Revitalisering av en filmblogg - tre nye filmomtaler

Jeg er sikkert ikke alene om å kjenne på stresset opp mot jul i disse dager. Det er tusen ting man skal rekke både på jobb og hjemme. Når jeg har det slik, går antall leste bøker ned, og antall filmer jeg får sett, opp. Å se en god film er nemlig utmerket når man ønsker seg litt avkobling - og perfekt som avslutning på en hektisk dag. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå har jeg sjansen til å revitalisere min filmblogg, som en gang var ment å skulle ta like mye plass på denne bloggen som bøkene ... (Samtlige linker nedenfor peker til mine tidligere innlegg her på bloggen.)

Tidligere i høst har jeg skrevet om filmene "Sideways" (2004), "In the Mood for Love" (2000), "Dinner" (2017), "Du forsvinder" (2017) og "The Lobster" (2015). Og for mindre enn en uke siden skrev jeg om filmene "I am not your negro" (2016), "Victoria and Abdul" (2017), "Lady Macbeth" (2016), "Loving Vincent" (2017), "Kings Bay" (2016) og "Kelly´s Heroes" (1970). Nå er jeg klar med filmene "Café Society" (2016), "Turist" (2014) og "Under kirsebærtrærne" (2015). Dessuten har jeg skrevet om "Den andre siden av håpet" (2017), "The Square" (2017), "Hva vil folk si" (2017),"Dumplings" (2014), "Dunkirk" (2017) og "The Sense of an Ending" (2017).

"Café Society" (regissør: Woody Allen) - 2016

Jeg har tidligere hatt et noe blandet forhold til Woody Allen og hans filmer, men etter at han selv sluttet å spille den samme rollen om og om igjen i sine filmer, har min begeistring tiltatt i styrke. "Café Society" skuffet ikke!

Vi befinner oss i Hollywood på 1930-tallet. Jødiske Bobby Dorfman (spilt av Jesse Eisenberg) har kommet fra New York til Hollywood for å prøve lykken, og han oppsøker sin onkel i håp om at han skal skaffe ham en jobb. Jobb får han, og samtidig forelsker han seg i onkelens sekretær. Det bygger opp til komplikasjoner fordi det viser seg at onkelen har en affære med den samme kvinnen, til tross for at han har vært gift i 25 år. Hvem velger hun? Den keitete unge gutten som hun er forelsket i, eller hans rike onkel, som er dobbelt så gammel som hun selv?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av plottet i filmen, men kan si såpass at dette er en kjærlighetsintrige i kjent Woody Allen-stil. Jesse Eisenbergs rolletolkning av Bobby Dorfmans utvikling fra en keitete og naiv ung mann til en verdensvant nattklubb-vert er flott. Ekte kjærlighet settes opp mot verdien av mye penger og et overfladisk Hollywood-liv i sus og dus. Hva er igjen når kjærligheten ikke er der? Er det nok å bli elsket, uten å elske selv?

Jeg anbefaler "Café Society" sterkt!

Fra før av har jeg omtalt "Blue Jasmin" (2014), "Midnight in Paris" (2011) og "Vicky Cristina Barcelona" (2008) her på bloggen - alle med Woody Allen som regissør. 

"Turist" (regissør: Ruben Östlund) - 2014

Det er ikke mer enn ca. en måned siden jeg så Ruben Östlunds prisbelønte film "The Square" på kino. I den forbindelse ble jeg oppmerksom på "Turist", som er tilgjengelig på Platekompaniet for tiden. 

En familie på fire har reist på skiferie i Alpene, hvor de skal være i fem dager. Tomas har jobbet enormt mye i det siste, men disse fem dagene skal kun handle om familien. 

På feriens andre dag sitter de og spiser på en uterestaurant med panoramautsikt utover dalen. Jevnlig høres "skudd", som handler om utløsning av kontrollerte snøskred fra snøskavler som har bygget seg opp her og der. 

Mens de sitter og spiser middag, blir de vitne til ett av de kontrollerte snøskredene. Det ser vakkert og fascinerende ut. Men så utvikler det seg på en skremmende måte og plutselig ser det ut til å ville ramme alle som sitter på uterestauranten. Folk skriker i panikk, og en av dem som grabber tak i mobiltelefonen og hanskene sine og rømmer fra stedet, er Tomas. Tilbake sitter hans kone som aldri rekker å komme seg unna i tide, fordi hun først og fremst tenker på å få barna i sikkerhet ... 

Det viser seg at katastrofen aldri kommer, og at alle som ble igjen på uterestauranten er "rammet" av snøføyke og ikke et reelt skred. Det var med andre ord aldri farlig - det bare så slik ut. 

Tomas kommer tilbake, og i begynnelsen nekter han for at han bare stakk av. Hans kone er i sjokk. Hun aksepterer at han "bare" stakk av, selv om hun også bebreider ham for dette - at når det kom til stykket, tenkte han bare på seg selv ... Men det verste for henne er at han benekter at han faktisk bare stakk av ... Resten av filmen handler om hvordan dette påvirker deres forhold, samt hva dette gjør med barna. 

Tankevekkende film som er vel verdt å få med seg! 

"Under kirsebærtrærne" (regissør: Nami Kawase) - 2015

Denne filmen har jeg lenge vært veldig nysgjerrig på - ikke minst fordi jeg har en drøm om å komme til Japan og spesielt Tokyo under kirsebærblomstringen. Filmen fikk litt blandede kritikker da den gikk på norske kinoer for litt over et år siden. 

Vi møter Sentaro som tilbringer alle dagene sine i en liten bod, der han selger doryaki. Dette er små pannekaker fylt med søte azuki-bønner. En dag dukker 76 år gamle Tokue opp i boden hans. Hun har søkt på en ledig deltidsstilling hos ham. Sentaro avviser henne. Jobben som doryaki-selger er nemlig hard, og han tenker at hun ikke har helse til å klare denne jobben. Tokue gir seg likevel ikke, og noen dager senere kommer hun innom med sitt eget hjemmelagede bønne-syltetøy. Sentaro smaker på dette etter at hun har gått, og det er noe av det beste han noen gang har smakt. Det ender med at Tokue får jobben likevel. Det nye syltetøyet gjør at salget går i været, og at Sentaro tjener penger som aldri før. 

Lykken varer imidlertid ikke evig ... En dag dukker en kvinne opp i kiosken. Sentaro står i gjeld til henne, og dette minner hun ham på. Dessuten har hun fått høre noe om Tokue, som vil ødelegge pannekakesalget dersom det kommer ut ... Dette påvirker de valgene Sentaro etter hvert tar.

