Alexander Maksik: "Drivanker"

Når sulten opptar alt av tanker ...

Alexander Maksik (f. 1972) debuterte med romanen You Derserve Nothing i 2011. For denne mottok han den prestisjetunge Times Literary Supplement, og ble sammenlignet med bl.a. Ian MacEwan, Donna Tartt og J.D. Salinger, kan jeg lese på bokas smussomslag. Maksik er bosatt i New York.

"Drivanker" (eller "A Marker to Measure Drift" som er originaltittelen) utkom i fjor, og ble samtidig oversatt til norsk og utgitt på Font forlag. På forhånd hadde jeg hørt veldig mye bra om denne boka, og jeg ble derfor nokså overrasket over at jeg omtrent ikke har funnet noen bokanmeldelser på nettet - kun et par stk. i hhv. Dagbladet og VG, faktisk. 

Jacqueline har flyktet fra et krigsrammet Liberia og har endt opp på den greske øya Santorini som flyktning. Vi får aldri angitt hvilket tidspunkt i historien det dreier seg om, men ved å lese gjennom det som står om Liberia på Wikipedia, skjønner man fort at det er tale om borgerkrigen i 1999 - 2003, som endte med at Charles Taylor til slutt måtte gi fra seg makten til opprørerne. Jacquelines far var minister i Taylors regjering, og etter hvert skal vi få vite hva som egentlig skjedde før hun flyktet hals over hode fra landet. 

Pengelens og sulten ankommer Jacqueline Santorini. Hvordan skal det gå med henne? Sulten gnager i henne og før det i det hele tatt er mulig for henne å finne noe hun kan leve av, trenger hun både mat og vann. 

"Nå var det natt.

Jacqueline hadde ikke spist siden den flatklemte sjokoladeplaten hun hadde funnet på trappen utenfor apoteket. 

Guds vilje, sa moren. 

Hellet ved å finne mat når det trengtes som mest. Akkurat da hun ikke trodde at hun kunne holde seg oppreist lenger, var maten der." (side 11)

Gjennom et nakent og likevel følsomt språk beskrives en sult som nesten holder på å ta knekken på Jaqueline. På et vis "forfølges" hun av hell - på den måten at det alltid dukker opp noen som forbarmer seg over henne før det er for sent. Det er som om den mørke huden og blikket hennes forteller en historie hun helst ikke ønsker å legge frem for hvem som helst. Jacqueline er stolt - så stolt at selv om det dreier seg om de siste pengene hun har, betaler hun heller enn å være noen til byrde. Hun har både klasse og stil, oppvokst som hun er i det som en gang var Liberias overklasse. 

Jaqueline livnærer seg av å gi solbadende turister fotmassasje. For nesten ingenting masserer hun turisters stressede føtter, og de liker den behandlingen hun gir dem. Hun trenger ikke mye for å overleve fra dag til dag ... Når de spør henne hvor hun kommer fra og hva hun driver med, er historien alltid den samme. Hun er fra Liberia, men er student og gjør dette på si for å tjene penger til studiene. 

Jaqueline stabler søppel i en liten hule for å lage et mykt underlag å ligge på, men i sommerheten er det bare et tidsspørsmål når dette ikke lenger holder. Så lenge hun slipper å måtte være personlig med noen, har hun noenlunde kontroll på minnene om alt det grufulle hun har vært gjennom. Men det er inntil hun møter Katarina ... 

For meg ble "Drivanker" sterk lesning. Ikke bare er boka meget godt skrevet og fullstendig blottet for tåreperse-tendenser, men den forteller en ubehagelig historie som de fleste helst ikke ønsker å tenke på. Særlig ikke når vi reiser til sydlige strøk for å slikke sol, og er vitne til strandmassører på stranda - som regel asiatiske kvinner - som de fleste bare vifter vekk når de kommer for å tilby sine tjenester. Hva vet vi om dem? Hvor bor de og hvordan har de kommet dit? 

