Martin Seligman: "Ekte lykke - Positiv psykologi i praksis"

Tankevekkende og dyptpløyende om de mange veiene til mer lykke i livet

Martin Seligman (f. 1942) er en amerikansk psykolog og professor i psykologi ved universitetet i Pennsylvania, jf. Wikipedia. Aller mest kjent er han for sin forskning og teorier rundt lært hjelpeløshet. De siste årene av sin karriere har han brukt på forskning rundt og grunnlegging av den positive psykologien. Jeg siterer fra Wikipedia: "Han har forsket mye på depresjon, lykke og livskvalitet, og har utviklet en teori om at optimisme er en lært ferdighet." Hans bok "Authentic happiness" utkom i 2002, og forelå i oversatt utgave på norsk i 2009 - med tittelen "Ekte lykke". Den erfarne oversetteren Thor Magnus Tangerås har æren for en meget vellykket og god oversettelse, som har skjedd i regi av forlaget bak boka, Universitetsforlaget. 

Jeg pleier vanligvis ikke å sitere ordrett fra forlagets presentasjon av bøker, men denne gangen gjør jeg det fordi jeg mener dette gir en veldig presis inngangsport til hva denne boka egentlig handler om:

"Boken presenterer vitenskapen positiv psykologi, en retning som fokuserer på våre styrker fremfor svakheter, og som slår fast at lykke ikke er et resultat av gode gener eller flaks. Basert på ny forskning viser forfatteren hvordan positiv psykologi markerer et paradigmeskifte i psykologien. Den retter søkelyset mot våre positive følelser, styrker og dyder. Boken henvender seg til dem som er interessert i å lære hvordan en kan bygge opp sine styrker og ressurser i dagliglivet. Ved å identifisere personlige karakterstyrker, og målrettet ta dem i bruk på de viktigste områdene i livet ditt, kan du finne nøkkelen til det gode liv og meningen i hverdagen."

Selv om boka inneholder konkrete tips om hvordan man kan oppnå et bedre og mer lykkelig liv, er dette ikke en tradisjonell selvhjelpsbok i hvordan bli lykkelig på en-to-tre. Den er atskillig mer dyptpløyende enn som så, og alt som presenteres er dessuten basert på forskning. 

Innledningsvis i boka presenterer Seligman noen konkrete eksempler på hvilken effekt optimisme og generell velbefinnenhet ikke bare har for opplevd livskvalitet mens man lever. Han hevder endog at mennesker som er optimistiske av natur lever lenger enn deres motstykke, pessimistene. Boka er delt i tre deler; en del om positive følelser (hva er positive karakteregenskaper, hvorfor skal vi bry oss med å være lykkelige, tilfredshet med fortiden, fremtidsoptimisme, lykke i nåtiden m.m.), en del om styrker og dyder (herunder om signaturstyrker) og en del om livets herskapshus (arbeid og personlig tilfredshet, kjærlighet, barneoppdragelse og mening og formål). Selve forskningsresultatene er lagt til et rikholdig noteverk bakerst i boka fra s. 269 og utover. Dette for å gjøre boka mer tilgjengelig for folk flest (les: lekfolk).  

Egentlig var det en uskyldig kommentar fra et av Seligmans barn om at han var en surpomp som fikk ham til å gå i seg selv, og som fikk ham på sporet av etablering av en ny retning innenfor psykologien. Dette fikk ham bl.a. til å ta kontakt med mannen bak flow-modellen, Mihali Csikszentmihalyi, og Ray Fowler. Sammen startet de et samarbeid i 1998, hvor de tok utgangspunkt i tre grunnsøyler for det videre arbeidet; positive følelser, positiv karakter og positive institusjoner. Selv tar Seligman avstand fra det pompøse begrepet "paradigmeskifte". Snarere mener han det er tale om en endring av psykologiens fokus fra "studiet av noen av livets verste sider til studiet av det som gjør livet verdt å leve" (side 266). I stedet for å se på positiv psykologi som en erstatning for det som har gått forut, anser han denne retning som et supplement og en forlengelse av faget. 

Egentlig startet Seligmans nysgjerrighet noen år tidligere. Gjennom studiene av lært hjelpeløshet, hvor rotte- og hundeforsøk viste at når dyrenes kontroll over smertestøt opphørte, la de seg bare ned og ga opp, oppdaget han noen avvik han i begynnelsen valgte å overse. Noen av dyrene ga nemlig aldri opp, uansett hva de ble utsatt for. Hvilke karaktertrekk eller egenskaper var disse dyrene i besittelse av, som de andre manglet?

Seligman hadde også reagert på den tradisjonelle psykologiens fremstilling av at kun sindighet (og fravær av følelser og kanskje også iver og engasjement?) ble fremelsket som den mest intellektuelle væremåten. Mens glade mennesker ble oppfattet som naive og dumme ... "Lykkelig-men-dum-oppfatningen har et meget respektabelt opphav. C.S. Pierce, pragmatismens grunnlegger, skrev i 1878 at tenkningens funksjon er å dempe tvil: Vi tenker ikke, vi er knapt nok bevisste, inntil noe går galt. Når vi ikke møter på noen hindringer, flyter vi simpelthen av gårde langs livets landevei. Først når vi får en stein i skoen, blir den bevisste analysen utløst." (side 46) 

Det er også skrevet side opp og side ned i litteraturen om såkalt depressiv realisme. F.eks. er deprimerte mennesker presise i sin bedømmelse av hvor store ferdigheter de har, mens lykkelige mennesker tror de er flinkere enn de er. Mye av dette får lykkelige mennesker til å virke tomhjernete, mens nyere forskning heldigvis viser at det faktisk er omvendt. Lykkelige mennesker er i det store og det hele flinkere på de fleste felter sammenlignet med deprimerte mennesker. For egen del tenker jeg på alle teoriene om den selvoppfyllende profeti og alt som ligger bak retninger som kognitive og behavoristiske strategier (eller terapiretninger).

I kapittel 4 om "Kan du gjør deg selv varig lykkeligere?" (side 54 flg.), presenterer Seligman en såkalt lykkeformel; L = F + O + V, hvor L står for varig lykkenivå, F for ditt fastlagte spekter, O for dine livsomstendigheter og V for faktorer som kan kontrolleres av din vilje. Han tar for seg en del forhold vi ofte benytter og som fungerer som effektive hindre for å bli lykkeligere: arv fra foreldre (min kommentar: "hva kan jeg gjøre som har hatt en så kjip oppvekst?"), hvis-jeg-bare-hadde-vunnet-i-tipping-drømmen (all erfaring viser at slike gevinster, om man skulle være så heldig å få dem, kun har en forbigående effekt på ens lykkenivå), den hedonistiske tredemøllen (det blir aldri nok eller mye vil ha mer ... - kun kortvarig effekt her også) osv. Det som derimot har en positiv - og varig - effekt på lykkenivået er et rikt og givende sosialt liv. Og selv om man opplever en , masse elendighet, utelukker ikke dette at man også kan oppleve mye glede. Negative opplevelser/følelser står nemlig ikke i et gjensidig utelukkende forhold til positive opplevelser/følelser. Med alderen avtar de mest intense følelsene - både på godt og vondt. Følelsen av å være i den syvende himmel eller bunnløst fortvilet, avtar med økende alder og livserfaring. (side 66). Seligman påpeker også at det ligger for kvinner både å være lykkeligere og tristere enn menn, selv om det for øvrig ikke er noen forskjeller mellom kjønnene hva gjelder den gjennomsnittlige følelsestonen. Religiøse mennesker er også mer lykkelige, antakelig fordi religion inngir mer håp for fremtiden og skaper mening med tilværelsen. Desto mer interessant er det å konstatere at det å være hvit, rik og ha utseende med seg, ikke gjør et menneske lykkeligere. Seligman viser til forskning hvor det fremgår at fattige afroamerikanere gjennomgående er lykkeligere og mer tilfredse enn den hvite overklassen. 

"Positive følelser kan gjelder fortiden, nåtiden eller fremtiden. Positive følelser for fremtiden omfatter optimisme, håp, tro og tillit. Følelsene knyttet til nåtiden omfatter glede, begeistring, ro, livslyst, sprudlende humør, nytelse og (viktigst av alt) flyt-opplevelser. Det er som regel disse følelsene vi mener når vi snakker om "lykke". De positive følelsene om fortiden inkluderer tilfredshet, tilfredsstillelse, innfrielse, stolthet, sinnsro og sjelefred." (side 70)

Seligman tar et oppgjør med tidligere tiders deterministiske menneskesyn, forfektet bl.a. av Darwin og Freud (med noe ulike tilnærminger, selvsagt). Freuds voldsomme fokus på barndommen og uløste, ubevisste konflikter skaper et inntrykk av at vi er prisgitt vår skjebne. Seligman mener at betydningen av hendelser i barndommen er overdrevet, og at fortiden som sådan blir overvurdert. 

