Stefan Zweig: "Verden av i går"

Et mesterverk!

Stefan Zweig (f. 1881 d. 1942) vokste opp som sønn av en velstående østerriksk-jødisk tekstilfabrikant i Wien. Hans mor var italiensk. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og tok senere en doktorgrad i sitt fag. I mellomkrigstiden slo han seg ned i Salzburg, men pga. Hitler-Tyskland og de stadig strengere restriksjonene som ble innført for jøder, valgte han etter hvert å reise i landflyktighet - i første rekke til England og senere til Brasil, hvor han i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang valgte å ta sitt eget liv.

Stefan Zweig var en meget allsidig forfatter, idet han både var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse, for å sitere informasjonen som kan leses på bokas smussomslag. Etter hvert gikk han over til å skrive "mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser", inspirert som han var av Sigmund Freud. Hans mest kjente novelle er "Sjakknovelle", men han er også kjent for sine biografier om bl.a. Marie Antoinette, Marie Stuart, Tolstoj og Balzac. For øvrig livnærte han seg også som oversetter og han hadde også et samarbeid med komponisten Strauss (bl.a. om operaen Die Schweigsame Frau).

"Verden av i går" med undertittelen "En europeers erindringer" inneholder Stefan Zweigs memoarer, skrevet i Bath i årene 1940-1941, altså mens han fremdeles oppholdt seg i eksil i England. I boka får vi høre om hans oppvekst i Wien, om hvordan de gamle latiner-puggeskolene fungerte og hva som ble forventet av en ung og lovende mann av fin familie. Uansett hvor meningsløs mange av skolefagene fortonet seg - man holdt ut og gjorde det som ble forventet av en! Slik var det bare!

Den mest interessante delen av boka, synes jeg, er der hvor Zweig forteller om de strømninger som preget Europa både i årene forut for første verdenskrig, under selve krigen, i mellomkrigsårene med all dens galskap og kaos, og ikke minst i årene forut for andre verdenskrig, hvor Hitler gjorde seg mer og mer gjeldende, uten at verden var i stand til å ta ham alvorlig. Zweig sammenstiller også sine opplevelser av disse to verdenskrigene og hva som utgjorde de viktigste forskjellene. Før første verdenskrig var det en rørende naivitet i en tid hvor krig ble romantisert - i motsetning til før andre verdenskrig, da viktige verdier sto på spill på en helt annen måte. Som Zweig skriver på side 177:

"Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest."

Og enda mer tankevekkende er det når han på side 238 skriver:

"Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.

Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyldighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."

Etter første verdenskrig begynte galskapen for alvor - først i Østerrike og deretter i Tyskland. Det handlet om en vanvittig inflasjon, som gjorde at pengene mistet sin funksjon som et betalingsmiddel. Med en skarpsindig innsikt og en durkdreven penn beskriver Zweig både det som hendte og ikke minst stemningen blant folkene som opplevde dette. Alt kaoset som fulgte forklarer langt på vei hvordan Tyskland faktisk kunne la seg forføre av en mann som Hitler, som ordnet opp og som skapte struktur og ikke minst infrastruktur i landet. Og fordi ingen helt tok ham alvorlig - i alle fall ikke utenfor Tysklands landegrenser - kunne Hitlers makt øke uten at noen fant noen grunn til å gripe inn. Som historisk dokument er Stefan Zweigs bok om det som hendte i disse urolige tider, helt unik.

Det er dessuten en annen dimmensjon ved Zweigs bok, og det er beskrivelsen av jødenes skjebne. Et forhold som blir ekstra sterkt fordi forfatteren selv var jøde. Helt mot slutten av boka - på side 329 - oppsummerer han dette slik:

"Med det tragiske i denne det tyvende århundrets jødiske tragedie var at de den gikk utover, ikke kunne finne noen meningen med den og ingen egen skyld. Alle middelalderens fordrevne, deres forfedre, hadde i det minste visst hvorfor de led: for sin tro og for loven. De hadde enda en sjelens talisman, som jødene i dag forlengst har mistet, en fast tillit til sin Gud. De levde og led i den stolte drøm at de var et utvalgt folk, som menneskenes og verdens skaper hadde bestemt til en stor skjebne og en stor oppgave. Bibelens forgjettede ord var deres bud og lov. Når de ble kastet på bålet, presset de sine hellige skrifter mot brystet i en begeistring som gjorde flammene mindre pinefulle. Når de ble jagd gjennom landene, beholdt de likevel et siste hjem, hjemmet i Gud; derfra kunne ingen jordisk makt, ingen keiser, ingen konge, ingen inkvisisjon fordrive dem. Så lenge religionen bandt dem sammen, var de ennå et fellesskap og derfor en kraft; når de ble utstøtt og forjagd, bøtet de for at de bevisst hadde skilt seg ut fra de andre folkene på jorden ved sin religion og sine skikker. Men det var ikke lenger noen samhørighet mellom det tyvende århundrets jøder. Ingen felles tro bandt dem sammen, de følte at det å være jøde snarere var en byrde enn en heder, og de var seg ikke lenger bevisst at de hadde en oppgave. De bøker som en gang hadde vært hellige for dem, betydde ikke noe lenger, og de ville ikke lenger bruke det gamle, felles språket. De ville bare ha fred for all forfølgelse, hvile fra den evige flukten; derfor strevde de med stadig større utålmodighet etter å leve seg inn i og bli ett med folkene omkring seg, de ville ikke lenger være noe for seg selv. Derfor forstod de ikke lenger hverandre, men smeltet sammen med andre folk. De var for lenge siden blitt franskmenn, tyskere, engelskmenn, russere mer enn jøder."

Deretter avslutter Zweig med å formidle noe om det påtvungne fellesskapet som jødene ble en del av, og om det å være uønsket nær sagt over alt. Med dette som bakteppe, og uten å øyne noe håp om at Europa kom til å bli reddet til slutt, er det kanskje ikke til å undres over at Stefan Zweig ikke lenger orket å leve ... Hans bøker ble forbudt i alle land som Hitler la under seg, fordi det i det tredje rike ikke var plass til jødene eller noe av det de sto for. Følgelig måtte også litteratur, kunst og annet produsert av jøder utryddes i likhet med selve folket ... 

For øvrig inneholder boka, som ikke kan betegnes som en selvbiografi, men mer en slags tidsskildring, flere av Stefan Zweigs møter med andre europeiske forfattere og åndsmennesker. Måten Zweig formidler disse møtene på, gjør at fortellingene hans får verdi utover det de må ha vært for ham selv.

