Dr. Spencer Johnson, M.D.: "Hvem tok osten min?"

Søt bok om endrings-kompetanse

Noen ganger fører tilfeldighetene til at man slumper borti bøker man ellers aldri ville ha hørt om. "Hvem tok osten min?" av Dr. Spencer Johnson er en slik bok. Den handler kort og godt om hvordan man forholder seg til forandringer i livet - både privat og på jobben - og hvordan man kan legge opp til mer hensiktsmessige atferdsmønstre. Boka kom ut i USA i 1998. Eksemplaret jeg har hatt i hende kom ut på norsk i 2005 på Forlaget WEM3 AS (som jeg aldri har hørt om), og det er Finn B. Larsen som har oversatt den. Den er ikke lenger i salg på norsk.

"Hvem tok osten min? er en historie om forandringer som finner sted i en labyrint der fire morsomme skikkelser leter etter "ost". Ost er en metafor for det vi ønsker oss i livet, enten det er en jobb, et forhold, penger, et stort hus, frihet, helse, anerkjennelse, sjelefred eller til og med en aktivitet som jogging eller golf. 

Vi har alle vår egen formening om hva ost er, og vi jakter på det fordi vi tror at det vil gjøre oss lykkelige. Hvis vi får det, blir vi ofte knyttet til det. Og hvis vi mister det eller det tas fra oss, kan det bli traumatisk." (side 9-10). 

Forfatteren har reist rundt om i hele verden og fortalt ostehistorien, og hevder at historien har fått æren for å ha reddet karrierer, ekteskap og liv. Mange er dem som har gått til grunne fordi de har tenkt at nå har de funnet sin plass i livet og der akter de å bli til de går av med pensjon/dør eller lignende. Så skjer det en brå endring som forrykker alt. Hva skjer? Noen tilpasser seg og kommer seg videre, noen klamrer seg fast i det som er og tror at det hele skal gå over bare de venter lenge nok og atter andre sliter med å finne et nytt fotfeste i tilværelsen. 

I ostehistorien møter vi de to musene Sniff og Smett og småfolkene Hakk og Hikk. Hver dag lette de etter en helt spesiell ost i en labyrint. Mens musene er styrt av instinkter, er småfolkene i stand til å resonnere og analysere situasjonen. Labyrinten består av et helt vrimmel av korridorer og rom, og bare noen ytterst få av disse inneholder ost. Det er lett å gå seg vill i korridorene. Når de finner ost, er dette nøkkelen til et bedre liv. 

Mens Sniff og Snaff bruker prøve- og feilemetoden, tåkelegger de sterke, menneskelige oppfatningene og følelsene ofte hvordan Hakk og Hikk oppfatter tingene. Likevel finner de den deilige osten til slutt. Der er det til gjengjeld så mye av den at spesielt Hakk og Hikk innretter hele sin tilværelse på at der skal de bli. Jaktinstinktet avtar betydelig, og med det også erfaringen med å lete rundt i labyrintene etter ny ost. Så går tiden og de har i mellomtiden bygget hele sitt sosiale liv rundt ostestasjonen. De anlegger et bedagelig liv og legger ikke merke til at osten minker fra dag til dag ... inntil det en dag er helt tomt ... 

Siden Sniff og Snaff allerede har lagt merke til at osteforsyningene har blitt mindre og mindre for hver dag som gikk, er de forberedt på det uunngåelige og vet umiddelbart hva de må gjøre. De overanalyserer ikke tingene, men gjør det som må til. Det er bare å legge ut på en ny jakt etter ost. Verre er det for Hakk og Hikk. "Hvem tok osten min?" vræler Hakk - som om det er hans soleklare rett at absolutt intet skal forandre seg noen gang. Han nekter å gjøre noe annet enn å sette seg ned og vente på at hvem det nå skulle være, fyller opp lageret hans med mer ost. Hikk er mer pragmatisk og skjønner at han må ut på ny leting - selv om det der og da føles skummelt å bevege seg ut i labyrintene igjen hvor han ikke har vært på så lenge, og hvor det er stor fare for å få seg vill. Men også han venter lenge før han begynner å foreta seg noe ... 

"Hakk analyserte situasjonen om og om igjen, og til slutt overtok den kompliserte hjernen hans med sitt enorme system av oppfatninger. "Hvorfor gjorde de dette mot meg?" spurte han. "Hva er det egentlig som foregår her?" (side 33)

Etter hvert tenker Hikk følgende:

"Han visste at enkelte ganger kan frykt være av det gode. Når du er redd for at alt kommer til å bli verre hvis du ikke gjør noe, kan det få deg til å sette i gang. Men det nytter ikke hvis du er så redd at du ikke makter å gjøre noe som helst." (side 45)

Etter hvert skjønner Hikk at han er fange av sin egen frykt, og at det å bevege seg i en ny retning frigjør ham. Så forstår han at det du er redd for, aldri er så ille som du forestiller deg. Frykten du bygger opp i ditt stille sinn, er verre enn situasjonen som faktisk eksisterer. Og i stedet for å se på forandringer som noe ondt, går det opp for ham at forandringer er det normale og at disse bare vil komme som en overraskelse dersom du ikke forventer dem og heller ikke er på utkikk etter dem. 

"Du kan tro at forandringer vil skade deg og motarbeide dem. Eller du kan tro at å finne ny ost vil hjelpe deg og ønske forandringene velkommen. 

Alt avhenger av hva du velger å tro på." (side 61)

Det løsner for alvor for Hikk når han lærer å le av seg selv og det han har gjort feil. Musevennene Sniff og Snaff klarer seg for øvrig bedre enn ham og Hakk, siden de lever enkle liv og ikke overanalyserer og overkompliserer tilværelsen. Til slutt må han innrømme overfor seg selv at den største hindringen for forandringer ligger i en selv, og at ingenting blir bedre før du forandrer deg. 

For Hakk er det likevel ikke håp ... Han kommer seg bare ikke videre ... 

Det er Michael i bokas rammehistorie som forteller ostehistorien, og etter at han har fortalt den ferdig, blir det diskusjoner i gruppen, der historien relateres til endringsprosesser på arbeidsplassen m.v. 

Det er skrevet mange bøker om endringskompetanse, men dette må være den søteste jeg har lest så langt i mitt lesende liv. Historien er så enkel at de fleste vil være i stand til å forstå den. Det finnes mange som Hakk ute i det virkelige liv. De klarer bare ikke å se seg selv, fordi de er så forutrettet over all urett som har rammet dem, og som de slett ikke fortjener. Hemmeligheten med ostehistorien er at det er håp om at flere som Hakk plutselig kan se seg selv i et forklarende lys, og oppdage hvor patetisk det faktisk er å klamre seg til det som har vært. Jada, endringene kan være så urettferdige som bare det. Men hva hjelper det, når den eneste det går ut over at man ikke evner å tilpasse seg alt det nye, er en selv? I all sin enkelhet er "Hvem tok osten min?" en artig og tankevekkende bok, som inneholder mange gullkorn. Kanskje innlysende for de fleste, men altså ikke for alle ... 

Det er synd at denne boka ikke lenger er tilgjengelig på norsk. Det burde noen gjøre noe med! Og for alle som er fortrolig med engelsk er vel trøsten at den tross alt er å få tak i på engelsk.

Dette er en slik bok alle organisasjoner som holder på med store endringsprosesser, burde dele ut til sine ansatte. Selv ville jeg likt å eie den, slik at jeg kunne brukt den i jobbsammenheng. 

Utgitt i USA: 1998
Originaltittel: Who moved my cheese? 
Utgitt i Norge: 2005
Forlag: Forlaget WEM3 AS
Oversatt: Finn B. Larsen 
Antall sider: 91
ISBN: 82-92013-15-6
Boka har jeg lånt

Stephen Grosz: "Fortellinger fra livet"

med undertittelen "Hvordan vi mister og finner oss selv" ...

Stephen Grosz (f. 1952) er psykoanalytiker og forfatter, med jødiske røtter. Han er født og oppvokst i USA. Han har utgitt et par bøker før "Fortellinger fra livet" (2013 - med originaltittelen "The Examined Life"). På hans egen nettside kan man lese mer om dette. Bøkene hans - og i særdeleshet denne siste - er oversatt til mange språk. 

Stephen Grosz´ bok "Fortellinger fra livet" er basert på 5000 terapitimer som han har gjennomført med sine pasienter. Her presenterer han pasienthistorier som på ulike plan har lært ham noe - og han formidler dette videre i håp om å videreføre noe av kunnskapen som har blitt ham selv til del. 

