Nils-Øivind Haagensen (red.): "Skrivehistorier"

Historier om forfatter-hemmeligheter

Hva er det som får forfattere til å skrive akkurat den ene eller den andre historien? Hva inspirerte dem? Har de spesielle ritualer for å komme i gang? Må de ha en egen skrivestue? Hvor utbredt er det egentlig å få skrivesperre? Hva var avgjørende for dem i skriveprosessen? Hvorfor er det så viktig å holde innholdet i en pågående skriveprosess hemmelig? Spørsmålene vi har lyst til å stille forfatterne - særlig dem vi bryr oss ekstra mye om - er mange. Selv synes jeg akkurat dette er det aller mest spennende ved å være til stede på Litteraturhuset o.l. for å overvære forfatterintervjuer, eller å være til stede på boklanseringer der forfattere snakker om bokprosjektet sitt. Hva er det som får nettopp ham/henne til å "tikke og gå"? Og hvorfor ga de aldri opp - selv da det var som mest besværlig, dette å skulle livnære seg som forfatter? 

"Skrivehistorier" inneholder over 50 slike historier - med to unntak utelukkende om norske forfattere. Jeg ble selv forbauset over mangfoldet mens jeg studerte innholdsfortegnelsen i boka, og ikke minst ble jeg forbauset over at jeg ikke har kjennskap til alle sammen. I min enfoldighet trodde jeg at jeg hadde rimelig god oversikt over norske forfattere ... 

Det har vært tankevekkende å lese om hvor langt inne enkelte bokidéer satt, hvor fort det ikke kunne ha blitt noe av bøker jeg selv har lest, hvordan det er å få refusert et romanprosjekt men med beskjed om å jobbe videre med noen få av sidene i manuskriptet fordi "der var det noe" ... Mange måneders jobb rett i vasken, og bare å begynne på nytt ...

En del av forfatterne er også innom dette med å skrive på spesielle steder. En dro til Island for å komme i gang med et grandiost romanprosjekt, mens en annen reiste til Venezia. Atter en annen reiste til Roma ... Felles for samtlige var at de ikke fikk skrevet en eneste linje mens de var bortreist. Noen forfattere fungerer dessuten best ved ikke å være forfatter på heltid, men alltid ha for dårlig tid til å skrive, alltid ha lengselen i seg etter å skrive når sjansen byr seg. Da en av forfatterne  sa opp jobben sin, stoppet også skrivingen opp. Først da han kom seg i jobb igjen og fikk faste rammer i livet sitt, gikk skrivingen av seg selv.

Og hva tenker forfatterne om hva de skriver?

"Det som opptar meg mer og mer, er hvordan språket kan bli i stand til å ta opp i seg følelser, erfaringer og forståelse. Mer og mer er det dette jeg interesserer meg for i min egen skriving, hvordan noen få ord, noen få setninger, ofte ganske enkle, kan bære med seg sammensatte og motsetningsfylte erfaringer. Jeg er ikke opptatt av å skrive på den ene eller den andre måten, jeg trenger ikke å være for en viss type litteratur og imot en annen. Jeg prøver å komme unna alle litterære ideologier og forretningsideer, jeg tror at for meg er det bedre om jeg kan klare meg uten. Skrivingen må bare være i kontakt med det som er levende. Ingen kan håpe på noe bedre enn det, antakelig. Det som lever er i bevegelse, det er uavklart, uferdig, uavsluttet og alltid i en slags krise." (Geir Gulliksen - side 90 - 91)

Vakrere kan det vel neppe sies! I alle fall er det noe av dette jeg selv er ute etter når jeg leser bøker. Er aktuelle bok befolket med levende og troverdige personer, eller er det hele stereotypt og klisjéfylt? Hva gjør boka med meg? Får den meg til å tenke, eller gir den alle svarene på et fat? Berører den noe viktig, noe som betyr noe? Noe eksistensielt? Eller er det "bare" ren underholdning? Noen vil ha det også - men ikke jeg. Noen bøker kan få meg til å grine, og tidligere trodde jeg at dette betydde kvalitet. Med tiden har jeg skjønt at det kanskje bare betyr at forfatteren har brukt virkemidler på meg og andre lesere - svært bevisst. Mest imponerende er det når forfattere klarer å skrive om triste ting uten at teksten fremstår som sentimental.

Anders Bortne sier det slik på side 101:

"En ting har jeg lært om det å skrive: Du kommer deg aldri dit du vil. Men om du fortsetter, samme hvor håpløst det ser ut, så kommer du deg kanskje dit du skal."

Øyvind Vågnes skal rydde i sin mors bøker i forbindelse med at hun skal flytte. Moren skal bestemme hvilke bøker som skal med og hvilke som ikke skal med. Der og da blir han oppmerksom på at både han og moren hadde en hang til det triste. (side 107) 

Ja, hva er det egentlig med det triste? Jeg er slik selv. Såkalte morobøker som f.eks. "Hundreåringen som forsvant ut av vinduet" eller noe slikt - jeg lo ikke en eneste gang. Jeg opplevde boka som tåpelig. Uten at jeg er et menneske uten humor, bare for å ha understreket det! Humor kan imidlertid bli så utrolig platt når den overspilles. 

Vidar Kvalshaug har forsøkt å sammenfatte hva skriving egentlig handler om på side 125:

"Det handler om å se. Ikke skrive mye eller ofte, ortografisk korrekthet, allitterasjonsmaraton eller at noe skal være korrekt gjengitt eller lineært fortalt. God skjønnlitteratur er ofte skakk eller foregir å være det. Skriving handler om å se og høre, om blikket, å lytte alt inn til noe som vil ut i fingertuppene. Om den samme ekstatiske følelsen som en forelskelse - eller om rutinen som holder lunk i en tekst."

Men som han sier senere i teksten: Faren er å bli en som lytter kun for å bruke - ikke som venn, menneske eller borger ... 

