Lars Saabye Christensen: "Modellen"

Glitrende levert av Saabye Christensen!

Lars Saabye Christensen har gjennom flere tiår vist at han behersker både det episke formatet og den mer fortettede romanformen. Mens mange forbinder ham med oppvekstskildringer og generasjonsromaner, viser han i «Modellen» fra 2005 en annen side av forfatterskapet: en mørkere, mer klaustrofobisk fortelling om kunst, aldring, forfall og frykt for å miste seg selv. Her står ikke barndommen i sentrum, men kunstnerens krise midt i livet.

Hovedpersonen, maleren Peter Wihl, er en anerkjent, men utslitt kunstner på terskelen til sin femtiårsdag. Kritikerne har begynt å vende seg bort fra ham. De mener han gjentar seg selv, at motivene hans, ofte fragmenterte kroppsdeler, er blitt tomme for mening og nyhet. De forventer noe nytt. Noe han selv ikke vet om han er i stand til å gi dem.

Som om ikke den kunstneriske krisen er nok, oppdager Peter at synet er i ferd med å forsvinne. For en billedkunstner er dette ikke bare en fysisk trussel, men et angrep på hele identiteten. Synet hans svekkes gradvis, og samtidig slår angsten rot: Hva er han uten blikket? Uten kunsten? Uten evnen til å se verden slik han alltid har gjort?

Vi følger ham gjennom denne desperate perioden, der frykten for blindhet også påvirker forholdet til kona Helene og datteren Kaia. Helene er sceneograf og står midt i en hektisk sluttinnspurt før premieren på «Vildanden«. Hun lever selv i et kreativt press, men hennes prosjekt og nervøsitet får ikke plass. Alt dreier seg om Peters forfall. I et misforstått forsøk på å skåne henne for det verste, holder han mye tilbake. Resultatet er det motsatte av hva han ønsker: Hun føler seg satt utenfor, holdt på avstand, nærmest frakoblet både ham og krisen han står i. Dialogene mellom dem er ladede, smertefulle og fulle av misforståelser. Her er det noe nesten Strindbergsk over dynamikken. Ekteskapet blir som en slagmark mellom stolthet, sårbarhet, kunst og kjærlighet.

Det hele topper seg da Peter bestemmer seg for å reise til Tallinn for å gjennomgå en operasjon for en øyesykdom som egentlig regnes som ikke-kurerbar. Det han gjør der, og hvordan dette skjer, hviler det en uhyggelig og tvetydig skygge over. Etter hjemkomsten siger en udefinerbar uro inn over hele romanen. Noe har endret seg. Ikke bare i Peter, men i relasjonene rundt ham. Hva skjedde egentlig i Tallinn? Hvor langt er et menneske villig til å gå for å berge sin kunst og sin identitet?

«Modellen» er en roman som stiller spørsmål heller enn å gi svar. Jeg satt igjen med mange løse tråder og uavklarte momenter etter endt lytting, men ikke på en frustrerende måte. Snarere opplevdes det som en del av romanens eget prosjekt: å vise hvordan livet, relasjonene og kunsten sjelden lar seg rydde opp i eller avslutte pent. Noe må nødvendigvis forbli utydelig. Vi får jo heller ikke i livet vite hva som venter oss rundt neste sving …

Også som lydbok fungerer romanen svært godt. Håkon Ramstad leser presist og kontrollert, uten å overdrive følelsene, noe som passer perfekt til romanens kjølige, litt distanserte atmosfære. Det forsterker følelsen av å være inne i hodet til et menneske som gradvis mister fotfestet.

«Modellen» opplevdes for meg som en sterk og urovekkende roman om kunstens pris, om aldring og om hvor raskt grunnmuren i et liv kan slå sprekker.

Her blir det terningkast seks.

Opprinnelig utgitt: 2005
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Håkon Ramstad
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 8 t 45 min.

