Bjørn Stærk: "Ytringsfrihet"

En pamflett om ytringsfriheten

Bjørn Stærk (f. 1978) er norsk programmerer, blogger, samfunnsdebatant og forfatter. Han har tidligere utgitt boka "Oppdra folket! - Norge, Sverige og innvandring" (2013). (Kilde: Wikipedia)

Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" (2013) er den første i Humanist forlags Pro et Contra-serie, som skal presentere ulike argumenter i aktuelle etiske problemstillinger. 

"Spørsmålet om ytringsfrihet er vanskelig. Det er veldig lett å være for den så lenge vi står på den vinnende siden i en debatt, eller den brukes til å ytre noe vi er enig i. Men hva når den brukes til å hevde meninger vi ikke liker, som for eksempel rasisme, politisk ekstremisme eller andre holdninger vi tar avstand fra? Er det da like lett å stå for et prinsipp om en ubegrenset ytringsfrihet?" (fra bokas smussomslag)

Forfatteren av "Ytringsfrihet" legger ikke skjul på at han er tilhenger av ytringsfriheten, både som et juridisk prinsipp og som et ideal. Samtidig ønsker han å være ærlig om den mørke siden ved ytringsfrihet, om kostnadene og risikoene. 

Etter tragedien i Paris 7. januar 2015 og før debatten på Litteraturhuset lørdag 10. januar 2015, som jeg overvar og har skrevet et eget innlegg om, fant jeg frem denne lille boka som jeg kjøpte for en tid tilbake. Tanken på å dypdykke inn i problemstillingene rundt ytringsfriheten, har lenge appellert sterkt til meg. Dette er nemlig ikke så enkelt som at man enten er for eller imot, eller at man er et godt menneske dersom man er for ytringsfrihet og middelaldersk dersom man er imot. Ytringsfrihet som verdi er heller ikke noe Vesten har monopol på. I boka trekkes det opp en rekke problemstillinger og gråsoner som man bør tenke gjennom før man tar endelig stilling i saken. Og uansett hvilket standpunkt man inntar, gjelder det å være konsekvent. Konsekvent i den forstand at det ikke kan være slik at det er ett regelverk for meg og ett for "de andre", eller at man endrer standpunkt alt etter hva saken dreier seg om. Er det f.eks. feil å ytre seg kritisk mot islam, så må det også være galt å gjøre dette mot kristendommen. 

Noe av det første forfatteren nevner er sin egen forakt for de som er skråsikre på at noen tar feil, men som ikke vil la dem si hva de mener, og som svarer med utfrysning, skjellsord og spydigheter i stedet for med saklige argumenter. Samtidig innrømmer han hvor vanskelig det er å diskutere med en belest ekstremist. Hvor mye tid skal jeg bruke på å gå inn i deres univers, bare for å kunne argumentere overbevisende og saklig tilbake? tenker for øvrig jeg. Samtidig innser jeg at noen faktisk bør gjøre det, jf. John Færseths synspunkter rundt dette i boka "KonspiraNorge". 

Så hva er egentlig ytringsfrihet?

"Når jeg snakker om ytringsfrihet i denne boken, snakker jeg om ... noe mer enn hva som står i loven. Jeg snakker om et generelt fravær av systematiske hindringer for å sende og motta ytringer.

Debatten om ytringsfrihet handler om hvilke systematiske hindringer vi bør sette opp, men vi er uenige om hvor mange og av hvilken type. Hindringene kan være juridiske, men de behøver ikke å være det." (side 21) 

Det er forskjell på et ytringsfrihetsstandpunkt og sensur. Det første handler mest om moral, etikk og unngåelse av å ville såre eller støte noen. Det andre handler om at du kanskje risikerer å miste jobben din dersom du f.eks. ytrer rasistiske holdninger i offentligheten, eller at du står i fare for å miste anseelse og ære dersom du sier offentlig hva du mener. 

Motsetningene forsvinner ikke selv om man forbyr mennesker å ytre sine meninger. Nettopp av den grunn kan det være riktig å tillate full ytringsfrihet, selv om vi misliker holdningene som kommer frem. Da får man i det minste anledning til å imøtegå de ytringene man er uenige i. 

