Ida Hegazi Høyer: "Fortellingen om øde"

Magisk og realistisk

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er en av de spennende nye fortellerstemmene innenfor norsk litteratur. Hun debuterte i 2012 med romanen "Under verden" og har kommet med en ny roman hvert eneste år etter dette. Selv har jeg både "Under verden" og "Ut" (2013) stående i mine bokhyller, men har så langt bare rukket å lese "Unnskyld" (2014) - og nå nettopp "Fortellingen om øde" (2015). Høyer mottok Bjørnsonstipendet i 2014, og juryen uttalte i den forbindelse blant annet at "Høyer viser et skarpt blikk på sosiologiske strukturer". I 2015 mottok hun EUs litteraturpris (som en av 12 forfattere), og Morgenbladet kåret henne i 2015 til en av de beste norske forfatterne under 35 år. (Kilde: Wikipedia) Nevnes bør dessuten at romanen "Unnskyld" ble nominert til Bokbloggerprisen i klassen romaner i 2014. 

Etter å ha lest to romaner av Ida Hegazi Høyer, og dessuten nok en gang lest baksideteksten på hennes to første romanutgivelser (som det frister vanvittig å kaste seg over umiddelbart), sitter jeg med et inntrykk av at Høyers nisje - om man kan kalle det dette - er å skrive om små fortettede samfunn; enten det er husets fire vegger det er tale om, en øde øy, et trangt bygdesamfunn eller jeg-ets narsissistiske vesen. Her utforsker hun grensene for hvor langt vi kan gå og fremdeles være noe som forbindes med det å være menneske. Hun leter så og si opp det mørke vi alle har i oss, og hva det gjør med oss når vi utsettes for ekstreme prøvelser. Enten det er tale om en kjæreste som vi burde ha styrt langt unna, når vi utsettes for ekstrem ensomhet, hva som skjer når bygdedyret slippes løs osv.

Historien i "Fortellingen om øde" er så absurd at jeg nesten ikke har lest maken. Det aller mest absurde er at historien faktisk er sann! Den kalles Galapagos-affæren, og i 2013 ble den filmatisert under tittelen "The Galapagos Affair: Satan Came to Eden". For øvrig har jeg bare funnet en tysk Wikipedia-side med originalhistorien. 

De fleste av oss har vel en eller annen gang drømt om å strande på en øde øy, og hatt forestillinger om hvilket paradis dette måtte ha vært. Et slags evig Syden, der det kun er kos og avslapning som gjelder. Eller? I alle fall var dette en høyst reell drøm for en del mennesker i mellomkrigstidens Europa, og noen av dem tok faktisk skrittet helt ut og fullførte drømmen sin. En av dem som gjorde dette var tannlegen Dr. Friedrich Adolf Ritter. Han annonserte på forhånd at han aktet å bli en slags moderne Robinson Crusoe, solgte alt han eide, trakk ut alle tennene sine - og så reiste han til Galapagos-øyene. Her aktet han å livnære seg som vegetarianer, og eksperimentet hans besto i å leve til han ble 140 år. 

Ida Hegazi Høyer har diktet seg inn i historien til dr. Ritter - eller Carlo som han kalles i hennes roman. Hvordan var det å ankomme en øde øy? Fant han det paradiset han traktet etter? I begynnelsen må han kjempe med sjøløver for å berge maten han har med seg. Og etter hvert blir det viktig for ham å holde rede på dagene - inntil han skjønner at dette ikke har noen mening. 

