Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ...
Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen.
Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død.
 |
| Krakow (bilde fra eget bildearkiv) |
I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel.
 |
| Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv) |
"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)
 |
| Krakow - Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv) |
Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...
"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)
 |
| Krakow (bilde fra eget bildearkiv) |
Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg som godt voksen hadde problemer med å forholde meg til teksten.
Utgitt: 2013
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!
 |
| Leon Leyson |
- Bok-Karete - 5. mai 2014
Flott omtale, fint med illustrasjonene....
SvarSlettTakk, Randi! ;-)
SlettKrakow har aldri vært på listen over storbyer som skal besøkes, men jeg ser at det kanskje ligger en perle og venter på meg. Filmen Schindlers liste har jeg ikke sett, har tenkt at den er for tøff, men nå forstår jeg at Schindler var et lyspunkt for jødene, og at han sto for at mange ble reddet ut av det redselsfulle. Boktittel noteres - takk for fin omtale!
SvarSlettKrakow er en veldig fin by som det er vel verdt å besøke, faktisk! Mannen min og jeg var der i 2007, og i den forbindelse besøkte vi også Auschwitz-Birkenau og Saltgruvene, i tillegg til at vi fikk med oss det meste av interessante bygninger - som markedshallen på torget, Maria-kirken, domkirken, slottet etc.
SlettDet var utrolig sterkt å besøke Auschwitz-Birkenau, og når jeg siden leser om jødeutryddelsen er det nesten som jeg er der selv. Dette temaet interesserer meg veldig, som du sikkert har skjønt! Holocaust-litteraturen er for øvrig av noe vekslende kvalitet, og denne boka befinner seg godt over midten, synes jeg.
Polen er i det hele tatt et veldig interessant land. Jeg har vært både i Warszawa, Gdansk og Sopot, og kommer til å reise flere steder i dette landet i fremtiden!
Krakow er en by jeg har på ønsker-å-dra-til-lista mi, og da skal jeg få lest denne boka på forhånd. Schindlers liste har jeg også sett et par ganger, en sterk film, som mye annet om Holocaust. Takk for tips.:)
SvarSlettVeldig artig å se at flere - også du - fikk lyst til å lese denne boka!
SlettKrakow er en fantastisk fin liten by, som jeg i sin tid besøkte på vinteren, men som jeg absolutt kunne tenke meg å oppleve på sommeren. Det beste med byen er at den er 100 % bevart, og at det faktisk er originalbygningene som står der. Byen ble jo ikke bombet eller ødelagt på annen måte under krigen.
Jeg er så glad du skriver det om at voksne også godt kan lese denne boka. Jeg tror at en bok som denne kanskje vokser litt med deg jo eldre du blir? Jeg leser f.eks. Anne Franks dagbok annerledes nå enn da eg var ti.
SvarSlettOpplevde du dette som en troverdig bok? Eller, det ble kanskje litt feil formulert. Virker det som om boken er lagt opp etter filmen om Schindler eller "står den på egne ben" også?
Spennende med egne illustrasjonsfoto.
Dersom du har netflix og ikke har sett den ennå, så vil jeg anbefale dokumentaren "Inheritance". Sterk dokumentar hvor datteren til Amon Goeth møter Helen Jonas-Rosenzweig (aka Helen Hirsch i Schindlers liste) i Plaszow.
For å være helt ærlig så skjønte jeg ikke før etterpå - ikke før noen gjorde meg oppmerksom på det - at dette var en barnebok. :-) Jeg tenkte overhode ikke på at det var nettopp det mens jeg leste. I ettertid ser jeg kanskje at dette er grunnen for at mye blir litt overtydelig fortalt og at språket er så pass enkelt at jeg nettopp har bemerket at dette ikke er stor litteratur. Her er det faktisk mulig at jeg har vært vel streng i min bedømmelse, fordi jeg har vurdert boka ut fra litt feil premisser.
SlettJeg opplevde denne boka som veldig troverdig. Og den står på egne bein i forhold til Schindlersliste-boka (og filmen). Dessuten synes jeg det er ok å lese om jødenes opplevelser fra forskjellige land, og Krakow har jeg ikke hørt veldig mye om - bortsett fra i Schindlers liste.
Dokumentaren du nevner høres ut som noe jeg absolutt bør få med meg! Takk for tipset!
Ja, litt moro å trekke frem egne bilder når jeg tross alt har vært mange av de stedene jeg leser om. ;-)