Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 12. september 2010

Stefan Zweig: "Amok"

Utgitt i Tyskland: 1922
Utgitt i Norge: 1928
Forlag: M. Aschehoug & Co.
Oversatt: Barbara King
Antall sider: 192


"Amok
" inneholder to noveller; "Amokløper" og "Brennende hemmelighet". Selv om novellene er svært forskjellige i innhold, er dramaturgien den samme som vi f.eks. finner i Zweigs mesterlige novelle "Sjakknovelle". Som i en kriminalroman bygges spenningen opp, og som leser satt jeg i åndeløs spenning absolutt hele tiden. Fordi novellene ble utgitt i 1928, er språket nokså gammelmodig, men det vendte jeg meg overraskende fort til å lese.

I " Amokløpe
r" treffer vi en reisende med skipet Oceania fra Kalkutta til Napoli. Ombord treffer han en lege som har forlatt Asia pga. en hendelse som nær har gjort at han holdt på å gå fra forstanden. Han trenger desperat en tilhører, og tilfeldighetene vil ha det til at det er vår jeg-person som får høre hans betroelser.

Legen befinner seg på en avsidesliggende post da han blir oppsøkt av en meget dominerende og bestemt hvit kvinne, som forlanger at han skal utføre en ulovlig abort på henne. Legen blir meget provosert av hennes arroganse og manglende ydmykhet. Han ønsker at hun skal komme krypende og trygle. Dette finner ikke kvinnen seg i, fordi hun har svært høye æreskodekser. Hals over hode flykter hun fra legen. Desto mer overraskende er det at legen - antakelig fordi han begjærer kvinnen - følger etter henne for å gjenopprette det han plutselig oppfatter som sitt livs fadese ...

I boka " 1001 bøker du må lese før du dør", er novellen betegnet som en freudiansk utforskning av den underbevisste og latente seksualitetens makt.

Novellen " Brennende hemmelighet" er kanskje ikke så kjent som "Amok", men den er noe av det beste jeg har lest innen novelle-genren! Her treffer vi kvinneforføreren som kun omtales som "baronen". Gjennom å utnytte et barns troskyldighet - Edgar på 12 år - planlegger han å nedlegge guttens mor som bytte for sitt begjær. Og ved enkle knep vinner baronen guttens tillit, og bruker ham som et redskap for å forføre moren.

Alt i alt to meget vellykkede noveller, som fortjener terningkast seks!

Mitt håp er at jeg ved å sette fokus på Stefan Zweigs forfatterskap skal bidra til å få fart på gjenutgivelsen av hans bøker. Det er virkelig en skam at de knapt er tilgjengelig for noen lenger!

"Hun var i de
n farlige alder, hvor en kvinde begynner å angre at hun har været tro mot en mann hun egentlig aldrig har elsket, og hvor gløden av hendes skjønhets solnedgang ennu muliggjør et siste uopsetsig valg mellem det moderlige og det kvinnelige."

Det som imponerte meg med denne novellen er Zweigs evne til kort og presist å sette ord på hva som skjer i kommunikasjonen mellom de voksne og barnet. Barnets mistenksomhet stiger etter hvert som han blir vitne til at baronen og moren stikker seg bort, prøver å komme vekk fra ham, men han skjønner ikke hvilke hemmeligheter de forsøker å skjule for ham. Derimot ser han sviket hos de voksne. De lyver for ham, holder ikke løfter etc. Og moren holder ham i tømme ved bokstavelig talt å begå det ene overgrepet etter det andre mot barnet. Hans virkelighetsoppfatning benektes, han låses inne som straff, han holdes nede ... mens morens formål er å skjule sine uredelige hensikter.

"Han forstod ikke noget av livet lenger efterat han hadde set at de ordene, som han trodde der stod virkelighet bak, bare var sepebobler som blev pustet op og sprang istykker. Med hvad for en fryktelig hemmelighet kunde det være, som kunde drive voksne mennesker så vidt som til å lyve for ham, et barn, og stjele sig vekk som forbrytere?"

"Det er jo så
usigelig let å føre barn bak lyset; disse troskyldige, til hvis kjærlighet der så sjelden blir beilet!"

lørdag 11. september 2010

"The Little Traitor" (regissør: Lynn Roth)



Innspilt: 2007 
Nasjonalitet: Israel og USA   
Skuespillere: Alfred Molina, Ido Port, Rami Heuberger, Gilya Stern, Theodore Bickel
Spilletid: 86 min.
Basert på Amos Oz´ bok "Panther in the Basement"

11 åringen og jøden Proffy er født og oppvokst i Palestina etter at det lyktes foreldrene hans å flykte fra Polen mens moren var gravid. Ingen av slektningene deres overlevde Holocaust.

Proffy er en svært kontaktsøkende gutt, men faren hans har egentlig aldri tid til ham. Stort sett kommer faren kun på banen når straff skal deles ut - gjerne fordi Proffy ikke har klart å overholde portforbudet.

Vi befinner oss altså i Palestina, året er 1947 og britenes okkupasjon av landet nærmer seg slutten. Både jøder og palestinere håper at alt skal bli så veldig mye bedre bare britene drar hjem. Så også Proffy og hans kamerater. De hater britene intenst, og planlegger et attentat med en hjemmelaget bombe.

Så blir Proffy tatt for brudd på portforbudet av den britiske sersjanten Dunlop (i Alfred Molinas skikkelse). I stedet for å arrestere Proffy, følger Dunlop ham hjem. I forbifarten nevner han at han pleier å sitte på Orient Palace hver ettermiddag, og at Proffy bare må stikke innom hvis han har lyst.

Og Proffit, som knapt har noen voksenkontakt med foreldrene sine som alltid har det for travelt til å snakke med ham, ender opp som fast gjest hos Dunlop på Orient Palace. Der utveksler de alskens ulike samtaleemner; damer, britenes okkupasjon av Palestina, Dunlops forlovede etc. Dunlop lærer dessuten Proffy å spille biljard. Til gjengjeld lærer Proffy Dunlop hebraisk.

Men Proffy vet ikke at vennene hans følger med på hvor han bedriver tiden sin, og plutselig springer "bomben". Proffy er en foræder! Og i et okkupert land er det ingen spøk å bli kalt foræder, selv om man bare er 11 år! Han blir faktisk stilt for retten anklaget for foræderi.