Bokas utgangspunkt

"Vi er alle historiefortellere, i eget og andres liv. For psykoanalytikeren Stephen Grosz er dette et fundamentalistisk trekk ved å være menneske - å fortelle, samtale, lytte og forstå. Men av og til går ikke historiene våre opp, de bryter sammen eller slutter å gi mening. Livet tar en dramatisk vending, kjærligheten tar slutt, en livsløgn tar overhånd, praktiske livsforhold blir uoverstigelige, sorg er ikke til å bære. For Grosz er alle disse situasjonene muligheter til å miste seg selv, men vel så viktig er de også et utgangspunkt for å finne seg selv." (sitat fra bokas smussomslag)

Det er først og fremst voksne pasienter Stephen Grosz har behandlet, men boka inneholder også et par historier om barn. 

Tap som en del av forandring  

"Før eller siden har de fleste av oss følt oss hemmet av ting vi oppdager at vi tenker eller gjør, at vi sitter fast i våre egne impulser eller tåpelige valg, er fanget i en følelse  av sorg eller frykt, innestengt i vår egen historie. Vi føler oss ute av stand til å bevege oss fremover, men tror like fullt at det må finnes en utvei. "Jeg vil forandre meg, men ikke hvis det innebærer forandring", sa en pasient en gang i all uskyldighet. Fordi arbeidet mitt dreier seg om å hjelpe folk til å forandre seg, handler denne boken om forandring. Og fordi forandring og tap er dypt forbundet med hverandre - det finnes ingen forandring uten tap - er tap et gjennomgangstema i denne boken." (side 9-10)

Om sorg og barndommens historier

Å kunne fortelle en historie om sine sorger gjør dem lettere å bære. Når enkelte ikke klarer å forholde seg til sin egen sorg, kanskje fordi de frykter at den vil bli større eller ta helt overhånd bare ved å snakke om den, innebærer dette samtidig en manglende evne til å forholde seg til sorgen og bearbeide den, slik at den tar mindre og mindre plass med tiden. 

"Erfaringen har vist meg at barndommen etterlater seg slike historier i oss - historier vi aldri fant ut hvordan vi skulle gi en stemme, fordi ingen hjalp oss med å finne ordene. Når vi ikke kan finne ut hvordan vi skal fortelle historien vår, er det historien som forteller oss - vi drømmer disse fortellingene, vi utvikler symptomer eller begynner å handle på måter vi ikke forstår." (side 21)

Om ros og tap av selvtillit

I et kapittel beskriver Grosz hvordan ros faktisk kan undergrave selvtilliten (spesielt hos barn). Derfor skal man tenke seg godt om når man ønsker å gi noen ros; roser man resultatet eller innsatsen? Sjansen for at ros av resultatet og særlig "flinkhet" vil gjøre mottakeren engstelig og redd for å mislykkes neste gang, er overhengende. Roser man derimot innsatsen som sådan, øker sjansen for at mottakeren vil jobbe enda hardere neste gang, prøve nye innfallsvinkler og være mer utholdende. En person som blir sett på innsatsen og ikke utelukkende på resultatet eller flinkheten, føler seg dessuten mer sett og verdsatt. 

Smertens gave 

Grosz forteller at han som psykoterapeut relativt ofte får en opplevelse av at det er stor avstand mellom hva en person sier og hva han får ham til å føle. Dette eksemplifiseres gjennom en historie om en pasient - Matt - som forteller skremmende historier på en måte som får mottakeren til å føle seg uvanlig uengasjert. Hva er det som da skjer? Som regel handler det om et menneske som har distansert seg fra sin egen historie og sine egne følelser - ja, som er ute av stand til å føle noe som helst. Likegyldigheten til alt som har rammet vedkommende smitter på en måte over på lytteren. Grosz trekker paralleller til leprapasienter med store misdannelser. Man trodde at det handlet om en iboende del av sykdommen, mens det dreide seg om skader pasienten var blitt påført fordi han/hun var ute av stand til å føle smerte. En lege som jobbet med disse pasientene uttalte at dersom han hadde en gave han kunne gi leprasyke, så ville han velge smertens gave. 

"Vi har alle litt av Matt i oss. Før eller siden forsøker vi å kvele smertefulle følelser. Men når vi lykkes i å føle ingenting, mister vi det eneste redskapet vi har for å finne ut hva som sårer ogg og hvorfor." (side 35)

Andre historier 

Utover i boka forteller Grosz mange historier; blant annet om kvinnen som nekter å innse at mannen er utro, selv om dette er åpenbart ut fra det hun selv forteller i terapitimene; om den jødiske faren som kutter ut datteren fordi hun har funnet seg en katolsk kjæreste, mens han selv har en pågående affære med en katolikk osv. Dessuten forteller han om hvorfor foreldre misunner barna sine. 

"Misunnelse kommer ofte forkledd som irettesettelser - en far trykker ned sitt begeistrede barn med ord som "nesevis" eller "fremmelig"; en mor klager over at barnet er utakknemlig. "Du vet ikke hvor heldig du er", "Jeg hadde aldri en slik eller slik ting." Når vi misunner barna våre, narrer vi oss selv - vi tror for dårlig om dem og for godt om oss selv." (side 92)

Misunnelse fra foreldre kan også komme i form av kritikk - f.eks. at barnet aldri besøker ham/henne, ikke besøker ham/henne ofte nok, at gavene er for kjipe, at barnet er egoistisk (fordi det aldri gjør som mor/far ønsker) - listen over mulige bebreidelser er uendelig. Resultatet av slike bebreidelser er at moren/faren mister barnet sitt igjen. "Det som var igjen av kjærlige følelser overfor hans eget barn, hadde lite å stille opp mot den storslåtte fortellingen misunnelsen hans hadde skrevet." (side 93) 

For et barn som bokstavelig talt er oppdratt til først og fremst å ta hensyn til f.eks. mor og hennes følelser, og som i voksen alder prøver å frigjøre seg fra dette, er beskyldninger om egoisme sterkt - i verste fall lammende. Og faren for at man da faller tilbake i gamle mønstre, for å minimere følelsen av å være egoistisk, er urovekkende nær. 

Eller dersom reaksjonen fra "barnet" er sunnere - "barnet" trekker seg unna fordi det ikke er særlig motiverende å gjøre noe som helst når alt man får tilbake uansett er bebreidelser ... Å hjelpe et menneske som hele tiden krenker en, er ikke særlig lystbetont og kan i ytterste konsekvens gå på selvfølelsen løs. Den manipulerende forelderen har imidlertid som regel enda et joker i ermet overfor det svikefulle "barnet": retten til å fortelle historien om hvordan det "egentlig" er til alle som gidder å høre på. Straffen for ikke å gjøre som mor eller far sier, kan dermed bli formidabel. Når det ikke bare er mor og/eller far som mener at man er egoistisk, men "alle andre" i tillegg, kan dette bli umulig å bære til slutt.

En annen historie som gjorde et sterkt inntrykk er den om pasienten som hele tiden motarbeider sin egen suksess - ikke orker å ta suksessen lenger enn bare et lite stykke på vei - fordi han er så engstelig for andres misunnelse. Ubevisst torpederte han sin egen lykke ... Andre snubler tilsynelatende fra krise til krise, mens det egentlig handler om å unngå nærhet med seg selv, eller å ta fatt på noe som må gjøres for å få til en ønsket endring i livet. Andre lever utelukkende (enten) i fortiden og/eller i fremtiden. Men som Grosz sier: 

"Psykoanalytikere er glade for å understreke at fortiden lever i nåtiden. Men også i fremtiden lever nåtiden. Fremtiden er ikke et sted vi er på vei til, men en forestilling i sinnet her og nå. Den er noe vi skaper, og som i sin tur skaper oss. Fremtiden er en fantasi som former vår nåtid." (side 148)

Spennende er det også å lese om hvordan man gjennom bevisstgjøring av hvordan man tenker, får litt flere valgmuligheter enn man kanskje trodde. Når man er bevisst på tankene sine, kan man observere dem og dekode følelsene; handler det om meg selv og egenskapte følelser eller handler det om noe andre påfører meg? Når vi opplever at vi ikke har et valg, oppstår det som regel fortvilelse fordi vi føler oss låst i situasjonen, uten retrettmuligheter. Dersom vi derimot har et valg, opplever vi en enorm frigjøring. 

På slutten av boka byr forfatteren på egne historier. Som da han tok faren sin med seg til Ungarn for at han skulle få se sine barndomssteder. Og opplever at faren ikke kjenner seg igjen, ikke vil kjenne seg igjen ... Og det til tross for at bygningene i all hovedsak er uforandret. Folkene derimot - de er borte. Han er også innom et annet vondt tema - nemlig hvordan Holocaust overskygger en dårlig barndom, og gjør det umulig å forholde seg til at barndommen har vært dårlig - fordi Holocaust var så mye, mye verre ... Dermed får fortrengte minner fortsette å leve sitt eget liv, ubearbeidet til det siste. Et tankevekkende paradoks!

