"Faustas perler" (Regissør: Claudia Llosa)

Innspilt i Peru: 2009
Skuespillere: Magaly Solier, Susi Sancez, Efrain Solis
Spilletid: 1 t 38 min.

Den peruanske ungjenta Fausta har vokst opp i skyggen av sin mors grusomme opplevelser fra tiden hun gikk gravid under terroren på 1980-tallet. Mannen hennes ble drept, hun selv ble voldtatt og det var virkelig ingen grenser for alt hun var gjennom. Vi aner at hun har sunget om alle detaljene rundt dette for Fausta i hele hennes oppvekst. Det mest grusomme Fausta kan tenke seg er å risikere å bli voldtatt.

Da moren ligger på dødsleiet synger hun atter ut sin sorg og i detalj det hun opplevde som ung. Idet de siste lydene av morens sang toner ut, dør hun. Fausta er nærmest lammet av skrekk. Hun er en angstfull og forknytt jente, og alle i landsbyen mener at dette skyldes at hun lider av ”fryktens melk”. Sannheten er vel heller at en oppvekst med en mor som aldri har spart henne for noen detaljer av sine grusomme opplevelser, har satt sine spor …

Fausta vil så gjerne oppfylle morens ønske om å bli begravd på hjemstedet. Problemet er imidlertid at hun ikke har penger. Hun tar seg jobb som husholderske hos en eldre kvinnelig komponist og pianist, Aida, for å tjene penger til å frakte liket av moren til hennes hjemsted. Jevnlig truer angsten med å knekke henne, og da synger Fausta inntil angstanfallet går over. Hun dikter opp sanger og melodier der og da. Dette fascinerer Aida. Hun oppfordrer Fausta til å synge mer, og for å fremskynde prosessen lover hun at Fausta skal få en perle fra et kjært smykke hun eier, men som har gått i stykker, hver gang hun synger. Gradvis vokser haugen med perler som snart skal bli hennes. I mellomtiden komponerer Aida nye pianostykker basert på de sangsnuttene Fausta har diktet opp.

Det vokser samtidig frem et vennskap mellom Aidas gartner og Fausta. Noe ved ham gjør at Fausta gradvis tør å slippe seg mer fri og våger å leve. Hennes angst for å bevege seg ute blant folk slipper langsomt taket.

Da Aida omsider skal ha konsert og høster en voldsom applaus for melodier Fausta på sett og vis har gitt henne for noen billige perler, går det opp for Fausta at hun har blitt grundig lurt …

I begynnelsen tenkte jeg at dette var jammen en spesiell og sær film. Etter hvert satt jeg fjetret og ønsket å få vite mer om denne unge jenta og hennes traumer. Filmen er både trist og vakker. Spesielt vil jeg fremheve musikken, som etter hvert bergtok meg. Dessuten er det jo litt eksotisk med en film fra Peru. Det er faktisk ikke hvert år slike filmer får oppmerksomhet i Europa. Jeg nevner også at filmen ble nominert til Oscar som beste fremmedspråklige film i 2009. Filmen vant Gullbjørnen i Berlin samme år. Dette er en damefilm som det ikke en gang er noen vits i å prøve å få kjæresten til å se sammen med deg – med mindre han er nyforelsket i deg. ;-)

Terningkast fem.

"Sin nombre" (Regissør: Cary Joji Fukunaga)

Innspilt i Mexico: 2010

Skuespillere: Paulina Gaitan, Edgar Floresm Kristyan Ferrer, Tenoch Huerta Mejia, Diana Garcia, Luis Fernando Pana, Héctor Jiménez

Spilletid: 92 min.

Casper, som også kalles Willy, er medlem av den beryktede gjengen Mara i Mexico. Disiplinen er beinhard, og man må ha drept noen for å bli et fullverdig medlem. Gjenglederen krever bunnløs lojalitet, og det er lite som skal til før det oppfattes som farlig illojalt.

Casper har nettopp rekruttert Smiley inn i gjengen. Smiley er en lettpåvirkelig guttunge, som kan formes som gjenglederen ønsker. Da det kommer for en dag at Casper har skjult for lederen at han har en kjæreste, ender dette svært tragisk. Kjæresten blir drept, riktignok ved et uhell midt under et forsøk på voldtekt fra gjenglederens side. Dette fører til at Casper begynner å tvile på  den lojaliteten han har sverget på.