Handlingen i filmen er tynn, men den som ikke blir sjarmert likevel, har et hjerte av stål, tenker jeg. Her er uansett noen lag som den tenksomme seer vil få med seg. Det handler blant annet om møtet mellom det tradisjonelle og det moderne. Dessuten handler det om levde liv som ikke ble akkurat slik man hadde tenkt. Og om hvordan vi lar oss påvirke av andres syn på ting, uten å tenke selv ... Deler av filmen har den vakre kirsebærblomstringen som kulisse, mens det mest av alt handler om mat laget av en dyptfølt kjærlighet.

En søt og sjarmerende film som jeg antar vil gå rett hjem hos mange!

Filmer jeg har sett i høst - et samleinnlegg

På min blogg har bokanmeldelser tatt størst plass det siste året. Det er også disse innleggene som trekker flest lesere til bloggen min. Jeg har likevel insistert på at dette er både en litteratur- og filmblogg, fordi film står mitt hjerte så nær. Svært ofte baserer film seg på bøker, og på den måten hører de ofte sammen, synes jeg. Noe av det interessante jeg har vært vitne til i alle de årene jeg har blogget, er at flere og flere bloggere også skriver om film på sine bokblogger (mens jeg til å begynne med var nokså alene om dette - i alle fall ut fra hva jeg fikk med meg). Jeg er for øvrig både en lidenskapelig boksamler og filmsamler. Aller helst vil jeg ha DVD`ene på de filmene jeg liker aller best - selv om jeg allerede har sett dem på kino. 

Å, hvor gjerne jeg skulle hatt tid til å omtale hver eneste av de filmene jeg ser! Tiden strekker dessverre ikke til. Tidligere i høst laget jeg et samleinnlegg på filmer jeg hadde sett i det siste. Jeg kom til at det var bedre enn å la filmene forbigås i stillhet. Denne gangen forsøker jeg meg på et nytt samleinnlegg. 

Jeg forsøkte lenge å få tid til å se "I am not your negro" (2016) på kino, for den gikk riktig lenge før den ble ut av kinoprogrammet.  Jeg fikk det bare ikke til. Jeg var derfor lykkelig da den relativt raskt kom ut på DVD tidligere i høst, fordi dette gjorde terskelen til å få sett den, så mye, mye lavere. 

"I am not your negro" baserer seg James Baldwins påbegynte bok "Remember This House". Baldwin døde etter kun å ha fullført 30 sider av en bok som var ment å skulle bli en "revolusjonær og dypt personlig tekst, med utgangspunkt i Baldwins erindringer av sine venner, borgerrettighetsforkjemperne Malcolm X, Medgar Evers og Martin Luther King". (sitat fra baksideteksten på DVD´en) 

Denne dokumentaren er knallsterk, og tar for seg rasekampene på 1960-tallet i USA. De hvites hat overfor de fargede, her med dokumentariske filmklipp, er sjokkerende! Det visuelle er knallsterkt! Men selv det som ikke bare handler om vold mot de fargede, er tematikken sterkt tankevekkende. F.eks. ble fargede skuespillere fremstilt fullstendig uten sex appeal, og filmroller som ble dem til del var som regel som tjenerskap og lignende. Alt for å segmentere at de fargede var en underklasse i samfunnet. 

Denne filmen skal jeg se flere ganger! Og jeg anbefaler den selvsagt sterkt! Det er Raoul Peck som har regissert den. 

"Victoria and Abdul" (2017) hadde Norgespremiere på kino i slutten av september i år, men er nå tatt ut av programmet. DVD´en blir tilgjengelig på det norske markedet en gang i 2018. Selv så jeg filmen på kino nylig. Stephen Frears har regissert filmen. 

Jeg har alltid latt meg fascinere av dramaer der kjente historiske personer opptrer. Det kan dreie seg om kunstnere (i begrepets videste betydning), maktpersoner (som konger og dronninger og andre statsoverhoder) og mennesker som har endret verden på en eller annen måte. I den sammenheng blir nok historien i "Victoria and Abdul" nokså "liten", men jeg vil likevel hevde at den er severdig. 

Det handler om et vennskap mellom en dronning og hennes indiske tjener. Dronning Victoria levde fra 1819 til 1901, og vennskapet som beskrives i denne filmen oppsto angivelig mellom 1887 og varte frem til dronningens død. Er historien sann? Ja, et godt stykke på vei. Dvs. det vi vet er at det var et vennskap mellom den aldrende og svært så ensomme dronningen, hvis liv kun handlet om en uendelighet av kjedsommelige middager, og indiske Abdul Karim som kom fra India i forbindelse med et jubileum. Innholdet i dette vennskapet er nødvendigvis oppdiktet, fordi kongehuset sørget for å utslette alle spor etter det hele da dronningens død var et faktum. 

Judi Dench spiller dronning Victoria på en fantastisk måte! Ali Fazal er rørende i sin rolletolkning av Abdul Karim, men fremstilles han ikke vel naiv og litt dum? Hoffet og ikke minst tronarvingen fremstilles høyst lattervekkende, og dette førte mang en gang til at latteren runget gjennom kinosalen. Etter hvert forlanger dronning Victoria at Abdul må få sin kone til England. Måten forholdet mellom Karim og hans kone er fremstilt, dro ned helhetsinntrykket av filmen, slik jeg opplevde dette. Dette førte til at jeg mistet en del av interessen for hvordan det skulle gå til slutt.

Like fullt - selv om filmen som sådan er nokså middels og hvor det er Judi Dench som i all hovedsak bærer dramaet - tror jeg at den vil gå rett hjem hos mange filmelskere! 

"Lady Macbeth" (regissert av William Oldroyd - 2016) har aldri vært satt opp på norske kinoer, og selv så jeg den på en flyvning til USA tidligere i høst. Filmen er basert på romanen "Lady Macbeth of the Mtsensk District" av Nikolai Leskov. Filmen har for lengst kommet ut på DVD. 

Handlingen er lagt til 1865, og vi befinner oss i England. Katherine er tvangsgiftet med den eldre mannen Alexander Lester, som lever på landet sammen med sin gamle far. Alexander elsker ikke sin kone, og han behandler henne svært dårlig. Da han i lange perioder er bortreist, innleder hun et forhold til en av arbeiderne på gården, Sebastian. 

Deretter blir vi vitne til det ene mordet etter det andre. Alle som kommer i Katherine´s vei, ryddes nemlig unna. For mitt vedkommende ble denne filmen vel melodramatisk, og jeg opplevde dessuten at persongalleriet ble for ensidig fremstilt. 

Denne filmen falt ikke i smak hos meg - til tross for at jeg har sansen for filmer med handling lagt til 1800-tallet, og slett ikke går av veien for en kjærlighetshistorie heller. 

Det er en god stund siden jeg så denne filmen på kino. "Loving Vincent" (2017) er en animasjonsfilm, regissert av Darota Kobiela og Hugh Welchman. DVD´en kommer i midten av januar 2018 - i alle fall tilgjengelig på Amazon. Bare for å ha presisert det: dette er en film du ønsker å eie! 