Oppsummering

Jeg elsker å lese populariserte bøker om episoder fra terapirommet, og i den forstand er "Fortellinger fra livet" en klok og tankevekkende bok. Stephen Grosz skriver med en dyptfølt kjærlighet for sine pasienter, og han byr rikelig på seg selv. Noen ganger lykkes han med pasientene sine - andre ganger slett ikke. Når enkelte pasienter fremkaller sinne og fortvilelse i ham, går han langt i forsøke å forstå hva som skjer. 

Jeg tror at den vesentligste årsaken til at boka har blitt en suksess er at den ikke bare inneholder vellykkede terapi-seanser, men også terapi-seanser som slett ikke går etter planen. Som pasienten som ikke ønsker at han skal lykkes, fordi en mislykket terapeut gjør at han i alle fall ikke er alene om å være mislykket. Som pasienten som nekter å forholde seg til sin dødelige diagnose og ikke vil ta medisinen sin. 

På den andre siden har vi historier som den om lille Emily som er definert som familiens sorte får, uflidd og skitten - og som etter endt terapi har fått skikk både på håret sitt og hygienen - og forlater klinikken sammen med en familie som i mellomtiden er blitt synlig uflidd og som omsider må ta fatt på de egentlige problemene i familien, og som handler om alt annet enn lille Emily ... Det er sterke historier som fortelles, og de gjør inntrykk! Jeg kan for øvrig ikke huske noen gang å ha lest om temaet misunnelige foreldre - for øvrig noe jeg tror er mer utbredt enn de fleste av oss liker å tenke på. 

"Fortellinger fra livet" er nydelig skrevet og etterlater den som leser boka litt klokere enn man var på forhånd. Vær forberedt på at det ikke akkurat er noen solskinnshistorier du får høre. Erfaringene som Grosz her deler så rikelig av viser dessuten at psykoanalysen slett ikke død, selv om den nok er blitt betydelig moderert i årene etter Freuds død. Historiene som fortelles er kanskje ikke dyptpløyende nok for enkelte lesere, men så er det heller ikke dette som har vært hensikten med boka, slik jeg opplever den. Historiene er nokså korte og poengterte - akkurat omfattende nok til å meisle ut de vesentlige poengene. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste! 

Utgitt i USA: 2013 
Originaltittel: The Examined Life
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Forlaget Press 
Oversatt: Agnete Øye
Antall sider: 206
ISBN: 978-82-7547-703-1
Forfatterens nettside
Boka har jeg kjøpt selv

Stephen Grosz (Foto: Bettina von Zwehl)

Terje Landro: "Godt samspill - å være seg selv sammen med andre"

En enkel innføring i samspillets psykologi

Litt om forfatteren og boka

Terje Landro (f. 1949) er psykologspesialist ved Modum bad, Senter for familie og samliv. Han jobber til daglig som par- og familieterapeut, og underviser om sentrale aspekter ved samspill i nære relasjoner. (Kilde: bokas smussomslag)

"Negative samspill tapper oss for krefter. Dette har vi alle opplevd i forholdet til våre nærmeste. Vi gledet oss til en fin kveld med kjæresten, et besøk hos en voksen datter, en jul med foreldre og søsken, men så ble det ikke slik vi hadde tenkt. Vi var ikke den vi ønsker å være, vi fikk det ikke til. Vi kom til kort. Erfaringen setter seg i kroppen. I etterkant skammer vi oss, vi er sinte eller irriterte. Eller vi føler oss regelrett invadert." (Fra baksiden på boka)

Gjennom 10 kapitler tar Terje Landro oss med på en slags reise fra hva som preger oss i våre relasjoner til andre, om betydningen av selvtillit og selvfølelse, om barndommens såre punkter, om nærhet og avstand, om temaet "hva er problemet - egentlig?" til at vi er mer enn vi viser, og om hvordan vi kan gjøre oppdagelsesreiser i indre landskap og hvordan alle relasjoner i bunn og grunn handler om kommunikasjon (både verbal og non-verbal). 

Metodevalg

Egentlig er det ikke helt enkelt å få øye på hva slags metoder Landro har basert sin bok på. Begrepene kognitive strategier (eller kognitiv terapi) og atferdsstrategier nevnes for eksempel aldri direkte, selv om jeg opplever at mye av det han skriver om har klare paralleller til denne delen av psykologien - særlig når han snakker om å endre måten man tenker og handler på. Begrepene mentalisering og automatiserte følelser og handlingsmønstre brukes heller ikke, selv om forfatteren i noen grad kommer inn på viktigheten av tilknytning (med da som et element i vår selvfølelse, ikke som en del av mentaliseringsteorien, skjønt det er vel liten tvil om at han må ha skjelet hen til dette?). Kanskje er det ønsket om å favne legfolks interesse (les: "alminnelige folk" som ikke er fagfolk) for temaet som har gjort at han behendig styrer unna tung fagterminologi? Et studium i litteraturlisten bakerst i boka indikerer imidlertid ikke at dette med kognitiv terapi har vært en spesielt fremtredende inspirasjonskilde for forfatteren. Så sier han da også selv følgende på side 8:

"I boka vil jeg dele min egen erfaring og oppsamlet kunnskap gjennom år som menneske og psykoterapeut, med alle som i likhet med meg er nysgjerrig på å forstå mer av hva som skjer med oss i møte med oss selv og andre. Hensikten er å forsøke å bidra til gjenkjennelse som kan åpne for å se seg selv og relasjonene man er del av på nye måter.

Psykologfaglig har jeg latt meg inspirere av flere teoretiske og terapeutiske tilnærminger, særlig systemisk tenkning, utviklings- og tilknytningsteori, eksistensiell psykologi, hjerneforskning, objektrelasjonsteori, og ikke minst Michael Whites narrative tilnærming."

Forfatteren selv anbefaler at man leser boka i sammenheng, kapittel for kapittel, fordi hvert kapittel bygger på det foregående. 

Gode og dårlige samspill

Alle har vi vel opplevd hvor fantastisk det er å oppleve et møte med et annet menneske som er preget av en fin samhørighet. Når vi kan være trygge på at vi kan være oss selv, og blir møtt med tillit og respekt ... Da slipper man å late som, og det er nok rom til og med for å gjøre feil, uten at man blir dømt nedom og hjem av den grunn. Likeverd og verdighet er viktige stikkord her. Og evne til å ta den andres perspektiv - være empatisk. 

Tilsvarende har de fleste opplevd hvor frustrerende det er når samspillet preges av underliggende spenninger av ting som ikke blir uttalt, men som merkes godt. Når negative samspillsmønstre stadig gjentas, blir det belastende for relasjonen. Det kommer inn en ubalanse i relasjonen, som gjør at man ikke lenger er likeverdige parter. De fleste reagerer med å trekke seg unna, for man vet jo at man ikke kan forandre andre (enn seg selv) - men hva når dette er en kollega, et familiemedlem eller endog egen ektefelle? 

Selvtillit og selvfølelse

Landro redegjør i sin bok utførlig for hva som er forskjellen på selvtillit og selvfølelse, men dette går jeg ikke nærmere inn på her. Derimot synes jeg det er mer interessant når han skriver om hvordan vi blander selvfølelse og selvtillit. 

"Mange tror vi er mindre verdt som den vi er om vi mislykkes med det vi gjør. Og vi tror vi kan reparere lav selvfølelse gjennom å ta oss sammen, tilegne oss mer kunnskap og prestere mer. Det er en misforståelse som gjør at mange sliter med seg selv og omgivelsene uten å klare å ta tak i det primære, følelsen av hvem vi er." (side 57-58)

Landro snakker om "Villa meg", som er et slags hus som består av en overbygning (bilde på selvtillit) og en grunnmur (bilde på selvfølelse). Dersom grunnmuren er solid, står også overbygningen støtt. Under grunnmuren er det en grunnvoll, hvor opplevelser fra barndommen kan ligge oppmagasinert, og hvor verdiene våre, menneskesynet vårt, livssynet vårt m.v. ligger. Landro bruker mange eksempler på å visualisere betydningen av hvert enkelt element. 

Skyld og ansvar

Mange har vel sittet og hørt på andre som har forklart hvorfor de er slik eller sånn på grunn av et spesielt menneske fra barndommen, en spesiell lærer de hadde som brøt dem ned osv. 

