"Føniks" (Regissør: Camilla Strøm Henriksen)

Når mor er deprimert og ruser seg på piller og alkohol

Den norske filmen "Føniks" åpnet New Nordic Films under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august i år. Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto 7. september i år, og der ble den lagt merke til. "Heartbreaking and courageous" ble det blant annet uttalt, og man mente dessuten at Camilla Strøm Henriksens regissør-debut var verdt å følge med på. "Føniks" hadde Norgespremiere i går, og jeg så filmen på kino i dag. 

Camilla Strøm Henriksen (f. 1968) er først og fremst kjent som skuespiller, men hun har også regissert et par kortfilmer og et par TV-serier. "Føniks" er hennes første spillefilm. 

Maria Bonnevie (f. 1973) har hovedrollen i "Føniks". Her spiller hun den psykisk syke moren Astrid, som medisinerer seg selv med en cocktail av piller og alkohol. Hun er ikke i stand til å holde på en jobb, og det meste av tiden tilbringer hun i senga. Hun sover bort dagene, og er ikke til stede i barnas liv. I sine våkne øyeblikk sitter hun enten og røyker i senga, eller gjør seg klar for å gå på by´n. Humøret svinger og hun er deprimert, og de to barna, 13-årige Jill (spilt av Ylva Bjørkaas Thedin) og broren Bo på 7-8 år, må stort sett klare seg selv. De er selvsagt glad i moren sin, men mest av alt går de på tå hev rundt henne for å unngå å påkalle hennes vrede. Vreden kommer nemlig like brått og uventet hver gang.

Jill tror at kaken i kjøleskapet er til hennes bursdag, men moren har kjøpt den
for å feire seg selv og den jobben hun er sikker på at hun kommer til å få.

Det nærmer seg Jills 14 årsdag, og moren er innkalt til et jobbintervju. Jill tar seg av alt det praktiske i huset. Hun sørger for å få broren på skolen, lager mat, rydder og ordner. Hun er pliktoppfyllende og flink, og er i praksis den som holder det gående når moren ligger nede for telling. Jill er spent. Vil moren klare å stable seg på beina slik at hun kommer seg på jobbintervjuet? Og hva med bursdagen hennes? Kommer den til å bli ålreit? For ikke å bli så forferdelig skuffet, skrur hun forventningene ned til et minimum. Det som holder henne oppe tross alt, er at faren har lovet å komme. 

Maria Bonnevie i rollen som Astrid

Så skjer det noe helt forferdelig, og Jill klarer ikke å forholde seg til det. Så kommer faren, som det alltid følger mye moro med når han en sjelden gang dukker opp ... Men han er ingen stayer, han heller. Han er mer som en snill onkel, som er fantastisk i noen få timer, før han igjen forsvinner og blir borte i månedsvis. Han spiller nemlig trompet i et jazzband som er på turné en gang og bestandig ... Og han mener selv at han ikke er skapt for familie og faste forhold. 

Jill i den flotte kjolen hun har fått av faren sin i bursdagsgave

"Føniks" er en sørgelig film om omsorgssvikt i et hjem med en psykisk syk mor og hennes to løvetannbarn. Skildringen av hvordan barna takler alt det umulige kan ikke unngå å berøre oss dypt. De er så ressurssterke, de to barna. Og alt hva de må tåle av usikkerhet! Det verste er at moren i det ene øyeblikket er kjærlig, for i det neste å være kald og avvisende. Den iboende lojaliteten til og troen på at de voksne skal ordne alt, tross alt, er rørende beskrevet - også når sviket er så stort at det vel egentlig ikke kan bli verre ... Jill stiller opp for de voksne, tar voksenrollen selv når dét trengs, og sørger for at fasaden utad er upåfallende. Dermed mister de to barna også muligheten til å få hjelp fra folk utenfor familien. For hva vil skje dersom andre skjønner hvor galt fatt det er der hjemme? Da vil antakelig hele tilværelsen for alvor rase sammen. Tror jeg at Jill tenker, der hun hele tiden forsikrer bekymrede voksenpersoner om at alt er ok hjemme hos dem ... Men hvorfor godtar de Jills forsikringer? 

Jeg er imponert over skuespillerprestasjonene til barna i dette familiedramaet. Maria Bonnevie innfrir - som forventet - i rollen som moren til Jill og Bo. Den halvmørke leiligheten som familien bor i, medvirker til å gi scenene i filmen et nokså dystert og deprimerende preg. Og kontrasten mellom den sjuskete moren og den ulastelig kledte faren er slående, men forskjellen mellom dem utviskes gradvis etter som dramaet utvikler seg. For faren er vel egentlig bare en lasaron, han også, selv om han går rundt i en flott hvit dress. Likevel - også her hefter det største sviket ved den av foreldrene som faktisk burde og kunne gripe inn, men ikke gjør det. 

Det var svært stille i kinosalen da rulleteksten kom. Vi var sterkt berørte, vi som satt i salen.

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Føniks
Engelsk tittel: Phoenix
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk
Sjanger: Drama
Skuespilere: Maria Bonnevie (Astrid), Ylva Bjørkaas Thedin (Jill), Sverrir Gudnason (faren), Casper Falch-Løvås (Bo) m.fl. 
Spilletid: 1 t 28 min.

