Aage Georg Sivertsen: "9. april 1940 - Et historisk bedrag"

Historie-formidling på sitt beste!

Aage G. Sivertsen har hovedfag i historie og kriminologi, og har skrevet en rekke bøker, herunder tre om 2. verdenskrig. (Kilde: Lydbokforlagets presentasjon av forfatteren.)

Hva skjedde egentlig i tiden før utbruddet av 2. verdenskrig, selve den 9. april 1940 og i tiden etter? For ikke å snakke om i forbindelse med det store landssvikoppgjøret? Kjenner vi egentlig vår nære historie godt nok, og hvem var det forresten som fortalte denne historien, som knapt har endret seg fra krigens dager og til langt ut på nitti-tallet? Dette og mye, mye mer gir Aage Georg Sivertsen svar på i sin nye bok "9. april 1940", med undertittelen "Et historisk bedrag".  

Jeg har i grunnen lyst til å begynne med slutten denne gangen, for her rører forfatteren ved noe helt essensielt, og som kan forklare hvorfor vår nære historie ble fortalt nettopp slik den ble. "Av historia kan vi lære kven som har hatt makt til å skrive den", siteres Arnljot Eggen. Det har tatt lang, lang tid å få kjennskap til historien vår - sannheten - fordi denne bryter med den offisielle utgaven. Hvorfor ble det slik? 

"Like etter krigen var det et behov for å markere hvem som hadde rett. Det startet i 1945 med et omfattende landssvikoppgjør. Det fortsatte med to undersøkelseskommisjoner, den sivile og den militære, som skulle presentere klare oversikter over hvem som hadde gjort noe galt. Videre var det en protokollkomité og et odelsting som frikjente politikerne i 1948, mens den militære undersøkelseskommisjonen dømte flere militære ledere. På slutten av 1940-tallet hadde man oppnådd det man ønsket, å skape et skille mellom venn og fiende, mellom de trofaste og de som sviktet. Denne linjen skulle videreføres. 

Historieverket "Norges krig" kom ut på Gyldendal forlag 1947-1950. En av de fremste historikerne i Norge, Sverre Steen, var redaktør. De tre bindene hadde tilsammen over 30 forfattere. Til tross for at det var et verk med historisk tyngde, unngikk man å oppgi kilder. Forfatterne var selv kilder. Dette står i strid med god historisk metode. Flere av forfatterne bak verket hadde vært sentrale både i Hjemmefronten og i Arbeiderpartiet. Vi kan nevne: Jens Christian Hauge, leder av Milorg, i Hjemmefrontens ledelse og senere justisminister i Gerhardsen-regjeringen, skrev om motstandskampen. Handelsminister Lars Evensen, som ledet flyktningekontoret under krigen, skrev om norske flyktninger i Sverige. Gunnar Jahn satt i administrasjonsrådet under krigen, og ble forfatter av det samme tema. Rektor Magnus Jensen, også han en av Hjemmefrontens ledere, skrev kapittelet Kampen i skolen. Ragnvald Roscher Nielsen, som hadde signert kapitulasjonsavtalen med tyskerne 10. juni 1940,  skrev om felttog. 

Den ene forfatteren etter den andre hadde nært kjennskap til de historiske hendelsene. Professor Sverre Steen måtte ha tenkt at de som opplevde og var ledere for alle sentrale hendelser under krigen også måtte være de beste skribenter og sannhetsvitner. Det var selvsagt umulig for forfatterne å være objektive i sin fremstilling. Det måtte også være vanskelig å være kritiske i fremstillingsformen. I alle fall uteble mange av de sentrale temaene i denne bokserien. Her mangler historier om jøder, frontkjempere, tyskertøser, NS-medlemmer og norske likvideringer. Det må legges til at alle disse temaene har fått stor oppmerksomhet de siste årene. 

Spørsmålet var hva man ønsket å skrive. Et slikt historieverk hadde en redaksjonskomié. Denne skulle kontrollere fremstillingen, vurdere objektiviteten og bidra med kritiske bemerkninger. I redaksjonskomiteen finner vi tidligere kommanderende general Otto Ruge, Hjemmefrontens leder Paal Berg, som selv var i søkelyset for å bli stilt for Riksrett, og nok en gang Gunnar Jahn. Sistnevnte måtte også ha fryktet en Riksrettsak.  Som om ikke dette var nok, landets nye statsminister Einar Gerhardsen var selv en av de syv i redaksjonskomiteen. 

Sannheten om krigen ble presentert på denne måten. "Norges krig" fremsto både den gangen og senere som et anerkjent grunnlag for hva som foregikk under krigen. Man forsøkte å fremstille krigshistorien som en felles front mot dem som mente noe annet. I sum ble det en fortelling om helter og skurker. Mangelen på nyansering og å sette ting i perspektiv, som for eksempel å sammenligne med andre lands krigshistorie, er påfallende." (sitat fra slutten av boka) 

Den stivnede historiefortellingen fortsatte takket være Magne Skodvin, ansett som okkupasjonsekspert nr. 1 her i landet etter krigen. Han hadde selv vært med i motstandsbevegelsen under krigen. I følge Sivertsen sørget Skodvin for at historien om krigen fortsatte i samme spor. Han var helt sentral i 58 radioprogrammer om krigen som ble sendt på NRK på 1960-tallet og fremover. "Fremstillingen var i tråd med det som var politisk tillatt." Det var ikke tillatt med kritikk rundt det som skjedde i aprildagene i 1940, og det var heller ikke tillatt å stille seg kritisk til landssvikoppgjøret. Mye var fremdeles tabubelagt. Regjeringen Nygaardsvold skulle fremdeles være Norges helter, og takket være Skodvin, motstandsmannen under krigen, har norsk motstandskamp fått vel mye fokus i historiebøkene våre. Skodvin sto også som redaktør for bokverket "Norge i krig", som utkom på 1980-tallet. 

Noe annet Sivertsen oppdaget var at lærebøkene i alle årene etter krigen har holdt seg til den historien som ble vedtatt som sannhet like etter krigen. "Det som var fremstilt i 1950 var like riktig i 1990-årene." Riksrettsaken som uteble mot regjeringen Nygaardsvold etter krigen, er det så godt som ingen historikere eller journalister som har gått nærmere i sømmene på. Sivertsen mener at det ikke kan være særlig tvil om at statsminister Johan Nygaardsvold, utenriksminister Halvdan Koht og forsvarsminister Birger Ljungberg hadde vært uforstandige i sine embeter i aprildagene 1940. Likevel ble det ingen riksrettsak ... Det var selvsagt opp til Stortinget å bestemme dette. Det at det ikke ble noen riksrettsak og at ingen i regjeringen Nygaardsvold ble stilt til ansvar, står imidlertid i grell kontrast til det omfattende landssvikoppgjøret i vårt land, hvor også passive NS-medlemmer fikk sin straff. Med ordene "Kampen om fortida vil fortsette", avslutter Sivertsen sin bok. Han mener at vi ikke må være så naive at vi tror at siste ord om krigen er sagt. 