"De alvorligste barndomstraumene kan nok ha en viss innvirkning på personligheten som voksen, men den er knapt merkbar. Negative hendelser i barndommen gir kort fortalt ikke mandat til problemer i voksenalderen. Det finnes ingenting i disse studiene som berettiger deg til å skylde din depresjon, angst, dårlige ekteskap, stoffmisbruk, seksuelle problemer, arbeidsledighet, aggresjon mot dine barn, alkoholisme eller sinne på det som skjedde med deg da du var barn." (side 75)

Derimot har gener stor betydning for personligheten som voksen, mens altså hendelser fra barndommen er ubetydelig, noe ikke minst studier av eneggede tvillinger som er blitt skilt fra fødselen viser. Det samme viser studier av adoptivbarn og deres biologiske foreldre. Adoptivbarn er og blir mer like sine biologiske foreldre enn hva adoptivforeldrene og det miljøet de skaper for barnet, kan gi.

Den som oppfant kognitiv terapi var Aaron T. Becks. Denne terapiformen er i dag den mest utbredte og effektive formen for samtaleterapi ved depresjon. (side 76) De er utviklet som en teknikk for å frigjøre mennesker fra fortidens ulykker, og gjøres ved å få dem til å endre måten de tenker om nåtiden og fremtiden på. 

I kapittel 6 tar Seligman for seg fremtidsoptimisme, herunder hva som skiller en optimist fra en pessimist. Kort sagt handler det om hvordan vi tenker. Er hodet fylt med flest negative eller positive tanker? Ved bruk av kognitive strategier kan vi endre måten vi tenker på, først gjennom å observere tankene våre og deretter forsøke å luke dem bort.

"Vi kan altså, mer eller mindre ubesværet, ta avstand fra andres ubegrunnede beskyldninger. Men vi er langt dårligere når det kommer til å distansere oss fra de anklagene vi retter mot oss selv hver eneste dag. Når alt kommer til alt, må de vel være sanne når vi selv tenker slik, ikke sant? Feil!

Det vi forteller oss selv når vi møter motgang eller et tilbakeslag, kan være likeså grunnløst som de urettmessige beskyldningene fra en sjalu rival. Våre automatiske forklaringer er vanligvis forvrengninger. De er bare dårlige tankevaner skapt av ubehagelige erafringer fra fortiden - konflikter i barndommen, strenge foreldre, en altfor kritisk fotballtrener eller en storesøsters sjalusi. Men fordi de nå ser ut til å stamme fra oss selv, behandler vi dem som om de var sanne. Imidlertid er de intet annet enn antakelser. De er ikke kjennsgjerninger. Og selv om en person frykter at han ikke er kompetent nok, elskverdig nok eller god nok, betyr det ikke at det er sant. Det er helt essensielt å ta et steg tilbake og distansere deg fra dine pessimistiske forklaringer, i hvert fall lenge nok til at du kan få verifisert om de er riktige. Å disputere dreier seg altså om å sjekke om dine automatiske tanker og antakelser er riktige. Det første steget er rett og slett å vite at overbevisningene dine trenger å disputeres. Det neste steget er å sette disputeringen ut i livet." (side 102) 

Seligman påpeker at en av de mest effektive teknikkene i disputeringen er å lete etter beviser på fordreiningen i katastrofetankene, og han snakker om en av-katastrofering. 

Kapittel 7 handler om lykke i nåtiden, og her må man skille mellom to svært forskjellige former for glede: nytelse og tilfredsstillelse. Mens nytelsene er kortvarige og slutter like brått som de kommer, handler tilfredsstillelse om å bli totalt oppslukt på en slik måte at bevisstheten kobles ut og følelsene er helt fraværende. Vi snakker om "flyt" eller "flow", hvis teori er utviklet av Mihaly Csikszentmihalyi. Når opphører tiden for deg? Nr er det du gjør akkurat det du helst vil gjøre, og ønsker at det aldri skal ta slutt? (side 120)

"Når vi gir oss hen til nytelse, er vi kanskje bare forbrukere. Duften av parfyme, smaken av bringebær og sensualiteten i en hodebunnsmassasje er alle sammen sterke nytelser i øyeblikket, men de bygger ikke opp noe for fremtiden. De er ikke investeringer, det blir ikke akkumulert noe. Når vi derimot er engasjert (oppslukt i flyt), investerer vi kanskje, og bygger opp psykologisk kapital for fremtiden. Flyt er muligens en tilstand som markerer psykologisk vekst. Oppsluktheten, tapet av selvbevissthet og opphøret av tiden kan muligens være evolusjonens måte å fortelle oss at vi lagrer psykologiske ressurser til fremtidig bruk. I en slik analogi markerer nytelse oppnåelse av biologisk metning, mens tilfredsstillelse markerer oppnåelse av psykisk vekst." (side 122)

Og videre på side 124:

"Et av de fremtredende symptomene på depresjon er selvopptatthet. Den deprimerte tenker mye - for mye - på hvordan han eller hun føler seg. Nedstemtheten gjenspeiler ikke livet slik det er, men det virker slik for vedkommende. Når den deprimerte legger merke til sin nedtrykthet, ruger han eller hun over denne. Vedkommende projiserer den inn i fremtiden og over på alle aktiviteter. Dette forsterker igjen nedstemtheten. "Kom i kontakt med følelsene dine", oppfordrer selvhjelpsindustrien oss til. De unge har tatt dette budskapet til seg, og vi har fått en generasjon av narsissister som er mest opptatt av seg selv og sine følelser.

I motsetning til det å komme i kontakt med sine følelser, er det avgjørende kriteriet for tilfredsstillelse snarere fraværet av følelser, opphøret av selvbevissthet og totalt engasjement. Tilfredsstillelse fordriver selvopptattheten. Jo mer man opplever den flyten som tilfredsstillelse skaper, desto mindre deprimert er man. Her er altså en effektiv motgift mot depresjonsepidemien blant de unge: Strekk deg etter flere tilfredsstillelser, og nedton jakten på nytelser. Nytelsene kommer lett, mens tilfredsstillelsene (som er resultat av utøvelsen av personlige styrker) krever innsats. Å være fast bestemt og innstilt på å identifisere og utvikle disse styrkene er derfor den største bufferen mot depresjon."
 
En viktig forutsetning for å komme i flow/flyt er å bli bevisst på hvilke signaturstyrker en har, og intensivere aktiviteter som krever at man tar i bruk disse styrkene.

I kapittel 8 kommer Seligman inn på det han har kalt fornyelse av styrker og dyder, herunder om den grunnleggende premissen i positiv psykologi om at det finnes en god karakter. Sånn sett kommer jeg til å tenke på en musical jeg så i London for et par år siden - Dickens "Oliver" hvor Oliver ved en misforståelse blir forvekslet ved fødselen og vokser opp som en fattig gutt. Så viser det seg at han egentlig er en rikmannssønn - noe som på slutten skal forklare hvorfor han, i motsetning til de andre fattigguttene, hadde en slik edel og god karakter. Mens en pengeutlåner i stykket "selvfølgelig" er selve prototypen på en jøde - slesk, gjerrig og med dårlig karakter ... Og slik tenkte man tidligere om mennesker av ulike klasser, noe som ble brukt for å holde de fattige nede. Et syn som i lang tid har vært forlatt innenfor psykologien for øvrig ... 

Seligman mener at tiden er inne til å gjenopplive karakter som et sentralt begrep i vitenskapelige studier av menneskelig atferd. Mye tyder på at miljøet ikke spiller så stor rolle for et menneskes karakter - altså at det igjen er genene våre som avgjør det meste. 

