Atiq Rahimi: "Tålmodighetens stein - Seng-e-saboor"

Utgitt i Norge: 2009
Utgitt i Frankrike: 2008
Originaltittel: Syngué Sabour
Oversetter: Tor Lotherington
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 128

En kvinne sitter ved siden av sin dødssyke mann i det som er igjen av deres utbombede hjem et sted i Afghanistan. Mannen er bevisstløs, og kvinnen holder ham i live ved å gi ham salt- og sukkeroppløsning gjennom en slange fra svelg til mage. Mannens slekt har forlatt henne, mannen og de to døtrene deres, mens de selv har flyktet fra stedet. Kvinnen er ingenting uten mannen sin i dette samfunnet, og er derfor prisgitt hans skjebne.

Mens kvinnen sitter og vokter over mannen sin og ikke aner om han kan høre henne, betror hun ham den ene hemmeligheten etter den andre. Uten avbrytelser får hun omsider fortalt sin historie. Som om mannen hennes var tålmodighetens stein - seng-e-saboor. I persisk mytologi er seng-e-saboor en magisk stein, som en stiller seg foran for å tømme seg for ulykker, lidelser og elendighet som man ikke tør å betro andre. Når steinen har lyttet og tatt til seg alle hemmelighetene, sprekker den en dag og da er man befridd.

Kvinnen og mannen har vært gift i ti år, men hun har aldri opplevd at han har kjærtegnet henne eller kysset henne. Alle lengslene som hun har vært nødt til å legge lokk på for ikke å miste sin ære, har tidvis ført til desperate handlinger.

Mens kvinnen øser ut av seg alle sine hemmeligheter og frustrasjoner, foregår det krigshandlinger rundt huset. Det er ikke helt ufarlig å oppholde seg der. Likevel har hun ikke noe valg ...

Denne lille boka er rett og slett noe av det såreste og vakreste jeg har lest på lenge! Det er en annen bokblogger - Liv med "Lesestua mi" - som nylig gjorde meg oppmerksom på boka. En stor takk til henne!

Skildringene av kvinners plass i det afghanske samfunn er meget sterk kost! Og jeg kommer rett og slett ikke over slutten av boka ...

Forfatteren ble tildelt den prestisjetunge Goncourtprisen for boka i Frankrike i 2008.

Terningkast fem - en sterk sådan!

Jamie Ford: "Hotellet på hjørnet av bitter og søt"

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Hotel on the corner of Bitter & Sweet
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 284

Vi befinner oss i Seattle på 1980-tallet, og Henry som er annen generasjons kineser i USA er vitne til at et gammelt nedlagt hotell gjenåpnes. I kjelleren befinner eiendelene til et tredvetalls japanske familier seg. Dette var japanere som ble deportert som en direkte følge av japanernes angrep på Pearl Harbor 7. desember 1941.

Åpningen av hotellet gjør at Henry ser tilbake på tiden under andre verdenskrig. For faren var det svært viktig at Henry lyktes i å bli godt integrert, samtidig som han ikke måtte glemme sin kinesiske bakgrunn. Hjemme ble han tvunget til å snakke engelsk, og dette til tross for at foreldrene knapt forsto språket. De var dessuten livredde for at Henry skulle bli tatt for å være japaner, så han ble tvunget til å gå med en button hvor det sto "Jeg er kineser". Henry ble sendt til en prestisjeskole. For å få stipend måtte han jobbe på kjøkkenet, og det var der han møtte Keiko. Keiko var japansk, og dette var ikke uproblematisk for Henrys foreldre. De hatet japanere. Mellom Henry og Keiko oppsto det noe helt spesielt - antakelig fordi de begge var av utenlands herkomst på en skole med nesten bare hvite elever.

Etter at japanerne angrep Pearl Harbor, var det ikke enkelt å være japaner i USA. Amerikanerne er kjent for å bli paranoide når enkelte folkeslag gjør noe mot dem, og det forhold at Japan angrep stillehavsflåten, førte til en paranoid tilnærming til samtlige japanere som bodde i USA (slik vi har sett dem holde på mot kommunister under den kalde krigen og mot muslimer etter 11. september 2001). Et helt folk ble kollektivt avstraffet. At de faktisk hadde flyktet fra Japan i sin tid, hjalp ikke det minste. De ble ansett som potensielle spioner, hele gjengen.