Dette er en nydelig film om menneskene i en av de mest tragiske konflikter som finnes i verden. Lite ante verken jødene eller palestinerne om hva som ventet dem etter at britene trakk seg ut av landet, og FN vedtok at staten Israel skulle opprettes ...

Alfred Molina er en solid skuespiller, men jammen synes jeg at han som spilte den lille gutten (Ido Port) også overbeviste! Best av alt var kanskje miljøet som var gjenskapt fra 1947. For meg fremsto dette som svært autentisk. Filmen er basert på israeleren Amos Oz sin bok "Panther in the Basement", og den har mottatt en rekke priser i forbindelse med filmfestivaler.

En sterk
terningkast fem for denne filmen!

fredag 10. september 2010

Thomas Mann: "Buddenbrooks - en families forfall"

Utgitt i Tyskland: 1901
Original tittel: "Buddenbrooks. Verfall einer Familie"
Oversatt: Per Paulsen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 554
Etterord av Per Qvale


I boka ”Buddenbrooks – en families forfall”, betegnet som Thomas Manns mesterverk, møter vi familien Buddebrooks i 1835. Pater familias, Johan Buddenbrooks, er 70 år og hans livsgjerning består i at han har bygget opp handelshuset som bærer hans navn. I Lübeck anses familien Buddenbrooks nærmest som adelige, og oppkomlinger foraktes som pesten.

Da den gamle dør noen år senere, er det hans sønn Jean, konsulen, som overtar familiebedriften. Familiens suksess sikres gjennom et strategisk ekteskap med Elisabeth Kröger. I motsetning til sin livsbejaende far, er Jean en religiøs svermer. Det er på hengende håret at hans manglende kløkt og dyktighet som forretningsmann ikke ødelegger firmaet for godt. Kanskje er det det faktum at han dør så altfor tidlig – i en alder av 53 år – som faktisk redder huset Buddenbrooks. For dermed kan sønnen Thomas, som er atskillig dyktigere, overta roret.

Familiens medlemmer fører seg nærmest som om de sto de kongelige nær. Skandaler må med omhu unngås. Desto pinligere er det at Jeans datter Tony mislykkes i sine ekteskapelige forhold. Ikke bare blir hun skilt en gang, men dette gjentar seg også mht. hennes andre ekteskap. Slikt gikk ikke upåaktet hen på midten av 1800-tallet. Og at Thomas´og Tonys bror Christian er en døgenikt og en levemann, gjør ikke saken noe bedre.

Thomas gifter seg med den skjønne, men også nokså livsfjerne Gerda. Hennes interesser er musikk og dette alene. Sånn sett forblir hun alltid en fremmed fugl i den Bruddenbrookske familie. Og da sønnen Johan, kalt Hanno, også viser seg å være en sart og følsom gutt helt uten anlegg for forretninger, begynner forfallet i familien. Det en gang så stolte familiefirmaet Buddenbrook vakler i grunnvollene. Og dette er godt hjulpet av nye strømninger i samfunnet, hvor nye pengesterke familier - dvs. oppkomlinger - ikke bare lykkes bedre enn de gamle tradisjonsbundne familiene, men også befester sine posisjoner på bekostning av de gamle ærverdige familiene.

Når jeg faktisk mener at denne boka fortjener terningkast seks (men burde hatt terningkast åtte!), er det fordi den språklig og litterært fremstår som et mesterverk. Jeg tror ikke at jeg noen gang har lest så til de grader gode personbeskrivelser som dem Thomas Mann briljerer med i denne boka. Og gjennom disse skildringene bidrar han også til å levendegjøre persongalleriet på en mesterlig måte. Det er et lass av humor, ironi og elegante formuleringer i denne boka! Ikke sjelden er personskildringene nesten på grensen til ondskapsfulle. Og når jeg kjenner til at Thomas Buddenbrooks visstnok skal være Thomas Manns far, hans kone forfatterens mor og den fordrukne Christian hans onkel, så skjønner jeg at boka vakte stort oppstyr da den ble utgitt i 1901. Thomas Mann var da 25 år. I 1929 fikk han Nobels litteraturpris nettopp pga. denne boka.

Ellers vil jeg fremheve at boka ikke er så tunglest som man kunne frykte. Kanskje skyldes dette at den utgaven jeg leste er en ny og moderne oversettelse utgitt spesielt i anledning 50-årsmarkeringen etter forfatterens død. Flere burde virkelig få øynene opp for denne skatten av en bok!

Boka er filmatisert.

Jeg legger ved en link til et intervju Tove Valmot har gjort av Helge Jordheim.

Andre bokbloggere som har omtalt boka:

- Bokelskerinnen

torsdag 9. september 2010

"Fiorile" (Regissører: Paolo og Vittorio Taviani)

Innspilt: 1993
Nasjonalitet: Italia
Skuespillere: Claudio Bigagli, Galatea Ranzi, Michael Vartan, Renato Carpentieri
Spilletid: 115 min.

Familien Benedetti er på vei fra Paris til Toscana. For å få tiden til å gå, forteller pappa Luigi barna Simona og Emilio hans egen families historie, som begynte for rundt to hundre år siden.

Det hele startet med at en fransk løytnant forelsket seg i Elisabetta, en enkel bondejente som han valgte å kalle Fiorile. Denne mannen - Jean - hadde i oppdrag å vokte en gullskatt, men pga. jenta er han uoppmerksom. Plutselig er skatten borte. Jean plasseres på torget om natten, og landsbyens beboere har fått beskjed om at den som har stjålet skatten kan redde soldatens liv dersom skatten dukker opp i løpet av natta. Ved morgengry har ingen skatt dukket opp, og han må derfor bøte med livet.

Elsabetta er svanger med soldatens barn, og det er hennes bror Alessandro som har stjålet gullskatten. Familien reiser av gårde, og slår seg senere opp som velstående landeeiere i Toscana. Det skal imidlertid vise seg at det pga. tyveriet av gullskatten hviler en forbannelse over familien, som gjennom flere generasjoner rammes av den ene ulykken etter den andre. Benedetti-familien kalles på folkemunne Maledetti, dvs. "de forbannede".

