"Den grønne sykkelen" (Regissør: Haifaa Al-Mansour)

Opprørsk feel good-film fra Saudi-Arabia

Haifaa al-Mansour (f. 1974) er en filmregissør fra Saudi-Arabia. Ikke bare er hun Saudi-Arabias første kvinnelige film-regissør, men hun er også en av landets best kjente og mest kontroversielle regissører, i følge Wikipedia. "Wadjda" (originaltittelen til filmen "Den grønne sykkelen") er hennes femte prosjekt innenfor film. De fire foregående var kortfilmer, og "Wadjda" er den første spillefilmen som noen gang er produsert fra Saudi-Arabia. Historien om Haifaa al-Mansours liv er minst like spennende som den hun forteller i denne filmen, og som hun selv har skrevet manuset til. 

Det er for øvrig tankevekkende at det faktisk har vært mulig å lage denne filmen i et land der kvinner nektes å ta del i det meste av det offentlige liv. Det viser at det er rom for utvikling også på dette området. Om det filmtekniske ikke er perfekt i denne filmen, så bør vi se forbi dette, tenker jeg. For regissøren måtte for en stor del sitte inne i en bil, tildekket, og regissere skuespillerne via en mikrofon ... Hun kunne ikke stå åpent frem og dirigere/regissere mennene som medvirket i filmen. 

Wadjda er en jente på ti år, som bor i Riyadh i Saudi-Arabia. Her bor hun sammen med moren sin, som er prisgitt et mannssamfunn der det kun er mulig for henne å bevege seg utendørs dersom hun er i følge med en mannlig sjåfør. Hun elsker mannen sin, men ekteparet nærmer seg nå et uunngåelig punkt i samlivet. Siden hun ikke har født ham en sønn, må han finne seg en kone nummer to. Det eneste hun har å spille på er sin skjønnhet og sin dyktighet i husholdet, men er det nok? I gangen deres henger et bilde av farens familietre. Der er det kun menn som gjelder. Kvinner teller ikke. Wadjda henger opp en lapp med sitt navn på familietreet, bare for å finne lappen krøllet sammen på bordet dagen etter ... 

Wadjda er opprørsk av natur, og selv om det ikke er mye spillerom for opprør, gjør hun det hun kan. Hun går rundt i Converse-sko, noe som ikke blir særlig godt mottatt på jenteskolen der hun går. Alt som kan minne om selvstendig tankegang slås det ned på. Wadjda er ei gløgg jente, og det er ikke til å unngå at jeg tenkte mye på om det var en god ting eller en dårlig ting i det samfunnet hun vokser opp i. Rett og slett fordi mulighetene for et selvstendig liv er så snevert, slik jeg har oppfattet dette. Uansett hvilke karakterer hun kommer hjem med og uansett hvor stolt også faren er over dette, så hjelper det ikke. Hun er jente, og det teller ikke. 

På tross av morens skjebne og på tross av begrensningene Wadjda lever under, hindrer det henne ikke i å drømme om en spesiell grønn sykkel. Skikkelige jenter sykler ikke - det sørger skikkelige familier for. Likevel lærer Wadjda seg å sykle. Hun får låne sykkelen til vennen Abdullah oppå et hustak trener de sammen i all hemmelighet. Wadjdas drøm er å kappsykle med Abdullah en dag. Mens Abdullahs drøm er å gifte seg med Wadjda når de blir store nok. 

Wadjda og vennen Abdullah

Wadjda overleverer hemmelige brev mellom elskende, hun selger egenproduserte armbånd, hun selger kassetter fulle av ulovlige kjærlighetssanger - alt for å tjene penger til å kjøpe sykkelen. Men det monner ikke, for sykkelen koster 800 riyal, og alt hun klarer å få inn er en tier her og en tjue-lapp der ... 

Så annonseres det en konkurranse på skolen. Den som vinner konkurransen om å resitere Koranen, vil få en pengesum på 1000 riyal. Wadjda melder seg på, og selv om hun i perioder holder på å gi opp fordi det er en vanskelig oppgave hun har begitt seg ut på, jobber hun iherdig og trener hver eneste dag ... 

Faren er innom en tur, og lar seg oppvarte av sine kvinner mens han
selv underholder seg med TV-spill.