"Verden av i går" er et mesterverk, verken mer eller mindre. Boka er ikke bare godt og høylitterært skrevet, men den er i tillegg så innsiktsfull og klok at den burde vært pensum i den videregående skolen. Få - om noen - forteller våre nære historie på en så spennende måte som Zweig her har gjort. Siste halvdel av boka var nærmest thrilleraktig om utviklingen i Europa, særlig om forløpet til andre verdenskrig. Fortettet og med et meget presist språk formidler Zweig den surrealistiske stemningen som hvilte over Europa i de kritiske årene før utbruddet av andre verdenskrig. Jeg bør i grunnen også nevne at "Verden av i går" er en nokså krevende bok å lese, men etter å ha lest boka er jeg litt i tvil om årsaken til min nokså langsomme lesehastighet mens jeg holdt på med den. Zweig skriver ikke tungt, og derfor tror jeg kanskje at langsomheten skyldtes at jeg ikke hadde lyst til å bli ferdig med den. Hver eneste setning krevde å bli tatt på alvor og bli lagt merke til. Her blir det terningkast seks! Bare tanken på at jeg ikke eier denne boka selv, men må levere den tilbake til biblioteket gjør meg litt sørgmodig ... 

(I mellomtiden har boka utkommet i pocket på Aschehoug forlag våren 2013 ...)

Utgitt første gang: 1944
Originaltittel: Die Welt von Gestern
Utgitt første gang på norsk: 1949
Oversatt: Inger og Anders Hagerup
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 336

Stefan Zweig

Salzburg og Stefan Zweig-inspirasjoner

Jeg er i sluttinnspurten på boka "Verden av i går", som er skrevet av en av mine topp ti-forfattere Stefan Zweig (f. i Wien i 1881, d. i Rio De Janeiro i 1942). Denne forfatteren som i mellomkrigstiden slo seg ned i den lille, pittoreske byen Salzburg, med beliggenhet i de østerrikske alper ... Dette har inspirert meg til å finne frem noen gamle bilder fra arkivet.

På side 269 i "Verden av i går" skriver Zweig følgende:

"Det gjorde godt å reise i disse siste rolige årene. Men det var også deilig å komme hjem igjen. I all stillhet var noe underlig hendt. Det hadde foregått en overraskende forvandling med den lille by Salzburg på 40 000 innbyggere, som jeg hadde sett meg ut nettopp på grunn av dens romantiske ensomhet; i løpet av sommeren var den blitt ikke bare Europas, men hele verdens kunstneriske hovedstad. For å hjelpe de nødstedte skuespillerne og musikerne som gikk brødløse om sommeren, hadde Max Reinhardt og Hugo von Hofmannsthal arrangert et par oppførelser, fremfor alt den berømte friluftsoppførelsen av "Det gamle spill om enhver" på Domplassen i Salzburg, som til å begynne med lokket til seg besøkende fra det nærmeste nabolag; siden hadde en også med operaer, som ble mer og mer vellykket. Litt etter litt ble verden oppmerksom. De beste dirigenter, sangere og skuespillere strømte til, fulle av ærgjerrighet og glede over denne anledning til å vise sine kunster ikke bare for det lille hjemlige publikum, men for et internasjonalt. Festspillene i Salzburg ble plutselig en verdensattraksjon, en slags moderne kunstnerisk olympiade. Ingen ville gå glipp  av disse utsøkte forestillingene. Konger og fyrster, amerikanske millionærer, filmprinsesser. musikkvenner, kunstnere, diktere og snobber satte hverandre stevne i Salzburg i disse siste årene. Aldri hadde man opplevd så mye skuespillkunst og musikk på ett brett som i denne småbyen i det vesle og lenge foraktede Østerrike. Salzburg blomstret opp. I gatene der møtte en om sommeren alle europeere og amerikanere som søkte fremragende kunst, kledd i Salzburgs nasjonaldrakt - mennene i korte, hvite linbukser og trøyer, kvinnene i de brokete dirndlkjolene - , det bitte lille Salzburg bestemte plutselig verdensmoten. Man sloss om hotellværelsene; når bilene kjørte opp foran Festspillhuset, var prakten ikke mindre enn ved det keiserlige hoffball før i tiden, og jernbanestasjonen var stadig full av folk. Andre byer prøvde å dra gullstrømmen til seg, men ingen greide det. I disse årtiene var og ble Saltzburg Europas kunstneriske pilegrimssted."

I dag bor det ikke mer enn rundt 150 000 mennesker i Salzburg, og det betyr at byen ikke har ekspandert i særlig grad siden mellomkrigstiden, som beskrives så levende av Stefan Zweig i hans bok "Verden av i går".

Fremdeles arrangeres årlig Festspillene i Salzburg, og selv var jeg så heldig å ramle borti dette arrangementet under en bilferie i Europa i august 2004. Utover kvelden sydet hele byen av liv, og alle åpne plasser og torg bar preg av å være en eneste stor utescene. Festkledde mennesker gikk med bestemte skritt til de arrangementene de antakelig i lang tid i forveien hadde sikret seg billetter til. Mannen min og jeg, som nærmest tilfeldig bestemte oss for at vi skulle legge Salzburg inn i reiseruten vår, kunne bare glemme å få tak i billetter til disse arrangementene. Dette forhindret oss imidlertid ikke fra å nyte inntrykkene i denne sjarmerende østerrikske byen, som preges av barokk arkitektur, og som ikke overraskende står på UNESCOs verdensarvliste.

Når man er i Salzburg er det rett og slett et "must" å ta kabelbanen opp til borgen - Hohensalzburg Castle - som ruver over byen, hvorfra man virkelig kan nyte utsikten utover byen.

Hohensalzburg Castle anses som en av de største 

middelalderborgene i Europa, og deler av borgen stammer fra 1000-tallet. Borgen er en av de mest besøkte severdighetene Salzburg har å by på.

Mozart ble for øvrig født i denne byen og midt på torget er det selvfølgelig en statue av ham, stolt som byen er over å ha oppfostret et slikt musikalsk geni.

Av andre ting man bør få med seg dersom man besøker Salzburg, er byens mange barokke kirker. Her er det mange å velge mellom, men den flotteste er katedralen.

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra et minneverdig besøk, som fremdeles sitter som spikret i hukommelsen ...

Uansett - det morsomste med det hele er at den stemningen Stefan Zweig beskriver i sin bok om Festspillene i Salzburg i mellomkrigstiden, var høyst gjenkjennbar den gangen jeg var der (i 2004). 

Alteret inne i katedralen

Kuppelen i katedralen

Hest- og kjerreturer i gamle middelaldergater

Jeg har plassert min blogg i Lillestrøm på norske bloggkart!

Øyvind L. Martinsen (red.): "Perspektiver på ledelse"

Forskningsbaserte ledelsesteorier for viderekomne

I boka "Perspektiver på ledelse" finner man artikler om lederskap, myter og fakta om det å være leder, forskjellen på administrasjon og ledelse, fra transaksjonsledelse til transformasjonsledelse, situasjonstilpasning som lederstrategi, temaet kvinner og ledelse i Norge, om organisasjonsendringer, makt, innflytelse og påvirkning og sist men ikke minst om spesielle former for ledelse. Inn under kapittelet om spesielle former for ledelse er det to former for ledelse som omtales; selvledelse og teamledelse. Det er spesielt selvledelse jeg har vært opptatt av i første omgang. Dette kapittelet er skrevet av Øyvind L. Martinsen og utgjør ca. 30 sider av denne 377 sider boka, som jeg absolutt har som målsetning å få lest fra perm til perm.