Torgrim Eggen skriver humoristisk om berømte og beryktede skrivehoteller på side 147:

Chelsea Hotel under restaurasjon
påsken 2015 (Foto: RMC)

"Chelsea Hotel i New York er kanskje det fremste. Jeg har aldri skrevet på noen av disse (har aldri trodd noe særlig på magi), selv om jeg har besøkt flere av dem. Mandarin Oriental i Bangkok har en "forfatterfløy" med suiter oppkalt etter Joseph Conrad, W. Somerset Maugham og Noel Coward. (Barbara Cartland, som skrev mengder på Oriental, har underlig nok ikke fått noen suite.) Teen var god, jeg følte ingen stikkende skrivekløe, men fikk derimot veldig lyst til å melde meg på Orientals tredagers-thai-kokekurs. Da jeg besøkte hotellet i Davos der Thomas Mann skrev Trollfjellet, kjente jeg imidlertid at det nappet litt." 

Eggen beklager seg over at slike forfatterhoteller har en tendens til å bli veldig dyre, så han oppfordrer vordende forfatterspirer til å finne sitt eget lurvete hotell - om ikke annet for å hjelpe hotellbransjen videre ... Tenk å få en suite oppkalt etter seg fordi man har skrevet en berømt roman nettopp der?

Levi Henriksen finner inspirasjon til å komme i gang med skrivingen igjen ved å ta turen innom badstua i svømmehallen i Kongsvinger. "Egentlig kan det meste folk sier til meg, ende i bøkene mine. Jeg er på jobb hele tida, og føler ingen skrupler ved å bruke slike historier folk forteller, vel å merke innenfor anstendighetens grenser." (side 185-186) Dermed skulle vel badstu-besøkende på Kongsvinger være grundig advart dersom Levi Henriksen kommer gående ... 

Mange av forfatterne plages av manglende tro på seg selv - og kanskje mest av alt at den kritiske sansen skal forsvinne. Nicolai Houm spør seg selv: "Hvis den kritiske sansen forvinner helt - begynner jeg å skrive som Paulo Coelho da?" (side 192)

Senere sier han på side 197:

"Jeg lytter til kritikere. Jeg verdsetter dialogen, for når litteraturkritikk er faglig fundert og fri for vikarierende motiver, er den en helt essensiell del av den litterære offentligheten. Og den kritikken jeg verdsetter mest, er ikke nødvendigvis den mest positive. Det betyr mer for meg at kritikeren forstår prosjektet mitt og verdsetter innsatsen. Men jeg kan ikke skrive for kritikerne. Jeg må skrive fordi jeg vil det, fordi det er givende. Og jo ... ok ... en del av meg kommer alltid til å skrive for å prøve å bli likt og for å bli sett. Men nå kommer den virkelig store avsløringen: Det gjelder alle forfattere, selv om de ikke innrømmer det. Det er et allmennmenneskelig behov man dessverre ikke blir kvitt ..."

Hvor mye legger forfatterne av seg selv i tekstene sine? Med andre ord: hvor mye er forkledd selvbiografi og hvor mye er ren fiksjon? Det som ofte slår meg når jeg leser meg opp på ulike forfattere, er alle likhetstrekkene mellom romanene de har skrevet og deres eget levde liv. 

Ola Innset sier dette på side 215:

"Skillet mellom diktning og virkelighet er ikke så skarpt som vi noen ganger tror. Ikke det at diktning og virkelighet ikke er to vidt forskjellige ting, for all del, det ville vært en tåpelig ting å påstå. Men vi mennesker må forstå virkeligheten, og selve forståelsesprosessen ligner ikke så rent lite på diktning. ... Fortellinger om forfattere som skriver sitt eget liv og forsøker å unnslippe sitt eget narrativ, eller filmer som Stranger Than Fiction, hvor Emma Thompson skriver en bok hvor Will Ferrell er hovedpersonen, men også et virkelig menneske og derfor må forsøke å overtale henne til ikke å drepe ham på slutten av boka, slik hun gjør i alle bøkene sine, fordi hun skriver tragedier, og så videre ... "

Simen Ekern er en av de få i denne boka som ikke skriver romaner, men sakprosa. Han er innom temaet blanding av sjangere - som memoarer, reiselitteratur, fiksjon, historie, essayistikk og poesi - og nevner i den forbindelse forfattere som W.G. Sebald og Ian Buruma.  I deres bøker - og også i Ekerns egne saksprosabøker - er grensene glidende. 

Innimellom forfatterhistoriene er det små snutter med diverse temaer, hvor det ikke fremgår hvem som har skrevet disse. Jeg antok likevel uten videre at det var redaktøren av boka, Nils-Øivind Haagensen, som sto bak disse. Det handlet blant annet om Haruki Murakamis frykt for å dø før et manus er ferdigstilt, om hvor bøker hører hjemme, om Jorge Luis Borges´overbevisning om at man blir lykkelig av å lese bøker og at enhver følelse vil finne sitt eget, bestemte uttrykk ... bare for å ha nevnt noe.

"Skrivehistorier" er en artig, interessant og tankevekkende bok om hva det vil si å skrive. Forfatterne som har deltatt i prosjektet byr rikelig på seg selv, og forteller både om suksesshistorier og tabber. Vi får innblikk i tilblivelsen av mange kjente bøker, som nesten ikke hadde blitt noe av hvis ikke en liten tilfeldighet hadde satt i gang inspirasjonen hos vedkommende forfatter. De fleste av oss har antakelig en slags romantisk tanke om hva det vil si å være forfatter. Dette blir i så fall grundig avmytifisert. Å skulle livnære seg som forfatter er beinhard jobbing, og krever alt! Likevel understreker de fleste at de må skrive for å føle seg som et fullverdig menneske. Ja, en av forfatterne i boka ble til og med syk da han la skrivingen til side. Først da han begynte å skrive igjen, løsnet de psykosomatiske plagene i kroppen. 

Det er en berikelse av bøker som dette gis ut! Med fare for å virke klisjéfylt - jeg sier det likevel: dette var kos, kos og atter kos, fra perm til perm! Nå var riktignok ikke alle innleggene like interessante, men det var likevel nok å ta av! Denne boka anbefaler jeg gladelig videre til andre leseglade personer! 

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 251
ISBN: 978-82-8288-118-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Tiril Broch Aakre: "Redd barna"

Hverdagsrealisme på sitt beste!