Jeg siterer fra Filmweb.no:

Loving Vincent er verdens første produksjon som er oljeanimert i sin helhet og har sysselsatt 150 ulike kunstnere som til sammen har vært med på å male og sette sammen filmens 65 000 bilder. Resultatet er en fargesprakende, fascinerende og rørende fortelling om skaperglede, lidenskap og fortvilelse.

Handlingen i filmen er lagt til 1890, da en mann kom haltende ned til den franske landsbyen Auvres. Han hadde et skuddsår i magen, og han døde på grunn av dette. Mannen var Vincent van Gogh. Tok han livet av seg eller ble han drept? Det vet ingen selv den dag i dag.

I filmen etterforsker Vincent´s bror drapet, og underveis i filmen får vi innblikk i Vincent van Goghs helt spesielle kunstnerliv. Han solgte kun ett bilde mens han levde, og hans berømmelse oppsto først etter hans død. Hvem var han egentlig? Filmen forsøker å gi noen svar.

Det mest fascinerende med filmen er at den er "oljeanimert" i van Goghs impresjonistiske stil. De fleste filmscenene er godt gjenkjennelig fra hans bilder, og ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. 

Dette er en film du må se - i alle fall dersom du er interessert i kunstneren Vincent van Gogh og hans liv, og i kunst generelt!

Alle historieinteresserte kjenner til Kings Bay-ulykken den 5. november 1962, der 21 gruvearbeidere omkom på Svalbard. Ulykken førte til at Gerhardsen-regjeringen måtte gå av. Kanskje druknet den mest kritiske oppmerksomheten rundt dramaet likevel i den mye større og mer truende faren, nemlig Cuba-krisen som skjedde omtrent på samme tid (16. oktober - 28. oktober 1962). Ingen vet i dag eksakt hva som førte til ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard. Visste politikerne noe på forhånd? Ble årsaken til eksplosjonen dysset ned? Her er nok å ta tak i for konspirasjonsteoretikerne.

Den norske filmen "Kings Bay" (2016 - regissert av Stig Svendsen) er et konspirasjonsdrama, der det legges opp til å finne ut hva som egentlig skjedde den gangen. Kari Bremnes spiller rollen som gravejournalist i avisa Nordlys i Tromsø. En dag mottar hun en pakke fra en ukjent avsender. Pakken inneholder gamle lydbånd, som dokumenterer en samtale mellom en nordmann og en russer, og dette beviser angivelig at man ett år før ulykken skjedde var klar over at det var eksplosjonsfare inne i Kings Bay-gruven. Jeg skal ikke røpe mer av handlingen, fordi det kan ødelegge filmopplevelsen for dem som ønsker å se den. 

Jeg ble ikke spesielt imponert over skuespillerprestasjonene, fremstillingen av persongalleriet eller plottet i denne filmen. Forklaringen på hva som "egentlig" skjedde, koblet opp mot norsk etterretningstjeneste og deres arbeidsmetoder var dessuten så søkt fremstilt at jeg ikke klarte å engasjere meg underveis i filmen. Slutten er dessuten svært spekulativ, men da hadde jeg allerede falt av ... 

"Kings Bay" hadde Norgespremiere på kino i slutten av januar i år, og filmen har lenge vært tilgjengelig på DVD.

Helt til slutt tar jeg med en gammel klassiker fra 1970, hvor vi møter svært unge Clint Eastwood, Telly Savalas ("Kojak") og Donald Sutherland. Jeg snakker om "Kelly´s Heroes" (1970), et filmdrama som utspiller seg under andre verdenskrig. 

Et knippe med amerikanske soldater befinner seg i en liten fransk by. Private Kelly (spilt av Clint Eastwood) får nyss i at det befinner seg 14 000 gullbarrer i en bank ca. 30 miles bak frontlinjen, på fiendens side. Filmen handler om hvordan han rigger et team for å få tak i disse gullbarrene. 

Skuespillerprestasjonene i denne komedien er fantastiske, og  det er ikke uten grunn at filmen har blitt stående som en klassiker i de nesten 50 årene som har gått siden den ble spilt inn. Den er fremdeles svært severdig! 

Får du sjansen - se den! Filmen er lett tilgjengelig på DVD. 

Det er Brian G. Hutton som har regissert filmen.

"The Square" (Regissør: Ruben Östlund)

Årets Gullpalme-vinner!

I går var det Den store kinodagen i hele Norge! Det er 30. år på rad at DSK arrangeres. Sjelden er tilbudet av filmer rikere enn på denne dagen. Dessuten er det halv pris på kinobillettene. Selv fikk jeg med meg to filmer i går, og den prisbelønte svenske filmen "The Square" - årets Gullpalmevinner - var en av dem. "Victoria og Abdul" var den andre. 

Den svenske filmregissøren Ruben Östlund (f. 1974) har en hel del filmer på repertoaret sitt - innenfor flere ulike sjangere; dokumentar, kortfilm og ski-filmer (...) - i følge Wikipedia. Det er for øvrig ikke første gang han har gjort seg bemerket på filmfestivalen i Cannes. I 2014 vant nemlig hans film "Force Majeure" (med originaltittelen "Turist") juryens pris. Å vinne selveste Gullpalmen under Cannes filmfestival er for øvrig noe av det største som kan skje i filmens verden! Dette gjør filmen til en må-se-film over hele verden! Ikke bare betyr dette at filmen blir en kassasuksess, men filmprodusenten sikres midler til nokså raskt å gå i gang med en ny filmproduksjon. For de fleste filmprodusenter er det finansieringen - ikke filmidéene som sådan - som er den største utfordringen. 

Jeg visste i grunnen nokså lite om filmens innhold da jeg satte meg godt til rette i et av setene i sal 2 på Klingenberg kino i går - ikke annet enn at filmen skulle være både tankevekkende og morsom, og at den harsellerer med kunstverdenen. 

Christian er kunstkurator på et kunstmuseum i Stockholm. I filmens åpningsscene intervjues han av Anne, en kvinne han senere i filmen ender til sengs med. Hun har funnet noen setninger på museets nettside, og ønsker at Christian skal forklare dette for henne. Christian lirer av seg noe meningsløst svada som ikke på noen måte kvitterer ut Annes spørsmål. Anne tør imidlertid ikke å stille oppfølgende spørsmål, antakelig fordi hun ikke vil fremstå som dum og uvitende om hva det handler om. 

I en annen scene er Christian på vei til jobb. Plutselig dukker det opp en skrikende kvinne som hevder at hun er forfulgt av en mann som ønsker å drepe henne. Christian og en tilfeldig forbipasserende forsvarer henne mot en rasende mann. Etterpå skjønner han at han er blitt lurt, fordi både mobiltelefonen og lommeboken er borte. Han tror også at mansjettknappene han har arvet av farfaren sin er borte, men disse dukker opp før dagen er omme. 