I dagens informasjonssamfunn og på arbeidsplasser preget av kunnskapsmedarbeidere, er det ikke lenger slik at lederen fremstår som den allvitende og "sterke mann" som kan og vet alt. Gamle ledelsesformer passer derfor ikke inn i et slikt arbeidsmiljø, og det er her selvledelse som ledelsesstrategi har sin misjon.

"Medarbeidere kunne tidligere ses på som brikker i organisasjonens streben etter å oppnå resultater, mens medarbeidere innen et selvledelsesperspektiv blir aktive og medansvarlige for organisasjonens arbeid knyttet til planlegging, beslutningstakning og evaluering. Konsekvensene av dette er betydelig større handlingsrom, men også mer ansvar og frihet for medarbeidere enn det man har vært vant til." (side 326)

Selvledelse og teoriene rundt dette er solid forankret både i teori og forskning, og er ikke en ny "fancy" metode eller teknikk som har poppet opp som en boble i moderne ledelseslitteratur. Sims og Manz har skrevet en rekke bøker om temaet, og Neck og Houghton er svært sentrale i den internasjonale forskningen rundt temaet selvledelse. 

Helt sentralt i et selvledelsesperspektiv er ferdigheter som klassifiseres som henholdsvis atferdsstrategier og kognitive strategier. Atferdsstrategiene er rettet mot effektivisering av arbeidet, mens de kognitive strategiene er rettet mot å minske de mentale hindrene vi måtte ha for å effektivisere arbeidet. "Hovedmålene med metodene er å gjøre oss mer selverkjennende, rasjonelle og målrettede." (side 333)

Både atferdsstrategiene og de kognitive strategiene skal altså medvirke til å øke vår selvopplevde mestringsevne, slik at vi i større grad visualiserer våre mål - i motsetning til at dysfunksjonelle tanker blir en slags selvoppfyllende profeti. Selvledelse handler om evnen til å verdiforankre, planlegge og gjennomføre målrettet atferd. I den forbindelse er det verdt å merke seg Banduras teorier rundt begrepet selvopplevd mestringsevne (self-efficacy), som går på personlige  forutsetninger for effektiv atferd. En felle kan imidlertid være at man får for stor tro på egen mestringsopplevelse, slik at man gyver løs på for komplekse oppgaver uten å ha de rette forutsetninger for å løse disse på en tilfredsstillende måte.

"Selvledelse dreier seg om å bli bevisst egne behov, om å bli bevisst andres behov og de rammer som omgir oss, og om å skape den rette balansen mellom disse. Verdiavklaringen er utgangspunktet for dette og dreier seg om selvsransakelse på grunnleggende områder av livet. Hva vil jeg, hva bør jeg, og hva gjør jeg, er de mest sentrale spørsmålene." (side 334)

For å bli god på selvledelse er det viktig å formulere konkrete mål, som er enkle å måle og evaluere. "Å gjøre så godt jeg kan" er ikke et klart nok definert mål. Målsetningene må være mer presise enn som så. "I dag skal jeg skrive xx antall vedtak", eller "jeg skal lese xx sider" er det som må til for at det skal være realistisk å nå et mål. Dersom man stadig opplever at man avsporer, bør man antakelig inkludere litt tid til avsporing i sine planer, som en slags belønning underveis. På den måten blir det mer realistisk å klare å nå de mål man har satt seg. 

Dersom man ikke klarer å bli så effektiv som man har satt seg som mål, er det betimelig å stille spørsmål ved hvordan man egentlig jobber. Det hele kan dessuten handle om at man ikke helt klarer å strukturere omgivelsene sine, og bør ta noen andre grep for å forhindre uhensiktsmessige distraksjoner i sin hverdag. Kanskje bør man også tenke nærmere på hva som motiverer en når det kommer til stykket.

Forfatteren bruker også tid på å reflektere rundt temaet kognitive teknikker. Begrepet "kognitiv" beskriver alle sider ved menneskets tenkning. Det er viktig å jobbe med måten man tenker på, holdningene til det man gjør, særlig de tanker og holdninger som gir mental motstand. I faglitteraturen snakker man om dysfunksjonelle tanker (jf. Burns 1999), samt det man kaller automatiserte tanker, det vil si tanker man ikke er seg selv bevisst at man tenker. Kognitiv terapi handler om å bli bevisst slike tanker, for derigjennom å kunne gjøre noe med dette. Typisk er f.eks. når en situasjon fremkaller voldsomme følelsesmessige reaksjoner som ikke står i forhold til det som angivelig utløste dem. Da handler det mest sannsynlig om noe helt annet enn situasjonen der og da, men om en "bagatell" som har utløst en latent sårhet hos den andre. For å få bukt med automatiserte tanker og handlingsmønstre, er det viktig å observere seg selv og sine tanker, slik at man en annen gang kjenner dem igjen og stopper dem før man lar dem få konsekvenser eller komme til utløp på en lite hensiktsmessig måte.

Alle mennesker har indre dialoger gående med seg selv, og dersom man f.eks. er pessimist, optimist eller realist, bør man se sine tanker i forhold til dette. Negative tanker kan fort bli en selvoppfyllende profeti. Man visualiserer et negativt mål, og det er akkurat dette man får. Desto mer spennende med positive tanker!

Helt til slutt tar Martinsen for seg viktige forutsetninger for å innføre selvledelse. Dette krever nemlig at lederen overlater større deler av styringen til sine medarbeidere. Det første lederen må spørre seg er hvorvidt forutsetningene for selvledelse rent faktisk er til stede på hans/hennes arbeidsplass. Hvilke medarbeidere har man? Og hvilken forpliktelse føler medarbeiderne til sin arbeidsplass? Her skilles det mellom tre ulike former for forpliktelser: normativ, vedvarende og følelsesmessig forpliktelse. En viktig faktor er dessuten personlig selvstendighet, eller det man innenfor psykologien kaller autonomi. 

Det som for øvrig fremgår av ulike studier er at når ledelsesstrategiene som brukes inneholder lav grad av styring, så vil personer med høye ferdigheter i selvledelse skåre høyere på målinger av jobbtilfredshet - noe som igjen vil påvirke effektivitet og prestasjoner i en gunstig retning. Men: enkelte forutsetninger må nødvendigvis være til stede for at dette skal kunne skje. Tidligere har jeg lest om personlighetstrekkene som inngår i "the big five", hvor samvittighet er en svært sentral egenskap. Mest sannsynlig er dette nesten en forutsetning for å slippe medarbeiderne så fri som selvledelse forutsetter ....