"Vi har et bilde av "ytringsfrihet" som noe så grunnleggende godt at vi tror at det ikke koster noe, at vi kan kombinere det med alt som høres fint ut. Det kan vi ikke. Vi må velge bort noe, eller i alle fall velge mindre av det. 

... Ønsker du å beskytte svake grupper mot ytringer de opplever som hetsende, så som rasisme og blasfemi, må du velge bort noe av ytringsfriheten. Det samme må du gjøre for å beskytte mennesker som ikke vet sitt eget beste." (side 58)

Dersom man ikke er villig til å høre et motargument, gjør man seg selv dummere. 
"Motargumentene tvinger deg ikke bare til å tenke klarere, de hindrer også ideene dine i å dø. På en måte trenger vi ikke et immunforsvar mot ideer, for vi kan forsvare oss mot dem med ren og skjær stahet. Vi kan blånekte, le og forfølge de som sier at vi tar feil. Det er lett å finne unnskyldninger for å ikke skifte mening. 

Men vi betaler en høy pris for staheten. Vi glemmer hvorfor vi mener det vi mener. Ideene våre slutter å leve og blir til døde dogmer." (side 68)

På den annen side: hvor mange underlige ideer skal vi egentlig måtte bruke tid på, når vi i stedet kunne brukt tiden på andre for oss mer interessante ting?

Et annet dilemma forfatteren trekker opp er en redaktørs valg mht hvilke stemmer man skal slippe til i den offentlige debatten. Hvor marginale må stemmene være for at de skal og bør velges bort, og er det riktig alltid å velge dem bort? Noen hysjes ned, andre diskrimineres og/eller slippes ikke til. Alt ligger innenfor redaktøransvaret, uten at vi snakker om sensur. Problemet er imidlertid her som ellers: selv den største kvervulant kan - irriterende nok - ha rett. Spørsmålet er: får vi det med oss i surret av alt det andre dersom vi ikke slipper dem til i debatten? Det som i alle fall er sikkert er at flere perspektiver bidrar til å belyse en sak fra flere sider.  

"Alle som kan mye om et emne, irriterer seg over det lave kunnskapsnivået blant de som uttaler seg om saken i mediene. Selv har jeg spesielt mye kunnskap om IT, fordi det er det jeg jobber med, og jeg vet også ganske mye om hvordan konservative kristne ser på verden, fordi jeg vokste opp i et kristent miljø. Jeg kan love deg at svært lite av det du hører om disse temaene i de store mediene, er verdt å lytte til. 

Sannsynligvis har du erfart at det samme gjelder de temaene du selv kan mye om. Du har lagt merke til hvordan journalister, politikere, synsere og debatanter slenger ut påstander de åpenbart ikke har dekning for. 

Javel, så er det bare å lytte til ekspertene i stedet. Men hvordan skal du høre forskjell på en ekte ekspert og en falsk ekspert, hvis du selv ikke kan noe?" (side 77-78)

Det som i alle fall er sikkert er at en debatt hvor alle får slippe til, er mer tillitsvekkende, enn det motsatte. OK - så blir det flere krangler og skarpe fronter, men er man vant til dette, virker det kanskje heller ikke så skremmende for de involverte. 

Dersom man tilstreber høflighet og skyr unna åpne konflikter, vil man legge lokk på uenighet. Denne bobler uansett under overflaten og vil før eller siden bryte gjennom og antakelig bli styggere enn om man tok ut litt og litt ad gangen. 

Kommunikasjon er ingen enkel disiplin, og der hvor sterke meninger og verdier står mot hverandre, vil økt åpenhet og fri ytring kunne eskalere konfliktnivået. Særlig gjelder dette når retten til fri ytring brukes til å spre fiendebilder.