"Rafiki" (Regissør: Wanuri Kahiu)

Sjarmerende og frisk film om et lesbisk forhold i Kenya

Her om dagen var jeg på BIFF (Bergen Internasjonale Filmfestival), og "Rafiki" var en av tre filmer jeg valgte meg ut. De to andre var dokumentarene "Netizens" (som handlet om netthets av kvinner i USA) og "The World before your Feet" (om Matt Green og hans årelange prosjekt med å gå hver eneste gate, vei og aveny i New York). (Samtlige linker peker til BIFFs nettsider med presentasjon av filmene.)

Jeg har aldri så langt i mitt liv sett en kenyansk film. Det er heller ikke ofte jeg kommer bort i litteratur fra Kenya, men Ngugi wa Thiong´o har i så måte blitt en døråpner inn i kenyansk fortellerkultur. Da jeg ble oppmerksom på "Rafiki" skjønte jeg derfor umiddelbart at den måtte jeg bare se. Filmen er blitt forbudt i Kenya fordi den skildrer et lesbisk forhold. (Den ble riktignok tillatt vist i syv dager i Nairobi etter at regissøren tok ut stevning i saken. Den gikk da for fulle hus.)

I "Rafiki" møter vi de to unge kvinnene Kena og Ziki. De er svært forskjellige. Mens Kena er guttete og tøff, og får være med guttene og spille fotball, er Ziki en fnisende, superfeminin ungjente som elsker å pynte seg og danse. Kena er flink på skolen, mens Ziki ikke er noe skolelys.

Bakteppet for historien, som foregår i Nairobi, er en politisk valgkamp, der Kenas far har stilt til valg. Hans sjanser er avhengig av et plettfritt renommé som også omfatter at barna hans skikker seg vel. Han og Kenas mor er skilt, og Kenas mor er bitter på grunn av dette. Da hun får høre at eksmannens kone venter en sønn, tipper det nesten over for henne. Selv har hun "bare" gitt ham to døtre. 

Ziki og Kena kjenner på at det er noe helt spesielt mellom dem

Så oppstår det søt musikk mellom Kena og Ziki. Nokså famlende nærmer de seg hverandre. Samtidig som Kenya absolutt er et moderne samfunn, skjønner vi at det ikke er helt uproblematisk å være lesbisk eller homofil i dette landet. En gutt blir banket opp fordi man har mistanke om at han er homo. Så Kena og Ziki gjemmer seg bort, og en gang tilbringer de en kjærlighetsnatt i et gammelt vrak av en varebil som står ute i skogen. 

Så begynner mistankene om hva som foregår å våkne i byen. Da forholdet blir avslørt, får dette store konsekvenser både for dem selv og menneskene rundt dem. Omgivelsenes forakt for deres forhold står i grell kontrast til det vakre Kena og Ziki opplever. 

Kena og Ziki er i kirken og hører på pastoren som raser mot umoral og homofili

"Rafiki" er en film som burde skape debatt i Kenya. Det handler nemlig om retten til å få elske den man vil, uten å risikere liv og helse på veien. Antakelig slipper de lesbiske kvinnene lettere fra det enn homofile menn, men likevel belyser filmen et samfunn der kravet til konformitet og det å holde seg innenfor akseptable rammer, er sterkt. Her er det kun én vei som gjelder, og det er å gifte seg, få barn og føre slekten videre. På tross av samfunnets sterke reaksjoner på forholdet mellom Kena og Ziki, øyner vi likevel et ørlite håp på slutten. 

Forelskelsen blomstrer mellom Kena og Ziki

Etter hvert har jeg sett en del filmer om forbudte kjærlighetsforhold fra ulike deler av verden, men den filmen det er mest nærliggende å sammenligne "Rafiki" med, er den iranske filmen "Sharayet" fra 2011 (som fikk den engelske tittelen "Circumstance"). Her tas det hele riktignok enda lenger, og tragedien er for de involverte er så grusom at den berørte meg sterkt. "Rafiki" er "friskere" i stilen, mer sjarmerende og håpefull. Så er det likevel trist at myndighetenes innstilling til filmer med en tematikk som dette, er å forby dem, i stedet for å åpne opp for debatt. Som om det å benekte at homofili eksisterer også i deres samfunn, løser noe som helst ... 

Skuespillerprestasjonene i "Rafiki" er flotte! Dessuten la jeg merke til den flotte filmmusikken. Den søkte jeg opp på Spotify etterpå, og i dagene etter har jeg utelukkende hørt på filmmusikken. 

Jeg håper at denne filmen blir tilgjengelig på DVD eller via diverse strømmetjenester. Den fortjener nemlig et stort filmpublikum! Se den dersom du får sjansen!

Innspilt: 2018
Originaltittel: Rafiki
Nasjonalitet: Kenya
Språk: engelsk og swahili
Sjanger: Drama
Skuespillere: Samantha Mugatsia (Kena), Sheila Munyiva (Zika) m.fl.
Spilletid: 82 min.

"Skjelvet" (Regissør: John Andreas Andersen)

Når hovedstaden ødelegges av jordskjelv ...

Det er tre år siden "Bølgen" hadde Norgespremiere. Dette var en film som overrasket positivt og som opererte med filmeffekter vi ikke hadde sett maken til i norsk film tidligere. Og jeg som egentlig for lengst var litt lei av å se Kristoffer Joner i film etter film, konkluderte med at han her gjorde en av sine beste rolletolkninger noen sinne. 

