Slippfest for Lise Forfang Grimnes´ andre bok om Minja - "Blodskraft"

Redaktør Mari Redtvedt Røed og Lise Forfang Grimnes på scenen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er litt mer enn to år siden Lise Forfang Grimnes debuterte med ungdomsromanen "Kaoshjerte". Jeg var der, og jeg skrev om boklanseringen her på bloggen. Selv kjenner jeg forfatteren fra bokbloggermiljøet. Lise mottok for øvrig  Kulturdepartementets debutantpris for "Kaoshjerte".

I går lanserte Lise og forlaget hennes Aschehoug med redaktør Mari Redtvedt Røed i spissen oppfølgeren til "Kaoshjerte". Oppfølgeren har fått tittelen "Blodskraft", og denne boka bærer undertittelen "Minja-bøkene". Under lanseringen i går røpet Lise at hun har planer om en triologi. Mange hadde møtt frem for å feire begivenheten med forfatteren, og det var også anledning til å få kjøpt "Blodskraft" med hennes hilsen. 

Lanseringsfest på Rudolf Pub. Jeg kjøpte
selvsagt en bok!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Arrangementet fant sted på Rudolf Pub på Vestli, og stedet var ikke tilfeldig valgt, fikk vi etter hvert høre. Rudolf er nemlig Minjas fristed i bøkene om henne. Nesten vegg i vegg ligger den fiktive butikken Peris Shop, der kameraten Josef jobber. Dette er i boka beskrevet som en støvete butikk, en slags kaosbutikk, og her henger Minja nesten døgnet rundt. 

Redaktør Mari Redtvedt Røed startet arrangementet med å si noe om samarbeidet mellom henne og Lise Forfang Grimnes. Hun trakk frem at Lise med Minja-bøkene har klart å skape fulle og hele personer, et troverdig miljø og en historie som virkelig griper tak i deg. Hun viste også til Tine sin blogg og siterte fra hennes anmeldelse av "Blodskraft". Mari understreket at det er en glede å lese det Lise skriver. 

Forfatteren innledet med å fortelle om hvorfor hun i sin tid valgte Stovner som Minjas hjemsted. Hun har selv levd med Minja i om lag 15 år, men det var først for ca. fire år siden hun tenkte at det måtte bli Stovner som var åsted for hendelsene rundt Minja. Hun er selv fra Bogerud, og lette etter et urbant sted som ikke er et bysentrum. Minja bor rett ved Stovnersenteret. Lise sa "jeg vet til og med hvor hun bor", mens hun smilte lurt. Vestlitorget er stedet der Minja og Josef møtes, og det er særlig to steder som er viktig i bøkene; Paris Shop og Rudolf Pub. Dessuten er skogen rundt Stovner viktig.

Varmt møte mellom en redaktør og en
forfatter (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Redaktør Mari spurte Lise om hvordan hun skriver frem personene i bøkene. Lise fortalte at hun virkelig går inn i dem og tenker på dem i ulike situasjoner. Hvordan ville Minja likt dette? Hva ville Josef ha tenkt nå? Mye handler om å finne en fortellerstemme, noe hun ikke minst lærte mye om da hun gikk på Barnebokinstituttet. Den gangen skjønte hun kanskje ikke helt hva det handlet om, men dette gikk opp for henne etter hvert. Da hun først fant Minjas fortellerstemme, var det lett å finne henne. 

Hvem av personene i boka var det enklest å skrive frem? lurte redaktør Mari på. Mormor og Karen, kom det spontant fra Lise. Begge kommer fra Åslia, som er et fiktivt sted. Mormor er et fugleskremsel. Kald og utilnærmelig og med pistrete hår og blodårer som synes på huden. Mormor besitter imidlertid en enorm kunnskap om hva som skjuler seg i skogen, og ikke minst hvordan man beskytter seg mot huldre og den slags. Karen er mormors diametrale motsetning. Hun er varm, god og bløt, og full av omsorg. 

En lun og humoristisk forfatter
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vanskeligst var det å skrive om Josef. Han er en person som alltid stiller opp, og som er blid og hyggelig mot alle. I "Blodskraft" kommer imidlertid hans hemmeligheter frem.

"Blodskraft" er en avvisningshistorie. Josef er Minjas anker i livet. Hva skjer når han plutselig snur ryggen til henne? For å beskrive det som skjer mellom de to, måtte forfatteren gå dypt inn i hva det vil si å bli avvist, skammen ved ikke lenger å være ønsket, det å stå alene. Inn på banen kommer Pari, som er en ny karakter i boka. Men mer ønsket ikke Lise å røpe uten fare for å spoile boka. 

Redaktør Mari opplyste at Lise har tatt utgangspunkt i en realistisk hverdag, som hun har trukket fantasi og magi inn i. Koblingen mellom realisme og magi er ekstremt vanskelig, fordi det skal så lite til før det hele tipper over og går ut over troverdigheten. Hvor finner man inspirasjonen til å skape fantasy-elementer?, spurte hun forfatteren. Lise svarte at hun har jobbet mye med mytologi og at hun også har funnet inspirasjon fra Midtøstens kultur. Å begi seg inn i et slikt stoff er den reneste gavepakken for en forfatter. Det er nemlig noe med at når gamle myter og fortellinger har overlevd så lenge, så er det nettopp fordi de er noe med disse historiene. De står seg over tid. 

Lise Forfang Grimnes signerte bøker
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man skriver en bok for første gang, er man ikke bundet opp av noe. Lise brukte 3 1/2 år på "Kaoshjerte". Boka solgte godt og hun vant en pris for den. 

