"The Big Short" (Regissør: Adam McKay)

Enda en film om finanskrisen i 2007/2008

Filmen "The Big Short" er basert på dokumentaren fra 2010 med samme navn av Michael Lewis, og handler om finanskrisen i 2007-2008. Kort fortalt handler den om fire outsidere som forutser finanskrisen, og som tjener seg søkkrike på at bankene ikke gjør den jobben de er satt til å gjøre. 

Adam McKay (f. 1968) er både regissør, producer, manusforfatter, humorist og skuespiller. Filmene han har vært med på å lage har gått helt under min radar, men er nok også av en annen kategori enn det som trigger mine interesser. Antakelig hadde jeg aldri sett "The Big Short" heller, dersom det ikke hadde vært for at den er nominert til Oscar i fire klasser; beste film, beste mannlige hovedrolle (Christian Bale), filmredigering og tilpasset manus (adapted screenplay). Jeg synes nemlig at jeg har sett nok filmer om finanskrisen i 2007/2008, blant annet dokumentaren "Inside Job" (2010) og "Too Big to Fail" (2011). 

Vinklingen i "The Big Short" er imidlertid annerledes enn hva jeg har sett tidligere, fordi det her fokuseres på at det var mulig å forutse krisen, uten at man trengte å være genial på noen som helst måte. Det hele lå nærmest oppe i dagen. Men fordi det var for mange grådige mennesker med makt som bare tenkte på seg selv, gikk det som det måtte gå. Kanskje var det så enkelt som at USA falt for eget grep; man trodde at alt bare vokste inn i himmelen, at man nærmest var et utvalgt folk det bare kunne gå godt med, at kjøpefesten aldri skulle få en ende ...

Vi møter altså fire outsidere som i årene før finanskrisen oppdaget hvor ustabilt boligmarkedet var i ferd med å bli. Litt for mange huseiere baserte sine boligkjøp på høye lån, og når de fikk problemer med betalingen var det i grunnen "bare" å refinansiere. Bankene brød seg ikke om sikkerheten, fordi hver utlåner fikk høye provisjoner for hvert lån de klarte å gi. Og så solgte de porteføljen videre til andre, som trodde at sikkerheten var i orden. Dermed satt de kun igjen med profitten og slapp å ta risikoen selv. 

Her skapes det som senere er blitt kalt CEO 

Markedet skapte noe som ble kalt credit default swap. Dette er en kontrakt (obligasjon) hvor en kjøper av bankens gjeld eliminerer et mulig tap som følge av mislighold fra utsteders side. En del av avtalen er at utsteder av obligasjonen forsikrer kjøpers eventuelle tap som en del av avtalen. Det er nesten for godt til å være sant. Antakelig var dette nødvendig for å sikre at det fremdeles fløt kontantstrømmer i et marked som var nedadgående, og hvor de store investorene for lengst ville ha trukket seg tilbake. Ved å holde markedet i gang nærmest ved kunstig åndedrett, ble det senere fallet desto større. For i bakkant satt investorene og trakk i trådene, og akkurat da det så som verst ut, trakk de i snora. Da falt også bunnen av markedet fullstendig ut. 

De som tapte var vanlige folk, som bankene lurte til å kjøpe fond som ikke var verdt det papiret de var trykket på. Her kunne de bake inn usikre aksjer som de som virkelig hadde peiling, holdt seg langt unna. Folk trodde jo på bankene. (Jeg får selv en dejavu til en episode hvor jeg fikk tilbud om økonomisk rådgivning i banken min, og forslaget som kom fra min personlige rådgiver var at jeg skulle ta opp lån for å investere i fond ... Der og da ble jeg forbannet. Det er jeg glad for i ettertid, for alle vanlige folk som bet på dette, tapte alt de hadde investert.)