"Skjelvet" er en frittstående oppfølger av "Bølgen". Nå er det ikke Geirangerfjorden som er truet av en tsunami-bølge, men hovedstaden som er truet av jordskjelv. Det har gått tre år siden oversvømmelsen av Geirangerfjorden, der om lag 250 menneskeliv gikk tapt. Geologen Kristian og hans kone Idun har gått fra hverandre. Han er igjen i bygda, skjelvende som et nervevrak fordi han fremdeles er preget av det som skjedde for tre år siden. Hun og barna har flyttet til Oslo, og Idun har fått seg jobb i toppetasjen av Hotel Plaza. 

John Andreas Andersen (f. 1971) debuterer som regissør med denne filmen. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Kristian møter opp i Skavlan for å fortelle om det som skjedde i Geirangerfjorden. Han er en rikshelt, for uten hans innsats ville enda flere mennesker ha dødd. Han er ytterst ubekvem i rollen. 

Datteren Julia kommer på besøk, men Kristian ender med å sende henne tilbake til sin mor. Han er knapt i stand til å ta vare på seg selv, og aller minst et barn. Etter at datteren har dratt, ser han at en tidligere geolog-kollega har ringt ham. Dette får ham til å bli oppmerksom på en pakke fra den samme geologen. Samtidig overhører han på radioen at det har skjedd noe i Oslo-tunnelen, og at den nå er stengt. Geologen er død - mens han var på oppdrag i tunnelen. Etter å ha lest gjennom dokumentene i pakken, bestemmer Kristian seg for å reise til Oslo. Han oppsøker Idun.

Kristoffer Joner i rollen som geologen Kristian

Etter at Kristian har ankommet Oslo begynner han å gjøre sine egne undersøkelser, blant annet i geolog-kollegaens dødsbo (med velsignelse fra hans datter). Han blir raskt overbevist om at det er et jordskjelv på gang i hovedstadsområdet. På tross av iherdige forsøk på å overbevise myndighetene som overvåker rystelser i jordoverflaten i Norge, får han intet gehør. Alle tolker hans utspill som overspenthet etter katastrofen i Geirangerfjorden tre år tidligere. Selv ikke da grunnen under Operaen rister og strømmen går, er det noen som vil høre på ham. Alt bortforklares med konstruksjonsfeil. 

Så begynner grunnen under Oslo for alvor å bevege seg og et giga-jordskjelv er på vei. Kristian sender sms´er til Idun som befinner seg i toppetasjen av Plaza, og til sønnen som befinner seg på Blindern. Men heller ikke de tar ham alvorlig. Inntil det går opp for dem at det faktisk er alvor denne gangen ... I mellomtiden går hele hovedstadsområdet i fullstendig oppløsning ... 

Postgirobygget velter innover Hotel Plaza

Jovisst ble jeg imponert over filmeffektene i denne filmen, som egentlig har alt som skal til for å bli en kino-suksess. Og kino-suksess har det også blitt. Det er fint for norsk film! Selv ble jeg likevel ikke overbegeistret av denne filmen. Denne gangen ble jeg f.eks. ikke imponert over Kristoffer Joners skuespillerprestasjoner, og jeg opplevde at hendelsesforløpet ble en smule forutsigbart. Antakelig fordi filmen så åpenbart er bygget på samme lest som "Bølgen". Dessuten fremstår en del av replikkutvekslingene som ganske platte og lite troverdige. Som da far og sønn møtes for første gang på lenge, og sønnen og kjæresten bare går. Som da lederen fra myndighetene, som iherdig benekter Kristians mange forsøk på å overbevise om at det er et jordskjelv på gang, lirer ut av seg den patetiske kommentaren "Jeg gjør bare jobben min." Redningsaksjonen i toppetasjen av Plaza er spektakulært skildret, men samtidig trodde jeg ikke helt på det. Dermed forsvant både spenningen og mystikken for mitt vedkommende. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke representerer flertallets syn på denne filmen, og derfor oppfordrer jeg deg i stedet til å se filmen selv og ikke legge all verdens vekt på min oppfatning av den. Norsk film fortjener all oppmerksomhet den kan få, men "Skjelvet" kommer uansett ikke til å nå opp i konkurranse med internasjonale filmer. Filmeffekter i seg selv er nemlig ikke nok, og dette kan utlandet bedre enn oss. Akkurat dét er jeg veldig sikker på! 

Jeg er lunken til denne filmen. 

Jeg så "Skjelvet" på kino. Det er fremdeles mulig å få sett den på kino, for det er lite som tyder på at publikumstilstrømningen avtar med det første. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Skjelvet
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: Thriller
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian), Ane Dahl Torp (Idun) m.fl.
Spilletid: 1 t 46 min.

"Bitter Moon" (Regissør: Roman Polanski)

En Roman Polanski-film av beste merke!

Første gang jeg så Roman Polanskis "Bitter Moon" var da filmen hadde Norgespremiere i 1992. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Dette var også første gang jeg så Hugh Grant på lerretet, til tross for at han på den tiden hadde vært skuespiller i om lag 10 år. Da jeg her om dagen kom over filmen på nettstedet og strømmetjenesten Blockbuster.no, fikk jeg lyst til å se den igjen. Dette er nemlig en av de aller beste Roman Polanski-filmene jeg har sett!