Da gjenglederen tvinger Casper og Smiley til å rane de fattigste av de fattige, nemlig flyktninger som sitter på taket av et togsett på vei mot grensen til USA, gjør Casper noe fatalt. Dette fører ham på flukt. Han kan ganske enkelt ikke bli i landet uten å risikere å bli drept. Han slår følge med flyktningene, som til å begynne med er svært skeptiske til ham. Imidlertid fører flukten ham i kontakt med Sayra, en ung jente som er på vei fra Honduras til USA sammen med sin far og sin onkel. Spørsmålet er om de klarer å komme seg over grensen til USA i tide - før den fryktede gjengen innhenter Casper ...

Dette er en utrolig sterk film som handler om skjebnen til svært, svært mange mennesker som flykter fra fattigdommen i Latin-Amerika til det forgjettede landet USA, hvor det lever et stort antall millioner illegale flyktninger. Selv om de også i USA må friste en heller kummelig tilværelse fordi det å leve i skjul har sine begrensninger, velger mange likevel denne utveien. Alternativet - et liv i Latin-Amerika - er nemlig for mange atskillig verre ...  For øvrig handler filmen også om vold og anarki i et lutfattig land hvor de minst ressurssterke ikke har noen fremtid.

Jeg gir denne spanske filmen toppkarakter. Rent teknisk var filmen fantastisk. Naturen og fargene var nesten overjordiske, og skuespillerprestasjonene så gode at det var enkelt  å leve seg inn i skjebnen til dem filmen handlet om. Her var det heller ikke de store spillfekteriene ute og gikk. Denne type filmer virker ganske enkelt mer autentiske når det er andre enn filmindustrien i Hollywood som har laget dem. Det kan imidlertid være greit å merke seg at det er en del nokså sterke og til dels makabre scener i filmen, men uten at dette ble opplevd som spekulativt. Jeg anbefaler like fullt denne filmen på det sterkeste!

"Defenders of Riga" (regissør: Aigars Grauba)

Innspilt i Latvia: 2007

Original tittel: "Rigas Sargi"

Skuespillere:Janis Reinis, Elita Klavina, Girts Krumins, Romualds Ancans

Spilletid: 1 t 58 min.

I denne latviske filmen får vi innblikk i hvordan latvierne kjempet for et fritt Latvia i forbindelse med første verdenskrig. Med sin strategiske plassering ut mot Østersjøen var Riga en ledende havneby, og sånn sett et viktig knutepunkt mellom øst og vest. Uheldigvis lå Riga dessuten midt i frontlinjen da de allierte og Tyskland kjempet mot hverandre. Krigen ble derfor blodig for latvierne og spesielt for dem som bodde i Riga. Lenge sto tyskerne og russerne sammen mot de allierte, med indre stridigheter ødela heldigvis for dette samarbeidet.

Med dette som bakteppe følger vi det unge paret Elza og Martin, som skal gifte seg. Men så kommer krigen, og Martin ser ingen annen råd enn å verve seg i kampen for et fritt Latvia. Dermed forsvinner han ut av Elzas liv i flere år. Elza venter og lengter, men selv om Martin skriver brev til henne, svinner håpet om å se ham igjen i live sakte men sikkert. Til slutt er minnet om Martin så fjernt at Elza begynner å tvile på om hun i det hele tatt elsker ham.

Mirakuløst nok dukker Martin opp igjen. Han har stått i bresjen for kamphandlingene om et fritt Latvia, og vender hjem som en helt. Men spørsmålet er om dette er nok for Elza. Samtidig skal det mye til før gammel kjærlighet ruster, og på nytt forsøker de å bli smidd i hymnens lenker. Bare for nok en gang å bli skilt rett før vielsen finner sted …  Krigen er nemlig langt fra over.

Martin leder latvierne til et gigantisk motangrep mot tyske og russiske tropper, som teller rundt 50 000 mann. Selv rår han kun over 11 000 mann, og han har på langt nær tilgang til våpen, kanoner, kuler og krutt i den utstrekning det er nødvendig for i det hele tatt å ha en sjanse. Men Martin vet råd, og mot alle odds går soldatene hans løs på oppaven med å befri Riga. For den som vinner herredømmet over Riga, har i praksis vunnet kampen om Latvia.

Jeg syntes det var utrolig spennende å få mer kjennskap til denne delen av historien, som jeg fra før av ikke kjente veldig mye til – annet enn at de baltiske statene i det alt vesentlige har ligget under andre lands herredømme opp gjennom nesten hele historien. Det er i det hele tatt beundringsverdig at menneskene i Latvia har opprettholdt en oppfatning av å være et samlet folk, uansett hva som har skjedd under de ulike herredømmene.