Luigis far Massimo Benedetti lever alene på gården Luigi og hans familie er på vei til. Overbevist som han hele livet har vært om at forbannelsen er høyst reell, har han latt Luigi vokse opp i Frankrike. På denne måten mener han at han har berget sønnen sin fra forbannelsen. Han ønsker heller ikke at barnebarna skal besøke ham, men tar motvillig imot dem. Så er spørsmålet om han klarer å skåne barnebarna fra forbannelsen ....

Dette er en nydelig film om kjærlighet, familiehemmeligheter, svik og sorg, ulykker og forbannelser, slik nesten bare italienerne kan det. Scenografien er så vakker, så vakker, og lidenskapen så intens at det nesten gjør vondt. Knapt noe landskap i hele verden er så vakkert som Toscana. Og skuespillerne leverer så det holder! En svært vellykket film som fortjener
terningkast fem.

onsdag 8. september 2010

"Cheri" (Regissør: Stephen Frears)


Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Storbritannia
Skuespillere: Michelle Pfeiffer, Rupert Friend, Kathy Bates
Spilletid: 89 min.

Under Frankrikes Belle Epoque fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var skjønnhet en av de dyder som ble høyt skattet i mange kretser. En del vakre kvinner gjorde det til en levevei å være kurisaner, som var en noe penere form for prostitusjon. Gjennom å bli oppvartet av rike og velsituerte herrer, levde de ikke bare godt. De ble rike!

Lea (i Michelle Pfeiffers skikkelse) levde som luksusgledespike, og med sin skjønnhet var hun en svært ettertraktet kurtisane. Hele tiden gjaldt det å unngå å bli forelsket! Ellers ville maktforholdet mellom henne og kundene blir snudd, og det ville langt fra være innbringende eller karrierefremmende.

Lea innser at hennes dager som ettertraktet kurtisane nærmer seg slutten. Hun er ikke lenger ung, og kampen mot alderdomstegn og forfall begynner å bli besværlig. Men så vil lykken det annerledes. Hun får seg en ung elsker på 19 år. Og denne mannen er ingen hvem som helst; han er sønnen til hennes venninne, som også er i samme bransje som Lea. 

Kvinnene - eller "arbeidskollegaene" - er på mange måter prisgitt hverandre, fordi de finere kretser skyr dem som pesten. Lea kan ikke fordra de andre kvinnene, og giftighetene kastes som piler gjennom rommet når de er sammen.

I begynnelsen tenker Lea at hun skal ha det litt moro med venninnens sønn - Cheri - men så går tiden og det oppstår ... kjærlighet? Men da hans mor seks år etter at Lea og Cheri innledet sitt forhold, plutselig får lyst på barnebarn og arrangerer et ekteskap for Cheri ... da spørs det hvordan de kommer til å takle atskillelsen ...

For å si det sånn: Michelle Pfeiffer har vel aldri vært noen karakterskuespiller. Men hvilken rolle spiller dette når hun er så gudsbenådet vakker? (Liten digresjon: Hun må da nærme seg 50 år, men ser like flott ut fremdeles!) Kjærligheten som oppstår mellom Lea og Cheri spilles med en intens oppriktighet og glød, og det mangler virkelig ikke på lidenskap! Kulissene er utsøkt delikate og vakre, og replikkvekslingene mellom kurtisanene som ikke liker hverandre, er fornøyelig. Likevel beveget denne filmen seg aldri over det middelmådige. På slutten satt jeg og tenkte: "Var dette virkelig alt?" Jeg ble skuffet! En svak
firer på terningen fra meg.

tirsdag 7. september 2010

"Slakteren fra Lyon - jakten på Klaus Barbie" (Regissør: Laurent Jaoui)

Den personifiserte ondskap


Innspilt: 2008
Original tittel: La traque
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Franka Potente, Yvan Attal, Hanns Zischler
Spilletid: 99 min.
Klaus Barbie sto bak en rekke forbrytelser mot menneskeheten i Lyon under andre verdenskrig. Ved krigens slutt lyktes det ham å flykte til Latin-Amerika for å unnslippe straffeforfølgelse. I rundt 25 år hadde han levd i skjul under et annet navn, da ekteparet og nazistjegerne Beate og Serge Klarsfield klarte å lokalisere ham.

Ekteparet møtte mye motstand blant franske myndigheter, som fra før av hadde et anstrengt forhold både til Peru og Brasil grunnet atomprøvesprengningene på 1980-tallet. Til slutt ble det media som satte dagsorden i saken, og president Mittereand gikk til slutt med på å begjære mannen utlevert fra Brasil. Da hadde det akkurat funnet sted et regjeringsskifte i Brasil, og de nye makthaverne ønsket å gjøre noe med de gamle nazistene som faktisk var blitt en farlig maktfaktor i landet.

Kampen for å finne Klaus Barbie og få ham dømt, tok 12 år. I løpet av disse årene ble ekteparet Klarsfield utsatt for bombeattentater, drapsforsøk og trusler. Men ikke en gang vurderte de å gi seg. Til slutt fikk de lønn for strevet. Ikke bare ble Klaus Barbie tatt. Han ble også dømt i Frankrike den 4. juli 1987, 42 år etter at andre verdenskrig var over.

Jeg blir aldri lei av å se filmer eller lese bøker med tilknytning til
den andre verdenskrig. Denne filmen føyer seg inn i rekken av filmer som belyser krigens grusomheter på en ny måte. For den som tror at krigens psykopater har lagt ondskapen til side under sine eksil, tar feil. Ondskapen fortsetter, men med andre ofre. Og det er av største viktighet å få stoppet dette! Dette er en velspilt film med svært gode skuespillere, og handlingen er spennende selv om man kjenner utfallet. Filmen fortjener
terningkast fem.


En lignende film med samme tema er "
Eichmann - dødens signatur".

mandag 6. september 2010

"Sebastians verden" (Regissør: Knut Møller-Lien)

Kalkun! Styr unna!


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Andreas Wilson, Christian Strand, Camilla Malmquist Harket
Spilletid: 90 min.

Sebastian og thailenderen Moon er bestekompiser, og få skulle vel tro at de i det hele tatt skulle ha noe felles. Sebastian er vokst opp i et norsk hjem med middels økonomi, mens Moon har kommet til Norge som sexturist. Begge drømmer om det store scoopet, det som skal gjøre dem økonomisk uavhengige.