Denne boka forteller historien om hva som skjedde med japanerne. De ble utsatt for hva man i dag vil kalle regelrette overgrep. Ikke bare ble de utsatt for forfølgelse av helt urimelig karakter, men det hele endte med at de ble deportert og sendt i konsentrasjonsleire, hvor de levde under svært kummelige forhold. At dette ikke er veldig kjent selv den dag i dag, skyldes ene og alene at det alltid er seierherrene som skriver historien.

For Henry og Keiko medførte interneringene av japanerne at deres veier skiltes. Henry klarte aldri å glemme Keiko, selv om han giftet seg og fikk en sønn. Hun var og ble hans første store kjærlighet. Og fordi Henrys foreldre, dvs. spesielt faren, la så mange hindringer i veien for de unge, kunne de heller ikke kommunisere med hverandre pr. brev. Straffen for å ha kontakt med japanere var nådeløs! Henrys far sluttet ganske enkelt å snakke med ham. Spørsmålet er om Henry noen sinne får se Keiko igjen ...

Dette er en spennende og interessant roman om en del av historien som er lite kjent. Jamie Fords debutbok er ikke et litterært storverk, men er på den annen side langt fra dårlig skrevet. Jeg opplevde at historien fengslet meg, selv om det glippet en del på slutten. Da sto banalitetene litt vel mye i kø, synes jeg. Noen ganger er det imidlertid herlig å bare gi seg hen til en bok som rommer en søt historie om ulykkelig kjærlighet. Dette er en slik bok! Jeg likte vekslingen mellom nyere tid med en Henry som nettopp var blitt enkemann, og tilbakeblikkene til andre verdenskrig hvor han og Keiko var pur unge og forelsket i hverandre. Sånn sett har boka alle de ingrediensene som skal til for å bli en bestselger, og det har den jo også blitt! Like fullt ender jeg med å gi terningkast fire. Dog en sterk firer .... Det er slutten på boka som trekker ned helhetsinntrykket. 

Gaute Heivoll: "Før jeg brenner ned"

Utgitt: 2010
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 303

Jeg hadde virkelig aldri hørt noe som helst om denne forfatteren før jeg nokså tilfeldig snublet over denne boka nå i høst. Og når det i Bokklubbens presentasjon av boka kan leses at Gaute Heivoll har et rikt forfatterskap bak seg, så lurer jeg selvsagt på hvor jeg har vært de siste årene ... Etter å ha lest "Før jeg brenner ned", er jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skal lese mer av denne forfatteren! For å fortelle og skrive, det kan han!

Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal karakterisere denne boka. På den ene side er den en slags selvbiografi, og på den annen side nesten en dokumentar. For det er to parallelle historier som fortelles; en om forfatteren selv og en om gutten som vokste opp til å bli pyroman. Hva var det egentlig som gjorde ham slik? Han som var så flink og snill hele tiden? Hvordan kunne han så til de grader ødelegge sitt eget og andres liv?

Det året forfatteren kom til verden i en liten bygd utenfor Kristiansand i 1978, gikk det altså en pyroman løs i Finsland. Denne pyromanen herjet rundt i en måneds tid før han ble tatt. I løpet av denne tiden skapte han stor frykt blant innbyggerne i bygda. Det ene hjemmet etter det andre brant ned til grunnen, til stor sorg for dem det gjaldt. Om vi ikke akkurat får noe svar på hva som gjorde at gjerningsmannen ble pyroman, så er det i alle fall et interessant personportrett som tegnes av en person som virkelig har eksistert. Samtidig forteller forfatteren om sitt eget liv og hva som var avgjørende i forhold til at han valgte forfatterskapet som levevei og hoppet av jusstudiet mens faren hans lå på det siste, kreftsyk og døende.