Roman Polanski (f. 1933) har en imponerende meritt-liste av filmer. Blant de aller mest kjente er "Rosemary´s Baby" (1968), "Chinatown" (1974), "Tess" (1979), "The Ninth Gate" (1999), "The Pianist" (2002), "Oliver Twist" (2005), "The Ghost Writer" (2010) og "Carnage" (2011). Linkene peker til mine omtaler av filmene her på bloggen. I tillegg nevner jeg en dokumentarfilm om Roman Polanski - "Wanted and desired" fra 2008, som handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet og hans forhold til den mindreårige Samantha Gailey og en påstått voldtekt av henne. Sistnevnte har ført til at han aldri kan reise tilbake til USA fordi han der risikerer livstidsstraff for voldtekten. Polanskis forkjærlighet for yngre kvinner har for øvrig aldri vært bestridt, og dette merker man også i hans filmer. "Bitter Moon" er intet unntak, idet Mimi (spilt av Emmanuelle Seigner) mest av alt minner om en uskyldsren mindreårig kvinne - i alle fall til å begynne med, inntil hun forvandles til en femme fatale av verste sort. 

Det britiske ekteparet Nigel og Fiona har vært gift i syv år, og de har ingen barn. Nå befinner de seg på en reise med en cruisebåt til India, via Istanbul. Nokså tidlig på turen kommer de over en ung kvinne som har et lite illebefinnende på toalettet. Hun er bedårende vakker og ung. Dette er Mimi. 

Det veletablerte ekteparet Nigel og Fiona har lagt ut på en reise til India. Det
blir en reise som for alltid forandrer deres liv.

Senere samme kveld er Nigel i baren etter at hans kone har gått og lagt seg. På dansegulvet ser han ryggen av en sensuelt dansende kvinne. Da hun snur seg gjenkjenner han Mimi. Selv om hun har en farlig utstråling som egentlig ikke lover godt, tiltrekkes han av henne. Han som er så forknytt, og som ikke en gang kan danse uten å virke gammelmodig, sin relativt unge alder til tross ... Han som har lagt så mange begrensninger på sin kone, på hva hun får lov til å være ... Hvor kommer dette begjæret for denne kvinnen fra, hvis utstråling burde varsle fare?

Oscars forførelser av Mimi og hans ønske om å bryte absolutt alle
grenser med henne, har en høy pris.

Da Nigel senere er ute på dekk for å lufte seg, treffer han Oscar, Mimis ektemann. Oscar skjønner at Nigel er tiltrukket av Mimi. Om det er nettopp derfor eller på tross av dette, er ikke godt å si, men han insisterer på å fortelle Nigel sin historie. Nigel blir med Oscar til hans kahytt. Der blir han sittende og høre på den helt utrolige historien om hvordan Oscar møtte Mimi, og senere om utviklingen av deres forhold. Det er ikke gjort i en håndvending å fortelle alt, så historien blir fortalt innimellom en rekke hendelser på båten. Selv om de verste detaljene får det til å grøsse av avsky i ham, blir han sittende og lytte ... 

Et endret maktforhold mellom Oscar og Mimi ...

Oscars historie handler om et kjærlighetsforhold der ingen grenser ble stående uprøvd, og hva dette gjorde med relasjonen mellom ham og Mimi. Som om de brukte opp alle lykke-poengene på en gang, slik at fallet som senere bare måtte komme, ble brutalt og stygt ... Hvem er offer og hvem er overgriper i denne historien? Den eldre mannen som forfører en ungpike, eller ungpiken som senere tar innersvingen på den eldre mannen? Ødela han ikke den uskylden Mimi hadde i starten av forholdet, og hadde han ikke seg selv å takke for det som senere skjedde? Eller hadde Mimi ham i sin hule hånd helt fra starten? Hva gjør grådighet med menneskene i et forhold? 

Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen i filmen, som er blitt karakterisert som en erotisk-romantisk thriller. Karakteristikken er meget dekkende, for her er det både erotikk og romantikk, og handlingen har absolutt thriller-elementer i seg. Det er fornøyelig å se Hugh Grant i en så ung utgave (han var 31/32 år da filmen ble spilt inn), og det samme gjelder selvsagt også Kristin Scott Thomas (hun var på samme alder som Grant, men noe mer erfaren som skuespiller på den tiden). Skuespillerprestasjonene er meget gode. Og for meg som har sett denne filmen noen ganger i årenes løp, må jeg si at den alldeles ikke har mistet sin magi. En Roman Polanski-film borger for kvalitet! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Den er imidlertid ikke for sarte sjeler.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Bitter Moon
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Engelsk og fransk
Sjanger: Erotisk-romantisk thriller
Skuespillere: Hugh Grant (Nigel), Kristin Scott Thomas (Fiona), Peter Coyote (Oscar), Emmanuelle Seigner (Mimi) m.fl. 
Spilletid: 139 minutter
Jeg har hatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste. 

"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)

Per Fugelli ved familiens hus i Røst.

I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 

En livsbejaende mann!

Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 

En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.

Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et så eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.