Ved hjelp av Iphone´s app "find me" klarer Christian og en av hans medarbeidere å spore opp hvor mobiltelefonen hans befinner seg, og de deler ut et trusselbrev i alle postkassene i aktuelle boligblokk, som befinner seg i en sosialt belastet del av byen. I brevet står det at han vet at vedkommende har stjålet mobiltelefonen og lommeboken hans, og han ber vedkommende levere eiendelene hans tilbake på en bestemt kiosk i nærheten. Mirakuløst nok dukker disse opp. 

Uten at rumenske tiggere på noen som helst måte spiller hovedrollen i filmen, dukker de opp ved jevne mellomrom. Menneskenes likegyldige forhold til tiggerne blir et slags bilde på hvor lite vi egentlig bryr oss om andre når det kommer til stykket. Dette får ikke minst Christian selv kjenne på når han prøver å stoppe noen og for å be om hjelp. Alle ignorerer ham fullstendig. 

Anne vil vite hva det betydde for Christian at han ble med henne hjem forleden ...

Parallelt med dette jobber museet med en utstilling som har fått tittelen "The Square". Christian sørger for at det blir laget en rute - en "square" - utenfor museet, og dette skal symbolisere tillit og omsorg. Innenfor ruten gjelder like rettigheter og forpliktelser for alle. Museet har hyret inn to konsulenter som skal hjelpe museets ansatte med markedsføringen av utstillingen. I scene etter scene følger vi dem frem til det endelige resultatet. Kommunikasjonen mellom konsulentene og museets ansatte settes så til de grader på spissen, på grensen til det komiske og bisarre. Det handler om en kunstutstilling med et så syltynt innhold at alle som er med på dette har store problemer med å si noe meningsfylt i det hele tatt. Dette kommer ytterligere på spissen da museets vaskepersonell har kjørt gulvvaske-bilen mellom noen grushauger - en av museets nyeste installasjoner - og "forsynt seg" av grusen ... I forkant har vi sett besøkende som med undring har betraktet grushaugene, og en museumsvakt som har nektet en av dem å fotografere grushaugene ... 

En sekvens fra reklamefilmen til kunstprosjektet "The Square".

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen. Ikke annet enn at her møter vi en ape som til forveksling oppfører seg som et menneske, og et menneske som til forveksling oppfører seg som en ape. Begge scener er urovekkende, men den siste tar fullstendig kaka. Hva er igjen når alt det menneskelige er borte? Dessuten kunne forskjellen mellom travle, moderne menneskers evne til å vise omsorg for de svakest stilte knapt stått i et grellere lys i forhold til The Square-prosjektet - og dette inkluderer også de som jobber med prosjektet ... Vi skjønner at det handler om tomme fraser og floskler uten substansielt innhold. Og fordi ingen vil bryte ut av frykt for å bli ansett som uvitende og kunnskapsløs, er det heller ingen som sier "stopp!" Alle hyller hverandre. Jo mer "høytsvevende" svada, desto bedre! Akkurat dette er så glitrende fremstilt at det går rett hjem hos de fleste. Satiren er fullkommen!

Oleg er hyret inn som underholdning til en bedre middag ...

"The Square" er ingen lettfordøyelig film, selv om flere passasjer absolutt er av det mer "lettlivede" slaget. Som sjekkescenen mellom Christian og Anne ... Som talen Christian holder for museets medlemmer, de som sørger for at millionene hele tiden ruller inn ... Enkelte ganger ler vi så vi griner. Andre ganger vekkes en sterk uro. Som da Christian forfølges av en ung gutt som er blitt støtt av lappene han har delt ut i boligblokken der hans stjålne mobil og lommebok befant seg ... Noen av scenene er også svært surrealistiske, og dratt ut til sin ytterste konsekvens. Vi kjenner det på kroppen selv. Journalistenes grafsing når tragedien er et faktum ... der man vil ha skandale, nær sagt for enhver pris. Christian får sitt perfekte liv snudd opp-ned, og vi skjønner godt hvorfor, samtidig som vi føler med ham. Livet er ikke rettferdig, men det er forskjell på å få skylden for noe og ta ansvaret for noe. Kanskje er det helt nødvendig at bunnen i livet hans rives vekk for at han skal komme i kontakt med seg selv ... 

"The Square" varer i nesten 2 1/2 time, og dette er lang tid for en spillefilm. Selv enset jeg imidlertid ikke dette mens jeg satt og så filmen. Den opptok meg 100 % absolutt hele tiden. Rent filmteknisk vil jeg betegne filmen som en bragd. Claes Bang er eminent i rollen som Christian! Han bærer mye av filmen, selv om det også er et lass med fantastiske biroller i denne filmen, som hver for seg bidrar til helheten. Som de to konsulent-guttene som lager den kontroversielle reklamefilmen for museet! Maken til tospann skal man virkelig lete lenge etter! Alt de lirer ut av seg! Og påkledningen deres! Til å le seg fillete av! At de klarte å holde seg alvorlig under innspillingen er i seg selv beundringsverdig. 

Jeg anbefaler denne filmen av hele mitt hjerte! Den er tankevekkende, morsom, urovekkende og sterk! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Square
Nasjonalitet: Sverige
Språk: svensk, engelsk, dansk
Sjanger: drama/komedie
Skuespillere: Claes Bang (Christian), Elisabeth Moss (Anne), Dominic West (Julian), Terry Notary (Oleg), Christopher Læssøe (Michael)
Spilletid: 2 t 22 min.

Rundreise i USA (vestkysten) - 2017

San Franciscos berømte bokhandel City Lights! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Rundreise langs USAs vestkyst i juni/juli 2017

I juni/juli i år foretok mannen min og jeg en rundreise i USA. Vi startet og endte turen i San Francisco. Vi hadde på forhånd leid bil, men hadde kun forhåndsbestilt hotell i San Francisco på utreise og retur. Dette ga oss maksimal frihet under den drøyt tre uker lange turen vår. På forhånd hadde vi gjort mye research og hadde laget oss en grovskisse over steder vi hadde lyst til å besøke. Planene var likevel ikke så stramme at det ikke var mulig å justere opplegget underveis. Dette blogginnlegget er ment som en smakebit på hva jeg senere kommer til å skrive mer om her på bloggen min. 

Chinatown i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mange har gjort lignende turer før oss, så det var for en gangs skyld rikelig med informasjon å finne på nettet. Noen har valgt seg ut Los Angeles som utgangspunkt - andre har startet i Las Vegas. Selv holder jeg en knapp på San Francisco fordi denne byen har så mye å by på, og ikke er større enn at det er mulig å få god oversikt i løpet av noen få dager. Byen inneholder en interessant Chinatown-bydel, og det er dessuten veldig spennende å få med seg Alcatraz, den beryktede fangeøya som ligger knapt et par kilometer ute i San Francisco-bukta. (Bare husk å bestille billetter ut dit flere måneder før du reiser dit - ellers risikerer du å måtte reise hjem med uforrettet sak.)