"Det er ikke den positive psykologiens oppgave å fortelle deg at du bør være optimistisk, åndelig, snill eller glad. Dens oppgave er snarere å beskrive konsekvensene av disse trekkene (for eksempel at det å være optimistisk resulterer i mindre depresjon, bedre fysisk helse og bedre prestasjoner - dog muligens på bekostning av mindre grad av realisme). Hva du gjør ut av denne informasjonen er opp til deg, og avhenger av dine verdier og mål." (side 133)

En av oppgavene grunnleggeren av den positive psykologien og hans samarbeidspartnere tok for seg, var å finne ut om det var mulig å finne et slags minste felles multiplum hva angår dyder ved å gå gjennom alle de største religiøse og filosofiske tradisjonene. Gjennom dette arbeidet kom de frem til seks dyder, som ble bifalt av nesten samtlige av tradisjonene som spenner over en periode på tre tusen år (Aristoteles, Platon, Aquinas, Augustin, det gamle testamentet, Talmud, Konfusius, Buddha, Lao-Tze, Bushido, Koranen, Benjamin Franklin og Upanishadene (side 136):

* Visdom og kunnskap
* Mot
* Kjærlighet og medmenneskelighet
* Rettferdighet
* Måtehold
* Åndelighet og trancendens

Innholdet i noen av dydene kan riktignok variere fra kultur til kultur, og fra tradisjon til tradisjon, men kjernen i dem handler i bunn og grunn likevel om det samme. 

I kapittel 9 tar Seligman for seg de såkalte signaturstyrkene. Det må skilles mellom talenter og styrker. Talenter er noe man enten har eller ikke har innenfor et område, og dette er det lite vi strengt tatt får gjort noe med. Styrker, som mer er trekk ved personligheten, kan vi derimot jobbe med for å forbedre. Seligman opplyser at det er mulig å gå inn på hans nettside - www.authentichappiness.org - og ta ulike tester for å finne ut hvor man har sine styrker. Boka "Evig lykke" inneholder for øvrig en rekke tester man kan benytte for å finne ut av det samme. Det er tale om 24 ulike styrker man kan måle, alle innenfor seks nevnte dydene ovenfor. 

Kapittel 10 handler om arbeid og personlig tilfredshet. Det er forskjell på å ha en jobb som bare er en (rutine-)jobb, en jobb som er en karriere og en jobb som er et kall. Som Seligman sier på side 169: "Når du omformer jobben din slik at du kan anvende sine styrker og dyder hver dag, gjør du ikke bare arbeidet mer tilfredsstillende. Du forvandler en rutinejobb eller en fastlåst karriere til et kall." 

Og dersom man tror at det bare er såkalt vellykkede karrierer med stor inntjening som kan blir et kall, så er dette riv ruskende galt. Det som er rett for den ene, trenger dessuten overhode ikke å ha relevans for en annen. Har man en signaturstyrke innenfor omsorg (altså kjærlighet og medmenneskelighet), kan det være den største lykke å få bruke seg selv i et yrke som krever denne egenskapen - bare for å nevne ett eksempel. Det er heller ikke slik at man kan forvente å  være i flyt gjennom en hel åttetimers arbeidsdag. Snarere kommer flytopplevelsen i noen minutter av gangen, og den inntreffer når utfordringene man møter treffer perfekt på ens evner til å overvinne dem. 

De fleste opplever flyt først og fremst på jobben, og i mindre grad i fritiden. Dette skyldes som regel at arbeid oppfordrer til konsentrasjon og minimalt med distraksjoner, og dette gjør at mange er mer engasjert på jobben enn de er hjemme. For mennesker som har en lite meningsfyllt jobb, men desto mer spennende fritidsinteresser, kan det imidlertid være omvendt. Interessant nok viser undersøkelser at den følelsesmessige stemningen de fleste befinner seg i når de driver med det som tar mest tid på fritiden, nemlig TV-titting, er en mild nedstemthet ... Dette taler for at man burde bruke fritiden mer aktivt enn passivt. (side 178)

Seligmans oppskrift for økt flyt er:

* Identifiser dine signaturstyrker
* Velg arbeid som tillater deg å bruke dem daglig
* Omform ditt nåværende arbeid slik at du får brukt signaturstyrkene mer
* Hvis du er arbeidsgiver, ansett medarbeidere som har signaturstyrker som stemmer overens med arbeidsoppgavene
* Hvis du er leder, gi rom for at ansatte kan få omforme arbeidet innenfor målsettingens grenser 

På side 179 og utover følger noen avsnitt under overskriften "hvorfor advokater er så ulykkelige?". Dette fant jeg spesielt interessant grunnet mitt eget yrke. Seligman forklarer hvorfor spesielt advokater er så ulykkelige med at deres yrke består i innta en pessimistisk holdning - for på den måten å være føre var for sine klienter. Jo mer forsiktige og i forkant av katastrofer en advokat er, jo bedre jobb gjør vedkommende for sine klienter. Problemet er imidlertid at store talenter for pessimistisk tenkning ikke er gunstig for opplevelsen av lykke ... 

Kapittel 11 handler om kjærligheten. På side 188 siteres David Myers: "Det finnes få lykke-indikatorer som er sterkere enn et nært, omsorgsfullt, likestilt, intimt og livslangt partnerskap med ens beste venn." Kvinner som befinner seg i stabile seksuelle forhold kommer f.eks. senere i overgangsalderen enn kvinner i ustabile forhold, og barn av foreldre som er gift, forblir selv gift og klarer seg bedre enn barn av skilte foreldre osv. 

Det finnes i følge Seligman tre ulike kjærlighetsstiler; trygg, unnvikende og engstelig, og alle kan forutses gjennom det kjente eksperimentet med mor og barn som kalles "den fremmede situasjonen" (og som også er referert i Per Wallroths bok "Mentalisering" om tilknytning). Det ligger i sakens natur at mennesker med en trygg tilknytningsstil har større forutsetninger for å bli lykkelige. Trygge mennesker er bl.a. bedre på å gi partneren omsorg, de håndterer vanskelige hendelser bedre, har et bedre seksualliv og er også bedre på å fornemme den andres behov. Tilfredse par finner dessuten dyder hos sin make som de nærmeste vennene overhodet ikke får øye på (side 200), mens utilfredse par ser færre dyder hos hverandre enn deres nærmeste venner ser. 

Kapittel 12 handler om barneoppdragelse, og her øser Seligman stort sett av egne erfaringer med sine fire barn. Barneoppdragelse handler i stor grad om å forsterke ønsket atferd og fjerne uønsket atferd, og her har det opp gjennom alle tider versert mange ulike teorier. Seligman - selveste eksperten på teoriene rundt lært hjelpeløshet - påpeker at lært hjelpeløshet ikke bare utvikles gjennom negative hendelser som er ukontrollerbare. Dessverre skjer det samme også når gode hendelser er ukontrollerbare. Og i vårt velferdssamfunn overøser vi barna med ros fordi vi tror at dette vil styrke deres selvfølelse. I stedet får vi blaserte og bortskjemte barn. 

Det som skjer er at det Seligman kaller "en regelmessig diett av velmenende, ubetinget positiv oppmerksomhet" som regel medfører at barnet ikke klarer å lære av sine feil og suksesser. 

"Kjærlighet, hengivenhet, varme og godt humør bør gis uten betingelser. Jo mer disse kommer til uttrykk, desto tryggere blir barnet ditt. Jo tryggere det er, desto mer vil det utforske og prøve å mestre. Men med ros er det en helt annen sak. Ros barnet ditt når det har gjort seg fortjent til det, og ikke bare for at han skal føle seg bedre. Avstem rosen i forhold til prestasjonen. Vent til hun faktisk har klart å få på plass alle brikkene i puslespillet, og få ikke denne bedriften til å fremstå som aldeles fantastisk. Spar de aller største uttrykkene for ros til de viktige anledningene ..." (side 217)

På side 218 sier han også noe meget klokt om straff:

"Straff, som skaper sammenheng mellom en uønsket handling og en ubehagelig hendelse, er et svært effektivt middel for å eliminere uønsket atferd. Hundrevis av eksperimenter viser dette, og straff er kanskje det mest effektive av alle verktøy når det gjelder atferdsendringer. Men i praksis er barnet ofte ute av stand til å forstå hva det blir straffet for. Frykten og smerten forbindes derfor med personen som står for avstraffelsen, samt med situasjonen som helhet. Når dette skjer, blir barnet generelt fryktsomt og hemmet. Barnet vil dermed ikke bare forsøke å unngå straffereaksjonen, men også den straffende forelderen."

Det er derfor av største viktighet når man bruker straff som ledd i oppdragelsen at man sørger for at barnet vet nøyaktig hvilken handling det blir straffet for. 