"Hvis man begynner å lete etter enkeltårsaker i oppveksten, er veien kort til å bli opptatt av skyld. Å finne syndebukker for egen smerte kan være fristende. Det kan lette på det indre trykket og flytte fokuset bort fra vårt eget ansvar for den situasjonen vi er i. Samtidig kan vi bli fanget i passivitet og bitterhet, eller andre måter å være på, der vi i liten grad bryr oss om andres følelser." (side 80)

Det er viktig ikke å blande begrepene skyld og skyldfølelse. Man kan nemlig ha skyld uten å føle skyldfølelse og vise versa. Det er for øvrig viktig å være bevisst på at den vi er i dag er et resultat av en rekke enkelthendelser - sjelden én spesifikk hendelse. Vi har dessuten alle et ansvar for vårt eget liv, og dersom vi blir for opptatt av å plassere skylden hos noen andre, gjør vi oss selv til hjelpeløse ofre i våre egne liv. En annen fallgrube er dessuten at man fraskriver seg ansvaret for egne bidrag til spenningen i en relasjon dersom man er opptatt av å legge ansvar og skyld på andre. Det er derfor viktig først og fremst å ha fokus på seg selv og ikke andre. 

Landro tar for seg begrepet medavhengighet i familier med rusproblemer - om å la seg fange i eget og andres garn - men heller ikke dette går jeg nærmere inn på her (det er et eget fagfelt, etter min mening, skjønt det handler om å innta ulike roller i en familie). 

Sinne

På side 118 har Landro noen interessante tanker rundt dette med sinne:

"Vanligvis tenker vi at sinne er noe som vendes mot andre. Men sinne kan også rettes mot en selv. Noen vil si at depresjon er et uttrykk for innovervendt sinne. Det kan gi seg uttrykk i selvbebreidelse, selvforakt og selvnedvurdering (jeg er dum, stygg, verdiløs og lignende), og at vi tar skylden for det meste eller skader oss selv. For noen kan dette være mindre skremmende enn å rette sinne direkte mot dem som kanskje utløste det i utgangspunktet." 

Landro setter på en måte likhetstegn mellom sinne og redsel, fordi kroppens reaksjoner er så og si helt like. Når vi f.eks. tror at grensene våre er truet, "kan vi fort si eller gjøre ting som blir til lite gagn for samspillet med andre. Kanskje vi handler før vi tenker, noe som kan føre til misforståelser og unødvendige problemer." (side 118-119)

Eksternalisering

Begrepet eksternalisering er interessant (se side 143), og kan også betegnes som en måte å "avpersonifisere" et problem på:

"Det innebærer at man plasserer det som skaper spenninger og konflikter utenfor personen, slik at det blir mulig å betrakte det på avstand. Man flytter fokus bort fra at problemet skyldes en personlig skavank hos den ene eller den andre, til at noe forstyrrer det gode møtet som begge lengter etter. Problemet blir dermed redusert til en utfordring begge kan forholde seg til, og som begge har interesse av å finne mer ut av, både hver for seg og i fellesskap. Dermed unngår de å la seg låse i et samspill som tilsynelatende ikke lar seg endre uten at en av partene endrer personlighet. De kan utforske problemet i stedet for å prøve å slite seg løs fra noe som de ikke trenger å bruke krefter på."

Beskyttelsesstrategier

Mange mennesker benytter beskyttelsesstrategier for å beskytte et sårbarhetsområde. Dette er i seg selv ikke nødvendigvis problematisk. Problematisk blir det først når beskyttelsesstrategiene begrenser vår livsutfoldelse eller preger relasjonene våre i så stor grad at de blir en hemsko eller også skaper konflikter eller gjør at folk trekker seg unna. Beskyttelsesstrategiene blir nærmest å betrakte som en permanent overlevelsesdrakt. Vi snakker da om hvilke uttrykk beskyttelsen får, og om disse ivaretar sårbarheten vår til gode for oss selv og andre. 

"Det å være påståelig eller ikke innrømme egne feil kan der og da beskytte en mot å kjenne på skam eller skyld. Med det fjerner verken skammen eller skylden. Det å "vinne" en diskusjon med partneren kan gi et øyeblikks opplevelse av kontroll. Men det fjerner ikke spenningene i relasjonen. Å døyve ensomhet med alkohol kan gi en midlertidig beskyttelse mot ensomhetsfølelsen. Men det fjerner ikke ensomheten." (side 174)

"Dersom vi ønsker å ta kontroll i eget liv, er det nødvendig å gjøre oss kjent med både våre sårbarhetsområder og de strategiene vi bruker for å beskytte dem. Vi må også kunne kjenne igjen hvilke situasjoner som sannsynligvis vil aktivere dem. Det vil være avgjørende for oss om vi lar oss fange eller ikke. Først når vi godtar deres eksistens og gjør oss kjent med dem, kan vi velge hva vi vil tillate dem å gjøre med oss og ikke. Selv om de stadig dukker opp igjen, trenger det ikke å være problematisk så lenge de ikke får makt. Å "hilse" på de sidene ved oss som har bidratt til at vi har latt oss fange i eget eller andres garn, er ikke farlig." (side 177-178)

Om endringsprosessen og indre-team-metoden

I bokas nest siste kapittel påpeker Landro at en endringsprosess forutsetter at man er åpen for å tenke andre tanker om seg selv og verden enn man har vært vant til. Det er imidlertid ikke lett å gi slipp på gamle tanke- og handlingsmønstre. Det handler om å våge "et oppriktig møte med seg selv" (side 179), og for å få til dette ligger nøkkelen i selverkjennelse, selvmedfølelse og selvanerkjennelse. Selvmedfølelse er noe helt annet enn selvmedlidenhet. På veien er det nødvendig med et sorterings- og bevisstgjøringsarbeid. Dypest sett handler det om å komme i kontakt med sitt indre - komme i kontakt med følelsene sine. Først når man er der at denne kontakten er opprettet, kan man begynne å observere uhensiktsmessige følelsesreaksjoner og faktisk gjøre noe med dem. Å sette grenser overfor andre mennesker, for å gjenopprette en følelse av likeverd, samtidig som man ser ut som et forutrettet barn i ansiktet (uten selv å være klar over dette - fordi man ikke har kontakt med følelsene sine), kan for eksempel i verste fall forverre en relasjon, men mindre man møter på et klokt menneske i den andre enden. 

Metoden Terje Landro introduserer er en metode han har kalt indre-team-metoden. Han tenker seg at et menneske har mange beboere i Villa meg, som tilsammen utgjør et samarbeidsteam, som skal ivareta våre grunnleggende psykologiske behov, behovet for tilhørighet og behovet for selvstendighet. En av sidene ved en selv kan f.eks. hete "Flinke meg", en annen "Tenkeren", en tredje "Pessimisten", en fjerde "Omsorgspersonen", en femte "Sinnataggen" osv. 

"Det å jobbe med oss selv på en så konkret måtte kan hjelpe oss til å legge merke til og kjenne på sider som skaper ubehag når de dukker opp. Vi blir også minnet på de sidene som styrker selvtilliten og selvfølelsen vår eller kommuniserer bedre med andre." (side 190)

Støy i kommunikasjonen

Helt til slutt i boka tar Landro opp det han kaller støy i kommunikasjonen. Det handler om at hjernen ikke bare forholder seg til informasjonen den får gjennom sansene, men også til informasjonen som allerede ligger godt lagret i hukommelsen. Hjernen har en tendens til å foretrekke informasjonen som ligner på det som allerede ligger lagret der fra før av, og til å velge bort det som "ikke stemmer". Dette forklarer godt hvorfor det er så fort gjort å reagere og handle på grunnlag av forventninger i situasjoner som minner om noe vi har opplevd før. Dermed kan det oppstå en situasjon hvor den man kommuniserer med får en følelse av en overreaksjon på noe som i bunn og grunn er en bagatell, og som derfor ikke står i noe relevant forhold til det som rent faktisk uspant seg i aktuelle situasjon. I mentaliseringslitteraturen snakker man om mentaliseringsbrudd, men dette nevner som tidligere nevnt Landro ikke i sin bok. 

Vi tolker hele tiden avsenderes budskap, med fare for at det oppstår misfortåelser og konflikter. Ingen av oss er tankelesere, og i en ideell verden ville aktørene ha stilt åpne og genuint nysgjerrige spørsmål overfor hverandre, for å sikre seg mot eventuelle misforståelser. Men slik er det dessverre ikke i den virkelige verden. 

"Noe som kan forsterke en negativ tolkning, er når mottakeren er usikker på, redd for eller sint på avsenderen. Da kan han lett oppfatte selv et nøytralt budskap som tvetydig, skremmende eller som et angrep." (side 218)

Begrepet projisering nevnes heller ikke i Landros bok, men dette skaper ofte støy i kommunikasjonen mellom mennesker. Kanskje minner man om et menneske som mottakeren har kjent og mislikt, og tillegges vedkommendes egenskaper - uten at noen av partene - og i alle fall ikke mottakeren - er seg dette bevisst. Dermed kan tidligere hendelser og personer påvirke en relasjon, uten at mottakeren noen gang har kjent vedkommende. 

