Originaltittel: Il y a longtemps que je t'aime
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Elsa Zylberstein, Serge Hazanavicius, Laurent Grevill
Spilletid: 112 min.
Juliette har sittet i fengsel i 15 år, og da hun løslates blir hun til sin store overraskelse møtt av sin søster Lea. Ingen i familien har hatt kontakt med Juliette under hennes soning.
Lea ønsker å stille opp for søsteren - kanskje for å gjøre bot for den manglende kontakten dem i mellom de siste 15 årene. Hennes mann er skeptisk, mens de to adoptivdøtrene deres er henrykte over å få en tante. Juliette har nærmest frosset til i alle årene hun har tilbrakt i ensomhet, og det er ingen som helt våger å spørre henne ut om hvordan hun har hatt det, hva som førte til at hun gjorde det hun gjorde i sin tid eller hvilke fremtidsplaner hun har.
Gradvis mykner Juliette opp, kanskje mest av alt pga. tantebarna som er mer spontane, krevende og direkte i sine uttrykksformer enn de hensynsfulle og høflige voksne familiemedlemmene og deres venner. Gløden i ansiktet vender tilbake, men like fullt er Juliette svært forsiktig med hvem hun tør å åpne seg for. Derfor sitter vi som seere spent til pinebenken nesten til siste slutt før vi får vite hva hun har gjort og hvorfor.
Den britiske skuespilleren Kristin Scott Thomas spiller Juliette med en gnistrende innlevelse, helt ned til den minste mimikk i ansiktet. Den forrige filmen jeg så henne i var "Lett på tråden", der hun spilte en erkebritisk snobbete kvinne. Hun har også en sentral rolle i Polanski-filmen "Bitter Moon". Kontrasten til rollen som Juliette kunne ikke vært større, og viser etter min mening hvilken stor karakterskuespiller hun er. Selv om dette ikke er en tåreperse-film, kan jeg ikke nekte for at jeg ble svært følelsesmessig berørt av den. Mer har jeg i grunnen ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi jeg ellers risikerer å ødelegge filmopplevelsen for dem som leser denne omtalen. Dette er en av de virkelig bedre franske filmene jeg har sett! Terningkast fem.