Det har vært atskillig vanskeligere å skrive den andre boka. I begynnelsen var det mest gøy, men etter hvert kjente hun på tidspresset. Når man skriver på en oppfølger, er det viktig at leserne ikke må vente for lenge. Hun måtte skru av nettet for å holde på konsentrasjonen. Dessuten kjente hun på prestasjonsangsten. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som skiller en suksess fra en fiasko, men hun kjente på at magefølelsen var et godt korrektiv. Hver gang redaktøren hennes sa at "Lise - dette funker ikke", bekreftet det bare det hun egentlig visste fra før av. Underveis hadde hun gode lesere, som ga henne  nødvendige tilbakemeldinger. Summen av alt har blitt til "Blodskraft". 

Lise avsluttet med å takke alle som har bidratt og hjulpet henne underveis i skriveprosessen! Det var ikke få. "Uten dere hadde det ikke blitt noen bok!" 

I løpet av kvelden var det både underholdning, boksignering og utlodning av Blodskraft-nett, T-skjorter og bøker. 

Selv ønsker jeg å takke for at jeg ble invitert og fikk dele denne kvelden sammen med Lise, alle vennene hennes og flere bokbloggere! 

Rapping i lokalmiljøet hørte med i forbindelse med lanseringen av
ungdomsboka "Blodskraft", oppfølgeren til "Kaoshjerte"!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Kressmann Taylor: "Adresse ukjent"

Den ultimate hevn

Katherine Kressmann Taylor (f. 1903 d. 1996) var en amerikansk forfatter, som først og fremst var kjent for kortromanen "Address Unknown". Romanen utkom i 1938, og kan karakteriseres som en brevroman, idet all handling foregår i form av brevveksling mellom to personer.

Jeg snublet ved en tilfeldighet over denne lille boka under et besøk på Boksalongen i Bergen tidligere denne uka. Det er alltid interessant å stikke innom denne lille bokhandelen, som er tilknyttet Bergen Litteraturhus. Uansett hvor dårlig tid jeg måtte ha, kommer jeg alltid ut med en bok jeg ellers ikke ville ha funnet med det første. "Adresse ukjent" lå på et av bokbordene, og det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette var en slik bok som måtte få bli med hjem. Og så stor var spenningen at jeg like godt begynte på boka på vei ut til Flesland, og før jeg var hjemme igjen i Oslo, var boka utlest. 

Jeg siterer fra etterordet i boka, side 121:

"Med Adresse ukjent er den amerikanske litteraturen blitt beriket med en sjeldenhet - nemlig en perfekt brevroman. Den består av en usedvanlig korrespondanse lagt til begynnelsen av 1930-tallet mellom en amerikansk gallerist og hans tyske samarbeidspartner som har flyttet tilbake til Tyskland. Brevvekslingen viser hvordan et nærmest broderlig vennskap kan ødelegges av ideologiske overbevisninger. Den velskrevne historien gir ikke bare en personlig skildring av nazitidens Tyskland - den er også spennende som en kriminalfortelling. Man kan kalle den en avansert hevnhistorie. Og den er skrevet på en slik måte at både den vanlige leser og den profesjonelle forfatter er på kjent grunn: Jeg kunne ha skrevet dette selv - hvorfor kom jeg ikke på dette før, sier vi til oss selv både beveget og overrasket." 

Romanen er bygget på en historie fra virkeligheten, og den ble en stor suksess den gangen den utkom. Siden ble den glemt, for så igjen å dukke frem fra glemselen. I dag er den utgitt i flere europeiske land. 

Plottet er i all sin enkelhet så intrikat at romanen fremstår som genial. Dette er nok årsaken til at den slår så godt an over alt hvor den møter sine lesere. Selv ble jeg sittende og fundere på hvordan ren ideologi kan trumfe selv det mest dyptfølte vennskap. Handler det kanskje om penger, griskhet og makt? Eller var antisemittismen allerede så gryende hos folk flest at det var den enkleste ting i verden for Hitler å vekke den? Det var uansett ikke han som oppfant antisemittismen, men han tok det hele atskillig lenger enn mange før ham hadde vært i nærheten av.

1930-årene i nazi-Tyskland må utvilsomt ha vært veldig spesielle. En galopperende inflasjon som truet med å ta knekken på hele det tyske samfunnet kom omsider under kontroll av en statsleder, som fremsto som den reneste redningsmann. Å være inne med Hitler og hans støttespillere var nok avgjørende for egen fremgang og lykke, og de som hadde mest hadde også mest å tape ... Kanskje var det "så enkelt" for Mr. Martin Schulse, mannen som valgte å slå hånda av sin venn Mr. Max Eisenstein? For Max var jøde, mens Martin var av arisk avstamning. En av scenene som beskrives er så hjerterå at det var til å grine av. Det som var verst var Martins selvrettferdige og "kliniske" beskrivelse av det hele. For han hadde jo ikke noe valg ... mente han selv. 

Mer kan jeg ikke røpe, fordi jeg ellers risikerer å spoile essensen i romanen. For leseren er det helt avgjørende å få en så ren og ubesudlet opplevelse av romanen som overhode mulig. Overraskelsesmomentet er avgjørende for opplevelsen! 

Løp og kjøp, sier jeg! 

Utgitt første gang: 1938
Originaltittel: Adress Unknown
Utgitt første gang i Norge: 2001
Denne utgaven ble utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug
Oversatt:Knut Ofstad
Antall sider: 119
Etterord ved redaksjonen (side 121-124)
ISBN: 978-82-03-37151-6
Boka har jeg kjøpt selv

Harper Lee: "Sett ut en vaktpost"

Skuffende fra ende til annen!