Tiril Broch Aakre (f. 1976) jobbet som konsulent og oversetter for forlagene Tiden og Gyldendal før hun ble forfatter på heltid. Aakre debuterte med diktsamlingen "Kniplinger" høsten 2013. "Redd barna" (2015) er hennes første roman. (Kilde: Wikipedia)

I "Redd barna" følger vi en helt vanlig familie en helt vanlig mandag - nærmere bestemt 8. desember. Det snør tett og ikke en eneste gang i løpet av denne dagen er det annet enn mørkt og temmelig dystert - nærmest som et slags varsel om det som skal komme ...

Tanja er gift med lege-ektemannen Paul, og de har barna Tore og Jorid. Det er ikke lenge siden ekteparet mistet sitt eldste barn, datteren Ida, som bare ble 17 år. Vi får aldri vite eksakt hva som har skjedd. Men selv om 22. juli (2011) stadig nevnes, skjønner vi at det ikke var på Utøya det skjedde. Det vi får vite er derimot at ekteparet har flyttet ut fra storbyen (Oslo) for å "redde barna". 

Paul er på en legekongress i Brüssel akkurat denne dagen. Han og Tanja er godt gift og kan se frem til feiringen av sin 20. bryllupsdag førstkommende lørdag. Hele livet deres hviler på et trygt og solid fundament. Så får hun det plutselig for seg at Paul ikke er i Brüssel, men i Paris ... Hvilke hemmeligheter har han? Vet hun nå egentlig alt om ham? Våger hun å gå inn i dette, utforske muligheten nærmere, eller skal hun bare la det ligge?

Etter at Tanja har levert barna på hhv. skole og i barnehage, får hun en oppringning fra politiet. Broren Mikael, dopmisbruker-broren, har rømt fra fengselet hvor han soner sin straff, i forbindelse med en permisjon. Politiet ønsker at hun skal melde fra dersom han dukker opp. 

Selvsagt dukker Mikael opp. Hvor skulle han ellers dra? Paul ønsker ikke at hun skal ha kontakt med broren, men blod er nå en gang tykkere enn vann. Tanja tar ham i mot, og hun ringer ikke til politiet. Deres møte blir en påminnelse om hvor skjørt livet er ...

" - Jeg kan fortelle deg en historie om Paul, roper Mikael. 

Jeg hører ham skjenke i glassene. Jeg ser på klokken. Den er blitt to, det er bare en time til jeg må måle ut bilen for å hente Jorid og Tore. Jeg blir nødt til å late som om jeg drikker med ham. 

- Å? sier jeg. - Er det en jeg ikke har hørt, tror du?

- Ja, sier han. - Jeg tror ikke du vet alt som er å vite om Paul." (side 73)

Da tiden for å hente barna nærmer seg, har broren for lengst sovnet, og Tanja begynner å fabulere over hvorfor hun valgte å studere filosofi. 

"Trangen til å gå bakenfor og bakenfor, for å finne noe sant og endelig. Å stille spørsmål ved alt det kan stilles spørsmål ved. Jeg tenker på Penelope som vever om dagen og rekker opp om natten. Gå bakenfor og bakenfor. Er det å veve eller rekke opp? Skal man være blant dem som rekker opp eller vever? Eller finnes det noe midt imellom, der man rekker opp og vever, rekker opp og vever? Hele livet har jeg trodd at jeg skulle finne noe, en stabil følelse innerst inne. Jeg vet ikke hva den skulle være. Håp eller bare vilje. Kanskje har jeg funnet noe også. Men jeg vet ikke om det er frykt eller glede. Det veksler så fort fra det ene til det andre. Mange ganger føles det som om det er én og samme følelse. Innerst i gleden er frykten for å miste. Innerst i frykten er kjærligheten." (side 90)

"Redd barna" er med sine 125 sider et sterkt fortettet drama der småbarnsmoren og filosofen Tanja og hennes narkomane bror Mikael spiller hovedrollene. Tanja lever et travelt liv som er nokså likt det de fleste småbarnsmødre kan relatere seg til og kjenne igjen. I og med at hun er filosof av yrke, tenker hun likevel mer dyptpløyende tanker enn de aller fleste. Like fullt er også hun - som de fleste - sårbar når det hun har bygget livet sitt på, kan vise seg å ha noen brister hun ikke var klar over ... Vi kjenner også på hennes sorg over å ha mistet et barn. Og hvor nær man kan være det punktet hvor livet er verdt å leve, til at det hele kan snu og bli fullstendig meningsløst. 

"Hva er et barn? Det er ikke bare et menneske i miniatyr, det er mer som et lite, fortettet kraftfelt som trekker til seg det levende. Et barn er hellig.

... Jeg prøver å lære ungene at man ikke må stille seg rett overfor noe og tro at man forstår det man ser. Man må se på det fra alle mulige vinkler, ikke være for rask med å dømme. Man kan ikke fange noe i ett enkelt, tydelig bilde. Verden er rotete, har jeg sagt mange ganger. I diskusjoner med naboer, kolleger eller med Paul, pleier jeg å sitere Maurice Marleau-Ponty. I "Øyet og ånden" skrev han at en maler bare kan gjengi verden ved å sprenge dens overflate, ikke ved å avbilde den med enkle, skarpe linjer. Bildene blir noe helt nytt, som får tilskueren til å se alle fjell på en ny måte. Som gjør noe med blikket vårt. Lærer oss å se.

