F. Scott Fitzgerald: "Den store Gatsby"

Overklassedrama fra 1920-tallets USA
F. Scott Fitzgerald (f. 1896 d. 1940) fullførte kun fire romaner (pluss en ufullendt, kan jeg lese på Wikipedia) og en rekke noveller i løpet av sitt relativt korte liv. Han regnes likevel som en av de største amerikanske forfatterne i det 20. århundre, og han var dessuten en selvoppnevnt representant for den (for)tapte generasjon  - "the lost generation" - stadig i følge Wikipedia. Blant hans romaner er "Den store Gatsby" den mest kjente. Første gang den utkom på norsk (i 1927), fikk den tittelen "Den gule bil: historien om Jay Gatsby". Senere utgivelser var mer tro mot originaltittelen - "The Great Gatsby". 

Det er ingen tvil om at det er Jay Gatsby som er hovedpersonen i boka, men vi møter ham likevel gjennom fortelleren og jeg-personen Nick Carraway. Dermed er det med en viss distanse vi betrakter denne mannen, som i begynnelsen av romanen er omspunnet med mange lag av mystikk når han dukker opp i sitt nyervervede og herskapelige sommerpalass utenfor New York våren 1922, og innbyr til et selskapsliv av et omfang ingen i nabolaget har opplevd tidligere. Gjestene dukker opp enten de er bedt eller ikke, og de tar for seg av alle Gatsbys herligheter, ofte uten en gang å ha hilst på verten, som hele tiden holder seg i bakgrunnen.

"Da jeg var yngre og mer påvirkelig, ga far meg et godt råd som jeg ikke har glemt, enda det er temmelig lenge siden jeg fikk det. 

"Når du føler trang til å kritisere noen", sa han, "skal du huske at alle mennesker i denne verden ikke har nytt godt av de fordeler som du har hatt."

Han sa ikke mer, men forholdet mellom oss var slik at vi alltid kunne si en hel del til hverandre uten å bruke mange ord, og jeg skjønte at han mente noe meget mer. Jeg har da også vært lite tilbøyelig til å dømme mine medmennesker, og denne innstillingen hos meg har fått mange merkelige typer til å åpne seg for meg, og dessuten medført at jeg har vært utsatt for svært mange kjedelige betroelser. Unormale mennesker merker det snart når de står overfor en normal person som er slik innrettet, og det var grunnen til at mine college-venner beskyldte meg for å være en streber, siden opphissede ukjente menn kom og røpet sine hemmelige bekymringer for meg. Som oftest følte jeg ingen trang til å motta deres betroelser. I mange tilfeller lot jeg som om jeg var søvnig, distré eller fullstendig likeglad så snart jeg skjønte at nå var det like før jeg kom til å motta en eller annen intim betroelse. For unge mennes intime betroelser, eller iallefall måten de fremsettes på, er som oftest høyst uoriginal og preget av at den som åpner seg for en, undertrykker det viktigste. Men det å vente før en feller en endelig dom, er også et uttrykk for at en aldri slutter å håpe. Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemmer det som min far var snobbet nok til å si, og som jeg er snobbet nok til å gjenta, at ikke alle blir født med den samme sansen for sømmelighet og takt." (side 7)

Denne innstillingen som Nick har til verden, skal i løpet av en sommer blir endret for alltid. 

"Det som gjorde at jeg midlertidig mistet interessen for andre menneskers overfladiske sorger og kortvarige gleder, var alt det som snyltet på Gatsby, det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann." (side 8)

Jay Gatsby forsøker i begynnelsen å formidle et inntrykk av at han er av fin familie, men etter hvert kommer det frem at han er en oppkomling som har klart å tjene mye penger i løpet av kort tid. Han har dessuten hatt en romanse med Daisy, hans store kjærlighet, noen år tidligere, og som han til tross for at hun er gift med den meget velstående Tom Buchanan, håper å vinne tilbake. På tross av at både Tom og Daisy er født med en sølvsje i munnen og sånn sett kanskje burde ha alle muligheter for å lykkes i livet, er de begge ulykkelige i ekteskapet. Tom har forlengst fått seg en elskerinne, mens Daisy er et lett bytte for drømmerier. Etter hvert skal Nick, som er Jay Gatsbys nabo, få en nøkkelrolle når Jay og Daisy møtes, og i løpet av sommeren bygger det opp til et drama som skal få fatale konsekvenser for alle de innvolverte. 

Samtidig som plottet utvikler seg og utfolder seg i sin fulle bredde, blir vi vitne til overklassens totale kynisme og goldhet når viktige verdier står på spill. Den man trodde var skurken, er i realiteten "bare" en romanisk drømmer, mens de som fremsto som ofre, både direkte og indirekte, gjør seg skyldige i mer enn de er i stand til å ta inn over seg. Og Nick som står midt i skuddlinjen, får - som tidligere nevnt - sitt liv og alt han trodde på, endevendt og tråkket på.