Selv opplevde jeg dette bl.a. på en ferietur til Paleochora på Kreta for et drøyt år siden, og jeg var en av dem som faktisk benyttet meg en hel del av strandmassasje (fordi jeg trengte det). Hvoretter jeg nokså hoderystende opplevde at høstens norske aviser var fyllt med overskrifter ala at strandmassasje for all del måtte unngås pga. faren for infeksjoner og det som verre var ... En enkeltepisode fra Spania med en turist som hadde blitt lam etter slik massasje, var årsaken til noe av hysteriet. Og det er da jeg tenker: skal en isolert uheldig hendelse ødelegge et helt næringsgrunnlag for mennesker som ellers vil gå fullstendig til grunne dersom også dette skal tas fra dem? Jeg opplevde verken smitte, infeksjoner eller andre uheldige ting ... i likhet med nesten alle andre som også har benyttet seg av tilsvarende på stranda, vil jeg anta.

Dette er en sterk historie om en gnagende sult og den hårfine grensen mellom det å klare seg selv eller gå fullstendig til grunne. Boka gjør noe med våre nokså forutinntatte holdninger overfor mennesker som ikke lever livene sine akkurat som oss. Boka anbefales på det varmeste, og jeg kan love - slik også Dagbladets anmelder skriver i sin anmeldelse - at sydenferien aldri blir den samme etter denne boka!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: A Marker to Measure Drift
Utgitt i Norge: 2013 
Oversatt: Agnete Øye
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 237
Forfatterens nettside
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Alexander Maksik (Foto: Beowulf Sheehan)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Berit Kobro - 19.08.2013 - Reisen fra nullpunkt - terningkast seks
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15.07.2013 - Sydenstranda blir aldri den samme. Hvis du leser boka til Alexander Maksik.

Parinoush Saniee: "Den stumme gutten"

En historie om en dysfunksjonell iransk familie 

I 2012 utkom Parinoush Saniee´s roman "Det som ventet meg" på norsk. Det var da åtte år siden den utkom i Iran -  forbudt flere ganger inntil dette forbudet til sist ble opphevet en gang for alle. Forfatteren er født i 1949 og er ut fra hva jeg har forstått fremdeles bosatt i hjembyen Teheran. Pussig nok finnes det ingen informasjon om Saniee og hennes forfatterskap på Wikipedia, og det finnes heller ikke i Store norske leksikon på nettet. Opplysningene på forlagets nettsider er også nokså sparsomme, utover at forfatteren er utdannet psykolog og har mastergrad i pedagogikk. 

"Den stumme gutten" ble utgitt på norsk i 2013, og også denne boka ble utgitt i Iran i 2004 - under tittelen "Pedar-e aan digari". Hvorvidt det er denne eller "Det som ventet meg" som i sin tid var forfatterens debutbok eller andrebok, vet jeg altså ingenting om. Jeg vet heller ingenting om forfatteren har skrevet flere bøker, eller om flere er under oversettelse til norsk. Uansett spiller dette liten rolle, fordi problematikken "holder andreboka mål?" slett ikke er aktuell i dette tilfellet. "Den stumme gutten" er nemlig en nydelig bok på alle måter!

Den lille gutten Shahab vokser opp i en nokså moderne familie i Teheran. Faren har en ledende stilling, og moren er en universitetsutdannet kvinne som er hjemmeværende med sine tre barn mens de er små. Akkurat dette trives hun svært dårlig med, og på tross av at hun og ektemannen en gang giftet seg av kjærlighet, er det ikke akkurat lykke og harmoni som preger deres hjem. Tvert i mot er det en nokså dyster og beklemmende stemning i hjemmet. Faren er alltid sliten og ønsker ro og fred når han kommer hjem, mens moren, som hater husarbeid, har behov for voksenkontakt, men må brenne inne også med disse behovene. I dette klimaet vokser de tre søsknene opp. Eldstegutten Arash er farens erklærte geni, søsteren Shadi, som er fritatt for forventninger av noe slag, er bare lykkelig ... og Shahab ... han er familiens idiot. Han snakker nemlig ikke. 