Jeg har tenkt at jeg vil se verden slik en maler som Cézanne ser den, som en eksplosjon der bestanddelene er på vei i alle retninger. Men nå vet jeg ikke. Jeg vet rett og slett ikke om jeg orker det lenger. Jeg må finne en måte å samle det på. Jeg må prøve å gjøre alt litt enklere." (side 121)

Språket i "Redd barna" er nydelig og meget litterært. Forfatteren er god på å antyde, og skriver seg rundt viktige hendelser i ekteparets liv. Det er mye som ikke sies direkte, men som man blir sittende igjen å gruble på. Jeg pleier til det kjedsommelige å gjenta at nettopp slik er det også i livet. Den fulle og hele sannheten om menneskene vi møter, får vi aldri. En hel del sorteres ut fordi vedkommende ønsker å bli oppfattet på en bestemt måte. Andre ting er vi henvist til å gjette. Som regel tar vi feil. Jeg liker at litteraturen speiler virkeligheten ved at vi ikke får vite alt, selv om det noen ganger kan være irriterende at en bok stopper akkurat der det var som mest spennende eller interessant. Og når forfatteren våger å stole på at leserne er kompetente og ikke trenger å få alt inn med tesje - først da kan det bli stor litteratur ut av det. "Redd barna" er - sin beskjedne størrelse til tross - et solid stykke litteratur fra en forfatter som det skal bli spennende å følge videre. Måten hun beskriver hverdagshendelser på, gjorde meg dypt imponert! Og slutten på boka er helt eminent! 

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Flamme forlag
Antall sider: 125 
ISBN: 978-82-8288-082-4
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Tiril Broch Aakre (Foto: Paal Audestad)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 3. juni 2015 - Reise gjennom sorg og snø
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 5. juni 2015 - Kulde, sorg og nærhet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 17. juni 2015 - Snø vil falle over snø som har falt
- Morgenbladet v/Carina Elisabeth Beddari - 12. juni 2015 - Mitt hjem er en borg som brister
- Groskro´s Verden - 28. juni 2015 
- Beathes bokhjerte - 18. juni 2015 
- Tine sin blogg - 14. juni 2015
- Les mye - 3. juli 2015

Lotta Elstad: "Et eget rom"

Årets morsomste roman!

Lotta Elstad (f. 1982) er historiker, forfatter og journalist. "Et eget rom" er hennes fjerde bok og andre roman. Aller mest kjent er hun nok for sakprosaboka "En såkalt drittjobb", der hun skriver om da hun tok seg jobb (som stuepike?) ved et Thon-hotell, en såkalt drittjobb. Den boka har jeg av en hel del grunner anskaffet (blant annet fordi jeg selv har jobbet som stuepike uten arbeidskontrakt i hin hårde dager), og ser frem til å lese! Men først altså ... "Et eget rom"! 

Hovedpersonen i romanen er Anna Louisa Germaine Millisdotter. Hun bor i en herskapelig leilighet i Skovveien på Frogner, Oslos beste vestkant. Der lever hun sammen med Harold i et noe underlig bofellesskap. En gang arvet nemlig Anna Louisa sin del av leiligheten av sin far, motvillig etter å ha tilhørt den politiske ytterste venstresiden i hele sitt liv. Inntil hennes verdisyn endret seg, og hun senere - en god stund senere - i forbindelse med naboens dødsfall ble overrasket over sin egen materielle grådighet ... (Hvor kom den egentlig fra?) Hun ønsket seg nemlig resten av etasjen - ja, rett og slett å kunne slå sammen to leiligheter til en gigantisk enhet på 250 kvadratmeter. 

Styret sa imidlertid nei til at Anna Louise kunne kjøpe naboens leilighet, og den eneste gjenværende muligheten hun hadde var å la Harold, vennen hennes, opptre som stråmann og kjøpe leiligheten for hennes penger. Ja, pengene i seg selv - også det en arv etter faren - var et stort problem, fordi de på dette tidspunktet befant seg utenlands og mest sannsynlig var "skitne". Okke som - Anna Louisa fikk det som hun ville til slutt - og Harold ble med på kjøpet. Samlivet deres består i å møtes på midten til måltidene, mens de ellers lever hver sine liv i hver sine fløyer av den gigantiske leiligheten. Med en haug av egne rom å boltre seg på ... 

Anna Louisa, tidligere professor og nå pensjonist, bråvåkner altså den 7. desember 2013. Og for å sitere fra bokas baksidetekst:

"En kronikk i landets nest største avis minner henne om at offentligheten er full av nek. Og at verden trenger henne - tross alt."

Kronikken er skrevet av ingen ringere enn Katarina Ulv, en tidligere student og elev av Anna Louisa, som hun i sin tid kom på kant med. Nå er Ulv, erkefienden, selv professor. Skal Anna Louise svare på innlegget? Ja! Det føler hun for! Men hun nekter å forholde seg til nymotens digitale kommunikasjon, og boka skal på mange måter handle om Anna Louisas jakt på en postkasse hvor hun kan poste sitt innlegg - i et ekte brevs form! Resten av boka består av en herlig rekke av refleksjoner over det livet hun har levd, hva som har preget og fremdeles preger henne, stort og smått av skjellsettende hendelser i det offentlige Norge og tidvis også resten av verden - alt hylende morsomt fortalt, inntil den siste delen av boka bringer mer alvor på banen. 

Hva har de egentlig felles, Anna Louisa og Harold? Vissheten om at det er noen tilstede når en av dem setter et kyllingbein i halsen? Lidenskap er det i alle fall ikke. To nerder av det eksentriske slaget; hun i dag professor emeritus, han en forhenværende kirurg, eller håndverker som han ynder å kalle seg. Begge gjør i begynnelsen av sitt pussige samliv store anstrengelser for å komme over på den annens banehalvdel. Som at de begge leser "På sporet av den tapte tid" - på originalspråket, må vite ... Deler de noe mer enn en sammenslått leilighet, når alt kommer til alt? I tillegg til samme sosiale bakgrunn? Selv har Anna Louisa lest et sted at par som abonnerer på samme tidsskrifter har større sannsynlighet for å holde sammen. Men hva med dem? De abonnerer på alt som det er mulig å abonnere på, uten at hun i grunnen har registrert at samlivslykken har blomstret mer av den grunn. 

Hun og Harold abonnerte på alt. Derfor hadde hun en gang gått grundigere til verks, og sjekket kompatibiliteten deres ved å ta en the big five personality-test. For effektivitetens skyld hadde hun fylt ut hans svar for ham, og hun fant ut at der han skåret høyt på "kontroll", rangerte hun høyt på skalaen for "kaostoleranse". Han skåret middels på "temperament", hun høyt på "ro", han høyt på "utadvendt" og hun lavt på "varme" (hun husket ikke den siste kategorien), og hun reagerte på at de norske hobbypsykologene hadde oversatt det engelske agreeability med "varme", som om medgjørlighet og medfølelse hadde noe med hverandre å gjøre. Medgjørlighet var ikke en bærende egenskap, mente hun. Faktisk var den en upålitelig en; et menneskets ansvar er å være fritt. 