Hvordan fremme god kommunikasjon/godt samspill?

Så hvordan kan vi være oss selv på måter som samtidig fremmer trygghet og likeverdighet i relasjonene vi er del av?

"Den store hemmeligheten bak svaret er å holde fokus på alt som bidrar til gjensidige møter mennesker imellom. Det er målet for alt relasjons- og kommunikasjonsarbeid. Alt som vi lar forstyrre dette målet, eller som får oss til å flytte fokus bort fra det, bidrar til at vi bommer på målet. Tilstedeværelse er derfor viktig. Å holde fokus på det som bidrar til at samspillet blir godt og likeverdig, forutsetter at man er til stede." (side 220)

Evnen til å ta andres perspektiv, lytte aktivt og undre seg er sentralt i kommunikasjon som har til hensikt å ivareta en gjensidighet. Dersom man derimot er opphengt i eget fokus og egne interesser, kan dette være et hinder for god kommunikasjon og et godt samspill. 

"Jo tydeligere det er for partene i en relasjon at den andre har en velvillig og imøtekommende holdning, desto mer øker sannsynligheten for at de holder støynivået i kommunikasjonen på et minimum. En slik holdning innebærer samtidig en grunnleggende respekt for at det er den andre som eier sine tanker og følelser." (side 221)

Og da unngår man meningsløse "dialoger" ala "Jo, det sa du det så!", "Nei, det sa jeg ikke!", "Men det var det du mente!", "Jeg vet vel best hva jeg selv mente!" osv. Det har vi vel alle opplevd opptil flere ganger i livet ... 

Min oppfatning av boka

Jeg må innrømme at jeg ble litt skuffet over denne boka, fordi jeg trodde at den skulle være mer dyptpløyende enn hva den viste seg å være. Min sterkeste innvending er rett og slett at målgruppen for boka burde ha vært tydeligere kommunisert av forfatteren og/eller forlaget - på smussomslaget eller i forordet til boka. Når det er sagt vil jeg si at boka er svært pedagogisk bygget opp, slik at den passer for folk som kanskje ikke har lest så veldig mye om denne type temaer fra før av. Man får en veldig grei og nødvendig innføring blant annet i begrepene selvtillit og selvfølelse, og det kommer tydelig frem at man har et ansvar for egne følelser og handlinger (som jo er den vanligste årsaken til konflikter mellom mennesker - dvs. at man ikke tar ansvar for egne bidrag). Dessuten presenteres en konkret metode for en endringsprosess, og leseren utfordres gjennom noen spørsmål til ettertanke. Jeg tror for øvrig ikke at de som virkelig trenger å gjennomføre noen endringer, vil være i stand til å gjennomføre en endringsprosess kun ved hjelp av denne boka. Metoden det tas utgangspunkt i er rett og slett for overfladisk presentert til at jeg tror at dette vil være mulig.

Enkelte temaer kunne nok ha vært behandlet noe grundigere - som f.eks. eksternalisering - og jeg synes forfatteren brukte litt for stor plass på filmen "A Beautiful Mind", om den schizofrene John Nash, som i sin tid vant Nobelprisen innenfor matematikk. Samtidig har forfatteren rikelig med konkrete eksempler (fra virkeligheten - anonymisert, selvsagt) som bidrar til å øke forståelsen for teoriene han presenterer.  Disse eksemplene er lett gjenkjennelige for de fleste. 

Jeg tror dette er en bok som kan fungerer godt for mange, men for meg ble den skuffende lett, dessverre. Likevel vil jeg ikke nøle med å anbefale den varmt for mennesker med enkelte noe fastlåste overlevelsesstrategier, og som trenger å åpne øynene for hva dette egentlig handler om - som et første skritt på veien for å gjøre noe med situasjonen sin. Boka kan for øvrig være til noe hjelp for mennesker som sliter med dårlig selvfølelse og/eller har vansker med å sortere og komme ordentlig i kontakt med følelsene sine. Gjennom å forstå noen av mekanismene, er man i alle fall et lite stykke på vei. Boka er for øvrig svært lettlest, og inneholder ikke mange vanskelige begreper. Stoffet er dermed lett tilgjengelig for alle som ikke jobber med disse temaene til daglig.

Utgitt: 2013
Forlag: Pax 
Antall sider: 224
Boka har jeg kjøpt selv

Terje Landro (Foto hentet fra forlagets nettside)

Andre omtaler av boka:
- Legetidsskriftet v/C.H. Eikeland - 03.09.2013 - Seg selv og andre - "Dette er en enkel og nær bok om viktigheten av å kjenne seg selv slik at relasjonen til andre blir til glede og utfoldelse"
- Sykepleien v/Kjetil Skotte - 05.09.2013 - Til å bli klok av - "... en leseverdig bok om hvordan samspillet mellom voksne fungerer (eller ikke), og om hvordan man kan sortere i følelseslivet sitt for å få det bedre med seg selv og sine nærmeste"
- Modum Bad - 31.03.2013 - En bok spesielt for dem som ikke er fagfolk - "Dette er ikke en fagbok, så man trenger ikke forkunnskaper for å lese den."

Dr. Michael Mosley og Mimi Spencer: "2-dagersdietten"

Pedagogisk innføring i 2-dagersdietten og livsstilsendringer med periodisk faste

5:2-dietten, 2 dagersdietten, periodisk faste ... kjært barn har mange navn! I den senere tid har jeg i alle fall konstatert at bokhandlerne er fulle av bøker om denne slankemetoden - eller kanskje jeg heller skulle si "livsstilen"? - og at omtrent samtlige forlag stiller med sine helt egne utgaver av tilsvarende bøker. Disse bøkene har nesten fortrengt lavkarbo-bøkene - eller mer korrekt: smart-karbo-bøkene ... Etter å ha vært vitne til dette over noe tid, våknet nysgjerrigheten for alvor i meg, og jeg tenkte at dette var noe jeg absolutt burde se nærmere på. Rene tilfeldigheter førte til at jeg valgte Gyldendals utgave av 2-dagersdietten. 

På bokas smussomslag kan man lese følgende:

"Er det mulig å spise godt mesteparten av tiden- og samtidig bli slankere og sunnere? Med det nye revolusjonerende slankefenomenet 2-dagersdietten går det an! Stikkordet er periodisk faste.

Det er så enkelt som det lyder: Spis normalt i fem dager, kutt deretter drastisk ned på kaloriene i to valgfrie ukedager (500 kalorier for kvinner, 600 for menn). Samtidig som kiloene raser av, reduseres også risikoen for en lang rekke sykdommer - deriblant diabetes, hjerteinfarkt og kreft. I tillegg er dette en dietyt som er svært lett å følge uten at hele familien må legge om livsstilen." (Med andre ord er det ikke tale om å overspise i fem dager!)

Det er dr. Michael Mosley, lege og ansvarlig for den medisinske delen av diettprogrammet, og Mimi Spencer, anerkjent mat- og moteskribent, som står bak denne boka. Mosley er for øvrig mannen bak et BBC-program som gjorde verden oppmerksom på 2-dagersfenomenet.

Forfatterne tar utgangspunkt i at faste ikke er noe nytt fenomen, og at kroppen vår faktisk er som skapt for å faste. De viser til menneskets utvikling gjennom tider med knapphet på mat, der kostholdet vekslet mellom fråtsing og hungersnød. Påstanden er at dette passer mennesket langt bedre enn tre måltider om dagen. Problemet for det moderne mennesket er for øvrig at vi spiser stort sett hele tiden, og egentlig aldri rekker å bli sultne mellom måltidene. Konsekvensene kjenner vi: fedmeepidemier som herjer i den vestlige delen av verden, og som forårsaker livsstilssykdommer som forringer livskvaliteten til mange mennesker. 

I den senere tid er det gjort banebrytende forskning som viser fastens innvirkning både på vektnedgang, motstandskraft mot sykdommer og forlenget levetid. Forfatterne har selv prøvd ut metoden og har foretatt målinger på egen kropp. 2-dagersdietten påstås å ha forandret deres liv. Dr. Mosley fant ut at en modifisert form for periodisk faste faktisk hadde den samme gode effekten på kroppen som mer langvarige fasteprogrammer. Selv har han valgt å faste to dager pr. uke - mandager og torsdager - når han ønsker å gå ned i vekt, og kun en dag pr. uke når han ønsker å vedlikeholde vekten. Etter at han i samarbeid med BBC laget programmet "Eat, Fast, and Live Longer" har han opplevd en enorm eksponering i media. Alle ønsket å prøve denne versjonen av periodisk faste. Suksessen har etter dette vært helt eventyrlig, og var aldri noe han regnet med da BBC-programmene ble laget. 