"Etter denne gjennomgangen av teori, metoder og forskning knyttet til selvledelse kan leseren se at selvledelse, med noen modifikasjoner, kan representere en alternativ styringsform i enkelte organisasjoner. Å utvikle selvledelse kan derfor være verdifullt når forholdene ligger til rette for det. Å jobbe med selvledelse i praksis innebærer for den enkelte likevel at man må vie seg til oppgaven og øve på selvledelsesmetodene. All læring krever innsats, og å jobbe med selvledelse er ikke noe unntak. Enkelte er allerede dyktige i selvledelse, men kan kanskje bli enda bedre. Gitt dette, og i henhold til forskningsresultatene så langt, kan det være grunn til å forvente at både selvledelse og selvledelsestrening kan føre til høyere effektivitet og høyere trivsel blant medarbeiderne.

Økt dyktighet i selvledelse kan føre til større effektivitet individuelt og i teamsammenheng (gitt visse forutsetninger), og selvledelse kan føre til større tilfredshet i jobben. Og det kan i noen grad være mulig å lære selvledelse. Dette er oppløftende resultater, men videre forskning er nødvendig, ikke minst når det gjelder positive effekter av selvledelse i ulike bransjer." (side 351)

Sjelden har jeg vært borte i en lærebok med et så konsist og "to the point"-budskap som i denne. Dette har gitt meg lyst til å lese resten av boka etter hvert, fordi det er mye nyttig og interessant lærdom å hente om moderne ledelse her. Viktige bidragsytere i boka er Bernard M. Bass, Henry Mintzberg, Geir Thompson, Astrid M. Richardsen, Laura E.M. Traavik, Gary Yukl, Robert P. Vecchio og Kjell B. Hjertø - bare for å nevne noen. Dessuten står Øyvind L. Martinsen bak flere av kapitlene som berører effektivitet  og kompetansestyring. Ut fra det inntrykket jeg har fått, synes jeg denne læreboka i ledelse fortjener toppscore!

Utgitt: 2009
Forlag: Gyldendal Akademisk
Antall sider: 377

Øyvind Lund Martinsen er professor på BI i Oslo

Guy Manoukian~Yasmina

Best Of Chill Out Music from turkey

Umberto Eco: "Gravlunden i Praha"

Intelligent konspirasjons-thriller fra 1800-tallets sentral-Europa!

Bokas jeg-person Simone Simonini, opprinnelig en italiener som siden har gjort franskmann av seg, har nådd sjels år og alder - hele 67 år - da han bestemmer seg for å skrive om sitt liv.   Med ordene "hvem er jeg?" begynner han å skrive.

"Jeg føler en viss forlegenhet ved å gi meg til å skrive, som om jeg skulle kle sjelen min naken, på ordre fra - nei, for Guds skyld! la oss heller si på forslag fra - en tysk jøde? (eller øsetrriksk, men det går for det samme). Hvem er jeg? Kanskje det vil være mer nyttig å avhøre meg om mine lidenskaper enn om mitt livs gjøren og laden. Hvem elsker jeg? Jeg kommer ikke på noen kjære ansikter. Jeg vet at jeg elsker det gode kjøkken; bare jeg uttaler navnet La Tour d´Argent kjenner jeg det gå ilninger gjennom kroppen. Er det kjærlighet?

Hvem hater jeg? Det første som faller meg inn å si, er jødene, men det faktum at jeg så lett gir etter for det den østerrikske (eller tyske) legen egger meg til, må bety at jeg ikke har noe imot de forbaskede jødene.

Om jødene vet jeg bare det bestefar lærte meg: - De er det ateistiske folkeslaget par excellence, forklarte han. De lever ut fra tanken om at det gode realiseres her på jord, og ikke ut på den andre siden av graven. Følgelig arbeider de kun med tanke på å erobre denne verden." (side 11)

Og dermed er fortelleren Simonini i gang med å fortelle sin fantastiske livshistorie, som innledes med hatske utfall mot alt og alle, men mot jødene i særdeleshet. Selv om verken jesuittene eller frimurerne slipper billig unna, de heller ... Dessuten hater han kvinnene, selv om han innrømmer at han i grunnen ikke vet noe særlig om dem. En oppvekst med en jødehatende bestefar har satt sine spor, og hatet mot jødene går igjen gjennom hele boka, som består av dagboknotater fra 1897 til 1898. Hovedsaklig med jeg-personen som forteller om sitt liv fra rundt 1830 og frem til slutten av 1800-tallet, men også avbrutt av andre som skriver i dagboka samt av en allvitende forteller som holder kortene tett inntil brystet. 

Etter at bestefaren er død, går Simonini i lære for å bli advokat. Notarius publicus Rebaudengo lærer ham opp til å bli dokumentforfalsker. Det tar ikke lang tid før Simonini går ham en høy gang på dette feltet, og dette blir også Rebaudengos skjebne til slutt. Ved hjelp av forfalsknerier av rang klarer nemlig Simonini å sette opp en konspiratorisk felle, slik at han overtar Rebaudengos forretninger og får ham fengslet.

Simonini er ingen sympatisk person, der han gjennom sitt liv har konspirert, forfalsket, hatet og til og drept for å nå sine mål. Innledningsvis i boka befinner han seg plutselig i abbed Dalla Piccolas leilighet, og et av de første spørsmålene som dukker opp i hans hode er hvem han egentlig er? Simone Simonini eller Dalla Piccola, eller kanskje begge deler? Han husker ikke opptakten til at han plutselig befinner seg i Dalla Piccolas leilighet, og dette spørsmålet - hvem er han egentlig? - fortsetter å plage ham lenge ... Særlig forvirrende er det når Dalla Piccola begynner å blande seg inn i dagboknotatene hans ...

Ett av de mange forholdene Simonini har på sin samvittighet er de såkalte Sions vise protokoller. Disse - som rent faktisk eksisterer og som har hatt store politiske konsekvenser i historiens løp - består av flere referater som angivelig skal være utarbeidet av tolv jødiske stamfedre som møttes på gravlunden i Praha. Det fremgår av disse referatene at jødene planla å overta verden gjennom å konspirere mot de kristne. Protokollene er bl.a. brukt for å begrunne viktigheten av å utrydde jødene i forbindelse med Hitlers "endelige løsning" av jødeproblemet, og den benyttes av arabiske motstandere av Israel den dag i dag. I Umberto Ecos roman er det altså Simonini som får den tvilsomme æren av å stå bak dette forfalskede dokumentet, som her kommer i stand for å konspirere mot jødene for å oppnå en allianse bl.a. med russerne. På side 123 skriver forfatteren følgende:

Den som skal forfalske dokumenter, må alltid dokumentere sitt stoff, og dermed oppsøkte jeg bibliotekene. Biblioteker er fascinerende: Noen ganger, når man konsulterer bøker om eksotiske land, er det som å stå i et leskur på en jernbanestasjon og skulle reise til fjerne steder. Slik hendte det at jeg bladde gjennom en bok og fant noen flotte illustrasjoner om den jødiske gravlunden i Praha. Gravlunden var ikke lenger i bruk, men den kunne skilte med nesten tolv tusen gravstøtter på et svært avgrenset område, men gravene måtte ha vært langt flere, fordi det i århundrenes løp var blitt lagt flere lag med jord oppå hverandre. Etter at gravlunden var blitt liggende brakk, hadde noen gravd opp enkelte begravde graver med tilhørende gravstøtter, og slik skapt noe som minnet om en umake haug av minnesteiner for de døde som pekte i alle retninger (eller kanskje var det jødene selv som hadde lagt dem slik uten omtanke for noe eller noen, fremmede som de var overfor enhver sans for skjønnhet og orden.)