Harolds frykt for Anna Louisas potensielt manglende "varme" var imidlertid det eneste som hadde gitt ham kalde føtter. (side 41)

Ja, kanskje i tillegg til at Harold var redd for om Anna Louisa i det hele tatt var snill ... Mens hun minnes mormorens ord om at "Husk. Det er bare plass til ett geni i en familie.", og bestemmer seg for at hun ikke skal vike plass for noen - ikke for noen!

Boka er full av vittige refleksjoner som fikk meg til å hyle ut i latter et utall ganger. Det er noe med den intelligente satiren, som gjelder absolutt alt Anna Louisa er i befatning med. Som når hun tenker på sin far, som var rik på gods og gull, som han ønsket at hans raddis-datter skulle arve etter ham. Mens hun mest av alt foraktet alt han sto for - inntil det snudde. Som han så prosaisk pleide å si:

"Man blir ikke rik av å jobbe. Man blir rik av at andre jobber for en." 

Lærdommen bidro til hennes marxistiske gjennomfart, og senere til hennes latskap, men i begynnelsen vekket den en fascinasjon for faren. Han som hadde byttet navn til Millis i et eksentrisk øyeblikk (navnebyttet hadde selvsagt noe med nazismen å gjøre, men denne historien har ikke plass til flere tråder), og Anna Louise hadde dermed fått dette besynderlige etternavnet. Hun slapp imidlertid å ha Jambe til fornavn, som hennes venninne, poetdatteren nedi gata. Mens Jambes far skrev med aktive linjeskift, snakket Anna Louisas om å plassere verdier og la penger "jobbe". Han brukte ord som akkumulering og generering - nok til å kunne hyre revisorer som fant smutthull i systemer, og systemer ville alltids jobbe mot en, men det var bare en del av leken. Dessuten hadde han med penger sørget for at hun unnslapp småborgerlige strebere, og fikk tilhøre sjiktet der man transcenderte skikk og bruk og var stolt av det. (side 66)

Som tidligere nevnt - i slutten av boka kommer det et nytt alvor over teksten, og plutselig ser vi Anna Louisa som den hun er: en eldre kvinne som går motstrøms og ikke har fulgt helt med i tiden. Livet hennes begynte som raddis og endte som fin Frogner-frue, men uansett bakgrunn slipper man ikke unna at livet er hardt for de fleste, særlig når helsen begynner å gjøre seg mer og mer gjeldende. 

Mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen i boka, som kan tolkes i mange retninger fordi den er full av doble budskap, fortettet med morsomheter og spark både i den ene og den andre retningen. Dermed blir dette ikke bare en roman om to pussige typer som tilfeldighetene har ført sammen, men noe mer og større: en samfunnssatire. På grunn av mangetydigheten i romanen og det fortettede budskapet, er dette en bok man med fordel kan lese flere ganger, og stadig oppdage nye sider som man atter kan le av og/eller fundere videre over. 

Verken Anna Louisa eller Harold er særlig troverdige som typer, men som litterært grep er begge som romanens persongalleri godt egnet til å skape de mest fantastiske situasjoner! Om ikke samlivet deres blir noe plott, så bidrar det i alle fall til å skape spenninger i teksten. I det virkelige liv ville nok en type som Anna Louisa forblitt singel og ensom, fordi hun med sitt vidd og sin skarpe og ondskapsfulle tunge ikke ville ha tiltrukket seg noen, men snarere skremt alle vekk. Uten Harold ville imidlertid ikke "Et eget rom" blitt så til de grader morsom som den har blitt. Tittelen har en klar parallell til Virginia Woolfs essay med samme navn, og nevnes da også innledningsvis. Sånn rent bortsett fra at Anna Louisa har flust med egne rom, der hun for det meste lever alene i sin egen fløy av den herskapelige Frogner-leiligheten i Skovveien, stopper i grunnen all likhet med Woolfs idéer der. For ikke dikter hun, ikke har hun barn og ikke er hun økonomisk avhengig av noen. Hun sliter heller ikke med å skape seg plass for sine egne greier. 

Min påstand er at "Et eget rom" er årets morsomste roman! Og bare for å ha nevnt det: Boka er anmeldt i siste nummer av Morgenbladet - av ingen ringere enn Bernhard Ellefsen, og han likte den! Utover dette har jeg forunderlig nok ikke funnet noen flere anmeldelser på nett - verken blant de profesjonelle anmelderne eller blant bloggerne. 

Min anbefaling er: gå ikke glipp av denne fantastisk morsomme romanen! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Flamme Forlag
Antall sider: 201 
ISBN: 978-82-8288-060-2
Forfatterens blogg
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget

Lotta Elstad (Foto: Lånt fra Bok365)

Andre omtaler av boka:
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 18. desember 2014 - Frihet på Frogner - "Lotta Elstad har skrevet en intellektuell underholdningsroman av solid merke." (Dessverre ligger anmeldelsen bak en betalingsmur)
- Bloggeren Lena fra Les mye - 31. desember 2014 - Et eget rom er noe så genialt som "et moderne kammerspill", en feministisk samfunnssatire om "penger, pupper og professorater". Den erfarne leser vil kjenne igjen tilknytningen til Virginia Woolfs essay med samme navn, og se at Anna Louisa også sliter med å finne sitt rom, sin plass i det hele. Med sin siste kronikk krever hun igjen å få ordet og eie rommet i offentligheten. Boken er intelligent og har følgelig flere rom i rommet, historier i historien. Intet ser ut til å ha blitt overlatt til tilfeldighetene, og selv kulissene spiller sin rolle glitrende.

Édouard Levé: "Selvmord"

Hva er meningen med alt?

