Hanne Nabintu Herland: "Alarm! Tanker om en kultur i krise"

Om moralsk forfall, kulturelt selvmord og den norske "integrer- ingstragedien" m.m.

Jeg skal vel ikke akkurat nekte for at det var med en viss skepsis jeg bestemte meg for å lese denne boka. Årsaken ligger i en del av medieutspillene som har kommet fra den sterkt mediefokuserte religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland opp gjennom de siste årene. En god del av budskapene hennes er så spisset at de er mer egnet til å provosere enn til egentlig å danne grunnlag for gode og nyanserte samfunnsdebatter. Jeg skjønner imidlertid godt at media elsker å trekke frem en meningsytrer som er fullstendig uredd og som står for en trøkk når det stormer som verst. Og som ikke går av veien for å gi media det media vil ha - nemlig provokative og slagkraftige overskrifter i nyhetsbildet. Og det skal hun ha - hun er og blir en morsom friskus!

Herland mener at det er på tide å høyne respekten for den norske kulturen, og at det ikke er noen motsetning mellom å fastholde sin egen kulturelle identitet og det å leve i et etnisk mangfold. Ikke minst mener hun at USA viser at dette er mulig. Hun har i intervjuer rundt boka bl.a. uttalt at hun i "Alarm!" tar et totaloppgjør med de kulturradikale 68´ernes måte å tenke på. Det hun sikter til er den nedgradering av egne idealer og verdier som har skjedd for europeere generelt i møte med ikke-vestlige innvandrere. Hun mener det i dag blir uglesett dersom man fremhever de store idealene og verdiene som har gjort Europa til en stor sivilisasjon. Det kulturelle selvmordet som vi er i ferd med å begå i Europa, mener Herland må opphøre. Det forhold at vi er tilbøyelig til å synes synd på innvandrerne som kommer hit, karakteriserer hun som en form for rasisme.

Så langt i grunnen vel og bra ... Men på et eller annet tidspunkt i boka tippet det etter mitt skjønn så mye over at jeg hadde problemer med å henge med i svingene ... Og jeg ble så eitrende forbannet at jeg måtte moblisere styrke til å gidde å lese videre. Noe av det jeg reagerte mest på var regelrette personangrep på navngitte personer, og det etter at forfatteren selv hadde kritisert venstreradikale for å gå til personangrep på navngitte verdikonservative personer i samfunnet. Hun gjør mao. nettopp selv det hun beskylder andre for å gjøre. F.eks. opplevde jeg angrepet på samlivsekspert Thue som stygt. Jeg kjente ikke igjen de holdningene hun tilla ham, og oppfattet hennes utlegninger som temmelig nedlatende.

Dessuten virker det ikke helt som om Herland forstår hvordan lover blir laget i det norske samfunn, dvs. at disse vedtas av Stortinget og ikke av den til enhver tid sittende regjering. Et eksempel på dette er kirkens manglende oppfølgning av partnerskapsloven, dvs. enkelte presters motstand mot å vie homofile. Herland steiler over at politikerne i det hele tatt forsøker å tvinge sine verdier på kirken i et sekularisert samfunn, og mener at religionen bør være hevet over det verdslige. Dette er et resonnement jeg ikke har problemer med å følge når det gjelder trosbekjennelser og/eller kirkelige spørsmål av mer teologisk karakter. Men at kirken skal være hevet over alminnelig lovgivning som skal sikre at f.eks diskriminering ikke skal finne sted - der faller jeg altså av. Uten innblanding fra lovgivningen ville vi i dag aldri hatt kvinnelige prester, og alle vet hvilken kamp det har vært for homofile å få lov til å praktisere innenfor dette yrket. 

Videre synes jeg Herland går vel langt når hun sammenligner det norske samfunn med det tidligere Sovjetunionen, fordi hun mener at annerledes tenkende blir straffet så hardt. OK, jeg tar poenget - men man tar i alle fall ikke livet av annerledes tenkende i et land som Norge, og man risikerer heller ikke livstidsstraff for å ha avvikende meninger. Hvis en offentlig tjenestemann eller en som står på det offentliges lønningslister ikke er villig til å følge de lover og regler som gjelder for vedkommendes yrkesutøvelse - vel, så må man faktisk finne seg i at en konsekvens kan være at man mister jobben ... uten at Norge dermed kan karakteriseres nærmest som et totalitært samfunn! Jeg er nesten tilbøyelig til å gi uttrykk for at det virkelig ikke går an å påstå noe slikt!

At verken Norge eller øvrige land i Europa har lykkes veldig godt med å integrere en hel del av de ikke-vestlige innvandrerne, er det for øvrig ikke vanskelig å være enig i. Herland har også et poeng når hun understreker at det har hatt noen omkostninger når vi har privatisert religionen, fordi vi har mistet viktige samfunnsoppbyggende verdier på veien. Man skulle tro at det europeiske samfunnet var særlig egnet til å øke menneskenes livskvalitet, for aldri har vi hatt større frihet, mer materiell velstand og flere valg, men så er det faktisk det motsatte som langt på vei har skjedd. Det er tilstrekkelig å nevne antall selvmord spesielt blant unge menn, narkotikamisbruk og ensomhet blant svært mange mennesker.

I motsetning til Herland er jeg imidlertid optimistisk mht. fremtiden i et flerkulturelt Norge. Kanskje trengs det et generasjonsskifte eller to til før vi er helt fremme ved målet, men måten de helt unge omgås i et flerkulturelt samfunn, er virkelig eksempler til etterfølgelse! At vi i mellomtiden må kvotere inn innvandrere i arbeidslivet, er ett av flere virkemidler som må til, og dette handler ikke om å synes synd på mørkhudede. Det handler derimot om å bryte ned eksisterende fordommer hos nordmenn gjennom lovverket! Bare tenk hvor hårreisende næringslivet fant kravet om 40 % kvinnedeltakelse i styrer og råd! Tror vi virkelig at det ikke finnes et tilstrekkelig antall dyktige kvinner i det norske samfunnet? I en overgangsfase forsøkte man med frivillighet, men da skjedde det dessverre sørgelig lite. Lovregulering må faktisk til for å nå slike mål - og dette er ikke annerledes for innvandrere, som opplever at de på tross av høyere utdanning ikke en gang kommer til intervjuer. 

For øvrig synes jeg Herland burde begrense seg til å være rikssynser om det hun utvilsomt kan mye om, nemlig religionshistorie, og være noe mer forsiktig med å komme med for bastante oppfatninger om samfunnsøkonomiske forhold. Noen av påstandene om Norges oljepenger og bruken av disse, er faktisk direkte gale. Dette skjemmer en ellers provokativ bok som absolutt er et friskt innslag i samfunnsdebatten, der hun åpenbart tør å sette ord på en del forhold det ikke er helt stuerent å snakke høyt om. Jeg har ikke helt sansen for stilen hennes eller måten hun gjør dette på. Og kanskje skyldes noe av min antipati at vi har så totalt forskjellig politisk ståsted. På den annen side trengs flere stemmer i debatten, og jeg har respekt for at hun ikke har samme oppfatninger som meg! Helt til slutt en viktig presisering: Herland er ingen forsker, selv om media ynder å kalle henne dette. Jeg gir boka terningkast fire. 