Klarer hun å vinne konkurransen? Får hun den grønne sykkelen til slutt? Og lar faren være å ta seg kone nummer to? Det er de store spørsmålene i denne filmen. Mens vi hele tiden blir vitne til alt kvinnene må tåle for å bli vel ansett ... Som at det ikke er lov til å ta i en Koran mens de menstruerer. Da må de bruke servietter for å beskytte Koranen, og dermed kan alle se det som burde vært privat. Som at jentene ikke får lov til å ta på hverandre, fordi dette kan føre til usømmeligheter. Som at alle jentene og kvinnene må gå fullstendig tildekket i svart, mens alle guttene og mennene må gå i hvitt ... Som at voksne kvinner i praksis ikke kan bevege seg utendørs uten følge av en mann. Som at det egentlig ikke er lov for kvinner å sykle i det offentlige rom ... Og så er det likevel et ørlite håp! For Wadjda kan - og hun gjør det! I og med at denne filmen er laget i Saudi-Arabia, er det til og med et håp om at det er med myndighetenes velsignelse. 

Wadjda og moren

Mellom linjene aner vi for øvrig at kvinnene er mye strengere seg i mellom enn hva mennene og samfunnet for øvrig er, kanskje fordi de vet så mye mer enn dem hva det koster å stå utenfor? Ved den minste overtredelse, går ryktene som ild i tørt gress - på grunn av kvinnene ... Kanskje lager de på denne måten ris til egen bak? Riktignok er samfunnet strengt, men kvinnene gjør sin egen situasjon enda verre ved å opptre som de reneste moralens voktere overfor hverandre. Ting som ellers kunne ha fått passere, blir ikke glemt. Tvert i mot blir dette klistret til de personene det gjelder, og kan dermed i verste fall føre til et ødelagt liv. Noe som igjen fører til at mødrene for å beskytte sine døtre, setter dem under enda strengere kontroll ... og så har man det gående ... Handlingsrommet snevres ytterligere inn. Men kanskje sitter dette inntrykket igjen fordi mennene er så perifere i denne filmen, der det er kvinnene som paradoksalt nok spiller hovedrollene?

Det mest oppløftende med filmen er - i tillegg til at den faktisk er filmet i Saudi-Arabia - at det er mye humor og latter i filmscenene. Skuespillerne er bare helt fantastiske, og det er spennende å få innblikk i levesettet i et land som er så lukket. Filmen får meg til å tenke på en bok jeg leste for mange år siden, som het "Jentene fra Riyadh" av Alsanea Rajaa (linken fører til min omtale av denne boka). Så kan man selvsagt stille spørsmål ved hvor store opprør det egentlig er tale om i denne filmen ... Alle kvinnene er tekkelige, de kan sin Koran, de underordner seg mennene, uansett hvor urimelig de måtte være, og opprørene det er tale om, handler aldri om moral i sin egentlige betydning. Hva betyr nå en sykkel mot at man må behandle en mann med den dypeste respekt selv når han spiller TV-spill? Uansett - dette er et første skritt i riktig retning, tross alt. Haifaa Al-Mansour har åpnet ballet, og det skal bli spennende å se hvilke filmer som kommer etter denne!

Filmen har tidligere vært vist på Arabiske filmdager i Oslo. 

Denne filmen anbefaler jeg på det aller, aller varmeste!

Innspilt: 2013
Originaltittel: Wadjda
Nasjonalitet: Saudi-Arabia/Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Waad Mohammed (Wadjda), Reem Abdullah (moren), Abdulrahman al-Guhani (Abdullah), Sultan Al Assaf (faren) m.fl.
Spilletid: 98 minutter

"Horses of God" (Regissør: Nabil Ayouch)

Om fire selvmords-bomberes oppvekst i slummen utenfor Casablanca

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i Oslo denne helga vises blant annet "Horses of God" (med originaltittelen "Les chevaux de Dieu"). Regissøren Nabil Ayouch (f. 1969) har vokst opp i Frankrike, men er sønn av en marokansk far og en tunisisk mor. Han har regissert en rekke filmer (se oversikt på Wikipedia), og "Horses of God" er hans siste. Filmen hadde premiere på Cannes Film Festival i 2012.

"Horses of God", hvis handling finner sted i Casablanca, er basert på virkelige hendelser. Den 16. mai 2003 ble 45 personer, inklusive 12 selvmordsbombere, drept i flere parallelle bombeangrep i byen. Mer enn 100 mennesker ble i tillegg skadet. En spansk restaurant, et hotell, en jødisk gravplass, et jødisk kommunikasjonssenter og en jødisk-eid italiensk restaurant var åstedene for ugjerningene. Etterforskningen viste at selvmordsbomberne i all hovedsak kom fra slummen utenfor Casablanca. Hvordan kunne dette egentlig skje? 