Selv om hatet mot jødene, som beskrives i detalj og i de mest groteske utlegninger, førte til vemmelse hos meg som leser, tenkte jeg underveis at det kanskje var nettopp slik det var den gangen - noe som forklarer det som kom senere, nemlig nazi-Tysklands kamp for å utrydde jødene som folk, og hvorfor ingen grep inn selv om man måtte skjønne hva som foregikk? Sånn sett gjør ikke forfatteren annet enn å beskrive hendelser og holdninger som eksisterte i beste velgående den gang, skjønt han drar det hele nokså langt til tider. Det er for øvrig nesten ikke en eneste hendelse i sentral-Europa som unngår forfatterens oppmerksomhet i hendelsesforløpet - det være seg Julirevolusjonen (1830), Februarrevolusjonen (1848), Damaskus-affæren (1840), Italias samling (1861), Orsini-attentatet på Napoleon 3 (1858), Pariserkommunen (1870), Panama-skandalen (1892) og Dreyfussaken (1894) (oversikten er hentet fra en anmeldelse av Ecos roman skrevet av Trond Berg Eriksen i Morgenbladet 1. juli 2011).

Umberto Ecos "Gravlunden i Praha" er, selv om boka ikke kan sies å være tunglest, en krevende øvelse å komme gjennom. Eco opererer med et persongalleri av den heller tyngre klassen - de fleste er historiske personer som faktisk har levd - og med en handlingsmettet fortelling med så mange lag at jeg hadde problemer med å henge med i svingene underveis. Selv om det var behagelig å høre lydbokutgaven av denne boka, skjønte jeg etter hvert at jeg også trengte papirutgaven for å kunne bla og lese underveis, gå tilbake i detaljene og lese hele avsnitt og kapitler om igjen. Dette er nok en bok som vil gi en mer dersom man kjenner til en del av de sentrale historiske hendelsene fra sentral-Europa på slutten av 1800-tallet. Ellers vil mange av detaljene surre forbi uten å gi særlig mening, tror jeg. 

Boka er interessant og elegant skrevet, og tidvis var det med åndeløs spenning jeg leste videre. Like fullt fremsto hovedpersonen som så kynisk og uten egenskaper som gjorde ham til et menneske det var mulig å føle noe for, og dermed ble historien litt oppkonstruert og lite levende, synes jeg. Samtidig skal det i rettferdighetens navn sies at maken til konspirasjons-plott skal man lete lenge etter! Jeg er ingen bevandret Eco-leser fra før av - skjønt jeg ønsker å bli det etter hvert - og jeg mangler derfor grunnlag for å sammenligne "Gravlunden i Praha" med hans tidligere utgivelser. Eco må imidlertid ha hatt det fryktelig morsomt da han konstruerte denne røverhistorien, som er så høytravende, så intelligent skrudd sammen, med så mange lag at man kan lese denne boka flere ganger uten å gå lei fordi man stadig oppdager nye detaljer - og hvor jeg knapt har sett en brøkdel av de forholdene han har berørt - fordi litt for mange detaljer fremsto som "name dropping" for meg. Men det sier nok mer om meg enn om boka og forfatteren! Jeg har ut fra en helhetsvurdering av boka kommet til at jeg vil gi den et sterkt terningkast fem. Når det ikke blir terningkast seks er dette pga. det jeg opplevde som litt blodløst ved den - til tross for at boka er spekket med blod, gørr og hat så det holder ... 

Helt til slutt (på side 520) opplyser forfatteren for øvrig at den eneste oppdiktede karakteren i boka er hovedpersonen Simone Simonini. Som tidligere nevnt er de historiske hendelsene i boka høyst autentiske. Bakgrunnen for dem er imidlertid forklart på en helt annen måte, med Simonini i hovedrollen. Forfatteren har også hatt den fordel at han kjenner "fasiten"  av senere historiske hendelser, og dermed har kunnet benytte dette når han har bygget opp historien, slik den mest sannsynlig kan ha fortonet seg på slutten av 1800-tallet. Dermed fremstår det som senere skjedde særlig i forhold til jødene, som en "naturlig" forlengelse av det som var forløpet til Hitler-Tyskland og alt vi kjenner til i den forbindelse.

Utgitt på italiensk: 2010
Originaltittel: Il Cimentero di Praga
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt: Astrid Nordang
Forlag: Tiden Norsk Forlag
Antall sider: 519 / spilletid: 16 t 42 min.
Opplesere: Kai Remlov og Ola Otnes
Helt til slutt: En av de mest imponerende og grundige bokomtalene jeg har lest av "Gravlunden i Praha" er det bokbloggeren Clementine som står bak.

Her er dessuten en link til et intervju med forfatteren - i regi av NRK.

Umberto Eco

Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Yègellé Tezeta@ Cargo

Den jødiske gravlunden i Praha

Bildene er fra en av mine turer til Praha - i 2006 (dvs. før
speilreflekskameraet kom inn i mitt liv)

Jeg leser for tiden Umberto Ecos roman "Gravlunden i Praha", en bok som virkelig krever sin leser pga. et rikholdig persongalleri, et avansert plott og mange detaljer. Jeg skal selvsagt skrive en omtale av boka når jeg er ferdig med den, men kan allerede nå røpe at noe av det som fascinerer meg aller mest med boka - som er "en heidundrende reise i historie, hat og antisemittisme, men også humor og dårskap", for å sitere en omtale av Leif Ekle datert 26.06.2011 på NrKs nettsider - er at den langt på vei forklarer noe av bakgrunnen for det jødehatet som senere kuliminerte i Holocaust under andre verdenskrig. Sånn sett er store deler av boka temmelig sjokkerende, men Eco gjør for så vidt ikke noe mer enn å beskrive forholdene slik de faktisk var i forhold til jødene på den tiden (dvs. på slutten av 1800-tallet i hjertet av Europa).