Utgitt: 2010
Forlag: Luther
Antall sider: 202

Hanne Nabintu Herland

Kristín Marja Baldursdóttir: "Jeg er Freyja"

Islands svar på Isabel Allende?

Det var rene tilfeldigheter som førte til at jeg ble oppmerksom på denne boka og endte opp med å foreslå den for en av mine boksirkler. Særlig opplysningen om at forfatteren tidligere er blitt nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, fremkalte min nysgjerrighet. Nå var det riktignok for en helt annen bok - "Karitas, uten tittel" - i 2006, mens herværende bok utkom i 2004, og opprinnelig het "Måkelatter" da den utkom på norsk i 2010. Hvorfor tittelen ble endret til "Jeg er Freyja" i forbindelse med utgivelsen av pocketutgaven, vet jeg ikke, men jeg har en mistanke om at det kan ha sammenheng med at boka er filmatisert under denne tittelen. 

Kristín Marja Baldursdóttir er for øvrig islandsk og ble født i 1949. Så vidt jeg vet har hun kun utgitt fire bøker. I 2011 mottok hun Jónas Hallgrimssons Award, en pris som hvert år gis til en viktig islandsk forfatter. I begrunnelsen for tildelingen heter det at "Kristín Marja's subject matter is the reality of Icelandic women. She illuminates the life and work, dreams and longings of women."

Handlingen i boka finner sted i en liten islandsk fiskelandsby i 1950-årene, og det er betraktninger gjort av den 12 år gamle jenta Agga som formidles. Agga har livlig fantasi og trekker sine helt egne slutninger av ting hun opplever. Da tanten Freyja kommer hjem etter mange år i Amerika, settes det meste av det Agga har vært vant til, på hodet. Fordi det ikke er enkelt å skaffe seg et husvære på Island, tvinges familien til å ta imot denne spesielle kvinnen, selv om de egentlig ikke har plass. Verst går det ut over Agga som heretter må sove på en campingseng. Kanskje ikke så rart at hun fra første stund misliker Freyja og har henne mistenkt for å være en ond heks?

Freyja har åpenbart det de fleste kvinner i den lille fiskelandsbyen mangler. Ikke bare er hun gudsbenådet vakker, med et hulderhår som rekker henne langt ned til midjen, men hun er så smal rundt livet at de fleste - både kvinner og menn - gisper når de får se henne. Med seg fra Amerika har hun mengder med kofferter fulle av vakre kjoler, som hun deler ut til de eventyrlystne kvinnene i familien. Hennes nærvær forrykker i grunnen det meste på stedet, og mest av alt må Agga tåle å bli vitne til at de fleste forguder Freyja. Selv føler hun at denne tanten er så kald, så kald, og at hun har mye å skjule. Hvorfor spiser hun nesten mindre enn katten for eksempel? Agga finner snart ut av hemmelighetene til Freyja, der hun nattestid glupsker i seg mengder med mat, for så å spy det hele opp igjen ... 

Agga har en finger med i spillet på det meste som skjer, også når romansen mellom Freyja og Bjørn Theodor seiler opp. Mens Bjørn Theodor er sjenert, er Freyja stolt - så det er helt klart at de trenger litt drahjelp fra 12 åringen! Parallelt følger vi familiens kvinner som rivaliserer seg i mellom. Oppe i alt dette forsøker Aggas morfar, som jobber på tråler og som bare er hjemme innimellom, å distansere seg fra alt ståket rundt kvinnene han er omgitt av, enten han vil eller ikke. Etter hvert skal imidlertid familiesamholdet bli satt på kraftige prøver, og til slutt skal en spesiell hendelse binde dem sammen for alltid ...

Jeg ser at boka er betegnet som en kriminalroman bl.a. i Bokklubbens presentasjon av den. Det synes jeg er å ta litt hardt i, selv om det absolutt forekommer mord i boka. Først og fremst er dette en meget fornøyelig bok full av humor og situasjonskomikk, alt sett gjennom et barns øyne. Personlig synes jeg at språket antok litt vel svulstige former noen ganger, så kanskje er det ikke så rart at det på smussomslaget er et sitat om at forfatteren er Islands svar på Isabel Allende? Uansett - boka er svært lesverdig, selv om handlingen tidvis var noe stillestående og uten det helt store drivet. Forfatteren er imidlertid glitrende når hun beskriver enkelte av scenene som oppstår rundt Freyja, en kvinne som nekter å gi etter for smålige konvensjoner eller det man på godt norsk kaller Janteloven. Ved vurderingen av terningkast ender jeg her med en firer. Og så gleder jeg meg til å se filmen når den kommer!

Utgitt på Island: 2004
Originaltittel: Mávahlátur
Utgitt i Norge første gang: 2010 
- under tittelen "Måkelatter"
Oversatt fra svensk: Ellen Karine Berg
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 285

Kristín Marja Baldursdóttir

Boris Akunin: "Vinterdronningen"

Uspennende russisk krim

Da jeg kom over denne lydboka og fikk forståelse for at det dreide seg om en russisk krimbok, hvor handlingen var lagt til Moskva i 1876, ble min nysgjerrighet umiddelbart tent. Jeg lånte både "Vinterdronningen" og "Tyrkisk gambit" på biblioteket, og skred til verket ...

Hovedpersonen i boka er Erast Petrovitsj Fandorin, og han er tjenestemann med 14. laveste rang i statsregulativet, for å sitere forlagets omtale av boka. Like fullt er han både ambisiøs og intelligent, sin unge alder (på 19) til tross. Egentlig var han i gang med en høyere utdannelse, men så døde hans far, og dermed var det bare en ting å gjøre: å få seg en jobb slik at han skal kunne forsørge seg selv. Og hva var vel mer naturlig enn å begynne i politiet?

I bokas åpningsscene blir vi vitne til at en ung adelsmann begår selvmord foran en liten folkeansamling. Selvmordet begås ved det vi i dag kjenner under begrepet russisk rulett, men som den gangen ble kalt amerikans rulett. Det viser seg at det er enda en ung mann som har begått selvmord på samme måte. De har begge det til felles at de har testamentert alt de eier - og det er visstnok ikke lite - til en vakker kvinne, som holder et hoff for unge velhavende menn. Fandorins oppgave er å finne ut hva som er sammenhengen mellom disse selvmordene og den vakre kvinnen, og underveis havner han bl.a. i London ...

Miljøskildringene i boka er absolutt interessante og Eindride Eidsvold leser med slik innlevelse at det er en fornøyelse å høre på ham. Like fullt kjedet denne boka meg nesten til døde. Historien ble aldri spennende, og når det først skjedde noe, var det i grunnen for sent. Underveis hadde jeg mest av alt lyst til å kaste hele boka fra meg og begynne på en annen. Men så hørte jeg likevel videre ... uten at jeg i ettertid kan konkludere med at det var vel verdt å bruke tiden på denne boka. Jeg kommer ikke til å gidde å lese/høre "Tyrkisk gambit". Jeg er veldig i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men synes at boka bør få en firer tross alt. Den er ikke dårlig skrevet, men historien fenget meg ikke. Jeg forventer litt spenning når jeg leser krim, men dette er helt fraværende i denne boka.