Sebastian prostituerer seg i likhet med Moon til velsituerte homofile menn. Rent bortsett fra en homse-venn som Sebastian forguder, går de inn for å robbe sine øvrige kunder. Tidvis tar grådigheten vel overhånd, og sjansene som tas er meget risikable. Hvor langt er de villige til å gå for å oppnå sin økonomiske uavhengighet? Og ikke minst: er det her lykken ligger?

Dette er noe av det verste makkverket jeg har sett innen norsk film på svært lenge. Skuespillerprestasjonene var ikke noe å skryte av, men aller verst var faktisk fortellerstemmen! Maken til oppsop av klisjéer skal man virkelig lete lenge etter! Og det er veldig synd, for for en gangs skyld var det noen nye ansikter på lerretet ... uten at det hjalp det aller minste! Jeg fikk faktisk assosiasjoner til filmkalkunen til Aune Sand på 90-tallet ("Dis - en kjærlighetshistorie" - noe av det mest patetiske som er laget innen norsk film noen sinne). Flere ganger ble jeg sittende og spole fordi jeg ikke gadd å bruke mer tid enn nødvendig på å se den. Og hadde det ikke vært for tanken på å slakte filmen, som jeg i anstendighetens navn syntes jeg måtte se ferdig, hadde jeg gitt meg etter en halv time. Spar tiden og pengene og styr unna dette makkverket av en film!

Jeg gir
terningkast to, og da er jeg snill.

søndag 5. september 2010

"Coco Chanel & Igor Stravinsky" (Regissør: Jan Kounen)

Innspilt: 2009
Nasjonalitet: Frankrike
Skuespillere: Mads Mikkelsen, Anna Mouglalis
Spilletid: 120 min.

Det franske moteikonet Coco Chanel sitter i konsertsalen, året er 1913 og det dreier seg om uroppføringen av et svært kontroversielt musikkstykke av russeren Igor Stravinsky. Publikum deler seg i to; den ene delen er sjokkert over det de oppfatter som et absolutt lavmål innenfor musikken, mens den andre delen anerkjenner det spektakulære og fremtidsrettede i fremføringen. Imidlertid er en ting klart: totalt sett ble dette ingen suksess blant det sofistikerte, europeiske publikum.

Flere år senere treffes Coco og Igor igjen. Igor har fremdeles ikke hatt den helt store suksessen. Firebarnsfar har han også blitt, og han er ikke i stand til å tilby familien annet enn en nokså kummerlig hotelltilværelse. Coco tilbyr hele familien å flytte inn på hennes gods like utenfor Paris. Igor er en meget stolt mann. Først nøler han, men så slår han til. Det skal hans kone angre på!

Det hele ender selvsagt med at Coco og Igor blir elskere. Med smerte skjønner Igors kone hva som skjer, uten at Igor klarer å foreta seg noe for å avslutte det hele. Det som uansett kom ut av denne tross alt kortvarige affæren, var at han fikk ro og inspirasjon til å skrive et musikkstykke som ble hans gjennombrudd, mens Coco omsider fant frem til formelen som hennes senere berømte parfyme Chanel nr. 5 skulle få.

Vanligvis elsker jeg filmene som Mads Mikkelsen er med i, men rollen som Igor ga ham virkelig ikke mye å spille på. Han hadde hele tiden et nokså mutt, lukket ansikt - selv under elskovsscenene med Chanel - og det var det. Men kanskje var det nettopp slik Igor Stravinsky var? Anna Mouglalis fikk uansett en atskillig mer spennende rolle! Stilsikker og med en selvsikkerhet av de helt sjeldne tok hun det hun ville ha - også andre kvinners menn. Eller kanskje særlig andre kvinners menn! En meget overbevisende rolletolkning fra hennes side! Det var for øvrig morsomt å se hvordan kulissene, som skulle gjenspeile Coco Chanels spesielle smak, var bygget opp. Det meste gikk i svart og hvitt, på en helt særegen måte. Ellers var musikken - med unntak av en vel lang innledning med det nevnte skandaløse musikkstykket (som jeg uten å overdrive må kunne hevde er for spesielt interesserte!) - vakker. Noen ganger ble det stilistiske uttrykket i filmscenene trukket vel langt, som om det vakre hadde en høyere mening i historien. Joda, veldig vakkert og alt det der, men kanskje litt for "billig" i forhold til å gi filmen en troverdig dybde. Og til slutt: tror vi egentlig på at det var magi mellom Coco og Igor etter å ha sett denne filmen? Alt i alt en helt grei film som står til en
firer på terningen



Jeg likte for øvrig filmen "Coco avant Chanel" med Audrey Tautou mye bedre!




Jeg tar med en link til Dagbladets anmeldelse av filmen. 

"Enduring love" (Regissør: Roger Michell)

Besettende kjærlighet


Innspilt: 2004
Nasjonalitet: England
Skuespillere: Daniel Craig, Samantha Morton, Phys Ifans
Spilletid: 96 min. 

Joe har invitert med kjæresten sin på picnic ute i det fri, og planen er at han skal fri til henne. Men rett før champagnekorken går, oppdager de en luftballong med en mann hengende med det ene beinet fast i en line.

Både Joe og flere andre menn i nærheten kommer styrtende til. De får løs mannen, men klarer ikke å få en liten gutt som sitter oppe i kurven til å komme ned før det fatale skjer. En av mennene slipper taket på kurven - med den følge at de andre ser seg nødt til å slippe for å unngå å bli dratt med ballongen opp i luften. Unntatt en av redningsmennene ....

På bakken blir de andre stående og se på at mannen følger med ballongen, inntil han ikke klarer mer og slipper, for så å styrte i døden. Den lille gutten klarte å lande 7-8 km unna, og kom helskinnet fra det hele.

Hendelsen er traumatiserende for dem som var til stede. Joe grubler på om det var han som faktisk slapp først, og sånn sett var ansvarlig for at ballongen reiste av gårde igjen og at mannen døde. Skyldfølelsen gnager på ham.

Så blir Joe oppsøkt av mannen Jed, en av dem som var til stede i forbindelse med ulykken. Jed er åpenbart forelsket i Joe, men Joe klarer ikke helt å ta ham alvorlig. Han forsøker å avvise Jed på en høflig måte, men uansett hva han gjør, tolker Jed dette oppmuntrende. Etter hvert blir Jeds forfølgelse av Joe et mareritt. Da de han har rundt seg, blant annet hans tilkommende, ikke tror ham og nærmest betrakter Joe som en smule forskrudd, blir Joes situasjon ikke akkurat bedre ... Holder han på å bli gal? Hva er det som egentlig skjer? Er han så uskyldig som han selv tror?

