"Avskjedsfesten" (Regissører: Sharon Maymon og Tal Grant)

Israelsk film om aktiv dødshjelp

I "Avskjedsfesten" møter vi en gruppe eldre mennesker som bor på et aldershjem i Jerusalem. Hverdagen preges av at den ene etter den andre går bort. Innimellom kompliseres dette ved langvarige lidelser, som legene ikke er i stand til å lindre med smertestillende medisiner. 

Nå ligger Max på det siste. Alt han ønsker er å få slutt på sine lidelser, og han har instendig bedt legene om å avslutte behandlingen. Dette er imidlertid i strid med lovgivningen i landet, der det å redde liv står over alt. Kona er fortvilet, og ber vennene sine om hjelp. 

I mellomtiden blir vi vitne til hvordan Yehezel leker Gud overfor en bekjent, som også ønsker å dø. Han ringer henne ved jevne mellomrom, og forteller henne at hun må nok holde ut litt til, for han (Gud) har nok ikke plass til henne i himmelen enda. Kvinnen lever og ånder for disse samtalene. 

Yehezel plages sterkt over å se unødvendig lidelse. Hvorfor kan ikke legene stanse behandlingen når dette vil spare Max for lidelsene han har foran seg de siste par månedene han lever? Han og vennene, blant annet en tidligere veterinær, begynner å samarbeide om å lage en dødshjelpmaskin. Ved hjelp av denne kan Max klemme på en pumpe, slik at den dødelige dosen sprøytes inn i dryppet han står på. Dermed vil han dø på en selvvalgt måte. Her som i Israel er nemlig aktiv dødshjelp eller medlidenhetsdrap forbundet med strenge straffer, og vennene ønsker ikke å risikere fengselstraff på grunn av dette. Det hele vil etterpå se ut som et naturlig dødsfall. 

Vennene hjelper Max med å dø, og kona er svært glad for denne hjelpen. En som ikke er fullt så glad, er Yehezels kone Levana. Hun begynner å kalle mannen sin en morder. Selv er hun i ferd med å bli dement, med en økende depresjon og synkende livslyst ...

Før vennene vet ordet av det, har ryktene om dødshjelpmaskinen spredt seg. Selv er de innforstått med at dette ikke er en maskin som skal brukes i tide og utide, men hva gjør de når de regelrett blir utpresset av en fortvilet mann, som ønsker hjelp til å få avsluttet konas lidelser? Hun har lungekreft og ligger helt på det siste ... 

Hva har de gjort? Samvittigheten gnager ...

"Avskjedsfesten" har absolutt sine høydepunkter, og den er full av komiske scener som fremkaller latteren hos oss seere. Som når den ene vennen viser seg å være homofil, og skjuler vennen sin - en skaphomse - i et skap, og skapdøra glir opp mens de er der ... Som et par episoder da vennegjengen har gjennomført medlidenhetsdrap med dødsmaskinen sin, og de blir stoppet i trafikk-kontroll av den samme politikonstabelen ... De gamle er dessuten riktig søte, der de dras i alle retninger av samvittighetsnag og en hang til å gi fullstendig f ... Helt hva dette har med filmtittelen å gjøre - "avskjedsfesten" - fikk jeg likevel ikke helt tak i. Riktignok finner det sted en svært fornøyelig fest underveis, uten at den har noe med avskjed å gjøre. 

Vennegjengen slår seg løs

Det er alltid spennende når det kommer filmer fra Israel. Det synes jeg i grunnen gjelder all film som kommer andre steder fra enn Hollywood, og som bidrar til økt kulturforståelse. Jeg liker dessuten filmer der man spiller på flere lag i befolkningen enn kun de unge og vakre, eller skjønnhetsopererte og kunstig ungt utseende eldre. I "Avskjedsfestet" møter vi eldre mennesker som er preget av å ha levd et langt liv. De er som de er - autentiske og ekte. En kvalitet i seg selv ved skuespillerne som er med i filmen, vil jeg si. 

Jeg antar at filmen er temmelig kontroversiell i Israel, siden den både omhandler tabuet aktiv dødshjelp og tabuet homofili. Nå er riktignok filmens moral, som kommer veldig tydelig frem, at man bør avstå fra å leke Gud over liv og død. Livsgnisten dukker opp på de mest uventede steder - også hos dem som vet at de kommer til å dø i løpet av få måneder, mest sannsynlig med ulidelige smerter. Det irriterte meg at vennen til veterinæren - skaphomsen - tillegges de dårligste egenskapene blant vennene. Stigmaet blir på et vis dobbelt. Noe av det jeg likte best med filmen, er skildringen av Levana, som gradvis blir mer og mer dement. Dette er nydelig skildret. Episodene som er knyttet til dette gir filmen flere bein å stå på, hvilket styrker helhetsopplevelsen av den. 