"Før jeg brenner ned" er virkelig en svært spesiell bok! Jeg ble meget fascinert under lesingen av den! Og rent litterært er dette noe av det bedre jeg har lest innen norsk litteratur! Denne boka er faktisk så god at jeg forventer at den kommer til å få en rekke priser utover høsten. Grensene mellom det faktiske og det fiktive flyter litt ut, uten at jeg egentlig la særlig vekt på dette underveis i lesingen. Forfatteren har åpenbart intervjuet mange av sambygdingene om det som en gang hendte når han har drevet reseach, men hvilke tanker mennesker som for lengst er døde gjorde seg underveis, må forfatteren selv ha diktet opp. Dette har han imidlertid gjort så nydelig at hensynet til de involverte er ivaretatt på en meget omsorgsfull måte. Det som gjør boka ekstra spennende er at både pyromanen og forfatteren har en del felles trekk. Begge er/var snille, pliktoppfyllende og flinke. Så hva var det som egentlig gjorde at det gikk så galt for den ene, mens den andre - altså forfatteren - klarte seg så bra? Kun tilfeldigheter eller iboende egenskaper hos hver av dem? Kanskje er de fleste av oss en eller flere ganger i løpet av livet en hårsbredd fra den totale katastrofe - mer eller mindre uten at vi er klar over det selv? Eller ... ?

Terningkast fem fra meg!



NrK har dessuten intervjuet forfatteren her. 

Marie-Sabine Roger: "Å telle duer"

Utgitt i Frankrike: 2008
Utgitt i Norge: 2010
Original tittel: La tête en friche
Oversetter: Agnete Øye
Forlag: Pax Forlag A/S
Antall sider:  218

Germain Chazes er en mann på førtifem år. I hele sitt liv har han blitt betraktet som dum. Forholdet mellom ham og hans mor er heller ikke det aller beste. Germain har vel mest av alt følt seg svært uønsket i hele sitt liv, og dette har gjort ham til en ufølsom og nokså vulgær person.

I fritiden sitter Germain i parken og fordriver tiden med å telle duer, hvis han da ikke sitter på puben med sine nokså tvilsomme kompiser eller er sammen med Annette, et kvinnemenneske han først og fremst anser som tidtrøyte.

En dag støter han på den gamle damen Margueritte. Stor er hans forbauselse da det viser seg at denne gamle damen i likhet med ham liker å telle duer. Gjennom flere tilfeldige treff i parken, utvikles gradvis et vennskap mellom den nokså udannede Germain og den forfinede gamle damen. Hvem skulle vel ha trodd at disse to hadde noe som helst til felles?

Germain kan ikke lese, og er mer eller mindre analfabet. Han liker imidlertid gode historier, så da Margueritte foreslår at hun skal lese "Pesten" av Albert Camus for ham, sitter Germain som fjetret. Etter hvert skal det vise seg at det faktisk er Margueritte som får nytte av vennskapet, og ikke omvendt ... Den gamle damen holder nemlig på å bli blind. Og med Germain skjer det endringer, store endringer. Bøkenes verden åpner også opp andre sider ved ham. Som evnen til å elske ...

Dette er en veldig søt historie, som er svært morsomt fortalt. Noe mer enn det synes jeg imidlertid ikke at denne boka er. Jeg vet at mange trykker den til sitt bryst og opphøyer den til noe helt spesielt. For meg tok den aldri helt av. Jeg opplevde mange av poengene som nokså billige, og selv om boka ikke var direkte klisjéfylte, så var det virkelig ikke mye om å gjøre. Terningkast fire fra meg.

Siegfried Lenz: "Ett minutts stillhet"

Utkom i Tyskland: 2008

Utkom i Norge: 2009

Original tittel: Schweigeminute

Oversetter: Kari og Kjell Risvik

Forlag: Aschehoug

Antall sider: 110

Siegfried Lenz er for meg en svært kjent forfatter, men jeg var faktisk uvitende om at han fremdeles er i full vigør da jeg kom over denne lille boka fra 2008/2009.