Slosskamp - med Hamid i aksjon

I filmen følger vi fire gutter fra 1993 til 2003, alle hjemmehørende i slummen utenfor Casablanca. Yacine og Hamid er brødre, mens Nabil og Fouad er kamerater av dem. Livene deres er preget av slossing og vold, og fotballkamper som ender i basketak hvor de må flykte for livet, går som en rød tråd gjennom hele deres oppvekst. Det handler om å være tøffest, mest usårbar, mest fryktet ... Den tøffeste av dem alle er Hamid, utstyrt som han er med en kjetting han alltid har kveilet rundt høyre håndledd, og som han veiver med når det oppstår truende situasjoner. Vi blir vitne til temmelig brutale scener, der den sterkeste ikke går av veien for å voldta den svakeste, selv om de forsåvidt tilhører den samme gjengen. Penger skaffer de seg ved å rote rundt på søppeldynga i håp om å komme over noe som kan omsettes. Felles for alle er at de vokser opp i dysfunksjonelle hjem uten voksenpersoner det går an å lene seg på og finne trygghet hos. 

Guttene er blitt eldre

Så blir guttene eldre. Fremdeles er det lite som skal til for å utløse voldeligheter guttene i mellom - særlig i fighter mellom slumguttene og "de andre" som kommer utenfra. Alle henger rundt slummens eneste bar, et sted hvor det serveres alkohol og hvor de kan spille biljard. Jobber er det heller lite av, og Yacine som frister en tilværelse som appelsinselger, preges av motløshet. Moren hans synes at alt Hamid kommer hjem med til henne er fantastisk, mens det han kommer med ikke synes å være verdt stort, uansett hva det er. Hun ser ikke at Hamid driver med lyssky aktiviteter, mens Yacine forsøker å leve et så ærlig liv som mulig. Men Hamids aktiviteter fører mer penger til hjemmet enn Yacines usle appelsinsalg ... Jenta Yacine er forelsket i kan han dessuten bare glemme, for hva i all verden skulle han ha å tilby henne? 

En natt blir familien vekket av et spetakkel. Politiet tar seg inn i hjemmet deres (som egentlig bare er et skur), og Hamid blir arrestert. Moren er helt fra seg og skriker at sønnen hennes ikke har gjort noe galt og forsøker å hindre dem i å ta ham med, men til ingen nytte ... Deretter soner Hamid en straff på to år. Moren synker inn i apatien, og alt som betyr noe er noen TV-såper, som hun ser på hver eneste dag. I mellomtiden forsvinner mannen hennes inn i demensens verden, mens den siste hjemmeboende sønnen, som ikke er helt som andre, konstant sitter med høreklokker på og angivelig hører på nyhetssendinger fra Frankrike og Italia.  

Mens Hamid sitter i fengsel, skjer 11. september 2001. Men vantro øyne ser folkene i slummen hvordan flyene kræsjer inn i tvillingtårnene på Manhattan, samtidig som de jubler over at de vantro får som fortjent. 

Klar til å bli rekruttert som selvmordsbombere

En dag kommer Hamid ut av fengsel. Det er en helt annen mann enn han som ble arrestert to år tidligere. Han har blitt en troende og praktiserende muslim, og ankommer slummen med et fredfullt ansikt. I begynnelsen er Yacine oppbrakt over den forandring som har funnet sted ved broren, inntil han og Fouad ved et uhell kommer til å drepe sin arbeidsgiver etter at han i fylla forsøker å antaste Fouad. Dermed trenger de hjelp fra Hamid og hans trosfeller, og før de vet ordet av det er de på en måte fanget i en bevegelse som siden skal vise seg å være en militant islamistisk terrorgruppe. 

Både Yacine, Nabil og Fouad blir viet massivt med oppmerksomhet fra lederen av gruppen. De slutter å drikke, og begynner å be. Så går tiden, og de integreres i gruppen. Den dagen lederen forteller at de er spesielt utvalgte til å bli martyrer, er dette en så selvsagt ting at ingen av dem protesterer. Dette handler nemlig om å vise at man er en skikkelig mann, selv om gruppepresset er til å ta og føle på. Etter hvert begynner overraskende nok Hamid - den mest troende av dem alle - plutselig å tvile. Er det virkelig riktig å ofre sitt eget liv for saken? Og han begynner å tenke på moren som snart skal miste sine to sønner. Vil hun tåle det? Etter hvert som tiden for aksjonene nærmer seg, isoleres medlemmene mer og mer fra omverdenen, og et hvert tilløp til tvil blir omgående viet mye oppmerksomhet fra ledernes side. Guttene er klare ... eller er de egentlig det?