Søskensjalusi florerer i familier der hvor omsorg og oppmerksomhet er knapphetsgoder som søsknene må kjempe om, men ikke i familier der dette ikke er tilfelle. Ved å involvere barna og spille på deres signalstyrker (f.eks. evne til omsorg) når et nytt barn ankommer familien, bygger man opp barna i stedet for at de skal føle seg truet. Dette er heldigvis noe de fleste har blitt mer oppmerksom på med årene. 

En måte å bygge opp barnets optimismekompetanse på, er f.eks. å avslutte dagen med å snakke med barnet om det beste det har opplevd i løpet av den dagen som har passert. Dermed trener man barnet opp til å fylle hodet med positive tanker - en evne som senere kan komme til å virke som en buffer mot negativitet og i verste fall tendenser til depresjon.

I kapittel 13 oppsummer Seligman med at det er mange og svært forskjellige veier til ekte lykke. Det finnes hovedsaklig tre forskjellige slags positive følelser (fortidsrettede, nåtidsrettede og fremtidsrettede). Positive følelser knyttet til nåtiden kan deles i to; de flyktige nytelsene og de mer varige tilfredsstillelsene. Ved å benytte våre signaturstyrker så ofte som mulig, kan vi oppnå ekte lykke og rikelig med tilfredsstillese. I kapittel 14 har han fått med noen tanker rundt mening og formål, og påpeker at et liv med mening tilfører ytterligere en bestanddel i livet. 

Bakgrunnen for at jeg har valgt å lese Seligmans bok om "Ekte lykke" er at jeg har valgt å ta et kurs på BI i vår som heter Coaching (II) - mentoring og positiv psykologi. I og med at Seligman var en foregangsmann og grunnlegger av den positive psykologien på slutten av 1990-tallet, synes jeg det er viktig å kjenne til hans teorier på området. Boka er meget godt skrevet, inneholder rikt med eksempler og er svært personlig ved at forfatteren deler raust av egne erfaringer - både på godt og vondt. Her er både tabber og suksesser tatt med - alt for å bidra til økt læring og erkjennelse. Ingen lettvinte løsninger presenteres; til det er temaene for komplekse og sammensatte. Fra tidligere har jeg lest om flere av eksperimentene det er vist til, og spesielt Csikszentmihalyis flowmodell, Seligmans teorier rundt lært hjelpeløshet og dette med signaturstyrker er kjent fra andre lærebøker jeg har vært gjennom tidligere. Sånn sett var det spennende å lese om dette i en noe annen kontekst enn tidligere. Det aller mest spennende ved boka var likevel teoriene rundt optimisme og pessimisme, og hva dette gjør med mennesker, herunder at det faktisk er mulig å gjøre noe for å endre et uheldig tankemønster. Under det hele ligger teorien bak kognitiv terapi - at man gjennom å observere sitt eget negative tankemønster kan disputere sine egne tanker og få til en varig endring - med store konsekvenser for egen opplevd lykke. Dette er en bok jeg med stor sikkerhet kommer til å vende tilbake til mange ganger senere i livet. Jeg synes den er så godt skrevet, så pedagogisk, så interessant og så nyttig at jeg ikke er i tvil om at den fortjener terningkast seks. Boka kommer til å inngå blant mine favoritter!

Utgitt: 2002
Originaltittel: Authentic happiness
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: Thor Magnus Tangerås
Forlag: Universitetsforlaget
Antall sider inkl. apendix og noter: 310 

Martin Seligman

Ingalill Roos: "Energityver i familien, i relasjoner og på jobben"

Om projiseringer, livskraft og energier på vidvanke ...

"Alt som finnes er omgitt av energi. Vi mennesker lever og snakker med hverandre gjennom følelsesessige kraftfelt. Når vi treffer et nytt menneske, vet vi ikke hva personen bærer med seg, eller hva vi kommer til å få del i. Ettersom vi kun har en begrenset mengde energi til rådighet, bør vi være bevisste hvem vi gir den til." (side 9)

Slik innleder Ingalill Roos sin bok, som handler om energityver - mennesker som stjeler energi fra andre for å føle seg bedre selv. Det hun presenterer i boka er en type adferd, som dessverre er svært utbredt, og som fører til at noen tar for mye, mens andre gir tilsvarende fra seg uten å få noe tilbake - ja, som til og med kommer på minussiden og mister både energi og livskraft. Roos er inspirert av Sigmund Freud og Carl Gustav Jungs teorier, men høster også av egne erfaringer som samtaleterapeut. Begrepet projisering går igjen som en rød tråd gjennom hele boka.

De fleste av oss har garantert møtt på et eller helst flere mennesker - både i privatlivet og på jobben - som har beskyldt oss for ting vi ikke kan fatte og begripe egentlig har noe med oss å gjøre. Dette oppleves gjerne i form av en overdrevent kraftig reaksjon på en i utgangspunktet bagatellmessig sak. Noen ganger er det så åpenbart at det er deres egne demoner som de forsøker å kaste over på oss - i håp om at vi skal bli stående igjen med svarteper, som den som får skylden. Men dette er ikke alltid like åpenbart - særlig ikke dersom man selv er hva Roos kaller energigiver, og lett vil føle skyld, fordi vi er gjenstand for projisering på en mer subtil og fordekt måte.

Jo flere ubearbeidede traumer man har fra sin barndom - det være seg fra dominerende foreldre som kun så barnet som en forlengelse av sine egne behov og drømmer, eller et dårlig selvbilde skapt gjennom en mobbe-historie - jo større er risikoen for at man i voksen alder projiserer de dårlige tankene man har om seg selv over på andre - som om det var de andre som skapte disse dårlige tankene, og ikke en selv i sitt eget hode. Raseriet, som man i sin tid skulle ha rettet mot den eller dem som faktisk gjorde en urett, blir i stedet slynget ut mot uskyldige mennesker, som ikke har noe å gjøre med barndomstraumene. Omgivelsene kan derfor komme til å betale en høy pris for vedkommendes ubearbeidede traumer, og dette kan føre til at man i stedet for å bli elsket, skyver andre mennesker fra seg. For hvem orker å forholde seg til et menneske som er bittert og negativt og alltid skal ha rett - på andres bekostning? All den tid man ikke er villig til å gå i seg selv, med legger all skyld på de andre, risikerer man å spolere sitt liv - det ene man har - og bli nettopp så ensom og ulykkelig som man innerst inne frykter. Det hele blir så og si en selvoppfyllende profeti. Med mindre man er så destruktiv at man i stedet ødelegger menneskene rundt seg før de er i stand til å stikke av ...

"Hvis man er i kontakt med følelsene sine, er nærværende og tar inn det motparten sier, når budskapet frem. Et gjensidig samarbeid, der begge gir og tar, kjennetegnes nettopp av at partene forstår og tar inn hva den andre mener. Ved å stille spørsmål åpnes relasjonen. Hvis man kun benytter seg av påstander, stenges den." (side 90)

Ofte preges energitakere av en sterk tendens til sjalusi og misunnelse. Roos minner om at det er viktig å huske at sjalusi, misunnelse og overdrevne selvhevdelsesbehov alltid handler om svakheter og mangler hos den som viser disse trekkene.

"En sjalu person avslører seg ofte ved å ha en foraktfull innstilling til et annet menneske. Når det attråverdige han ønsker seg, viser seg å være uoppnåelig for ham selv, prøver han heller å fremstille det som mindre attraktivt. Dermed kan den sjalu personen dempe sine egne følelser knyttet til svik og det å komme til kort." (side 93)

Måten man kan sende urettferdige projiseringer tilbake til avsenderen på er ved å spørre "Hva mener du med det? Hvorfor sier du det? Nå skjønner jeg ikke helt hvordan du tenker, kan du forklare nærmere?"

Hvem har ikke opplevd at en annen har provosert frem et sinne i en, for deretter å heve seg over dette med at "du verden, hva går det av deg da?" Noen ganger handler dette i følge Roos om personer som har mye sinne i seg, men som ikke tør å ta det ut av frykt for å bli avvist, og som bruker energigiveren til å ta hele skylden for sinnet sitt - for deretter å føle seg svært mye bedre selv. Det som har skjedd er at energityven da har stjålet energien fra den andre. Mens offeret sitter igjen, tappet for krefter og ofte uten å forstå hva som egentlig skjedde ... Å få i gang en dialog med energityven har ingen hensikt, idet vedkommende mest sannsynlig kun vil ha fokus på at det jo var du som ble sint, så hva maser du egentlig med? Hele poenget er å ikke bite på agnet i det hele tatt, men i stedet spørre "hva mener du egentlig med det?" FØR sinnet tar deg, og du på en måte har tapt uansett ...