"Helt siden den dagen jeg forsto at jeg var en idiot, har jeg vært allergisk mot det ordet. Når de kalte meg det, ble jeg sint, skrek, knuste ting, slo folk og laget et skikkelig spetakkel, men fra det øyeblikket jeg aksepterte det hele, begynte jeg å oppføre meg annerledes. Jeg ble ikke lenger sint når jeg hørte kallenavnet mitt, men det var som om noe strupet meg, som om noen satte klørne rundt hjertet mitt, alle farger ble dystre, solen var ikke like strålende lenger." (side 8)

Det er ikke godt å si hva som skyldes hva, altså om problemene i familien førte til at Shahab ble stum, eller om det er hans stumhet som har skapt problemene i familien. Det vi iallefall kan konstatere er at det ene forsterker det andre, og at familien har havnet i en situasjon de ikke kommer ut av. Moren verner lenge om sønnen og mener at han slett ikke er en idiot, selv om han ikke snakker, mens resten av farsfamilien hevder det motsatte. Det hjelper ikke hvor mye familien enn strever for å få Shahab til å snakke. Ordene kommer bare ikke. Behandlingen han får både fra faren og hans familie gjør at han blir rasende inni seg, og den eneste måten han får uttrykt sitt sinne på er gjennom å gjøre rampestreker. Til dels nokså alvorlige rampestreker skal det vise seg, skjønt det topper seg da Shahab får skylden for å ha satt fyr på sin onkels hus og senere stikker av. En episode hvor faren tråkker på foten hans uten å merke det selv, og hvor faren blir sint da han skriker høyt, er hjerteskjærende lesning.

"Mangelen på oppmerksomhet disse følsomme dagene fikk meg til å forstå at jeg ikke hadde noen plass i fars hjerte. Jeg unngikk å oppholde meg i nærheten av ham, jeg var redd han skulle tråkke meg på foten igjen. Da han gjentatte ganger kom hjem uten å omfavne meg og ikke oppdaget de håpefulle armene som var strukket i været, satte jeg meg foran figurspeilet på døren av garderobeskapet og mønstret meg selv. Liten og spinkel bestemte jeg meg for aldri mer å bli glad for at han kom hjem, ikke gå ham i møte og ikke gi ham noe kyss." (side 95)

Underveis får vi innblikk i hva det innebærer for unge mennesker å leve i et land styrt av prester, og hvor moralpolitiet lurer overalt. Unge mennesker er avskåret fra å møte hverandre på vanlig måte, og det slås hardt ned på brudd på påkledningsreglene som gjelder for kvinner. Klokskap og kjærlig inngripen fra Shahabs mor redder blant annet en ung niese fra den sikre død (enten for eget eller familiens grep ...). 

Shahab og hans mor er vekselsvis jeg-personer underveis. For om Shahab ikke kan ytre ordene over sine lepper, har han høyst oppegående tanker. Og spørsmålet som lurer underveis er hvem som egentlig er idiotene her - gutten selv eller hans familie? Nyansene i dette får forfatteren fint frem uten å tegne svart-hvitt-bilder eller utpeke syndebukker, selv om faren nokså lenge blir sittende med mye av ansvaret for det som skjer, ganske enkelt fordi han er den voksne her. Dypest sett tenker jeg at mye av dette handler om menneskesynet kanskje spesielt i et samfunn som Iran, der det er viktig å være vellykket, være best, få til ting. Dette blir vi i all sin gru vitne til når det gjelder eldstegutten i familien. 

Riktig ille blir det for Shahab den dagen også moren begynner å tvile på ham, for da blir sviket fra foreldrene totalt - som om det ikke var ille nok fra før av med en kald og avvisende far og en mor som lar alle bekymringene komme i veien for kjærligheten. 

Det skal etter hvert blir Shahabs mormor som løser den gordiske knuten i gutten. Hun aksepterer ham akkurat slik han er, og skjønner at all hans vranghet kun er naturlige reaksjoner på de svært dysfunksjonelle forholdene i familien. Gradvis får hun gutten til å åpne seg, og da kommer også ordene ... 

"I motsetning til farmor, omfavnet hun barna oppriktig og uten forbehold. Hun slengte ikke kjærligheten fra seg i en krok, av frykt for å bli skitten. Med latter viste hun oss hengivenhet, og var ikke redd for at det kunne redusere hennes opphøyde posisjon." (side 198)

Men selv etter at Shahab har begynt å snakke, er det mellom faren og sønnen fremdeles en mur, som de skal bruke år på å klatre over. Så spørs det da om det er noe håp for deres relasjon når det kommer til stykket, om de klarer å overvinne stoltheten, tør å være den som gir seg først ... 