De aller fleste har få eller ingen problemer med å gå ned i vekt. Utfordringen er å holde på vektnedgangen, rett og slett fordi de færreste orker å stå på et program med kalorirestriksjoner hver eneste dag resten av livet. Det fine med 2-dagersdietten er angivelig at den ikke bare fører til vektnedgang, men også gir mer energi og spenst, friskere hud og større livsappetitt, for å sitere Mimi Spencer (side 18). 

Standard slankeråd fungerer ikke for mange mennesker, og man kan bli avsindig lei av alle de tradisjonelle ernæringsfysiologene som på død og liv skal fortelle oss hvordan vi burde spise - uten at de tar inn over seg at de faktisk snakker for døve ører. Selv har jeg før jeg begynte å lese denne boka, oppsøkt mange artikler på nettet med nettopp kritikk mot 2-dagersdietten, og der snakkes det om at denne dietten kan skape spiseforstyrrelser, ikke inneholder sunne ernæringsmessige råd, at dette er en quick fix-diett som ikke er bærekraftig i lengden og jeg vet ikke hva. Dessuten advares syke mennesker mot dietten. Selv er jeg tilbøyelig til å mene at det er hassardiøst å prøve denne metoden uten å sette seg grundig inn i hva den rent faktisk innebærer. Dessuten er metoden beregnet på voksne, friske mennesker. Alle andre anbefales å snakke med sin lege først.

På side 19 ramses alle fortreffelighetene til 2-dagersdietten opp:
- krever at man tenker over hva man spiser og når man spiser
- er ikke komplisert - strategien er fleksibel, forståelig og brukervennlig
- man trenger ikke å telle kalorier hver eneste dag - og man slipper å avstå fra alle bordets gleder hele tiden 
- å faste på bestemte dager betyr ikke at man på "sulte"
- mesteparten av tiden kan man nyte den maten man liker
- når man har gått ned de kiloene man ønsker, kan man forholde seg til basisprogrammet og dermed vedlikeholde det oppnådde resultatet
- "Vekttap er bare en av gevinstene ved 2-dagersdietten. Det virkelige utbyttet er den potensielle helsegevinsten på sikt, som innebærer at du blir mindre utsatt for en rekke sykdommer, for eksempel diabetes, hjerte- og karsykdommer og kreft."
- "Du vil snart forstå at dette ikke er en diett. Det er så mye mer enn det: Det er en god investering i et sunt og langt liv."

Dr. Mosley har intervjuet dr. Valter Longo, en av verdens fremste eksperter som forsker på hvorfor vi aldres, og spesielt på tiltak som reduserer risikoen for å utvikle aldersbetingede sykdommer som kreft og diabetes. Han har studert faste i årevis og er en ivrig tilhenger av metoden. Hans egen og andres forskning har vist at helsegevinstene av faste er usedvanlig mange - som at når man er uten mat i bare en kort periode, aktiverer kroppen en rekke såkalte reparasjonsgener (side 28). Gjennom rotte- og museforsøk er det dessuten forsket på responsen på hormonet IGF-1 (insulinliknende vekstfaktor 1), som holder cellene våre i konstant aktivitet. Dette trenger vi når vi er unge og fortsatt vokser, mens for høye nivåer senere i livet kan påskynde aldring og utvikling av kreft. Ved periodisk faste reduseres produksjonen av IGF-1, og dessuten aktiveres en rekke reparasjonsgener. 

De fleste mennesker med en BMI over 25 vil i følge dr. Valter Longo tjene på å faste, men det advares mot for ekstrem variant av dette uten faglig ekspertise. Dersom man faster på en gal måte, kan det nemlig være skadelig. Derimot er det ingen risiko forbundet med å faste mindre enn 24 timer. Og som dr. Mosley sier på side 37: "Metoden (les: 2-dagersdietten) er forsvarlig og fører ikke til at du mister muskelmasse." Og: "Hvis du spiser 500 eller 600 kalorier to dager i uken og ikke overspiser resten av uken, vil du gå jevnt og trutt ned i vekt." (side 42)

Underveis i boka vises det til rikelig med forskning - både på mennesker og dyr - som beviser at faste byr på en rekke helsegevinster, i tillegg til at det hjelper en til  gå ned i vekt. Og som om ikke dette var nok: "Forskning viser nemlig at faste kan gi bedre humør og beskytte hjernen mot demens og kognitiv svikt." (side 44)

Dr. Mosley trodde at han skulle bli trøtt og grinete mens han fastet, mens det faktisk var det stikk motsatte som skjedde. Han ble i godt humør! 

"Ifølge Mark Mattson er effekten av hjerneavledet nevrotropisk faktor (BDNF) en av årsakene til at folk synes det er relativt enkelt å følge periodisk faste. Det later til at BDNF beskytter hjernen mot ødeleggende demens og aldersbetinget mental svekkelse, samt at det får humøret til å stige." (side 49)

Dessuten viser forskning at periodisk faste har god effekt på den metabolske statusen og at insulinfølsomheten på hele kroppens glukoseopptak og fettspaltning øker. Ved at bukspyttkjertelen får hvile, blir insulinet den produserer mer effektivt som et svar på forhøyet blodsukker. Økt insulinfølsomhet vil redusere risikoen for fedme, diabetes, hjerte- og karsykdommer og kognitiv svikt. (side 71)

I boka gis det en rekke tips om hva man bør gjøre før man går i gang med 2-dagersdietten. Det er igjen grunn til å understreke at dietten er beregnet for friske mennesker, og at både barn, ungdommer, syke og gravide ikke under noen omstendighet bør gå på denne dietten.

"Grunnen til at vi skal følge en periodisk faste - det vil si begrense inntaket av kalorier kraftig i en kort periode - er at vi håper å "lure" kroppen til å tro at den blir utsatt for sult, slik at den må skru over fra aktiv modus til vedlikeholdsmodus. 

Årsaken til at kroppen vår responderer på faste, er at den utviklet seg i en tid da vekselsvis fråtsing og hungersnød var normen. Kroppen vår er skreddersydd for å reagere på stress og sjokk, slik at den blir sunnere og tøffere. Det vitenskapelige begrepet er homeostase: det som ikke dreper deg, gjør deg sterkere." (side 70)

Fra side 72 og utover i boka presenteres hvordan man omsetter teori til praksis. F.eks. hvordan kan (og bør) du fordele 500-600 kalorier, når skal du faste, hva kan du spise, hva er glykemisk indeks, hvordan får du fasten til å passe inn i hverdagen og hvor vanskelig er det, hvordan vinner du over sulten, om viljestyrke, tålmodighet og tilfredsstillelse, hvordan man finner et sunt spisemønster, om fleksibilitet som nøkkelen til suksess , om hvordan appetitten endrer seg osv. Den som tror at forfatterne bak boka oppfordrer til ekstrem spising mellom fastedagene, blir "sørgelig skuffet" ... Et begrenset inntak av mat på fastedagene vil nemlig uvegrelig påvirke matinntaket på de andre dagene, og dessuten oppfordres det til mosjon. Når frykten for sult overvinnes, rett og slett fordi man får bedre kontakt med sin egen kropp og sine behov, vil man sannsynligvis slutte å spise fordi man ønsker å unngå mulig sult på et senere tidspunkt ... 

Fra side 98 og utover følger 12 metoder som gjør det mulig å følge 2-dagersdietten:
1. Skaff rede på vekt og BMI før du begynner
2. Finn en venn du kan faste sammen med med
3. Forbered måltidene de dagene du skal faste
4. Les innholdsfortegnelsene og sjekk porsjonsstørrelsene
5. Vent med å spise (motstå sultfølelsen i minst 10-15 minutter, for å se om sulten går over - det gjør den nemlig vanligvis)
6. Sørg for å ha nok å gjøre 
7. Forsøk to-til-to (dvs. faste fra kl. to den ene dagen til kl. to den neste dagen)
8. Ikke vær redd for å tenke på mat du liker
9. Sørg for at du får nok å drikke
10. Ikke regn med at du går ned i vekt hver eneste dag
11. Vær fornuftig og forsiktig, og slutt hvis det ikke føles riktig
12. Ønsk deg selv lykke til

Fra side 104 og utover er det inntatt en Q & A, med de vanligste spørsmålene folk har relatert til denne dietten. Fra side 134 er det inntatt noen menyplaner og matlagingstips, fra side 155 finner vi noen casestudier og fra side 176 er det kaloritabeller. 

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet før jeg begynte å lese denne boka ... Rent bortsett fra lavkarbo- og smartkarbobølgen (i moderert form - ikke i dens mest ekstreme form) har jeg aldri hatt for vane å kaste meg på nye slanketrender. I likhet med mange før meg var jeg derfor sunt skeptisk på forhånd, men tenkte at det ikke skadet å få tilfredsstilt min nysgjerrighet på hva dette egentlig var for noe. Nokså raskt ble jeg mer enn nysgjerrig, og det hadde helt klart å gjøre med alle henvisningene til seriøs forskning underveis i boka. Litt har man da lært om ernæring, glykemisk indeks, luksusforbrenning, ødeleggende jojo-slanking, diabetesepidemi og jeg vet ikke hva, og jeg kjente på at det jeg leste ga mening. 