I boka har Roos viet mye plass til parforholdet, mens jeg fant det mest interessant å lese om samspillet i det utvidede familien - særlig mellom foreldre og barn og familiemedlemmer for øvrig - og også om arbeidsplassen. Også en arbeidsplass kan bli uheldig preget av energityver, og i den forbindelse kan det ofte oppstå konflikter som preges av energityvens selvopptatte adferd og forvrengte virkelighetsoppfatning. Gjennom sin evne til å opphøye seg selv, skaffer energitakeren seg et maktovertak, og det er ikke alltid så lett for lederen å gjennomskue slik adferd. Nettopp derfor er det viktig at lederen har kunnskap om konflikthåndtering, og har forståelse for hvorfor mennesker oppfører seg som de gjør i ulike situasjoner. Det er for øvrig ikke uvanlig at lederen selv blir utsatt for energityver, fordi det er så allment akseptert at lederen må ta hovedansvaret uansett hva som utspiller seg.

I følge Roos projiserer de fleste et og annet i større eller mindre grad over på andre, uten at man av den grunn er en voldsom energityv. Det som er viktig er om det positive overstiger det negative eller visa versa. Men som hun sier på side 147:

"Med økt selvforståelse og selvinnsikt oppdager man hvor sterk projiseringens kraft kan være. Det gjelder både de projiseringene man har vært utsatt for selv - og de man overfører på andre. Innsikten gjør at man kan trekke tilbake sine egne projiseringer, og heller ikke ta imot andres. Det blir mulig å se nye sider ved seg selv.

Når man er trygg på den man er og opplever at man har egenverd, kan forsvarsmekanismene slippe taket, uansett hvor sterke de har vært. Er man i balanse, kan man skille mellom hva som tilhører en selv og andre. Det blir mulig å se seg selv og sine mønstre, og i tilsvarende grad andre menneskers måte å være på, fra et voksenperspektiv. Man ser bak deres forsvarsmekanismer. Ikke for å dømme eller heve seg over andre, men ganske enkelt for å se dem som de er."

Og hvordan skal man klare å endre gamle mønstre, som i den kognitive terapien kalles automatiserte tanker?

"De gangene man reagerer uforholdsmessig sterkt på noe et annet menneske sier eller gjør, er det sannsynligvis noe gammelt som er blitt gjenvekket. Et sår skapt i barndommen er blitt berørt. "Angrepet" gir gode muligheter for å tenke over hva den indre smerten egentlig består av. Vi blir kjent med sider ved oss selv som ellers ville forblitt i det skjulte." (side 214)

Dermed kan vi også gjøre noe med det! Det handler om å bli et helt og ekte menneske som er i stand til å bli lykkelig!

"Hvis den andre har noe man trenger, og man samtidig gir noe tilbake, oppstår en gjensidig, positiv avhengighet, og man tillater samspill. Å være snill er ikke det samme som å være feig eller dum. Det er å være hensynsfull mot hverandre, prøve å unngå å gjøre noe som er negativt for den andre, og sørge for at han eller hun får beholde så mye av sin energi som mulig. For å gi hverandre denne typen kjærlighetsenergi, er det en forutsetning at man ikke sitter fast i barndommens bindinger." (side 193)

Jeg fant denne boka meget interessant og bevisstgjørende! Og jeg håper at jeg vil klare å bruke det den har lært meg på en konstruktiv måte. Dette er en bok jeg gjerne skulle ha gitt i presang til et lite knippe med mennesker, som absolutt burde ha lest den for å komme videre i livene sine! Enten man hovedsaklig er en energityv eller en energigiver - her er det mye å lære! Det som imidlertid er litt synd at det som regel er energigiveren - ikke energityven - som er villig til å gå i seg selv for å foreta nødvendige endringer i sin adferd. Og noen ganger er det bare en ting for energigiveren å gjøre i forhold til en energityv: nemlig å komme seg vekk fra en helt håpløs situasjon som bare tapper en for krefter og livsglede. Jeg gir terningkast fem!

Utgitt: 2006
Originaltittel: Energitjuvar
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt: Astrid Beate Madsen
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 236

Ingalill Roos

Anne Brudevold: "Stress og det lille øyeblikks avspenning"

Alt du vil vite om stress og mere til!

"Stress og det lille øyeblikks avspenning" er en fantastisk bok for alle som vil å lære mer om stress, dens mekanismer og forebygging. De fleste opplever stress i større eller mindre grad i sine liv, og jeg tror ikke jeg er alene med mitt ønske ombedre stressmestring for derigjennom å oppnå bedre livskvalitet. Anne Brudevold er utdannet fysioterapeut og psykolog, og har dermed en bredde i sine kunnskaper som gir rom både for kropp og psyke når hun kommer med sine råd.

Det Brudevold opplevde i sitt arbeid som fysioterapeut var at hun hjalp pasientene der og da, men at de alltid vendte tilbake etter en tid med eksakt de samme plagene. Spenningene og smertetilstandene som pasientene slet med var av kronisk karakter, og uten å gjøre noe med de opprinnelige årsakene til plagene, løste man ikke problemene. Det handlet rett og slett om stressrelaterte lidelser. Etter hvert startet hun selvutviklingskurs hvor det var de primale temaene i livet som ble vektlagt. Opplevelser tidligere i livet, særlig vår kulturs prestasjonsfokus, er i all hovedsak opphavet til plagene. Vi higer etter anerkjennelse, å bli sett, å bli satt pris på - og da er det først og fremst det vi gjør og ikke det vi er, som vurderes som en kvalitet. Dermed blir evnen til å slappe av og ikke prestere noe, sett på som dårlige personlige egenskaper. Sentralt i Brudevolds kurs sto pusteteknikker, men kroppsterapi, bioenergi, qi gong, gestaltterapi, musikk og dans, meditasjon, visualisering og avspenning var også virkemidler og teknikker som ble tatt i bruk. Endring av fastlagte mønstre er vanskelig, og det krever stor disiplin og vilje dersom man ønsker å gjøre en innsats i forhold til sine stressrelaterte lidelser.

Brudevold belyser i sin bok ulike sider ved stress - hvorfor stress oppstår og hva som skjer i kroppen vår - og hun øser av sine erfaringer fra et langt liv som terapeut. Mange av metodene hun viser til kan kanskje virke overveldende og vanskelige å få til. Her er det at det lille øyeblikks avspenning kommer inn - noe alle, hvis de bare vil det nok, har tid til!

I vårt moderne samfunn er det så mange krav, så mye konkurranse og så mye fokus på prestasjoner at vi mennesker risikerer å gå i et konstant stress-modus, som på noe sikt vil ødelegge helsen vår dersom vi ikke tidsnok finner av-knappen. Psykiske problemer, angst, søvnvansker, hjerte-kar-sykdommer, høyt blodtrykk, utbrenthet, ja i verste fall kreft, kan bli konsekvensen dersom vi ikke lærer oss å håndtere stress på en hensiktsmessig måte. Det handler om kroppens produksjon av stresshormoner og endorfiner (det såkalte lykkehormonet), om uheldig kosthold med mye karbohydrater som i kombinasjon med mye stress kan starte en uheldig prosess i kroppen vår slik at vi til slutt utvikler diabetes ... Dersom vi ikke finner av-knappen kan det virkelig gå galt.

Brudevold introduserer noen enkle pusteteknikk-øvelser, som skal bidra til det lille øyeblikks avspenning. Noen vil kanskje oppleve at denne avspenningsteknikken fungerer best dersom man først spenner det området i kroppen man ønsker å avspenne, fordi man da bedre kan føle effekten. Hun introduserer for øvrig stress som en slags overlevelsesmekanisme, noe vi har arver fra urmennesket - bedre kjent under betegnelsen fight or flight. Men i motsetning til urmennesket, har vi ikke på samme måte fått med oss hva som deaktiverer stressaktiveringen. Etter hvert introduserer hun også ulike kognitive strategier, som at negative tanker påvirker hvordan vi har det og at vi ved å bli bevisst på hvordan vi tenker, faktisk kan gjøre noe med dette. Å hvile når kroppen sier i fra er også avgjørende for hvordan vi har det. For ikke å snakke om at vi alle har mye å hente på å trene på å være i nået - ikke i fortiden eller i fremtiden.