Det er bare et par dager siden jeg leste "Selvportrett" av Édouard Levé - en bok som gjorde et meget sterkt inntrykk på meg. Jeg mottok både "Selvportrett" og "Selvmord" fra Flamme Forlag for få dager siden, og det var ikke veldig vanskelig å skjønne at bøkene på en måte hører sammen og derfor bør leses samlet. Jeg valgte i alle fall å gjøre det, og etter å ha lest "Selvmord", fikk jeg umiddelbart lyst til å lese "Selvportrett" på nytt. 

Allerede fra første setning ble jeg sugd inn i forfatterens univers:

"En lørdag i august går du ut i tennisklær sammen med din kone. Midt i hagen gjør du henne oppmerksom på at du har glemt racketen inne i huset. Du går tilbake for å hente den, men i stedet for å gå bort til skapet i gangen der du pleier å sette den, går du ned i kjelleren. Din kone merker det ikke, hun er igjen ute, det er pent vær, hun står i solen. En liten stund senere hører hun et skytevåpen gå av. Hun løper inn i huset, hun roper navnet ditt, oppdager at døren til kjellertrappen står åpen, går ned og finner deg. Du har skutt deg selv i hodet med geværet du møysommelig hadde klargjort. På bordet har du latt et tegneseriealbum ligge igjen, åpnet på en dobbeltside. I forskrekkelsen lener din kone seg mot bordet, albumet faller ned og lukker seg før hun skjønner at det var din siste hilsen." (side 7)

"Selvmord" handler om forfatterens kamerat som tok livet av seg, og forfatteren har valgt å skrive boka til kameraten, hele tiden henvendt til ham som "du" - som om han fremdeles var i live og kunne høre Édouard Levés stemme. Det veldig spesielle med boka er at forfatteren selv tok sitt eget liv ti dager etter at han hadde levert manuskriptet sitt til forleggeren sin ... Han ble bare 42 år gammel. Med "Selvportrett" ferskt i minnet mens jeg leste "Selvmord", er det absolutt betimelig å spørre seg om ikke også "Selvmord" egentlig handler om forfatteren selv. For likhetspunktene er mange, kanskje med én vesentlig forskjell: kameraten var gift, det var ikke Édouard Levé ... 

I boka beskrives sorgen over å ha mistet en venn - både sett fra Levés ståsted og slik han innbilder seg at det må være for kameratens kone. På en fascinerende måte beskriver han en avdød som er mer levende som død enn han noen gang var i levende live. Dessuten beskriver han angsten for å falle ut av et velordnet liv. 

"For en gangs skyld klarte en uteligger å få deg til å le. Vanligvis ble du urolig av slike personer. Du følte deg ikke truet, du hadde aldri hatt noen negative opplevelser med dem, men du var redd for å bli som dem. Denne frykten var helt grunnløs. Du var en ikke ensom, fattig, forlatt alkoholiker. Du hadde en familie, en kone, et hus. Du manglet ikke penger. Men uteliggerne var som spøkelser som varslet om en mulig skjebne. Du identifiserte deg ikke med lykkelige mennesker, og siden det ikke fantes noen middelvei for deg, projiserte du deg inn blant dem som hadde spolert alt, eller ikke hadde lyktes med noe. Uteliggerne sto som det siste stadiet i et forfall livet kunne trekke deg mot. Du betraktet dem ikke som ofre, men som herrer over eget liv. Uansett hvor sjokkerende dette kan lyde, mente du at noen uteliggere hadde valgt et slikt liv. Det var det som uroet deg mest: at du en dag kunne velge fallet. Ikke at du skulle forsømme deg selv, hvilket bare ville vært en form for passivitet, men at du skulle ønske å synke, å nedverdige deg selv, å bli din egen ruin." (side 49)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med svært høy sitatfaktor. "Selvmord" er en bok man ikke bare kan "feie gjennom", selv om den kun inneholder 82 sider, hvorav de drøyt siste ti sidene inneholder trelinjers dikt, angivelig funnet i avdødes skrivebordskuff. Til det er teksten både for krevende og meningsfortettet. Jeg tror derfor at dette er en bok jeg kommer til å vende tilbake til, ta frem og lese på nytt - til tross for det nokså dystre innholdet. Dette er nemlig en bok som får deg til å tenke på hva som er meningen med alt - både med livet og døden ... Hver setning er gjennomarbeidet, presist formulert og intet - absolutt intet - er overlatt til tilfeldighetene. En sterk tekst som blir værende i kroppen lenge etter at siste side er vendt ... og som på en måte etterlot meg hudløs tilbake ... Jeg synes boka fortjener terningkast fem - tett opp mot en sekser. 

Utgitt første gang i Frankrike: 2008
Originaltittel: Suicide
Utgitt i Norge: 2012 
Forlag: Flamme Forlag
Oversatt: Thomas Lundbo
Antall sider: 82

Édouard Levé

Édouard Levé: "Selvportrett"

Mesterlig i all sin litenhet!

"Det finnes to typer bøker: de man leser umiddelbart etter anskaffelsen, og resten. Jeg vet ikke hvor mange bøker jeg har som tilhører den første typen - ikke mange, er jeg redd - men Selvportrett er én av dem." (Side 101 - sitat fra oversetter Rune H. Skoes etterord i boka)

Og jeg kan visst gjøre Skoes ord om til mine egne - typen som jeg er til å anskaffe langt flere bøker enn jeg noen gang har mulighet for å komme gjennom. Konkurransen om min oppmerksomhet i bøkenes verden er dermed beinhard, og det gir grunnlag for refleksjon når noen bøker - som "Selvportrett" - trenger gjennom "bok-muren" ... Jeg fikk nemlig både den og "Selvmord" av samme forfatter tilsendt fra Flamme Forlag for få dager siden, og helt umiddelbart ble min interesse trigget. 

Édouard Levé (f. 1965 d. 2007) var en fransk forfatter og fotograf. På Wikipedia kan jeg lese at Levé har utgitt ni foto-bøker og fire andre bøker. Det er ikke gjort noe forsøk på å dele disse andre bøkene inn i noen form for genre, av den "enkle" grunn at det er en umulighet. Levés bøker er nemlig genre-løse eller kanskje mer korrekt: de er grenseoverskridende i sin genre-løshet. Antakelig har dette også vært meningen fra forfatterens side. Dersom du er interessert i å få innblikk i Levés bilder, anbefales denne nettsiden. 