Forfatteren heter egentlig Grigori Shalvovisj Tsjkhartisjvili, men skriver altså under psevdonymet Boris Akunin. Han er både forfatter og oversetter (av japansk og engelskspråklig litteratur). Akunin har skrevet syv bøker om Fandorin, og fire av disse er filmatisert.

Utgitt på russisk: 2002
Utgitt på norsk: 2003
Oversatt: Isak Rogde
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Eindride Eidsvold
Spilletid: 7 t 30 min.

Boris Akunin

Trude Marstein: "Ingenting å angre på"

En roman om utroskap

Det er sommer og Vegard og Heidi skal tilbringe ferien på hytta sammen med de tre døtrene Mathilde (12 år), Julia (8 år) og Klara (5 år). Heidi er imidlertid ikke ferdig med halvårsregnskapet på jobben. Mens Vegar og døtrene reiser i forveien, skal Heidi komme med toget dagen etter.

Men Heidi drar ikke på jobben idet hun vinker familien avgårde. I stedet drar hun til elskeren Mikkel, som hun planlegger å tilbringe det neste døgnet med. Hun har truffet Mikkel på et kurs, og alt hun har i hodet er all den deilige sexen de to skal ha sammen før hun reiser ut på hytta. Hun er så forelsket at hun ikke greier å tenke klart, ikke greier å styre seg, ikke greier å kontrollere seg.

Parallelt følger vi Vegard og jentene som i mellomtiden har kommet frem til hytta. Vegard er full av omsorg for alle sine kvinner, store som små. Med en beundringsverdig tålmodighet takler han barnas småkrangling, deres utøvelse av petimeterrettferdighet innad i søskenflokken, et evindelig mas spesielt fra minstejenta Klara ... uten å miste besinnelsen. Skjønt det holder hardt noen ganger. Han lengter etter litt alenetid om kvelden, hvor han kan kose seg med en av sine heller bedre rødvinsflasker, men opplever at når tiden endelig er inne for ham, er han bare trøtt og sliten. Underveis får han besøk av Geir, en hyttenabo som har lovet å hjelpe ham med å skifte vindskiene på hyttetaket.

Heidi og Mikkel kan ikke få nok av hverandre, og deres intense lidenskap truer nesten med at tære dem i stykker, der de stjålent nyter sin forbudte kjærlighet. Av og til overmannes Heidi av dårlig samvittighet når hun tenker på Vegard. De har jo ikke akkurat noe dårlig ekteskap. Det er jo ikke det. Men de har i årenes løp - 14 år for å være nøyaktig - blitt nokså trivielle overfor hverandre. Nysgjerrigheten er for lengst borte. De deler dessuten ikke så mange interesser lenger. Vegard er opptatt av sine gode viner, klassisk musikk og litteratur, mens hun ... hun er opptatt av å bli mer sett som kvinne. De varme, lidenskapelige følelsene de en gang hadde for hverandre har utvilsomt blitt mer lunkne etter hvert. Samtidig har de en hel masse som binder dem sammen, tross alt. Ikke bare har de barna sammen, men det er ingen som kjenner den andre så godt - på godt og vondt - som nettopp ektefellen. Like fullt - hun klarer ikke å nekte seg selv opplevelsen med den fyrrige og vakre mannen Mikkel. De har tatt inn på et hotell for å dyrke hverandre 100 %.

Ute på hytta sitter Vegard og tenker på sitt ekteskap med Heidi. Hans virkelighetsoppfatning er noe annerledes enn Heidis. Han elsker sin kone og kunne aldri tenke seg noen annen enn henne. Visst har han vært fristet til sidesprang både en og to ganger, men han kunne aldri fått seg til virkelig å gjøre det, ta spranget fullt ut. Like fullt har han merket at Heidi er blitt fjernere, at hun forholder seg til deres seksuelle samliv som noe hun vil ha overstått i full fart, uten egentlig å legge så mye mer i det. Likevel - han elsker sin kone! Og han gleder seg veldig til at hun skal komme ut på hytta neste dag.

Men Heidi kommer ikke neste dag. Hun ringer Vegard og forteller at hun ikke rakk toget. Dessuten har hun fått et solid migreneanfall (for første gang på flere år), og trenger å sove for å komme seg til hektene. Derfor kan hun ikke komme før dagen etter. Vegard blir selvfølgelig skuffet, men godtar forklaringen. Ut på ettermiddagen ringer han henne for å forhøre seg om hvordan det går. Men hvorfor svarer ikke Heidi på hjemmetelefonen?

"Ingenting å angre på" er en fascinerende beretning om utroskapens sanne natur. Vi følger de to ektefellene Heidi og Vegard tett over et par døgn. Mens Heidi hygger seg med elskeren sin og kun har sine egne behov i fokus, tar Vegard seg av de hverdagslige trivialitetene på hjemmebanen. Det er to vidt forskjellige virkelighetsoppfatninger som skildres. Heidi føler at hun ikke får nok oppmerksomhet som kvinne i sitt ekteskap. Vegard føler at Heidi bare skal ha og ha uten at det blir nok, mens hun ikke gir tilsvarende tilbake. Etter hvert som jeg ble kjent med Vegard og Heidi, lå min sympati utvilsomt hos Vegard. Kanskje var det noe med det repeterende og manende i hvordan forfatteren fremstilte Heidi, som fikk meg til å få litt avsmak for henne? Jeg tror ikke dette er en bok som kommer til å gjøre noe varig inntrykk på meg, selv om jeg må medgi at forfatteren på et finurlig vis fikk frem noe vesentlig om utroskapens natur. Den besettende forelskelsen satt opp mot et mangeårig og kanskje noe traust forhold, åpner opp for det eksistensielle spørsmålet om hva som er viktigst når det kommer til stykket ... Det som til syvende og sist trekker ned helhetsinntrykket av boka er at den er for lang og at det er for mange repetisjoner på de samme tingene. Her blir det terningkast fire! 

Utgitt: 2009
Forlag: Lydbokforlaget
Opplesere: Christoffer Staib og Anna Backe-Wiig
Spilletid: 13 t 2 min.

Trude Marstein

Sigrid Undset: "Lykkelige dager"

En bok skrevet i landflyktighet


Sigrid Undset befant seg i landflyktighet i USA under andre verdenskrig, hvor hun engasjerte seg sterkt bl.a. for Norge og de allierte. Hun hadde måtte rømme fra Norge pga. sitt engasjement for jødene samt sin motstand mot Hitler og nazismen. Hun reiste til USA via Sverige, og oppholdt seg i USA helt til krigens slutt.

Boka "Lykkelige dager" ble i utgangspunktet skrevet for amerikanske barn mens forfatteren oppholdt seg i USA. Ideen om at forfattere fra okkuperte land som var alliert med USA skulle skrive bøker om hvordan barn hadde det der "før tyskerne rykket inn og gjorde ende på de lykkelige dagene inntil videre", kom fra Eleanor Roosevelt. Etter hvert som bøker ble skrevet av de ulike forfatterne, våknet også Sigrid Undsets ønske om å skrive om norske barn.