"Horses of God" er en interessant film med en meget sammensatt tematikk. I akkurat denne filmen er det fattigdom og nød og store sosiale forskjeller som skaper grobunn for det som senere skjer. Ingen av guttene har vært utenfor slummen før aksjonene finner sted, og dermed er de enkle å manipulere for lederne av den radikaliserte islamistiske sekten. Dessuten har vel ikke akkurat stolthet og verdighet preget livene deres i altfor stor grad, og endelig har de tilhørighet i en gruppe og får anledning til å være med på noe som er større enn dem selv. Bare det å tilhøre en religiøs gruppe er sånn sett likelydende med å fortjene mer respekt fra omverdenen. Og utsiktene til å komme til paradis med alle dets herligheter er atskillig mer forlokkende enn det mistrøstige livet de lever i slummen ... 

Underveis savnet jeg kanskje mer følelsen av at disse guttene faktisk trodde på det de ble med på og hadde en større bevissthet i forhold til de valgene de foretok. Men kanskje er nettopp dette - uvitenhet og manglende kunnskaper - noe av grunnen til at det er relativt enkelt å rekruttere akkurat dem? Filmen gir selvfølgelig ikke alle svar i så måte, men er først og fremst tankevekkende og egnet til å skape debatt. Det sterkeste ved hele filmen var hvordan den viser frem tvilen til de involverte. Dessuten at ingen av dem fremstår som onde på noe som helst vis - bare uvitende og naive. Som seere skjønner vi at de er like mye ofre for omstendighetene som dem de er satt til å drepe ... 

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningkast fem denne gangen. Jeg har lagt vekt på at miljøskildringene er svært autentiske og at tematikken er meget interessant. Scenografien var dessuten nydelig og virkningsfull. Noe av det som trekker ned og som gjør at filmen ikke får toppkarakter, er at enkelte av skuespillerprestasjonene ikke var glitrende. Dette skyldes antakelig at en hel del av rollene ikke var besatt av profesjonelle skuespillere, noe som på den annen side bidro til opplevelsen av ekthet. Et av høydepunktene i filmen var for øvrig et bryllup - bare det alene gjorde filmen verdt å se! 

Etter at filmen var vist, ble det paneldebatt. Dette skal jeg skrive om i et eget innlegg. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Les chevaux de Dieu
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike, Marokko
Språk: Arabisk
Genre: Drama 
Skuespillere: Abdelhakim Rachi (Yacine), Abdelilah Rachid (Hamid), Hamza Souidek (Nabil), Ahmed El Idrissi Amrani (Fouad) m.fl. 
Spilletid: 117 min.

"Osama" (Regissør: Siddiq Barmak)

En sann historie fra Talibans Afghanistan

Afghanistan har vært gjennom en omfattende borgerkrig og Kabul har falt (i 1996). Taliban har tatt over makten, og en rekke begrensende regler er innført. Musikk og dans er forbudt, kvinner får ikke lenger lov til å arbeide eller for den saks skyld bevege seg utendørs uten å være i følge med en mann, og mennene må la skjegget gro. Taliban har bevæpnede styrker som kjører rundt for å følge med på at reglene blir fulgt, og et hvert avvik straffes hardt.

I et land oversvømmet av enker, rammer spesielt yrkesforbudet for kvinnene hardt. Familier uten menn er ganske enkelt ute av stand til å skaffe mat til seg og sine. I filmens åpningsscene ser vi kvinner som demonstrerer for retten til å arbeide. Så ankommer Taliban, og de flykter hals over hode, mens de spyles ned med vannslanger. Kvinnene som Taliban lykkes å få tak i, sperres inne i et av de mange fengslene som er opprettet for formålet. Harde sharia-straffer venter ...

Filmen handler om nettopp en slik familie hvor familieoverhodet samt onkelen døde i krigen mot Sovjet. Moren har mistet sin jobb som sykepleier på det lokale sykehuset pga. yrkesforbudet for kvinner. Uten sønner er familien dømt til å sulte ihjel. Så kommer bestemoren på at datterdatteren kan kle seg ut som en gutt, og dermed redde familien fra denne skjebnen. Håret hennes blir klippet og farens klær blir tilpasset henne. Alle er innforstått med at det er et farlig spill de har begitt seg inn på. På den annen side: hvilke valg har de egentlig?

