kontrolleres med frykt for dommedag og fortapelse, for ikke å si med frykt for å miste alle menneskene i ens liv som betyr noe for en.