Gjennom minner fra ett spesielt år på Bjerkebæk (ved Lillehammer) skriver Undset om sitt eget liv og hennes egne barns oppvekst i 1920-årene. Det handler om feiring av norsk jul, "pottit-ferie", multeplukking, familiens hundehold, somre på sætra, 17. mai-feiring og andre typiske forhold fra landsbygda i Norge. Det har åpenbart vært viktig å få frem det typisk norske i historiene.

"Lykkelige dager" er en nydelig liten bok, men som kanskje er mest interessant grunnet årsaken til bokas tilblivelse. Beskrivelsene av både mennesker og natur bærer preg av at en rutinert forfatter står bak. Det er ingenting å si på det rent språklige. Det er mulig at det er som å banne i kirka, men jeg synes at historiene som sådan ikke er blant Undsets beste. Fordi jeg vet at Undsets liv var alt annet enn idyllisk, svekker nettopp det forhold at hun har skrevet om sitt eget liv i svært bonderomantiske vendinger og skjønnmaler det meste, noe av kraften i historien. Det hadde nesten vært bedre om hun hadde skrevet en roman løsrevet fra sitt eget liv. Dette er nok ikke en bok som kommer til å sette noe varig preg på meg. Derfor ender jeg med terningkast fire denne gangen.

Utgitt på engelsk: 1942
Originaltittel: Happy Days in Norway
Utgitt på norsk: 1947

Forlag: Lydbokforlaget

Oppleser: Juni Dahr

Spilletid: 4 t 47 min.

En annen bokblogger - Kleppanrova - har skrevet om denne boka i sin blogg. Her er linken. 

Sigrid Undset

Jon Fosse: "Morgon og kveld"

Surrealisme i nynorsk språkdrakt


Utgitt: 2000
Lydboka er innspilt: 2001
Oppleser: Jørgen Langhelle
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 3 t 5 min.


I bokas første del introduseres vi for ekteparet Marta og Olai som venter sitt andre barn, etter at de lenge hadde trodd at de kun kom til å få ett barn. Jordmor Anna er tilkalt fordi Marta ventes å føde når som helst. Og så kommer Johannes, den etterlengtede sønnen, til verden! Født inn i en fiskerfamilie, hvor yrkesvalget går i arv uten muligheter for å velge ...

I bokas andre del har det gått mange år. Johannes er blitt en gammel mann, og vi følger ham i hverdagen. Det hander om trivielle hverdagsrutiner som rullingsen og den neste kaffekoppen, om å vende seg til at kona hans nylig har gått bort. Det er aldri de store hendelsene i livet hans - bare de dagligdagse rutinene ...

Så endrer boka karakter. En av hans avdøde venner har kommet for å hente ham, og i en overgangsfase går Johannes rundt og undres over at f.eks. datteren hans, som kommer mot ham på gata, ikke hilser og bare går rett forbi. Hun ser ham ikke. Fordi Johannes er død ... Om det tok litt tid før jeg skjønte dette, tok det definitivt tid før Johannes selv skjønte at han var død. Det er nærliggende å betegne denne delen av boka som temmelig surrealistisk.

Samtidig som denne lille boka egentlig ikke inneholder særlig handling, er det faktisk et helt livsløp som beskrives mellom permene - fra fødsel til død. I begynnelsen må jeg innrømme at alle repetisjonene i teksten var småirriterende og føltes som et paradoks i forhold til den ellers så sparsomme teksten. Og kanskje er ikke Fosses fortellerstil egentlig min greie, selv om jeg opplever språket hans som poetisk og nærmest rytmisk. Stemningene som manes frem er ikke gitt en hvilken som helst forfatter å klare å skape. Like fullt grep ikke denne boka meg på samme måte som "Andvake", og det til tross for at oppleser Jørgen Langhelle leste med all mulig innlevelse i teksten. Noen ganger kan man etterpå lure på om man var i det rette humøret til å lese en såvidt stillestående roman som "Morgon og kveld" tross alt er, men jeg tror ikke at det var dette som ble feil denne gangen. Likevel undres jeg når andre betegner denne boka som noe av det beste de har lest. Mulig dette skyldes at jeg denne gangen hørte på lydbokutgaven i stedet for å lese papirutgaven, og dermed gikk glipp av det intense ved å lese en roman uten punktum - noe som nærmest "tvinger leseren til å lese på innpust, fortløpende og uten stans", for å sitere Dagbladanmeldelsen av 29.08.2000. Jeg gir denne boka terningkast fire. 

Jon Fosse

Anne Karin Elstad: "Fri"

Etterkrigstid i Kristiansund


Utgitt første gang: 2000
Lydboka er innspilt: 2000
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 11 t, 24 min

I denne siste boka i serien om Julie har Julie forlatt Storvik gård og flyttet inn til Kristiansund. Hun maktet ikke lenger å bo i kårboligen på Storvik, hvor hun ble vitne til at Josteins kone, datteren av bygdas stor-nazist under krigen, støter både Dreng-Anders og Astrid ut fra gården, uten å ta hensyn til vilkårene for overtakelse av odelen. Jostein følger heller ikke opp sine forpliktelser overfor henne. I stedet ser hun hvordan alt hun forbant med gården, gradvis slettes ut, og slukes av nabogården Aas, hvor altså den tidligere nazisten Hallgrim Aas holder til. I denne boka følger vi henne fra midten av 1950-årene og sånn ca. tyve år frem i tid.

I Kristiansund livnærer Julie seg til å begynne med av søm. Hun syr klær til fintfolket i byen, og det går ikke lang tid før hennes ry som syerske fører til fast jobb i en av byens manufakturer. I de påfølgende årene lever hun mye godt kun for barna og barnebarna, og det er ikke få ting hun etter hvert må forholde seg til. Blant annet er hennes vakreste sønn Helge homofil. Christer har slått seg opp som skuespiller på Nasjonalteateret i Oslo, og er etter hvert blitt en profilert kjendis som deltar i byens sosietetsliv. Ekteskapet med kona Eva hangler imidlertid, og når skilsmissen er et faktum og Julie får presentert ulike fakta fra begge ektefeller, gjør hun som mødre alltid har gjort - både før og etter hennes tid: hun fester mest lit til sønnens historie.

Datteren Sunniva er overhode ikke tam, og Julie fortviles mang en gang over hennes ymse innfall. I motsetning til moren blåser Sunniva i hva folk vil si, og lever et liv i tråd med egne behov uten å ta hensyn til folkesnakk og sladder.

Etter hvert må Julie sitte og se på at barna både skifter kjærester, gifter seg, skilles og treffer nye ektefeller, mens hun gremmes og skammer seg på Storvik-familiens vegne. Hun skjønner imidlertid tidlig at dersom hun ikke skal miste kontakten med barna, må hun la enkelte temaer ligge. I stedet forsøker hun å være et solid anker for barnebarna når foreldrene ikke er fysisk eller mentalt til stede for dem. Da Helenes mann Ivar, Julies svoger, dør, blir disse to kvinnene svært viktige for hverandre. Og så spørs det om Julie en gang for alle skal få anledning til å tenke kun på sin egne behov? Ulrik, en lege på stedet, og hun har lenge hatt et godt øye til hverandre, men Ulrik er gift med en pleietrengende kvinne ...

Som jeg tidligere har skrevet om disse bøkene, opplevde jeg de to første bøkene - "Julie" og "Som dine dager er" - som meget gode, mens den tredje boka - "Lenker" - var litt nedtur. Dette inntrykket har for så vidt også vedvart gjennom "Fri". Forfatteren har åpenbart hatt som ambisjon å få med mest mulig norgeshistorie i boka, og alle gjentakelsene fra de tidligere bøkene opplevde jeg som unødvendige og litt irriterende. Det blir for mye oppramsing og lite som minner om stor litteratur. Uansett er jeg glad for at jeg har fått øynene opp for Anne Karin Elstads bøker, og gleder meg til å lese flere av disse i tiden som kommer. Denne bokserien om Julie har vært engasjerende å følge, og jeg skjønner at jeg har mye å glede meg til når det gjelder bokserien om folket på Innhaug, hvor handlingen er lagt til 1800-tallet. Denne siste boka i serien om Julie - "Fri" - fortjener terningkast fire, synes jeg. Og det er vemodig å ta farvel med familien Storvik ...

Anne Karin Elstad

Anne Karin Elstad: "Lenker"

Bygde-Norge under andre verdenskrig


Utgitt første gang: 1998
Lydboka er innspilt: 2004
Oppleser: Merete Moen
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 15 t 9 min.

"Lenker" er den tredje av i alt fire bøker om Julie. I "Julie" møtte vi ungjenta Julie som var i ferd med å bli voksen, og som var full av forventninger til livet. I "Som dine dager er" var Julie gift med Jørgen Storvik, og vi fulgte det unge paret i deres første år som nygifte, der de slet med Jørgens foreldre, som ikke ville overlate gården til dem og som lot dem gå nærmest som ubetalte tjenestefolk på gården i årevis.

Det har gått noen år idet handlingen i "Lenker" begynner. Julie og Jørgen har fått sønnene Christer, Jostein og Helge. Etter en ulykke i fjøset noen år tidligere, hvor Julie mistet barnet hun bar på, trodde ingen av dem at de kunne få flere barn. Stor var derfor gleden over at atpåklattene Sunniva og Sven meldte sin ankomst etter hvert.

Jørgens bror Ivar har i mellomtiden vendt tilbake fra Tyskland, hvor han har gått i lære for å bli flinkere på klaveret, og med seg har han sin tyske kone Helene. Ivar er også overbegeistret for Hitler, som har fått Tyskland på fote igjen i løpet av de harde tredveårene med stor arbeidsledighet og utbredt fattigdom. Han har meldt seg inn i NS, selv om han ikke er spesielt interessert i politikk.

Etter at Tyskland har okkupert Norge og blant annet Kristiansund er bombet sønder og sammen, viser det seg at Jørgens barndomskamerat Hallgrim Aas er nazist. Det er også presten Inge, som er gift med Julies søster Johanne. Det er nesten ikke en eneste familie som ikke er berørt av dette på et eller annet vis, og slik splittes mange familier under okkupasjonen. Johanne er bare en blek skygge av seg selv etter noen års ekteskap med Inge, og spørsmålet er om hun tidsnok skjønner at det ikke er liv laga med denne mannen, som ikke bare ødelegger henne, men også barna de har sammen.

Etter et langt liv med mye slit, blir Julie til slutt en bisk og nokså bitter kvinne, som til forveksling ligner sin egen mor der hun maser og kjaser på alt og alle, er livredd for hva bygda skal mene om både det ene og det andre, om "hva folk vil si", som skjuler sine følelser så godt hun kan, som er så prektig at menneskene rundt henne blir provosert og som hele tiden jager barna rundt, gir dem følelsen av aldri å være gode nok.

Anne Karin Elstad beskriver forholdene under krigen -  med varemangel og rasjonering, frykt for angiveri, illegal lytting til radiosendingene fra London, svartebørshandel m.m. Vi får også vite hvordan det går med familien Storvik og menneskene rundt dem i de første årene etter krigen, og innvies i oppgjøret med landssvikerne, tyskertøsene og dem som i det hele tatt sto på feil side under krigen. Sånn sett er denne boka interessant i forhold til å belyse forholdene i Norge under de rådende forholdene på den tiden. 

Mens jeg har likt de to foregående bøkene pga. dialogene og alt det usagte som har ligget mellom linjene, synes jeg denne tredje boka har sine svakheter. For det første opplevde jeg at det ble vel mange gjentakelser fra de foregående bøkene, som om boka som sådan skulle kunne stå helt på egne bein. For det andre ble det mye oppramsing av fakta om krigen, som jeg tenker at lesere som gjennomgår denne boka kan fra før av. Det var i det hele tatt lite nytt og oppsiktsvekkende om krigen. Og for det tredje synes jeg ting ble for overtydelig, som om leseren må ha det meste inn med tesje. Det som var styrken i "Julie" og i "Som dine dager er", manglet rett og slett i denne tredje boka. 

Selv om min begeistring har avtatt en god del i forhold til de to første bøkene, må jeg understreke at jeg aldri har vært i tvil om at jeg også ønsker å lese den siste boka - "Fri". Den er jeg i skrivende stund allerede godt i gang med. I alle fall: det blir terningkast fire på "Lenker".

Anne Karin Elstad

Victoria Hislop: "Hjemkomsten"

Kjedelig ramme-fortelling, men med spennende "roman i romanen" 


Jeg er en av dem som faktisk likte forfatterens bok "Øya". Vel vitende om at "Hjemkomsten" ikke akkurat har blitt skrytt opp i været, valgte jeg likevel å lese denne boka. Planen var å lese den før jeg dro på ferie til Spania (en tur som bl.a. innbefattet Granada), men så langt kom jeg altså ikke. Men først litt om handlingen i boka ...

Sonja giftet seg for noen år siden med James. De er midt i 30 årene, og lever for så vidt et vellykket liv, men ekteskapet er like fullt på hell. At de ikke har fått noen barn er ikke avgjørende for deres ekteskapelige lykke. Verre er det at ektefellene har glidd fra hverandre. Alt de gjør sammen er å arrangere selskaper eller delta i slike, og som for James´vedkommende inkluderer alt for mye drikking. Han har en tendens til å latterliggjøre Sonjas spesielle interesse for dans, og han ønsker ikke at hennes interesser skal komme i veien for ham.

Sonja og hennes venninne Maggie begynner på dansekurs i London, og etter hvert fører dette til at de reiser sammen på ferie til Granada for å perfeksjonere dansen. I skyggen - eller kanskje helst i lyset? - av byens mauriske storhetstid, hvor palasset Alhambra rager over byen, blir de bl.a. kjent med tapaskulturen i Granada. Ved et slumpetreff blir Sonja kjent med den eldre kaféinnehaveren Miguel, som har en spennende historie å fortelle om eierne av den baren han driver.

Sonja skjønner at hun må tilbake til Granada, for hun er rett og slett nødt til å høre mer om hva Miguel har å fortelle. I mellomtiden har hun funnet noen gamle bilder av moren sin, som i sin tid forlot Spania og senere giftet seg med hennes far. Miguels historie drar Sonja tilbake til den spanske borgerkrigen, som førte til at landets innbyggere ble tvunget på flukt fra Francos tropper. Datteren av familien Ramirez, Mercedes, danset på den tiden flamenco og hadde forelsket seg i gitarspilleren Javier. Borgerkrigen førte til at hun bega seg til fots for å lete etter ham. I mellomtiden havnet hennes yngre, homofile bror i Francos klør. Hele familien ble splittet.

Mens Mercedes beveger seg til fots gjennom Spania, får vi høre mange detaljer fra den blodige spanske borgerkrigen. Blant annet er også bombingen av den baskiske byen Guernica viet plass i boka. Til slutt havner Mercedes i Bilbao, uten å ha funnet sin elskede Javier. Og så er spørsmålet om hun skal våge å bli eller flykte fra det hele og over til England? Hvilke valg har hun i en tid da hele Europa er på randen av sammenbrudd og krig. Og vil hun noen gang få se igjen Javier?

De om lag 3-4 første CD´ene av i alt 14, var så kjedelige at jeg faktisk vurderte å gi opp hele boka. Men akkurat da jeg var der at jeg for alvor vurderte å legge den til side, begynte den så smått å ta seg opp. Årsaken var at temaet da vekslet over til den spanske borgerkrigen. Dermed steg min interesse igjen. Men hvorfor Hislop måtte pakke inn historien om den spanske borgerkrigen i nøyaktig samme form som "Øya", med samme ytre handling (kvinne gift med kjedelig mann søker sin mors hemmelige historie i et annet land, finner seg selv og bestemmer seg for å skilles), skjønner jeg ikke.

Det jeg opplevde som originalt og et litt spennende fortellergrep i "Øya" (som senere er blitt kopiert av flere andre bestselgende kvinnelige forfattere), blir i "Hjemkomsten" kun en kjedelig repetisjon. I stedet for å skrive 500 sider (som virkelig var altfor mye i dette tilfellet), kunne hun med fordel ha kuttet ut hele rammefortellingen og gått rett på den spanske borgerkrigen. Dermed hadde hun antakelig sittet igjen med rundt halvparten av boka, jobbet litt mer med språket, som ikke er dårlig, men som mangler et hvert tilløp til litterære virkemidler (for å sitere en annen bokentusiast jeg har stor respekt for) - og da tror jeg at hun som forfatter hadde kommet mer styrket ut av det hele. Slik det er nå vil jeg betenke meg veldig før jeg går i gang med en ny bok fra denne forfatteren. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men faller ned på en firer. Hun skal ha for at hun har satt seg grundig inn i den spanske borgerkrigen! Noe trekk riktignok for at det ble litt for mange "tilfeldige" sammentreff på slutten, men den slags kunstneriske friheter er vel uansett ikke ulovlige ... 

Utgitt: 2008

Originaltittel: The Return

Oversatt: Kjell Olaf Jensen

Forlag: Schibsted

Oppleser: Gisken Armand

Spilletid: 14 t 57 min.

Victoria Hislop

Gert Nygårdshaug: "Klokkemakeren"

Lettlest fabel om tiden


Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Anders Hatlo
Spilletid: 6 t 11 min.

Urmakeren Melker Mussenden og hans kone Mathilde bor i et flere hundre år gammelt hus, hvor de to stuene i huset har vegger bekledd med bortimot førti veggur. Melker legger sin ære i at alle klokkene skal gå korrekt, og at de hver time skal slå synkront.

Men en dag er ikke ting slik de pleier å være. Klokkene ringer i hytt og pine, og uansett hvor mye Melker forsøker å få dem til å gå i takt, hjelper dette ikke. En kakofoni av ulyd starter hver time, og det hele er skrekkelig for en urmaker som hele livet har klart å få klokkene til å gå korrekt. Til hans store forskrekkelse viser det seg etter hvert at han og hans kone ikke lenger lever i samme tid, men i to parallelle tidsverdener. Hvordan er det mulig?

For å sitere en anmeldelse datert 1. september 2009 fra Dagbladet:

"Er det mulig at vi kan befinne oss to steder i tiden samtidig, at ulike tidssoner kan ligge over og under hverandre i ulike lag som ikke berører hverandre? Konkret; Er det mulig at Melker, Melk blant venner, og hans kjære hustru Matte befinner seg på to ulike tidspunkter og allikevel kan snakke med hverandre i samme kjøkken? For eksempel etter at det en vakker sommerdag oppstår et hull der landsbykirken sto; et digert, svært dypt og perfekt sirkelrundt hull?"

I "Klokkemakeren" reiser Nygårdshaug en rekke nokså store og i og for seg interessante spørsmål, som jeg synes ble nokså lettvint og sleivete håndtert. Dermed ble de filosofiske spørsmålene aldri virkelig interessante, og sånn sett ble boka mest av alt en morsom, småsjarmerende fabel. Med Anders Hatlo som oppleser fikk historien dessuten noe farseaktig over seg, som det er mulig skyldes at jeg har sett ham i altfor mange teatralske roller opp gjennom tidene. Når jeg i tillegg opplevde personene som nokså grunne og stereotype, sier det seg selv at denne boka aldri nådde de store høyder. Nygårdshaug skal imidlertid ha for at han evner å fortelle fantasifulle historier, og dette fortjener han i det minste terningkast fire for. Riktignok en svak sådan ... 

Gert Nygårdshaug

Gunn Marit Nisja: "Naken i hijab"

Meget hederlig debut!


Utgitt: 2011
Forlag: Juritzen forlag
Antall sider: 399

Venninnene Live og Maren er på ferie i Egypt. Det skal vise seg å bli en ferie som snur opp-ned på det meste i Lives liv. For mens de er i Luxor støter de på den sjarmerende unggutten Kareem. I begynnelsen blir Live vitne til hvordan Kareem kurtiserer hennes pene venninne. Maren er imidlertid ikke med på notene, og da vender Kareem seg i stedet mot Live, som ikke akkurat er bortskjemt med oppmerksomhet fra det annet kjønn. Ikke bare blir hun meget smigret - hun blir stormende forelsket. Da Maren reiser på utflukt til en av Egypts mange flotte severdigheter, velger Live å bli igjen i hotellområdet i håp om å treffe Kareem igjen. Og det gjør hun. Dette blir innledningen til et kjærlighetsforhold mellom dem.

Uten at Maren er klar over det, har Kareem og Live avtalt at hun skal komme tilbake til Egypt etter kort tid. Før hun reiser tilbake, forteller hun venninnen om sin planer. Selv om Maren blir dypt rystet og forsøker å få henne fra det, snakker hun for døve ører. Live er for lengst så forelsket at hun er helt uimottakelig for gode råd.

På grunn av Kareems påstander om at de kan få problemer med turistpolitiet, lar hun seg lokke til å inngå en ekteskapskontrakt med ham under sitt neste opphold i Egypt. Dette skal etter hvert vise seg å bli skjebnesvangert for henne. I alle fall bestemmer hun seg for å bli hos Kareem og hans familie i ett år, og etter dette skal de begge flytte til Norge. 

Å gifte seg med en muslimsk mann er ikke enkelt. Det innser tom. naive Live. Men Kareem er ikke som andre. Han har en dobbelt natur og er av og til skremmende. Akkurat hvor ille han kan være, får hun innblikk i allerede på bryllupsnatten. Da kaster Kareem en leken, men for ham plagsom liten valp utenfor balkongen. Valpen dør pga. skadene.

"Allerede da hadde jeg skjønt at om dette ble livet jeg valgte, ville det ikke bli enkelt. Men jeg hadde trodd at Kareem og jeg var sammen mot utfordringene. I stedet hadde det vist seg å være nettopp ham som var det vanskeligste å takle." ... tenker Live underveis, men helst etter at hun er fanget av situasjonen. 

Kareem tvinger henne til å dekke seg til, og med ett er det meste av det Live har forbundet med sitt tidligere liv, borte. Etter kort tid er han en annen, og slett ikke den romantiske unggutten Live trodde han var. Kareems familie er både inkluderende og kjærlige mot Live, som ikke bare kommer inn i familien som et friskt pust, men som også skal sikre dem slektens videre gang. Men selv de står maktesløse når Kareem er på sitt verste. Kone og barn er mannens eiendom, og dette er det lite de får gjort noe med. Først da Live er blitt mor til en liten datter og skjønner at kjønnslemlestelse er vanlig i den lille landsbyen, innser hun at hun ikke kan avfinne seg med å bli i Egypt hos Kareem og hans familie. Å reise uten datteren er fullstendig uaktuelt ... 

Det har vært skrevet et lass av lignende litteratur om dette temaet tidligere. Det nye i denne romanen er kanskje at det hele denne gangen foregår i Egypt, et land i alle fall jeg trodde var noe mer moderne enn det som beskrives i "Naken i hijab". Jeg opplevde også at fremstillingen ikke er så svart-hvitt som man ofte ser i lignende litteratur. For selv om Kareem både drikker alkohol og er voldelig, og slett ikke er noen god muslim, står dette i sterk kontrast til hvordan hans øvrige familiemedlemmer fremstilles. Live blir tatt godt i mot av familien hans, selv om hun ikke er en egyptisk kvinne. Skjønt etter hvert viser det seg at de har skjult litt av hvert for henne om Kareems fortid, fordi de håper og tror at Live er den som skal få ham på rett kjøl igjen. At fremstillingen er såvidt nyansert gjør at i alle fall ikke jeg anser dette som en stereotyp fremstilling av et kjærlighetsforhold mellom en vestlig/kristen kvinne og en muslimsk mann.

"Naken i hijab" er Gunn Marit Nisjas debutroman. Jeg synes hun kom svært godt ut av det! Noen steder kunne teksten sikkert ha tjent på å være noe mer gjennomarbeidet, men jeg synes like fullt at dette er en meget hederlig debut! Mot slutten kunne forfatteren dessuten ha gjort det hele enda mer spennende ved å dramatisere noe mer, samtidig som jeg synes at nettopp fordi hun ikke gjorde det, unngikk hun de verste fallgrubene i forhold til å risikere å bli banal. Hun har utvilsomt mye kunnskap om forholdene i Egypt, og dette opplevde jeg svært positivt og ikke minst interessant. Boka kan for øvrig leses som en advarsel mot ekteskap mellom kristen kvinne og muslimsk mann - eller at man som et minimum bør tenke seg godt om og ikke kaste seg hodestups ut i et forhold som har alle odds mot seg. Det er vanskelig nok å få et forhold mellom ellers nokså likesinnede til å fungere ... Og når man ikke en gang kjenner den man gifter seg med, kan fryktelig mye gå galt.

Det var i grunnen bare et par ting som irriterte meg litt underveis. Jeg klarte ikke helt å tro på at det går an å være så naiv at man som norsk kvinne gifter seg med en mann som nærmest er analfabet. Videre synes jeg aldri jeg fikk noen forståelse for hva som hadde ført til at Kareem ble psykopat. Boka inneholder ellers alle ingredienser til å bli en bestselger. Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Etter min oppfatning fortjener denne boka terningkast fire!

Gunn Marit Nisja

Per Petterson: "I kjølvannet"

Om dyp, dyp sorg


Utgitt: 2000
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Finn Schau
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 4 t 41 min.
Priser: Brageprisen 

Tidligere har jeg kun lest "Ut og stjæle hester", "Til Sibir" og "Jeg forbanner tidens elv" av Per Petterson, og jeg tilhører nok en av de sjeldne som ikke helt har klart å få tak i magien i Pettersons bøker - kanskje spesielt ikke hva gjelder "Ut og stjæle hester". Mange har forsøkt å forklare meg den, og har lykkes et bitte lite stykke på vei, men ikke helt. Uansett - jeg gir meg ikke, og har nå altså lest enda en av Pettersons bøker, denne gangen ei tynn lita flis som det bare tok et par dager å komme gjennom.

"I kjølvannet" skal være en av fire - muligens fem? - bøker om Arvid Jansen og hans familie, leste jeg et sted. Bøkene er nokså frittstående og står for så vidt på egne bein, men det kan nok likevel være en fordel i alle fall å vite om de andre. "Til Sibir" (1996) og "Jeg forbanner tidens elv" (2008) er to av bøkene i "serien". "Ekkoland" (1989) er en tredje. "I kjølvannet" handler om tiden etter de handlingene som finner sted i "Jeg forbanner tidens elv", selv om den altså kom ut åtte år tidligere.

Forfatteren selv mistet mor, far, en bror og et søskenbarn i Skandinavian Star-ulykken i 1990, og med dette som bakteppe blir det kanskje enklere å forstå romanfiguren Arvid Jansen - for ikke å snakke om hvilken bragd det er å skrive en slik bok uten å bli for personlig, eller for den saks skyld å klare å ha den nødvendige distansen til hendelsen slik at man unngår å bli sentimental.

I bokas åpningsscene får vi vite at Arvids familie ble rammet av en katastrofe seks år tidligere, da foreldrene ble drept - ja, nettopp i Skandinavian Star-ulykken. Det er en ensom og desillusjonert mann vi møter i denne boka. Han er skilt, hard og forbitret der han sitter og mimrer over sitt eget levde liv, og møysommelig forsøker å komme seg til hektene etter at det meste har rast sammen. Selv unngikk han å være ombord i båten som tok hans foreldres liv, fordi han glemte å kjøpe billett. Han sliter med et uavklart forhold til sin far, som han egentlig aldri kjente, men nå er det for sent å få gjort noe med dette. Innimellom aner vi noen lysglimt, men de er heller små ... Samtidig som vi blir vitne til en voksen manns sorg over noe som skjedde for en del år tilbake, kommer vi nokså tett på i forhold til hans sorg etter å ha mistet sin kone og den daglige kontakten med sine barn. 

Jeg skal ikke underslå at jeg kanskje hadde fått mer ut av denne boka dersom jeg hadde lest den selv, i stedet for å lytte til lydbokutgaven. Når det er sagt, vil jeg spesielt berømme Finn Schau for sin ypperlige opplesning! Nok en gang sitter jeg likevel tilbake og undrer meg over hva det er jeg ikke helt forstår som skal være så genialt med Pettersons bøker? Er det fordi jeg er kvinne at jeg ikke helt forstår? På samme måte som menn ikke er helt med på notene når det er tale om "dame-bøker" med mye føleri? Jeg vet ikke, men det er betimelig å stille spørsmålet. Jeg får uansett lyst til å sitere en bokanmeldelse fra Dag og Tid nr. 14, datert 6. april 2000: "I kjølvannet vil truleg bli ståande som ei av dei finaste og varaste skildringane vi har i norsk litteratur av forholdet far son, fordi det er skrive i forlenginga av ei djup og uutsletteleg sorg. Ja, kanskje derfor og nettopp derfor. Sorg kobla saman med ein grunnleggande tvil er gammalt brygg som alltid har gitt stor diktning." Jeg ender med terningkast fire - egentlig i all ydmykhet! Og er samtidig lutter øre for andre oppfatninger av boka!

Andre bloggere som har skrevet om boka:
Kleppanrova

Per Petterson

Toni Morrison: "En nåde"

Om slaveri på 1600-tallet


Utgitt: 2008
Oversatt til norsk: 2009
Oversatt: Bodil Engen
Oppleser: Ane Skumsvoll
Forlag: Lydbokforlaget
Spilletid: 5 t 9 min.

Hva det var som gjorde at jeg for en tid tilbake ga opp papirutgaven av denne beskjedne, lille boka (på knapt 150 sider), vet jeg ikke helt, men jeg tror det var noe med at den var så springende, så vanskelig å få tak på og nærmest utilgjengelig. Jeg prøvde flere ganger, men nei ... det stoppet hele tiden opp. Så fant jeg lydbokutgaven på biblioteket og tenkte at "4 CD´er - det må jeg da klare å komme gjennom!" Forfatteren har tross alt fått Nobels litteraturpris (for nesten 20 år siden), og noen av bøkene hennes har jeg med vekslende hell også lest tidligere i min ungdom.

Jeg opplevde den første CD´en som like utilgjengelig som papirutgaven, og klarte ikke med min beste vilje å finne en slags tråd i historien. Heldigvis kom det seg betydelig etter hvert, og da måtte jeg også konstatere at dette var en sørgelig og fin bok, som jeg er glad jeg fikk lest til slutt - selv om den aldri virkelig "tok av". Historien kunne med fordel ha vært formidlet på en mer forståelig måte, slik at både jeg og flere med meg hadde fått med oss forfatterens budskap. Uansett - jeg skal forsøke å formidle noe av historien, før jeg treffer min endelige dom.

Jacob Vaark ankommer Amerika i 1682, og anlegger en gård i Sør-Statene, nærmere bestemt i Maryland. Han gifter seg med den 16 årige Rebekka, som han aldri har truffet tidligere. Heldigvis for dem begge liker han det han ser. Deretter følger vi tre slavejenter, som hver har sine historier, der man aldri helt kan vite hva som er virkelighet og hva som er fri fantasi. Lina er indianerkvinne, Florens er av afrikansk avstamning og Sorg er av ukjent opprinnelse. Hver og en av dem - også Rebekka - forteller sine fragmenterte historier. En slaves verdi er på linje med dyrene - et objekt som herrefolket kan gjøre hva de vil med. Slavene tillegges ingen menneskelige egenskaper i det hele tatt. Men det er heldigvis forskjell på de ulike herrene, og Jacob er ikke så hensynsløs som de fleste menn av hans samtid. Og kanskje har også Rebekka mer til felles med slavekvinnene enn med "sine egne", når det kommer til stykket? Dette kommer for alvor til syne den dagen Jacob dør, og Rebekka er like hjelpeløs som sine "medsøstre" ...

Det sies at noe av det som kjennetegner Toni Morrisons bøker er måten hun forteller sine historier på. Mens de fleste opererer med en slags allvitende fortellerstemme, overlater Morrison til enkeltpersonene å fortelle sine historier, som til sammen utgjør et hele. Det at hun forteller historien "nedenfra" og ikke "ovenfra" gir dessuten større nærhet til hovedpersonene og handlingen ... sies det. Likevel opplevde jeg ikke det hva gjelder "En nåde". Jeg opplevde at fortellerstilen kom vel mye i veien for mitt engasjement til boka og det som foregikk. Historien tok aldri skikkelig tak i meg, og jeg fikk aldri til en god leseflyt. Dette påvirker min bedømmelse av boka, så her blir det terningkast fire.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å opplyse at det er mange andre som har opplevd denne boka helt annerdeles enn meg. I Dagsavisen den 26.09.2009 ble boka betegnet som en perle, mens Mie Hidle i en artikkel datert 23.09.2009 på NrKs nettsider har betegnet boka som "en nåde". Det er godt mulig at denne boka bør leses flere ganger for at man fullt ut skal forstå hvilken genistrek den faktisk er. Noen bøker er faktisk slik at de vokser og vokser ved gjenlesning. Les boka og bedøm selv!

Toni Morrison

David Maine: "Noa"

Om Bibelen og syndefloden


Utgitt: 2004
Originaltittel: The preservationist (The Flood)
Forlag - papirutgave: Dinamo forlag
Forlag - lydbokutgave: Lydbokforlaget
Oversatt: Inger Gjelsvik
Oppleser: Jan Grønli
Spilletid: 7 t 6 min.

Den amerikanske forfatteren David Maine har flere bøker basert på bibelhistorier på samvittigheten enn "Noa". Bl.a. har han skrevet "Fallen" (2005), "The Book of Samson" (2006) og "The Gamble of the Godless" (2011). Min nysgjerrighet for å lese "Noa" ble vekket da jeg oppdaget at det var Dinamo forlag som sto bak utgivelsen. Før jeg rakk å kjøpe boka, kom jeg over lydbokutgaven, som er lest av en av mine foretrukne opplesere Jan Grønli. Det skulle borge for en god leseopplevelse!

Forfatteren har bygget sin fortelling om Noa og hans familie, Noas forhold til Jahve, byggingen av arken, samlingen av all verdens dyr og til sist syndefloden og tiden etter på Bibelens beretning. Maine har bygget ut historien med fri diktning, og dette har gjort at "Noa" har blitt en fullverdig roman. Kun en gang tidligere har jeg vært borte i en lignende beretning om syndefloden, men til gjengjeld er den så lik at man kan lure på om en av forfatterne har kopiert den andre. Boka jeg tenker på er Karl Ove Knausgårds "En tid for alt". Også den kom ut i 2004 ...

Noa ble latterliggjort av sin samtid. Å bygge en gedigen ark midt i ørkenen ble naturlig nok ansett som den reneste galskap. Uten hjelp fra sønnene sine kunne Noa aldri ha klart å fullføre den oppgaven han ble pålagt av sin gud. Også de tvilte på sin far, men dette var i en tid hvor patriarken i familien nærmest var eneveldende, og de fulgte derfor sin fars ordre om å delta uten å kny. Maine beskriver samfunnsforholdene i denne perioden meget interessant. Samtidig opplevde jeg at det ikke var den samme kraften i historien som Knausgård fikk til om de samme hendelsene. Desperasjonen fra menneskene som skjønte at de kom til å drukne og at det kun var de som befant seg i arken som kom til å overleve, ble så glitrende fremstilt i Knausgårds bok at Maines "Noa" fremstår som litt tannløs når jeg sammenligner fremstillingene. For øvrig var Jan Grønli også denne gangen glitrende som oppleser. Boka fortjener etter mitt skjønn terningkast fire - et sterkt sådan. 

David Maine