"Står vi ovenfor en fiende, er det farlig ikke å ta den alvorlig. Men ofte overvurderer vi faren. Vi ser trusler som ikke finnes, og reagerer i panikk. Og det er ytringer som sprer panikken." (side 93)

Forfatteren mener at vi bør applaudere når mediene slipper til meninger vi selv ikke liker, i alle fall så lenge de ikke er helt marginale. Ytringsfriheten bidrar til klarere tanker, riktigere ideer og lavere konfliktnivå (fordi alle blir hørt, selv om de ikke får rett). Ideer som er feil bør angripes med argumenter og ikke sensur, makt eller press. "Jeg mener altså at det ikke er en nøye gjennomtenkt grenseoppgang mellom sensur og ytringsfrihet som skal beskytte oss mot dårlige ideer. Det er deg." (side 98)

Det er i første rekke handlinger som er gode eller onde - idéer er bare riktige eller feil. 

"Vi vet jo en del nå om hva slags ideer som normalt legger grunnlaget for onde handlinger. Det vet vi fordi vi nettopp har krabbet oss gjennom et århundre preget av ekstrem vold. Vi ser fellesnevnerne for ordene som ligger bak: At du utnevner bestemte grupper til en trussel mot alt som er godt. At du danner deg konspirasjonsteorier. At du beskriver en alvorlig krise som ikke finnes." (side 112)

Bjørn Stærk trekker opp mange flere dilemmaer enn hva jeg har rukket å komme innom i dette innlegget, og han argumenterer godt og på en tankevekkende måte. Ekstra spennende er alle tankeeksperimentene han trekker opp, og som skal få oss lesere til å stoppe opp og tenke. Tankeeksperimenter som det ikke finnes enkle løsninger på, og som viser at ytringsfriheten har sin pris. Det har imidlertid også sensuren. Et eksempel er f.eks. fremveksten av fascisme/nazisme i mellomkrigstidens Europa. Ja, så slapp slikt tankegods til i samfunn preget av åpenhet til å begynne med. Deretter ble ytringsfriheten kneblet, og nettopp sensuren gjorde at det ikke var gjort i en håndvending å bli kvitt disse regimene. Tilsvarende ser vi i dag i land med totalitære regimer. 

Oppsummeringsvis kan vi si at fordelen med ytringsfrihet er at vi vet hva våre meningsmotstandere mener, og kan møte dette med saklige argumenter. Ulempen med sensur er at meningsforskjeller ikke forsvinner. Mellom disse to ytterpunktene finnes det mange nyanser. Dessuten: jo flere ulike synspunkter man lar slippe til i en diskusjon, desto bedre beslutningsgrunnlag får man. 

I tiden som kommer vil spørsmålet om ytringsfrihetens grenser komme opp igjen og igjen. I den forbindelse anbefaler jeg Bjørn Stærks bok "Ytringsfrihet" på det varmeste! Det er en klok og relativt lettlest bok, som er fin å bruke for å skape fruktbare diskusjoner om emnet. 

Utgitt: 2013
Forlag: Humanist forlag
Antall sider: 129
ISBN: 978-82-8280-43-1
Forfatterens blogg
Boka har jeg kjøpt selv