Haagen Ringnes har i bokas etterord påpekt at var det noe Fitzgerald kjente godt til, så var det det søte liv, slik dette ble levd blant overklassen på 1920-tallet, altså før krakket i 1929. Forfatteren utviklet etter hvert alkoholisme på grunn av sin livsstil. Utgivelsen av hans første roman "This Side of Paradise" i 1920 vakte i følge Ringnes "øyeblikkelig furore" - først og fremst på grunn av avsløringene av hans egen klasses lengsler, kynisme og jazzalderens hissende rytmer. "Og i Den store Gatsby (1925) greide han da også å gjenspeile det følelseskalde og grådige velstandslivet som langt på vei bidro til å bryte ham selv ned", skriver Ringnes. Han påpeker dessuten at denne romanen handler om "den amerikanske drømmen" - levendegjort gjennom Jay Gatsbys klassereise fra dyp fattigdom til rikdom i løpet av svært kort tid. Vi aner at aksjespekulasjon er det som har dannet grunnlaget for denne rikdommen. Den amerikanske drømmen eller ei - Gatsbys penger blir aldri like mye verdt som pengene til de penere klassene. Og det til tross for at han til syvende og sist viser seg å inneha atskillig mer sømmelighet og takt enn de øvrige. Men da er det i grunnen for sent ... 

Denne romanen kan sikkert leses på mange ulike måter. Boka er først og fremst ypperlig skrevet, og plottet er intrikat og overraskende helt til siste side. I tillegg er det historiske bildet som tegnes fra denne tiden, rett før boblen (les: børsen) sprakk, interessant - ikke minst fordi forfatteren selv åpenbart kjente dette miljøet fra innsiden.  Jeg tror dette er (minst) tredje gang jeg leser denne boka, og for hver gang har jeg oppdaget nye sider ved den. Jeg har også sett filmen "The Great Gatsby" med Robert Redford og Mia Farrow i hovedrollene flerfoldige ganger opp gjennom årene. Når filmen nå foreligger i en flunkende ny innspilling med Leonardo DiCaprio og Carey Mulligan i hovedrollene, er jeg både spent og litt skeptisk, kjenner jeg. For i mitt hode er og blir den store Gatsby mr. Robert Redford i egen person! 

På grunn av bokas språklige kvaliteter, plottet og klassikerpreget (som gjør at man kan lese denne boka om og om igjen og likevel få mer ut av den), tenderer jeg til å gi den et meget sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er.

Utgitt: 1925
Originaltittel: The Great Gatsby
Første gang utgitt på norsk med tittelen "Den gule bil": 1927
Denne utgaven er utgitt: 1984
Oversatt: Peter Magnus
Etterord: Haagen Ringnes
Forlag: Den Norske Bokklubben
Antall sider: 167

F. Scott Fitzgerald

Andre som har skrevet om boka:
- Siljes skriblerier - 18. august 2012 
- Elida - 2. Juli 2012 

Dag Solstad: "Genanse og verdighet"

Dag Solstads mest berømte roman

Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole i Oslo. Han lever et liv som stadig blir smalere. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er ikke lenger et ekteskap i egentlig forstand, men snarere et fellesskap som holdes sammen av vane, historie og en slags stilltiende avtale om å bli værende.

Rukla underviser klassen sin i Ibsens Vildanden. Foran seg har han en skoleklasse som ikke bare er uinteressert, men nesten demonstrativt likegyldig. De ser ham ikke som en formidler av ånd og innsikt, men som en sliten, litt patetisk lærer. Et grått hinder mellom dem og det livet de egentlig vil leve.

Det er dette som provoserer ham mest. Ikke bare at de ikke hører etter, men at de reduserer ham. Fra å være en del av det han selv oppfatter som en åndselite, til å bli en irrelevant figur de ikke en gang gidder å hilse på. For Rukla er det ikke bare et pedagogisk nederlag. Det er et eksistensielt fall.

Og så har vi denne tilsynelatende ubetydelige episoden med paraplyen ute i skolegården. Han får ikke slått den opp. Det burde vært en bagatell. Men i stedet blir det en utløsende hendelse. Et øyeblikk der alle lagene av selvkontroll slår sprekker. Raseriet velter ut, ukontrollert, pinlig, altfor synlig. Og i det øyeblikket forsvinner også den siste rest av den verdigheten han klamrer seg til.

Det er mesterlig hvordan Solstad lar noe så hverdagslig romme et helt livs sammenbrudd.