Rådene som gis i denne boka fremstår som velfunderte og realistiske, og dessuten bærekraftig over tid. Og med kritikken fra forståsegpåere i mente, opplevde jeg at forfatterne parkerte den ene påstanden etter den andre. Jada - alle slankekurer har sine fallgruber, og sånn sett er ikke denne metoden noe unntak. Dessuten passer den garantert ikke for alle. Men skal sunne og voksne mennesker ikke kunne benytte denne metoden fordi den potensielt kan skape spiseforstyrrelser hos enkelte andre? Som tidligere nevnt: dette er ikke en metode som barn og unge (les: tenåringer) bør gå på, fordi det kan være skadelig for dem.  Dette er en metode beregnet på voksne mennesker som er friske. Og er man det minste i tvil, bør man oppsøke lege på forhånd. Dessuten vil jeg på det sterkeste fraråde å sette i gang med denne metoden uten at man har lest seg grundig opp på teoriene bak på forhånd. Her gis det mengder med nyttige og praktiske råd, som vil være til hjelp underveis. 

Alt i alt en meget godt fundert og pedagogisk oppbygget bok, som jeg vil anbefale dersom man ønsker å finne ut hva 2-dagersdietten går ut på. Boka handler om så mye mer enn slanking/vektnedgang, og det er styrken ved den! 

Utgitt: 2013
Originaltittel: The Fast Diet, Lose Weight, Stay Healthy, Live Longer
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt:Lisbeth Kristoffersen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 215

Mimi Spencer og dr. Michael Mosley

Irina Lee: "Shoppingfri - Et år med kjøpestopp"

Less is more

I forrige uke var jeg innom Pax forlag sin pressekonferanse, der høstens bøker ble presentert. Et lite utvalg leseeksemplarer var tilgjengelig for presse og et lite knippe av bokbloggere, og "Shoppingfri" var definitivt ikke en av bøkene jeg hadde tenkt å ta meg. Inntil forfatteren av boka, Irina Lee, kom frem på scenen og presenterte sitt bokprosjekt ... 

Om det var forfatterens sjarm eller det faktum at hun traff et lite ømt punkt hos undertegnede som gjorde at man ombestemte seg, er ikke godt å si. Saken var i alle fall den at jeg rasket med meg boka på veien ut av lokalene. Ikke noen hvilke som helst lokaler heller, bare for å ha nevnt det. Midt i pågående byggearbeider i gamle Eldorado kino, lokaler som i disse dager ombygges for å bli hovedstadens storstue for litteratur (med åpning 12. september i år) - Nordens største! - fant pressekonferansen sted. Fordi bokbloggeren Bokvrimmel har laget et utmerket blogginnlegg om Eldorados nye bruksområde, nøyer jeg meg med å vise til dette. 

Ja, hva var det som fikk meg til å ønske å lese om Irina Lee´s shoppingfrie år? Jeg som virkelig ikke er noen storshopper i det hele tatt ... trur eg ... Jeg er faktisk sabla flink til å tenke meg om en ekstra gang når jeg får lyst på noe nytt. Ja, bortsett fra når det gjelder bøker og film da, men det gjelds liksom ikke. Eller .... ? Jeg som nesten ikke en gang overfor meg selv ærlig tør innrømme hvor mange uleste bøker jeg faktisk har liggende - for ikke å snakke om DVD´er som fremdeles befinner seg i uåpnet plast ... Blir det aldri nok? Virkelig ikke? Mens jeg unnskylder meg med at jeg er en eksentrisk samler ... For det kunne jo hende at aktuelle bok eller film aldri mer ville bli å oppdrive, og da er det jo like greit å sikre seg eksemplaret - sånn først som sist! Dersom det ikke hadde vært for at mannen min for lengst har sagt stopp - det kommer ikke en eneste ny bokhylle inn i huset! Ikke én ... - ja, så hadde jeg nok bare fortsatt helt uhemmet. Mens velmenende venninner har forsøkt å introdusere begrepet bookcrossing for meg ... Jaja, det temaet lar jeg ligge akkurat nå. 

Saken var i alle fall den at så snart jeg begynte å lese i "Shoppingfri", klarte jeg ikke å slutte. Og underveis lo jeg - for her var det så mye gjenkjennelse at det nesten var litt flaut.

"Så er det oss, forbrukerne, som hamstrer ting vi strengt tatt ikke trenger. Hva er konsekvensen av det? Vi bruker tid og penger på å shoppe mer og mer og mer. Vi jobber overtid for å finansiere den endeløse kjøpefesten. Vi har bedre råd enn vi har plass og tar stadig nye turer på Ikea for å kjøpe flere skap og smarte oppbevaringsløsninger for å få ryddet unna alt stæsjet. Det er ikke nok. Vi bytter ut treromsen med en fireroms. Til slutt flytter hele familien og alle greiene til et rekkehus. Og fortsatt har vi ikke nok plass!

 Nei, da er det bare én løsning som gjenstår. Det er å kvitte seg med dritten. Vi rydder, fjerner, gir bort, resirkulerer, selger og kaster. Åh, så flinke vi er, åh, så effektive. Vi får plass og luft, og blir så fornøyd når vi kvitter oss med bomkjøpene våre. Hva med søppelbergene vi etterlater oss? En ubehagelig tanke. Man trenger ikke å ha vært på en gjenbruksstasjon mer enn én lørdag formiddag, for å se galskapen i det vi holder på med. Hvor skal dette ende? Når får vi nok?" (side 16)

Ja, det er mye herlig humor mellom linjene her, men når man skal se seg selv inn i hvitøyet er det fort gjort å få latteren litt i halsen, for det vi driver med er temmelig alvorlig. Vi forsøpler kloden vår - gradvis forsøpler vi den så ille at det ikke er bærekraftig i lengden. Og som et paradoks advarer politikerne oss mot å stoppe handelen - av hensyn til de mange som da kommer til å miste jobben ... Kjøp, kjøp, kjøp - hold hjulene i gang! Selv om det er finanskrise: kjøp, kjøp, kjøp!

Noe jeg liker at forfatteren gjør når hun beskriver sitt prosjekt med et shoppingfritt år, er at hun viser til Anne-Mette Røstings bok "Mulighetsloven", en bok jeg selv leste for ca. 1 1/2 år siden og ble veldig begeistret for. Det handler om å finne ut hva man ønsker seg av tilværelsen. Dessuten å skille mellom det man har lyst på og det man trenger. Når man finner ut av dette, gir mange av valgene seg selv, og vi er ikke lenger så utsatt for å lure oss selv. 

"Less is more. Det innebærer at menneskets søken etter lykke bringer dem forbi nivået hvor drømmene er materielle ting. Gjennom selvvalgt enkelthet oppnås større balanse og dypere lykke i livet. Som Leonardo da Vinci uttrykte det: "Enkelhet er det ultimate raffinement." " (side 70)

Forfatteren beskriver hvordan de fleste av oss har det i seg at vi vil hamstre når noe er skikkelig billig. Vi kjøper ting fordi vi ikke kan la være å gjøre det vi tror er et varp, mens det vi egentlig driver med er det som på amerikansk kalles "spaving" - en sammenslåing av ordene "spending" og "saving" - altså forbruk og sparing. Og det er en klar logisk brist i at det ikke går an å forbruke seg til sparing. Enten sparer man, eller så forbruker man! 

Et annen problem i dag er at barna våre ikke aner hva de skal ønske seg til jul og bursdager. De blir dermed fratatt gleden av å spare til noe, vente på noe man har ønsket seg lenge. Årsaken er at vi voksne hele tiden er i forkant med å tilfredsstille mulige behov - lenge før de faktisk oppstår. I dag vet barna knapt forskjellen på en ønskeliste og en handleliste. Et annet problem er at mye av det som pushes på oss forbrukere - enten det dreier seg om klær eller duppeditter - er av så dårlig kvalitet at man er nødt til å kjøpe nytt hele tiden. Hvorfor ikke kjøpe dyrt - slik at det svir - og heller ta vare på noen få ting i stedet for et søppelberg av billig drit?