Bjørn Stærk (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Knut Olav Amås - 4. april 2013 - Frie ytringers mørke sider - Er det ikke farlig å slippe til potensielt skadelige ytringer? Det kan være det, men alternativene til åpne ordskifter er verre. De fungerer ganske bra i praksis, fører sjelden til katastrofer. Men det forutsetter at man bekjemper virkelighetsforståelser og verdisyn som kan gjøre skade hvis mange tar dem på alvor.
Påstander bør være etterrettelige, urimelige tolkninger bør unngås. Men de kravene er ikke entydig enkle. For det finnes ikke enighet om hva som er urimelig, heller ikke om hva som er uomtvistelige fakta i enhver sak. Kampen om hva som er fakta, er også del av den politiske striden.
Jeg er enig med Bjørn Stærk, sannheter kan komme fra uventet hold: «De som står et sted der ingen andre står, ser kanskje også noe ingen andre ser.»- Morgenbladet v/Solveig Nygaard Langvad - 12. april 2013 - Ordet er fritt - Intervju med forfatteren - "– Sensuren er de systematiske hindringene. Når det er bestemte ideer som ikke slipper til i offentligheten så er det ikke nødvendigvis på grunn av et lovbrudd, men det kan kalles sensur likevel. Hvis du sier noe kontroversielt og enten får 10 000 kroner i bot fordi det er et lovbrudd eller blir hengt ut på en avisforside fordi det er for eksempel rasistisk eller blasfemisk, så er det siste alternativet kanskje mer skremmende. Resultatet kan bli det samme, at man ikke sier det, og da kan vi godt kalle det sensur. Det betyr ikke at det nødvendigvis er galt." (Artikkelen er dessverre skjult bak en betalingsmur.)
- Fri tanke v/Even Gran - 9. april 2013 - For eller mot ytringsfrihet? - Intervju med forfatteren - På midten av 90-tallet var Bjørn Stærk aktiv på en såkalt BBS-diskusjonsgruppe på nettet. Plutselig en dag meldte en nynazist seg på, og argumenterte saklig og ryddig for hvorfor Holocaust ikke kunne ha funnet sted. Det ble en viktig opplevelse for Stærk. Han kunne nemlig ikke svare holocaustbenekteren på alle hans påstander som at «Zyklon B. aldri kunne ha blitt brukt til å drepe i så stor skala» og så videre.
Derfor måtte han gjøre en jobb. Bjørn Stærk og de andre debattantene på gruppa, gikk påstandene etter i sømmene og greide etter hvert å svare godt på alt nynazisten skrev. Han tok selvsagt feil, og de kunne begrunne hvorfor.
– Jen mener vi vant diskusjonen. Og det var svært lærerikt for meg og de andre. Derfor var det en god ting at nynazisten slapp til. Ytringsfriheten virket. Vi andre skjerpet oss, leste oss opp, avviste ham med argumenter og lærte noe. Hadde vi hatt et forbud mot ytringer av denne typen, ville ikke dette ha skjedd, og vi ville ha stått litt dummere tilbake, poengterte Stærk under lanseringen av sin bok «Ytringsfrihet» på Litteraturhuset i Oslo i går kveld.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Om ytringsfriheten under angrep på LItteraturhuset lørdag 10. januar 2015

De syv franske tegnerne i satiremagasinet Charlie Hebdo og politimannen
som ble drept 7. januar 205 (Foto: RMC)

Tidligere denne uka ble syv tegnere ansatt i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og en politimann massakrert mens de befant seg i redaksjonslokalene. Siden ble også en kosherbutikk angrepet, og flere døde i forbindelse med gisseldramaet som utspant seg der. Islamistiske ekstremister står bak ugjerningene. 

En hel verden oppfatter drapene på journalistene/tegnerne som et angrep på ytringsfriheten. Angrepet på den jødiske butikken handler sannsynligvis om noe annet - kanskje om ansvarliggjøring av alle verdens jøder for det som skjer i Midtøsten ... Drapet på tegnerne har utvilsomt fått mest oppmerksomhet i offentligheten - i alle fall nå i den første tiden etter tragedien. Det er også dette som knyttes klarest til debattene om ytringsfriheten.

I dagene etter har sjokkbølgene rullet, og sosiale medier har knapt handlet om noe annet enn denne tragedien. Mange har byttet ut profilbildene sine på Facebook med et svart bilde med teksten "Je suis Charlie". Spørsmålet de fleste stiller seg kan kort oppsummeres til "Hva nå?" Er det grunn til å frykte at angrepet på ytringsfriheten, skal føre til en selvpålagt sensur, og at ytterligere press på ytringsfrihetens grenser vil føre til mer vold? Debattene om ytringsfrihetens grenser kommer til å gå over hele verden i tiden som kommer. 

Litteraturhuset i Oslo arrangerte i samarbeid med Fritt Ord og Norske PEN i går en paneldebatt under tittelen "Ytringsfriheten under angrep", med undertittelen "Hvor mange tør å være Charlie - hvor lenge?" 