Tsjekkias hovedstad Praha er en by som står mitt hjerte nær, og i særdeleshet faktisk den jødiske bydelen Josefov, hvor den jødiske kirkegården eller gravlunden ligger. De gangene jeg har vært i Praha, har jeg som regel tatt en tur innom denne kirkegården. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Det helt spesielle med denne kirkegården, som fungerte som jødenes kirkegård fra 1400-tallet og frem til 1878, er alle gravsteinene - 12 000 i alt - som nærmest er stablet oppå hverandre. Det sies at om lag 100 000 mennesker skal være begravet her - bokstavelig talt lag på lag (angivelig 12 lag i alt mange steder). Årsaken er at dette var den plassen jødene i sin tid fikk tildelt for å gravlegge sine døde - verken mer eller mindre. De fikk ganske enkelt ikke utvidet sin kirkegård. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Sett utenfra ser det ut som om gravsteinene er kaotisk plassert, men det skal visst være et system på alt. 

Den jødiske gravlunden i Praha (Foto: RMC)

Denne kirkegården er for øvrig Europas eldste bevarte jødiske kirkegård. 

Pinkas-synagogen (Foto: RMC)

Når man er ved den jødiske kirkegården, anbefaler jeg spesielt en tur inn i Pinkas-synagogen (se bildet over), som er et minnesmerke over de 80 000 jødene fra Bohemia og Moravia som mistet livet i forbindelse med Holocaust under andre verdenskrig. Samtlige navn med fødsels- og dødsdato står innprentet på veggene. I denne synagogen kan man dessuten se en utstilling av tegninger som ble laget av jødiske barn i konsentrasjonsleirene.  Jeg har lånt et bilde fra Pinka synagogens nettside, som viser dekorasjonene på veggene. Det er utrolig sterkt å stå inne i denne synagogen og se mengdene med navn på mennesker som ble drept utelukkende pga. sin rasemessige tilknytning ...

Mitt spesielle forhold til gravlunden i Praha samt min interesse for jødenes historie gjør det til en nokså selsom opplevelse å lese om alt jødehatet i Umberto Ecos roman "Gravlunden i Praha" ... 

Jeg har plassert min blogg i Lillestrøm på norske bloggkart!

Bokblogg-treff 2012

Sett av lørdag 15. september 2012 allerede nå!

Bokbloggerne Knirk og Groskro´s verden tok tidligere i vinter initiativ til et bokbloggertreff, som fant sted i Oslo i dag. Disse to, Siljes skriblerier, Bokelskerinnen og jeg hadde vårt første brainstormingmøte i dag. Lines bibliotek kunne dessverre ikke møte, men både hun og også Solgunn sitt skal være med i det videre arbeidet, som består i å lage et bokblogger-opplegg lørdag den 15. september under Oslo Bokfestival. De foreløpige planene går ut på å lage noe faglig innhold og/eller legge opp til en debatt eller diskusjon. Et skikkelig program kommer i løpet av juni. Mer informasjon og idéer kommer på en egen blogg som vil bli klar i løpet av en ukes tid. 

Har du lyst til å komme? Og hva kunne du tenke deg som program fra vår side for å bli interessert i å komme? Idéer imøteses i kommentarfeltet nedenfor!

Dette kommer til bli kjempegøy!

Groskro´s verden - Bokbloggertreff 2012
Knirk - Bokbloggere - Foren Eder!
Siljes skriblerier - Bokblogger - treff 2012
Bokelskerinnen - Lær om bokblogging og møt andre bokbloggere

J. Edgar (Regissør: Clint Eastwood)

Biografi om John Edgar Hoover - FBIs første direktør gjennom 50 år

John Edgar Hoover (f. 1895 d. 1972) var den første lederen for den amerikanske etterforskningsetaten Federal Bureau of Investigation - bedre kjent som FBI. Han ble utnevnt i 1924 og virket helt frem til sin død i 1972. Hoovers ettermæle er noe omdiskutert. Var han en helt, eller en maktsyk person preget av noe paranoide etterforskningsmetoder? Bl.a. var han toneangivende i det vi i dag betegner som Mccartyismen og hans måte å sikre bevis på, kan absolutt diskuteres i et rettssikkerhetsperspektiv.

Den nå over 80 år gamle Clint Eastwood har regissert dette dramaet om den tidligere FBI-direktøren J. Edgar Hoover, og vi kommer antakelig tettere på ham og hans svært hemmelige privatliv enn kanskje noen gang tidligere.

Leonardo DiCaprio fremstiller Hoover fra ung mann og frem til hans død meget overbevisende! Hoover levde hele sitt liv sammen med sin mor, og forholdet til kvinner var nærmest et ikke-tema i hans liv etter at han forsøkte å fri til kvinnen som forble hans meget lojale sekretær Helen Gandy, men som altså ikke ønsket å gifte seg med ham. I Hoovers nærmeste krets var det i grunnen ingen som hadde et familieliv, og selv om det er udiskutabelt at Hoover krevde så mye av dem at det aldri ble plass til noen familie, kunne dette i tillegg ha høyst ulike årsaker. Som medarbeideren hans som åpenbart næret homofile følelser overfor Hoover, men som historien i grunnen ikke forteller noe mer om - hvorvidt disse følelsene ble gjengjeldt eller ikke ... Hoovers mor - her i Judi Dench´ skikkelse - hadde imidlertid mye hun skulle ha sagt i den forbindelse. Heller så hun sin sønn død enn som en "daffodil" (betyr egentlig påskelilje, men brukt i denne settingen mer en omskrivning av homofil, slik jeg oppfattet dette) ... Dermed var temaet uttømt! Moren ønsket imidlertid å lære sønnen å danse, slik at han i det minste kunne fremstå som litt mer av en damenes venn enn den meget tilkneppede, sjenerte og klønete nerden han faktisk var.

I filmen springer handlingen i tid, fra den eldre og grublende Hoover, til den fremadstormende mannen han en gang var. Vi blir vitne til kjente historiske hendelser i FBIs historie - bl.a. Lindbergh-kidappingen og mordet på John F. Kennedy. Da Hoover til sist dør, har han instruert sin lojale sekretær til å destruere mappene hans. Dermed er ettertiden avskåret fra å gå ham nærmere i sømmene. Denne mannen som i løpet av 50 år ble kanskje den mektigste mannen i USA, som "gjennom åtte presidentperioder og tre kriger, i skuddlinjen for både reelle og antatte trusler, utfordret (...) samfunnets normer og grenser for å nå sitt mål, maksimal trygghet for sine landsmenn. J. Edgar var antikommunist på sin hals, hans metoder var både hensynsløse og heroiske, for omgivelsene ofte uklare og uforståelige. For Hoover selv var de nødvendige - for å skape den verdenen han utrøttelig higet etter." (Sitatet er hentet fra Filmwebs omtale av denne filmen.) Det er på sin plass å nevne at det pga. Hoovers lange og kontroversielle styre av FBI ikke lenger er mulig for FBI-direktører å sitte i stillingen lengre enn 10 år (se Wikipedia).