"Om han virkelig skulle bli her til sin død, og om han virkelig aldri mer skulle se et menneske - hvilken rolle spilte dagene da, lurte Carlo, om de var ti eller hundre eller tusenvis, om ingen var her sammen med ham? I det gamle landet, i det gamle livet, ville han aldri tenkt tanken, men han var annerledes nå, øya hadde slipt ham til å ta sin egen nedrighet på alvor. Om ingen vet at jeg lever eller ser at jeg lever, lever med meg eller lever av meg, lever jeg egentlig da, undret han. Han hadde kommet for å puste hardere, hadde trodd at ensomheten skulle bringe ut noe rent, noe ekte. Men nå, han visste ikke engang om livet hans gjaldt. Og det var slik han bestemte seg for å skrive rapporter. Og det var slik det gikk til at han bygget en postkasse. Én dag måtte det komme et skip, og da, om han så var blitt en olding, om han så var blitt til bare knokkelstøv, ville noen kunne lese, lese om igjen, meningsløsheten til tross, det grimme forkvaklede slitet hans." (side 40-41)

De tankene Carlo gjør seg handler dypest sett om hvem vi er dersom vi setter livene våre utenfor den konteksten deltakelse i samfunnet, sammen med andre mennesker, er. Hvem er vi når ingen ser oss? Hvem er vi når vi ikke har noen å agere overfor? Carlo finner ikke det rene eller ekte ved eremitt-tilværelsen. Livet på paradis-øya er beinhardt, og det handler kun om å overleve. Behovet for kjærlighet tas ut på en øgle - som om mennesket ikke kan leve uten utøvelse av kjærlighet. Et formidlingsbehov oppstår, og Carlo begynner å skrive rapporter som han poster i en selvlaget postkasse på stranden der han selv en gang ankom. I begynnelsen skriver han kun om reelle hendelser, men etter hvert smører han på, dikter opp en innsjø og beskriver livet på øya som den idyllen han en gang drømte om at den skulle bli. 

Så en dag er rapportene hans borte. Noen har faktisk vært der og tømt postkassen, uten at han har merket noe som helst. Hvorfor har de ikke lett etter ham? Og hva har skjedd med rapportene hans? 

Det Carlo ikke vet, er at han er en berømt mann ute i den virkelige verden. Et ektepar - Wittermann - fristes til å reise til denne øya. Hun er gravid, han er helt fra seg av forelskelse og gjør det han kan for å tekkes sin kone. For det er hennes idé, dette at de skal reise ut til denne øya. Hvilken tabbe dette er, skjønner han da også de må sloss med de ville dyrene for å få beholde maten de har med seg. 

Om Carlo noen gang drømte om selskap? Kanskje - men ikke dette ... Ekteskapet til Wittermanns er temmelig dysfunksjonelt, og tilstedeværelse av disse menneskene skaper konflikter på øya. Men om Carlo trodde at det var slutt med dette, tar han i alle fall skammelig feil. For en dag ankommer det nemlig en baronesse med et harem bestående av fire menn. Og det er da helvetet virkelig begynner ... Om naturen var rå og brutal, så er menneskene enda verre ...

"Fortellingen om øde" er fornøyelig og humoristisk lesning. Ja, så er språket kanskje litt pompøst her og der, hvor Ida Hegazi Høyer leker med ordene, men det passer så utrolig godt til den fantastiske fortellingen som utspiller seg mellom bokpermene. Det var noe av det samme jeg tenkte mens jeg leste hennes forrige bok "Unnskyld", der språket er så naivistisk, fordi det først og fremst er en ung og troskyldig kvinne som forteller historien. Forfatteren skaper så og si sitt eget univers, der rammene for historien setter premissene for hvordan den nødvendigvis må fortelles. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, og det er stor fortellerkunst vi er vitne til! 