"Den stumme gutten" er en nydelig og rørende roman, selv om psykologen Parinoush Saniee noen ganger kommer vel tydelig frem med sin belærende stemme om hvordan man ikke skal oppdra sine barn. Det er også mulig å oppfatte denne romanen som et sviende oppgjør med en vellykkethetskultur som ikke tillater avvik fra den gjeldende normen. Avslutningen av romanen er nesten vel Hollywoodsk, men dette tilgir jeg lett fordi det vel nesten bare måtte blir slik. 

Jeg opplever denne romanen som enda mer helstøpt enn "Det som ventet meg", og jeg synes også at den er språklig mer bearbeidet. Så kan man selvsagt innvende at det er noe naturstridig at en liten gutt skulle være i stand til å tenke så kloke og modne tanker som Shahab gjør underveis, men dette er samtidig et nødvendig litterært grep for å få frem poengene i historien. Forfatteren kunne selvsagt ha valgt å la en allvitende forteller føre an historien, men da ville det ikke blitt en så nær og intim bok som dette. "Den stumme gutten" er et litterært-psykologisk studium i hva som skjer i en familie der det stort sett bare er vinnerkulturen som gjelder - i alle fall for mennene - og hvor ikke alle familiemedlemmene passer inn. Det er også en historie om hva som skjer med et "vanskelig" barn som kun får negativ oppmerksomhet fra omgivelsene. Jeg ble grepet - og ja, jeg felte noen tårer til slutt. Alt i alt en nydelig roman, som jeg håper at flere får øyene opp for! Mange av poengene i historien har nemlig stor overføringsverdi til norske forhold - for ikke å si vestlige forhold generelt. 

Utgitt i Iran: 2004 
Originaltittel: Pedar-e aan digari
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Font forlag
Oversatt: Nina Zandjani
Antall sider: 283
Takk til forlaget for leseeksemplar av boka!

Parinoush Saniee (Foto: Anne Cathrine Straume)

Andre artikler om boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 06.01.2014 - Vakkert psykologisk portrett av en gutt som er lammet av angst
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 11.09.2013 - Forbudt bok ble bestselger
- Sandefjord Blad v/Bjørn Hoelseth - 08.10.213 - Dypdykk i barnesinnet
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 06.01.2014 - Hun er Irans mest leste forfatter. Men sin første suksessroman skrev hun i all hemmelighet.
- Pias kulturblogg - 15.04.2014

Parinoush Saniee: "Det som ventet meg"

Irans historie gjennom 50 år sett med kvinnelige øyne

"Det som ventet meg", eller "Sahm-e-man" som den heter på persisk, er Parinoush Sanitee´s debutroman - og så vidt jeg vet også hennes eneste bok så langt. Boka utkom i Iran i 2004, og skal siden ha blitt forbudt flere ganger - inntil forfatterens advokat og vinner av Nobels fredspris, Shirin Ebadi, sørget for at forbudet ble opphevet en gang for alle, i følge opplysningene som kan leses på smussomslaget. I dag er den tidenes mestselgende roman i Iran, og den er oversatt til en rekke språk.

I boka følger vi jeg-personen Masoumeh fra hun som ung pike flytter sammen med familien sin fra den strengt religiøse byen Qom til hovedstaden Teheran på 1960-tallet og frem til til vår tid. Det forhold at Masoumeh har et atskillig lysere hode enn sine brødre, og får gjennomslag for sine bønner om å få lov til å gå på skole, fører til misunnelse og hat i søskenflokken. Brødrene hennes mener at hun vanærer dem ved i det hele tatt å bevege seg utenfor hjemmet. Og da hun atpåtil kommer trekkende med den atskillig mer frigjorte venninnen Parvaneh, som både fniser og snakker slik at andre kan høre stemmen hennes, er de stadig på vakt. Det hele topper seg da det blir avslørt at Masoumeh har hatt kontakt med lærlingen Said som jobber i doktorens farmasøytiske butikk, og åpenbart har forelsket seg i ham. Samtidig som Masoumeh bankes både gul og blå, og Said utsettes for drapstrusler, blir det om å gjøre for brødrene å få giftet henne bort i hu og hast.