To filmer av Sebastián Lelio: "En fantastisk kvinne" og "Ulydighet"

Etter nesten to måneder med bloggpause, er det på tide at jeg kobler meg på igjen og begynner å skrive om bøker, filmer og reiser. Ferie i juni (til USA og Canada i tre uker - jeg skal skrive om denne reisen!), en ekstrem varme på Østlandet som har vart helt siden tidlig i mai (hvem har lyst til å sitte inne når det er så deilig ute? jeg mener: vi opplever i år tidenes beste sommer, i alle fall sett med solelskernes øyne - ever!) og en lesesperre som har vart en stund (og som jeg håper løsner snart!), er noen av årsakene til at det ikke har blitt blogging. I hele denne perioden har jeg derimot sett mye film og et lite utvalg av serier. 

De fleste som følger min blogg vet at jeg følger ekstra godt med på Oscar-vinnende filmer og litt sporadisk på andre festivalvinnende filmer. Egentlig burde det ha vært omvendt (mtp. filmene jeg liker aller best), men det er nå en gang slik at de førstnevnte er mest tilgjengelig for verdens filmelskere. Dette har selvsagt å gjøre med at de fleste festivalvinnende filmer vises lenge før de blir vist på kino rundt omkring i verden. Filmprisene er jo inngangsporten til det internasjonale filmmarkedet. 

Når jeg først er inne på Oscar-vinnerne, er det spesielt en priskategori som interesserer meg og det er "beste utenlandske film". Vinneren i år var "A Fantastic Woman" - med den norske tittelen "En fantastisk kvinne" - og den filmen så jeg så snart den kom på DVD (i mai i år). Filmen gikk under min radar mens den gikk på norske kinoer (med Norgespremiere 25. desember i fjor). Det morsomme med denne filmen er at jeg også fikk øynene opp for den chilenske regissøren Sebastián Lelio. Dette førte meg videre til hans nest siste film - "Disobedience" - med den norske tittelen "Ulydighet" - som hadde Norgespremiere 29. juni i år. Jeg så den på Bergen kino sist onsdag - som den eneste i hele kinosalen. Jeg tror det siste hadde mer å gjøre med det fantastiske sommerværet i Bergen og ikke med filmen som sådan. Filmen har nemlig fått meget gode kritikker. 

Litt om regissøren Sebastián Lelio

Sebastián Lelio (f. 1974) er en chilensk regissør, manusforfatter, filmprodusent og redaktør. Han ble født i Argentina, og har siden levd er liv han selv beskriver som nomadisk. Han har først og fremst tilbrakt mange av sine første leveår i Chile, men har også bodd i USA. Lelio er utdannet innenfor film, og han har regissert mange kortfilmer og musikkvideoer. I begynnelsen av sin filmkarriere har han også laget noen dokumentarer, blant annet filmen "Cero" (2003)om 11. september 2001. Han debuterte med sin første spillefilm i 2006 ("La sagrada familia") og har siden regissert ytterligere seks filmer. Den siste heter "Gloria" (2018), det samme som en av hans filmer fra 2013. Lelios filmer har hele tiden blitt viet mye oppmerksomhet på filmfestivaler rundt om i verden, og han har også vunnet noen priser. 

Om "En fantastisk kvinne" (2017)

I denne filmen følger vi Marina, som er transseksuell (dvs. at hun er en kvinne i en mannskropp, og har gjennomgått kjønnsskifteoperasjon for å bli kvinne). Hun arbeider som servitør og sanger. Kjæresten hennes er Orlando, som har forlatt sin kone etter et mangeårig ekteskap. Kona Sonia har ikke kommet over at hun er blitt utkonkurrert av en "sånn en". Marina har nettopp flyttet inn hos Orlando.

I filmens åpningsscene er Marina og Orlando ute på en romantisk middag. Deretter reiser de hjem. Midt på natten våkner Orlando og føler seg dårlig. De forbereder seg på å dra til sykehuset, men før de kommer så langt, snubler Orlando og ramler ned trappa. Han dør kort tid etter ankomst på sykehuset. Det viser seg at dødsårsaken er et hjerneaneurysme. 

Etter Orlando død dukker Sonia og sønnen Bruno opp. De vil ha Marina ut av Orlando leilighet, slik at de kan overta eiendelene hans. Marina nektes også å komme i begravelsen hans. Det aller verste er imidlertid beskyldninger om at hun kan ha forårsaket Orlandos død, siden han hadde merker etter et fall ... 

Om "Ulydighet" (2017) 

Ronit er fotograf i New York, der hun lever et svært meningsfullt liv som singel. Vi skjønner etter hvert at hun er familiens sorte får, som i sin tid forlot sin jødiske familie i London, der hun ikke lenger var velkommen med sin seksuelle legning. 

Så dør faren hennes, den berømte rabbien Rav Krushka. Ronit reiser hjem for å delta i begravelsen og få del i sin arv etter ham. Hun dukker opp hjemme hos David Kuperman, mannen som er ment å skulle ta over etter Rav. Der blir hun noe motvillig tatt i mot, og vi skjønner at årsaken til dette ligger i fortiden. Sjokket blir desto større når Ronit skjønner at David har giftet seg med Esti ... En gang var nemlig Dovid, Esti og Ronit et trekløver, inntil et lesbisk forhold mellom Esti og Ronit førte til at Ronit reiste sin vei uten å se seg tilbake, og uten å gi en lyd fra seg gjennom alle årene hun har vært borte. 