"I år av tåkestormers lys og mørke, i dagens hete og nettenes slør, hadde de levd her, side om side, men ikke før nå gikk det opp for Heinzel, akkurat hvor gal han var, denne andre mannen, denne eneste naboen. Og Heinzel fikk et sinne over seg, glødende av redsel og forakt. Som en ild å se inn i, så lenge sto han i den tause ørheten, før han endelig samlet seg til anklage. Med all respekt, dr. Ritter, sa han og lente seg frem. Han snakket rolig, hardt og sammenbitt. Du kjefter på min kone for å være glad i dyr mens du selv er så avstumpet at du ikke engang vil redde et menneskeliv. Tør jeg minne om, godeste doktor, at du selv har lagt din elsk på en øgle. Synes du virkelig, i lys av din medisinske kunnskap og visjonære innsikt, at en mann som begjærer en reptil, skal kunne bedømmes beslutningsverdig til noe som helst?" (side 195)

Selv om historien ender i forferdelse, er det først og fremst det humoristiske - her beskrevet som det ytterste av menneskets dårskap - som dominerer. Nettopp av den grunn humret jeg meg gjennom boka, lot meg fornøye av språket, lot meg rive med av personskildringene ... I og med at romanen er basert på virkelige hendelser, kan man ikke akkurat tilskrive forfatteren originalitet mtp. selve plottet. Måten historien er fortalt på, syder derimot av originalitet og et fortellertalent av de sjeldne! 

Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015 
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 238
ISBN: 978-82-10-05475-4
Jeg har mottatt et lese-eksemplar fra forlaget

Ida Hegazi (Foto: Paal Audestad)

Andre omtaler av denne boka:
- VG v/Gabriel Michael Vosgraff Moro - 25. september 2015 - «Fortellingen om øde» er en usedvanlig god roman. Historien, språket og menneskene som befolker den. Alt stemmer.
- Dagsavisen v/Kristin Buvik Sivertsen - 23. september 2015 - Vi burde være mer alene - (Intervju) - Gjennom litteratur kan vi få et pusterom fra de hektiske livene våre, og kanskje også andre typer innblikk. Høyer skriver bøker med absurde innslag for å minne oss på at livet også er uforståelig.
– Alle bøkene mine har elementer av det absurde eller det litt surrealistiske. Jeg liker å ha døra på gløtt til det uforståelige. Slik er jo livene våre også, det er på langt nær alt vi skjønner. Litteratur er et av de få feltene i våre profesjonaliserte og pragmatiske liv der vi faktisk kan tåle å åpne den døra litt, eller hvor det kan finnes et rom for det uvirkelige. Og da tenker jeg at det rommet må holdes åpent.- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 25. september 2015 - Den bærbare tragedie - I Ida Hegazi Høyers «Fortelling om øde» slipper ingen unna sin egen menneskelighet. Heller ikke på en paradisøy.
«Fortellingen om øde» er skrevet med et dvelende, drømmeaktig, men samtidig presist språk, som både kler tidskoloritten og skaper den nødvendige distanse.- Aftenposten v/Atle Christiansen - 10. oktober 2013 - Naturen tar revansj - Øya hviler fra begynnelse til slutt i sin ville natur og røper sin viten mot slutten; at mistilliten alltid vinner blant menneskene. Den tungsindige kvinnen lærer at "Det er ikke havet som stiger (…) det er vi som synker." Kvinnens replikk er megetsigende.
- Tine sin blogg - 25. oktober 2015 - Ida Hegazi Høyer bruker et fantastisk språk, og har betraktninger som treffer meg hjemme, så jeg anbefaler gjerne denne videre!
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 3. november 2015 - Uferdig øymysterium: Fortellingen om øde er tidvis frisk og fin, men har ikkje blitt ein fiksjon lesaren kan fortape seg i. ... Det er Hegazi Høyers store styrke at ho kan kunsten å fortelje gjennom slike visuelt sterke bilete utan å overforklare eller prøve å presse ein narrativ logikk inn i alt.
- Elikkens bokhylle - 7. desember 2015 - Det er lenge siden, om noen gang, en norsk forfatter har flørtet med magisk realisme på denne måten. Ingen innertier, men like fullt fornøyelig og befriende annerledes.
- Groskro´s Verden - 26. november 2015 - Handlingens hovedramme er sann. Det var faktisk mennesker som dro til Galapagos øyene i Stillehavet og bosatte seg, men forsvant, endte som lik og noen overlevde. Ida Hegazi Høyer har skrevet en roman med det som ramme og det var en underholdende bok. Jeg likte boken, men den er ikke årets beste.
- Med bok og palett - 29. november 2015 - Hegazi Høyer skriver om hvordan et liv uten sosial kontakt er vanskelig å gjennomføre. Vi er avhengig av andre i forhold til både positive og negative relasjoner. I romanen viser hun til hvor lite som skal til før det oppstår problemer og uenighet når mennesker møtes, særlig under vanskelige og uvante forhold. Menneskene vi møter er svært ulike, og det sier seg sjøl at det må bli konflikter, til trass i at de egentlig har samme målsetting. De vil være fri!
Forfatteren skriver svært godt. På en enkel måte, men med mange nyanser. Historien er fascinerende, ikke minst pga at dette er bygget på en vanvittig, sann historie.