I første omgang kommer Masoumehs brødre trekkende med den ene håpløse kandidaten etter den andre, og Masoumeh gråter og bærer seg for å slippe å gifte seg. Plutselig får hun hjelp fra uventet hold, idet den gifte elskerinnen til en av brødrene hennes setter henne i forbindelse med en meget kultivert familie hvis sønn er både kjekk og gifteklar. Problemet er at hun ikke får se ham før bryllupet og at det hele må skje i løpet av en ukes tid. Uansett hvor mye Masoumeh protesterer, hjelper det ikke. Og gift blir hun. Skrekkslagen venter hun på bryllupsnatten, som hun forventer skal bli et maritt, men uten at dette slår til. Hennes ektemann Hamid stikker nemlig av og blir borte et par dager - for å "være sammen med vennene sine". Dette blir starten på et helt annet ekteskap enn Masoumeh er forberedt på. Hun og Hamid får etter hvert tre barn, men ekteskapet preges av fravær av både ektemann og kjærlighet. Hun kan ikke glemme sin første og store kjærlighet Said, men selv om ekteskapet hennes med Hamid er nokså kaldt, har hun det etter iranske forhold heller ikke direkte dårlig.

Etter hvert skal Masoumeh oppleve at mannen hennes blir fengslet for politisk aktivitet i tiden før den iranske revolusjonen i 1979, at han blir hyllet som en helt etter at sjahen er avsatt og at han atter stemples som fiende da det er islamistene og ikke kommunistene som vinner makten i Iran. Så følger åtte år med krig med nabolandet Irak, og Masoumehs stilling i det iranske samfunnet påvirkes stadig av hva mennene rundt henne foretar seg. Som om det hun selv står for er helt uten selvstendig verdi ...

"Det som ventet meg" er en pageturner-aktig bok som forteller historien om Iran gjennom hele 50 år, med fokus på kvinnenes situasjon sett gjennom Masoumehs øyne. Joda, det har vært skrevet mange bøker i denne genren, men jeg kan faktisk ikke huske å ha lest en slik bok som for det første er skrevet av en iransk kvinne og som for det andre er skrevet av en person som fremdeles bor i Iran. Rent litterært vil jeg si at boka har en hel del svakheter. En del av personskildringene blir vel overfladiske og også stereotype, som hovedpersonen som stort sett bare er god og så langt jeg kunne se nesten ikke hadde en eneste negativ egenskap. Mennesker Masoumeh fikk i mot underveis, ble dessuten gjennomgående beskrevet som onde og karaktersvake. Det er mye fokus på utseendet til menneskene i boka, og jeg satt igjen med et inntrykk av at de fleste var overjordisk vakre. 

Om det skyldes originalen eller overettelsen at de samme adjektivene ble gjentatt og gjentatt - nesten til det kjedsommelige - vet ikke jeg. Inntrykket jeg etter hvert satt igjen med var at de litterære kvalitetene sank spesielt mot slutten. Når det er sagt må jeg like fullt medgi at dette var en roman jeg slukte og ikke klarte å legge fra meg. Jeg ble så engasjert i Masoumehs historie at det var med stor sorg jeg vendte den siste siden i boka. Jeg har for øvrig tenkt at mye av det jeg opplevde som språklige blødmer kanskje har å gjøre med den persiske fortellerkunsten. Lidenskap og følelser beskrives med store og svulstige ord - ord som i vår vestlige verden fort virker litt voldsomme, men som i Iran antakelig er helt vanlig? Når jeg dessuten tenker på forholdene denne romanen har blitt til under, er jeg full av beundring for forfatterens prosjekt. Boka er kompleks, historien er sterk, den er viktig og den er universell i forhold til de fleste iranske kvinners skjebne. På tross av bokas litterære svakheter, ender jeg altså opp med å gi denne boka terningkast fem. Det er ikke den beste fem´eren jeg har gitt, men jeg har uansett ingen problemer med å anbefale denne boka varmt! Jeg har da lagt avgjørende vekt på historien som sådan. 