Etter at denne lydboka kom i hus, har jeg allerede hørt gjennom den et par ganger, og dette er ikke siste gang. Et godt budskap kan ikke sies mange nok ganger, og denne boka kommer til å følge meg i tiden fremover og bli lyttet til gang på gang. Spesielt interessant fant jeg faktisk forfatterens utlegninger om hva som helt konkret skjer når kroppen utsettes for stress over tid. Hun skriver utførlig om hormonbalansen i kroppen, om kjemiske prosesser som påvirkes av stressaktivering - og dermed skjønner jeg desto mer viktigheten av å være seg bevisst at man ikke må utsette kroppen for massivt stress over tid. Kanskje er den største utfordringen å få andre til å forstå at når man legger inn luker i programmet sitt for å få den hvile man vet at man trenger, så handler det ikke om egoisme eller likegyldighet overfor andre, men rett og slett om at man tar vare på seg selv med de ressursene man til enhver tid har til rådighet. Kanskje må man ha opplevd å nærme seg et bunn-nivå i forhold til noe av stressets verste virkninger for virkelig å forstå dette? Brudevolds bok er en tankevekkende og lærerik bok som jeg håper når ut til mange! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Janne Kokkin
Spilletid: 4 t 23 min.

Anne Brudevold

Randi B. Noyes: "Kunsten å lede seg selv"

Om å ta styringen over egne følelser

Randi B. Noyes (f. 1947) er norsk coach, forfatter, konsulent og foredragsholder. Dessuten er hun grunnleggeren av Leadership International Inc., som er et konsulentfirma innenfor selvledelse. Aller mest kjent er hun for boka "Kunsten å lede seg selv - Få gjennomslagskraft med din emosjonelle intelligens". Denne fikk sølvprisen for årets bok (Book of the Year Award) i kategorien "business" i USA i 2001. (Informasjonen er hentet fra Wikipedia.)

Herværende bok, som opprinnelig utkom i 1995, er en omarbeidet og redigert utgave av Noyes´ første bok, og har undertittelen "Ny innsikt - bedre gjennomslagskraft". Ideen til boka fikk hun etter at hun mislyktes med alt hun drev med. Ekteskapet havarerte, forretningen hennes gikk dukken, vennene orket ikke å høre på sutringen hennes og det meste så i grunnen nokså svart ut. Etter å ha kommet seg videre - gjennom å sette seg et mål og så visualisere dette - er hun imidlertid overbevist om at de fleste som virkelig vil, kan skape seg det livet de ønsker. Det koster å ta styringen, men det koster mer å la det være. "Du er selv daglig leder, administrerende direktør og styreleder i ditt eget liv!" Noyes mener at det er mulig å bryte ut av den fasttømrede sirkelen mange sitter fast i, og finne veien til et mer meningsfylt liv. En av nøklene er å få tak i sin egen motivasjon. Hva gjør deg virkelig begeistret? Hva er du skikkelig god på? 

De fleste av oss har lært å tenke på en slik måte at vi holder oss borte fra det vi virkelig drømmer om. Derfor er det viktig hele tiden å forbedre tankesettet vårt. "Ellers kan tyngdekraften lett ta over", sier forfatteren. Ved å få tak i mer av seg selv, kommer man også nærmere det man egentlig føler gir en noe. Dersom man har en god relasjon til seg selv, er det enklere å bygge gode relasjoner til andre mennesker - både privat og profesjonelt. I denne forbindelse er emosjonell intelligens viktig. IQ har i moderne tid vært en målestokk på hvor intelligent man er, men dette forteller kun hvor man står i forhold til gjennomsnittet  og i forhold til de problemstillinger som til en hver tid inngår i en såkalt IQ-test. Høy IQ gir ingen garanti for at man blir et lykkelig menneske. Heller ikke mht. at man skal lykkes i det man gjør. Uten EI (emosjonell intelligens) kommer man imidlertid til kort ... EI handler om å resonnere med og om følelser. Og fremfor alt handler det om å gjenkjenne, forstå, håndtere og styre våre følelser for å tenke bedre, og derved påvirke oss selv og andre. Mens f.eks. diskusjoner om ledelse handler om andres oppførsel, handler EI om at vi begynner med å lede oss selv. Følelser er i følge forfatteren nøkkelen til en persons lederevner. Store ledere har ikke bare evnen til å forholde seg empatisk til andres følelser, men også til å gjenkjenne og håndtere sine egne følelser bevisst og konstruktivt.

Gjennom boka introduseres vi for ulike tilnærminger til dette med selvledelse, som i bunn og grunn handler om å oppnå et avklart forhold til sine egne følelser. Dersom følelsene er en masse grumsete greier man ikke får skikkelig tak på, vil man fort sitte fast i uheldige automatiserte tanke- og reaksjonsmønstre. De fleste av oss har sikkert opplevd at det vi anser som en bagatell har utløst en voldsom reaksjon hos et annet menneske - et menneske som legger all skyld på oss fordi de reagerer som de gjør, som om det var vår feil og vår alene. En slik reaksjon kan i verste fall ødelegge et vennskap - hos den som reagerere med et voldsomt sinne fordi vedkommende legger all skyld på den andre, og hos den som får skyldebøtten, som opplever det hele som helt uforståelig og noe man ikke med sin beste vilje klarer å se at man er skyld i. Og så handler det hele om at den som blir sint kanskje heller ikke forstår hva som skjer - men bare handler ut fra en refleks, basert på helt andre ting som har bygget seg opp inni vedkommende over lang, lang tid - i verste fall gjennom et helt liv. Uten å skjønne det trykket vi altså på en knapp vi ikke ante var der, men som utløste et skred av følelser, bebreidelser, sinne - og beskyldninger om at det er vi som er ansvarlig for dette ... Dette mennesket vil ikke komme videre før man gjør noe med sine automatiserte tanker og handlingsmønstre, og veien dit handler om å bli bedre kjent med seg selv og sine følelser, kjenne på dem, sortere dem, analysere dem - for derigjennom å bryte gamle, tilvendte mønstre. Det handler også om å ta styringen over sine indre dialoger og om å sette seg mål. Selv om forfatteren ikke bruker begrepet kognitiv terapi, er det dette det handler om - dvs. ulike kognitive strategier.

Jeg har lyst til å sitere noe fra Bokklubbens presentasjon av boka:

"Til forskjell fra mange andre bøker prøver ikke forfatteren av denne boken å forandre deg. I stedet ber hun deg se på ditt eget indre for å finne og bruke dine sterke sider. Boken bygger på fire prinsipper som et fundament for et lykkelig og suksessrikt liv både personlig og yrkesmessig:

1. Sats på dine sterke sider - unngå det middelmådige, gå for det du brenner for
2. Ta ansvar for ditt eget liv - med alt det innebærer av frihet, valg og konsekvenser
3. Vær tro mot deg selv - kjenn dine dypeste ønsker, mål og verdier
4. Bruk din emosjonelle intelligens - ved å ta i bruk følelsene, vil du også kunne foreta bedre valg"

Etter hvert har jeg lest en del litteratur om selvledelse, kognitiv terapi, indre dialoger, visualisering, hvordan ta styringen i eget liv og bli et lykkeligere og mer tilfreds menneske, og faget jeg for tiden tar på BI har ytterligere styrket min interesse for disse temaene. Felles for disse bøkene er at ingen av dem - heller ikke denne - foregir at det er enkelt å endre gamle mønstre. Dette er ikke en selvhjelpsbok på 1-2-3, som gir lettvinte løsninger og et lykkeligere liv rundt neste sving. Dersom man sitter fast i massive inngrodde handlingsmønstre, tror jeg heller ikke at en bok nødvendigvis er tilstrekkelig for å komme videre. Da må man nok veien om terapi. Det en bok som dette derimot kan være til stor hjelp for, er for alle oss andre som i større eller mindre grad har noen hang-ups vi med fordel kan begrave en gang for alle, samt at boka kan åpne våre øyne for å forstå hva som noen ganger skjer med andre. Jeg opplevde i alle fall at jeg lærte noe nytt ved å lese Noyes´ "Kunsten å lede seg selv"! Jeg synes boka fortjener terningkast fem!

"Så sikkert som at emosjonell intelligens er vitenskapelig fundert, er det også en kunst å kunne utnytte den, Denne boka gir et innblikk i den kunsten. Boka er informativ, personlig,  inspirerende og provoserende, samtidig som den er full av anekdoter og hendelser fra det virkelige liv." 
- John D. Mayer, professor i psykologi, University of New Hampshire

Utgitt: 1995
Denne utgaven: 2006
Forlag: Cappelen
Oppleser: Per Frougner
Spilletid: 5 t 37 min.