I bokas åpningsscene befinner jeg-personen Christian seg i en minnestund. Engelsklærerinnen Stella er død, uten at vi får vite under hvilke omstendigheter før på slutten av boka. Det vi derimot aner er at det har vært et forhold mellom den 18 årige eleven Christian og hans noe eldre, men på ingen måte gamle engelsklærerinne. Stella har vært en usigelig vakker kvinne, som de fleste ble besnæret av.  Det er så vidt Christian orker å delta i minnestunden, så stor er hans sorg. Han orker ikke å holde noen tale heller, fordi hele ham er fylt av følelser han ikke kan dele med noen.

Gradvis får vi vite hvordan det i løpet av en varm sommer i en småby ved Østersjøen på 50-tallet har oppstått varme og forbudte følelser mellom lærer og elev. Med et vart og sanselig språk beskrives kjærligheten mellom disse to som noe ekstraordinært vakkert. De må selvsagt skjule sine følelser for omverdenen, vel vitende om at den dagen det skulle bli kjent at det er noe mer enn vennskapelige følelser mellom dem, vil alt de har sammen bli tilsmusset og ødelagt. Desto mer opphøyet og dyrebare blir de stjålne øyeblikkene de får sammen.  At det skal bli Stellas død som gjør at forholdet tar slutt nesten før det har kommet ordentlig i gang, er de to elskende fullstendig uvitende om.

Historien som sådan er ikke original, for dette temaet har det vært skrevet et utall av bøker og produsert mengder av filmer om. Det som like fullt gjør at denne boka står i en klasse for seg, er de litterære kvalitetene ved den. For hvor lett blir ikke beskrivelse av forelskelse og kjærlighet banalt og klisjefylt for andre enn dem det gjelder? Ikke en eneste gang tråkker forfatteren i denne fellen. Kanskje var det derfor jeg brukte uforholdsmessig lang tid på å lese denne novellen? De poetiske beskrivelsene krevde nemlig at man stoppet opp inni mellom og leste flere avsnitt om igjen.  

Dette er en liten perle av en bok som jeg synes fortjener terningkast fem. 

Kamila Shamsie: "Brente skygger"

Komplekst om mange sentrale historiske hendelser

Utgitt i Norge: 2010

Utgitt i England: 2009

Original tittel: "Burnt Shadows"

Forlag: Gyldendal

Oversatt: Linn Øverås

Antall sider: 389

Hiroko Tanaka er 21 år. Året er 1945 og vi befinner oss i Nagasaki. På tross av krigens dysterhet og at en helt ny bombe har blitt sluppet over Hiroshima et par dager før, planlegger Hiroko og tyskeren Konrad Weiss å gifte seg. Men så skjer det fatale. En ny atombombe slippes over Nagasaki, og absolutt alt som noen gang har betydd noe for Hiroko, raderes med ett bort. Konrad dør, byen hun elsker ødelegges, all familie og venner er borte, livet hennes … ingenting er tilbake. Selv er Hiroko merket for livet. Silkekimonoen med fuglemønster på ryggen, som hun hadde på seg i det øyeblikket bomben eksploderte, har brent seg fast i huden hennes. Og man er dessuten usikker på om stråleofrene etter bomben i det hele tatt kan føde normale barn …

Et par år senere er Hiroko i Dehli. Hun oppsøker Konrads søster og hennes mann; Elisabeth og James. Lite skulle hun da ane hvilken vending livet hennes skulle ta, og at hun skulle ende opp med å gifte seg med Sajjad Ashraf, James´ indiske tjener. Skjønt rett etter kastes de britiske koloniherrene ut av India, landet deles i to og Hirokos indiske ektemann er plutselig blitt pakistansk.

Gjennom flere generasjoner følger vi familiene Weiss og Ashraf, fra kontinent til kontinent. Samtidig fortelles historien om tilspissingen mellom Vesten og den muslimske verden - ikke minst om amerikanernes økende paranoia etter 11. september 2001 og hvilke konsekvenser dette får for enkeltskjebner. Så sterk er nemlig paranoiaen at man fjerner en rekke ”elementer” i samfunnet …. ”sånn for sikkerhets skyld” … Og muslimer fra Afghanistan har ingen sjanser i dette landet. Vanlige rettssikkerhetsgarantier gjelder ganske enkelt ikke for disse menneskene. Ble de igjen i USA, risikerte de å bli arrestert. Flyktet de, var det et bevis på deres skyld. Parallellene til hekseprosessene for flere hundre år siden er nærliggende. Hvis heksene druknet og dermed døde, var de uskyldige. Ellers ble de brent. De hadde mao. ikke en sjanse. Guantanamo og orange kjeledresser venter for dem som blir tatt ... 

Jeg er ganske enkelt imponert over den pakistanske forfatteren Kamila Shamsies evne til å turnere den ene kulturen etter den andre i boka! Alle historiens fasetter er fortalt med en meget stor troverdighet, enten det dreier seg om britisk koloniherredømme, den typisk japanske folkesjelen, forholdene i India og Pakistan etter selvstendigheten og delingen i 1947, unggutters lefling med fundamentalistiske krefter i Afghanistans brennende ørken, den typiske New Yorkers folkesjel, amerikanernes paranoia etter 11. september 2001 og virkningen av dette på lovlige og ulovlige innvandrere fra Afghanistan. Og ikke en gang faller forfatteren for fristelsen til å gli over i det klisjefylte! I tillegg til at boka er meget godt skrevet, er dette en skikkelig pageturner. Jeg hadde store vanskeligheter med å legge den fra meg underveis. 

Kamila Shamsie har skrevet flere bøker som hun har mottatt mange priser for, men ”Brente skygger” er den første som er oversatt til norsk. Jeg gleder meg veldig til flere av bøkene hennes blir oversatt!

Andre bloggere som har skrevet om boka:
Groskro
Liv på Lesestua mi
Cathrine på Min Bokhylle
Leserommet
Reading Randi

Helene Uri: "Den rettferdige"

Utgitt: 2009
Spilletid: 10 t, 26 min.
Oppleser: Jan Grønli
Forlag: Lydbokforlaget

I boka ”Den rettferdige” får vi høre om Karsten og Marianne, som lever i et helt vanlig ekteskap og som har døtrene Henriette og Elisabeth. Marianne er riktignok misfornøyd med at Karsten aldri ”ser henne”, og en kveld provoserer hun frem en innrømmelse fra hans side om utroskap. Karsten kastes på dør, og nokså molefunken tar han inn hos sin elskerinne Barbro. Lite aner han om hva han har i vente …

Marianne er rasende på Karsten. Ønsket om hevn og ødeleggelse styrer mye av handlingene hennes i den første tiden etter separasjonen. En mistanke om at Karsten kanskje kan ha gjort noe mot døtrene deres, begynner først som en vag tanke. Hun oppsøker den pensjonerte dommeren Edvard Frisbakke som nettopp er kjent for å ha fått dømt mange fraskilte menn i overgrepssaker. Og når saken først begynner å rulle, ruller den fort …

Karsten tar det hele med knusende ro. Lever han kanskje ikke i en rettsstat, hvor rettferdigheten skjer fyllest? Men da de medisinsk sakkyndige fastslår at jentenes underliv bærer sterkt preg av seksuelle overgrep, og spesielt Elisabeth påstår at hun har opplevd skremmende ting med sin far, skjønner selv Karsten at han kanskje ikke har en god sak likevel. Selv om han er uskyldig! Barbro støtter han under hele prosessen som nesten ikke er til å holde ut. Karsten elsker sine barn, men mister dem som en nokså direkte følge av sin utroskap …

Karsten må i fengsel, men slutter aldri å tro på at han en gang skal bli renvasket. Etter endt soning dukker det opp nye teorier rundt tidligere påståtte fysiske bevis på seksuelle overgrep. Det viser seg at det antakelig er mange – svært mange – som er dømt på bakgrunn av feilvurdering av såkalte bevis. Og når ingen ringere enn Edvard Frisbakke tar sjeen i egne hender og forsøker å hjelpe ofrene han i sin tid dømte, er det kanskje håp også for Karsten?