Og for en bok dette har blitt! Her får vi høre at det både i månedene, ukene og dagene før tyskernes invasjon av Norge, kom så mange signaler på det som senere skjedde at man nærmest måtte være døv og blind for ikke å få dette med seg. I historiebøkene har imidlertid Tysklands angrep på Norge vært fremstilt som noe som kom som lyn fra klar himmel. Forsvarsminister Koht nektet å innse realitetene, og han formidlet ikke en gang alt han fikk høre videre til statsministeren. Det handlet om flere krenkelser av norsk territorium både i luften og på havet, det handlet om skip som ble mobilisert og klare signaler om at spesielt Narvik og malmtransporten var et aktet mål, ikke bare for tyskerne men også for engelskmennene. Sivertsen har blant annet vist til forsidene på Aftenposten den siste måneden før krigen også nådde Norge, ca. et halvt år etter at andre verdenskrig hadde begynt. 

At konge og regjering flyktet hals over hode og overlot det norske folket - fullstendig forsvarsløse - til seg selv, er også en sak for seg ... Likeså landssvikoppgjøret som nærmest var seksuelt betinget. Kvinner som hadde forelsket seg i tyske soldater ble behandlet som løsaktige kvinner som måtte interneres etter krigen for å unngå spredning av kjønnsykdommer. Uten lov og dom ble mange holdt innesperret i et år etter krigen - angivelig for å beskytte dem mot mobben. Mens andre som hadde blitt rike på handel med tyskerne, slapp unna ... Det er i det hele tatt mange hårreisende sider ved krigen, som er blitt holdt skjult i de offisielle historiebøkene. 

Aage Georg Sivertsens fortellerstemme i boka "9. april 1940" er intens, og Anders Ribu er - som alltid - en fantastisk oppleser! Boka er den reneste thriller for alle som interesserer seg for 2. verdenskrig! Jeg savnet en papirutgave av boka under lesingen, fordi jeg da kunne ha bladd frem og tilbake underveis. Samtidig var det ikke verre enn at jeg hørte store deler av lydboka minst et par ganger. Jeg tror også at dette er en lydbok jeg kommer til å ønske å høre flere ganger, fordi den er så interessant og lærerik. Boka føyer seg for øvrig inn rekken av interessante bøker om andre verdenskrig for tiden - bøker som gir oss et helt nytt perspektiv på det som egentlig skjedde den gangen - nærmere sannheten!

Denne boka anbefaler jeg sterkt! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Kagge forlag (papirutgave)
Oppleser: Anders Ribu
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788242161666 (lydfil)
ISBN: 9788248914402 (papirutgave)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Aage Georg Sivertsen (Foto: Lånt fra Kagge forlag)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Lars Kluge - 11. september 2014 - Bedrag å hevde at angrepet 9. april 1940 kom overraskende - Da freden kom, ga major Oliver H. Langeland ut to bøker der han kritiserte regjeringens og andre sentrale aktørers handlemåte under angrepet i april 1940. Han gikk også hardt ut mot at de som var ansvarlige for alt som gikk galt, ikke ble stilt til ansvar.
Bøkene ble en sensasjon og solgte i store opplag. Her fikk nordmenn vite hva som hadde skjedd bak kulissene. Men bøkene ble raskt forbudt, og dokumentene unndratt offentlighet. Først da Arvid Bryne for to år siden ga ut en bok om rettssaken mot den tidligere milorgmannen Langeland, ble saken igjen allment kjent.
Historikeren Aage G. Sivertsen hadde boken som nå utgis – 9. april 1940, et historisk bedrag – klar for ti år siden, men syntes ikke at tiden var moden. Først nå er det klima for et mer nyansert syn på det som skjedde for nesten 70 år siden, mener han.
I boken forklarer han hvorfor han mener at det er et bedrag når det hevdes at angrepet 9. april kom overraskende.
- Kleppanrova - 1. januar 2015 - Aage Georg Sivertsen forteller at han begynte å interessere seg for krigen som åtte åring, da han gikk i 8.kl kom han over boka "Det angår også deg". Der stod det så mye at bestemte han seg: De voksne var ikke til å stole på. Han har jobbet med mye krigsstoff i film, er historiker og forfatter.
En informativ og fin bok skrevet med en skarp og kritisk penn om hva som skjedde den gang, denne bør leses! Nei! Hør den på lydbok fordi Anders Ribu tar å leser inn alle notene samtidig som han leser boka. Han skiller bare og sier; så til boka, flott!
Les nydelig av Anders Ribu, han er så god til å tolke tekstene når han leser.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Ingrid Storholmen: "Her lå Tirpitz"

Historien om et skip og et mannskap i krig og fred

Ingrid Storholmen (f. 1976) er norsk forfatter og kritiker. Hun debuterte med diktsamlingen "Krypskyttarloven" i 2001, og har siden utgitt ytterligere fire bøker (iflg. Wikipedia), hvor "Her lå Tirpitz" er hennes siste. Hun mottok Sult-prisen i 2010, og både hennes siste bok og den foregående ("Tjernobylfortellinger") har vært og er nominert til en rekke priser. Kilde: Wikipedia)

Storholmen er født og oppvokst i Verdal. Det tyske slagskipet Tirpitz lå i Åsenfjorden fra 16. januar til 29. oktober 1942. Hver gang familien passerte dette stedet, sa de voksne "Her lå Tirpitz". Dette har inspirert henne til å skrive en bok om slagskipet. Men ikke en slik bok man kanskje skulle tro, hvor detaljer om skipet og dets "liv og levned" redegjøres for. Derimot har hun skrevet en bok om et knippe av de tyske soldatene som befant seg ombord på skipet - gjennom et slags kor av stemmer, hver av dem representant for bare én av de mange tusen soldatene som var ombord. Noen av kvinnene som ventet på sine kjærester i Tyskland har også fått slippe til, og tilsvarende gjelder et lite knippe av nordmenn som hadde kontakt med tyskerne i Norge. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

Tirpitz var søsterskipet til Bismarck og var de største slagskipene i den tyske marinen. Skipet ble bygget i 1939 og var oppkalt etter marineminister og storadmiral Alfred Freiherr von Tirpitz, kan jeg lese på Wikipedia. 

Etter at Norge var okkupert, ble skipet i en periode i 1942 plassert i en sidefjord til Trondheimsfjorden. Tilstedeværelsen var truende nok i seg selv, fordi tyskerne dermed kontrollerte store havstrekninger. De alliertes fremste mål var å ødelegge skipet, jf. en melding Churchill sendte til lord Ismay 25. januar 1942:

«Å ødelegge eller bare å skade dette fartøy ville på dette tidspunkt være sjøkrigens største bedrift. Ikke noe annet mål kan sammenlignes med det … Den sjøstrategiske situasjon hele verden over ville endres, og herredømmet til sjøs ville være vunnet tilbake i Stillehavet … Hele krigens strategi knytter seg i denne tid til dette fartøy, som holder fire ganger så mange britiske slagskip lammet, for ikke å snakke om de to nye amerikanske slagskip som blir holdt tilbake i Atlanterhavet. Jeg betrakter saken som av aller høyeste viktighet og betydning. Jeg kommer til å nevne den i kabinettet i morgen, og den må overveies i detalj i forsvarskomiteens møte tirsdag kveld.» 

