Roy Jacobsen: "Vidunderbarn" (2009)

Et vidunderlig portrett av en barndom

Roy Jacobsen debuterte i 1982 med novellesamlingen «Fangeliv«, og fikk sitt store gjennombrudd med romanen «Seierherrene» (1991), et bredt anlagt sosialrealistisk verk om etterkrigstidens Norge. Gjennom 1990- og 2000-tallet befestet han sin posisjon med bøker som «Frost«, «Grenser» og «Hoggerne«. Han er kjent for sin evne til å skildre både samfunnsendringer og menneskers indre liv med stor psykologisk innsikt og presisjon i språket. Da «Vidunderbarn» kom ut i 2009, ble den hyllet som en av hans mest varme og menneskelige romaner. Dette er nemlig en bok som i sin enkelhet favner både tid, sted og sosial bevissthet.

Finn er 10 år gammel, og han og moren bor i en liten leilighet på Årvoll i Oslo på slutten av 60-tallet. Finn kan knapt huske at han noen gang har bodd sammen med sin far, en mann som moren ble skilt fra for en del år siden. I likhet med hos folk flest på den tiden, er det knapt med ekstravaganse i Finn og morens liv. Og enda knappere antakelig enn hos andre, fordi de må klare seg med en inntekt. Likevel har de det de trenger.

I løpet av kort tid snus Finns tilværelse fullstendig på hodet. Ikke bare får de en leieboer i huset, men Finn får også en halvsøster. Moren har nemlig bestemt seg for at hun skal ta seg av Linda, resultatet av hennes avdøde eksmanns eskapader etter skilsmissen. Lindas mor står det dårlig til med, og det hele handler om verdighet for Finns mor.

Linda er ikke som alle andre. Eller er hun egentlig det? Fordi vi kun får vite hva som skjer gjennom 10-åringens øyne, er det nemlig ikke alt vi får svar på. Og nettopp dét er hva som gjør denne boka så herlig! Moren gjør alt hun kan for å gjøre alt «riktig», og det store spørsmålet er om det er tilstrekkelig. Hun stiller nemlig med et betydelig handicap i datidens Norge som enslig mor …

Sjelden har jeg lest en så nydelig bok om en barndom, sett og tolket svært autentisk gjennom en 10-årings øyne. Mens jeg leste ønsket jeg at boka aldri skulle ta slutt. Og det er så mye gjenkjennelse i det som skjer i samfunnet på denne tiden – velstanden som etter hvert ble alle til del, nær sagt uavhengig av sosial tilhørighet. Dette er en bok man absolutt bør få med seg!

«Vidunderbarn» er både et sosialt tidsbilde og en oppvekstroman med klassiske trekk. Roy Jacobsen skildrer 60-tallets Norge med presis observasjonsevne, men uten nostalgi. Han lar oss se verden slik et barn ville gjort det: konkret, naivt, men med en understrøm av voksent alvor som leseren fornemmer bak Finns blikk. Språket er enkelt, men mettet med mening; hver setning er nøysomt meislet.

Det mest imponerende er kanskje hvordan Roy Jacobsen balanserer varme og smerte. Han viser hvordan kjærlighet, verdighet og fattigdom kan eksistere side om side, uten sentimentalitet. I Finns mor får vi et portrett av en kvinne som står i livets strev, men som aldri gir opp verdigheten. I Finns forsiktige observasjoner av moren og halvsøsteren ligger det en stillferdig, men dypt rørende erkjennelse av hva familie egentlig er.

Romanen er liten av format, men stor i betydning. Dette er et av de mest troverdige barneportrettene i nyere norsk litteratur, og en fortelling som står igjen som et varmt vitnesbyrd om en tid og en generasjon.

Utgitt år: 2009
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 240