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er det ingenting å si på. Leonardo DiCaprio, som jeg kanskje har en tendens til å anse som en lettvekter-skuespiller, viser her til fulle at han er en karakterskuespiller av rang. Endelig ble jeg faktisk overbevist om akkurat dette! For øvrig tenkte jeg mens jeg så filmen at fremstillingen av Hoover er veldig sammenfallende med det jeg forbinder med det amerikanske folkesjelen, i den grad man kan si at denne finnes. Den generelle paranoiaen mot følte farer utenfra, og arrogansen i forhold til at man selv har så rett at det ikke er noe poeng i å lytte til andre annerledestenkende, er det jeg sikter til. Videre at man gjennom ulike "velmenende" tiltak heller bidrar til å øke faren enn til å redusere denne. Clint Eastwood er en fantastisk regissør, men jeg tenker at denne filmen med fordel kunne vært noe kortere. 137 minutter er sikkert passende for et amerikansk publikum, som har et nærmere forhold til FBI og Hoover, mens i alle fall jeg helt klart kunne ha klart meg med en halv time mindre. Dette førte til at jeg - til tross for at dette må betegnes som en svært god film - kjedet meg litt underveis. Dessuten reagerte jeg på at iveren etter å få DiCaprio til å ligne Hoover har ført til at sminkingen av ham var i meste laget. Derfor blir det terningkast fem fra min side denne gangen. Samtidig må jeg berømme regissøren for at han hårfint balanserer fremstillingen av Hoover, slik at selv kritikken mot ham fremstår som respektfull - tross alle avsløringene underveis. Oslopuls har for øvrig en glitrende og nokså dyptpløyende analyse av filmen på sine nettsider - under overskriften "FBI-sjef ut av skapet". 

Innspilt: 2011
Originaltittel: J. Edgar
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Leonardo DiCaprio (J. Edgar Hoover), Naomi Watts (Helen Gandy), Judi Fench (Hoovers mor), Armie Hammer (Clyde Tolson)
Spilletid: 137 min.

Den unge J. Edgar Hoover spilt av Leonardo DiCaprio

Naomi Watts i rollen som Hoovers lojale sekretær

Den aldrende Hoover - også her spilt av Leonardo DiCaprio

Nyutgivelse av mesterlig Stefan Zweig-novelle!

"Matt av sjakknovelle"

Med denne overskriften beskriver anmelder Vidar Kvalshaug på side 12 i Kultur & Meninger i Aftenposten i dag Stefan Zweigs mesterlige "Sjakknovelle", som for ca. en måneds tid siden ble nyutgitt av Heinesen Forlag. (Jeg har ikke klart å finne ut om forlaget har en egen nettside. Det nærmeste jeg har kommet er www.ord.no, hvor denne boka er omtalt og kan kjøpes.)

I og med at bokanbefalingen er såvidt kort som den er, og heller ikke er å finne på nettet, gjengir jeg den i sin helhet:

"95 små sider stor er klassikeren Sjakknovelle en roman. Forløpet er et sjakkparti langt, lite persongalleri og altoppslukende spenning, men bakteppet med ideologier og diktaturer satt opp mot hverandre er langt større.

Stefan Zweig (1991 - 1942) er mest berømt for Verden av igår, men Sjakknovelle er hans virkelige mesterstykke.

Handlingen utspiller seg på et skip, og skip må alltid leses metaforisk.

Verden seiler sin egen sjø, men hvem vinner spillet - verdensmesteren eller den mystiske utfordreren? Eller menneskeheten?

Nyutgivelsen er kommet fordi boken har vært utilgjengelig siden 1970-tallet. Det er Ursula Monsens oversettelse fra 1951 som er språklig gjennomgått av forfatteren Johann Grip.

Vidar Kvalshaug"

Gjennom denne nyutgivelsen er en av mine drømmer gått i oppfyllelse. Som jeg skrev i min omtale av "Sjakknovelle" den 26. august 2010 - "Noen burde sørge for at denne novellen blir utgitt igjen, slik at den blir tilgjengelig for flere lesere!" Dette er for øvrig en oppfatning jeg har om hele Stefan Zweigs forfatterskap - at samtlige av hans bøker bør nyutgis!

Min klare anbefaling til alle som er opptatt av litteratur i ypperste klasse er: 
                     løp og kjøp!

Orhan Pamuk: "Istanbul"

En melankoliens mester

Forfatteren Orhan Pamuk, som i 2006 mottok Nobelprisen i litteratur, har i "Istanbul" både skrevet om sin egen oppvekst som ung mann, og om byen over alle byer for ham; hjembyen Istanbul. Pamuk ble født i Istanbul i 1952, og regnes i dag som en av de fremste tyrkiske forfatterne. Han har oppnådd bred internasjonal anerkjennesle for sine bøker - også før han mottok Nobelprisen i litteratur.

Pamuks merittliste mht. utgivelser er ikke veldig lang, og omfatter "Det tause huset" (1983 - utkom i Norge i 2007), "Det hvite slottet" (1985 - utkom på norsk samme år), "Svart bok" (utkom i 1990 - utkom på norsk samme år), "Det nye livet" (utkom i 1995 - på norsk samme år), "MItt navn er Karmosin" (utkom i 1998 - på norsk i 2000), "Snø" (utkom i 2002 - på norsk samme år), "Andre farger" og sist men ikke minst "Uskyldighetens museum" (utgitt 2008 - på norsk i 2010). Det alle hans bøker har til felles, er at de handler om Istanbul.

Etter nylig å ha vært i Istanbul selv for første gang - som et sted av typen man bør se før man dør - ble det veldig klart for meg at "Istanbul" er en bok jeg bare måtte lese. Nå ville omstendighetene det slik at det var først etter at jeg kom hjem at jeg fikk lest boka ferdig, men det var faktisk ikke dumt. For jeg opplevde selv at jeg fikk veldig mye ut av boka grunnet gjenkjennelsen fra steder jeg hadde vært. Uansett er ikke dette en bok som fungerer som guide eller reiseskildring, idet det i første rekke er beskrivelse av stemninger og historiske hendelser som på mange måter står i fokus.

Orhan Pamuk tegner i "Istanbul" et melankolsk svart-hvitt-bilde av sin hjemby. Ikke bare får vi innblikk i byens historie og særlig om alt som gikk tapt av byens osmanske kulturarv - blant annet som følge av den tyrkifisering og sekularisering som fant sted da Atatürk kom til makten i 1923 -, men vi får også kjenneskap til Orhan Pamuks egen familie og ikke minst hans egen oppvekst fra smågutt til en voksen mann. En mann som studerer arkitektur og drømmer om å bli maler. Inntil han altså skjønner at det er forfatter han vil bli ....