"Selvportrett" består av ca 80 sider med påstander og utsagn - tilsynelatende uten noen annen rød tråd enn at alt handler om forfatteren selv. Det er ingen lineær, kronologisk livshistorie som fortelles, heller ingen historier. Like fullt bidrar alle fragmentene i boka til å tegne et bilde av hvem forfatteren var - noen ganger i form av morsomme utsagn, andre ganger på grensen til det dypt sjokkerende. I alle fall med tanke på at forfatteren, som riktignok ikke var det man forbinder med et A4-menneske, ikke drev med alt for mye outrert i sitt liv ... 

Oversetteren skriver videre på side 102 og følgende:

"Levés valg av tittel røper altså en viss dobbelthet, ikke helt ulik den vi har sett at portrettet har. Det er imidlertid klart at Selvportrett ikke er en selvbiografi ... Boka ligner mer et øyeblikksbilde - et polaroidfoto - av forfatterens oppfatninger og minner på et gitt tidspunkt. Édouard Levé har selv karakterisert boka som "et avtrykk av hjernen min"."

Kanskje handler boka dypest sett om hva det vil si å være et menneske - på godt og vondt? Og selv om man ikke har vært i nærheten av å leve et slikt kunstnerliv som forfatteren har levd, er det mange punkter det er mulig å kjenne seg selv igjen på, og antakelig er dette noe av hemmeligheten bak suksessen med boka ... Alltid gjenkjennelsen hos leseren, det som trigger videre lesing, som gjør det så interessant ... Det minner meg om noe Per Petterson uttalte på en forfatterkveld på Lørenskog bibliotek tidligere i år: Først når forfatterens prosjekt er større enn forfatteren selv, blir det stor litteratur av det. Hver enkelt leser føyer sin tolkning til teksten, og dette gjør at den lever videre, løsrevet fra forfatteren og de intensjoner han eller hun opprinnelig la i den. Forfatteren selv har dermed ikke noen enerett på hvordan teksten han eller hun selv har laget, og hvordan denne skal eller kan oppfattes av det utall lesere som senere skal møte den med alle sine preferanser ... Og jeg har lyst til å føye til noe annet: først når forfatteren selv bryter grenser og egne eventuelle tabuer, blir teksten for alvor levende. For først da kan man kjenne smerten i temaene som tas opp, og først da kjenner man at ordene er levende og betyr noe. 

"Jeg har på følelsen at mine egne barn ville kjede meg mindre enn andres. Jeg sover ikke i silkelaken. Jeg forstår ikke hvordan jeg spontant kan ytre: "Oh la la!" Problemet med fornøyelsesparker er folkemengden; Når de er tomme synes jeg de er vakre. Jeg har røkt til jeg ble kvalm. Jeg kan beundre folk som beundrer meg. Jeg verken forskjønner eller forverrer tingenes tilstand. Jeg lytter til musikk om og om igjen inntil jeg plutselig ikke holder den ut lenger. Å lytte til musikk i bil er en måte å få tiden til å gå på, altså en måte å forkorte levetiden min på. Bilene jeg har eid har alltid trukket mot høyre. Dårlige nyheter mishager meg, men gleder min paranoia. En stor del av kroppen min er i øynene. Moren min reddet livet mitt ved å skjenke meg det. Jeg slenger ikke ifra meg det jeg er ferdig med å bruke, jeg setter det tilbake på plass." (side 42)

Og slik fortsetter han - gjennom hele boka, og det i et tempo som fjetret meg som leser og som gjorde at jeg ikke klarte å rive meg løs, nær sagt uansett hvor absurd boka fremsto som. Original til tusen og med et uttrykk jeg tror mange ville blitt overrasket over at de ville likt å lese selv. En helt unik leseopplevelse jeg nesten ikke kan huske å ha opplevd noe i nærheten av. Det eneste jeg i farten kan komme på er en diktsamling jeg leste for mangfoldige år siden - "Sa mor" av Hal Sirowitz. Den ga meg gåsehud. Tilsvarende fikk jeg av å lese "Selvportrett". Jeg er i tvil om jeg skal gi boka en sterk fem´er eller terningkast seks, men heller i retning av sistnevnte. Ja - terningkast seks føles riktig!

Avslutningsvis har jeg googlet litt på boka, og det jeg har funnet er et innlegg hos Bok-Karete og Dispolitteraten. Dessuten har Fredrik Wanrup i Dagbladet skrevet en interessant anmeldelse med tittelen "Hvem er dette? - Edouard Levés "Selvportrett" er et mesterverk i miniatyr" (02.01.2012), samt at Vinduet anbefalte boka den 22.11.2011 og mente at dette var en strålende liten utgivelse med enorm effekt på leseren, og at spesielt unge lesere vil ha spesielt utbytte av den knappe uttrykksformen. 

Utgitt første gang i Frankrike: 2005
Originaltittel: Autoportrait
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Flamme Forlag
Oversatt: Rune H. Skoe 
Antall sider: 108 (inkl. forord av Nicolas Bouyssi og etterord avv Rune H. Skoe)

Édouard Levé

Andre omtaler av boka:

- Bokstavelig talt - 15. juni 2014 

Linn Strømsborg: "Furuset"

Ungdomstristesse

Linn Strømsborg (f. 1986) debuterte med romanen "Roskilde" i 2009. Dessuten utga hun en såkalt boksingel ("Øya") samme år. Tidligere i år kom hennes andre roman, "Furuset", som handler om ei jente - Eva - som i likhet med forfatteren selv kommer fra Furuset. 