Harper Lee (f. 1926) er kjent for sin ene, svært berømte roman "Drep ikke en sangfugl" ("To Kill a Mookingbird" på originalspråket). Boka utkom i 1960, og timingen kunne ikke ha vært bedre. (Linken fører til min bokomtale.) På 1960-tallet kjempet fargede for sine rettigheter i et segregert samfunn, og her passet historien om en farget mann som urettmessig var anklaget for voldtekt meget godt inn. Handlingen var riktignok lagt til Alabama på 1930-tallet, men moralen var den samme: var du farget og noen sa at du hadde gjort noe galt, hadde du ikke en sjanse mot det (rasistiske) rettssystemet. 

Historien i "Drep ikke en sangfugl" grep oss lesere ekstraordinært fordi vi i tillegg fulgte den rettskafne alenepappaen Atticus og barna Småen og Jem. Småen/Jean Louise - eller Scout som hun kalles i den amerikanske utgaven - var en guttejente som fremfor alt var kjent for sin rettferdighetssans, og faren var hennes store forbilde. Han påtok seg rollen som forsvarer av en farget voldtekstiltalt mann, selv om han møtte sterk motstand i miljøet rundt dem. Rett skulle være rett! Og slik fullførte han mantraet enhver forsvarsadvokat har godt under huden: enhver tiltalt - skyldig eller ikke skyldig - har krav på en forsvarer! I tillegg fremsto han som en mann med gode holdninger, forut for sin tid. I ettertid har Harper Lees ene bok blitt stående som en klassiker som alle lesere med respekt for seg selv, må ha lest.

Og måtte bare Harper Lee ha skjønt at hun skulle ha gitt seg der ... Selv er jeg nemlig helt ute av stand til å skjønne hva hun vil med romanen "Sett ut en vaktpost". Gjennom å fremstille faren Atticus som rasist, begår hun faktisk et durabelig karakterdrap på den Atticus som vi alle ble så glade i da vi leste "Drep ikke en sangfugl". Hvorfor gjør hun det? "Sett ut en vaktpost" kom ut i 2015 (også i USA), og det eneste motivet jeg klarer å få øye på, er jakten på en ny boksuksess, hvor man surfer på suksessen til den første boka. Men altså med stor risiko for at også den første boka dras ned!

I en artikkel på NRKs nettsider fremgår det at Harper Lee egentlig skrev "Sett ut en vaktpost" først (på midten av 1950-tallet), men at denne ble refusert. Etterpå skrev hun den romanen vi kjenner som "Drep ikke en sangfugl". Nå er altså det gamle manuset atter gravd frem, og det i en tid da det er stor takhøyde for å få utgitt det aller meste bare det er potensiale for en viss inntjening. Og bare for ha nevnt det: "Sett ut en vaktpost" er ikke så veldig mye dårligere enn mye annet middelmådig som utgis i mengder i våre dager. Det aller verste for meg er at Harper Lee med denne boka drar ned den "Drep ikke en sangfugl". Hadde hun enda skrevet om noen andre personer ... 

I "Sett ut en vaktpost" har det gått noen år, og Scout (som hun nå kalles også i den norske utgaven) som til vanlig bor i New York, har blitt en ung kvinne på 26 år. Vel hjemme i Alabama møter hun igjen barndomskjæresten som håper at de to en dag skal gifte seg. Han er blitt advokat og jobber i Atticus´ advokatfirma. Sjokket hun får da hun oppdager at de begge går på rasistiske møter er så stort at hun vurderer å reise bort for aldri mer å vende hjem igjen. Hva skjer etterpå? Vel, det er vel egentlig dette som er bokas tema.

Midtveis i boka lurte jeg på om jeg skulle gidde å lese/høre resten. Frem til midten av boka minnet den nemlig mest om en pubertal kjærlighetsroman. Jeg klarte ikke å tro på at en kvinne på 26 år kunne være så til de grader uvitende om sex og det annet kjønn, slik Harper Lee fremstiller henne i boka. Etter midten av boka begynte det å skje noe, men det eneste jeg da klarte å se var karakterdrapet på Atticus. Og et noe forsinket tenåringsopprør fra Scouts side. En kvinne på 26 år, som fremdeles ikke har tatt sin elskede far ned fra pidestallen, og som sjokkeres over at han ikke er like så fantastisk som hun trodde han var da hun var liten... Fra den gangen hun trodde at faren visste og kunne alt som var verdt å vite her i verden ... Harper Lee burde ha vært beskyttet mot seg selv og blitt frarådet å utgi denne boka! Jeg angrer på at jeg leste den. Nå kan jeg nemlig aldri tenke på "Drep ikke en sangfugl" uten samtidig å tenke at Atticus egentlig var en godt skjult rasist ... 

Når det er sagt må jeg likevel berømme Bodil Vidnes-Kopperud for opplesningen i lydbokutgaven. Hun løftet leseopplevelsen!

Og til alle dere som ikke har samme litteratursmak som meg: les noen andre anmeldelser enn min, dersom du er usikker på om du har lyst til å lese boka. (Se linkene nedenfor.)

Utgitt i USA: 2015
Originaltittel: Go set a watchman
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Ragnhild Eikli
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Antall sider: 281
Spilletid: 7 t 46 min.
ISBN: 9788252585476 (papirutgaven)
ISBN: 9788242162540 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget.

Harper Lee (Bildet er lånt fra Aschehoug)

Andre bokomtaler:
- NRK v/Leif Ekle - 15. juli 2015 - Uferdig Harper Lee - "Fra et litterært ståsted hadde det ikke vært noen tragedie om denne boka forble upublisert." 
-  Aftenposten v/Ingunn Økland - Harper Lee med vaklevorent rasismeoppgjør - "Skulle manuskriptet like gjerne fått hvile i fred?"
- Kleppanrova - 18. oktober 2015 - "Absolutt en bok man bør lese, den skildrer et flott tidsbilde fra Sørstatene på femtitallet."
- Tine sin blogg - 4. september 2015 - "Dette er en underholdende og lærerik roman som aldri ble kjedelig."
- Bøker & Bokhyller - 13. oktober 2015 - "Konklusjonen fra meg blir ... at "Sett ut en vaktpost" på mange måter er spesiell og interessant, og vel verdt å lese."
- Braut med bok - 27. juli 2015 - "Manuset ber preg av å vera lite bearbeida.