Boka "Shoppingfri" kommer ikke til å få meg til å slutte å kjøpe ting jeg har lyst på. Men selv om jeg langt fra er blant de verste synderne innenfor shopping (eller?), så har jeg i alle fall fått med meg et tips eller to på veien. Jeg skal trene meg på å stoppe opp og spørre: trenger jeg dette eller har jeg bare lyst på det? Og så er det faktisk slik at det går an å bli avhengig av shopping. Mange shopper seg litt glad når livet går en vel mye i mot. Bare av den grunn kan det være vel verdt å gå en ekstra runde med seg selv når det kribler i kredittkortet - altså at man sørger for å bryte noe som kan bli et uheldig og vanedannende mønster. 

"Shoppingfri" er både en morsom og tankevekkende bok som tar opp langt flere spørsmål enn jeg har vært inne på her. Jeg tipper at denne boka kommer til å slå veldig an og bli en bestselger - fordi den tar opp et tema som berører de aller fleste av oss i større eller mindre grad. Boka er lettlest, godt skrevet, poengtert og reflektert - selv om mange av aspektene er litt ala typen selvfølgeligheter satt i system, slik jeg opplever at det meste av den populistiske selvhjelpslitteraturen er. Selv leste jeg ut boka i løpet av en ettermiddag. Jeg koste meg, lo gjenkjennende, leste høyt for mannen min og laget en masse eselører i boka slik at jeg skal finne tilbake til fine sitater. Alt i alt en bok jeg mener fortjener terningkast fire! Og helt klart en bok jeg kommer til å gi videre til andre trengende - et aldri så lite første forsøk på litt bookcrossing og gjenbruk ...

Utgitt: 2013 
Forlag: Pax
Antall sider: 176
Mitt eksemplar fikk jeg i forbindelse med Pax sin pressekonferanse i forrige uke.

Irina Lee (f. 1976) - forfatter og journalist

Andre som har skrevet om boka:

- Bokelskerinnen - 30.08.2013

Mats Uldal: "Følelser og fornuft - tankefeltteknikker i praksis"

En grei innføring i hva tankefelt-teknikker består i

Jeg har lenge gått og lurt på hva såkalte tankefeltteknikker egentlig er for noe. Og fordi jeg både er nysgjerrig (fordi alt som er egnet til å gi meg og andre et bedre liv, er interessant), men også litt skeptisk (for det kan vel ikke være så enkelt?), har det tatt litt tid før jeg tok det standpunkt at jeg ønsket å finne mer ut av dette. Da lydboka "Følelser og fornuft - tankefeltteknikker i praksis" plutselig sto foran meg på biblioteket, slo jeg til. 

På bokas smussomslag står det at tankefeltteknikker er "en moderne metode som kombinerer Østens kunnskap om kroppens energibaner og tradisjonell tankegang innen psykologi. TFT bruker de samme energibanene som ligger til grunn for akupunktur og soneterapi. Ved å banke på spesielle punkter i kroppens energibaner skapes sinnsro i stedet for følelsesmessig og fysisk ubehag. Metoden hjelper for smerter, fobier, traumer, redsel mv. En enkel metode for hjelp til selvhjelp uten kjente uønskede virkninger!" 

Dette høres jo helt fantastisk ut, tenkte jeg. Akupunktur og soneterapi tror jeg på. Det er dessuten de samme prinsippene som qi gong og tai chi baserer seg på (som jeg selv har trent med god effekt i perioder av mitt liv, i tillegg til at jeg har prøvd qi gong-massasje, hvis formål er å løse opp i blokkeringer av energibanene i kroppen), og OT (oppmerksomhetstrening eller mindfullness) synes også å bygge på noe av det samme. Man forutsetter at kroppen har meridianer, dvs. energibaner i kroppen. Alle mennesker skal ha 14 hovedmeridianer. Dersom en av disse er i ubalanse - f.eks. pga. indre stress - vil dette påvirke en eller flere energibaner i kroppen. Så snart energibanene kommer i balanse, blir mennesker friske, og dette skal visstnok gjelde både fysiske og psykiske sykdommer.  

I tankefeltterapi stimulerer man "aku-punkter" ved å banke på disse med fingrene, samtidig som man holder mentalt fokus på det aktuelle følelsesmessige problemet, kan jeg lese på Wikipedia. Man antar at de følelsesmessige traumene skyldes blokkeringer i tankefeltbanene. 

Mats Uldal har tidligere drevet med idrettspsykologi, men begynte å interessere seg for tankefeltteknikker på 1990-tallet. Han gikk bl.a. i lære hos den amerikanske psykologen Roger Callahan, som fra 1979 har drevet med denne metoden, som baserer seg på psykologi og kroppens bioelektriske system som ligger til grunn for kinesisk akupunktur. Metoden brukes på alle former for følelser, også smerter. Metoden har ingen vitenskapelig dokumentert effekt. Noe av årsaken er i følge Uldal at ingen har villet forske på dette feltet. Dessuten blir han møtt med skepsis over at han, en mann uten mange års utdannelse fra universitetet, angivelig kan kurere lidelser som den vanlige skolemedisinen har slitt med i århundrer uten å lykkes i å oppnå varig bedring hos pasientene. Den største kritikken går på at det umulig kan være så enkelt å kurere kompliserte følesesmessige lidelser som han pretenderer at det er.  



I boka "Følelser og fornuft" redegjør Mats Uldal for sine erfaringer innenfor TNT, og han viser til mengder av suksesshistorier fra sin virksomhet. Noen av spørreteknikkene som han har kalt "problemenes problem" og "detaljenes detalj" handler om å komme inn til kjernen av pasientens problemer. F.eks. kan sceneskrekk dypest sett handle om angsten for ikke å skuffe en svært krevende mor, og da er det dette - ikke sceneskrekken i seg selv - som er problemet. Ved å fremkalle den opprinnelige følelsen og få pasienten til å fokusere på denne, samtidig som man banker på spesielle punkter på pasientens kropp, fjernes en slags frekvensfeil i kroppen, som per i dag fremstår som irrasjonell og lite hensiktsmessig. "Hva er det verste ved det da?" er et eksempel på et problemenes-problem-spørsmål, hvor man borrer i dypet av pasientens fortrengte følelser, som pt. gir pasienten en angst som man fornuftsmessig skjønner er "helt idiotisk", men som like fullt er der. Noen av teknikkene kan minne om atferds-coaching-teknikker hentet fra den kognitive atferds-terapien, skjønt Uldal er uenig i at det er tankene som skaper problemene. Han mener at det først og fremst er følelsene som er problemet, fordi de overstyrer fornuften. 

Jeg hang med langt ut i boka, men da Uldal kom inn på TNT-metodens evne til å kurere eller avhjelpe dysleksi, ME og alvorlige psykiske lidelser - bare for å nevne noen eksempler - kjente jeg at skepsisen meldte seg for fullt igjen. At dysleksi kun er en frekvensfeil i kroppen, har jeg litt vanskelig for å skjønne. Derimot er det enklere å forstå at enkelte som kanskje feilaktig kan ha fått ME-diagnosen, kan proffitere på dette. Jeg kan også forstå logikken bak at enkelte former for fibromyalgi kan kureres. Samtidig er det grunn til å understreke at Uldal ikke hevder at han kan hjelpe alle. Det er dessuten grunn til å merke seg at Norsk Psykologforening i en årrekke hadde TFT-kurs på sin liste over godkjente spesialistkurs for psykologer, men at et negativt mediafokus førte til at kursene ble trukket tilbake og at foreningen beklaget at de overhode hadde hatt slike kurs. Likevel har metoden fortsatt å tiltrekke seg behandlere, kan jeg lese på Wikipedia. 

Ja, så hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? Underveis har jeg sett på noen YouTube-videoer hvor Mats Uldal forteller om metoden og også praktiserer den på pasienter som er villige til å stå frem. I en av videoene forsøker han å kurere en hodepine, og han hevder også at metoden har effekt på en rekke andre smerteplager. Jeg sitter igjen med en nysgjerrighet i forhold til at jeg kunne tenke meg å prøve metoden selv. Ikke fordi jeg har noen voldsomme lidelser, men ett og annet kunne det jo være greit å bli kvitt. F.eks. forhold som man innenfor coachingen, som etter hvert ser ut til å bli mitt fagfelt, kaller "apekatter" eller "indre sabotører". Og er det så enkelt som dette, er det kanskje litt dumt å la det hele forbli uprøvd. Alt i alt en interessant bok som har åpnet opp noen flere dører for meg og min forståelse for kroppens mange irrganger, men som ikke har overbevist meg 100 % på alle områder. Og noe av det jeg hadde aller mest sans for var faktisk Mats Uldals opptatthet av å gi sine pasienter hjelp til selvhjelp, dvs. at han lærer pasientene å behandle seg selv og dermed unngår pasient-terapeut-avhengigheten som dessverre preger mye av den alternative behandlingsindustrien. Denne gangen gir jeg terningkast fire.  

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Mats Uldal
Spilletid: 7 t 4 min.
Mats Uldals nettside

Mats Uldal