Etter hvert går det opp for disse fire outsiderne at jo mer de tjener på sine investeringer, jo nærmere er et fullstendig kollaps av finansmarkedet i det landet de faktisk bor i. Og at de som kommer til å tape penger ikke er noen anonyme som de ikke trenger å tenke på, men moren deres, barna, familien for øvrig, venner, bekjente, naboer ... Krisen er i ferd med å bli så omfattende at hele landets sikkerhet står i fare. Er det like gøy å kunne cashe ut mangfoldige billioner av dollar når ingen vil ha noe med en å gjøre ... ikke noen gang? 

Dr. Michael Burry venter på den store gevinsten

Vi møter blant annet Christian Bale som Dr. Michael Burry. Han er en spesiell fyr som satser alt på ett kort (i form av CDO). På jobben går han hvileløst rundt og bare venter på gevinsten. Ingen har noe å gjøre, de bare venter ... Dessuten møter vi Brad Pitt i rollen som Ben Rickert. Han har faktisk noen etiske skrupler i forhold til å skulle satse penger på at USA skal gå ad dundas. Han får også noen av de andre investorene til å tenke nøye gjennom hva de egentlig driver med, blant annet ved å påpeke hvor mange som kommer til å ta livet av seg som følge av at boblen sprekker. Dette får dem til å gå til flere aviser for å fortelle om det som skjer. Men ingen vil høre på dem. Ingen ønsker å risikere sine journalistkarrierer på noe som strengt tatt ikke kan dokumenteres enda ... 

Det virkelig tankevekkende er at nesten ingen som var involvert i det som har blitt kalt CDO-boblen, er blitt arrestert, og at noe som kalles Bespoke CDO igjen selges i det amerikanske finansmarkedet ...

"The Big Short" er absolutt en severdig film, selv om jeg personlig ikke liker måten den er regissert på. Filmen fremstår noe rotete i oppbyggingen, og rolleinnehaverne går av og til på en måte ut av scenene de står oppe i og henvender seg direkte til oss seere. Det er selvsagt originalt, men ikke så vellykket, synes nå jeg. Skuespillerprestasjonene er det ingenting å si på, og Christian Bale i rollen som Michael Burry, en mann med Aspergers syndrom er da også Oscar-nominert i klassen beste mannlige birolle. Jeg tror imidlertid ikke at han får den, fordi han møter tøff konkurranse med Tom Hardy fra "The Revenant" og Mark Rylance fra "Bridge of Spies". Når det gjelder nominasjonen i klassen beste film, kan man aldri vite noe sikkert. I fjor ble jeg utrolig overrasket, og hadde f.eks. aldri trodd at "Birdman" av alle Oscar-nominerte filmer skulle vinne i klassen beste film. At "12 years a Slave" vant året før, var derimot veldig forutsigbart. 

Dersom du ikke går så ofte på kino og heller ikke er helt spesielt interessert i finansmarkedet, er mitt råd: velg en annen film! Dersom du derimot ser mye film, anbefaler jeg å få med denne. Styrken ved filmen er at den viser et litt annet bilde av finanskrisen enn slik vi er vant til å få den presentert. Og så er det selvsagt slik at filmer som er kritisk til egne myndigheter slik som her, er et spennende fenomen i seg selv. 

Filmen går på norske kinoer for tiden, og DVD´en slippes 30. mai i år.

(Fasit etter Oscar-utdelingen: en Oscar i kategorien beste tilrettelagte manus.)

Innspilt: 2015 
Originaltittel: The Big Short
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brad Pitt, Christian Bale, Steve Carell, Karen Gillan, Selena Gomez, Ryan Gosling, Marisa Tomei, Melissa Leo
Spilletid: 2 t 10 min.

"Too Big to Fail" (Regissør: Curtis Hanson)

Om finanskrisen i 2008

"Too Big to Fail" er basert på Andrew Ross Sorkins bestselgende roman med samme navn, som handler om hva som egentlig skjedde da finanskrisen brøt løs i USA i 2008. Vi følger de involverte - de som i realiteten trakk i trådene - i de skjebnesvangre dagene i perioden august - 3. oktober 2008.

Etter hvert som det ble klart at flere av USAs største banker slet med sine finanser og rett og slett ikke hadde mer penger å låne ut som kreditt til næringslivet, ble dette mer og mer er statlig anliggende. Vi følger William Hurt i rollen som finansminister Henry Paulson, der han utsettes for krysspress fra bankene for å bidra med nye hjelpepakker. I begynnelsen er finansministeren meget tilbakeholden med å love noe som helst, fordi han mener det er på tide at bankene selv opptrer ansvarlig og tar ansvar for situasjonen. Det foregår et spill på høyt nivå innad i de største bankene, og vi får innblikk i foranledningen til at både Lehman Brothers og Merrill Lynch går over ende. Sistnevnte fordi britene nekter å godkjenne en avtale som kunne ha reddet banken ...

Det fremstår imidlertid som helt essensielt at noen er villige til å stille kapital til rådighet, slik at hjulene i næringslivet igjen kan rulle videre. Vi introduseres for Ben Bernanke, som har brukt hele sitt yrkesliv på å studere årsak og virkning av børskrakket i 1929. Hans råd er soleklar: hvis ikke noen sprøyter inn kapital i bankene, vil landet våkne opp til en blåmandag betydelig verre enn i 1929, idet landet ikke kommer til å ha noen økonomi over hode ... Presset på finansministeren øker, og både han og Bernanke lobber i kongressen i håp om å få gjennomslag for noen ideer de har. Etter et sviende nederlag, noe som umiddelbart gir et betydelig utslag på Dow-indeksen, ble det likevel vedtatt en Emergency Economic Stabilization Act of 2008, hvor atskillige billiarder dollar ble lånt ut til bankene for å få dem på fote igjen. Disse lånene - kalt TARP (Troubled Asset Relief Program funds) - ble gitt uten vilkår, i den tro at for mye restriksjoner ville fått bankene til ikke å gå med på kapitalinnsprøytingene. Finansministeren hadde imidlertid klokketro på at pengene ville bli brukt slik de var tiltenkt - nemlig til økt utlånsvirksomhet. I filmens epilog får vi imidlertid vite at det var det stikk motsatte som skjedde ... Var det tidligere vanskelig å få lån, ble det atskillig verre nå ... Og man kan stille et stort spørsmål ved hvordan situasjonen i resten av den vestlige verden ville ha vært dersom lederne av bankene i USA hadde fulgt intensjonene bak TARP.

Dette er en meget velspilt drama om en av de mest skjellsettende hendelsene i nyere historie. Historien som fortelles levner liten tvil om at finanskrisen på mange måter ble skapt i USA, og at det som senere har skjedd i bunn og grunn er en konsekvens av denne amerikanske krisen. Når verdens største økonomi går over ende, skaper dette ringvirkninger langt utover landegrensene, idet både import- og eksportmarkedet rammes hardt. Det er en grådighetskultur av rang vi blir vitne til - der bonuser og fallskjermer er alt som betyr noe, mens "noen andre" (les: småsparerne og skattebetalerne) tar risikoen for nedsiden av kulturen som utviklet seg innenfor finansmarkedet. En kombinasjon av at styring og kontroll med bankene tidligere var regulert bort samt utviklingen av såkalte derivater har mye av skylden for det som skjedde. Man trodde at de store bankinstitusjonene var for store til å feile ... Ja, så feil kunne man altså ta! William Hurt spiller som vanlig utrolig godt, men her er det mange andre som også fortjener å bli trukket frem i lyset. Som Edward Asner i rollen som verdens rikeste mann Warren Buffett, Paul Giamatti som Ben Bernanke, James Woods som Dick Fuld - bare for å ha nevnt noen. For øvrig er president George Bush jr.s fravær under håndteringen av krisen et tankekors ... Han levnes liten ære i filmen. Jeg gir terningkast fem! 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Too Big to Fail
Nasjonalutet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: William Hurt (finansminister Henry Paulson), James Woods (Dick Fuld - styreformann i Lehman Brothers), Billy Crudup (Timothy Geithner - presidenten i Federal Reserve Bank og New York), Edward Asner (Warren Buffett, styreformann og CEO, Berkshire Hathaway), Paul Giamatti (Ben Bernanke - styreformann i Federal Reserve), Topher Grace (Jim Wilkinson - stabssjef i Finansdepartementet), Matthew Modine (John Thain - styreformann og CEO, JP Morgan-Chase), Cynthia Nixon (Michele Davis - assisterende sekretær i Finansdepartementet) m.fl.
Spilletid: 94 min. 