Maja Lunde: "Bienes historie"

Norsk debutant om biene som forsvant

Maja Lunde (f. 1975) har tidligere utgitt barnebøker. "Bienes historie" er hennes første roman for voksne. 

I "Bienes historie" beveger vi oss over tre ulike tidsplan. Vi møter William, som er biolog og frøhandler i England på midten av 1800-tallet. Hans plan er å bygge en helt ny bikube. Vi møter George, som er birøkter i USA i 2007, og som så smått begynner å erfare biedød. Tao lever i Kina lenge etter at alle biene er døde (i år 2098), og hennes yrke er å være håndpollinerer. Alle tre opptrer som jeg-personer i romanen, og i lydbokutgaven har de fått hver sin stemme. Håkon Ramstad er William, Stein Grønli er George og Anne Ryg er Tao. 

Her får vi med oss hele spekteret i bienes historie - helt fra starten av da menneskene forsøkte å temme biene, til plantevernmidler og andre miljøsynder tok knekken på dem og til sist at menneskene selv må gjøre bienes jobb for ikke å dø av sult. Sånn sett er dette en dyster dystopi, der vår frykt for bienes død og konsekvensene av dette får fullt spillerom. For hva gjør vi dersom naturens pollinering stopper opp? Uten pollinering, ingen frukter. Ingen frukter, ingen mat ... 

Bare for å ha sagt det: dette er ikke en roman om insekter! Tvert i mot handler romanen om mennesker som etter hvert må forholde seg til en global katastrofe. 

I første omgang er birøkting som sådan noe som redder liv - i alle fall for melankolikeren William, som faktisk får livsgnisten tilbake mens han forsker på hvordan birøkting kan bli mer effektivt. På midten av 1800-tallet oppfinner han en ny type bikube som skal revolusjonere birøkteryrket, og vi følger hans kamp for å sikre seg patent på oppfinnelsen sin.

I vår tid har biedød bekymret biologer og forskere i mange år allerede. Fenomenet kalles Colony Collapse Disorder (kubedød), og vi har enda ikke funnet svar på gåten: hvorfor dør biene? Selv om de fleste forskere antar at det skyldes plantevernmidler, vet vi det ikke helt sikkert. Der handlingen er lagt til vår tid, får vi innblikk i en familie der birøkting har vært tradisjon i generasjoner, men hvor Georges sønn har andre planer enn å overta etter faren. 

Forfatteren har åpenbart lekt seg videre med ideen om hva som skjer dersom alle biene dør. Mennesket er et intelligent vesen, og det finner som regel en utvei, uansett hvor dyster fremtiden måtte fortone seg. En ting er sikkert: uten mat stopper det hele opp. Samfunnet som beskrives i Sichuan i Kina i 2098, har i grunnen nesten bare ett formål: å skaffe mat. Materialisme er så og si ukjent. De fleste må klare seg med svært lite, og menneskene er hele tiden på grensen av sult. Det er ikke mye mat i omløp, og det lille som er å få tak i, fordeles sparsommelig blant folk. I Kina er tradisjonen med hardt arbeid og kollektivisme i så måte en klar fordel. I den vestlige verden klarer man seg atskillig dårligere. Aner vi mellom linjene at vestens mennesker ikke er eslet for slikt hardt arbeid? Og at det fører til den sikre død når vi må klare oss utenfor det moderne samfunns "trygge" rammer?

Mens Tao og familien hennes jobber og sliter for sin daglige rasjon av ris, blir sønnen skadet og fraktet bort. Hun og mannen får ikke vite hva som har skjedd, og dette fører til at Tao tar med seg det lille de har klart å legge til side, og reiser av gårde til Beijing på jakt etter sønnen, som hun ikke aner om er levende eller død. Etter hvert som hun nærmer seg sannheten, stiger spenningen - inntil et klimaks på slutten. 

"Bienes historie" handler som tidligere nevnt først og fremst om mennesker, men i tillegg lærte jeg mye om bienes livsmønster underveis. Lydboka er nydelig opplest, og det var veldig enkelt å følge de tre løpene i historien siden tre opplesere hadde hver sin jeg-person-stemme. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så var det at det ble for mange avbrudd og veksling mellom historiene, som om forfatteren kanskje har vært redd for at historien ikke skulle bli spennende nok? For egen del hadde jeg ønsket lengre kapitler og færre avbrudd. Uten tvil likte jeg best Williams og Taos historie, mens det som handlet om vår egen tid var minst engasjerende. Selv om dette først og fremst er en historie om mennesker og en global katastrofe, er det biene som knytter dem sammen og som blir den røde tråden i boka. Tidvis opplevde jeg at forfatteren overlot litt for lite til min fantasi, men likevel må jeg berømme henne for å ha skapt tre totalt forskjellige miljøer med hver sine særegne trekk, og klart å sy dette sammen til en helstøpt bok. At hun kan skrive, er det nemlig liten tvil om. Likevel ble ikke dette noe mer enn en underholdningsroman for meg. Slutten ble vel svulstig etter mitt syn, i og med at det tross alt var realisme i det som kom forut. 

Uansett hva jeg selv mener om denne boka, er jeg overbevist om at den vil slå godt an hos de fleste lesere! 

Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Antall sider: 457 sider 
Spilletid: 11 t 37 min.
Opplesere: Håkon Ramstad, Stein Grønli og Anne Ryg
ISBN: 9788242162342 (lydfil)
ISBN: 9788252585513 (papirutgaven)
Boka har jeg mottatt fra forlaget
Forfatterens egen nettside

Maja Lunde (Foto: lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 3. august 2015 - Bokanmeldelse - terningkast fem
- Aftenposten v/Erika Fatland - 1. august 2015 - Bienes historie: Maja Lundes debut er av internasjonalt format
- Dagens Næringsliv v/Ola A. Hegdal - 7. august 2015 - En smak av bier
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 5. august 2015 - Bra bok om bier
- Tine sin blogg - 31. juli 2015 
- Randi Reading - 26. august 2015 
- Lese og reiselyst - 2. november 2015
- My first, man last, my everything - 26. september 2013

Mathias Énard: "Tyvenes gate"

Når den arabiske og vestlige kulturen møtes

Mathias Énard (f. 1972) er en fransk forfatter som har studert arabisk og persisk, og som har bodd mange år i Midt-Østen. I dag bor han i Barcelona. I følge Wikipedia har han utgitt åtte bøker i årene 2003 - 2013. "Tyvenes gate" ("Rue des voleurs" - 2012) er hans syvende bok, og den første som er oversatt til norsk. 

Forfatteren har mottatt en rekke litterære priser, og ved siden av forfatterskapet har han vært redaktør for flere kulturell tidsskrifter og medvirket til åpningen av to gallerier for samtidskunst i Paris, fremgår det av bokas smussomslag. 

Lakhdar har vokst opp i Tanger, Marokkos havneby med forbindelse til Spania og Gibraltar. Han har aldri vært noen andre steder i hele sitt liv da han i en alder av sytten år blir sparket ut hjemmefra. Han og kusinen er nemlig tatt på fersken i en svært intim situasjon, og dette oppfattes som helt uhørt. Han er etter dette uønsket i familien. 

Plutselig står Lakhdar helt på bar bakke og må klare seg selv. De første månedene bor han på gata og lever fra hånd til munn. 

"Jeg har sultet, jeg har spist råtten frukt som torghandlerne lar ligge igjen til tiggerne, jeg har vært nødt til å sloss om epleskrotter og mugne appelsiner, klappe til alle slags krøplinger, énbeinte, mongoer, horder av stakkarer som virret rundt omkring på markedet akkurat som meg; det har vært kaldt, jeg har ligget gjennomvåt i høstnettene når uværet har høljet over byen og jaget fattigfolket inn under arkadene og inn i krokene på Medinaen, inn i nybygg der du må bestikke vaktmannen for å få overnatte i ly; på vinteren trakk jeg sørover, uten å finne noe bedre enn purken som banket meg opp på et skabbete politikammer i Casablaca for å oppmuntre meg til å dra hjem til mor og far; jeg kom meg på en trailer til Tanger, en grei kar som ga meg halve nistematen sin med én på trynet da jeg nektet å være jente for ham, og da jeg stakk innom for å hilse på Bassam, da jeg tok sjansen på å dukke opp i nabolaget, var jeg blitt gud veit hvor mange kilo lettere, klærne mine var i filler, jeg hadde ikke lest en bok på mange måneder og hadde nettopp fylt atten. Ingen fare for å bli gjenkjent. Jeg var utkjørt." (side 18)

Møtet med Bassam blir skjebnesvangert for Lakhdar. Med løfte om en jobb i bokhandelen Forsamlingen for spredning av Koranens tanker og et sted å bo, havner han inn under sjeik Nureddins "beskyttende" vinger. Vi forstår ganske snart at bokhandelen kun er et skalkeskjul for en fundamentalistisk bevegelse som utfører terrorhandlinger mot sivilbefolkning og turister. Handlingen foregår midt i "den arabiske våren", dvs. rundt 2011.

Lakhdar er en følsom ung mann som lengter etter kjærligheten. Ja, og få utløp for noe av sitt begjær ... Han og Bassam oppsøker Tangers tvilsomme steder i håp om å treffe utenlandske damer. Her treffer de Elena og Judith, to spanske jenter på ferie i Marokko. De studerer at på til arabisk. 

"Jeg hadde vondt for å tro at de virkelig studerte arabisk, det vil si var interessert i hjemlandet mitt, språket mitt, kulturen min; dette var mirakel nummer to, et merkelig mirakel, man kunne lure på om det ikke var diabolsk - hvordan kunne to jenter fra Barcelona ha så lyst til å interessere seg for dette språket at de satte i gang med å lære seg det? Hva skulle de med det?" (side 51 - 52)

Kontakten med Judith skal etter hvert komme til å bety mye for Lakhdar, særlig når han etter hvert ser seg nødt til å flykte fra Marokkos havneby Tanger og starte et nytt liv i Spania som illegal innvandrer. På dette tidspunktet står den arabiske verden i brann, mens Europa preges av finanskrise. Hva er egentlig verst? 

"Byer kan temmes, eller rettere sagt, de temmer oss; de lærer oss å te oss pent, de rensker av oss utlending-slagget, skreller av oss den bondske barken, smelter oss inn i seg, former oss i sitt bilde - ganske snart gir vi slipp på vårt eget ganglag, vi glor ikke tomt ut i lufta, vi nøler ikke på vei inn på metrostasjonen, vi har den riktige rytmen, vi beveger oss i riktig takt, enten vi er marokkanere, pakistanere, engelskmenn, tyskere, franskmenn, andalusiere, katalanere eller filippinere, så klarer Barcelona, London eller Paris til slutt å dressere oss som hunder. En dag griper vi oss i å stå og vente på grønt lys i fotgjengerovergangen; vi lærer oss språket, byens ord, dens lukter og lyder ..." (side 214)

Noe av det som fascinerte meg mest med denne boka, er hvordan forfatteren bruker språket til å utvikle bokas jeg-person - i begynnelsen en nokså enkel gutt med et begrenset begrepsapparat, til han utvikler seg til en verdensborger som forstår de fleste kodene i samfunnet, som på mange punkter er mye mer komplisert enn gata han vokste opp i. Barcelona er en flerkulturell by og det å passe inn er ikke gjort i en håndvending. Samtidig er det enklere å leve der nettopp fordi byen ikke på noen måte er preget av konformisme. Her er det tillatt å være den man er, bare man følger spillereglene. Samtidig beskrives et samfunn som har sin "hakkeorden" eller sosiale hierarki - der som alle andre steder.