Jeg bør for øvrig nevne at denne filmen har høstet gode kritikker internasjonalt, og blant annet vant publikumsprisen på filmfestivalen i Venezia tidligere i år. Filmen har også gått på norske kinoer. Likevel vil jeg hevde at dette er en film for spesielt interesserte. Jeg anbefaler den, selv om jeg opplevde kvaliteten som noe vekslende underveis. 

Innspilt: 2015

Nasjonalitet: Israel

Språk: Hebraisk

Sjanger: Drama 

Skuespillere: Ze'ev Revach (Yehezkel), Aliza Rosen (Yana), Raffi Tavor (Rafi), Levana Finkelstein (Levana) og Ilan Dar (Dr. Daniel)

Spilletid: 88 min.

"You don´t know Jack" (Regissør: Barry Levinson)

Morder eller barmhjertig samaritan?

Filmen "You don´t know Jack" er basert på boka "Mellom de døende og de døde: dr. Jack Kevorkians liv og kamp for å legalisere aktiv dødshjelp".  Den armenske legen Jack Kevorkian (f. 1928 d. 2011) var kjent som "dr. Død". Han var patolog, dødshjelpsaktivist, maler, forfatter, komponist og musiker. De siste årene av sitt liv brukte han på å forsvare terminalfase-pasienters rett til å dø ved lege-assistert selvmord, og han sto bak rundt 130 slike selvmord før han ble stanset. "Å dø er ikke en kriminell handling", pleide han å si. Til slutt ble han dømt til 10-25 års fengselsstraff, men han slapp ut etter ca. åtte års soning. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.) Han døde i 2011.

Al Pacino spiller dr. Jack Kevorkian, og dette gjør han som vanlig med stor innlevelse og stil. Det gjorde også han som spilte advokaten hans - Danny Huston - og Susan Sarandon i rollen som medaktivisten Janet Good, som til slutt fikk behov for legeassistert selvmord selv. Jeg elsker filmer som omhandler rettssaker, og selv om jeg er innforstått med at noen av scenene som utspilte seg i rettsapparatet ikke kan ha vært 100 % realistiske, selv ikke etter amerikanske forhold, var det fornøyelig å følge disse. Jeg har for øvrig sett radarparet Al Pacino og John Goodman i hvertfall i en film tidligere (kan det ha vært i "Sea of Love"?), og det er noe fabelaktig med kjemien mellom disse meget erfarne skuespillerne. Ellers er "You don´t know Jack" kjemisk fri for unge og vakre mennesker, og akkurat det er faktisk litt befriende av og til. Her er det nemlig sykdom og død som er temaet fra filmens begynnelse til slutt, kun avbrutt av religiøse aktivister som forsøker å stoppe dr. Død. Scenen hvor han nærmest blir overfalt av alle de kristne aktivistene etter å ha satt seg inn i bilen sin, er bisarr og skremmende. De gode satt opp mot de onde? Og hvem innehar i så fall rollene som de gode og de onde? Det hele kommer ytterligere på spissen når det trekkes paralleller mellom dr. Kevorkians handlinger og folkemord, og rullestobrukere demonstrerer utenfor rettslokalene med skilt ala "Please! Don´t kill me!" Kevorkian som kun hjelper dem som insisterer på aktiv dødshjelp etter år med smerter og uutholdelige lidelser ...

Som alltid når jeg ser filmer fra virkeligheten, griper historiene meg ekstra når jeg vet at de er basert på sanne historier. Jeg tror enda ikke jeg har opplevd å se Al Pacino eller Susan Sarandon i dårlige filmer. Heller ikke denne gangen ... Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: You don´t know Jack

Nasjonalitet: USA, Canada

Genre: Biografi, drama

Skuespillere: Al Pacino (dr. Jack Kevorkian), Danny Huston (Geoffrey Fieger), Susan Sarandon (Janet Good), Brenda Vaccaro (Margo Janus), John Goodman (Neal Nicol), James Urbaniak (Jack Lessenberry), Eric Lange (John Skrzynski), John Engler (John Engler som spilte seg selv), Richard E. Council (dommer David Breck)

Spilletid: 2 t 14 min.

Dr. Kevorkian i samtale med sin advokat

Dr. Kevorkian i rettssak etter rettssak ...

Dr. Død - hatet og elsket

"Havet innenfor" (Regissør: Alejandro Amenábar)

Sterkt om retten til en verdig død

Innspilt: 2004
Originaltittel: Mar adentro
Nasjonalitet: Spania
Skuespillere: Javier Bardem, Belén Rueda,Lola Dueñas, Mabel Rivera
Spilletid: 120 min.

Ramón har vært sengeliggende i nesten 30 år, helt siden han skadet seg i en stupeulykke i sin ungdom. Han er lam i hele kroppen og er fullstendig avhengig av andre i forbindelse med alle gjøremål. Til gjengjeld fungerer hodet hans meget godt. Han skriver dikt og er svært oppegående. De siste årene har han likevel bare hatt et ønske: å dø ... Han føler ikke at livet har noe å tilby ham og ønsker seg en verdig død. Pga. sine lammelser er han imidlertid ikke i stand til å ta sitt eget liv. Han ønsker derfor aktiv dødshjelp, men dette er ikke bare forbudt. Det er også forbundet med straffeansvar å gi andre aktiv dødshjelp.