Den kritiske situasjonen preget begge sider av krigen, og det er på mange måter angsten for torpedering - sett fra de tyske soldatenes side - Ingrid Storholmen skriver om i sin bok "Her lå Tirpitz". På den ene siden var det prestisjefyllt å få være mannskap på skipet og slippe å bli sendt til Østfronten som kanonføde. På den annen side visste alle etter hvert hvilket ønskemål skipet representerte for de allierte. Skipet var derfor lite i aktiv tjeneste, og lå for det meste i ro.

Forfatteren har også vært på veterantreff i Heligenhafen ved Schleswig-Holstein, der hun traff noen av dem som overlevde bombingen av skipet og kantringen ved Håkøya i Troms i 1944. 971 mann omkom. 

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Mot midnatt samler de seg i en sirkel når "Hengekøyevalsen" tradisjonen tro spilles, så dempes lyset, og de holder rundt hverandre og synger "Lili Marleen" som de gjorde hver kveld på skipet. Da er de ikke lenger gamle karer, men en gjeng unge marinegaster, de er tilbake, om bord på Tirpitz." (side 6)

Men selv om Ingrid Storholmen garantert har latt seg inspirere av de gamle veteransoldatenes historier, består "Her er Tirpitz" (først og fremst) av oppdiktede skjebner.

Om det er Otto, Fritz, Carl, Heinrich, Kaspar, Werner eller Fregatten-kapitän Bieler som forteller - eller for den saks skyld Hedwig som venter på at Fritz skal komme hjem fra krigen - alle har de sin historie å fortelle. Noen tenker tilbake på ting som har skjedd, noen drømmer om å komme hjem, andre er veldig til stede her og nå. Kaspar for sin del tenker tilbake på brenningen av bøker som Tyskland iverksatte - av forbudte bøker generelt og jødiske bøker spesielt. 

"Jeg så dem flamme opp, så små sotflak med bokstaver flagre i luften og omslagene bli like bruke som skjortene til de som brente dem. Jeg håpet på regn der jeg sto og stirret på det første bokbålet, en skikkelig skur så det skulle bli vanskelig å få fyr på papiret. Jeg tenkte på Heines ord om at "der de begynner å brenne bøker, vil de før eller siden ende med å brenne mennesker". Det svarte sotet la seg over livet mitt. Som skitten snø, som søsknene Skyld og Skam." (side 17)

Lite visste de unge soldatene om hva som ventet dem. En episode hvor Hitler kom ombord, beskrives av Fregatten-kapitän Bieler på side 26-27:

"Ennå er alt plettfritt, og krig tenkte de ikke på denne dagen, alle gastene som holdt pusten da Hitler gikk forbi. Dette er en lek, kanonene, ammunisjonslagrene, drillingen, det er bare øvelser vi skal utføre. Klart det mektige Tyskland skal ha en mektig flåte, det skulle bare mangle. 

Nå har det vært krig i over to år. Jeg forstår at det er risikofylt, mens mange av guttevalpene rundt meg fremdeles tror de skal møte tinnsoldatene og trebåtene de lekte med som barn."

Guttene lengter hjem til kjærestene sine. Noen er gravide og blir sittende alene med alt ansvaret og vente, andre mister det barnet de bærer. Som kjæresten til Gottfried, den kjekke soldaten som tiltrekker seg så mange flotte damer mens han er i Norge at han ikke klarer å velge, men tar dem alle - uten at noen av dem vet om hverandre. Kjæresten mister altså barnet. Det var ikke enkelt i Tyskland under krigen. Heller ikke der ...

Slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

For guttene på Tirpitz var ventingen verst.

"Hva er krig, jo, det er å unngå å få lungebetennelse. Unngå å bli skutt, og hvis skipet torpederes, hoppe over rekka i rette sekund. Krig på Tirpitz er å holde ut ventingen." (side 140-141)

De fleste kunne ikke en gang svømme, og visste at den dagen de var tvunget til å hoppe over bord, ville de dø av drukning.

Og redselen for å bli tatt til fange av fienden lå der også ... Som Kaspar uttrykker det på side 186:

"Det første landet nasjonalsosialistene okkuperte, var Tyskland. Glem ikke det, sier jeg, de andre stirrer på meg, forstår ikke, vil ikke forstå, jeg forter meg til å ta en stor klunk øl. En av de andre rundt bordet, en jeg ikke kjenner så godt, forteller at han hadde hatt en cyanidkapsel gjemt i et hulrom i en tann, at det var vanlig hos SS. Det fantes tannleger som laget hull og satte inn kapselen. Ble du fanget, var det bare å røske den ut og tygge den bitte lille pillen, før det var gått et halvt minutt, ville du være død. Han lo og sa at det ikke alltid var moro å spise kavring."

Så taper Tyskland krigen, og livet må fortsette i det utbombede Tyskland. For de overlevende som vendte hjem, blir tiden på Tirpitz som en fjern drøm. Otto sier det slik:

Bombingen av slagskipet Tirpitz (Foto: ukjent)

"Det beste med livet om bord var at ingen spurte om hva du gjorde i det sivile. Ingen visste hvem jeg var, eller hva faren min het. Anonymiteten i krigen, i uniformen, kommer jeg alltid til å savne. Hjemme er jeg den samme som gården og slekta." (side 191)

Noen tok med seg sine norske kjærester hjem til Tyskland, hvilket krevde at de giftet seg før avreise fra Norge. I samme øyeblikk mistet deres norske koner sine statsborgerskap i Norge, og det var ingen vei tilbake. Andre reiste hjem til ventende kjærester og koner i Tyskland. Og atter andre ble uansett sivilstatus internert som krigsfanger de neste ti årene før de fikk vende hjem. 

Konrad inviterer senere kona med på bilferie til Norge, og idet de kommer til Fættenfjorden, utbryter han "Her lå Tirpitz!" 

"Vi parkerer rett ved stranden. Så rart å se stedet igjen uten det svære slagskipet. Kroppen husker naturen her, de lave fjellene, mest åser, den trange dalen, fjorden med de små øyene, hvite og røde hus, kyr som beiter ute. Det er akkurat så idyllisk som jeg minnes det, kanskje enda vakrere, og nå behøver jeg ikke å speide etter bombefly. Jeg tør ikke ta kontakt med folket på gården som ligger like ved, fortelle at jeg har vært her før, vet ikke hva de synes om tyskere. Jeg tar med kona og går en tur utover mot kaianlegget vi bygde, prøver å fortelle henne om hvordan det var da hele den trange bukta var fylt opp med slagskipet, kryssere og destroyere. Denne fredelige pletten var en stund Tysklands største flåtehavn i nord. Så annerledes alt er nå. Nesten uvirkelig." (side 208)

I tillegg til at vi får høre historien om noen av menneskene ombord på Tirpitz, deres kjærester i Tyskland og noen nordmenn på land, er noe av det sterkeste ved hele romanen at den først og fremst handler om mennesker. Mennesker med sine respektive drømmer og tanker, uavhengig av hvilken side av konflikten de tilhørte. 