Selv bor Lakhtar i tyvenes gate - Carrer Robadors; derav bokas tittel. Dette er strøkets verste gate, der horene, junkiene og drankerne bor. Det som på mange måter holder ham oppe er kjærligheten til litteraturen og særlig poesien, og dessuten kjærligheten han føler for Judith ... Samtidig er han en smule desillusjonert, der han til stadighet sammenligner mennesker med hunder. Så spørs det om det er mulig for ham å flykte fra fortiden når det kommer til stykket ... 

I "Tyvenes gate" ser vi alt fra Lakhtars perspektiv. I og med at forfatteren har valgt jeg-person-formen, møter vi ikke en allvitende hovedperson som analyserer det store bildet. I stedet møter vi et menneske som er godt over middels reflektert, og som etter mange år uten familiens beskyttelse har blitt street smart så det holder. 

Hvordan er det egentlig å komme til et fremmed land som illegal innvandrer? Hvorfor er det slik at det i de fleste storbyer ikke er landets egne innbyggere, men "de andre" - utlendingene - som rundstjeler turistene? Har vi ikke hørt det mange ganger tidligere? Hvorfor blir det slik? Jo, fordi nøden tvinger de illegale innvandrerne til å stjele for i det hele tatt å overleve. Nøden skaper tyver, og sånn må det nødvendigvis bli når ingen vil gi dem oppholdstillatelse og langt mindre en anstendig jobb. Overlevelsesdriften får mennesker til å gjøre det som skal til for å overleve! Akkurat på dette punktet mener jeg at boka er glitrende. Den får oss til å forstå mer enn vi gjorde fra før av. Så får det heller være at jeg ikke oppfattet boka som høy-litterær. Jeg forventet for øvrig ikke å bli presentert for alle nyansene ved den arabiske våren eller å få det store overblikket. Dette er først og fremst en roman om den lille mann og hans overlevelse i en komplisert verden. 

Jeg opplevde for øvrig at forfatteren har evnet å skape et troverdig persongalleri, og at miljøskildringene også fremstår som autentiske. Forfatteren har åpenbart stor innsikt i det han skriver om. 

Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt på fransk: 2012
Originaltittel: Rue des Voleurs
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Tom Lotherington
Antall sider: 301
ISBN: 978-82-03-37056-4
Jeg har mottatt et anmeldereks. fra forlaget

Mathias Énard (Foto: ukjent)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 4. juni 2015 - Skriver så det svir - Den som ikke er tyv, blir tyv, når samfunnet setter stopper for muligheten til et anstendig liv. Mathias Enard skriver så det svir om vår helt nære samtid.
«Tyvenes gate» er en usminket fortelling om den arabiske våren. Det er den første av franske Mathias Enards bøker som oversettes til norsk. Det bør ikke bli den siste.
Den arabiske våren er på sitt vakreste, eller farligste, når unggutten Lakhdar fra Marokko frister lykken i Europa. ... Mathias Enards «Tyvenes gate» er en politisk roman i den forstand at den viser ett enkelt menneskes kamp for å overleve i en urolig samtid. De politiske endringene, som kan komme i brå og uventede kast, legger føringer for jeg-fortellerens liv og er forutsetningen for hans videre eksistens.
Med sine direkte skildringer av eventyr, kjærlighetslengsel og overlevelsesvilje, holdt i et imponerende levende og illusjonsløst språk, er «Tyvenes gate» et eksempel på at visst går det an, å skrive politisk kvalitetslitteratur.

Juan Gabriel Vásquez: "Lyden av ting som faller"

"Ny" Latin-Amerikansk fortellerstemme!

Juan Gabriel Vásquez (f. i Bogotá i 1973) er en colombiansk forfatter med fire romaner, en samling med fortellinger og litterære essays bak seg. Hans mest kjente roman er "El ruido de las cosas al caer" (2011) eller "The Sound of Things Falling" som er den engelske tittelen på boka. Boka utgis for tiden i 25 land, og den norske utgaven - "Lyden av ting som faller" - utkom tidligere i år. For boka vant han i 2014 Impac-prisen (i konkurranse med bl.a. Karl Ove Knausgård). 

Forfatteren, som er utdannet jurist, er meget prisbelønt, og han har også oversatt bøker av bl.a. Joseph Conrad og E.M. Forster, kan jeg lese på Aschehougs nettsider. Han skriver for den colombianske avisen El Espectatodor og regnes som en av de viktigste latinamerikanske samtidsforfatterne. Med andre ord på høy tid at denne forfatteren ble tilgjengelig for norske lesere, tenker jeg! 

Bokas jeg-person er den colombianske juristen Antonio Yammarra. En gang ble han kjent med Ricardo Laverde i en bar. Uten at han på noen måte kan forutse det som senere skjer, skal denne mannen og hans hemmeligheter komme til å få avgjørende betydning i hans eget liv. 