Vibeke Riiser-Larsen: "Et sted skinner det"

Stillferdig om ensomhet og isolasjon

Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:

Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:

"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten." 

Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en. 

Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:

Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.

– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen. (Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")

Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?

Vibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet. 

Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og  Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan). 

Om boka:

Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet. 

"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte. 

Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)

Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ... 

At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ? 

"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)

Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste. 

Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært. 

Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!

Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 220 sider 
ISBN: 978-82-03-35896-8
Jeg har mottatt leseeks. av boka fra forlaget

Vibeke Riiser-Larsen (Foto: Niklas Lello)

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhylle - 5. februar - 2015 - Det var mye i boken som fascinerte meg og jeg er i grunnen imponert over hva forfatteren har fått til i sin debut, når det er så bra som dette på første forsøk hva har vi ikke da i vente om forfatteren bestemmer seg for å skrive flere bøker. ikke for å legge noe press her altså.Du kan like godt lære deg navnet først som sist, Vibeke Riiser- Larsen, sånn der har du det! Anbefales varmt og inderlig!
- Frank Savoia - Leseløven - 8. mars 2015 - En sårbar roman om ensomhet - Romanen er enkel og lettlest, med korte kapitler. Den gir et godt innblikk i en ganske så monoton butikkjobb. En blir trist av å lese den, og synes synd på jenta som en lar seg føle med, som ikke blir oppdaget av de rundt henne. På den måten er romanen engasjerende. Den er ikke noe spennende lesning, men nødvendig, fordi noen rundt oss har det slik.
- Bøker & Bokhyller - 17. mars 2015 - To innsiktsfulle bøker om å ha det fælt - Aldri har jeg lest ei sterkere bok om sårbarhet, ensomhet og isolasjon. Det er så nært og tett på, så gjennom og under huden, så vondt og trist at det er vanskelig å forestille seg at dette bare er fantasi, en roman, og jeg kjenner faktisk litt på den dårlige samvittigheta mi etter å ha lest boka.
- Les mye - 24. mars 2015 - Når ho er på jobb og står bak skranken som informasjonsmedarbeidar, kjem orda utan problem. Da har ho ein fasit å gå etter, eit hyllenummer å oppgi. Men når det er utanfor ein gitt setting, står orda fast og ho har vanskeleg for å prate. Ikkje alt Sigrid gjer, er like lett å forstå. Men vi skjøner at det heng saman med den vanskelege barndommen hennar. Sigrid ønsker seg meir enn alt ikkje å vere aleine, men gjer samtidig alt for å unngå å kome i situasjonar er ho må vere saman med andre. Eg synest forfattaren skildrar einsemda svært godt, og får fram dette desperate og dobbelte i dei som er litt for vand med å vere for seg sjølv. Det enklaste er å sleppe tosemda, men det å vere aleine tærer også mest.
Ein svært fin roman med eit like viktig tema.
Anbefalast varmt.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.