Selv om vi møter mange mennesker i det koret av stemmer som har fått plass i denne helt usedvanlige romanen, opplevde jeg aldri at det var vanskelig å leve seg inn i enkeltskjebnene. Smerte, sorg, angst, lengsel, kjedsomhet, glede, skam - hele spekteret av følelser er med, og alt koker i grunnen ned til en ting: at alle er mennesker uansett hvilken side av konflikten de står på. De fleste som deltok i krigen gjorde det fordi de var nødt, ikke fordi de var overbevist om en eller annen ideologi. Soldatene ble dessuten hjernevasket - i troen på egen uovervinnelighet, i troen på sine egne hederlige hensikter, i troen på seg selv som redningsmenn for menneskene i de landene som ble invadert - redningen fra de forferdelige engelskmennene ... 

Det at vi kommer så tett på enkeltskjebnene og ikke minst måten dette er gjort på, gjør denne romanen til noe helt spesielt - ja, jeg vil si mesterlig! Det er krevende å skape et såvidt stort persongalleri, og dette er gjort på en slik måte at det faktisk ikke gjør så mye om man ikke helt klarer å følge hver spesielle person til punkt og prikke. Skjebnene til hver enkelt trenger igjennom likevel, og historiene blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Boka er fremfor alt meget original i sin form, og dette gjør at den skiller seg ut fra alt annet jeg har lest om andre verdenskrig. Ja, innenfor litteraturen i det hele tatt, når jeg tenker meg om. Jeg er meget imponert over forfatterens prosjekt! Og jeg må jo bare se å få lest mer av det hun har skrevet! 

Helt til slutt tar jeg med et sitat fra side 214 i boka:

" - En gang leste jeg at enkelte afrikanske stammer tror at et menneske ikke er ordentlig død før alle som kan huske det, også er døde. Først når man er helt glemt, er man død. Slik vil krigen vare, vi har ennå mange vi minnes."

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 240 
ISBN: 978-82-03-35806-7
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.

I Alta er det et Tirpitz-museum, og her er linken til museets nettside. 

Ingrid Storholmen (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Guri Hjeltnes - 21. november 2014 - I hjertet av et slagskip - Storholmen er en spennende og begavet forfatter, og viser i «Her lå Tirpitz» et talent og en teft for å omvandle et stort og vanskelig stoff til små og meningsfylte episoder og glimt.
- Bergens Tidende v/Lars Helge Nilsen - 14. november 2014 - Et underkjent krigsdrama -
Fortellegrepet er effektfullt, og det avdekker både en rekke enkeltskjebner så vel som krigens barbari på en direkte og overbevisende måte. I starten aner vi både spenning og uro over å bli utkommandert, og samtidig bekymring over å måtte reise fra sine kjære.
Senere den evige ventingen og de ørkesløse repetisjonene, den psykiske påkjenningen. I dag er det vanskelig å forestille seg det absurde i at en liten norsk kystbygd med noen hundre sjeler blir ufrivillig nabo med en flytende stålby med flere tusen innbyggere. En by som kunne bli bombet når som helst.
Og som ble det.
- iTromsø v/Sigrid Hansen - 8. august 2014 - Skriver bok om sjømennene på Tirpitz -
Forfatteren understreker at høstens roman ikke har som mål å være en biografisk roman. Hun har tatt seg den kunstneriske friheten til heller å skildre livene til mannskapet på skipet før, under og etter krigen.
– Jeg hadde lyst til å fortelle en alternativ historie, og prøve å finne menneskene bak uniformen, utdyper hun.
- Artemisias Verden - 16. oktober 2014 - Begeistret bokanmeldelse - Her lå Tirpitz er en mesterlig roman på alle måter. Den tok tak i meg, berørte mange følelser, fikk meg til å gråte og rystet meg. Slutten filleristet meg. Ingrid Storholmen har gjort et solid stykke arbeid, med god research og en meget god forestillings- og innlevelsesevne og intuisjon. Språket flyter godt og veksler fint mellom det poetiske og det prosaiske jordnære. Fra meg ble dette terningkast 6 på bokelskere.no.
- Reading Randi - 11. november 2014 - Tanker om en bok - I stedet for å skrive en "vanlig krigshistorie" har hun prøvd å se menneskene som var med på dette - tyske soldater og deres nærmeste og deres familier var også mennesker.Slik blir livet i krigstid nær oss, soldatene har navn og de blir ikke et stort antall anonyme soldater som må bøte livet i en en grusom krig.
- Ellikkens bokhylle - 19. november 2014 - Resultatet av Storholmens grundige arbeide er en roman helt utenom det vanlige. Så kreativt utført at jeg ikke har lest noe lignende. Selv utseendemessig, både omslag og boken som helhet, er en visuell nytelse å se og holde i hendene. Romanen er et lite stykke kunstverk, og innholdet følger opp.
- Tine sin blogg - 23. desember 2014 - ... med fare for å tråkke i salaten - Denne boken brukte jeg lang tid på å lese, for det føltes veldig oppstykket, og jeg kom aldri inn i flyten med lesingen. Da jeg var ferdig å lese ble jeg sittende lenge å grunne over hva jeg skulle skrive om den. Vi har alle vår ryggsekk å drasse på, og selv om jeg ikke har opplevd 2.verdenskrig, har jeg lest utrolig mange bøker med denne krigen som bakteppe, både sakprosa og romaner. Jeg greier ikke å se på 2500 tyske soldaters invadering av Norge som noe å unnskylde, og jeg greier ikke å synes synd i disse menneskene. De det var synd i var jo de nordmenn som faktisk var okkupert av en fiendtlig nasjon og måtte leve med den konstante faren for bombardement, når båten lå der den lå.
- Min bok- og maleblogg - 19. november 2014 - Ja, boka er bygd opp av stemmer. Fra første side er det bondesønnen Otto, Hitlerjugend Carl, bokelskeren og diktleseren Kaspar, Rolf, som har jødisk kjæreste, Fregatennkapitän Bieler og mange andre stemmer vi hører. Vi hører også stemmene til de som er igjen hjemme i Tyskland. Stemmer som gir oss et innblikk i unge gutters blanding av eventyrlyst og overmot, men også utrygghet og frykt, lengsel og mismot.
- Tones bokmerke - 19. november 2014 - 'Her lå Tirpitz' av Ingrid Storholmen - lokalhistorien fra stedet der jeg vokste opp ble mer levende med denne gode og sterke romanen - Boken viser på en nøktern og troverdig måte krigens grusomhet. Fienden har fått en stemme. Mesteparten unge gutter innelukket i et samfunn der alt styres av propaganda og der alle nyheter som kan svekke kampmoralen holdes skjult. De kan ikke snakke om den tvilen de har til den krigen som føres – det vil oppleves som svik. Heller ikke om ryktene om grusomheten mot jøder og det som skjer på Østfronten. Mange av de som var ombord kunne ikke svømme og var livredd for å måtte hoppe i sjøen.
De som overlever og kommer tilbake til Tyskland er mer død enn levende. Til et samfunn som er utbombet og med sine traumer.

Ida Jackson: "Morfar, Hitler og jeg"

Når morfar var nazist ... 