Ronit møtes med stor skepsis i det hasidisk-jødiske miljøet. Ikke bare er hun en villfaren, men hun anses også som en trussel overfor det etablerte miljøet. Da følelsene mellom Esti og Ronit blusser opp igjen, rokkes flere menneskers liv alvorlig i grunnvollene ... Hva vinner til slutt? Kjærligheten eller troen?



Mine tanker om disse filmene

Fellesnevneren i begge filmene er seksualitet som utfordrer det bestående. Mens førstnevnte film i første rekke handler om fordommer, slausi og hat, handler den andre filmen om det som oppfattes som rammer for sømmelighet. Lesbisk kjærlighet aksepteres ganske enkelt ikke. Og når seksualiteten og legningen attpåtil truer et ekteskap, settes det hele ytterligere på spissen. Ronit har ingen plass i dette samfunnet, med mindre hun temmer sin villskap og blir som alle de andre. For Marina er det ikke håp, for hun kan ikke "skjerpe seg". Hun er den hun er, og får ikke gjort noe med det. 

Begge filmene belyser de følelsesmessige aspektene ved utenforskapet, og både Marina og Ronit er sterke kvinner med integritet og trygghet til å kunne stå i det. Ingen av dem fremstår som ofre. De har bare tatt konsekvensene av at de er annerledes. 

"Ulydighet" vil nok ha appell til et bredere sjikt av filmelskere enn "En fantastisk kvinne", selv om det faktum at sistnevnte film vant Oscar i kategorien beste utenlandske film burde være tilstrekkelig til å tenne nysgjerrigheten hos noen hver. 

Filmpolitiet skriver dette om Lelios filmer:

"Det er spesielt to temaer som går igjen i Lelios filmer. Hvordan religion påvirker og former oss, og at man har rett til å elske den man vil, inkludert seg selv."

Jeg vil spesielt trekke frem filmmusikken i "Ulydighet". Den er nemlig nydelig! Dessuten ønsker jeg å nevne at det imponerte meg at en ikke-jødisk regissør har klart å fremstille et hasidisk-jødisk miljø så troverdig som det han gjør i denne filmen. 

Skuespillerprestasjonene spesielt i "Ulydighet" gjorde også et sterkt inntrykk. Rachel Weisz og Rachel McAdams fremstilte det lesbiske forholdet mellom Ronit og Esti på en nydelig og overbevisende måte. 

Takket være at Lelio vant Oscar for filmen "En fantastisk kvinne", har jeg fått øynene opp for hans filmer! 

Jeg anbefaler begge filmer varmt - med en ekstra knapp på "Ulydighet", som jeg opplevde som en mer kompleks film sammenlignet med "En fantastisk kvinne". Filmen har mange lag, og det handler blant annet om undertrykket seksualitet, kvinnens rolle i samfunnet, om frihet til å elske den man vil, om retten til å leve i pakt med egen natur og om fordommer. 

Kom deg på kino før "Ulydighet" blir tatt av plakaten! Og få med deg DVD´en av "En fantastisk kvinne" før den blir utilgjengelig! 

"Huset ved sjøen"/"La Villa" (Regissør: Robert Guédiguian)

Fransk idyll med mye alvor

Den franske filmen "Huset ved sjøen" hadde Norgespremiere 11. mai 2018. Med en tematikk som handler om å vende hjem til en døende far, om å gå fortiden opp i sømmene og med båtflyktningkrisen som bakteppe, er nok dette en film som fortrinnsvis tiltrekker seg et nokså voksent publikum. Sånn sett var jeg midt i målgruppen for denne filmen da jeg i går innfant meg på Klingenberg kino i Oslo for å se den.

Den franske regissøren, manusforfatteren og produsenten Robert Guédiguian (f. 1953) har hatt fingeren med i spillet i en rekke filmer i årene fra 1980 og frem til i dag. I tillegg opptrer han fra tid til annen som skuespiller. De fire skuespillerne Ariane Ascaride (f. 1954), Jacques Boudet (f. 1939), Gérard Meylan (f. 1952) og Jean-Pierre Darrousin (f. 1953) har vært med i en rekke av hans filmer; som "Ariane´s Thread" (2014) og "The Snows of Kilimanjaro" (2011) m.fl. Regissøren har i årenes løp engasjert seg sterkt politisk, og filmene hans er derfor for en stor del sosialrealistiske. Lokasjonen i filmene hans er ofte Marseille. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Maurice får slag mens han sitter på sin flotte veranda og tar seg en sigarett. Her har han sittet i mange år og nytt utsikten ut mot havet. Huset hans befinner seg i en liten bukt i nærheten av Marseille i Frankrike. 

Maurice har tre barn. Armand forlot aldri barndomshjemmet, men ble hjemme hos faren, der de i alle år har drevet en liten restaurant. Søsteren Angèle har imidlertid ikke vært hjemme på 20 år. Både hun og broren Joseph kommer hjem fordi de frykter at det går mot slutten for faren. 

Nokså snart skjønner vi at det er en helt spesiell grunn til at Angèle ikke har besøkt barndomshjemmet på 20 år. Hun hadde nemlig en datter som druknet mens faren passet datteren. Etter dette ble hun forlatt av sin mann, som hatet at datteren var hos konas far der ute ved sjøen, overbevist som han var over at datteren en gang kom til å drukne. Etter dette har Angèle gjort det som har stått i hennes makt for å glemme det hele. Glemme at hun en gang hadde en datter ... Glemme at hun en gang hadde et liv utenom skuespillerkarrieren sin ... 