Filmen er basert på Ian McEwans bok "Kjærlighet ved første blikk" eller "Enduring Love" som den heter på originalspråket. Og når det er McEwan som står bak, forventer man en nokså skrudd og makaber vri på historiene. Det er sagt om McEwans forfatterskap at historiene hans beveger seg i den menneskelige psykes grenseland, og romanen som denne filmen er basert på er intet unntak i så måte. Skuespillerprestasjonene og regien er glitrende! Valget av skuespillere kunne heller ikke vært bedre. Jeg så denne filmen for første gang for noen år siden, rett etter at min entusiasme for Ian McEwans bøker våknet. Den var vel verdt å se om igjen!

Terningkast fem.

lørdag 4. september 2010

"Intermission" (Regissør: John Crowley)

Legg til bildetekst
Innspilt: 2003
Nasjonalitet: Irland
Skuespillere: Colin Farrell, Cillian Murphy, Kelly Macdonald, Colm Meany, Shirley Henderson, David Wilmot og Brian 
O´Byrne
Spilletid: 107 min. 

John (spilt av Cillian Murphy) har nettopp slått opp med kjæresten Deirdre for å "teste" hennes kjærlighet, men ting utvikler seg ikke som planlagt. For i stedet for å sørge og vansmekte, finner hun seg en ny kjæreste - denne gangen en litt eldre, gift mann som er atskillig mer vellykket enn hennes jevnaldrende kjæreste. Med den følge at det sitter igjen en eks-kone på randen av sammenbrudd ...

Mens John pønsker på hva han skal gjøre for å få Deirdre tilbake, havner han ved et slumpetreff borti den kriminelle Lehiff (spilt av Colin Farrell) og en arbeidsledig buss-sjåfør. Dermed er de tre forbitrede menn som bare ikke får til noe som helst her i livet. De hater alt og alle, og sammen legger de plan ...

Parallelt følger vi etterforskeren Jerry (i Colm Meaneys skikkelse), som ikke går av veien for å bruke ukonvensjonelle metoder for å oppnå det han vil. Sammen med en TV-produsent som er sulten på suksess, en liten jævelunge som griper inn i ulike menneskers skjebne på de verst tenkelige tidspunkter, en ung jente som i tillegg til både å være bedratt og forlatt skjemmes med en mustasje hun egentlig ikke ønsker å forholde seg til, en ung gutt som drømmer om å få et forhold til en virkelig dame i stedet for å måtte ty til pornofilmer når behovene trenger seg på ... Og hva får man ut av dette? En skikkelig katastrofal svart-humoristisk film der alt som kan gå galt, faktisk gjør det! Men uten at dette ender opp som en heseblesende eller hysterisk komedie, heldigvis! For filmen er irsk, må vite!

Det er noen år siden denne filmen ble spilt inn, og det var nokså tilfeldig at jeg ble oppmerksom på den. Det var faktisk takket være en trailer på en annen film fra samme tidsperiode (2003). Irske og for den saks skyld engelske komedier er noe helt for seg selv, men der britiske komedier ofte (men ikke alltid) er bitende og sarkastiske på et høyere humoristisk nivå, er gjerne de irske mer plumpe. Men uten at det går alt for langt, synes jeg. For denne filmen er skrekkelig morsom! Kvaliteten på skuespillerne er også høy, og det var helt avgjørende for at filmen ikke skulle havne blant de mer middelmådige. En morsom film som jeg kommer til å huske!

Terningkast fem.



Colin Farrell i rollen som Lehiff.

torsdag 2. september 2010

"Mandager i solen" (Regissør: Fernando León de Aranoa)

Hva knekket stolthet kan gjøre med mennesker


Innspilt: 2002
Nasjonalitet: Spania
Original tittel: Los Lunes Al Sol
Skuespillere: Javier Bardem, Luis Tosar og José Angel Egido
Spilletid: 109 min.

Kameratene Santa, Lino, José, Sergei og Amador har det til felles at de for en tid tilbake mistet sine trygge jobber på skipsverftet i forbindelse med nedleggelse. Nå er de arbeidsledige, og dette tærer mer og mer på kreftene og psyken etter som tiden går. Nesten hver kveld møtes de på den lokale puben for å drukne sine sorger.

Santa (i Javier Bardems skikkelse) er tilsynelatende den som takler arbeidsledigheten best. Han har vært en kvinnebedårer, men nedslagsfeltet hans er nå vakre, enslige kvinner med barn. Han har aldri stiftet familie, og nøyer seg stort sett med en-nattsopplegg. Stoltheten hans kombinert med manglende selvinnsikt i sine dårlige sider, ødelegger tidvis mye for ham.

José er gift, men hans manglende selvtillit tærer alvorlig på ekteskapet. Hans angst for at kona skal gå fra ham, er i ferd med å bli en selvoppfyllende profeti. For kona er lei av hans mistenksomhet og hans noe destruktive innstilling til alt som kan ligne nedlatenhet fra andre. Og hun er lei av alle stikkene fra ektemannen om at hun er i jobb, mens han ikke er det ... Og når ektemannen heller enn å være en støttespiller, blir en byrde, så spørs det hva hun gjør til slutt ...

Lino har aldri gitt opp å få seg ny jobb, men opplever stadig at han som middelaldrende mann ikke lenger er attraktiv på arbeidsmarkedet. Yngre arbeidstakere foretrekkes, og siste utvei - slik han ser det - er å farge bort de grå hårene og lete etter ungdommelige klær i sønnens klesskap. Og å få bukt med den katastrofale svettingen i hendene hver gang han skal på jobbintervju ...

Sergei er en forhenværende russisk atronaut, som dingler med de andre gutta.

Amadors måte å holde ut sin arbeidsledighet på, er å drikke. Han nærmer seg faretruende fort stupet. Og kanskje må en av gutta faktisk falle utenfor for at de andre skal våkne ....