Ida Jackson (f. 1987) omtales på Wikipedia både som blogger og forfatter. I årene 2007-2010 hadde hun Norges tredje mest besøkte blogg "Revolusjonært Roteloft"/"Virrvarr" (hun twitrer i dag under navnet Virrvarr). Hun har også engasjert seg i politikken (som leder av Rød Ungdoms lokallag i Moss i 2005-2006). Hittil har hun skrevet fem bøker, den siste sammen med Maren Kristiane Solli. 

Tidligere i høst var jeg på Aschehougs pressekonferanse, og der hørte jeg Ida Jackson presentere sin bok. Noe av det jeg bet meg merke i var at hun fremhevet at det nok var enklere for henne å skrive om bestefarens nazisme enn det ville vært dersom han hadde vært faren hennes. 

Jeg hadde vel egentlig ikke tenkt å prioritere denne boka i det hele tatt, mye fordi jeg har lest en hel del om hvordan det er å oppdage at nære og kjære var nazister under krigen. Blant annet har Bjørn Westlie gjort det i boka "Fars krig" (2008), og Morten Borgersen har gjort det i boka "Jeg har arvet en mørk skog" (2012). Her er for øvrig det vanskelige far-sønn-forholdet vel så sentralt som fedrenes fortid som nazister, selv om dette på en måte er to sider av samme sak. 

Det  er et par forhold som har gjort at jeg ombestemte meg. Det ene - og viktigste - er at et overveldende antall mennesker hvis boksmak jeg stoler på, har anbefalt boka. Det andre er at Ida Jacksons bok tilfører noe nokså nytt i diskusjonen. Hennes bok handler nemlig om et menneske hun elsket, morfaren Per Pedersen Tjøstland. Hva skjer når man tilfeldigvis oppdager at den morfaren man har elsket hele sitt liv, har en fortid som nazist? 

Det var et tilfeldig wikipedia-søk som gjorde at forfatteren oppdaget morfarens fortid. Hun var da 27 år, og hadde så langt i livet levd med forestillingen om at morfar var verdens snilleste og godeste menneske her på jord. Var det noen som virkelig hadde sett henne, så var det han. Kanskje var de av samme støpning de to? Opprørske, motstrøms, lite villige til å følge flertallet? Etter hvert som Ida Jackson graver seg ned i historien om morfaren, er det kanskje nettopp dette som slår henne: Hvor like hun og morfaren tross alt er/var. Kunne hun også ha blitt nazist dersom hun hadde vært født noen år tidligere?

Mens hun graver i fortiden, møter hun på mye motstand hos sin egen familie. Å ha en slektning som har vært nazist er ikke noe man bærer frem med stolthet. Det vil man aller helst glemme. Forfatteren møter også på utsagn ala "men han var så ung" og antydninger om at han ikke visste hva han egentlig var med på. Dette viser seg ikke å stemme i det hele tatt. For er det noe som dukker opp i all sin gru, så er det at morfaren visste meget godt hva nazismen sto for. Han etterlot seg mye skriftlig materiale fordi han var redaktør og journalist i avisen Germaneren. Hans innlegg fjerner enhver tvil om at han ikke skulle være en overbevist nasjonalsosialist. Dette måtte han også sone sin straff for etter krigen, og hans fortid gjorde at han valgte å trekke seg unna all offentlighet resten av sitt liv. 

Jeg beundrer den jobben Ida Jackson gjør når hun gransker både bestefaren og seg selv. Det må ha gjort vondt, og akkurat dette skriver hun mye om. Hvordan hun underveis gråt, var rasende og fortvilet. Likevel - hun legger alt hun finner frem på litteraturens alter, og bruker dette til å åpne opp nye dører både i seg selv og hos sine lesere. Samtidig opplever jeg at hun klarer det kunststykke ikke å kaste vrak på de gode sidene hos morfaren, dem hun opplevde gjennom hele sin oppvekst. For det går faktisk an å ha en ond fortid og likevel ha noe fint å gi til mennesker man bryr seg om! 

Forfatteren har selv vært opptatt av ekstreme holdninger, f.eks. i sin jakt på spennende konspirasjonsteorier, og kanskje er det nettopp dette som gjør at akkurat hun på et vis forstår bestefaren bedre enn resten av familien? Samtidig glipper resonnementene hennes noe fordi det jo er en stor forskjell på tanker og handlinger. Hun går etter min oppfatning også vel langt når hun nærmest likestiller traumene etter deltakelse i en krig på hhv. den riktige og den gale siden. Jeg tror selvsagt at det er like traumatisk å være vitne til andres død uansett hvilken side man kjemper på, men det er et hav av forskjell å komme hjem etter en krig som hhv. helt eller skurk ... At ingen hjemme forsto hva de hadde vært med på, var så sin sak, men det måtte definitivt være bedre å komme hjem som helt ... tross alt! Når det er sagt er det selvsagt prisverdig å forsøke å forstå hva morfaren hadde vært gjennom, selv om han havnet på feil side av krigen. 

Ida Jackson tegner også et interessant bilde av hvordan verden må ha fortonet seg den gangen bestefaren og andre tok de valgene de gjorde. Valg som i ettertid er blitt fordømt som landssvik, og som de måtte tåle å bli straffet for ... Ettertidens grelle flombelysning har gjort noe med hvordan man betrakter enkelthendelser og valg, og disse valgene ville selvsagt ha stått i et helt annet lys dersom det var Tyskland og ikke de allierte som hadde vunnet krigen. Vi omdefinerer hva som er ondt og hva som er godt alt etter hvem som vant krigen. 

Størst inntrykk gjorde faktisk forfatterens beskrivelse av forholdet til moren og slektningene underveis i skriveprosessen. Fra å ha strittet fullstendig i mot i begynnelsen, var moren etter hvert med på å gi Ida Jackson opplysninger som ytterligere bidro til å nyansere bildet av morfaren. Som hun skriver i etterordet:

«Denne boken er dedisert til min mor. Uten henne ville jeg har skrevet en bitrere, hardere og dårligere bok. Den er også til faren min, for å ha tatt vare på familiehistorien for moren min til hun orket å ta vare på den selv. Det er til søstrene mine, for å ha lyttet. Det er til tantene mine og onkelen min, for å ha lest, selv om de først sa at de ville slippe å lese. Den er spesielt til den eldste tanten min, som har delt viktige faktaopplysninger og en sterk historie.»