Denne romanen er ikke bare et portrett av en lærer som mister fotfestet i klasserommet. Den er også et portrett av en mann som sakte mister fotfestet i livet. Forholdet til Eva Linde er en viktig del av dette. Hun, som han en gang på et vis «overtok» fra sin beste venn, som ikke orket mer og dro til USA. Rukla giftet seg med henne, men har aldri egentlig nådd henne. Hun forblir et lukket rom. Et mysterium. En kvinne han både beundrer og står utenfor.

Selv etter alle årene sammen er hun på et vis fremmed for ham. Og kanskje er det nettopp det som gjør forholdet deres så smertefullt. Han har fått henne, men han har aldri hatt henne.

For meg fremstår dette også som en roman om tid og tap. Om hvordan samfunnets respekt for kunnskap, autoritet og intellektuell tyngde sakte har blitt undergravd. Det går an å lese romanen som en kommentar til samfunnsutviklingen. Vi lever i et pludre- og kosepratete samfunn, der de store spørsmålene sjelden får plass, og der de som faktisk prøver å ta dem på alvor, lett blir møtt med latter eller irritasjon. Elias Rukla blir en tragisk representant for en type mennesker som ikke lenger passer inn i sin egen samtid.

Allerede hos Ibsen ser vi paralleller. Hos Strindberg også. Solstad plasserer seg her helt naturlig inn i denne tradisjonen. «Genanse og verdighet» handler om tap av autoritet, men også om tap av språk, mening og rom.

Kai Remlov leser denne teksten glimrende. Man hører raseriet i stemmen hans. Men også fortvilelsen, resignasjonen, bitterheten. Han gir Rukla en tyngde som gjør at man ikke bare ser ham som en latterlig figur, men som et menneske i oppløsning. Et menneske man både blir irritert på og får vondt av.

Det er tre år siden jeg sist leste denne boka, og nå, ved gjenlesning, opplever jeg at den er enda sterkere enn jeg husket. Kanskje fordi jeg nå leser den med enda mer erfaring, enda mer liv bak meg. Kanskje fordi temaene Solstad tar opp, bare har blitt mer aktuelle.

For dette er en roman som ikke bare handler om Elias Rukla og hans klasserom. Den handler også om oss. Om hva som skjer når verdighet ikke lenger har noen plass. Når genansen forsvinner. Når det ikke lenger finnes noen ramme rundt det alvorlige.

Og nettopp derfor er dette en av Solstads sterkeste romaner.

Terningkast seks!

Utgitt første gang: 1994
Innspilt som lydbok: 2002
Oppleser: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 33 min.

Dag Solstad: "T. Singer"

Hvem er vi når ingen egentlig ser oss?

Bibliotekaren T. Singer er i midten av 30-årene når han reiser til Notodden for å begynne et helt nytt liv. Han drar ikke dit for å bli noe, men tvert imot for å forsvinne litt. For å bli mest mulig usynlig. Han ønsker seg et liv i fred, med orden i tingene, så lite friksjon som mulig. Samtidig bærer han på en gjennomgripende skyldfølelse og skam for de mest underlige og banale ting. En indre uro som aldri slipper helt taket.

Singer lar ingen komme ordentlig inn på seg. Kanskje lar han ikke engang seg selv komme ordentlig inn på seg.

Det nye livet på Notodden er preget av det stille. En liten leilighet. En jobb på biblioteket. Små rutiner som gjentas dag etter dag. Det skjer egentlig ikke så mye, ytre sett. Men under dette tilsynelatende rolige livet foregår det hele tiden noe. En svak, men konstant spenning i ham. Mellom ønsket om å være helt for seg selv og et nesten ufrivillig savn etter noe mer.

I et kort øyeblikk opplever han noe som kan ligne et mer levende liv, da han får en venn. Et vennskap som både åpner og truer ham på samme tid. For Singer er ikke bygget for nærheten. Han er for redd. For mistenksom. For gjennomtrukket av forestillingen om at noe alltid vil gå galt. Og det gjør det også. Ikke fordi verden nødvendigvis er så ond, men fordi han selv ikke makter å ta imot det som tilbys ham.

Underveis forelsker han seg også, men uten at noe egentlig får slå ut i full blomst. Det er som om han hele tiden trekker seg tilbake akkurat idet noe kunne ha begynt. Som om han ikke unner seg selv mer enn små glimt av liv før han igjen lukker døren.

Det interessante er at ensomheten hans ikke fremstilles som et stort drama. Den plager ham ikke på den måten man kanskje skulle tro. Den er bare der. Som en tilstand. Nesten som en selvvalgt skjebne. Og Solstad romantiserer den ikke, men han gjør heller ikke narr av den. Han lar Singer få være akkurat så utilgjengelig, liten, utilpass og tankefull som han er.