Joseph venter hjem med kjæresten Bérangère, som er halvparten så gammel som ham selv. Hun har for lengst gått grundig lei Josephs depresjoner, og ønsker seg ut av forholdet. Samtidig skjønner hun at timingen er dårlig nå. 

Tid for den gode samtalen rundt middagsbordet i Maurice´s hus

Faren Maurice har ønsket at Angèle skal arve mer enn sønnene, som om han vil reparere det som en gang skjedde med datteren hennes. Men Angèle er ikke interessert i dette, for det som skjedde kan hun aldri tilgi. 

Søsknene snakker om fortid og fremtid, men kanskje handler livene deres
først og fremst om her og nå?

Midt i dramaet møter vi også på det eldre ekteparet Martin og Geneviève, som nettopp har opplevd at husleien i huset de bor i har blitt tredoblet. De innser at de ikke lenger har råd til å bo på dette idylliske stedet, der de har bodd i hele sitt liv. Rike oppkjøpere står i kø for å sikre seg et sommerhus i den flotte bukta, med det resultat at de allerede bor i en spøkelsesby hvor de fastboende nå er i mindretall. Sønnen Yvan, som er utdannet lege, ønsker å hjelpe dem med betalingen, men det nekter de å være med på. 

Samtidig begynner Yvan og Bérangère å interessere seg for hverandre ... En yngre beundrer av Angèle gjør også sine romantiske fremstøt. Og som om ikke det var nok, kommer båtflyktningkrisen faretruende nær ... 

"Huset ved sjøen" er først og fremst en dialogfilm, der samtalene og de ulike rolletolkningene er viktigst. Selv om det er noen utendørs scener, foregår det meste av handlingen i Maurice´s hus og gir filmen preg av å være et kammerspill. 

Det er mye galgenhumor i replikkvekslingene. Det spøkes dessuten med tabuer, og det på en slik måte at man ikke kan annet enn å le. 

Den lille landsbyen 

Idyllen på stedet avbrytes jevnlig av et tog som dundrer forbi over viadukten som dominerer i bakkant av den lille landsbyen. Dette i seg selv fikk meg til å dra på smilebåndet. På den ene siden minner nemlig landsbyen om et sted der tiden har stått stille i årtier, og på den annen side blir vi hele tiden minnet om at det moderne samfunnet er veldig nær. Det hele blir en slags metafor på det som flere av menneskene i dette dramaet sliter med. Tilbake til røttene eller tilbake til det livet de har levd frem til nå? For dem som ble igjen i landsbyen, handler det om forgangne tider som aldri kommer tilbake, og som for enkelte faktisk handler om et være eller ikke være, om liv eller død. 

Kurtise på kaikanten - hva har en berømt skuespiller og en fisker felles?

Og gamlingen selv? Han blir hentet ned fra loftet og trillet ut mot kanten av sin vakre veranda, der han atter kan nyte sin fantastiske havutsikt. Hva tenker han på? Får han med seg det som skjer rundt ham? 

Så dukker det opp militære styrker som leter etter flyktninger og ønsker at søsknene skal si i fra dersom de finner noen. Det kan nemlig være terrorister blant dem ... Kontrasten til de tre forkomne barna oppe i skogen, som de finner og forbarmer seg over, kunne ikke vært større ... 

Da jeg leste om denne filmen i forkant av mitt kinobesøk, hadde jeg forventninger om en arvestrid av det klassiske slaget, der det handler om å karre til seg mest mulig på bekostning av de øvrige. Denne filmen handler imidlertid om det motsatte. Det handler om verdighet, om å møte sine egne demoner, om fordommer, om ikke å ville være til bry, om nostalgi og om omsorg. Jeg tror det er viktig å møte denne filmen med helt senkede skuldre og puste med magen for å klare å ta inn alle fasetter ved den. Her er det nemlig de små tingene som til sammen gjør filmen til det den er. Da rulleteksten kom, kjente jeg på at dette var en film som virkelig hadde gitt meg mye - på flere plan. 

Jeg anbefaler "Huset ved sjøen" varmt til alle som har sansen for et relativt stillferdig drama som dette!

Innspilt: 2017
Originaltittel: La Villa
Engelsk tittel: The House by the Sea
Nasjonalitet: Frankrike 
Språk: Fransk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Ariane Ascaride (Angèle), Jean-Pierre Darroussin (Joseph), Gérard Meylan (Armand), Fred Ulysse (Maurice), Anaïs Demoustier (Bérangère) m.fl.
Spilletid: 107 minutter

"The Resistance"/"Die Unsichtbaren - Wir wollen leben" (Regissør: Claus Täfle)

Viktig tysk dokumentar fra andre verdenskrig

Jeg blir i grunnen aldri lei av å se filmer fra andre verdenskrig, og nysgjerrigheten våkner fort når jeg aner at jeg står overfor en kvalitetsfilm. Som denne filmen, som handler om jøder som oppholdt seg i Berlin under krigen, også etter at Hitlers propagandaminister Goebbels hadde erklært Berlin som "judenfrei". Uten hjelp fra gode tyskere, hadde dette aldri gått. Det er anslått at i alt 7000 jøder gikk i dekning i Tyskland (eller Berlin?) under krigen. Kun ca. 1700 av disse overlevde krigen. Det vil si at de fleste ble funnet og sendt til gasskamrene. For de ca. 1700 som overlevde, var dette som å få livet i gave på nytt. Det betydde selvsagt alt for dem. 