Alt i alt synes jeg at "Morfar, Hitler og jeg" er en godt skrevet bok, som tilfører noen nye perspektiver på ting jeg trodde jeg hadde lest nok om fra før av. Ida Jackson er befriende forfriskende i sin skrivestil, og hun er ærlig og åpen til siste trevl. Dette er også styrken ved boka. Svakheten er at det - litt etter øynene som ser, selvsagt - er noe svikt i enkelte av resonnementene. Kanskje er disse resonnementene helt nødvendige grep for at forfatteren selv skal forstå sin morfar bedre, mens jeg tenker at dette hadde mindre interesse for meg som leser. Dette gjør at boka ikke kommer helt i toppskiktet hos meg. Runa Eilertsen leser nydelig! Jeg anbefaler gjerne denne boka - kanskje særlig til den yngre garde som er ute etter å utvide sin forståelse av 2. verdenskrig i Norge. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oppleser: Runa Eilertsen 
Spilletid: 8 t 25. min. (antall sider: 264)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget 

Ida Jackson (Foto: Erik Dyrhaug - lånt fra Aschehoug)

Andre omtaler av boka:
- Klassekampen v/Sigrun Slapgård - 27. september 2014 - Ei ny fortid - Eit wikipediasøk og du har fått ei ny fortid: Morfar var ikkje berre den varme handa å halde i, han var nazist og frontkjempar. Med eit tastetrykk ramlar du inn i den mørkaste delen av norsk historie og det råkar deg i den mjukaste delen av hjartet. Det slår inn i deg og din nærmaste familie anten du vil eller ei. ... Ida Jackson har levert eit viktig og velskrive bidrag til det foranderlege bildet av krigen, ho må lesast – og diskuterast. Dette er ei bok som tar tak i deg, anten du er sytten eller sytti.
- Artemisias Verden - 24. oktober 2014 - Jeg synes at Ida Jackson har skrevet en modig, ærlig og svært personlig bok. Jeg tenker også at det er en viktig bok. Den gir ingen svart-hvit fremstilling av en morfar som et ondt monster, eller noe som skal bortforklares, eller unnskyldes. Hun har gjennom skrivingen bearbeidet sine følelser og forhold til bestefaren. Hun har hylt, grått, hatet det han har gjort, men står igjen med at han faktisk gjorde det han gjorde, var den han var på godt og vondt, men at det ikke tar fra henne minnene om den gode morfaren, for han var det også. Mye mer kunne vært sagt om denne boka, men jeg anbefaler deg virkelig å lese den selv. Boka er dessuten veldig godt skrevet. 
- Bøker & Bokhyller - 23. oktober 2014 - Jeg føler at dette er ei klok og viktig bok, og håper at mange tar seg tid til å lese den. Til tross for at det stadig dukker opp nye kriger og grusomme konflikter rundt om i verden (Dessverre også nærmere og nærmere vår egen lekegrind), så bør vi ikke se på andre verdenskrig som et avslutta kapittel vi kan gjemme og glemme. De årene i norges- og verdenshistorien er fortsatt med som en del av oss, og kanskje er det ekstra viktig at det her en en ung stemme som viser at krigen faktisk har vært med på å prege henne.
- Bok & Blogg - 27. oktober 2014 - Ida Jacksen oppsporer kilder og intervjuer familiemedlemmer for å følge i morfarens fotspor, og hun løser oppgaven veldig godt. Hun har stor vilje til å sette seg inn i hva som kunne få morfaren til å melde seg inn i NS og handle slik han gjorde. Han er tross alt en av hennes nærmeste og en morfar som hun var svært glad i og som var en støttende person for henne i oppveksten. Nettopp det at hun har et så sterkt personlig forhold til den Per Pedersen Tjøstland, gjør at vi som lesere får et unikt innblikk i biografien til en nazist og nazismen som ideologi i praksis.
- Tones Bokmerke - 26. oktober 2014 - Selv om leseåret 2014 ikke er slutt enda , tror jeg Morfar, Hitler og jeg blir «Årets bok» for meg. Det er en viktig bok selv om både tilblivelsen og resultatet er smertefull for forfatteren og familien. Uten at slike historier fortelles vil lidelsene til alle de som var direkte offer for ekstreme nasjonalsosialisters ytringer og handlinger bli glemt. Den er viktig fordi den gir innsikt og grunnlag for refleksjoner og debatt. Både om historiske hendelser og hendelser som ligger mer nært oss i tid. Men også dagens samfunn der trenden er at ekstremister handler mer og mer alene. Var det volden morfaren ble utsatt for under oppveksten som gjorde til at han tok valget fra å bare sympatisere til å handle; å bli SS-soldat. Det er ingen skråsikker bok der forfatteren gir inntrykk for å ha svar på temaene hun skriver om. Forfatteren er åpen og modig som trekker sammenligninger mellom morfarens politiske ståsted og det ståstedet hun selv hadde den tiden hun var politisk langt ute på venstresiden med hodet fullt av konspirasjonsteorier ...

- Kleppanrova - 25. oktober 2014 - Det er skikkelig skrekkelig, vanskelig og skjønne at folk blir slik og kan handle slik, men samtidig en viktig bok som belysende tematikken så fantastisk!Den er så velskrevet og personlig at jeg ble virkelig rystet, her snakker vi om skikkelig godt innhenting av bakgrunnstoff, skriving, linking til nåtidens dataspill og utrolig flotte refleksjoner! Skrivestilen, komposisjonen og fortellerteknisk er den fantastisk bygd opp, så jeg skjønner at dette har tatt lang tid å få puslet sammen. Jeg synes også det er spesielt at hun fikk så god kontakt med moren sin etter å ha vært på kanten med henne. De har funnet hverandre igjen gjennom dette bokprosjektet, flott! En sjelden bok som slår deg midt i magen!
- Tine sin blogg - 1. desember 2014 - Ikke tenk at det blir alt for mange bøker om 2. verdenskrig, denne boken er annerledes og absolutt en bok jeg vil anbefale deg å lese eller lytte til. Måten forfatteren har skrevet denne boken gjør at familien hennes fremdeles kan gå med hevet hode, for hun har tatt for seg hendelser på en saklig måte, uten spesielt mye føleri. Mot slutten når hun går inn på det som skjedde etter krigen, beskriver hun medmennesket Per Pedersen, og tårene mine tar til å trille. Han blir fremstilt som et godt menneske, bedre enn meg og mange andre, og jeg raser innvendig fordi jeg vil ikke synes synd i ham.

Leon Leyson: "Gutten på trekassa"

En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ... 

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen. 

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død. 

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid. 

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel. 

Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv)

Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd. 

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)

Krakow - Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv)

Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte. 

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt  for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)

"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var. 

Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg som godt voksen hadde problemer med å forholde meg til teksten.

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Leon Leyson

Andre omtaler av boka:

- Bok-Karete - 5. mai 2014 

Kristine Storli Henningsen: "Om vi heftes underveis - Krigsseilerne og deres familier"

Om krigsseilernes skjebner

Kristine Storli Henningsen (f. 1974) er forfatter og journalist, og hun har tidligere utgitt serieromanen Sofia på Måkeøya (i tolv bind) og romanene "I skyggen av store trær" (2012) og "Innlandshete" (2013). Tilfeldigheter har gjort at hun nå har skrevet om krigsseilerne og deres familier (i sakprosa). Det hele begynte med at hun skulle skrive noen artikler om trebåtfestivalen i Risør det året denne var dedikert krigsseilerne (2012). Dermed var nysgjerrigheten vekket, og så ble det til slutt bok av det. 

Det er ikke skrevet veldig mange bøker om de norske krigsseilerne fra andre verdenskrig. Jeg vil anta at den litteraturlisten Kristine Storli Henningsen har tatt med i herværende bok inneholder det meste av dokumentarbøker/sakprosa på dette området, og da teller jeg ni bøker. I tillegg har Jon Michelet utgitt to av i alt tre planlagte romaner (i en trilogi) om krigsseilerne. 

Boka er delt i tre; førkrigstid (-1939), 2. verdenskrig (1939-45) og etterkrigstid (1945-). Vi introduseres for den ene krigsseileren etter den andre, samtidig som det er historien om Else og Leif Heimstad og deres innsats for krigsseilerne som på en måte går som en rød tråd gjennom hele boka. 