Randi B. Noyes

Anne-Mette Røsting: "Mulighetsloven"

Allways look on the bright side of life ... 

Med disse ordene - "Always look on the bright side of life" innleder Anne-Mette Røsting sin bok "Mulighetsloven". Litt forenklet mener hun at det finnes to hovedveier i livet. Man kan velge veien i lyset fylt med gleder og flere muligheter, eller man kan velge den mørke veien der negativitet og problemer står i fokus.

De fleste ønsker et godt liv fylt med mye positivitet, men ender likevel med å bli sin egen verste fiende som fokuserer på problemer, det negative, alle hindringene, alt som ikke er mulig ... Men det må ikke nødvendigvis være slik en gang for alle. Boka "Mulighetsloven" viser at det er mulig å snu i tide. Og filosofien er tilsynelatende svært enkel, skjønt jeg tror at veien dit nok vil være hardere for enkelte enn for andre (men absolutt ikke umulig!). Det er så enkelt som at det du velger å fokusere på - bevisst eller ubevisst - er nettopp det du får mer av. Dersom du altså velger å fokusere på det negative, vel, så er det nettopp det negative du får mer av. Fokuserer du derimot på det positive, så vil du få mer av dette. Det blir en slags selvoppfyllende profeti.

Det hele handler ikke om å komme i et modus hvor du forherliger deg selv og dine valg, muligheter, fortreffeligheter eller lignende, og risikerer "å ta av". For de aller fleste av oss har livet mye godt handlet om at hensynet til andre går foran oss selv, at vårt selvkritiske jeg setter hindringer i veien for oss og at vi gir opp før vi har prøvd på de tingene vi virkelig ønsker oss. I den konteksten er det Røsting kaller "mulighetsloven" et viktig korrektiv i forhold til at vi må bli mer sjef i eget liv. Dette handler også dypest sett om å ta ansvar for egne handlinger og følelser, og ikke gjøre seg selv til et hjelpeløst offer som legger skylden for det meste på andre. Vi har selv et ansvar!

Røsting trekker frem et par eksempler på hvordan galt fokus kan gjøre at man hele tiden repeteter sine egne uheldige valg, i stedet for å løfte blikket og sette fokus på det vi virkelig ønsker oss. F.eks. er det noen ganger forunderlig å se hvordan noen velger samme type partner gang på gang, kanskje en som slår eller som ikke er helt god. Dypest sett handler kanskje dette om at man ikke tror man fortjener bedre, men like så sannsynlig er det at noe av årsaken er at vedkommende ikke har satt seg ned og tenkt gjennom hva man egentlig ønsker seg i en partner, og så ha stålfokus på dette. Og tenk på foreldre som synes man ikke besøker dem ofte nok, og som hver gang man er i kontakt med dem, kommer med en hel masse bebreidelser om hvor lite man besøker dem. Besøker barna sine foreldre oftere av den grunn? Nei, tvert i mot! Et endret fokus på hvor koselig det er når man faktisk besøker foreldrene - og vips! så får barna faktisk lyst til å besøke dem oftere ... Har man bestemt seg for at et menneske er slik eller sånn - en gang for alle, kanskje basert på en hendelse eller to - så fratar man seg selv mest sannsynlig en masse gleder som man kunne ha oppnådd i samhandling med nettopp dette mennesket. Svært få ting her i livet er enten - eller, svart eller hvitt. Så enkelt ... og kanskje så vanskelig? Røsting har et råd: Prøv! Og se hvilken effekt det får!

Mange har sikkert opplevd å bli kalt egoistisk når man velger det man har mest lyst til. Men hva er egentlig egoisme? Hun mener egoisme er en hensynsløs og irrasjonell adferd, som ikke har mye å gjøre med at man velger det man har lyst til. Man er kun seg selv når man velger på bakgrunn av det man ønsker og har behov for. Alle mennesker er individuelle og det finnes ikke to helt like liv. Nettopp derfor er det helt i orden at hver i sær har sine helt spesielle behov. Hver av oss er helt enestående og det er du som er den viktigste i ditt liv. Det kan aldri være egoistisk å ta vare på seg selv. Begrepet egoisme brukt i betydningen av å handle i egen interesse, dvs. å være egennyttig - å ha nytte av egne handlinger - er sånn sett livets etikk. Etikk handler om verdier, og verdier kan ikke eksistere uten livet. Et liv hvor man ikke handler ut fra egne ønsker og behov, er ganske enkelt ikke bærekraftig i lengden. Røsting oppfordrer deg derfor til å si ja til å si nei og ha mot til å være hele deg. Da finner du alltid tid til det du har lyst til. For øvrig er det mye bedre å være en herlig original enn å være en dårlig kopi!

Moralen er - dvs. slik mulighetesloven lyder - at du kan få til det du vil, bare du vil det nok og har fokus på det. Noen vil sikkert finne denne filosofien banal og tåpelig, men det er fordi de ikke har prøvd. Allways look on the bright side of life, og bli sjef i ditt eget liv!

"Mulighetsloven" er en kraftfull bok som jeg nok må lytte til enda en gang før alt sitter. Røsting er inne på automatiserte tanker, uheldige handlingsmønstre som kan brytes og det handler ikke rent lite om kognitiv terapi gjennom alt fokuset på å endre ens egne indre stemmer og dialoger med seg selv, slik at man oppnår en mer hensiktsmessig måte å forholde seg til verden på. Det handler ikke om å bli ukritisk begeistret for alt og alle, eller at det ikke er lov å være sunt skeptisk. Det som imidlertid er viktig - og som altfor mange mennesker ikke er klar over - er at man må finne ut hva man egentlig ønsker og deretter ha stålfokus på dette! Man visualiserer det man ønsker seg, og i dette ligger det en enorm kraft! Denne boka gir jeg terningkast fem! Det var for øvrig veldig ok at forfatteren selv leste.

Utgitt: 2008
Forlag: Gyldendal Forlag AS
Oppleser: Anne-Mette Røsting
Spilletid: 5 t 21 min.

Anne-Mette Røsting

Jan Vincents Johannessen: "Kunsten å leve"

Inspirasjonsbok om livskunst


Utgitt første gang: 1993
Lydboka er innpilt: 2007
Oppleser: Jan Vincents Johannessen, Lise Fjellstad, Jacob Weidemann
Musikk: Tom S. Lund
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 41 min.

Denne boka er blitt til som et resultat av at Jan Vincents Johannessen og hans familie fikk livet snudd opp-ned da sønnen svevde mellom liv og død pga. skader han pådro seg etter blind vold på begynnelsen av 1990-tallet. Det er gjerne gjennom slike kriser at man får fokus på det som er viktig i livet.

Vincents Johannesen har her samlet sine egne erfaringer rundt hva det egentlig vil si å leve, med mange preferanser til litteraturen, kunsten og annet. Boka er tidenes mest solgte faktabok i Norge, og utkom i 2007 i en fornyet og utvidet utgave. Jeg har kun hatt lydbokutgaven foran meg under lesingen av boka, og innser nok at jeg burde ha hatt den flotte praktutgaven av boka i papir, hvor Jacob Weidemann har illustrert med sine bilder. Jeg kommer derfor til å sette boka på ønskelisten. For øvrig likte jeg godt å høre nettopp forfatteren lese opp sin egen bok, fordi han gjør det med en slik varme og innlevelse at jeg som leser virkelig tror på det han sier. Musikken til Tom S. Lund satte meg i den rette stemningen. Og så godt likte jeg denne boka at jeg like godt hørte den om igjen umiddelbart etter første gjennomlytting. 

Innledningsvis presiserer forfatteren at livet ikke er noe som skal løses. Livet skal leves! Noen lever som om det handler om å overleve, og sparer på alt det gode til en dag som kanskje aldri kommer - istedet for å gripe øyeblikket og være til stede i sitt eget liv. Evnen til begeistring er den beste forutsetning for å lykkes, uansett hva man holder på med. Fyll aldri opp avtaleboka 100 %, og bruk fritiden til å utvikle sider av deg som du ikke får brukt eller utviklet i jobbsammenheng, er Vincents Johannessens klare råd. Han peker på at det er et paradoks at mange toppledere ikke har tid til hobbyer eller ting som faktisk kan gjøre dem til bedre ledere. Selv burde han vite hva han snakker om, siden han har vært toppleder for Radiumhospitalet i en mannsalder og har utviklet sine evner til å male i godt voksen alder, ut fra hva jeg har skjønt.