Paneldeltakerne var Marie Simonsen (politisk redaktør i Dagbladet), Knut Nærum (forfatter og tegneserietegner), Kyrre Nakkim (magasin- og debattredaktør i NRK), Thomas Spencer (leder Norsk Journalistlag) og Shoaib Sultan (rådgiver ved Antirasistisk Senter). Debattlederne var Knut Olav Åmås (direktør i Fritt Ord) og Ann-Magrit Austenå (sturemedlem i Norsk PEN). Før debatten startet, innledet Grete Brochmann (nestleder i Fritt Ords styre), William Nygaard (styreleder i Norsk PEN) og Fadi Abou Hassan (palestinsk tegner og fribyforfatter). 

Fra Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Litteraturhuset var fyllt til randen med interesserte tilhørere, og en annen sal med videooverføring måtte også åpnes for at alle skulle få plass. 

Jeg vil i det følgende redegjøre for noe av det som skjedde i Litteraturhuset i går. Noe av det jeg skriver om blir kanskje upresist og helt klart ufullstendig - og det er fullt og helt mitt ansvar. Aftenposten streamet debatten, og interesserte bør nok høre denne selv. 

Litteraturhusets nye daglige leder, Andreas Wiese, ønsket alle velkommen og påpekte at dette møtet skulle vi alle gjerne ha sluppet. Hva blir konsekvensene av det som har skjedd? Hva gjør vi i fremtiden?

Ann-Magrit Austenå understreket at det er en annen stemning nå enn under karikaturstriden i 2006. Karikaturtegningene sto på trykk i Jyllandposten 31. september 2005, men det var først da danske imamer dro til Midtøsten at det skjedde noe alvorlig. Den norske kristne avisen Magasinet trykket også en faksimile av tegningene, og ble dermed et av de fremste målene for terrortrusler. Vebjørn Selbekk, lederen i Magasinet, måtte i lang tid ha politibeskyttelse. Utover våren 2006 var det mange demonstrasjoner i den muslimske delen av verden, og mange aviser - også norske - trykket faksimiler av tegningene for å støtte ytringsfriheten. Massakreplaner overfor Jyllandposten ble avslørt senere samme år. 

Redsel og frykt har siden preget media. En oppfatning av at karrikaturtegningene ikke hadde noen nyhetsverdi vokste frem, samtidig som en forståelse for et større mangfold økte. Blant annet er det avdekket at det ikke er ulovlig med bilder i islam. Bevisstheten om ytringsfrihet og religionsfrihet har økt, og spillerommet er større enn man kanskje først trodde. Dette har blitt tydelig særlig den siste uka. Austenå uttalte at hun føler på kontrasten mellom 2006 og 2015, og at de historiske kontekstene er ulike. Fundamentale verdier er angrepet, og kritikk, humor og satire er forsøkt skremt ut av offentligheten. Når frykten får satt seg, resulterer dette i selvsensur. 

Noe av det som er vel verdt å merke seg er at når liberale verdier trues, så tar også muslimske stemmer til orde for å forsvare retten til ytring. I dag er det viktig å rette blikket fremover. Hva venter oss? Vil det blir mer selvsensur? Mer polarisering? I dag er vi Charlie - i går var vi ikke det. 

William Nygaard hadde et sterkt innlegg på Litteraturhuset
i går (Foto: RMC)

William Nygaard stilte blant annet spørsmål ved hvordan vi kan snu tragedien i Paris tidligere denne uka til noe positivt. 

Det er en minoritet som står bak tragedien, og de aller fleste tar avstand fra det som har skjedd. Det er en frykt for at religion urettferdig skal få skylden for dette som har skjedd. 

Hvor kommer de ekstreme fra? Arbeidsledighet, fattigdom, ensomhet o.l. er nok hovedforklaringen, men det er et faktum at også godt utdannede søker ekstremisme. Noen mennesker blir ofre for radikalisert islam, og blir forført til å tro at ekstremisme skaper mening. Dette er et bedrag i Allahs navn. Europa er ikke i brann, men brannfaren gir grunn til å være på vakt. 