Vettskremt møter jenta, nå utkledd som gutten Osama, opp hos en bekjent av familien for å få jobb. Selv om han knapt nok har tilstrekkelig til sin egen familie, går han med på rollespillet og gir Osama jobb. Lønnen er litt brød og av og til en vannmelon som hun kan ta med seg hjem til mor og bestemor, slik at de kan holde sultedøden på avstand. Alt går rette veien - inntil Taliban bestemmer seg for å samle alle gutter og tvinge dem til å gå på Koran-skole. Der skal de også lære å bli gode soldater for Taliban. Vettskremt skjønner Osama at det er for sent å snu. Og at det bare er et tidsspørsmål før hun blir avslørt ... Selv ikke tiggergutten Espandi, som har blitt hennes alliert på Koran-skolen og som kjenner hennes hemmelighet, klarer å forhindre avsløringen. Straffen for en slik forbrytelse er gjerne steining - hvis man da ikke er så "heldig" og blir benådet til ekteskap med en aldrende mullah ... Og da er skjebnen avgjort en gang for alle ...

Denne filmen er grusom - uten at jeg tror den på noen måte overdriver hva gjelder forholdene i Afghanistan under Talibans regime. Med enkle virkemidler får filmskaperne frem desperasjonen til mennesker som tvinges til å leve sine liv så full av begrensninger at det ikke lenger er mulig å opprettholde en meningsfylt tilværelse. Rigiditeten i reglene er så stor at det ikke er rom for unntak - selv om dette fører til sultedød ... Skuespillerprestasjonene i denne filmen er så gode at jeg av og til lurte på om det egentlig var en dokumentar jeg så. Mens jeg satt og så på filmen, mistet jeg nesten pusten pga. spenningen. Så når det på DVD-coveret står at dette er "a Taliban thriller", ja, så er det nettopp det dette er! Historien er så følelsesladet fortalt, så autentisk i sitt uttrykk, så blottet for store fakter eller billige effekter at her må det bli toppkarakter. Dessuten er den basert på en sann historie. Terningkast seks! Og det skulle vel være unødvendig å opplyse at filmen både har blitt nominert og har vunnet en helt haug med priser ...

Innspilt: 2003
Originaltittel: Osama
Nasjonalitet: Irland, Japan, Nederland, Iran, Afghanistan
Språk: Dari / Pashtu
Genre: Drama (Taliban thriller)
Skuespillere: Marina Golbahari (Osama), Arif Herati (Espandi), Zubaida Sahar (Osamas mor)
Spilletid: 80 min.

Kvinner demonstrerer for retten til arbeid

Håret er klippet for at "Osama" skal få jobb som gutt

Avslørt som jente venter hun på sin straff ... 

Gunn Marit Nisja: "Naken i hijab"

Meget hederlig debut!


Utgitt: 2011
Forlag: Juritzen forlag
Antall sider: 399

Venninnene Live og Maren er på ferie i Egypt. Det skal vise seg å bli en ferie som snur opp-ned på det meste i Lives liv. For mens de er i Luxor støter de på den sjarmerende unggutten Kareem. I begynnelsen blir Live vitne til hvordan Kareem kurtiserer hennes pene venninne. Maren er imidlertid ikke med på notene, og da vender Kareem seg i stedet mot Live, som ikke akkurat er bortskjemt med oppmerksomhet fra det annet kjønn. Ikke bare blir hun meget smigret - hun blir stormende forelsket. Da Maren reiser på utflukt til en av Egypts mange flotte severdigheter, velger Live å bli igjen i hotellområdet i håp om å treffe Kareem igjen. Og det gjør hun. Dette blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom dem.

Uten at Maren er klar over det, har Kareem og Live avtalt at hun skal komme tilbake til Egypt etter kort tid. Før hun reiser tilbake, forteller hun venninnen om sin planer. Selv om Maren blir dypt rystet og forsøker å få henne fra det, snakker hun for døve ører. Live er for lengst så forelsket at hun er helt uimottakelig for gode råd.

På grunn av Kareems påstander om at de kan få problemer med turistpolitiet, lar hun seg lokke til å inngå en ekteskapskontrakt med ham under sitt neste opphold i Egypt. Dette skal etter hvert vise seg å bli skjebnesvangert for henne. I alle fall bestemmer hun seg for å bli hos Kareem og hans familie i ett år, og etter dette skal de begge flytte til Norge. 

Å gifte seg med en muslimsk mann er ikke enkelt. Det innser tom. naive Live. Men Kareem er ikke som andre. Han har en dobbelt natur og er av og til skremmende. Akkurat hvor ille han kan være, får hun innblikk i allerede på bryllupsnatten. Da kaster Kareem en leken, men for ham plagsom liten valp utenfor balkongen. Valpen dør pga. skadene.

"Allerede da hadde jeg skjønt at om dette ble livet jeg valgte, ville det ikke bli enkelt. Men jeg hadde trodd at Kareem og jeg var sammen mot utfordringene. I stedet hadde det vist seg å være nettopp ham som var det vanskeligste å takle." ... tenker Live underveis, men helst etter at hun er fanget av situasjonen. 