For meg rommer denne romanen et av Solstads viktigste, og mest urovekkende spørsmål: Hvem er vi når ingen egentlig ser oss? Når ingen speiler oss? Når ingen bekrefter eller motsier oss? Er vi fullverdige mennesker hvis ingen får innblikk i hvem vi er? Finnes det et helt jeg som kan leve alene, bare i forhold til seg selv? Eller er vi først virkelig til når vi opptrer i relasjon til andre?

Singer utfordrer hele forestillingen om selvstendighet og uavhengighet. Han vil klare seg alene, men i det ligger det også en form for resignasjon. Kanskje til og med en slags selvutslettelse.

Jeg ble veldig fascinert av denne boka. Ikke fordi den byr på dramatikk, men fordi den tvinger leseren til å være sammen med et menneske som ikke byr på seg selv, som ikke vil underholde, som ikke vil forklares bort. Og det gjør den til en ubehagelig, men også tankevekkende og viktig roman.

Kai Remlov leser teksten med den karakteristiske, litt nøkterne og gravalvorlige stemmen som passer perfekt til Solstads univers. Hans stemme gir Singer den rette blandingen av distanse og sårhet. Jeg kan vanskelig forestille meg denne romanen opplest av andre.

Terningkast fem.

Utgitt første gang: 1999
Lydboka er innspilt: 2000
Opplest: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 7 t 25 min.

Dag Solstad: "Professor Andersens natt"

Professor Andersen og unnlatelsen

I denne romanen møter vi enda en av Dag Solstads karakteristiske ensomme menn, denne gangen litteraturprofessor Andersen. Han lever et stille og tilbaketrukket liv, alene i leiligheten sin, med faste vaner og god orden rundt seg. Dagene går, uten de store følelsesmessige svingningene eller dramatiske hendelsene. Helt til en natt i romjulen, da han fra kjøkkenvinduet ser noe han oppfatter som et mord i naboleiligheten vis à vis.

Han ringer ikke til politiet. Og det er nettopp dette det hele kretser rundt.

I dagene som følger, begynner han å tenke. Først ganske nøkternt, nesten som et teoretisk problem. Men etter hvert mer plagsomt. Hvorfor ringte han ikke? Hva var det som stoppet ham? Var det feighet, eller bare en grunnleggende motvilje mot å blande seg inn i andres liv? For jo lenger tiden går, desto vanskeligere føles det å gjøre noe. Det han ikke gjorde i øyeblikket, kan liksom ikke tas igjen senere uten at det blir kunstig og nesten pinlig.

Så treffer han mannen han tror er morderen. En helt vanlig mann. Helt normal. Ingen tegn til nervøsitet, ingen tegn til skyld, ingen sprekker i fasaden. Og det er kanskje det mest urovekkende. At alt virker så normalt. Så hverdagslig. Både han, og jeg som leser, begynner etter hvert å tvile på om det faktisk var et mord i det hele tatt.

Det ytre handlingsforløpet er veldig beskjedent i denne romanen. Det skjer ikke mye. Men det som skjer inne i professorens hode, er desto mer. Tankene hans går i sirkler. Han reflekterer over kunst, litteratur, tro, Gud og moral, men også over helt hverdagslige ting. Og Solstad er god til å få fram dette indre livet uten at det føles påtatt. Det er en langsom bok, men aldri kjedelig, synes jeg.

Julen er en viktig ramme rundt det hele. Mens mange forbinder denne tiden med fellesskap og varme, blir den hos professor Andersen noe stille, nesten klaustrofobisk. Det er i denne stillheten at tankene får spillerom. Kanskje litt for mye spillerom.

For meg er dette også en bok om unnlatelse. Om alt vi ikke gjør. Om øyeblikkene vi lar passere, og hvordan de kan vokse seg store i ettertid. Professor Andersen gjør ingenting direkte galt, men han gjør heller ikke det han kanskje burde ha gjort. Og det er i dette spennet mellom plikt og passivitet at romanen får sin nerve.

Jeg opplever også at Solstad her skriver mye om hvordan vi tenker oss bort fra handling. Andersen er litteraturprofessor. Han er vant til å tolke, analysere og nyansere. Men når han prøver å bruke de samme redskapene på virkeligheten, blir det bare mer uklart. Virkeligheten lar seg ikke lese som en roman. Og han blir stående fast i sin egen refleksjon.

Professor Andersen blir dermed en ganske gjenkjennelig figur. Ikke bare som en ensom akademiker i Oslo på 1990-tallet, men som et moderne menneske som trekker seg tilbake i tankene sine for å slippe å handle. For å slippe å ta stilling. For å slippe å trå over en grense.