Samtalene mellom finansministeren og Ben Bernanke var helt avgjørende i det kritiske øyeblikket

William Hurt i rollen som finansminister Henry Paulson

"Inside Job" (Regissør: Charles Ferguson)

Boblen som brast

Denne filmen har jeg gledet meg lenge til å se! Den kom aldri på kino, og lenge var DVD´en priset betydelig over det i alle fall jeg har oppfatter som makspris på flunkende nye DVD´er. Hvorvidt dette har ført til at avsetningen på "Inside Job" har gått tregere eller ikke, vites ikke. Jeg var i alle fall ikke sen om å sikre meg filmen etter at den ble frembudt til en mer smakelig pris. Omsider har jeg også fått tid til å se den. Jeg ble virkelig ikke skuffet! For i denne dokumentaren, som forsøker å komme til bunns i hvordan i all verden finanskrisen kunne oppstå, borres det dypt. Svært dypt! Og så gjenstår det å se om de riktige personene blir vekket for alvor pga. de avsløringer som her finner sted ...

Innledningsvis presenteres Island og den finansielle katastrofen som har funnet sted i dette lille landet, som egentlig hadde alt; flott natur, rikelig med naturressurser, bærekraftig økonomi osv. På mange måter kan man si at det økonomiske frislippet som fant sted på slutten av 1990-årene må ta mye av skylden. Fra før av var bankene offentlige, de var underlagt mange restriksjoner og det var rett og slett ikke rom for at enkeltpersoners grådighet kunne ta overhånd. For det er ikke til å stikke under en stol at hovedårsaken til at det gikk som det gikk på Island, skyldes et fåtall grådige finansakrobater. Fordi bankene ble privatisert og dermed ikke var underlagt de samme restriksjoner som tidligere, hadde de fritt leide til folks sparepenger som de spekulerte bort som om det hele bare var en lek.

Deretter flyttes fokus til USA, hvor verdens største økonomi gikk over ende under finanskrisen. En rekke personer innenfor finansmiljøet intervjues, og det bildet som tegnes er intet mindre enn meget forstemmende. Når ble det en menneskerett å tjene over 500 millioner dollar i året? Og når ble det en menneskerett å eie fire-fem hus, ditto antall privatfly osv., osv.? På spørsmål om noen virkelig bør kunne innkassere rundt 4-500 mill. dollar i årslønn, svarer alle (og da mener jeg alle!) finansmennene (ja, de er menn alle som en i denne filmen) at javisst er det helt greit. I alle fall når det er fortjent ... Og oppfølgende spørsmål viser at det i grunnen anses fortjent uansett. Lærte de aldri etikk på skolene de gikk på, disse finansfolkene? Dette med habilitet i beslutningsprosesser ser dessuten ut til å være ukjent terreng for de fleste.