Denne gangen var angrepet rettet mot et intelligent organ. Ytringsfrihet på sitt beste gjør oss mer åpne og tolerante. Nygaard stilte spørsmål ved hva som blir konsekvensen for dem som publiserer. Retorikken blir nå en påminnelsen om at ordet og språket selv er en ufordrer. Satire utfordrer manipulasjon fra dem som har makt. Det ligger et samlet ansvar på alle som publiserer. Dette ansvaret har flere nivåer. Lille Norge har sterke tradisjoner for ytringsfrihet, men trenger en sterk og kritisk presse og i tillegg litteratur som utfordrer. 

Nygaard mente også at eiere av kommersielle kanaler må forstå sitt samfunnsansvar. Han siterte til slutt Jimi Henrix: 

"When the power of love overcomes the love of power the world will know peace." 

Ingen kunne unngå å bli sterkt berørt av Fadi Abou Hassans
innlegg på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Fadi Abou Hassan fortalte at han har vært nødt til å flykte fra Palestina fordi han ble forfulgt på grunn av sine satiriske tegninger. I dag bor han i Drøbak, og han tegner fortsatt. 

Hassan betegner det som har skjedd i Paris som veldig trist og fullstendig galskap. 

Internasjonalt har satiriske tegninger vært et viktig våpen for å få frem politiske poenger. Terroristene vil drepe vår ytringsfrihet, og derfor må vi fortsette å tegne - mer nå enn tidligere - mente Hassan. 

Mange tegnere er imidlertid redde og tør ikke å uttrykke støtte. De frykter kidnapping og drap. 

Hassan oppfordret til ett minutts stillhet av respekt for de syv drepte tegnerne og politimannen i Paris. Alle reiste seg og holdt blikket rettet mot bildene av de åtte som måtte bøte med livet i sitt møte med terroristene sist onsdag. Dette var et utrolig sterkt øyeblikk under debatten i Litteraturhuset i går. 

Knut Olav Åmås startet med å sitere Jens Bjørneboe:

"Der latteren slutter, begynner galskapen."

Hva kan konsekvensene bli for ytringsfriheten etter dette, spurte Amås, før han lot hver av paneldeltakerne holde sine innledninger. 

Paneldeltakerne i debatten "Ytringsfriheten under angrep" (Foto: RMC)

Marie Simonsen sa innledningsvis at hun skulle ønske at alle var Charlie i dag, men understreket at slik er det selvsagt ikke. Et satireblad som Charlie Hebdo ville hatt store problemer med å klare seg i Norge. I vårt land er vi nemlig mest opptatt av ytringsbegrensningene og ikke ytringsfriheten. 

I 2006 ble Vebjørn Selbekk stående sørgelig alene, selv om flere aviser hadde gjort det samme (dvs. at de hadde trykket faksimiler av karikatur-tegningene av Muhammed). Ingen protesterte da fordømmelsene haglet over ham og Magasinet, og Simonsen understreker at hun skulle ønske at flere (også Dagbladet) hadde vært modigere. Alle ble imidlertid tatt på senga, og visste rett og slett ikke hvordan de skulle takle dette. 

Fire år senere - i 2010 - skjedde nesten det samme igjen. Det hele startet med bilder av tegninger på PSTs Facebooksider - tegninger som var en faksimile av noe Dagbladet hadde trykket. Debatten gikk ikke på ytringsfrihetens betydning, men på Dagbladets motiver for å trykke tegningene. Var motivene aktverdige? 

Dagbladet var en av de første som publiserte Charlie-tegningene. I dag ville det være utenkelig ikke å trykke tegningene. Dette viser veldig klart hvilken økende bevissthet det har vært rundt ytringsfrihetens betydning i de senere årene. 

Noe vi må ha klart for oss er at det er i hverdagen ytringsfriheten må testes - igjen og igjen! 

Knut Nærum og Kyrre Nakkim (Foto: RMC)

Knut Nærum har en fortid som tegner, men skriver i dag tegneseriehistorier for Donald Duck. 

Nærum innledet med å fortelle en historie om lille Aisha som bor i Andeby, men som egentlig kommer fra India. Nærum laget en historie om at Aisha, Donald og nevøene skulle reise til India. Hvordan skulle de tegne Aisha? I redaksjonen var man enige om at her gjaldt det å trå varsomt, slik at ingen ble støtt. Fremdeles den dag i dag er akkurat denne historien ikke trykket i Danmark ... 

Nærum savner en debatt om hva tegningene viser, og han påpeker at det ikke er Vestens oppgave å oppdra islam. De fleste ofrene for voldelige islamistiske ekstremister er fremdeles muslimer. 

Nærum er opptatt av grensene for ytringsfriheten og regner med å bli kalt feig. 

Kyrre Nakkim (Foto: RMC)

Kyrre Nakkim innledet med å si at det er redaktørens rett å vurdere ytringer - ikke lovgivningen. Det er en etisk side ved å ytre seg, og han mener at man alltid må stille spørsmål ved om det er nødvendig å bruke ytringsfriheten. Ytringsfriheten må behandles med varsomhet og klokskap. 

Karrikaturtegnere ytrer seg på en annen måte, og kan derfor bryte flere tabuer (enn det ordinære skrevne ord, slik jeg oppfattet ham). 

Det at man ikke kan si hva som helst, handler om respekt. Hvordan forholder vi oss til dette? 

Noen ganger er hensikten å provosere, men dette er ikke nødvendig hver gang. Terroristene ønsker å få dette til å se ut som en kamp mellom sivilisasjoner. Det er viktig å minne om at dette ikke har støtte verken hos kristne eller muslimer. Ytringsfriheten skal for øvrig sikre at ingen grupper blir satt utenfor. NRKs rolle er å inkludere et større "vi". Det typisk norske handler om mer enn salmesang og Hurtigruta minutt for minutt. 

Thomas Spence opplyste at 118 journalister ble drept i fjor; de fleste drapene skjedde i Pakistan, men med Ukraina som en "god" nr. 2. Det har også vært en del kidnappinger av journalister. Sist onsdag ble syv tegnende journalister drept. Det er mao. farlig å være journalist! 

De siste fire årene har en av fire norske journalister mottatt trusler mot liv og helse. Vil mer frykt føre til mer selvsensur og tilbakeholdelse? Dette må snus etter 7. januar i år. Hva gjør vi når hverdagen kommer? Spence mener at vi må styrke det demokratiske immunforsvaret. Mediehusene må styrke tryggheten for sine ansatte i fremtiden, og politianmelde alle truslene som kommer. 

Shoaib Sultan innledet med å si at angrepet den 7. januar er en kamp om narrativer, ikke en kamp mellom sivilisasjoner. (Mao. hvem skal ha definisjonsmakten mtp. hva dette egentlig handler om?)

Selvsensur er et stort problem, men det motsatte er også et problem. Dette handler ikke om islam, men om ekstremister mot samfunnet. Dessuten handler 7. januar om to ting. Det fant sted en terrorhandling. Denne må ikke blandes inn i debatten om ytringsfriheten og dens grenser. 

Åmås stilte følgende spørsmål til Simonsen: Var det frykt og redsel som gjorde at karikaturtegningene ikke ble trykket i 2006? Simonsen understreket at ytringsklimaet har endret seg dramatisk i årene etter 2006. Den gangen da ambassader ble angrepet og satt i brann, var situasjonen ekstremt betent. Akkurat dette preget debatten den gangen. Hver eneste dag må man tenke på at man ikke skal krenke andre, og dette handler ikke bare om muslimer. Spørsmålet er hvem som skal bestemme: lovgiver, redaktøren, andre? Satire og humor handler også om involvering. Når man kan spøke og fleipe om ting, handler det om et  felles "vi". I motsatt fall er det et "vi" og "dem".

Nakkim fikk spørsmål om hvorfor NRK alltid fokuserer på temaer som integrering og religion når innvandrerungdom er i fokus. Nakkim svarte at det er en utfordring for en statskanal som NRK å nå ut til disse gruppene, og at mange av temaer som opptar etnisk norske ikke har interesse for dem. 

Austenå påpekte at det er en realitet at terroristene er der. Er det nødvendig å legge seg på et annet sikkerhetsnivå? Spence svarte at det vil komme mer krav til sikkerhet, fordi folk må få lov til å føle seg trygge. (Dette ser vi for øvrig i en del offentlige bygg i hovedstaden. Nå blir man skannet før man f.eks. får komme inn i Høyesterett. Min kommentar.) Man må imidlertid ta en debatt på hvordan man kan integrere alle i et vanskelig samboerskap her til lands, som i andre land. Simonsen understreket at 100 % sikre blir vi aldri, men at vi må leve mest mulig normalt. For øvrig er det et paradoks at den største trusselen mot ytringsfriheten faktisk er medienes dårlige økonomi i dag.

Sultan opplyste at han jobber med å kartlegge ekstreme miljøer. Han synes det er ille når mediene opptrer nærmest som et rent mikrofonstativ for ekstremister, og knapt stiller et eneste kritisk spørsmål. Han oppfordret til å være forsiktig eller tenke gjennom hva man gjør når ekstremister slipper til i offentligheten. 

Nakkim understreket at også ekstremister har ytringsfrihet, men at det er viktig å sette deres ytringer inn i en kontekst. De ekstreme stemmene ødelegger ofte debatten og meningsutvekslingene, fordi de får for mye plass og ikke bidrar til å nyansere diskusjonene. 

Nærum sa at han liker konsensus. Å sette folk på plass i offentligheten kan samtidig være å gi dem plass. Er dette ønskelig alltid? 

Sidsel Wold på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Etter dette ble det åpnet for spørsmål fra salen, og en av dem som ba om mikrofonen var Sidsel Wold, tidligere NRKs korrespondent i Midtøsten. 

Wold opplyste at hun var i Palestina da bråket brøt løs i Midtøsten våren 2006. Det var ikke enkelt å være en som skulle forsvare ytringsfriheten da hun befant seg sammen med palestinere som ble sterkt berørt av det som skjedde. 

Wold brakte et nytt perspektiv inn i debatten - nemlig om det er greit å harsellere med ting som er hellig for oss, f.eks. Holcaust? Hun nevnte også en del andre tabuer i norsk presse, som kongehuset, skiløperne våre og annet. Hun overvar selv en utstilling av karikaturtegninger om Holocaust et sted i Midtøsten (?), og kjente på at det var ekkelt. Ytringsfriheten er for øvrig ikke en vestlig verdi, men en universell verdi!

En tilhører i salen reagerte på at angrepet på den jødiske kosherbutikken ikke er nevnt i i norske medier. Dette fikk noen i panelet til å svare at det ikke riktig, selv om det nok ikke har fått like stor oppmerksomhet som drapet på de syv tegnerne. 

Asbjørn Øverås på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)

Asbjørn Øverås, forlagsdirektør i Aschehoug, påpekte blant annet at selv om vi er for ytringsfrihet, må vi vurdere hva vi tåler selv. I Frankrike er det en helt annen tradisjon enn i Norge for å karrikere presidenter og den slags. 

Helt til slutt fikk paneldeltakerne komme med en sluttkommentar. Her gikk det veldig fort, og jeg fikk derfor ikke med meg alle de gode poengene. 

Sultan understreket viktigheten av å åpne opp debatten for uenighet, uten at dette tas til inntekt for at man er for eller imot ytringsfrihet. 

Nakkim påpekte viktigheten av at man trenger informasjon for å kunne ta stilling. 

Nærum understreket at tegning er fortsettelse av krig men med andre midler. Det kunsten skal gjøre med menneskene er å forgifte dem med mer menneskelighet. 

Simonsen mente at vi må være mer årvåkne og vokte retten til ytringsfrihet. 

Og med dette var en spennende og nyansert debatt i Litteraturhuset over. Debatten om ytringsfrihetens grenser er derimot ikke over ... Den har så vidt begynt!

En spennende debatt nærmer seg slutten ... (Foto: RMC)