Lars Saabye Christensen: "Saabyes Cirkus"

Drømmen om en rød Stratocaste r

Lars Saabye Christensen har skrevet seg inn i norsk litteraturhistorie med romaner som «Beatles«, «Halvbroren» og «Maskeblomstfamilien«, men han har også en egen evne til å skrive det lille fram i det store. «Saabyes Cirkus» fra 2006 er ikke en roman i tradisjonell forstand, men en lavmælt, personlig og poetisk fortelling om tilblivelse: om å finne sin stemme, sitt uttrykk og sitt «jeg». Det er en type bok bare en erfaren forfatter kan skrive, der han ser bakover uten å bli nostalgisk, men heller undrende.

I boka følger vi tankene og refleksjonene til en mann som i høyeste grad minner om forfatteren selv. Han ser tilbake på barndommen sin, og særlig høsten på 1960-tallet da han fylte 13 år. Vi møter en gutt som ikke kan si bokstaven r, som er ordknapp, tilbakeholden og litt på siden av det sosiale livet rundt seg. En som observerer mer enn han deltar, og som bærer på en indre verden han ennå ikke helt har funnet språket for.

Den store drømmen hans er å kjøpe en rød Stratocaster. Ikke bare en gitar, men selve symbolet på alt han lengter etter: tilhørighet, identitet og muligheten til å bli sett. For å tjene penger til denne gitaren begynner han å jobbe som blomsterbud hos Finsens Flora. Der sykler han rundt i Oslo med buketter og kondolanser, inn i stuer, soverom og begravelser. Her får han små gløtt inn i de voksnes liv, som både er fylt av liv og død. Samtidig møter han en far som mener pengene burde brukes på noe mer fornuftig, som et leksikon. Kanskje er det nettopp her, i ønsket om gitaren, at det første virkelige opprøret finner sted. Ikke et høyrøstet opprør, men et stillferdig, indre brudd med fars generasjon og deres verdier.

Det som gjør boka så sterk, er ikke først og fremst handlingen, men stemningen. Saabye Christensen skriver med et blikk som både er voksent og barnlig på én gang. Han dømmer ikke barnet han var, han forsøker å forstå ham. Og han gjør det med en varme og varsomhet som smitter over på leseren.

Jeg ble raskt fascinert av denne boka, spesielt som lydbok. Det føltes helt riktig at det var forfatteren selv som leste. Stemmen hans gir teksten en ekstra dimensjon. Det blir nesten som å sitte på motsatt side av et bord og høre et menneske fortelle om sitt eget liv, uten å tvære det unødvendig ut. Det finnes en egen sårbarhet i opplesningen, som forsterker følelsen av nærhet.

Samtidig er «Saabyes Cirkus» også en bok om kunstnerisk dannelse: om hvordan et menneske formes gjennom små nederlag, stille drømmer, tilfeldige møter og indre kamp. Drømmen om den røde Stratocasteren blir et bilde på alle drømmer vi bærer i oss som unge, og som enten går i oppfyllelse eller blir borte på veien, men som likevel former oss.

Jeg er fortsatt en relativt fersk Saabye Christensen-leser, og nettopp derfor gjør denne boka ekstra sterkt inntrykk. Den ga meg en følelse av å komme tett på forfatterens indre verksted, ikke bare på historiene hans, men på mennesket bak dem.

Terningkast fem.

Utgitt første gang: 2006
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Lars Saabye Christensen
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 5 t

Lars Saabye Christensen: "Maskeblomstfamilien"

Klare paralleller til Johans Borgens «Lillelord»

Lars Saabye Christensen hører til blant de mest markante og leseverdige norske forfatterne fra de siste tiårene. Han debuterte allerede på 1970-tallet, men fikk sitt store gjennombrudd med «Beatles» i 1984, en roman som siden er blitt stående som en moderne klassiker. I forfatterskapet hans går bestemte tema igjen: utenforskap, sårbar maskulinitet, oppvekst, minner og det smertefulle forholdet mellom barn og voksne. Han skriver ofte om mennesker som vokser opp med fravær av kjærlighet, stabilitet, språk eller tilhørighet, og det er nettopp dette han undersøker videre i «Maskeblomstfamilien» fra 2003. Romanen regnes av mange som en av hans mørkeste og mest kompromissløse.

Dette er en dyster bok om gutten Adrians oppvekst på beste vestkant i Oslo på 1960-tallet. Fortellingen åpner brutalt med farens selvmord. Faren, som var patentingeniør, blir borte på den mest endelige måten, og kort tid etter glipper også moren ut av sønnens liv. Først legger hun seg til sengs. Deretter forsvinner hun for godt. Trolig inn i psykiatrien. For Adrian er det ikke bare foreldrene som forsvinner, men hele følelsen av trygghet, sammenheng og nærhet.

Adrian har aldri hatt noen egentlig fortrolig relasjon til foreldrene sine. De få stundene av «familieliv» han kan huske, er overfladiske og kortvarige, og blir gang på gang avløst av kulde og uhygge. Han blir stående igjen som et barn som er i veien, både fysisk og følelsesmessig. Etter at moren blir borte, er det tanten, det vil si farens søster, som overtar omsorgen for ham. Hun er mager, humørløs og hard, og forholdet mellom dem er gjennomgående preget av gjensidig fiendtlighet. Hun forsøker å fremstå som anstendig og omsorgsfull overfor omverdenen, men bak fasaden er hun smålig, kontrollerende og direkte ondskapsfull. Adrian på sin side nekter å underordne seg henne. Han har ingen nære venner, men lider heller ikke åpenbart under dette. Han er en einstøing, en gutt som lever best i motstand, og som føler seg mest levende når han gjør det motsatte av det han blir forventet å gjøre.

I perioder under lesingen hadde jeg problemer med å like Adrian. Han kan være kald, kalkulerende og til tider direkte ubehagelig. Samtidig er det umulig ikke å kjenne en form for respekt for ham. Han nekter å gjøre seg selv til et passivt offer, til tross for at han egentlig har alle forutsetninger for å bli nettopp det. Han tar igjen der han kan, særlig mot tanten, som ofte fortjener det hun får. Men romanen romantiserer aldri hans smerte eller hans hevn. Prisen han betaler for denne motstanden er høy, og den følger ham langt inn i voksenlivet.

Jeg opplevde klare paralleller til Johan Borgens «Lillelord«. Det handler ikke bare om klasse eller om en gutt i en kald overklasseverden, men om hvordan et barn formes av følelsesmessig fravær, kontroll og forakt. Begge romanene skildrer en form for sosial og psykologisk kulde der barnet gradvis mister evnen til å knytte seg til andre mennesker på en sunn måte. Hos Borgen er dette pakket inn i etterkrigstidens samfunn og et tydelig klassehierarki, hos Saabye Christensen i 1960-tallets velstand og overflate.

Likevel oppleves «Maskeblomstfamilien» kanskje enda mørkere. Der «Beatles» rommer varme, humor og en slags kollektiv ungdomskultur, er dette en roman om ensomhet i sin mest konsentrerte form. Adrian står i stor grad alene hele veien. Og nettopp derfor blir også romanens driv så sterkt. Selv om historien først og fremst er en tragedie, er det noe i språket, rytmen og karaktertegningen som gjør det vanskelig å slippe taket. Den suger deg inn.

Som lydbok fungerer den også svært godt. Helge Winther-Larsen leser på en nøktern og kontrollert måte som passer romanens kjølige univers. Det gir teksten et ekstra lag av tyngde, nesten som om fortellingen blir enda mer klinisk og smertefull, men også mer presis.

For meg ble dette en sterk og ubehagelig leseopplevelse på den gode måten. Dette er en roman som tvinger frem empati, men også motstand. En roman som ikke ber deg like hovedpersonen, men forstå ham. Terningkast fem.

Utgitt første gang: 2003
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Helge Winther-Larsen
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 58. min.