Når det gjelder bedømmelsen av filmen, synes jeg det er mest rettferdig å skille mellom selve historien, skuespillerprestasjonene og det rent filmtekniske. For å starte med det filmtekniske så mangler det en god del på at filmen når opp til den kvaliteten vi er vant til i den vestlige filmindustrien. Enkelte scener var for mørke, og det gjorde det av og til vanskelig å få med seg alle detaljene i handlingen. Samtidig vil jeg understreke at dette på ingen måte ødela filmopplevelsen som sådan. Ellers synes jeg at skuespillerprestasjonene var noe varierende, med med enkelte glitrende prestasjoner. F.eks. kunne både Martin og Elza godt ha variert ansiktsuttrykkene sine noe mer enn de gjorde. Den fordrukne vennen til hotellbestyrerinnen ble derimot svært så godt spilt. Enkelte av rolletolkningene fremsto mer som karikaturer enn autentiske mennesker fra denne historiske epoken, men dette gjorde vel mer at jeg tidvis lurte på om det ikke var en komedie likevel, og ikke ”bare” en krigsfilm. Kjærlighetshistorien var søt! I den forbindelse ble det verken spilt på klisjeer eller tåredryppende scener. Mest av alt opplevde jeg det spennende å sitte med en latvisk film – av alle ting – mellom hendene, og erfare hva skaperne av denne filmen hadde fått til. Latvia er fremdeles en ung filmnasjon, og det skal bli spennende å se hva de klarer å levere i fremtiden!  

"Engelen" (Regissør: Margreth Olin) - 2010

Innspilt: 2010

Skuespillere: Maria Bonnevie, Antti Reini

Spilletid: 95 min.

I filmen ”Engelen” har regissør og manusforfatter Margreth Olin fortalt historien om ei jente hun en gang kjente, men hun har omgjort dette til en fiktiv historie. Jenta i filmen, som vi følger gjennom hele oppveksten, heter Lea.

Da lille Lea er 5-6 år gammel, dør faren hennes av kreft. Inntil da har livet stort sett vært nokså trygt og godt, og Lea har vært livsglad og nysgjerrig som unger flest i den alderen. Hun har riktignok skjønt at det er noe med moren, uten at hun helt får taket på hva dette er. Etter farens død dukker morens gamlekjæreste Ole opp, og da blir det meste forandret. Ole er både sjalu, alkoholisert og voldelig, og han misliker sterkt alt som befinner seg i huset og som kan minne om Leas far. 

Ole slår moren når han er full, og etter hvert som han er full oftere og oftere er det snarere det unormale og utrygge som er det vanlige enn omvendt. Ikke en gang da moren er skamslått og havner på sykehus, makter hun å bryte båndene til Ole. Dermed går årene, og alt Lea kjenner til er det utrygge. Etter hvert drikker også moren når Ole har sine fyllekuler. Vi aner også at Ole bryter en del grenser i forhold til Lea når han har slått moren hennes så ettertrykkelig at det ikke er mer for ham å hente der. Lea er ikke bortskjemt med vennlighet og fysisk kontakt, og et stykke på vei føler hun seg plutselig verdt noen ting.

Ingen ser hva Lea står oppe i. De fleste skjønner nok at ikke alt er som det skal, men når de som svar på spørsmålet ”Har du det bra?”, får ”Jada, det går helt fint” eller lignende, stopper de der og går ikke videre. Dersom noen bare hadde blitt med henne hjem, ville de jo ha sett hvilket helvete hun levde oppe i. Det er sjelden mat i kjøleskapet, og det er ingen som venter på henne med middagen klar når hun kommer hjem fra skolen. Moren klamrer seg til datteren og får henne også til å si at hun har det bra når hjelpeapparatet kommer for tett på. Dermed får hun Lea til å hjelpe seg med å holde fasaden rundt det begredelige livet hun har å tilby datteren.  ”For man gir ikke opp sitt barn!” hevder moren …  Moren skjønner ikke at hun i kampen for å beholde datteren, drar datteren med seg ned i sitt bedritne liv. Og at hun selv egentlig velger mannen sin gang på gang, mens datteren taper ... 

Hva skjer så videre med Lea når hun beveger seg inn i voksenverdenen? Hun som hele livet har hatt en voksende klump inne i brystet – en klump som bare blir borte når hun drikker eller ruser seg? Hun som aldri har opplevd at noen har tatt vare på henne, men som på best mulig måte har vært nødt til å klare seg selv – omgitt som hun har vært av voksenpersoner som har trengt henne – et barn – til å ta vare på seg. Kun i rusen kjenner hun noe som kan ligne lykke, inntil også dette truer med å ta knekken både på henne og dem hun har rundt seg. Ikke minst den lille, nydelige datteren hun har fått. Hva gjør hun den dagen hun innser at hun ikke greier å ta vare på datteren, mens moren skriker ”man gir bare ikke opp sitt barn!” … ?