"Mens jeg skrev poengene mine på tavlen, kom han bort til meg og spurte om jeg visste hvor han kunne låne en kassettspiller, slik at han kunne høre på en kassett han nettopp hadde fått. I ettertid har jeg ofte spurt meg selv hva som villa ha skjedd hvis Ricardo Laverde ikke hadde henvendt seg til meg, men til en annen av biljardspillerne. Men det er et meningsløst spørsmål, som vi alle stiller oss selv om fortiden. Laverde hadde gode grunner til å spørre meg. Ingenting kan endre på den saken, slik heller ingenting kan endre på det som skjedde etterpå." (side 14)

Historien fortelles med en rekke frempek på det vi senere skal få vite, men ikke før dette faller naturlig inn i historien. Ricardo har nettopp sonet en lang fengselsstraff og fordi ingen vet for hva, er mannen omspunnet med ikke rent lite mystikk. Antonio og Ricardo fortsetter å treffes i baren, hvor biljardspillet står i fokus. Etter hvert får han vite at Ricardo Laverde venter på kona si Elena Fritts, en amerikanerinne som i sin tid flyttet tilbake til USA. Han får også vite at Ricardo er en pensjonert pilot. 

"Hun er alt for meg. Hun er det eneste jeg har. Ikke be meg om å gå i detaljer, Yammara, det er ikke lett for noen å snakke om sine egne dumheter. Og jeg har begått mine, som alle andre. Jeg rotet det noe jævlig til. Skikkelig jævlig. Du er så ung, Yammara, så ung at du kanskje fortsatt er en jomfru når det gjelder bommerter. Nå snakker jeg ikke om å bedra kjæresten din, om å feie over jenta til bestevennen din, det er barneleker. Jeg snakker om de ordentlige feilskjærene, Yammara, de som du ennå ikke vet hva er. Og godt er det. Nyt det, Yammara, nyt det så lenge du kan: Man er lykkelig når til man går på trynet, og da er det ikke lenger mulig å finne tilbake til det man var. Vel, det er i hvert fall det jeg vil få et svar på i løpet av de nærmeste dagene. Elena kommer, og jeg vil forsøke å finne veien tilbake. Elena er mitt livs kjærlighet. Og vi kom bort fra hverandre. Vi ville det ikke, men sånn ble det. Livet skilte oss, det er sånt som skjer. Jeg tabbet meg ut. Jeg tabbet meg ut, og vi kom bort fra hverandre. Men det viktigste er likevel å forsøke å bøte på dumheten. Selv om tiden er gått, samme hvor mange år, er det aldri for sent å lappe sammen det som er ødelagt. Og det er det jeg skal gjøre når Elena kommer, og det er det jeg skal gjøre. Ingen bommerter kan vare evig ..." (side 29-30)

Så en dag forsvinner Ricardo Laverde, og tilbake sitter Antonio Yammara som angrer over at han sa nei til å bli med Ricardo hjem for et siste glass. Deretter introduseres vi for Aura Rodriquez, kvinnen som ved en tilfeldighet (en graviditet) blir hans kone. 

En dag dukker Ricardo opp igjen og spør altså det ulykksalige spørsmålet om kassettspilleren - et spørsmål som skal føre til at Antonio er sammen med ham da noen skyter og dreper Ricardo ... I samme seanse skades Antonio selv for livet. Denne hendelsen fører til at han blir besatt på å finne ut av Ricardo Laverdes fortid. Kassetten, som viser seg å inneholde noe helt essensielt i forhold til Ricardos kone Elena, fører ham i kontakt med deres datter Maya ... Sammen forsøker de å nøste i Mayas foreldres fortid. Og om Ricardo tenkte at denne familiens påvirkning av hans liv og skjebne tok slutt da Ricardo døde, må han tro om igjen ... 

"Opplevelsen av å være voksen fører med seg den usunne illusjonen av kontroll, og kanskje er den også avhengig av den. Det jeg mener å si, er at det er denne forestillingen om at vi har herredømme over vårt eget liv som lar oss føle oss som voksne, for vi forbinder voksenhet med autonomi, den suverene retten til å avgjøre hva som skal skje med oss. Før eller senere vil vi se at dette er et blendverk, for desillusjonen innhenter oss enten vi vil eller ei; den svikter aldri, har aldri gjort det. Når den kommer, tar vi den imot uten synderlig overraskelse, for ingen som lever lenge nok, kan la seg overraske av at ens egen biografi er formet av fjerne hendelser, av andre menneskers vilje, uten at våre egne valg og beslutninger har hatt stort å si for utfallet. Disse lange prosessene som ender med å støte mot vårt eget liv - iblant for å gi deg det puffet du trenger, iblant for å knuse våre mest storstilte planer til pinneved - ligger som oftest skjult som underjordiske elver, som ørsmå bevegelser i de tektoniske platene, og når jordskjelvet omsider er et faktum, klamrer vi oss til ord som vi har lært å bruke for å berrolige oss selv, ulykke, slump, iblant skjebne. I dette øyeblikk finnes det en kjede av omstendigheter, av feiltagelser og lykkelige beslutninger, hvis konsekvenser venter på meg rundt neste hjørne." (side 221)

I "Lyden av ting som faller" kommer vi tett på forholdene i Colombia, og alt som gjør at dette landet sliter med kriminalitet og nærmest anarki. Her er det ikke først og fremst rettsvesenet som gjør opp med folk, men narkotika-kartellene. Man legger seg ikke ut med disse kartellene ustraffet - verken på den ene eller den andre måten. Underveis støter vi på flodhester på flukt fra dyrehagen som narkobaronen Pablo Escobar i sin tid anla, fly som styrter, terror, vilkårlig vold og narkotikasmugling i stor stil. Romanen speiler med andre ord forholdene i Colombia, slik de har vært gjennom mange år. Forhold som har gjort at forfatteren selv valgte å oppholde seg utenlands fra midten av 1990-tallet og frem til nokså nylig. I dag er han tilbake i fødebyen Bogotá. 