Claus Räfle er regissøren bak filmen som på engelsk har fått tittelen "The Resistance". Originaltittelen er "Die Unsichtbaren - Wir wollen leben". (Unsichtbaren betyr usynlig.)

I årenes løp har jeg sett mange filmer som handler om jøder som har levd i dekning for nazistene under andre verdenskrig. Den mest kjente historien er den om Anne Frank, som det er laget flere filmer om. Jeg har imidlertid aldri sett noen filmer eller lest om jøder som levde i skjul i Tyskland. "The Restistance" er i så måte den første. Det forhold at det kommer frem at slike ting foregikk også i Tyskland, tenker jeg er svært viktig. Det handlet om mennesker som våget å sette seg opp mot styresmaktene vel vitende om at dersom de ble tatt, ville de lide den samme skjebnen som jødene de skjulte. Jødene som gikk i skjul på denne måten, hadde egentlig ingenting å tape. Alternativet var uansett døden. Likevel - overlevelsesdriftene er vanvittig sterke i oss mennesker, og når det virkelig gjelder, gjør de aller fleste alt som står i deres makt for å overleve. Akkurat dette kommer meget sterkt frem i denne filmen. Hver dag kunne være deres siste ... 

Cioma Schönhaus - spilt av Max Mauff 

Det helt spesielle med denne filmen, som handler om fire overlevende, er at vi også møter de autentiske personene bak. Vi møter Cioma Schönhaus (f. 1922 d. 2015), Hanne Lévy (f. 1924), Ruth Arndt-Gumpel og Eugen Friede (f. 1926). I filmen er det skuespillere som spiller seg gjennom historiene de har å fortelle. Felles for alle fire er at de levde i Berlin både før og under krigen, og derfor risikerte å bli gjenkjent av folk som kjente dem. Dette gjorde det farlig for dem å bevege seg rundt. 

Hanni Lévy - spilt av Alice Dwyer

Cioma Schønhaus livnærte seg av å forfalske identitetspapirene til mennesker som trengte å flykte for å komme i sikkerhet. Identitetspapirer var alfa og omega for alle som ønsket å forflytte seg i et land der tettheten på politifolk og angivere var høy. Hanni Lévy elsket å gå på kino, og fortsatte med dette også etter at hun hadde gått i skjul. Det var ikke helt ufarlig, og hun bleket derfor håret sitt for å se ut som en arisk tysker. På et tidspunkt var hun uten husvære, men ble reddet ved en ren tilfeldighet. Eugen Friede flyttet rundt hos forskjellige familier under krigen. Som regel etter at kvinnene i huset fikk hetta på grunn av risikoen familien tok ved å skjule ham. Ruth Arndt-Gumpels familie levde også i skjul, og familiemedlemmene ble spredt rundt hos forskjellige familier. En gang en nazist ringte på hos vertinnen de bodde hos, angivelig for å registrere hvor mange hun kunne huse etter at Berlin var bombet og mange var husløse, holdt det på å gå riktig galt. På slutten av krigen jobbet hun og venninnen hennes som hushjelp hos en nazist, som åpenbart skjønte at de var jøder, men som ikke gjorde mine til å ville angi dem. Like fullt var selskapelighetene hjemme hos denne familien, der de to serverte, ikke alltid like hyggelige. 

T.h. Ruth Arndt - spilt av Ruby O. Fee 

Dette er en film som gjør sterkt inntrykk! Den er både velspilt og interessant. I stedet for å lage dyre kulisser har regissøren brukt gamle filmopptak fra Berlin, og har konsentrert filmens oppmerksomhet rundt disse fire personene - både de autentiske personene og skuespillerne som spiller dem da de var unge. Og jeg klarer aldri helt å ta inn over meg at så mange flotte mennesker måtte dø utelukkende på grunn av sin rase ... At dette ble gjort så systematisk, så kaldt og kynisk ... mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt, men som altså var født med "feil" rasemessig tilhørighet ... 

Menneskene som skjulte de fire navngitte jødene vi møter i denne filmen, er kreditert med fullt navn. All ære til dem!

Max Mauff, han som spiller Cioma Schönhaus i denne filmen, er kjent fra filmer som "The Reader" (2008), "The Wave"/"Die Welle" (2008), "Berlin Calling" og TV-serien Homeland - bare for å nevne noen. 

Løp og kjøp, sier jeg! Denne filmen er verdt din tid! Filmen har så og si nettopp blitt tilgjengelig på DVD!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Die unsichtbaren - Wir wollen leben
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk
Sjanger: Dokumentar/drama
Skuespillere: Cioma Schönhaus (Max Mauff), Alice Dwyer (Hanni Lévy), Ruby O. Fee (Ruth Arndt), Aaron Alteras (Eugen Friede) m.fl. 
Spilletid: 110 min.



Her forteller regissøren om bakgrunnen for filmen - blant annet hvordan han kom borti de fire historiene som har dannet grunnlag for denne filmen: