Klare paralleller til Johans Borgens «Lillelord»
Lars Saabye Christensen hører til blant de mest markante og leseverdige norske forfatterne fra de siste tiårene. Han debuterte allerede på 1970-tallet, men fikk sitt store gjennombrudd med «Beatles» i 1984, en roman som siden er blitt stående som en moderne klassiker. I forfatterskapet hans går bestemte tema igjen: utenforskap, sårbar maskulinitet, oppvekst, minner og det smertefulle forholdet mellom barn og voksne. Han skriver ofte om mennesker som vokser opp med fravær av kjærlighet, stabilitet, språk eller tilhørighet, og det er nettopp dette han undersøker videre i «Maskeblomstfamilien» fra 2003. Romanen regnes av mange som en av hans mørkeste og mest kompromissløse.
Dette er en dyster bok om gutten Adrians oppvekst på beste vestkant i Oslo på 1960-tallet. Fortellingen åpner brutalt med farens selvmord. Faren, som var patentingeniør, blir borte på den mest endelige måten, og kort tid etter glipper også moren ut av sønnens liv. Først legger hun seg til sengs. Deretter forsvinner hun for godt. Trolig inn i psykiatrien. For Adrian er det ikke bare foreldrene som forsvinner, men hele følelsen av trygghet, sammenheng og nærhet.
Adrian har aldri hatt noen egentlig fortrolig relasjon til foreldrene sine. De få stundene av «familieliv» han kan huske, er overfladiske og kortvarige, og blir gang på gang avløst av kulde og uhygge. Han blir stående igjen som et barn som er i veien, både fysisk og følelsesmessig. Etter at moren blir borte, er det tanten, det vil si farens søster, som overtar omsorgen for ham. Hun er mager, humørløs og hard, og forholdet mellom dem er gjennomgående preget av gjensidig fiendtlighet. Hun forsøker å fremstå som anstendig og omsorgsfull overfor omverdenen, men bak fasaden er hun smålig, kontrollerende og direkte ondskapsfull. Adrian på sin side nekter å underordne seg henne. Han har ingen nære venner, men lider heller ikke åpenbart under dette. Han er en einstøing, en gutt som lever best i motstand, og som føler seg mest levende når han gjør det motsatte av det han blir forventet å gjøre.
I perioder under lesingen hadde jeg problemer med å like Adrian. Han kan være kald, kalkulerende og til tider direkte ubehagelig. Samtidig er det umulig ikke å kjenne en form for respekt for ham. Han nekter å gjøre seg selv til et passivt offer, til tross for at han egentlig har alle forutsetninger for å bli nettopp det. Han tar igjen der han kan, særlig mot tanten, som ofte fortjener det hun får. Men romanen romantiserer aldri hans smerte eller hans hevn. Prisen han betaler for denne motstanden er høy, og den følger ham langt inn i voksenlivet.
Jeg opplevde klare paralleller til Johan Borgens «Lillelord«. Det handler ikke bare om klasse eller om en gutt i en kald overklasseverden, men om hvordan et barn formes av følelsesmessig fravær, kontroll og forakt. Begge romanene skildrer en form for sosial og psykologisk kulde der barnet gradvis mister evnen til å knytte seg til andre mennesker på en sunn måte. Hos Borgen er dette pakket inn i etterkrigstidens samfunn og et tydelig klassehierarki, hos Saabye Christensen i 1960-tallets velstand og overflate.
Likevel oppleves «Maskeblomstfamilien» kanskje enda mørkere. Der «Beatles» rommer varme, humor og en slags kollektiv ungdomskultur, er dette en roman om ensomhet i sin mest konsentrerte form. Adrian står i stor grad alene hele veien. Og nettopp derfor blir også romanens driv så sterkt. Selv om historien først og fremst er en tragedie, er det noe i språket, rytmen og karaktertegningen som gjør det vanskelig å slippe taket. Den suger deg inn.
Som lydbok fungerer den også svært godt. Helge Winther-Larsen leser på en nøktern og kontrollert måte som passer romanens kjølige univers. Det gir teksten et ekstra lag av tyngde, nesten som om fortellingen blir enda mer klinisk og smertefull, men også mer presis.
For meg ble dette en sterk og ubehagelig leseopplevelse på den gode måten. Dette er en roman som tvinger frem empati, men også motstand. En roman som ikke ber deg like hovedpersonen, men forstå ham. Terningkast fem.
Utgitt første gang: 2003
Lydboka er innspilt: 2008
Oppleser: Helge Winther-Larsen
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 58. min.