Kareem tvinger henne til å dekke seg til, og med ett er det meste av det Live har forbundet med sitt tidligere liv, borte. Etter kort tid er han en annen, og slett ikke den romantiske unggutten Live trodde han var. Kareems familie er både inkluderende og kjærlige mot Live, som ikke bare kommer inn i familien som et friskt pust, men som også skal sikre dem slektens videre gang. Men selv de står maktesløse når Kareem er på sitt verste. Kone og barn er mannens eiendom, og dette er det lite de får gjort noe med. Først da Live er blitt mor til en liten datter og skjønner at kjønnslemlestelse er vanlig i den lille landsbyen, innser hun at hun ikke kan avfinne seg med å bli i Egypt hos Kareem og hans familie. Å reise uten datteren er fullstendig uaktuelt ... 

Det har vært skrevet et lass av lignende litteratur om dette temaet tidligere. Det nye i denne romanen er kanskje at det hele denne gangen foregår i Egypt, et land i alle fall jeg trodde var noe mer moderne enn det som beskrives i "Naken i hijab". Jeg opplevde også at fremstillingen ikke er så svart-hvitt som man ofte ser i lignende litteratur. For selv om Kareem både drikker alkohol og er voldelig, og slett ikke er noen god muslim, står dette i sterk kontrast til hvordan hans øvrige familiemedlemmer fremstilles. Live blir tatt godt i mot av familien hans, selv om hun ikke er en egyptisk kvinne. Skjønt etter hvert viser det seg at de har skjult litt av hvert for henne om Kareems fortid, fordi de håper og tror at Live er den som skal få ham på rett kjøl igjen. At fremstillingen er såvidt nyansert gjør at i alle fall ikke jeg anser dette som en stereotyp fremstilling av et kjærlighetsforhold mellom en vestlig/kristen kvinne og en muslimsk mann.

"Naken i hijab" er Gunn Marit Nisjas debutroman. Jeg synes hun kom svært godt ut av det! Noen steder kunne teksten sikkert ha tjent på å være noe mer gjennomarbeidet, men jeg synes like fullt at dette er en meget hederlig debut! Mot slutten kunne forfatteren dessuten ha gjort det hele enda mer spennende ved å dramatisere noe mer, samtidig som jeg synes at nettopp fordi hun ikke gjorde det, unngikk hun de verste fallgrubene i forhold til å risikere å bli banal. Hun har utvilsomt mye kunnskap om forholdene i Egypt, og dette opplevde jeg svært positivt og ikke minst interessant. Boka kan for øvrig leses som en advarsel mot ekteskap mellom kristen kvinne og muslimsk mann - eller at man som et minimum bør tenke seg godt om og ikke kaste seg hodestups ut i et forhold som har alle odds mot seg. Det er vanskelig nok å få et forhold mellom ellers nokså likesinnede til å fungere ... Og når man ikke en gang kjenner den man gifter seg med, kan fryktelig mye gå galt.

Det var i grunnen bare et par ting som irriterte meg litt underveis. Jeg klarte ikke helt å tro på at det går an å være så naiv at man som norsk kvinne gifter seg med en mann som nærmest er analfabet. Videre synes jeg aldri jeg fikk noen forståelse for hva som hadde ført til at Kareem ble psykopat. Boka inneholder ellers alle ingredienser til å bli en bestselger. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Etter min oppfatning fortjener denne boka terningkast fire!

Gunn Marit Nisja

Julia Jusik: "Allahs sorte enker - Kvinnelige selvmordsbombere fra Tsjetsjenia"

Triste kvinneskjebner


Utgitt i Russland: 2004
Utgitt i Norge: 2005
Originaltittel: Nevesty Allakha
Oversatt: Guro Søvik
Forlag: Ganesa Forlag
Antall sider: 187

Den russiske journalisten Julia Justik var bare 22-23 år da hun arbeidet med boka "Allahs sorte enker", hvor hun beskriver forholdene i Tsjetsjenia og spesielt om vervingen av kvinnelige selvmordsbombere til terroroppdrag i Russland. Utgangspunktet var at det i økende grad ble brukt kvinner i slike aksjoner, og Justik ønsket å finne ut hvem de var, disse første tsjetsjenske selvmordsbomberne.

Fra før av kjente verden til selvmordsbomberne i Palestina, men forholdene i Tsjetsjenia var totalt annerledes. For det første var det påfallende at det kun var kvinner som sprengte seg selv i luften. På side 12 skriver forfatteren:

"I Tsjetsjenia sprenger ikke menn seg i luften. De er for glad i livet. Dette er den største forskjellen mellom de palestinske og de tsjetsjenske selvmordsbomberne. I Tsjetsjenia er det bare kvinner som dør." 