Utgitt i Iran: 2004
Originaltittel: Sahm-e-man
Utgitt i Norge: 2012
Oversatt fra persisk: Nina Zandjani
Forlag: Font Forlag
Antall sider: 473

Intervju med forfatteren - Moderne kvinneliv i Iran

Flere andre bokbloggere skrevet om denne boka:
- Knirk - 3. oktober 2012
- Kasiopeiias bøker - 26. mai 2012
- Oversetterbloggen - 23. august 2012

Parinoush Saniee

Lawrence Hill: "Noen kjenner mitt navn"

Utgitt i USA: 2007

Utgitt i Norge: 2009

Original tittel: The book of negroes

Oversatt: Stian Omland

Forlag Font Forlag

Antall sider: 461

I boka ”Noen som kjenner mitt navn” forteller den afrikanske kvinnen Aminata sin livshistorie fra hun ble røvet fra landsbyen Bayo i 1745 og solgt som slave, til hun oppnådde sin frihet rundt århundreskiftet femti år senere. Det er en svært, svært fascinerende historie som her fortelles!

Aminata var bare 11 år da hun ble tatt til fange på Afrikas vestkyst. Med svært små marginer overlevde hun den forferdelige reisen over Atlanteren til South Carolina i Amerika, der hun ble solgt videre som slave til plantasjeeieren Robinson Appleby. Nokså snart skulle det vise seg at hun var i besittelse av store evner. Ved et slumpetreff og i dypeste hemmelighet lærte hun å lese og skrive, og dette kombinert med kunnskapene hennes som jordmor, skulle gang på gang gjøre det mulig for henne å overleve, nær sagt uansett hvilke omstendigheter hun kom opp i gjennom sitt liv.

Livet på Applebys indigo-plantasje var beinhardt slit fra morgen til kveld. Lydigheten ble pisket inn i slavene, og retten til å være menneske opphørte ganske enkelt. Voldtekter, videresalg, splittelse av ektefolk, frarøving og videresalg av barna deres, sykdommer, død … alt dette var en del av hva man måtte regne med som slave i South Carolinas sumper. Like fullt viste negerslavene en forbløffende evne til overlevelse og tilpasning.

Etter at Aminata var blitt fratatt sin sønn som hun hadde fått med ektemannen Chakuro som bare sporadisk dukket opp ved ujevne mellomrom, nektet hun å arbeide mer for Appleby. Han ga henne til slutt opp og solgte henne videre til jøden Lindo.  Med dette ble en bedre epoke innledet i Aminatas liv. For hos Lindo fikk hun lese bøker, oppgavene hun ble satt til var mer i samsvar med hennes evner, hun slapp å bli slått og fikk bedre mat. Men heller ikke her var alt bare fryd og gammen. Hun var fremdeles slave og ikke herre over sin egen skjebne.

Etter noen år flyktet hun fra Lindo, overlevde kampene mellom opprørerne og britiske soldater om herredømmet i staten New York (uavhengighetskrigen), flyktet til den britiske fristaten Nova Scotia og var etter noen år med på overfarten til det som i dag er kjent som Sierra Leone, hvor byen Freetown ble etablert ved hjelp av frie og hjemkomne afrikanere. Drømmen om landsbyen Bayo slapp ikke taket, men var det virkelig lurt å bli med slavehandlerne inn i Afrikas jungel? Kunne hun stole på hjemlenderne, på mange måter hennes eget folk?

Aminata skulle få en nokså avgjørende betydning i kampen for å få slutt på slaveriet blant britene. Dvs. slaveriet  som sådan fortsatte å eksistere helt frem til den amerikanske borgerkrigen rundt 1860-årene, men det ble omsider slutt på at negerslaver ble hentet fra Afrika.

Selv om dette er en fiktiv historie med i all hovedsak korrekte historiske fakta som bakteppe, gjorde den et usedvanlig sterkt inntrykk på meg. Gjennom Aminatas historie menneskeliggjøres slavenes lidelser på en meget troverdig måte. Når retten til å bestemme over egen kropp, når retten til å beholde barna man setter til verden, når retten til å være sammen med den man elsker – når alt dette opphører, hva blir igjen av det rent menneskelige? Hvordan orket de å kjempe for å overleve? Mange bukket dessverre under, ikke sjelden ved at de rett og slett ga opp. Like fullt er denne historien en påminnelse om at det faktisk ikke er grenser for hva mennesker kan prestere i kampen for å overleve. 