Bratte gater i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

San Francisco er kjent for sine bratte gater og mange trikker. Det sies at man aldri har vært ordentlig i San Francisco før man minst har tatt en av byens trikker, har gått over Golden Gate og har vært ute på Alcatraz. For øvrig må jeg nevne City Lights Booksellers, et must for en bokelsker på en slik tur!

Golden Gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter noen dager i San Francisco, valgte vi å reise innover landet. Nasjonalparker sto nemlig høyt på vår liste over steder vi ønsket å besøke. På turen ut til Yosemite, tok vi turen innom Livermore, en liten by som ligger et par timers kjøring utenfor San Francisco, for å besøke familie. Der var vi også med på vinsmaking, noe som minnet oss om at det dyrkes vindruer og lages vin også andre steder enn Napa Valley og Sonoma, som sto på reiseplanen mot slutten av turen vår. 

Vi så en vill bjørn i Yosemite! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi var litt uheldig under vårt besøk i nasjonalparken Yosemite, fordi det hadde gått et steinras mellom nasjonalparkens høydepunkter og hotellet hvor vi skulle overnatte. Dette førte til at vi for å komme frem til hotellet måtte kjøre en tre timers omvei ... Derfor ble vårt besøk i parken av nokså kortvarig karakter. Men vi fikk i det minste med oss en vill bjørn (!!!) og vi så Half Dome! Dersom vi hadde visst at vi skulle ende opp med å kjøre tre timer til hotellet, hadde vi i stedet funnet oss en annet sted å sove den natten ... Det ble for langt å kjøre tilbake neste dag, kom vi til.

Half Dome i Yosemite (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter reiste vi videre til Sequoia, en nasjonalpark med redwood-trær. General Sherman er navnet på det største og eldste treet i denne parken. Treet er rundt 3000 år gammelt! Bildene yter virkelig ikke treet full rettferdighet, men må oppleves i virkeligheten!

General Sherman - det eldste treet i nasjonalparken Sequoia (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var en helt spesiell opplevelse å gå i denne redwood-skogen, for det fikk oss til å føle oss som små, ubetydelige maur langs bakken. Vi ble fylt av ærefrykt for naturen! 

Tankevekkende skilting i parken! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man beveger seg rundt i naturen i USA kan man faktisk risikere å møte på bjørner, sjakaler og klapperslanger! Overalt pepres turistene fulle med gode råd om ansvarlig oppførsel i naturen. Først og fremst handler det om å kjøre sakte når man befinner seg i naturparkene. For det andre handler det om ikke å legge fra seg mat åpent, eller å slenge fra seg søppel. Dette tiltrekker ville dyr og kanskje bjørner i særdeleshet. Ikke bare kan det sette menneskeliv i fare, men det er også en fare for at de ville dyrene blir mindre redd for mennesker. Dette ender som regel med at dyrene må skytes. Det ønsker myndighetene i USA for en hver pris å unngå. 

Toalettet på Peggy Sue´s Diner (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man er på landeveien, er det moro å stoppe på landeveiskroene for å spise. Vi hadde riktignok noen av våre dårligste matopplevelser på slike kroer, men av og til var det likevel verdt det! Som da vi stoppet på Peggy Sue´s Diner! Her hadde tiden bokstavelig talt stått stille siden 1950-tallet! Det var også gimmicken med stedet! Da jeg skulle på toalettet og møtte på denne karen - se bildet over - skvatt jeg storveis, inntil jeg skjønte det og begynte å le. Det var også meningen ... Han er jo ikke ekte - bare en figur ... 

Sanddyner i Death Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd hadde jeg aldri trodd at den nasjonalparken vi faktisk skulle bli aller mest begeistret for, var Death Valley. Her som alt var så dødt og livløst ... For ikke å snakke om den varmen! Mens vi befant oss i dalen, passerte gradestokken 52 grader Celsius! Det var en hetebølge i området akkurat mens vi var der. 52 grader er seriøst varmt! Og fordi luften er så tørr der, kjennes munnen som sandpapir etter svært kort tid. Man må drikke hele tiden!

Badwater Basin - 282 fot eller 85,5 meter under havets overflate!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noe av det som fascinerte oss aller mest, var variasjonene i naturen. Ørken kan være så mangt. Bildet over viser det laveste punktet i Death Valley, ca. 85 meter under havet. Her ble vi advart mot flom! Dette skjønte vi ikke noe av, men senere leste vi at når det først regner her - og det gjør det faktisk av og til - så renner alt vannet bare rett ned fra fjellene, som ikke absorberer noen ting, og så samler alt vannet seg her nede. Det kan bli noen meter i løpet av relativt kort tid. Mange har druknet her i årenes løp. 

Fascinerende ørken - her ville du ikke ha gått barbeint! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi besøkte dalen om ettermiddagen og kvelden, og vi dro tilbake neste dag for å se mer av det fascinerende landskapet. Vi fikk ikke nok av stedet! 

Amfiteatret i Bryce nasjonalpark (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bryce nasjonalpark ligger i Utah, og det tok noen timer å kjøre dit. Apropos kjøring! Det er litt av noen avstander i USA! Man tror det ikke når man ser på kartet, og i tillegg tenker at det er gode veier der og hardføre bensinbiler med masse hestekrefter. Likevel tar det tid å bevege seg mellom turistattraksjonene i dette området. I løpet av vår rundreise kjørte vi ca. 620 mil! Det ble noen timer i bilen. Ikke en eneste gang så vi en ulykke på veiene. Folk kjørte veldig ansvarlig og trafikkreglene ble fulgt, så langt vi kunne bedømme. 

Rød sand, rød jord og røde fjell! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bryce er verdt turen, bare for å ha presisert det! Maken til vakker natur skal man virkelig lete lenge etter! Den røde sanden og de røde fjellene er rett og slett magiske! På forhånd trodde jeg at vi kunne gå ned i dalen, slik at vi kunne se opp på hoodoo´ene, som de spisse fjellformasjonene heter. Et lite stykke på vei gikk nok dette an, men da vi var der var det så høye temperaturer at vi ble advart mot det. Man må drikke enormt mye vann for ikke å risikere heteslag, og samtidig er det ikke bare å helle i seg mange liter vann på en gang heller. Det er jo farlig, det også. Derfor må nedstigningen nødvendigvis ta noen timer, og dette er ikke noe det anbefales å gjøre på egen hånd, uten å vite hva man gjør. Vel - vi tok konsekvensen av dette og nøyde oss med å nyte utsikten over amfiteatret, som det kalles. 

Tors Hammer (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er erosjonene som har skapt hoodoo´ene. På bildet over ser vi Tors hammer. 

