Anita Nair: "Elskerinne" (2007)

Anita Nair regnes i dag som en av de mest markante kvinnelige samtidsforfatterne fra India, særlig kjent for sine romaner om kvinners liv, valg og begrensninger i et samfunn der tradisjon og modernitet stadig kolliderer. Etter suksessen med debutromanen «Damekupeen«, som tok både indiske og internasjonale lesere med storm, fulgte hun opp med «Elskerinne» – en mer langstrakt, kompleks og psykologisk roman, der hun beveger seg enda dypere inn i de moralske, følelsesmessige og kulturelle dilemmaene et kjærlighetsforhold kan romme.

Og det var nettopp fordi «Damekupeen» var så sterk leseopplevelse, at jeg kastet meg begjærlig over «Elskerinne«. Her møter vi en ulykkelig gift indisk kvinne fanget i et ekteskap hun aldri opplever nærhet eller forståelse i. Når hun innleder et forhold til en vestlig journalist på besøk i området, aktualiseres ikke bare et kjærlighetsdrama, men også et sammenstøt mellom kulturer, forventninger og livsforståelser.

Anita Nair gjør et interessant grep i denne romanen ved å la oss få innblikk i tankene og følelsene til alle de involverte. Vi får ikke bare kvinnens perspektiv, men også ektemannens, elskerens og ikke minst kvinnens onkel – en særpreget skikkelse som hele sitt liv har valgt å gå sine egne veier. Onkelen fungerer både som fortellerstemme og kommentator, nesten som et kor, og tilfører romanen både dybde og distanse.

Vi får gradvis forståelse for hvilke forventninger kvinnen og hennes ektemann har hatt til ekteskapet, hvorfor de enten direkte eller indirekte har lurt hverandre, og hvordan de begge lever med en følelse av tomhet og utilstrekkelighet. Ektemannen forstår ganske tidlig hva som er i ferd med å skje, men han fremstår likevel som påfallende handlingslammet, som om han ikke har språk eller redskap til å møte situasjonen. Det gjør romanen til mer enn en fortelling om utroskap. Den blir også en roman om taushet, makt og emosjonell avstand i ekteskapet.

Nair skriver nyansert om kjærlighet og begjær, men også om ansvar, skyld og samfunnets blikk. Hun unngår både å romantisere og demonisere forholdet, og lar det heller stå fram i all sin kompleksitet. Samtidig vever hun inn større spørsmål om kvinneroller, frihet og hva det egentlig betyr å ta et oppgjør med det livet man lever.

For meg nådde ikke «Elskerinne» helt opp til intensiteten og kraften i «Damekupeen«. Kanskje fordi formen er mer omstendelig, kanskje fordi stoffet er mer utstrakt og til tider tregere. Men den er utvilsomt leseverdig. Den utfordrer, den irriterer, den engasjerer og den blir værende i tankene etterpå.

Jeg satt igjen med følelsen av at dette er en roman som krever mer av leseren, men også gir mer når man gir seg tid til den. Den er ikke like umiddelbart gripende som debuten, men til gjengjeld mer kompleks, mer krevende og kanskje også mer ambivalent.

«Elskerinne» når ikke helt opp til debutromanen, men er virkelig lesverdig.

Utgitt på engelsk: 2005
Originaltittel: Mistress
Utgitt på norsk: 2007
Oversatt av: Heidi Grinde
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 528