Jeg likte boka godt, nettopp fordi den er så stillferdig, men samtidig så ubehagelig presis. Likevel må jeg få si at jeg savnet Kai Remlov som oppleser. Lasse Kolsrud gjør absolutt en god jobb, men Remlovs stemme har for meg blitt en del av Solstad-universet. Terningkast fem.

Utgitt første gang: 1996
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Lasse Kolsrud
Produsert av: NRK
Spilletid: 4 t 32 min.

Gabriel Scott: "Kilden"

I boka møter vi den noe enfoldige fiskeren Markus. Markus er svært takknemlig over hva livet har gitt ham, og han har en indre ro de fleste av dagens travle mennesker kan misunne ham. Hans funderinger over alle livets undre - både på sjø og land - er sjarmerende og likefrem. Han står stødig selv når naturkreftene herjer med ham, bare havet sørger for å gi ham til det daglige brød.

Markus er en ensom mann, som aldri helt blir tatt inn i varmen hos de øvrige i det lille lokalsamfunnet. De andre synes han er rar og veldig annerledes enn dem selv. Dette bekymrer imidlertid Markus svært lite.

Men så blir det svart hav, og Markus´ enkle liv rystes i grunnvollene. Med ett er ikke alt like selvsagt lenger ...

Denne lille boka er ganske enkelt skjønn! Den fikk iallefall meg til å tenke på hva det egentlig er som betyr noe i livet. Sverre Anker Ousdal har hentet frem sin barndoms sørlandsdialekt når han har fylt oppleserrollen, og det passet svært godt når han skal levendegjøre figuren Markus.

Arto Paasilinna: "Harens år" (1974)

En liten perle av en bok som fikk meg til å lese alle Paasillinnas bøker som har utkommet på norsk! Denne boka skal jeg lese om igjen en dag, slik at jeg kan skrive en mer ordentlig bokomtale.

Boka er filmatisert.

Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- Knirk
- Ebokhyllami - 2. januar 2013 

Haruki Murakami: "After dark" (2007)

Handlingen i boka foregår i løpet av en natt i Tokio. Vi følger Mari, som sitter på cafè fordi hun ikke orker å dra hjem. Søsteren Eri gikk og la seg for tre måneder siden, og har senere ikke våknet igjen.

Stemningen i boka er dyster og surrealistisk.

Dette er ikke den av Murakamis bøker som har gjort sterkest inntrykk på meg.

Andre bokbloggere som har omtalt denne boka:
- Knirk

Gabriel García Márquez: "Beretningen om et varslet mord" (2003)

En roman om et æresdrap

Gabriel García Márquez (1927–2014) er en av Latin-Amerikas mest markante forfattere, kjent både for sitt journalistiske arbeid og sine romaner preget av magisk realisme. Han ble verdenskjent med «Hundre års ensomhet» (1967), og i 1982 mottok han Nobelprisen i litteratur. «Beretningen om et varslet mord» ble utgitt i 1981, og kom på norsk i 2003.

Romanen bygger på en virkelig hendelse Márquez kjente til fra sin egen barndom. Historien begynner med at Santiago Nasar blir drept en tidlig morgen. Vi vet fra første side hva som skal skje, og likevel klarer Márquez å holde spenningen ved like gjennom hele fortellingen. Drapsmennene, tvillingene Vicario, har åpent varslet at de vil hevne søsteren Angela, som ble sendt tilbake fra sitt bryllup fordi hun ikke var jomfru. Alle i landsbyen vet at drapet skal skje, men ingen stopper dem.

Romanen er bygget opp som en rekonstruksjon, med vitnesbyrd, detaljer og motstridende utsagn, nesten som en politirapport. Samtidig har den et skjebneaktig preg – som om Nasar var dømt til å dø lenge før tvillingene løftet knivene. Márquez balanserer dermed på en fascinerende måte mellom fakta og myte.

Det som gjør sterkest inntrykk på meg, er hvordan historien viser et kollektivt svik. Drapet skjer ikke fordi ingen visste, men fordi alle visste … og likevel lot være å handle. Det gir romanen en ubehagelig aktualitet. Den stiller spørsmål ved hvordan vi fordeler ansvar i et samfunn: Hvor mye kan vi skylde på «tradisjoner» eller «kultur» når liv går tapt? Og hva gjør taushet, sladder og passivitet med et fellesskap?

For meg ble dette en bok som var langt mer enn en fortelling om et æresdrap. Den ble et speil for å reflektere over vår egen tid. Márquez minner oss om hvordan tragedier ikke bare skapes av dem som handler, men også av dem som ser på – og tier.

Opprinnelig utgitt: 1981
Originaltittel: Crónica de una muerte anunciada
Utgitt i Norge: 2003
Oversetter: Kjell Risvik
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 104

Bohumil Hrabal: "Jeg har betjent kongen av England" (2002)

Vi befinner oss i det tidligere Tsjekkolslovakia, og følger hovedpersonens karriere innenfor hotellbransjen - fra pikkolo til hotelldirektør. Han har én drøm: han vil oppnå rikdom og makt. Ikke bare blir han eier av sitt eget hotell, men han kan også stille med gullbestikk til 400 gjester.

Da Praha okkuperes av russerne, kommer hovedpersonens begjær etter penger og makt i skarp konflikt med den kommunistiske idé. Ikke overraskende mister han også alt han eier.

Denne boka er svært spesielt skrevet. I tillegg til at historiene er fortalt på en absurd og surrealistisk måte, er setningene lange som et ondt år. Dette gjorde det veldig tungt å lese boka. På den annen side er det så mange pussige hendelser som beskrives, at jeg aldri vurderte å avslutte den før siste side var vendt. For boka er virkelig fornøyelig!

Slavenka Drakulic: "Ikke en flue fortred" (2005)

En sterk bok om rettsoppgjøret etter krigen i det tidligere Jugolslavia. Forfatteren forsøker virkelig å forstå hva som fikk tilsynelatende helt normale gutter til å begå de mest bestialske krigsforbrytelser.

Jeg siterer fra Humanist Forlag:

”Det var en gang, langt av sted i Europa, bakom syv fjell og syv elver, at det lå et vakkert land som het Jugoslavia. Folket der tilhørte seks forskjellige nasjoner, de hadde tre forskjellige religioner og snakket seks forskjellige språk. De var kroater, serbere, slovenere, makedonere, montenigrenere og muslimer”…

Journalist og forfatter Slavenka Drakulic skriver om krigsforbryterdomstolen i Haag, om krigsforbryterne Ratko Mladic, Mira (Lady Macbeth) og Slobodan Miloevic, Goran Jelisic, Zoran Vokovic m.fl., og setter grusomhetene i hjemlandet inn i en forståelig kontekst. Om de lange linjene tilbake til prins Lazar, mannen som ledet serbiske styrker i slaget mot tyrkerne ved Kosovo Polje i 1389, og om hvordan ”sannheten” har blitt justert i gjennom generasjoner.

For dette var vanlige folk – drosjesjåfører, lærere, servitører, selgere og bilmekanikere – som voldtok og drepte i 5 år på 1990-tallet. Hun stiller flere interessante eksistensielle spørsmål, bl.a. hvordan kunne intelligente ”vanlige mennesker” bli ondskapsfulle plageånder så raskt? Hvordan kunne de i valg sette slike personer i politiske maktposisjoner? Hva med et personlig og kollektivt skyld- og ansvarsforhold?

Det mest ubehagelige spørsmålet som reises i forhold til krigsforbryterne har kanskje ikke noe svar. Hva ville jeg ha gjort i deres situasjon?

Det begynner å bli noen år siden jeg leste denne boka, men jeg husker den fremdeles godt, og den gjorde et sterkt, sterkt inntrykk! Terningkast fem!

Utgitt: 2004
Originaltittel: They Would Never Hurt a Fly: War Criminals on Trial in the Hague
Utgitt på norsk: 2005
Forlag: Humanist Forlag
Oversatt: Hilde Sophie Plau
Antall sider: 180

Gil Courtemanche: "En søndag ved bassenget i Kigali" (2003)

Utgitt: 2004
Originaltittel: Un dimanche à la pischine à Kigali
Oversatt: Bente Christensen
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 262

Dette er en av de sterkeste bøkene jeg har lest om kriger og uroligheter fra Afrika! Denne boka handler om folkemordet i Rwanda, som skjedde i løpet av noen få måneder våren 1994.

Hutuene og tutsiene vender seg mot hverandre, og det bryter ut full borgerkrig i Rwanda. Hutuene har lenge følt seg undertrykket av tutsiene, og det tegnes et bilde tilbake til kolonitiden, hvor de hvite tegnet kunstige skiller mellom folk basert på deres utseende. I den forbindelse konkluderte kolonimakten med at tutsiene var en mer høytstående rase sammenlignet med hutuene. Dette finner hutuene seg ikke lenger i, og de starter en nedslakting hvor formålet er å utradere tutsiene som folkegruppe.

De mest bestialske hendelser skildres, uten at historien på noe tidspunkt blir sentimental. Tvert i mot kunne det gjort seg med en dæsj sentimentalitet oppi alt det groteske. Et vakkert kjærlighetsforhold mellom en hvit mann og en svart kvinne skildres, men selv ikke den hvite mannen kan redde tutsikvinnen fra det forferdelige som senere hender.