Navajo-indianere som selger brukskunst (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter Bryce, kjørte vi mot Grand Canyon, nasjonalparken som vi på forhånd tenkte kom til å bli turens høydepunkt. Vi hadde derfor planlagt to overnattinger der. På vei inn til dalen, stoppet vi ved en navajo-indianerleir, hvor indianere solgte brukskunst. Da hadde vi kjørt gjennom navajo-reservatet, som for det meste virket udyrket og øde. Et par drømmefangere ble med oss hjem etter dette stoppet. Grand Canyon ligger for øvrig i Arizona.

Ed Kabotie, en navajoindianer (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Fremme ved Grand Canyon stoppet vi ved et utkikkspunkt fordi det nærmet seg solnedgang. Den aktet vi å få med oss. Indianeren Ed Kabotie fortalte historier, leste dikt, sang og fortalte om de hvites utbytting av indianerne. Historiene gjorde et sterkt inntrykk på oss! Det handlet blant annet om at de hvite hadde kjøpt rettigheter til grunnvannet som var ment for fremtidens generasjoner, for småpenger, og brukt dette opp ... Ikke lenger til å undres over at det meste av reservatet lå dødt og øde, tenkte vi. De har rett og slett ikke vann mange steder.

Grand Canyon i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Heller ikke i Grand Canyon ble det ansett tilrådelig å bevege seg nedover i dalen - ikke uten risiko for liv og helse. Oppholdet her handlet om å finne fine utsiktspunkter for hhv. solnedgang og soloppgang. Her må jeg nevne stemningen på stedet, for det var nesten helt elektrisk overalt hvor vi kom. Et utall turister med dyre kameraer og linser hadde møtt frem for å sikre seg sitt livs bilder. Vi fikk valuta for anstrengelsene våre, for maken til vakker natur! Fjellene glødet - spesielt ved solnedgang!

En elk som har forvillet seg inn i landsbyen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk ved soloppgang var for øvrig alle elkene vi møtte på - ute i naturen som inne i Grand Canyon Village, hvor vi bodde. Det var mengder av dem! En elk er en blanding av elg og hjort. Svære dyr! Stolte og flotte som få!

Det gjaldt å sikre seg de flotteste stedene å ta bilder fra mens sola gikk ned.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter Grand Canyon satte vi kursen mot Las Vegas, som ligger i Nevada. Underveis slumpet vi tilfeldigvis borti Bearizona Wildlife Park. Bare navnet! Selvsagt måtte vi innom denne parken! Her kjørte vi rundt i en park, der de ulike dyrene var skilt fra hverandre med det vi her hjemme kaller fe-rister. Vi fikk streng beskjed om ikke å åpne dører eller vinduer mens vi befant oss i parken. 

En bjørn som dovner seg i et trau (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom tett på dyrene - blant annet en hel del bjørner! Som denne bamsen som badet i et trau - ca. to meter fra bilen vår. Bjørnen var svært fredsommelig der den lå og latet seg i den stekende heten, men hva ville ha skjedd dersom den plutselig hadde reist seg og kommet mot bilen vår? tenkte jeg ... Bevæpnede vakter sto ved alle fe-rist-overgangene der det befant seg farlige dyr, så vi var nok trygge. Det var likevel virkelig et kick å kjøre gjennom denne parken!

Hoover Dam (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi stoppet også ved Hoover Dam på vei til Las Vegas. 

Hele første etasje i vårt hotell - nærmere 10 000 kvadratmeter (!!!) med
spillebule! Og der satt folk - i time etter time og ventet på at de skulle
bli søkkrike, mens de ble mer og mer blakke ...
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vårt opphold i Las Vegas ble kort. Hotellet vi valgte å bo på var en stor skuffelse fra ende til annen. Det het Monte Carlo og var så nedslitt at det kan være det samme. Dessuten ble vannet skrudd av fra elleve på kvelden til fem om morgenen "due to plumming". Så da vi kom hjem etter en svett kveld på byen - langs The Strip - på grunn av hetebølgen som herjet i området, var det altså ikke mulig å få seg en dusj før man gikk til sengs. Mitt råd er: snakk med folk som har vært der tidligere før du bestiller hotell i Las Vegas! Mange hoteller er nedslitte, og det skyldes antakelig finanskrisen og lite friske penger i omløp de siste årene. 

Kjøpesentrene rundt The Venezian  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det hører med å gå The Strip - stripa - når man først er i Las Vegas, og det gjorde selvsagt vi også. Hele byen er helt surrealistisk, bygget som den er for å ligne kjente steder i Europa. Italia og Frankrike har i særdeleshet inspirert byggherrene i Las Vegas i årenes løp, men her finnes også et pyramide-hotell (Styr unna! Det er så nedslitt at du ikke vil bo der!) og ymse anna. 

Liksom-gondolierer i Las Vegas (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Man vet ikke om man skal le eller gråte når liksom-gondolierer "ror" frem og tilbake i kunstige kanaler i båter som er utstyrt med motor, og synger banale strofer fra "O sole mio", uten verken å ha sangstemme eller kunne hele teksten. Men hotellet The Venezian skal være flott! Det har jeg hørt fra mange som har vært der selv. Hele greia med Las Vegas - i tillegg til at det er mulig å spille seg fra gård og grunn på en-to-tre - er å bo lukseriøst til en relativt billig penge. Uteliggerne i Las Vegas er ikke som andre uteliggere. Her har folk spilt seg blakke og ikke klart å betale hotellregningen sin. De er ikke møkkete og inngrodde av skitt, slik uteliggerne var mange andre steder på turen vår. 

Joshua Tree (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter Las Vegas sto San Diego for tur. Men før vi kom oss dit, kjørte vi blant annet gjennom Mojave National Preserve. Det var da vi fant ut at vi også skulle stikke innom Joshua Tree National park. Trærne er veldig spesielle, og det eldste treet er 300 år gammelt. Da hadde vi vært i så mange nasjonalparker at vi fikk årskort til alle nasjonalparkene i USA! 

Skull Rock i Joshua Tree national Park (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Parken har også noen bemerkelsesverdige fjellformasjoner, som Skull Rock. 

La Jolla Beach, nord for San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)

San Diego er en kystby. Her møtte normale sommertemperaturer oss. Det var mildest talt en lettelse, etter at vi hadde oppholdt oss i 40-50-grader i over en uke. Vi hadde leid oss et rom på et hotell som bokstavelig talt lå på stranda. Det vi derimot ikke var forberedt på var at hele strandområdet mer eller mindre var tåkelagt til langt ut på dagen. Da var vi alle andre steder enn på hotellet. Vel hjemme på hotellet igjen på ettermiddagen og kvelden, kom tåken atter sigende ... Inne i byen var det derimot blå himmel. Dette ble for oss et paradoks på turen. 