Gjennom denne boka forteller Helene Uri om en manns skjebne blant mange. I hysteriet etter Bjugn-saken skjedde det dessverre en rekke justismord, som ødela ikke helt få familier. Et forhold var mennene som ble feilaktig dømt. Et annet var barna som feilaktig ble definert som incestofre.

Jeg opplevde denne romanen som meget god. Helene Uri kryper virkelig inn under huden på Karsten og forsøker å skildre historien sett fra hans synsvinkel, samtidig som hun også forsøker å få frem døtrenes følelser, ekskonas følelser, Karstens nye kjærestes følelser … Alt i alt en meget vellykket bok, synes jeg!

Sadie Jones: "Små kriger" (2010)

Utgitt i Norge: 2010
Oversetter: Merete Alfsen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 331


Et år etter at Sadie Jones kom ut med debutromanen ”Utskudd”, kom romanen ”Små kriger”. Fordi jeg likte debutromanen svært godt, var jeg naturlig nok svært spent på oppfølgeren. Jeg ble i grunnen litt skuffet.

Etter andre verdenskrig fikk britene kontroll over Kypros.  Angivelig for å skape ro og stabilitet i området, opprettet britene millitære baser på øya. Basene var imidlertid viktige av flere grunner, som nærheten til Midt-Østen, Suezkanalen og oljeressursene. Ikke uventet dannet gresk-kypriotene frigjøringsmilitsen EOKA, og gjennom ulike aksjoner rettet mot britene forsøker de å gjøre britenes opphold så vanskelig som mulig.  Målet for EOKA er å få Kypros til å bli en del av Hellas. Britenes svar på gresk-kypriotenes vold er bl.a. å oppildne til motsetninger mellom dem og tyrker-kypriotene (resultatet av dette kjenner vi i dag: øya er delt mellom grekerne og tyrkerne).

Da Hal og Clare giftet seg på 50-tallet i England, visste Clare at det å være gift med en yrkesmillitær ville innebære et liv på stadig flyttefot. Etter hvert har Hal avansert til major i den engelske hæren, og da Hal blir utstasjonert på Kypros, ser han frem til dette med spenning og glede.  Han har aldri vært i aktiv tjeneste, og skal omsider få anledning til å praktisere noe av det han har lært. Hal og Clare, som har fått tvillinger, elsker hverandre svært høyt og tror vel egentlig at intet kan true deres lykke.

Hal er full av idealisme ved ankomsten, men etter hvert blir han vitne til så vidt mange grove overtramp fra britenes side at han begynner å tvile alvorlig på sin rolle som yrkesmillitær. Det forventes nemlig at overtramp ikke skal rapporteres, men nærmest ties i hjel. Britene torturerer, voldtar og dreper.  Straffen for de få som faktisk blir tatt og som man av ulike grunner ikke kan la være å reagere overfor, er symbolsk og består i verste fall av omplasseringer og forflytninger. Offentlighetens interesse og skandaler må for all del unngås.

Midt oppi terrorangrep og tendenser til kamp- og krigshandlinger, prøver Hal og Clare å få ekteskapet sitt til å fungere. Clare blir imidlertid sittende mye alene med tvillingene deres, og Hal blir etter hvert mindre og mindre meddelsom. Samtidig blir Clare vitne til at utroskap blant befalsfruene, som omtrent kjeder seg i hjel, florerer ….

Årsaken til at jeg ble litt skuffet over denne boka var at det tok litt for lang tid før det skjedde noe som helst. Dersom boka hadde vært tykkere og ikke bare på litt over 300 sider, kunne jeg for så vidt fint ha tolerert en lang introduksjon i boka. Dessuten følte jeg at boka ikke engasjerte meg før kanskje de siste 100 sidene, og da på et nokså overfladisk plan. Det som imidlertid er interessant og som belyses i boka, er hva som skjer med moralen til okkupanter etter hvert som begge sider i konflikten demoraliseres. Dette kunne ha handlet om okkupasjonen av Afghanistan eller Iran. Problematikken er nemlig den samme; okkupanter som sies å ha de edleste hensikter, men som egentlig kjører doble og triple agendaer,  og en befolkning som for en hver pris ønsker frihet på egne premisser. Avslutningsvis ønsker jeg å understreke at boka på ingen måte er dårlig skrevet. Den kunne imidlertid ha engasjert litt sterkere. 