For det andre er det ikke religiøs fanatisme som driver kvinnene inn i terrorismen. Justik avslører at det er grovt sett er to typer kvinner som brukes i selvmordsattentater: de er enten pur unge og mangler klantilhørighet eller menn som kan beskytte dem, eller de er enker fra 30 år og oppover uten fremtidshåp. Mens de pur unge lures med uten å skjønne hva som skjer, er de eldre kvinnene som regel smertelig klar over hva de går med på. Men felles for begge gruppene er at de er overbevist om at de ikke har noe fremtidshåp. Og når de først har etablert kontakter med bakmennene som ofrer kvinnene i terrorangrep, så er det ingen vei tilbake ...

Justik avslører at disse kvinnene faktisk ikke dreper andre mennesker. De blir selv brukt til å drepe. De har ikke engang kontroll over utløsningen av sprengmekanismene. Dette styres av menn via fjernutløser. "Disse selvmordsbomberne blir drept på usleste vis. Og det er dette som er den fryktelige, helt spesielle russisk-tsjetsjenske signaturen", skriver forfatteren på side 13 i boka.

I boka introduserer Justik oss for den ene kvinneskjebnen etter den andre. Fordi navnene på kvinnene var kjent, var det relativt enkelt for henne å nøste opp deres historie. Ikke sjelden hadde foreldrene til jentene solgt dem - mot jentenes vilje - til bakmennene. Der ble de gjerne voldtatt og fratatt siste rest av ære, noe bakmennene gjorde vel vitende om at det for disse kvinnene dermed ikke var noen vei tilbake. Ingen ville ha noe med dem å gjøre nå som de bar på en byrde av massiv skam.

Mye av boka handler om kvinnene som deltok i attentatet i Dubrovka-teateret i Moskva i oktober 2002, og avslutningsvis kommer hun også inn på det forferdelige gisseldramaet i Beslan i september 2004, hvor over 300 mennesker ble drept. Halvparten av dem var barn.

Boka "Allahs sorte enker" vakte enorm oppsikt da den utkom i Russland, og den ble også utsatt for salgsforbud pga. en rekke kontroversielle påstander fra forfatterens side. Hun har navngitt en rekke bakmenn, men likevel går de fri. Ingen arrestordre er utstedt. Derimot har forutinntattheten mot de sorte enkene fortsatt, og det skal nesten ikke mer til enn at man er kvinne, har svart hår og går i svarte klær (les: ser tsjetsjensk ut) før man nærmest anses som en potensiell selvmordsbomber. I stedet for å ta opplysningene i boka som en advarsel og gjøre det som gjøres kan for å forhindre fremtidige terrorangrep, fortsetter selvmordsaksjonene. Bare med en vesentlig forskjell fra tidligere: nå sørger bakmennene for at kvinnenes identitet holdes skjult. Og det gjør man bl.a. ved å bruke kraftigere sprengladninger, slik at det ikke er noe igjen av ofrene som kan identifiseres etterpå.

Denne boka tok helt innersvingen på meg. Jeg leste den nærmest i ett, fordi jeg ikke klarte å legge den fra meg. Historiene til kvinnene, "uskyldige" som "skyldige" ... de var så brutale og så triste at det var til å gråte av. Jeg avslutter med å sitere fra side 174 i boka:

"For å unngå at en slik kvinne blir en "levende bombe", må man komme opprørerne i forkjøpet. De må få et tilbud som kan gi dem håp - i stedet for døden som opprørerne bringer dem. 

De må få et arbeid, og det må sikres at ingen plutselig omkommer i nattlige flyangrep eller brenner opp i et hull i jorden. Barna deres må få gå på skole hver dag og ikke plutselig bortføres uten noen form for rettslig behandling for så å dukke opp igjen uten innvoller og med gjensydd buk på en søppelplass. 

De må få håp. Da kommer de ikke til å følge dem som sier at alt håp er ute."

Det er noen år siden boka utkom, men den er dessverre skremmende aktuell fremdeles. Terningkast fem!

 

Lesningen av denne boka inspirerte meg til å finne frem et par bilder jeg tok av et

minnesmerke om Beslan-tragedien, i San Marino i 2007.

"Iraq in fragments" (Regissør: James Longley)

Innspilt: 2006
Spilletid: 94 min. 


I denne unike dokumentarfilmen møter vi helt vanlige mennesker i det okkuperte Irak i perioden 2003 - 2005. James Longley har benyttet 300 timer med råfilm for å lage denne 1,5 timer lange dokumentaren.