Denne filmen har vært Oscar-nominert, og har ellers mottatt en rekke priser. Javier Bardem spiller igjen glitrende! Hele fremtoningen hans - med en noe fremskutt mage og pannen hellende lett bakover - ga ham et snev av noe hovmodig, besserwisser-aktig. Denne typen innrømmer aldri en eneste feil, men er meget kritisk til alt og alle, mens han strør om seg med hentydninger om at han tross alt har levd et annet og bedre liv ... kanskje ... For øvrig er dette en tankevekkende film om hva arbeidsledighet gjør med mennesker og deres selvbilde. Alkoholproblemer, ekteskapsproblemer, en trang til å hevde seg tross alt ... alt glitrende fremstilt i denne spennende spanske filmen! Og hele tiden ligger galgenhumoren på lur, slik at i alle fall jeg som seer ble sittende og le med dem og ikke av dem.

Terningkast fem.

onsdag 1. september 2010

André Bjerke: "Kjerringa mot strømmen"






















Kjerringa mot strømmen

I denne tid da frihet aktes lite
kan det for nordmenn være godt å vite

at vi har fostret her på hjemmlig mark
en frihets helgen, større enn Jeanne d’Arc

Hun var av dem hvis nese det var ben i
for hun var født prinsipielt uenig.

Hun har - fordi hun var så vrang og vrien -
fått evig liv i folkepoesien.

Og sjelden var en dame som fikk plass i
et eventyr, så eventyrlig trassig !

Hun lot seg ikke engang overmanne
da hun ble holdt med hodet under vannet.

Da var det bare stemmen vannet kvalte
For hun stakk hun hånden opp, og hånden talt!

To fingre dannet klippende en saks.
Så drev hun opp mot fossen som en laks.

Og over fossen lå hun samme aften
i suveren forakt mot tyngdekraften!

Hun holdt på sitt, Hun var den bedre del
av det vi kaller Norges Folkesjel

Hun er vår adel. Hun er frihetsdrømmen
hvis norske navn er kjerringa mot strømmen.

Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne
Det beste i oss er i slekt med henne.


- André Bjerke -




"Oljeberget" (Regissør: Aslaug Holm)

Innspilt: 2005
Med: Jens Stoltenberg
Spilletid: 107 min.

Antakelig så jeg denne filmen sånn ca. fem år for sent. Jeg fant den nemlig i en stabel med usannsynlig billige DVD´er for to-tre år siden, og tenkte at "ja ja, det kan jo være greit å ha sett hva dette er!" Nå har jeg omsider somlet meg til å se den, fordi jeg har foretatt en opprydding blant mine usette DVD-filmer. 


Temaet i filmen er Arbeiderpartiet med Jens Stoltenberg i spissen som skal forsøke å gjenerobre sine tidligere posisjoner i det politiske liv i Norge i forbindelse med Stortingsvalget i 2005. Omgitt med en rekke rådgivere som benyttes til alt fra hva den vordende statsministerkandidat skal ha på seg til drilling av statements overfor pressen, skulle forutsetningene for å vinne valget absolutt være til stede.

Filmen gir et hyggelig og flott portrett av mannen som siden har vært Norges statsminister! Dette er en film han absolutt kan være stolt av!

Når den likevel ikke når høyere opp en
terningkast fire, er det fordi slike filmer har en tendens til å bli litt kjedelige i all sin tendensiøsitet. Men det var helt greit å se den mens jeg tok for meg av familiens stryke-haug!

mandag 30. august 2010

Dag Solstad: "Genanse og verdighet"


Utgitt første gang: 1994
Innspilt som lydbok: 2002
Oppleser: Kai Remlov
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 33 min.


Elias Rukla er en middelaldrende, lett alkoholisert lektor ved Fagerborg videregående skole. Ekteskapet med den en gang så vakre Eva Linde er ikke hva det en gang var.
Rukla underviser klassen sin i Ibsens "Vildanden". Foran seg har han en fullstendig uinteressert skoleklasse. De gidder ikke en gang å hilse når han kommer inn i klasserommet. Rukla provoseres over at klassen reduserer ham fra å være et medlem av åndseliten, de som virkelig har forstått saker og ting, til en totalt uinteressant grå eminense.
En bagatell som at Rukla ikke klarer å slå opp paraplyen sin ute i skolegården, utløser et sinne hos ham som får ham til å miste fullstendig kontrollen over seg selv, og dermed forsvinner siste rest av hans verdighet.
Denne boka er vanvittig god! Det kan trekkes paralleller til samfunnsutviklingen for øvrig, hvor det er slutt på at de virkelig store spørsmålene blir gjenstand for diskusjoner. I stedet er vi blitt et pludre- og kosepratete samfunn. Dersom noen virkelig har noe stort på hjertet, møtes vedkommende som regel med latter. En tankevekkende bok som ikke bare handler om Elias og hans lærergjerning, men også om hans forhold til den vakre Eva Linde, kvinnen han "overtok" etter sin beste kamerat, som flyktet ut av ekteskapet med henne og dro til USA. Men på tross av at Elias Rukla og Eva Linde har vært gift i en årrekke, har han aldri egentlig kommet henne nær. 
For øvrig leser Kai Remlov glitrende! Man merker raseriet hans - helt i tråd med forfatterens egen "stemme". Det er tre år siden sist jeg leste boka, og nå som jeg har lest den om igjen, konkluderer jeg med at den er enda bedre enn slik jeg husker den! Solstad er her helt på høyde både med Strindberg og Ibsen!

Te
rningkast seks!


Andre bøker av Dag Solstad, som jeg har omtalt på bloggen min:



  1. Solstad, Dag: Arild Asnes, 1970 (1977)
  2. Solstad, Dag: Professor Andersens natt (1996)
  3. Solstad, Dag: T. Singer (1999)

søndag 29. august 2010

"The Feast of the Goat" (Regissør: Luis Llosa)

Innspilt: 2005
Original tittel: "La Fiesta del Chivo"
Skuespillere: Isabella Rossellini, Tomas Milian, Paul Freeman
Spilletid: 121 min.


Bakteppet i filmen er forholdene i Den Dominikanske Republikk under despoten Trujillo, som regjerte i landet i årene 1930 - 1961. Han anses selv den dag i dag som en av de mest grusomme tyranner noen sinne i Latin-Amerikas historie.