Cecilie Bjørnstad: "Hit - men ikke lenger" (2009)

Med novellesamlingen "HIT - men ikke lenger" debuterer forfatteren Cecilie Bjørnstad. Det var derfor med en viss spenning jeg åpnet boka og begynte å lese ...

De ni novellene som inngår i samlingen har det til felles at de er temmelig dystre. De fleste personene har dype arr i sjelen, og ikke få av novellene har et surrealistisk preg, på grensen til at jeg ikke helt tror på dem. Det er sikkert vanskelig å balansere en novelle slik at den ikke blir for forutsigbar, samtidig som jeg følte at noen av historiene gikk vel langt den andre veien. Som f.eks. "Oppsigelsen" og for så vidt også "Han er en god gutt".

Høydepunktet i novellesamlingen er utvilsomt "Ild og sviende smerte". Her fortelles historien om en pasient som er innlagt på psykiatrisk etter et sammenbrudd. Hele livet har han blitt hundset av moren og mobbet av barna i lokalmiljøet. Hvorfor grep ingen inn tidligere? Dessverre tror jeg dette er en historie som gjelder flere enn Jimmy, hovedpersonen i denne novellen.

Tittelnovellen "Hit, men ikke lenger" opplevde jeg som grotesk. Jeg skjønner ikke helt hva forfatteren vil med denne historien.

Ellers opplevde jeg novellen "Sommeren tilliten døde under en flytebrygge" som fin. Her beskrives en skjellsettende opplevelse for to barn under en ferietur sammen med faren, og som får stor betydning for relasjonen mellom dem langt opp i voksen alder. Tilliten er brutt, og hvordan kan de noen sinne stole på en far som er i stand til å sette barna sine i en så sårbar situasjon i et fremmed land?

Alt i alt vil jeg si at denne novellesamlingen har sine høydepunkter, mens en del av novellene ligger på det jevne.

Alice Munro: "Alice Munros beste noveller i utvalg"

Besnærende noveller om kvinneliv

I denne boka er Munros tyve beste noveller samlet. Bakteppet i samtlige noveller er Canada i det 20. århundre – fra første verdenskrig og frem til i dag.

I korte og lange noveller skildres alt fra ungpikers romantiske drømmer og forsiktige møte med kjærligheten til gifte kvinners noe mer desillusjonerte forhold til det å være gift. En kvinne som nærmest har ramlet nokså bevisstløst inn i ekteskapet sitt, ramler like bevisstløs ut i utroskapen – uten tanke for konsekvensene. En annen treffer mannen i sitt liv mens hun egentlig venter på en annen som aldri dukker opp. En tredje kvinne ble sviktet av sin vordende brudgom ved kirkealteret, og resten av hennes levetid er hun ”den som ble sviktet”. Små og store episoder av mer eller mindre avgjørende karakter skildres på en besnærende måte, og ikke få ganger ønsket jeg å få vite mer om personene. Fordi Munro i en del av novellene skildrer hele livsløp, minner noen av historiene mer om romaner enn om noveller. Hele tiden er det det typisk canadiske som beskrives.

Munro beskriver vart og vakkert hva som skjer med de ulike kvinnene. Mennene fremstår mer som noen diffuse figurer i bakgrunnen, mer som objekter for kvinnenes drømmer, skuffelser og bristende illusjoner. Ofte utgjorde slutten av novellene høydepunktet i historiene, gjerne svært overraskende og uventet.

Rosinen i pølsa var intervjuet med Munro på slutten i boka. Jeg skulle faktisk ønske at jeg hadde startet med dette intervjuet i stedet for å lese det helt til slutt. Da falt nemlig en del av brikkene på plass, og min forståelse for hvorfor Munro skriver som hun gjør økte betydelig.

Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Merete Alfsen m.fl.
Antall sider: 694