Saddam Hussein er detronisert, og amerikanerne går i bresjen for å innføre demokrati i landet. Den vanlige iraker vet bedre. De har skjønt at det er oljen og kun den okkupantene er interessert i å beskytte. Saddams tyrrani er skiftet ut med anarkisme, utrygghet og varemangel. Barn som tidligere fikk gå på skole, må nå arbeide for å livnære seg selv og familiene sine.

11 åringen Mohammad har aldri lært å lese og skrive, og jobber i en garasje i Bagdad. Under normale omstendigheter skulle han ha gått på skole, men de viktigste og mest grunnleggende årene av hans liv ble frarøvet ham pga. krigen. Han hundses og latterliggjøres av arbeidsgiveren sin, som dels kritiserer ham for å jobbe for lite når han faktisk forsøker å få med seg litt undervisning på den lokale skolen, og dels fordi han ikke har lært seg å lese og skrive.

Sadr følger sjia-muslimenes valgkamp i det sydlige Irak. Vi får bl.a. innblikk i hva som har gjort at sjia-muslimer og sunni-muslimer ikke klarer å enes om noe. Saddam Hussein sørget nemlig for å sette disse gruppene opp mot hverandre under sitt 35 år lange diktaturvelde.

Helt til slutt følger vi noen kurdere som faktisk er glad for amerikanernes invasjon. De er et hardt prøvet folk som ble undertrykket på det mest grusomme under Saddams regime. Det var spennende å følge de eldres indoktrinering i de unge om viktigheten av å få seg en utdannelse. Dette gjelder både kvinner og menn.

Denne filmen har fått en rekke priser og er blitt genierklært. Antakelig skyldes dette at stoffet som presenteres er svært autentisk og gir et sant og ekte innblikk i livet i Irak etter amerikanernes invasjon. Dette er ikke en historie fortalt av seierherrene, men av det lidende folket i Irak. Et folk som faktisk var vant til en infrastruktur på et temmelig høyt nivå, og som nå er satt mange tiår tilbake i utviklingen. Filmen er sånn sett veldig interessant og lærerik. Dens styrke ligger i at den ikke tar stilling til noen av sidene i konflikten og sånn sett overlater til seeren å trekke sine egne konklusjoner.

"Zozo" (Regissør: Josef Fares) - 2006

Zozo lever et helt vanlig liv sammen med sine foreldre i Beirut, selv om borgerkrigen pågår rundt ham. Han går på skole og har mange venner.

Men så kommer krigen nærmere, og en dag skjer det katastrofale som skiller Zozo fra foreldrene hans. Plutselig er han helt alene i verden. Alt som står i hodet på ham er å komme seg til Sverige ...

Dette er en film om en virkelighet som dessverre rammer barn daglig i krigsherjede land. Josef Fares har nok en gang laget en perle av en film!

Alsanea Rajaa: "Jentene fra Riyadh"

Jeg-personen i boka, en Saudi-arabisk ung kvinne, skriver ukentlige mailer til et nettsted. I mailene forteller hun om venninnene sine og deres drømmer om kjærlighet. En av personene er jeg-personen selv uten at hun røper hvem dette er.

Gjennom venninnene får vi innblikk i hvilke muligheter en kvinne i et lukket muslimsk mannssamfunn har for å lete etter sitt hjertets utkårede. Med så mange restriksjoner om hva som sømmer seg for en muslimsk kvinne, er dette ikke helt enkelt. På oppløpssiden av de hemmelighetsfulle kjærlighetsforholdene, som det faktisk er en del av, glipper kjærligheten ut av hendene på dem. Mannen må som regel følge sin families pålegg om å ta til ekte den kvinnen de har utpekt for ham.

Jeg leste boka med stor nysgjerrighet og interesse. Sjelden skrives det så åpenhjertig om kvinners liv i et strengt muslimsk samfunn. Noen av kvinneskjebnene er svært tragiske, andre mer lystige og optimistiske. Mens kvinner i den vestlige verden har en rekke valg, gjelder ikke det samme for kvinner fra denne delen av verden.

Jeg synes boka totalt sett var svært lesverdig, selv om den tidvis ble noe banal. Mest av alt var den interessant. Forfatteren har valgt et morsomt grep ved å fortelle historiene i form av mailer, og formidler også reaksjonene fra leserne, som er svært forskjellige. Gjennom dette grepet får hun frem hvor forskjellige menneskene er i Saudi-Arabia, og dette motvirker vår vestlige trang til å generalisere og skjære alle over en kam.