Dette var en bok som fikk meg til å gråte, og jeg kommer aldri til å glemme denne boka! Her blir det terningkast seks!

Anita Nair: "Damekupeen" (2006)

Historier fra en damekupe – som treffer rett i hjertet

Anita Nair er en av Indias mest leste og anerkjente samtidsforfattere, særlig kjent for romanene sine om kvinners liv, vilkår og handlingsrom i det moderne India. Hun er født i Kerala i 1966 og har både skrevet romaner, noveller og poesi. I forfatterskapet hennes går spørsmål om kjønn, identitet, sosial kontroll og tradisjon stadig igjen, ofte knyttet til hvordan kvinner navigerer mellom egne ønsker og samfunnets forventninger. «Damekupeen» regnes som et av hennes mest kjente verk og har gjort henne til en tydelig stemme også utenfor India.

Denne boka tok meg virkelig med storm. Vi møter flere kvinneskjebner fra dagens India, og rammen for fortellingen er både enkel og genial: kvinner som møtes i en egen togkupé for damer, på vei fra sør til nord gjennom landet. Hovedpersonen Akhila er en enslig, ugift kontoransatt kvinne i førtiårene som stiller seg selv et avgjørende spørsmål: Kan en kvinne i det indiske samfunnet leve et liv på egne premisser, uten mann, uten familie som styrer henne?

I damekupeen kommer hun i kontakt med fem svært ulike kvinner: den unge studenten Janaki, den selvstendige og moderne Prabha Devi, den livserfarne og brutalt ærlige Margaret, den fattige og hardt prøvede Marikolanthu, og den idealistiske tenåringen Sheela. Hver av dem forteller sin livshistorie, og spennet i fortellingene er stort. Vi beveger oss fra middelklassemiljøer til slum, fra arrangerte ekteskap til stille opprør, fra hverdagsliv til dype traumer.

Vi får høre historier om overgrep, kvinneundertrykkelse, om å ofre seg for familien, om å bli formet – og ikke sjelden kneblet av tradisjoner og forventninger. Samtidig er det også historier om motstand, styrke og små, stille opprør. Det som gjorde særlig inntrykk på meg, var hvordan Nair klarer å vise hvor forskjellig kvinneerfaring kan være, selv innenfor samme kultur og samme samfunn. Ingen av kvinnene blir gjort til representanter for «alle», men står fram som hele mennesker med sine motsigelser, valg og nederlag.

Jeg opplevde romanen både som gripende, lærerik og tankevekkende. Gjennom disse livshistoriene får vi et nært innblikk i hvordan kvinner fra ulike sosiale lag lever sine liv i India i dag. Hvordan klasse, kaste, økonomi og tradisjon vever seg sammen til et nett av begrensninger, men også til rom for handling.

Samtidig rommer boka et større spørsmål: hva vil det egentlig si å være fri som kvinne? For Akhila blir møtet med de andre kvinnene ikke bare en samling historier, men en slags reise innover i seg selv. Hun speiler seg i dem, tar med seg noe fra hver, og stilles overfor sitt eget liv på nytt.

For meg var dette en roman som både underholdt og åpnet nye rom for forståelse. Den er engasjerende, godt skrevet og full av stemmer som blir værende etter at siste side er lest. Jeg satt igjen med både sympati, sinne, beundring og ettertanke.

Boka anbefales varmt.

Anita Nair: Damekupeen (2006)
Originaltittel: Ladies Coupé
Oversatt av: Bente Klinge
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 350

Paul Auster: "Reiser i skriptoriet" (2007)

Utgitt: 2007

Original tittel: "Travels in the scriptorium"

Oversetter: Torleif Sjøgren-Erichsen

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 138

I bokas åpningsscene våkner en gammel mann, senere omtalt som Mr. Blank, i et for ham ukjent rom. Han aner ikke hvorfor han er der eller hvor lenge han har vært der. Er han på en institusjon eller i et fengsel? Og er døra låst, eller kan han fritt velge å forlate rommet? 

Rundt omkring i rommet henger det beskrivende lapper på de få tingene som befinner seg der. Mr. Blank har dessuten fått tildelt et manuskript med beskjed om å lese dette. Hva handler det egentlig om? Hans eget liv? 

Rommet er overvåket og inn kommer det hele tiden en rekke mennesker som åpenbart kjenner Mr. Blank, uten at han kjenner dem. Hvem er de? Men kanskje viktigst av alt: hvem er han selv? Mr. Blank er dessuten fylt med skyldfølelse, men for hva? 