Det første man må ha klart for seg når man snakker om krigsseilerne er at deres krig varte lenger enn den gjorde for folk hjemme i Norge. Krigen begynte nemlig  høsten 1939 og den varte helt til Japans kapitulasjon i august 1945. Norge hadde på den tiden 1024 handelsfartøyer i utenriksfart, og vår flåte var blant verdens største. 694 av de norske fartøyene gikk tapt i løpet av krigen, og 3734 sjøfolk mistet livet. Og bare for å ha sagt det først som sist: krigsseilerne var ikke soldater. Like fullt handlet deres virke om et være eller ikke være under krigen, fordi de fraktet livsviktige varer fra havn til havn. Den størst trusselen var tyske ubåter - og dem var det mange av - og det var først mot slutten av krigen at de allierte klarte å slå tilbake mot disse. Da okkupasjonen av Norge var et faktum etter 9. april 1940, var det heller ikke helt kurrant å reise hjem. Mange forble derfor på sjøen til krigen var over.

Henningsens bok handler i første rekke om hvordan det var for ungutter å seile til sjøs i tiden før og under krigen, og hva den stadige trusselen om å bli senket gjorde med dem. Ikke minst får vi også et innblikk i hvordan det var for dem hjemme som ble gående og vente i det uvisse ... Dessuten handler boka om hva som møtte krigsseilerne hjemme i Norge da krigen var over. 

"Noen få ildsjeler kjempet for krigsseilerne. To av dem var Leif Heimstad, som selv var krigsseiler, og kona Else. Sammen kjørte de rundt og registrerte krigsseilere fra hele landet, så de samlet kunne søke om krigspensjon. De åpnet sitt hjem for dem som trengte det, og bygget en trygg havn for krigsseilere og deres familier: Konvoibyen i Risør. I 2007 ble Else og Leif slått til riddere av første klasse for sitt arbeid. 

Dette er Elses historie, og fortellingene til gjenlevende krigshelter og pårørende. Det er en historie om bitterhet og takknemlighet. Om eventyr og tragedie. Om vennskap og svik. Men først og fremst er det en historie om å kjempe for noe som er større enn deg selv." (side 10)

Historiene vi får høre er både spennende, eventyrlige, tragiske og grufulle. For unggutter som hadde vokst opp i nokså kummerlige kår, var det så klart et eventyr å reise til sjøs. De fikk oppleve verden, fikk ansvar, steg i gradene og tjente egne penger. Lite ante de vel hva som skulle skje da andre verdenskrig var et faktum. Men til tross for redsel og angst for ubåter og den slags, var det ikke mange som valgte å reise hjem. Det var på sjøen de følte seg hjemme, og det var der de ønsket å være. Mange opplevde gang på gang å bli torpedert, slik at de måtte ut i livbåter. Når de var en del av en konvoi, var det forbudt for fartøyene å stoppe opp og snu for å plukke opp overlevende, så det var mer flaks enn noe annet at de overlevde. Men mange gjorde ikke det ... Deres historie er det ingen som kan fortelle. 

Etter krigen var det ikke noe apparat som tok i mot krigsseilerne og hedret dem som de heltene de tross alt var. Mange slet med psykiske problemer og døyvet sine sjelelige smerter med alkohol. Heldige var de som hadde en familie å komme hjem til, men heller ikke for dem var det enkelt. Ofte rammet deres problemer hele familien, og man måtte regne med et eller flere nervøse sammenbrudd etter hjemkomsten, hvis det da ikke også handlet om alkohol ... 

"Psykiater og obsertløytnant Pål Herlofsen sier det ikke var noe apparat til å fange opp sjøfolkene da de kom hjem til Norge. Ettersom de ble regnet som sivile, og ikke soldater, var det ingen etablert struktur som de kunne henvende seg til for å få hjelp. Det tok også mange år før Norge forsto og erkjente at krigsseilerne hadde vært gjennom harde påkjenninger." (side 102)

Leif og Else Heimdal (Foto: Gro Larsen)

Det skulle gå mange år, skammelig mange år, før det forsøksvis ble gjort noe fra myndighetenes side for å gi krigsseilerne en form for økonomisk kompensasjon for det de hadde vært gjennom. Under Borten-regjeringen ble det i 1972 besluttet at 55 millioner kroner skulle bevilges krigsseilerne og deres etterlatte i et ex gratia-oppgjør, dvs. et oppgjør i "nåde og erkjentlighet". Det var i det minste noe, men neppe tilstrekkelig som oppreisning. Dessuten kom dette for sent for mange, som for lengst var døde. Oppi alt dette var den innsatsen Else og Leif Heimstad gjorde, og som forhindret at mange rett og slett gikk fullstendig til grunne, kanskje det viktigste bidraget av dem alle. De betalte en høy pris for sitt arbeid - intet privatliv, dårlig privatøkonomi, lite forståelse fra omgivelsene ... En heroisk innsats som er en bauta verdt, tenker jeg ... 

For meg som ikke har lest noe om krigsseilerne tidligere, var dette en fin innføring i et tema det var interessant å lære mer om. Ikke bare handler dette om vår nære historie, om andre verdenskrig - men den gir også innblikk i enkeltsjebner fordelt over hele landet. Boka er skrevet i et lettfattelig språk, og historiene er både interessante og gripende. Det som likevel trekker noe ned er at boka ikke er dobbelt så tykk. En del blir naturlig nok nokså overfladisk behandlet i og med at boka kun rommer 164 sider. Men ser man bort fra det er dette en viktig bok som inneholder historier det er viktig å få nedtegnet før tidsvitnene dør ut. Forfatteren har selv intervjuet flere av de gjenlevende krigsseilerne selv. 

Jeg kjenner selv ingen krigsseiler. Derimot har jeg en morfar som var soldat under krigen og som kjempet i Narvik, og som fikk innvilget sin krigspensjon sånn ca. et halvt år etter at han døde (i 1975) - 30 år etter krigens slutt ... Derfor kjenner jeg smerten til krigsseilerne på kroppen når jeg leser om deres kamp for et verdig liv etter sin heroiske innsats under andre verdenskrig. Dette er historier som gjør inntrykk, som setter seg i kroppen og som gjør noe med en som leser. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt: 2014
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 164
Takk til forlaget for leseeks. av boka!

Kristine Storli Henningsen (Foto: Pernille Vestengen)

Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Pernille Vestengen - 22.03.2014 - Krigsseilernes historie i ny bok
- Tines blogg - 06.04.2014
- Bok-Karete - 30. mars 2014 - Intervju med Kristine Storli Henningsen

Salmund Kyvik: "Mørketid - bok nr. 1: Uskyld for fall"

Ny romanserie om den tyske okkupasjonen av Norge under andre verdenskrig

På Schibsted forlags nettsider kan jeg lese at Salamund Kyvik (f. 1949) tidligere har skrevet romanseriene Inga Torfinnsdatter og Kapteinens datter (den førstnevnte ble utgitt på Cappelen Damm, den sistnevnte på Aller forlag). I disse dager debuterer han med romanserien Mørketid, hvor handlingen er lagt til andre verdenskrig i Norge. 