Trujillo led av stormannsgalskap, og ble etter hvert så navlebeskuende og paranoid (i dag gjerne benevnt som personlighetsforstyrrelsen paranoid narsissisme) at han var livsfarlig for sine omgivelser. Et eneste feil ord, en lite velvalgt formulering - og det fikk som regel helt fatale konsekvenser for den det gjaldt. Dette kombinert med en voldsom apetitt på kvinner - særlig yngre og mindreårige - gjorde sitt til at Trujillo etter hvert skaffet seg så mange fiender at det til slutt skulle avgjøre hans skjebne. Men lenge, svært lenge, turte ingen å protestere og danset etter de innfall lederen deres til en hver tid kunne få, avhengig av dagsform og humør.

At omverdenen straffet landet med sanksjoner, brød Trujillo seg ikke om. Selv ikke da den politiske flyktningen Galinellez etter å ha holdt et foredrag med kritisk innhold mot Trujillo fra en talerstol i USA, blir kidnappet og etter hvert drept, og det er åpenbart at Trujillo står bak, lar han seg vippe av pinnen. Lojale tilhengere prøver fortvilet å få ham til å åpne øynene for hvordan verden ser på ham, men dette fører bare til at de selv kommer i unåde.

Og nettopp i unåde kommer Uranitas far, Augustin Gabral, etter å ha ytret seg kritisk til sin leders politikk, etter at det nærmest har gått inflasjon i antall likvidasjoner av mennesker som tenker litt annerledes enn lederen. Plutselig forholder alle seg til ham som om han var død. Ingen vil snakke med ham. Alle privilegiene inndras. Fremtiden er med ett svært, svært usikker. Og kan det bli enda verre? Hva vil skje med hans vakre 14 årige datter Uranita dersom han havner i fengsel? Mens det ser som mørkest ut, får Gabral et tilbud han finner vanskelig å avslå. Trujillo ønsker at Gabral skal sende datteren sin til ham, og i dette ligger en mulighet for å gjenopprette tilliten mellom dem. Men hva er det han egentlig gjør? Og som gjør at Uranita velger å flykte ...

I filmens åpningsscene - 30 år etter den fatale hendelsen - kommer Uranita tilbake til Santo Domingo, hovedstaden i Den Dominikanske Republikk. Faren er pleietrengende og har mistet taleevnen. Uranita er en fremgangsrik advokat på Manhattan i USA. Hun har imidlertid aldri giftet seg eller fått barn. Da tante Adelina, farens søster, slynger ut beskyldninger mot henne om at hun har sviktet faren ved ikke å vise seg på 30 år, forteller Uranita omsider sin godt bevarte hemmelighet om hva som egentlig skjedde natten før flukten den gangen i 1961 ....

Filmen er basert på Mario Vargas Llosas bok "Bukkefesten", og det er en utrolig sterk historie som fortelles. Den er for øvrig langt på vei basert på virkelige hendelser. Skuespillerprestasjonene i filmen er det ingenting å si på. Og kanskje er det nettopp Tomas Milian som spiller den onde og uforutsigbare Trujillo som faktisk gjør den beste rolletolkningen. Tilsvarende synes jeg om jenta som spiller Uranita som ung (jeg har ikke klart å finne ut hva hun heter). Isabella Rossellini - den voksne Uranita - er som alltid overbevisende! Jeg synes at regissøren har klart å fange den surrealistiske stemningen som omga despoten Trujillo, der man hardnakket dekket over lederens galskap uten å mukke. Ja, selv da han ydmyket en av sine nærmeste medarbeidere og gjorde ham til en hanrei i full offentlighet, var det ikke én eneste som turte å protestere. Men det voksende hatet mot Trujillo sto å lese i øynene på dem lederen svek når han kun var ute etter å hevde seg selv på andres bekostning.

Jeg så denne filmen for første gang for 2-3 år siden, og den gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg måtte se den om igjen. Så jeg lånte den på biblioteket igjen - uvitende om at den nå faktisk er å få tak i igjen! Og jeg trenger vel ikke å legge til at jeg har bestilt filmen, som absolutt er en må-eie-film!

Terningkast seks fra meg!

fredag 27. august 2010

André Bjerke: "Du skal være tro"


























Du skal være tro


Du skal være tro.

Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.

Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.

Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.

Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt...

Når var du tro?

Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?

Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt hjerteslag?

Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?

Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?

Nei.

Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg

da var du tro!

Andre Bjerke (1918 - 1985)

torsdag 26. august 2010

Stefan Zweig: "Sjakknovelle"

Utgitt i Østerrike: 1943
Utgitt første gang i Norge: 1951
Original tittel: "Schachnovelle"
Forlag: H. Aschehoug & Co.
Antall sider: 113


Etter å ha forelsket meg i Stefan Zweigs bok "I følelsenes vold", har jeg nedlagt mye arbeid i å få tak i flere av hans bøker. Denne boka var jeg så heldig å få tak i fra et antikvariat, og jamm
en tror jeg at det er en førsteutgave også. I alle fall er den trykket i 1951, og det står intet i den om at den har vært utgitt tidligere.

Bokas navnløse jeg-person har nettopp gått ombord i en passasjerdamper på vei fra New York til Buenos Aires da han får øye på den ungarske sjakkmesteren Mirko Czentovic. Mange myter er spunnet rundt denne bondetampen av en udannet og lite skolert sjakkmester. Blant annet sies det at han er analfabet, og at det eneste han egentlig kan er å spille sjakk. Rent sosialt er han fullstendig hjelpeløs. Hans inntreden i den nokså snobbete sjakk-verdenen har derfor vakt stor forbauselse og ikke rent lite forargelse. Sjakk anses nemlig som en stor kunst som krever høy grad av intelligens. Like fullt har Czentovic, sin manglende skolegang til tross, seilt opp som en mester og en man nødvendigvis må forholde seg til i de probre sjakk-kretser.

Jeg-personen brenner etter å komme i kontakt med sjakkmesteren, men dette skal vise seg svært vanskelig. Sjakkmesteren holder seg for seg selv og ønsker åpenbart ikke kontakt med de andre passasjerene. Han skjønner derfor at han må bruke kløkt for å tiltrekke seg sjakkmesterens oppmerksomhet, og hva er vel mer naturlig enn å starte med å spille et slag sjakk med en annen passasjer?