Gi aldri opp, og ikke la mennesker mindre enn deg selv stanse deg, sier forfatteren. Vinnere er tilpasningsdyktige og vet at det er flere enn én måte å lykkes på. Derfor vil en vinner prøve mer enn en mulighet for å lykkes, mens en taper gir opp omtrent før han har prøvd. Forskjellen på disse to er at vinneren nekter å la frykten ta overhånd. Bare de som jobber for en oppgave kan bli vinnere, mens de som bare jobber for penger forblir lønnsmottakere.

Vincents Johannessen er også innom begeistringens rus - den som handler å komme i en såkalt "flow", hvor begeistringen gjør at man går opp i en oppgave så intenst konsentrert at man glemmer tid og sted. Nærmere virkelig lykke kommer man nesten ikke. Han er også innom temaet som handler om den sosiale klatringens pris, hvor ingen følger en med større skadefryd enn den klassen man er i ferd med å forlate - dersom man altså ikke skulle lykkes. Om man derimot lykkes, glemmes skadefryden og man har plutselig flere "nære" venner enn man ante man hadde - som om "alle" tror at suksess er smittsomt. Forfatteren har et godt råd å gi: vær deg selv uansett! Dem du møter på veien oppover, møter du dessuten på veien ned igjen ... Derfor gjelder det å være hyggelig også på vei oppover. 

Den som har levd livet fullt ut, er ikke redd for døden, mener Vincents Johannessen. Døden er en del av livet - ikke dens motsetning - og frykten for døden er mye verre enn selve døden. Den som tror at han kan beskytte seg mot døden, beskytter seg også mot å leve. Et rikt liv er ikke nødvendigvis et langt liv. Aller mest handler det om hvordan man har levd livet mens man har hatt det.

Underveis strør Vincents Johannessen om seg med sitater og henvisninger til litteraturen og poesien, og kanskje var det nettopp fordi jeg selv kjente de fleste kildene han viste til at boka virket så sterkt på meg. En gang var Milan Kundera en av de flotteste forfatterne jeg visste om, og når Vincents Johannessen henviser til Kunderas bøker, fikk jeg lyst til å gjenlese dem med det samme. Han har også tatt rikholdig for seg av Gabriel Scotts vakre roman "Kilden" om fiskeren Markus - en bok jeg elsker!

Dette er en bok som ga meg veldig mye! Og det på tross av at det var lite som egentlig var nytt. Kanskje handlet det mest av alt om å bli satt på sporet i forhold til egen refleksjon over temaet lykke, som jeg har brukt litt tid på å utforske i litteraturen de siste månedene. Jeg føler også at jeg er på sporet ved å gi ting jeg tidligere ikke ante at jeg faktisk hadde tid til, større plass i mitt liv, mens andre ting har fått mindre plass. Omprioriteringene har definitivt hatt en positiv innvirkning på min egen opplevelse av lykke. Vincents Johannessen leser så nydelig at bare det å lytte til ham ga meg mye. Og det fine med måten han presenterer ting på er at han aldri virker belærende eller besserwisser-aktig. Rådene han kommer med, gis i dyp ydmykhet - og i en forvissning om at han selv har gjort mengder med feil i livet. Her må det bli terningkast fem!

Jan Vincents Johannessen

Thomas Hylland Eriksen: "Storeulvsyndromet - Jakten på lykken i overflodssamfunnet"

Drømmen om det gode liv


Utgitt: 2008
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Thomas Hylland Eriksen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 10 min.

Aldri før har vi hatt så mange materielle goder, så mye fritid og så mange muligheter som nå. Likevel klager vi verre enn noen sinne. Hvorfor er vi ikke lykkelige? Og hva er egentlig lykke og livskvalitet? Kanskje handler det om å finne noen fellesnevnere for hva som skal til for å leve "det gode liv"? Å finne en balanse mellom rask tid og langsom tid, slik at vi verken stresser oss ihjel eller kjeder oss fordervet ...

Sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen leser i et heseblesende og engasjerende tempo sin egen 280 siders bok i løpet av drøyt syv timer, og det er nesten ikke den ting han ikke er innom. Boka, som mer har preg av et morsomt og poengtert talkshow enn et vitenskapelig dypdykk, er etter mitt skjønn meget god og fortjener faktisk å bli lest mer enn en gang. Er det virkelig slik han hevder at alt handler om å ha litt mer enn naboen for å bli lykkelig eller føle seg vellykket? For noen handler det nok mye om dette, mens atter andre rammes av lokalsamfunnets klamme krav til konformitet, hvor man på død og liv ikke bør skille seg for mye ut fra resten av flokken. Ellers risikerer man å bli rammet av misunnelse, sjalusi og sosial utstøtelse. Fordi ens egen vellykkethet i for stor grad minner de andre om deres egen utilstrekkelighet ... Og den prisen - utstøtelse - kan for mange bli så høy at man heller velger middelmådigheten i det lange løp.

Mange ganger underveis begynte jeg å skoggle. Som for eksempel da forfatteren og sønnen sitter i sin relativt lille og lite påkostede båt, og det kommer en svær cabincruiser "seilende" forbi. Da sønnen utbryter at "Å, pappa! Kan ikke vi også få en sånn båt?", ville nok de fleste ha svart noe slikt som at "Er du klar over hvor dyr en sånn båt er?!" Men ikke Thomas Hylland Eriksen! I stedet svarer han at han nok ikke tror at de har det koseligere ombord på sin båt, fordi de f.eks ikke kan kjenne på badetemperaturen med tærne fra sin båt, må bruke masse tid på å rydde og gnikke på alt som er blankt for at det skal skinne (noe de selv ikke behøver å tenke på), bekymrer seg for å få skrammer på båten osv. Og sønnen? Han godtar denne forklaringen helt uten videre, og så fortsetter far og sønn og kose seg i den lille båten deres ... Herlig historie!

Hylland Eriksen problematiserer dessuten om det er veien eller målet som er lykken, og ingen bør bli forbauset over at det er veien til målet som fyller oss med mest lykke. Og kanskje er nettopp dette vår tids svøpe? At vi ikke trenger å vente så lenge på å få oppfylt våre ønsker og mål ... Dermed går vi glipp av gleden ved å gå og vente på noe godt, nyte kriblende forventninger etc. Visst kan man til en viss grad "kjøpe" litt lykke, men anskaffelser av materielle goder og den lykken som følger med dette er dessverre skuffende kortvarig. For før vi får snudd oss, er flatskjermen, den fine nye bilen eller lignende blitt en selvfølge likevel. Som vi så til de grader tar for gitt og derfor ikke ofrer en tanke.

Mange mennesker innser antakelig for sent at det ytre aldri kan bli noe mer enn en kulisse, og at du ikke har noe annet valg enn å ta med deg selv når du drar fra et sted til et annet. Dersom man ikke trives i eget selskap, hjelper det ikke å forflytte seg til et sted med asurblått hav og ellers paradisiske forhold.

Denne boka elsket jeg rett og slett! Jeg synes at Hylland Eriksen på en klok og interessant måte åpnet opp mange porter for meg hva gjelder storeulvsyndromet! Og som forfatteren nevner opp til flere ganger i boka: Jo flere muligheter vi har, dess mer går vi glipp av. Mange valg som aldri blir tatt, gir seg imidlertid selv. Som når Hylland Eriksen påpeker at han f.eks. aldri kommer til å begynne å spille fiolin og at naboene hans ikke aner hvor heldige de faktisk er!

"Slangen i vårt jordiske paradis heter håpløshet. Du mister til slutt håpet hvis du er ekstremt fattig, men tro om du ikke også gjør det når du er ekstremt rik? Det er lite å løfte seg selv etter håret for om dagen. Drømmene er små, private og stort sett realistiske. Det er neppe bra i det lange løp. Når du tilbringer novemberkveldene med å drømme om en ferie ved en smaragdgrønn lagune på en tropisk koralløy, og kommer deg dit allerede neste år, er drømmen for liten og for realistisk. (Du blir uansett skuffet når du kommer dit og stedet viser seg å være søvndyssende og stillestående.)"

Dersom det ikke hadde vært for at denne type bøker aldri får terningkast seks av meg (dette forbeholder jeg kun bøker jeg mener holder en høy litterær kvalitet), ville nettopp denne boka oppnådd dette av meg. I stedet må den nøye seg med terningkast fem! Og jeg som nettopp har funnet ut at jeg liker Thomas Hylland Eriksens fortellerstemme, kommer til å lese flere av hans bøker i fremtiden!

Thomas Hylland Eriksen