Dette er en film som fikk meg til å gråte. Den er så inderlig, inderlig trist. Mine tanker går selvsagt til alle barn som lever slik som dette eller i lignende forhold med omsorgssvikt, men som aldri blir ”sett” eller reddet fra det helvete de lever i. Og slik forblir tragedien i enkelte familier gjennom mange generasjoner. Tre skuespillere spiller Lea fra hun er 5-6 til hun er voksen, sistnevnte av Maria Bonnevie.  Hennes skuespillerprestasjoner som den voksne, rusede Lea er det rett og slett bare å ta av seg hatten for! Hun er ganske enkelt glitrende! Jeg likte også godt fortellerstemmen som av og til kommer på banen. Den knyttet på en måte denne i utgangspunktet fiktive historien opp mot virkeligheten. Avslutningsvis vil jeg nevne at dette er en film man godt kan se sammen med tenåringsbarn. Historien er i tillegg til å være engasjerende, også egnet for felles verdidebatt etterpå! Her glorifiseres nemlig ikke narkotikamisbruk på noen måte ... 

"Et spill for piano" (Regissør: Denis Dercourt)

Innspilt: 2006

Original tittel: "La Tourneuse de Pages"

Skuespillere: Catherine Frot, Déborah Francois

Spilletid: 81 min.

Mélanie er et talent av de sjeldne innen piano da hun 10 år gammel skal avlegge opptaksprøven til musikk-konservatoriet. Hele hennes fremtid står og faller på at hun skal bestå prøven. Da en av sensorene er mer opptatt av å skrive en autograf enn å følge med på spillet hennes, er dette nok til at Mélanie distraheres. Hun klarer ikke å hente seg inn igjen, med den følge at hun stryker på prøven. Etter dette spiller hun aldri mer piano. Hun glemmer imidlertid aldri hva – for ikke å si hvem - som gjorde at hun strøk …

Mange år senere dukker Mélanie opp i sin tidligere sensors liv, Ariane, denne gangen som barnepike. Ariane er fremdeles en berømt pianist, men noe har skjedd i hennes liv. Hun har vært utsatt for en bilulykke, og etter dette har hun vært rammet av sceneskrekk. Hele hennes karriere som pianist står i fare dersom hun ikke klarer å prestere. Da Ariane skjønner at Mélanie kan lese noter, tilbyr hun henne en stilling som notelus, dvs. den som skal bla om i notene under konsertene. Hun husker ikke Mélanie.

Før Ariane vet ordet av det, har hun gjort seg fullstendig avhengig av Mélanie på mange plan i livet. Mélanie har på sin side lagt en djevelsk plan for å få hevn.

I denne småuhyggelige, franske dramathrilleren møter vi Catherine Frot og Déborah Francois. Begge spiller sine roller glitrende. Den sitrende uhyggen er der hele tiden, og etter hvert skjer det svært uventede ting. Ingen skjønner noe som helst før alt bare rakner …

Terningkast fem fra meg. 

"Sherlock Holmes" (Regissør: Guy Ritchie)

Innspilt: 2009

Skuespillere: Robert Downey Jr., Jude Law, Rachel McAdams, Kelly Reilly, Mark Strong

Spilletid: 128 min.

I regissør Guy Ritchies utgave av Sherlock Holmes møter vi nok en ganske annen detektiv enn hva forfatteren Sir Arthur Conan Doyle i sin tid tenkte seg. Sherlock Holmes spilles her av Robert Downey Jr., mens Jude Law spiller Dr. Watson. Sherlock Holmes fremstår som en karikert og litt komisk tegneseriefigur, som er noe klønete, men som like fullt snor seg ut av alle mulige og umulige situasjoner. Når det kommer til stykket, er han den reneste slosskjempen. Mengder med voldelige og halsbrekkende stunts fremkalte stort sett latteren hos meg. I tillegg er Sherlock Holmes en lynende intelligent mann med sans for detaljer, samtidig som han fremstilles som et rotehue. Innimellom voldsscenene eksperimenterer han med ulike bedøvelsesmidler på bulldogen Gladstone, som ofte ligger i en døs på gulvet i leiligheten hans.