Etter noen dager sirkler omsider sjakkmesteren seg inn på de sjakkspillende. Passasjeren McConnor utfordrer sjakkmesteren, som går med på å spille med ham dersom han får betalt. Det viser seg snart at McConnor har lite å stille opp med mot sjakkmesteren, men selvinnsikten står det heller skralt til med. Gang på gang utfordrer han mesteren - bare for å gå på det ene sviende nederlaget etter det andre. Helt til en ukjent passasjer dukker opp og kommer ham til unnsetning i siste øyeblikk ... Hvem er så denne passasjeren, og hvordan har han klart å tilegne seg så mesterlige evner i denne edle sjakk-kunsten? En man aldri har hørt noe om, en som aldri før har gjort seg gjeldende i sjakk-kretsene ... Og som er i stand til å slå selveste mesteren ... ?

Sjelden har jeg lest en så til de grader gjennomarbeidet novelle, hvor hver eneste setning er fullkommen helt ned til den minste detalj! Det språklige er imidlertid en ting. Oppbyggingen av spenningen i historien og ikke minst de psykologiske aspektene ved den, er en annen. Og jeg som ikke er det minste interessert i sjakk - i alle fall ikke på dette nivået - ble helt fjetret av fortellingens kraft. Særlig beretningen om den ukjente sjakkspillerens bakgrunn var fascinerende lesing! I løpet av historien er vi innom temaer som spilleavhengighet og tortur i regi av Hitler-Tyskland. Underveis tenkte jeg at mon tro om ikke sjakkmesteren Czentovic hadde Aspergers syndrom ... ?

Av boka "1001 bøker du må lese før du dør" side 422 følger det at boka ble utgitt posthumt i 1943, året etter at forfatteren og hans kone hadde begått selvmord. Novellen regnes som et av Zweigs mest kjente litterære verker.

Her kan det selvsagt ikke bli noe annet enn terningkast seks.

Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere! (Og det har også Heinesen forlag gjort!)


Andre bokblog
gere som har omtalt denne boka:
- Lines bibliotek

onsdag 25. august 2010

Kenzaburo Oe: "Lær oss å vokse fra vår galskap"

Utgitt på norsk: 1998
Utgitt i Japan: tre noveller hhv. 1957, 1961, og 1969
Original tittel: Shi-iku (Budskap) - 1957, Seventeen (Seventeen) - 1961 og 
Warera no kyoki o ikimobiru michi o oshieyo (Lær oss å vokse fra vår galskap) - 1969
Forlag: Cappelens Forlag a.s.
Oversetter: Tone Sandøy
Antall sider: 182

At jeg i det hele tatt ble oppmerksom på denne japanske forfatteren, skyldes flere tilfeldigheter. For det første at jeg har fått det for meg at jeg skal lese flere bøker av Nobelprisvinnere, og for det andre at en diskusjonstråd på nettstedet Bokelskere.no førte til at denne boka ble spesielt anbefalt. Forfatteren ble tildelt Nobels litteraturpris i 1994, uten at jeg har noen erindring om dette ... Det viste seg helt umulig å fremskaffe denne boka, så jeg måtte til slutt på biblioteket for å få tak i den.

I denne lille, tynne boka er tre noveller samlet. Det er tre høyst forskjellige noveller, men de har det til felles at de er usedvanlig godt skrevet. Noe annet ville vel knapt være å forvente siden forfatteren tross alt har fått Nobels litteraturpris!

I den eldste novellen - "Buskap" - aner vi at vi befinner oss under andre verdenskrig. Jeg-personen er en ung gutt som får dagene til å gå gjennom lek, rivalisering med andre gutter osv. Stort sett skjer det svært så lite i den avsidesliggende landsbyen. Da et amerikansk fly styrter i nærheten og den eneste overlevende, beskrevet som en svær neger-soldat, blir tatt til fange, blir han hele landsbyens naturlige midtpunkt. For noe så eksotisk har de aldri vært borte i før ... Så lenge det er fred, er det ingen fare ... men så snur alt veldig brått og ingenting blir som før.

Novellen "Seventeen" var nok den som gjorde sterkest inntrykk på meg. Vi møter en ung gutt som stort sett føler seg nokså mislykket, helt til han begynner å lefle med høyreekstremistiske krefter. Sånn sett en klassisk historie om hvem som i det hele tatt blir ekstremister.

I tittelnovellen møter vi en mann som hele tiden omtales som "den fete mannen". Han har et mildest talt uavklart forhold til sin mor. Farens siste år og for den saks skyld også hans død er åpenbart omspunnet med mange hemmeligheter, og det fete mannen ønsker at moren skal fortelle om faren hans. Uten særlig hell ... 

"Da han var liten hadde moren latt som om hun gikk fra vettet hver gang han prøvde å spørre henne om farens selvpålagte isolasjon og plutselige død, og stengt veien for kommunikasjon på den måten."

Spørsmålet er om han til slutt klarer å forsone seg med seg selv og finne en slags fred.

Jeg synes det var spennende å få kjennskap til denne lille novellesamlingen! Det er noe spesielt med nordmenn og japansk litteratur! Dersom jeg en eller annen gang skulle komme over noen flere oversatte bøker av denne forfatteren, kommer jeg til å kaste meg over dem!

Terningkast fem.


"Shirin" (Regissør: Abbas Kiarostami)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: Iran
Spilletid: 92 min.

I denne filmen betrakter vi mer enn 100 ulike kvinneansikter, der de sitter og ser på en film basert på et persisk dikt av Nizami fra det 12. århundre. Dette diktet er Irans "svar" på legenden om Romeo og Julie, altså om umulig kjærlighet hvor de elskende er villige til å dø for hverandre.

Hele tiden hører vi lydene fra film-lerretet og får sånn sett med oss hele historien av Nizami. Kvinnenes ansikter røper hele følelsesregisteret; forbauselse, latter, tristhet, glede, likegyldighet og gråt - etter hvert som handlingen skrider frem. Vi ser unge ansiklter, gamle ansikter, vakre ansikter, mindre vakre ansikter ... og det er vel stort sett det ...

Å lage en hel film utelukkende bestående av ansikter i ulike uttrykksformer er sikkert både kreativt og originalt, men hvor mye ga det meg egentlig når det kom til stykket? Svært lite er jeg redd. Rent bortsett fra at jeg nå kjenner det gamle persiske diktet fra det 12. århundre i grove trekk ...

Filmen ble nok i særeste laget for meg, men av respekt for kunstneren som står bak, unnlater jeg å felle noen dom i form av terningkast denne gangen.

Et lite eksperiment

I dag har jeg sittet og lekt meg litt med bildemanipulering, og her er resultatet!


















































































































































Populære innlegg