Spekkhoggershow på Sea World i San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av San Diegos mest populære turistattraksjoner, er Sea World. Vi fikk selvsagt med oss spekkhogger-showet, og du godeste for et show! At disse spekkhoggerne må ha humor, fikk vi flere bevis for underveis. De som satt på de første radene ble klissvåte - til høylytt latter fra oss andre som hadde hatt vett nok til å sette oss høyere opp. Spekkhoggeren la seg nemlig på siden og plasket store mengder vann på alle som satt i nærheten av bassenget. De så ut til å ha det riktig moro, disse spekkhoggerne!

Belønning fordi de hadde vært så flinke! Jeg synes jeg ser at de ler også ...
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man er i San Diego, må man nyte den mexicanske maten! Vi spiste meksikansk mat i alle mulige varianter, men vi falt spesielt for sjømatvarianten. Taco med scampi - så godt krydret at man kjenner at svetten begynner å piple i pannen! Mmmmm! Det var en høydare!

Old Town i San Diego (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Old Town i San Diego hørte vi var et must å få med seg, men for å være helt ærlig ble jeg litt skuffet over denne delen av byen. Hele opplegget med nostalgiske butikker med hjemmelaget godteri m.m. fremsto noe banal for meg. Kanskje var vi ikke der på riktig tidspunkt? Ikke vet jeg ... 

Unconditional Surrender av Seward Johnson (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter San Diego reiste vi videre til Venice Beach, som ligger like utenfor Los Angeles. Det var fantastisk å være der, selv om vi også så mange rusede mennesker som jeg ikke tror vi ville ha likt å møte etter mørkets frembrudd. Å gå langs strandpromenaden på dagtid var derimot interessant! Mye å se, artige butikker og god stemning i gatene.

Jim Morrison fra The Doors på veggen i Venice Beach
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Venice Beach var det også mulig å få seg et bad i Stillehavet. Vannet holdt kanskje 18 grader. Lenger nord er temperaturen i vannet betydelig lavere. Vi prøvde å vasse, men kulden stakk i anklene. Vi så ingen som badet heller, og de som surfet hadde våtdrakt på. De lave badetemperaturene skyldes kalde strømninger fra Alaska, som skal ha spist seg lenger og lenger sør langs California-kysten. 

Her selges marihuana på åpen gate - fordi det er legalisert.
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Hvis jeg skal oppsummere inntrykket fra Venice Beach så må det være at det er litt hippie-aktig, et sted der det meste er lov og der dopet (dvs. marihuana) florerer (fordi det er legalisert). Men for all del: folk var glade!

Stranda i Venice Beach (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter reiste vi til Universal Studios. Dette er en gigantisk fornøyelsespark for voksne mennesker, og hvor tematikken i "lekene" er filmer skapt av Universal Studios. Det handler om The Mummies, Jurasic Park, Familien Simpson, Fast & Furious etc. 

Rulletrappen som forbinder et høyere og et lavere nivå i parken med
hverandre. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Her er det både ekte og virtuelle berg- og dalbaner, og de er like "skumle" alle sammen! Overraskelsesmomentene er mange, og det er virkelig meningen at man skal hyle og skrike! Vi var i parken i ti timer til sammen, så man kan trygt si at vi fikk full valuta for alle pengene det kostet å komme inn i parken. Jeg kan ikke huske sist jeg hadde så mye moro på en gang. Det ble mye skrekkblandet fryd! Anbefales!

Restaurantområdet utenfor Universal Studioes (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Utenfor fornøyelsesparken er det et eldorado av restauranter, blant annet en Hard Rock Café, som rett og slett er Hollywood Hard Rock Café. Vi opplevde å bli frastjålet en handlepose mens vi satt og spiste middag på en av stedets restauranter - mest sannsynlig av et svært hyggelig ungt par som satt på nabobordet. Du kan ikke se på folk om de rapper tingene dine i et ubevoktet øyeblikk. Så: pass på tingene dine!

David Bowie´s stjerne i Hollywood (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man først er i Hollywood, er det et par ting man bare må få med seg! Det ene er Avenue of Stars, og det andre er Hollywood-skiltet oppe i en åsside. Avenue of Stars er så diger at dersom du er på utkikk etter dine helter, bør du google på adressen(e) på forhånd. Det er fullt mulig å finne nøyaktig hvor en spesiell stjerne befinner seg. 

Hollywood - selve innbegrepet på den amerikanske drømmen!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Å komme seg opp til åssiden hvor Hollywood-skiltet står, var en opplevelse i seg selv. Naboene i området er så drit lei turister at det eneste stedet hvor det kunne vært mulig å parkere, er det tilstedeværende politi absolutt hele tiden. 

Mens jeg trodde at "tenke det, men gjøre det ..."
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi løste dette ved at mannen min måtte kjøre lenger ned i gata der naboene ikke var fullt så sinte som lenger opp, og så gikk jeg alene opp til toppen. Alt for å sikre oss bildet av de berømte bokstavene! Turisme på sitt aller verste! 

Streets of Santa Barbara (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Santa Barbara ligger litt lenger nord for Los Angeles, og dette er rikmannsbyen fremfor noen i California. I området rundt byen bor svært mange av Hollywood-stjernene. Desto mer forunderlig å registrere hvor møkkete og lite tiltalende strendene er ...

Lite tiltalende strender i Santa Barbara  (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mulig at noe av forklaringen er at det uansett ikke er langs strendene de pengesterke er, og at det er her alle uten eget svømmebasseng i hagen finner veien ... Ikke vet jeg ... Vi ble i alle fall lite sjarmert av stedet. 

Populært feriested (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dagen etter besøkte vi Hearst Castle, et bemerkelsesverdig slott som markedsføres som "A museum like no other". Og det kan vi virkelig skrive hjem og bekrefte! Stedet var fylt til randen av europeisk kunst - særlig italiensk kunst - og det var svært interessant å være der. Vi ble kanskje ikke like imponert over guiden, som var aller mest opptatt av å fortelle om alle celebritetene som hadde besøkt slottet. Det gikk mye i "tenk deg at Charlie Chaplin kom gående akkurat her" eller at "her var Clark Gable en fast gjest, til stor fornøyelse for damene" ... bla, bla, bla ... Hadde guiden bare vært litt mer interessert i å fortelle om kunstskattene! Nåja - men bortsett fra dét - absolutt vel verdt å besøke dette stedet!

Hearst Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Tettheten av kunstgjenstander er så stor at det nærmest grenser til det usmakelige, for å være helt ærlig. Men det at kunstskattene er så godt tatt vare på, har selvsagt stor verdi! Vi valgte en utvidet guidet runde, og runde nr. 2 i de indre gemakker var vesentlig mer interessant enn main-streem-utgaven. 

Oppdekking i spisesalen på Hearst Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Og aldri var maten som gjestene fikk servert på tallerknene sine så fin at ikke ketchupen hørte naturlig med ...

En av salongene på slottet (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den godeste Hearst leste alt som var å få tak i av aviser, avismagnat som han selv var. Hvor mange av bøkene i biblioteket ble lest? Eller var de kun dekor? Lurte jeg på mens jeg gikk rundt i biblioteket hans ... 

En formidabel utsikt mot havet (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I nærheten av San Luis Obispo, ikke langt fra Hearst Castle, ligger det en strand som er kjent for sin sjøelefantkoloni. Den måtte vi bare få med oss! Mengder med sjøelefanter lå langs stranda, og rent bortsett fra en og annen vraltende sjøelefant, så de fleste fullstendig livløse ut.

Sjøelefanter (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dessverre hadde det gått et ras langs Higway 1, og dermed kunne vi ikke kjøre strake veien opp til Monterey, som var neste stopp på turen. I stedet måtte vi kjøre rundt. Dermed gikk vi glipp av hele Big Sur, som sies å være den vakreste delen av Higway 1 ... Senere kjørte vi Highway 1 fra oversiden og så langt ned vi kom, og det ga en pekepinn på alt vi hadde gått glipp av. 

Monterey (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Monterey er kjent for sin Cannery Row og dets inspirasjon til John Steinbecks roman med samme navn og "Alle tiders torsdag". Dessuten ligger byen svært fint til langs kysten, og er et utmerket utgangspunkt for å besøke både Big Sur, Carmel by the Sea og 17 Mile Drive (med Pebble Beach som det mest kjente landemerket). 

Om Cannery Rowi Monterey (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi ble i Monterey i et par dager for å rekke over alt vi hadde lyst til å få med oss. 

Langs Higway 1 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Første punkt på programmet var å kjøre så langt sør som vi kom langs Highway 1, før veien var stengt (pga. det tidligere nevnte raset). Vi kom ned til starten på Big Sur. Kystlinjen er svært vakker!

Carmel by the Sea (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På returen dro vi innom den nydelige småbyen Carmel by the Sea, hvor selveste Clint Eastwood har vært ordfører. Stedet bærer preg av mengder med flotte fritidshus. Her ferierer fiffen i California og omegn - ingen tvil om det!

The Lone Cypress (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi tok også den runden som heter 17 Mile Drive, som starter i Carmel by the Sea og ender i Monterey. Her kunne vi blant annet se dette ensomme treet - ikonisert under navnet Lone Cypress. Vi ante ikke at sypresser også kunne se slik ut, men det fortalte altså Google at var fullt mulig. 

Østers til den store gullmedalje! Men hva tabasco har med
østers å gjøre, er over min fatteevne!
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Monterey har sin pir - det har forresten de fleste kystbyene i California - og her var det mange ålreite restauranter! Jeg har kanskje glemt å nevne det, men vi spiste østers så snart vi fikk anledning til det - og anledningene var mange på denne turen! Flotte østers som på denne tiden av sesongen kom fra Washington og noen ganger også Alaska. 

Napa Valley (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Neste punkt på programmet var Napa Valley og Sonoma. Vi valgte å bo i Santa Rosa, og ble der i et par dager. 

Vinsmaking hos V. Sattui Winery (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Denne delen av turen var nokså improvisert, og det fikk vi betale dyrt for. Mange steder må man nemlig forhåndsbestille smaking, og det hadde ikke vi gjort. Det var ikke verre enn at vi spurte oss litt for, og fikk anbefalt en svært turistifisert utgave av vinsmaking. Vi endte derfor på V. Sattui Winery i Napa Valley, en riktig velsmurt turistmaskin. Folkene som jobbet der var proffe, så selv om vinsmakingen foregikk nærmest på løpebånd, fikk vi likevel en opplevelse av individuell service. Vinene vi fikk smake var også riktig gode! 

Oster for en hver smak på V. Sattui Winery (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Da vi var ferdig med smakingen, var det bare å bestemme seg for hva vi ville kjøpe, og så gå til den delen av lokalet hvor vi kunne kjøpe oster, pølser og skinker - i tillegg til brød. Hagen var tilrettelagt for sultne og tørste besøkende. Vi fikk også en lang leksjon om at det ikke er lov til å oppbevare en åpnet vinflaske inne i bilen - ikke i det hele tatt, faktisk. Det skulle altså ikke være fysisk mulig for sjåføren å ta seg en aldri så liten slurk av vinflasken under kjøringen. Jaja ... Som om vi hadde tenkt det ... 

Her hadde veien rast ut (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Underveis til Sonoma kom vi over denne veien, der veiskulderen hadde rast ut. Hmmmm ... tenkte vi. Er de så svake, disse veiene? Eller har det kjørt en trailer her, noe veien ikke er dimensjonert for?

God mat til vinsmakingen hos Madrone Estate Winery
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I Sonoma besøkte vi Madrone Estate Winery, og her fikk vi oppleve en vinsmaking som var alt annet enn masse-turistifisert. Vi fikk til og med bli med inn i destilleriet samt der hvor vinen lå lagret på eikefat. 

Her ligger de edle dråpene på eikefat (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Etter to dager i Santa Rosa, gikk turen til Point Reyes, før vi atter vendte tilbake til San Francisco. 

Point Reyes Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Langt ut i havgapet, en drøy times kjøring nord for San Francisco, ligger Point Reyes National Seashore. Maken til forblåst sted skal man lete lenge etter i California i juni/juli! Temperaturen var nede i 12 grader, og det var i alle fall liten kuling mens vi var der. Området er uendelig vakkert i sin villskap, og det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg hvordan det må være her når det virkelig stormer! 

Ville strender så langt øyet rekker! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er noen strender og noen naturkrefter her ute som er vanvittig fascinerende! 

Ørkensand høyt over havet, (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Flere enn oss hadde funnet veien opp hit, der trærne vokser sidelengs og alt som finnes av jordsmonn for lengst har blåst bort. Tilbake er bare ørkensand. 

Forblåst sted! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det eneste riktige var å pakke seg godt inn i vindtette anorakker!

Alcatraz og San Francisco-trikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

De siste to dagene av ferien tilbrakte vi i San Francisco. Siden jeg visste hva vi hadde å gå på i forhold til koffertvekt (det er ulempen med å reise med f.eks. Lufthansa, som vi gjorde - grensen går ved 23 kg pr. pers. - that´s it!), tok jeg turen innom City Lights igjen. Jeg gikk ikke bananas, men fikk med meg et bitte lite knippe med bøker. 

City Lights Bookstore (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra San Francisco. Jeg kommer tilbake med noen flere artikler om steder vi besøkte på turen vår etter hvert.

Det ble mye østers, ja ... Her ved Pier 39 i San Francisco
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Mye forskjellig i San Francisco (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På båttur under Golden Gate (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg ble sjarmert av denne familien (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Blide folk på San Francisco-trikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Lombard Street (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Pyramiden - Bank of America
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)