"Det er tredje juledag og jeg sitter på banen til Furuset, jeg har satt meg inntil et av vinduene i midten i forreste vogn og fyller en hel firer med kofferten og bagen min. Det er vått på gulvet, leirete skomerker og brun snø. Jeg kikker ut gjennom fronten av T-banen, ser bare snø. Sporene svinger seg inn og ut av tunneler, mennesker går av og på. Neste er Brynseng og de fleste reisende forsvinner for å bytte bane, men jeg er ennå bare halvveis. Da vi fortsetter, er det bare meg og ei lita jente med pappaen sin igjen i vogna. Hun kommer bort til meg for å se ut av vinduet, og jeg lar henne sitte på bagen min så hun rekker opp. Hun lager en slags svosjelyd hver gang vi svinger, som om vi suser av gårde med vinden. Jeg snur meg vekk fra vinduet og ser bort på kofferten min for å sjekke at den ennå er der, kjenner etter om jeg har mobilen i lomma." (side 9)

Eva er på vei hjem. Hun er ferdig med sine masterstudier i statsvitenskap på Blindern og kollektivet hun frem til nå har bodd i, er oppløst. Mens alle vennene hennes starter på selve livet som voksen, flytter hun hjem til sitt gamle barnerom. Voksenlivet kom for brått på, og hun er ikke helt klar enda ... Og om det ikke akkurat er som å rykke tilbake til start, så handler det om "å ta et steg tilbake før du kanskje kan ta to fram", som det fremgår av bokas baksidetekst.

Ut over i romanen fortelles historien om Eva vekselsvis i jeg-person og tredjeperson entall. Eva tar seg jobb i en videobutikk, og ulike filmer og serier, for ikke å snakke om musikken til Kent, fyller det lille noe stillestående livet hun lever, mens hun kanskje venter på at store ting skal skje. De store tingene tar stort sett andre seg av - de som brenner biler om nettene på Furuset og omegn, foreldrene hennes som har bestemt seg for å skilles, venninnen Miriam som har flyttet til Paris ... I tilbakeblikk på tidligere episoder i livet hennes skjønner vi etter hvert hva som har vært med på å forme Eva slik hun er blitt. Ei jente som gjerne vil være spesiell, men som frykter at hun er kjedelig og ordinær ... 

"Alle steder er like," sier jeg.

"Hva mener du?" 

"Joakim Berg sier det, om Kent, at først stakk de til Eskilstuna til Stockholm og alt blei bedre, og så, etter ei stund, ville de bare stikke derfra også." Jeg lener meg mot veggen og ser innover i kjellergangen. "Så, på en måte kan man jo bare bli der man er, hele livet."

"Det er ikke automatisk sant bare fordi Joakim Berg har sagt det."

"Men du tror det er sant? At alle steder er like?"

Han går mot meg, stiller seg tett foran meg og blir stående. Så tar han en hånd og legger den på brystkassa mi, han trykker litt og slipper opp igjen. Så sier han at alle steder er forskjellige, men at vi er de samme uansett hvor vi drar ... " (Dialog mellom Eva og vennen Jo på side 178)

Og dermed er vi i kjernen av den erkjennelse Eva antakelig må gjøre seg etter hvert som hun strever med å komme i gang med livet sitt på ordentlig. At det ikke er stedene man bor på som avgjør hvem vi er eller som skaper problemer for oss, men den vi selv er ...

Det er helt umulig å lese denne boka uten samtidig å lytte til musikken av Kent. Selv endte jeg opp med å lage meg en spilleliste av de beste låtene av Kent, som ikke nødvendigvis samsvarte med Evas favorittlåter - uten at jeg følte at det gjorde det minste. Det viktigste var å komme i den rette Kent-stemningen mens jeg leste boka. Samtidig kunne jeg kose meg med at jeg kjente igjen alle stedene hvor Eva og vennene hennes beveget seg. Til og med gangbrua opp mot Ellingsrud er med!

Samtidig som jeg erkjenner at jeg nok ikke er målgruppe nr. 1 for denne boka, er jeg full av beundring for Linn Strømsborgs romanprosjekt! Hun skriver godt og hun formidler en stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina. De smertefulle tyveårene som er så vanskelig for mange, fordi man på mange måter forlater et dekket bord fra barndommen og plutselig må ta fullt og helt ansvar for seg selv. Sånn sett veldig lett gjenkjennelig ikke bare for de helt unge, men også for undertegnede. Skjønt kan jeg egentlig huske hvordan det var?

"Jeg ser på dem som står utenfor på plassen foran senteret og T-banenedgangen. De våkner om morgenen og det er dem mot verden, det er ingen som forstår dem, og de som sier at de husker hvordan det var, de lyver, jeg husker det ikke nøyaktig selv, ingen av oss gjør det. Vi husker episoder, noen følelser, samtaler og hendelser, men vi husker ikke akkurat hvordan det var å være oss selv for ti år siden, og vi kan ikke lenger, med våre voksenhjerter, begripe hva slags eksplosjoner som går av inni kroppene til disse tynne, fjorten år gamle gutta som ikke knytter skolissene sine og ikke trekker opp glidelåsen på jakka selv om det er altfor kaldt til å ha den åpen. Når hjertene deres slår, så slår de på en annen måte enn mitt og ditt. De dundrer, svulmer og trekker seg sammen kraftigere enn hos deg og meg. " (s. 199)

Det er vanskelig å skulle trille terning, men jeg tror like fullt at det må bli terningkast fem denne gangen. Bokas språklige kvaliteter og forfatterens evne til å lage en spesiell stemning har vært avgjørende for meg. Her er det bare å glede seg til kommende romaner fra Linn Strømsborgs side. Hun er bare 26-27 år og kommer til å rekke mange bøker til dersom hun fortsetter i dette tempoet! 

Og før siste side i "Furuset" var vendt, sto det allerede to stk. på lånelisten ...

Utgitt: 2013
Forlag: Flamme Forlag 
Antall sider: 219

Linn Strømsborg

Relevante artikler, omtaler o.a.:

- NRKs Leif Ekle: Identitet, venner og Furuset - 09.01.2013

- NRK - Man er redd for å skuffe (om den vanskelige andre boka) - 21.01.2013

- Flamme Forlag - artikler om og med Linn Strømsborg

- Aftenbladets Sigmund Jensen: Hjem til mor - 18.02.2013 

- Dagsavisen - Hjem til Furuset - 09.01.2013

- Radio Nova - Mellom strekhjerte og fiksjon - 11.12.2012

- Knirk - 12.04.2013

- Bok-Karete - 13.04.2013

- Sukkerrør - 08.05.2013