Denne boka er en page turner av de helt store! Etter en noe treg start, klarte jeg ikke å legge boka fra meg. Bokas styrke ligger i et nokså enkelt språk uten de helt store faktene, og hvor forfatteren heller ikke faller for fristelsen å meske seg i lidelsene til hovedpersonen. Jeg mener denne boka fortjener terningkast fem!

Jeg ser virkelig frem til flere bøker fra denne forfatteren!

Andre bloggere som har omtalt boka:
- Bokelskerinnen

Mark Haskell Smith: "Våt" (2006)

Bob jobber ved dissekeringsbordet på et av Los Angeles´ patologilaboratorier. Han er underbetalt og forholdet til samboeren Maura, en onaniinstruktør, halter. En dag kommer det inn en avrevet arm med tatoveringer av en nydelig kvinne i en erotisk situasjon. Bob blir fullstendig betatt av kvinnen. Og han er besatt på å finne eieren av armen, slik at han kan komme i kontakt med kvinnen. Det skal snart vise seg at han ikke er den eneste som vil ha tak i armen eller eieren.

På vei til politiet for å avlevere det spesielle bevismaterialet, blir Bob kidnappet av meksikanske gangstere som vil ha tak i armen. Nå starter en intens jakt. Bob klarer med kløkt å unnslippe den sikre død ved å alliere seg med gangsterne.

Boka er full av grove voldsskildringer og beskrivelser av skruppelløse gangstere. Like fullt er dette først og fremst en fornøyelig bok, full av makaber og svart humor. Den kan faktisk minne litt om Carl Hiaasens bøker.

Kate Grenville: "Den hemmelige elven" (2007)

Historien starter med William Thornhill, en fattig elveskipper på Themsen i London, på begynnelsen av 1800-tallet. På grunn av stor fattigdom og bekymring mht hvordan han skal klare å forsørge kone og barn, lar han seg friste av utsikten til "lettkjøpt" gevinst på ulovlig vis og blir tatt. Han unnslipper dødsdom, men blir forvist som straffange til Australia. Familien hans blir med.

I stedet for at dette blir slutten, åpner det seg nye muligheter for dem. Thornhill klarer nemlig å kjøpe seg fri, og han, kona Sal og barna etablerer seg ved Hawkesburys elvebredd. Her ligger alt til rette for et godt og fredfylt liv som jordbruker. William og Sals kjærlighet til hverandre er sterk, men Sals lengsel etter å dra tilbake til England kommer tidvis mellom dem.

Nokså snart oppdager ekteparet at de ikke er alene. Inne i skogene bor aborginere, et i utgangspunktet fredelig folk. Med gjensidig nysgjerrighet møtes to vidt forskjellige verdener.

Aborginerne er imidlertid et myteomspunnet folk, og de villeste historier om deres grusomheter hisser opp nybyggerne. Kan de føle seg trygge? Skal de gi opp bosetningen og dra, eller klamre seg fast og kjempe for sin rett til å bli boende?

Boka er spennende og godt skrevet, og kan virkelig anbefales!

Halfdan W. Freihow: "Kjære Gabriel" (2004)

Utgitt: 2006
Forlag: Font
Antall sider: 174

Boka er et brev fra far til sønn. Sønnen Gabriel er ikke som andre barn. Han er autist og har i tillegg AD/HD. Faren forsøker å forstå sønnen og han beskriver gleder og sorger forbundet med det å ha et så annerledes barn.

Boka rørte meg dypt, ikke minst pga. den helt bunnløse kjærligheten faren tilkjennegir overfor sønnen gjennom hele boka. Vi får innblikk i hverdagslige utfordringer, guttens måte å håndtere små og store utfordringer på, familiens evne til å ta vare på Gabriel og ikke minst seg selv når ting kommer ut av kontroll - ofte pga. bagateller.

Boka er nydelig skrevet, og burde vært pensum i grunnskolen som ledd i innlæring av toleranse for annerledeshet. Her blir det terningkast fem!