Ramón ønsker hjelp fra en advokat for å få spørsmålet om dødshjelp prøvet for retten. Han har stillet krav om at den advokaten som skal hjelpe ham selv må lide av en dødelig sykdom, for kun en slik advokat kan virkelig forstå hans sak. På den måten kommer Julia inn i hans liv. Hun lider av cadasil, en sykdom som gir henne slag etter slag, og som gradvis svekker helsen hennes. Mens timeglasset er i ferd med å renne ut for henne, engasjerer hun seg i Ramóns sak slik at han skal få prøvet retten til å velge om han vil leve eller dø overfor en domstol. Så oppdager hun diktene han har skrevet, og de inngår en pakt. Dersom Ramón taper rettssaken, skal hun hjelpe ham med livets avslutning etter at diktsamlingen er gitt ut.

I mellomtiden dukker det imidlertid en annen kvinne opp på banen. Rosa har sett Ramón på TV, og hun blir svært fascinert av hans historie. Hun oppsøker Ramón for å få ham til å få lyst til å leve. Det skal vise seg at både Julia og Rosa får endret sine synspunkter og holdninger i møtet med Ramón og hans karismatiske personlighet. Selv er Ramón av den oppfatning at den som virkelig elsker ham, også vil hjelpe ham med å dø ...

Sjelden har jeg opplevd Javier Bardem bedre enn i rollen som Ramón! Og jeg har etter hvert sett ham i en rekke filmer. Det er krevende å fylle en rolle med såvidt mange begrensninger - liggende til sengs gjennom hele den to timer lange filmen og nesten uten andre virkemidler enn ansiktsmimikk og dialoger. Dette klarer imidlertid Javier Bardem med glans! Han er gjennom hele følelsesspekteret - fortvilelse, sorg, depresjon, glede, kjærlighet ... det meste. Dette er nok en film jeg kommer til å se flere ganger, fordi det er så mange aspekter og lag i historien, som det nesten er vanskelig å få med seg dersom man bare ser den en gang. Og så kan jeg ikke hjelpe for at jeg synes Javier Bardem er feiende flott også da ...

Under filmfestivalen i Venezia ble regissøren tildelt en spesialpris, mens Javier Bardem fikk pris for beste hovedrolle. Dessuten ble filmen tildelt Oscar i klassen beste utenlandske film i 2004.

Jeg synes denne filmen fortjener terningkast seks.

Javier Bardem som den unge Ramón

Lola Duenas som Rosa

Javier Bardem og Belén Rueda som hhv. Ramón og Julia

Linn Ullmann: "Nåde" (2003)

Linn Ullmann har siden debuten "Før du sovner" (1998) etablert seg som en av våre mest markante samtidsforfattere. Hun har flere prisbelønte romaner bak seg, og bøkene hennes er oversatt til en rekke språk. Ullmann er kjent for å utforske eksistensielle temaer som familie, minner, aldring og kjærlighet, ofte i et nøkternt og lavmælt språk. Med "Nåde" (2003) beveger hun seg inn i et av de mest tabubelagte og krevende spørsmålene: aktiv dødshjelp.

Handlingen dreier seg om Johan Sletten og hans kone, som lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap til tross for en betydelig aldersforskjell. Denne forskjellen blir stadig mer merkbar etter hvert som årene går. Når Johan blir alvorlig syk, og det blir tydelig at han snart skal dø, inngår ekteparet en pakt: Dersom livet til slutt blir uutholdelig for Johan, skal kona – som selv er lege – hjelpe ham med å avslutte det. Aktiv dødshjelp er ulovlig i Norge, men de to er likevel enige om dette løftet. Når slutten nærmer seg, viser det seg imidlertid at problemstillingen er langt mer kompleks enn de hadde forestilt seg. Vil Johan virkelig dette når øyeblikket kommer? Og hva gjør løftet med forholdet mellom ektefellene?

Selv opplevde jeg høydepunktene i boka som Johans tilbakeblikk på livet sitt, særlig minnene fra hans første ekteskap og sønnen som kom ut av det. Disse scenene gir tyngde og dybde, og her viser Ullmann glimt av det litterære talentet hun er kjent for. Resten av boka opplevde jeg derimot som forutsigbar og lite engasjerende.

Det er åpenbart at Ullmann ikke først og fremst har ønsket å skrive et debattinnlegg for eller mot aktiv dødshjelp, men å skape et litterært verk som utforsker kjærlighet, nåde og menneskelig sårbarhet. For meg fungerte ikke dette helt. Romanen ble for stillestående, og jeg opplevde den rett og slett som kjedelig. Alf van der Hagen leser lydbokutgaven med en livstrøtt stemme, men det passet i grunnen greit til bokas grunnstemning.

Utgitt: 2003
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Forlaget Oktober (papirutgave)
Oppleser: Alf van der Hagen
Spilletid: 3 t 45 min