Jeg er en stor Paul Auster-elsker, men denne boka ble i særeste laget for meg. Jeg skjønte ganske enkelt ikke hvor forfatteren vil. Og jeg som trodde jeg kunne lese hva som helst, bare Auster hadde skrevet dette? Der tok jeg altså feil ...

Terningkast fire. 

Jan Wiese: "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede"

Jeg leste denne boka på nytt i 2008, etter å ha lest den i 2007. Jeg følte behov for å lese den igjen - denne gangen som lydbok med Jan Grønlie som oppleser. Grønlie forvandlet denne boka til stor poesi for meg med sin rørende og følsomme opplesning!

En bibliotekar ved Vatikanet kommer over skrifter om en altertavle, som skal være gjemt i et lukket rom. Blant skriftene dukker det også opp nedskrevne fortellinger som bl.a. kaster lys over altertavlens tilblivelse. Samtidig får vi innblikk i en rekke historier om hva som skjedde i en liten by i middelalderens Italia - alt toppet av historien om kvinnen som kledte seg naken for sin elskede på et torv.

Historier om intens lidenskap og begjær, kjærlighet og svik, hovmod og griskhet fortelles. Dette er en nydelig og tankevekkende bok om mange av livets fasetter. Fortid og nåtid blandes sammen, og språket har en slags fordums poetisk storhet over seg. Jeg elsker denne boka, og ser ikke bort fra at jeg kommer til å lese den igjen om et år. Toppkarakter fra meg.

Nedjma: "Mandelen" (2006)

Badra blir tvangsgiftet til en eldre, tradisjonell mann på landsbygda i Marokko. Han mangler fullstendig fintfølelse og behandler henne som et dyr. Badra holder ikke ut livet sammen med ham og flykter til sin liberale tante i Tanger.

I Tanger møter Badra et helt annet samfunn enn hva hun er vant til, samtidig som tradisjonenes klamme bånd setter betydelige begrensninger mht. hvordan hun kan leve livet sitt. Dette forhindrer henne imidlertid ikke fra å innlede et kjærlighetsforhold til en lege. Sammen med ham våkner hun opp som kvinne og oppdager sin egen seksualitet.

Selv om det utvilsomt er ekte kjærlighet Badra og denne legen opplever sammen, vil han ikke gifte seg med henne. Hun dras derfor mellom håp og fortvilelse, samtidig som hun ikke klarer å bryte med ham.

Jeg oppleve denne boka som meget vakker og tidvis poetisk. Sjelden har jeg opplevd erotikk så nydelig beskrevet som i denne boka. Den er rett og slett litterært meget godt skrevet. For øvrig er det et paradoks at forfatteren må opptre under psevdonym for ikke å risikere å bli drept av sine egne.

Utgitt i Norge: 2006
Forlag: Bazar
Oversatt: Synneve Sundby
Antall sider: 207

Yann Martel: "Historien om Pi" (2003)

Eventyrlig og vakker!

Gutten Pi vokser opp i India, hvor faren hans eier en zoologisk hage. En dag bestemmer faren seg for at familien skal flytte til Vesten, og sammen med de fleste av dyrene går de ombord i et lasteskip. Skipet forliser imidlertid, og kun Pi og noen få av dyrene overlever. I en livbåt midt i Stillehavet forsøker han å overleve. Til slutt er det bare han og en bengalsk tiger som er igjen. Tigeren er livsfarlig, men gjennom kløkt og stort mot finner Pi utveier for ikke å bli angrepet. Men vil han noen sinne nå land? Historien er både spesiell og ikke minst nydelig skrevet! Dette er en bok man bare MÅ få med seg i løpet av livet! Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!

Utgitt: 2001
Originaltittel: Life of Pi
Utgitt i Norge: 2003
Oversatt: Bodil Engen
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 347

Yann Martel

Souad: "Brent levende"

Utgitt: 2006
Original tittel: Brûlée vive
Oversatt: Eirin Pedersen
Forlag: Ganesa Forlag
Antall sider: 254


Dette er en sann historie om ei ung palestinsk jente som forelsker seg og innleder et forhold med naboens sønn. Han har lovet å gifte seg med henne, men svikter henne etter å ha tatt dyden hennes. Forholdet oppdages fordi hun blir gravid. Hun har dermed vanæret familien og svogeren hennes får i oppdrag å ta livet av henne.

Mirakuløst overlever hun, men hun er vansiret for livet, med brannskader i ansiktet. Hun klare å flykte og lever i dag i skjul - antakelig i Sveits. Hun tør fremdeles ikke å stå frem av frykt for at hennes slektninger skal oppspore henne og ta livet av henne.

Rent litterært er ikke dette et storverk, men historien er interessant og boka er sånn sett svært lesverdig.