Vi befinner oss altså i London på slutten av 1800-tallet. Lord Blackwood skal henges, men står etter hvert tilsynelatende opp fra de døde for å overta det britiske imperium ved hjelp av magi og ondskap. Sherlock Holmes´ oppgave er å redde England fra Lord Blackwoods onde grep. Noe særlig hjelp fra Dr. Watson forventer han ikke, i og med at Dr. Watson er mer opptatt av å være sammen med sin forlovede enn å henge sammen med ham. Det hele ender i en kamp, hvor tiden sakte men sikkert renner ut, og det store spørsmålet er om Sherlock Holmes klarer å løse mysteriet tidsnok – med eller uten hjelp fra Dr. Watson?

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, annet enn at dette er vås fra ende til annen. Men selv om jeg vanligvis ikke pleier å interessere meg for denne typen filmer, er dette virkelig noe av det beste innen denne genren jeg har sett noen gang! Robert Downey Jf. var ganske enkelt helt uovertruffen som Sherlock Holmes! Det kan ikke ha vært den enkleste sak å gjenskape et London fra 1800-tallet, men teknikken har kommet langt. En del filming i sepia-farger ga som regel den rette 1800-tallsstemningen.

Robert Downey Jr. har tidligere stort sett voldsfilmer bak seg - som ”Natural Born Killers”, ”Iron Man”, ”Gothika” etc. Dette er filmer jeg vanligvis styrer unna.

Jeg gir filmen terningkast fem. 

"The Rose" (Regissør: Mark Rydell)

Innspilt: 1979

Skuespillere: Bette Midler, Alan Bates, Frederic Forrest

Spilletid: 129 min.

I filmen ”The Rose” spiller Bette Midler sitt livs største rolle som rockestjernen Rose. Selv om Rose er en oppdiktet person, er det sagt om henne og hennes historie at den har klare paralleller til Janis Joplin og hennes tragiske liv og endelikt.

Rose har for lengst nådd sine drømmers mål: å bli en berømt rockestjerne! Men prisen hun betaler for suksessen er svært, svært høy. Ikke bare har suksessen gjort henne svært ensom, men for å makte å holde seg på toppen og klare det kontinuerlige slitet med endeløse turnéer som krever en stjerne i toppform absolutt hele tiden, sammen med et nærmest fraværende privatliv, misbruker hun alkohol og narkotika. Uten dette misbruket ville hun ikke klart kjøret. Samtidig blir hun offer for sine egne valg, for i lengden klarer ikke kroppen hennes dette likevel. Hun er så sliten, så sliten.

Rose ber manageren sin om et års fri, men blir møtt med et ”ta deg sammen!” Det er mye penger som står på spill både for henne, manageren og alle de øvrige involverte. Dessuten har Rose inngått en kontrakt som gjør det vanskelig å velge å slutte når hun vil selv. Og hva med fansen? Vil de tilgi henne avlyste konserter? Og vil de huske henne dersom hun blir borte fra rampelyset i et år? Hun er derfor nødt til å stå på selv etter at kroppen for lengst har sagt stopp. Det kan jo ikke gå bra, og dette skjønner Rose også. Hun ønsker imidlertid bare å gjennomføre en eneste konsert til, nemlig i sin egen hjemby. Hun vil så gjerne imponere alle i hjembyen sin med sin suksess, vise dem sin ”vellykkethet”.  I mellomtiden har det også lyktes henne å få seg en kjæreste, men spørsmålet er hvor lenge han holder ut hennes opp- og nedturer, hvor de verste urimeligheter følger med.

Bette Midler er ganske enkelt fantastisk i rollen som Rose! Hun ble da også Oscar-nominert for rollen. Når hun synger kjente låter fra 60- og 70-tallets hippie-periode, imponerer hun stort!  Filmen ble innspilt i 1979, og jeg tenkte underveis at ”mon tro om ikke tiden har gått litt fra denne filmen?” Først da jeg hadde sett den ferdig og fikk den litt på avstand, tenkte jeg litt annerledes. For filmen er jo også temmelig autentisk mht. forholdene i rockebransjen på 60- og 70-tallet, nesten mens denne spesielle tidsperioden i musikkens historie pågikk. Dette var en periode da omtrent ”alle” som ville opp og frem i musikkbransjen var ”nødt til” å dope seg og/eller misbruke alkohol for i det hele tatt å orke presset om å være vellykket og på høyden hele tiden.  I hvert fall hvis man ville noe mer enn å bli en middelmådighet. Det var for øvrig besnærende å være vitne til fansens dyrking av et ikon, som bak fasaden ”bare” var en bortkommen og svært sårbar liten jente som til tider ikke visste bak-frem på seg selv … Ingen kan som Bette Midler spille en slik rolle som veksler mellom en så enorm sårhet og en tilsvarende råhet i neste øyeblikk. Terningkast fem fra meg.