"Lyden av ting som faller" er en slik bok man bør få med seg. Det er ikke ofte det kommer bøker fra Colombia (ikke siden Gabriel García Márquez, så vidt jeg kan erindre), og dét i seg selv trigger i alle fall min interesse. Boka har sterke litterære kvaliteter, og oversettelsen sitter som støpt i forhold til den historien som fortelles. Selv om fortellingen beveger seg frem og tilbake i tid, var det aldri vanskelig å følge den røde tråden i historien. Her er det mange historier flettet inn i hverandre, og med et større bakteppe, nemlig storpolitikken og forholdene i Colombia på den tiden hendelsene fant sted - etter Pablo Escobars død (f. 1949 d. 1993). Og selv om noen av gåtene forblir uløste også etter at siste side i boka er vendt, så var det helt greit. Noen ganger finnes det ikke eksakte svar og løsninger. Man må bare akseptere at enkelte ting er utenfor ens kontroll, uten noen spesiell begynnelse eller slutt. Tilfeldigheter skjer og noen rettferdighet finnes ikke. Og bare for å ha nevnt det, så er ikke dette en thriller, men mer en stillferdig roman.

Jeg anbefaler denne boka varmt - og håper samtidig at flere av bøkene til forfatteren blir oversatt i tiden som kommer!

Utgitt: 2011
Originaltittel: El ruido de las cosas al caer
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 272
ISBN: 978-82-03-37057-1
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Juan Gabriel Vásquez (Foto: Mélanie Morand/Opale)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. mars 2015 - "Intens historiefortelling fra Colombia" - Jakten på hva som førte kameraten i døden blir drivkraften i fortellingen.
Den flyter ubesværet mellom ulike tidsepoker og familiekrøniker. Letingen resulterer ikke i noen fasitsvar, men viser tydelig hvordan storpolitikk og samfunnsomveltninger blir førende for et enkelt menneskes liv. Fortid og nåtid holdes levende som biter av samme virkelighet, minner (og tap av minner) har avgjørende betydning for livet som leves her og nå. For jeg-forteller Antonio får letingen konsekvenser. Tittelen «Lyden av ting som faller» spiller helt konkret på en flyulykke, men rommer også erkjennelsen av liv og fremtidsdrømmer som går i grus.
- Leseriet - 11. mars 2015 - Den som venter en panoramisk anlagt bok om narkoterroren, slik jeg delvis gjorde, vil bli skuffet. Og godt er det. «Lyden av ting som faller» er ikke interessert i å leve opp til enkle forventninger. I stedet er bokas hensikt å fortelle historiene bak nyhetsbildet, hva som skjedde før kuleregnet eller bombeeksplosjonen laget en revne i hverdagen til ordinære mennesker, og viktigere, hva som skjer etterpå. Den handler om barna som vokste opp med å besøke Escobars private og overdådige dyrehage og hva som skjedde da de ble voksne og mistet alle illusjonene.
Ektefølt, dypt alvorlig og tankevekkende.
Anbefales sterkt!
- Artemisias Verden - 4. mai 2015

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Vibeke Riiser-Larsen: "Et sted skinner det"

Stillferdig om ensomhet og isolasjon

Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:

Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:

"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten." 

Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en. 

Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:

Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.

– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen. (Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")

Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?

Vibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet. 

Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og  Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan). 

Om boka:

Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet. 

"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte. 

Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)

Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ... 

At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ? 

"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)

Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste. 

Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært. 

Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!

Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 220 sider 
ISBN: 978-82-03-35896-8
Jeg har mottatt leseeks. av boka fra forlaget

Vibeke Riiser-Larsen (Foto: Niklas Lello)

Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhylle - 5. februar - 2015 - Det var mye i boken som fascinerte meg og jeg er i grunnen imponert over hva forfatteren har fått til i sin debut, når det er så bra som dette på første forsøk hva har vi ikke da i vente om forfatteren bestemmer seg for å skrive flere bøker. ikke for å legge noe press her altså.Du kan like godt lære deg navnet først som sist, Vibeke Riiser- Larsen, sånn der har du det! Anbefales varmt og inderlig!
- Frank Savoia - Leseløven - 8. mars 2015 - En sårbar roman om ensomhet - Romanen er enkel og lettlest, med korte kapitler. Den gir et godt innblikk i en ganske så monoton butikkjobb. En blir trist av å lese den, og synes synd på jenta som en lar seg føle med, som ikke blir oppdaget av de rundt henne. På den måten er romanen engasjerende. Den er ikke noe spennende lesning, men nødvendig, fordi noen rundt oss har det slik.
- Bøker & Bokhyller - 17. mars 2015 - To innsiktsfulle bøker om å ha det fælt - Aldri har jeg lest ei sterkere bok om sårbarhet, ensomhet og isolasjon. Det er så nært og tett på, så gjennom og under huden, så vondt og trist at det er vanskelig å forestille seg at dette bare er fantasi, en roman, og jeg kjenner faktisk litt på den dårlige samvittigheta mi etter å ha lest boka.
- Les mye - 24. mars 2015 - Når ho er på jobb og står bak skranken som informasjonsmedarbeidar, kjem orda utan problem. Da har ho ein fasit å gå etter, eit hyllenummer å oppgi. Men når det er utanfor ein gitt setting, står orda fast og ho har vanskeleg for å prate. Ikkje alt Sigrid gjer, er like lett å forstå. Men vi skjøner at det heng saman med den vanskelege barndommen hennar. Sigrid ønsker seg meir enn alt ikkje å vere aleine, men gjer samtidig alt for å unngå å kome i situasjonar er ho må vere saman med andre. Eg synest forfattaren skildrar einsemda svært godt, og får fram dette desperate og dobbelte i dei som er litt for vand med å vere for seg sjølv. Det enklaste er å sleppe tosemda, men det å vere aleine tærer også mest.
Ein svært fin roman med eit like viktig tema.
Anbefalast varmt.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.