Jeg er til vanlig ingen seriebokleser, og må nok tilbake til tenårene sist gang jeg leste en romanserie som dette. Jeg har av ulike årsaker vært litt nysgjerrig på konseptet, kanskje mest av alt i forhold til de litterære kvalitetene. Derfor har jeg i grunnen vært litt på jakt etter en romanserie som i så måte kunne passe for meg. Denne gangen var det en kombinasjon av tilfeldigheter og temaet for serien - andre verdenskrig - som trigget min interesse, og som fikk meg til å tenke at jeg jammen skulle prøve meg på Mørketid-serien.

I denne første boka er det en engere krets av personer vi introduseres for - alle presentert på side 7 i boka. I første rekke er det familien Henriksen, som består av far Frode, som er journalist i Aftenposten, kona Marianne, som er hjemmeværende men som ønsker å komme ut i jobb nå som barna har blitt så store, og deres tre barn Hilde på 17, Ellen på 18 og Kristian på 15 1/2 år. De bor på Bekkelaget i Oslo. 

I bokas åpningsscene er Frode på reportasjeoppdrag i Berlin og vi skriver mai 1939. Han blir her vitne til den euforiske stemningen rundt Hitler, Føreren, som står i en giv akt-posisjon i bilen, mens denne snirkler seg fremover i folkemengden. På en måte skremmende, samtidig som det er ikke rent lite fascinerende ... 

" - Temmelig spesiell stemning her, bemerket han til fotografen, Henrik Larsen, som også var med på reportasjereisen. Han prøvde å gjøre stemmen så rolig og tørr som mulig, likevel klarte han ikke å holde den stødig. Da han straks etter måtte gjenta ordene med større kraft for at Larsen skulle høre dem i alt ståket, ble den skjelvende undertonen enda tydeligere, selv om dette ikke var annet enn et tilfeldig avbrekk etter en kort og temmelig hektisk rundtur i Tyskland. Orden og intens travelhet hersket overalt, og det var et uvant innslag av uniformer i gatebildene. Sannelig hadde landet endret seg siden han var her nede for en del år tilbake for å skrive om depresjonen i Tyskland." (side 10)

Henriksen-barna er som alle andre barn - opptatt av å hevde seg i venneflokken og av det annet kjønn. For Hilde er det imidlertid litt mer alvorlig, for hun er så inderlig forelsket i Tor, en gutt som går i Ellens klasse. Og for å imponere ham har hun meldt seg på et idrettsstevne og skal løpe 200 meteren. Faren har nedlagt forbud mot kjæresterier inntil døtrene er ferdig med skolegangen, og han misliker i særdeleshet at Hilde skal delta i et idrettsstevne. Han er overbevist om at idrett på dette nivået ikke er bra for jenter, og ønsker å forby henne dette. Men Norge er i en brytningstid, hvor kvinnene gjør seg stadig mer gjeldende, og selv ikke det faktum at han ikke ønsker at kona skal gå ut i arbeid, forhindrer Marianne i å takke ja til en deltidsjobb hos kjøpmann Jacobsen på Holtet. Like så lite som et forbud forhindrer datteren i å delta på idrettsstevnet ... Han føler at han ikke får være mannen i heimen, den som faktisk har det siste ordet, og frykter hva folk vil si.

"- Hva ville folk tro om oss hvis du gjorde noe slikt? At jeg ikke er i stand til å forsørge min egen familie? klarte han endelig å presse frem. Så gikk den første forskrekkelsen over i sinne. - Skal dette være et forsøk på å presse meg enda lenger når det gjelder husholdningspenger? Så simpelt av deg å bruke sånne metoder, Marianne!" (side 43)

Vi får underveis kjenne på kroppen hvor lite alvorlig myndighetene i Norge faktisk tar det som skjer i Tyskland. Selv ikke invasjonen av Polen får angsten til å stige. Polen er jo så langt unna, tross alt. Kristian melder seg inn i Norsk Samlings hirdbevegelse, og heller ikke dette får foreldrene til å reagere. For er det i grunnen ikke en slags uskyldig speiderbevegelse med litt politisk budskap? Og den usikre gutten blomstrer jo etter at han fant et fellesskap der! Ung og idealistisk som han er får han blant annet for seg at han vil verve seg som soldat til vinterkrigene i Finland, for å forsvare Norden mot bolsjevikene, den største trusselen mot fred. Dette klarer foreldrene hans å snakke ham ut av. I det hele tatt skjer det en rekke nokså urovekkende ting, som ingen reagerer på - ikke før det er for sent. 

Parallelt følger vi den jødiske familien Rubinstein i utkanten av Hamburg, som etter hvert flykter til USA, og aner at de etter hvert skal få en rolle i de følgende bøkene. Det bygger seg også opp til konflikter både her og der, som vi skjønner skal få stor betydning etter invasjonen av Norge, hvor mange mennesker som får urovekkende mye makt ønsker å ta igjen for tidligere opplevd urett ... 

Uten å røpe for mye av handlingen kan jeg i alle fall si at invasjonen av Norge er et faktum ved avslutningen av bok nr. 1, og at det er mange løse tråder som vi må inn i bok nr. 2 for å finne fortsettelsen på. Det handler om forelskelser, om å ta ulike valg som senere vil få større konsekvenser enn noen kan ane, om familiehemmeligheter og mye, mye mer. 

Og jeg, som i godt voksen alder har debutert i serieromanenes verden, må si at jeg så langt er positivt overrasket både over kvaliteten på denne første boka og over historien og dens dramaturgi. Jeg synes nemlig at forfatteren her har lykkes med å skape troverdige karakterer i sin bok, og at han også har klart å skape et autentisk førkrigsmiljø som jeg uten videre kan tro på. Vi får innblikk i en gryende kvinnefrigjøring, og dessuten i uskyldens Norge - før det for alvor braket løs og landet ble del av den tyske invasjonen, som skulle vare i fem år. Selv om jeg ikke vil si at språket i "Mørketid" er veldig litterært, opplevde jeg boka som veldig greit skrevet. Det språklige irriterte meg ikke en eneste gang, faktisk. Derimot fant jeg noen av kjærlighetsscenene litt småpinlige. Jeg leste boka ut i et eneste jafs, rett og slett fordi jeg bare måtte lese videre. Alt i alt en noe over middels leseopplevelse for min del! For yngre lesere vil jeg anta at dette er en serie som må være et scoop i forhold til å få innblikk i hva som egentlig skjedde forut for og under andre verdenskrig i Norge! 

Det er noe uklart hvor mange bøker som kommer til å inngå i Mørketid-serien. Det kommer sikkert an på hvor godt serien slår an. Imidlertid er det antydet at det kan dreie seg om rundt 20 bøker. Jeg aner ikke om jeg kommer til å følge serien så lenge, men er nokså sikker på at jeg kommer til å lese den neste boka i serien - og så tar jeg det derfra. Neste bok i serien utkommer 17. mars 2014, og heter "Farlige forbindelser".

Utgitt: 2014
Forlag: Schibsted
Antall sider: 298
Takk til forlaget for leseeksemplar!

Salamund Kyvik