Etter at finanskrisen var et faktum, har det dukket opp kritiske røster som hevder at finanskrisen var en bløff. Det er mulig at jeg kan ha misforstått noe underveis, men jeg er ikke i stand til å se annet enn at denne var høyst reell. Riktignok er det betimelig å stille spørsmål om hvem sin krise det egentlig ble til slutt! Svaret er enkelt: dette ble menigmanns og samfunnets store krise. De som forårsaket det hele, ble om mulig enda rikere. Og det verste av alt: de slapp unna! Når finanskrisen var et faktum og udugelige (les: for griske) ledere måtte gå, fikk de nemlig med seg fallskjermer i astronomiske størrelser i tillegg. 100 - 200 millioner dollar var vanlig. Og vanlige folk som f.eks. meg kommer ikke til å tjene en brøkdel gjennom et helt liv - uansett om vi sikkert hadde fortjent mer fordi vi i alle fall ikke har lurt fra noen deres egne penger.

Filmen er bygd opp over fem deler; "How we got there", "The Bubble (2001-2007)", "The Crisis", "Accountability" og "Where are we now". En galopperende utlånsbølge og en tanke om at alt skulle vokse uavbrutt inn i himmelen, var det som startet det hele. I USA har man et system hvor bankene i forbindelse med utlån kan opprette derivater, verdipapir hvis verdi avhenger av det underliggende aktivumet. Ved å kjøpe derivater kan långiveren sikre seg mot opp- og/eller nedsiderisiko, en risiko som dermed flyttes fra utlåner til hensynsløse spekulanter. Etter hvert utviklet det seg en ukultur hvor långiver ikke lenger gadd å sjekke kredittverdigheten hos sine kunder. Jo mer penger de lånte ut, jo mer bonus kunne de selv nemlig påregne. Risikoen var jo forflyttet til noen andre som ikke hadde direkte kontakt med lånekundene. (Risikospredning er svært utbredt i mange bransjer og det er god kutyme for at dette er svært fornuftig, men dette forutsetter at ikke flertallet bak fordringene er dårlige betalere.) Dermed skapte man en illusjon eller boble om at alt bare økte i verdi - helt til boblen sprakk. Solide banker og finansieringsinstitusjoner gikk tomme for likvide midler, og resultatet kjenner vi alt for godt. Krisen brakte hele verden ut i et økonomisk uføre, mange virksomheter gikk konkurs, et utall mennesker ble arbeidsledige og mistet sine hjem.

I USA er det ikke gjort noe forsøk på å straffeforfølge dem som på mange måter må sies å ha forårsaket krisen. Dokumentaren "Inside Job" viser at den manglende moralen og etikken er segmentert langt inn i utdanningsinstitusjonene (av de samme menneskene). Og at de svært ressurssterke menneskene som har litt for store egeninteresser i egen vinning, gang på gang har forhindret innstramning i et regelverk som kunne ha forhindret at grådigheten fikk blomstre så uanstrengt og uten tilstrekkelige grenser. De samme menneskene har vært viktige støttespillere for Reagan, Bush senior, Clinton, Bush jr. og nå også Obama. Og de samme menneskene som bidro vesentlig til at krisen ble et faktum, sitter i dag og friskmelder økonomien (les: livredde for at innstramninger skal ramme dem selv?). Men krisen er på ingen måte over! Det eneste som kan redde økonomien er sterkere offentlig regulering og kontrollinstitusjoner som faktisk gjør jobben sin. Det er ikke uten grunn at filmens tittel er "Inside Job", for innsidere er nettopp hva disse folkene er.

Jeg gir terningkast seks og håper at riktig mange tar seg tid til å se denne filmen! Den kaster lys over årsaker og virkninger, hvem som er ansvarlige og hvem som kan gjøre noe med det. 

Innspilt: 2010

Nasjonalitet: USA

Genre: dokumentar 

Medvirkende: Simon Johnson, Paul Volcker, Lee Hsien Loong, Christine Lagarde, Matt Damon, Eliot Spitzer, Dominique Strauss-Kahn, George Soros, Barney Frank

Spilletid: 104 min.

Noen av intervjuobjektene