Samtidig som vi følger en storfamilie - Orhan-slekten - og dens fall i en tidsperiode hvor gamle moralkodekser forlates i iveren etter å bli vestliggjort, forteller Orhan med sterk innlevelse om livet langs Bosporos, om alle de engang så praktfulle strandvillaene som preget livet langs dette vakre stredet særlig på 1800-tallet. En etter en brant disse villaene ned, om de da ikke forfalt som følge av et totalt fravær av vedlikehold. Etter hvert som Istanbul ekspanderte og befolkningen faktisk tidoblet seg i løpet av få år, skjedde det dessuten noe med eiendomsprisene i byen. Men i stedetfor lykke økte konfliktnivået i mange av familiene i byen. Plutselig satt de på store rikdommer, og dermed var arvekranglene i gang. Hvem skulle nemlig ha hva? Med humor og varme skildrer Pamuk hvordan sommerhus ble delt på midten med gipsplater, og hvor familier i konflikt måtte finne seg i å høre hver minste lyd fra familien på den andre siden av gipsplaten, som ingenlunde kunne forhindre dette.

Pamuk skriver om hüzün, en særegen form for melankoli i Istanbul, og som dels skyldes byens sjel, alt forfallet, fattigdommen som preget byen på midten av 1900-tallet, dragningen mellom øst og vest, den noe splittede identiteten til beboerne i byen ... bare for å ha nevnt noe. I den forbindelse skriver Pamuk også om det han har valgt å kalle "fire melankolske, ensomme forfattere". For å bli verdsatt både som forfatter og kunstner i den tyrkiske verdenen, var det forventet et visst trekk av askese over deres livsstil. Man led nemlig for sin kunst! Med dette som bakteppe er det enklere å forstå Orhan Pamuks mors panikk over at sønnen skulle velge å bli billedkunstner.

Et annet element ved boka som jeg fant svært fascinerende var fortellingene om alle skipskatastrofene i Bosporos. I innledningen til disse historiene forteller Pamuk om sin fascinasjon for alle tankbåtene som passerte i stredet, om sin og andres hang til å telle båtene, klassifisere dem etter opprinnelsesland og type frakt. Og i dette lå det alltid en spenning, for ved jevne og ujevne mellomrom hendte det skipskatastrofer. Og når to svære oljetankbåter fulle av olje kolliderte, fikk dette store konsekvenser også for lokalbefolkningen. Ikke sjeldent førte slike branner til at hus langs Bosporos´ bredder også ble antent, med den følge at liv kunne gå tapt. For ikke å snakke om fugle- og dyrelivet samt fisket som led store tap hver gang på grunn av alt oljesølet.

"Istanbul" er en praktfull bok, og det var særlig denne som førte til Nobelpristildelingen i 2006. Juryens begrunnelse for tildelingen var følgende:

"I søket etter sin hjembys melankolske sjel, har funnet nye sinnbilder for kulturens strid og sammenfletning."

Det har også vært uttalt at Pamuk bruker hjembyen Istanbul som metafor for universet og for mennesket selv. Pamuk selv har erklært at han ikke klarer å skrive noe annet sted enn i Istanbul, og han bor i dag i det samme huset hvor han ble født - i selveste Orhan-leiegården, der hele slekten holdt til i hans oppvekst.

Det er mange bilder i boka, og jeg oppdaget dessverre litt for sent at det bak i boka er et kapittel som heter "om bildene". Underveis savnet jeg å vite hva bildene viste, hvem som hadde tatt dem osv. Kapittelet "om bildene" gir i grunnen kun svar på hvem som har tatt bildene. En fotograf som peker seg ut er Ara Güler. (Dette fikk jeg heldigvis med meg før jeg forlot Istanbul, og min oppmerksomhet rundt dette førte til at jeg  sikret jeg meg boka "Fotocep" av Ara Güler.) Svart-hvitt-bildene som vises i boka er interessante - særlig fordi de i grunnen viser at så lite har forandret seg mange steder, selv om byen i dag må karakteriseres som velstående og ikke fattig, slik den var under Pamuks oppvekst.

Bokas styrke ligger både i at Pamuk byr så mye på seg selv, i detaljrikdommen rundt byens historie, beskrivelsen av dragningen mot det vestlige på godt og vondt, om den tyrkiske sårbarheten overfor kritikk fra vesten og det rent språklige. Dette har vært en krevende bok å lese, kanskje mest av alt fordi detaljrikdommen krevde langsom lesing. Det er i alle fall tre ting jeg er sikker på etter å ha lest denne boka: for det første at boka fortjener terningkast seks, for det andre at jeg skal lese mer av Pamuk i tiden som kommer og for det tredje at jeg skal tilbake til Istanbul! 

Utgitt i Tyrkia: 2003
Originaltittel: İstanbul: Hatıralar ve Şehir
Utgitt i Norge: 2006
Oversatt fra tyrkisk: Bernt Brendemoen
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 389

Orhan Pamuk

Haruki Murakami: "1Q84" - bok 2

Spennende oppfølger av 1Q84 nr. 1!

(Dersom du ikke har lest bok nr. 1, bør du vente med å lese min omtale av bok nr. 2 - ellers risikerer du at noe av spenningen i bok nr. 1 går tapt.)

I bok nr. 1 ble vi introdusert for leiemorderen Aomame, puggeskolelæreren Tengo, forlagssjefen Komatsu og 17 årigen Fukaeri som hadde skrevet boka "Luftpuppe". Vi ble dessuten presentert for 1Q84, en slags parallell virkelighet med to måner,  og "little people". 

I mellomtiden er romanen "Luftpuppe" ved hjelp av Tengos omskriving blitt en suksess som har vunnet debutantprisen. Riktignok med Fukaeri som forfatter, offisielt sett. Vi stifter også nærmere kjennskap til den hemmelige sekten, som har svært mye å skjule. Innledningsvis i bok nr. 2 har Aomame fått i oppdrag å drepe lederen av sekten. Fordi hun må regne med at little people kommer til å forfølge henne til evig tid, har hun fått tilbud om å skifte identitet, innbefattet operativ endring av sitt utseende.

Etter hvert får vi også vite at verken Tengo eller Aomame har glemt hverandre fra den gangen de gikk på barneskolen, og skiltes i en alder av 10 år. De anser begge den andre som sin store kjærlighet, og har alltid hatt en drøm om å bli gjenforent med hverandre. I mellomtiden har de slukket sine behov med andre som ikke betyr noe når det kommer til stykket. Etter at Aomame har kommet i kontakt med sektlederen hun har fått i oppdrag å drepe, skjønner hun at Tengo er like i nærheten, men at de befinner seg i hver sin verden. Vil de noen gang treffes igjen? Og når luftpuppene begynner å materialisere seg i form av little people, noen ondskapsfulle små skapninger, skjønner vi at absolutt alt er mulig. I mellomtiden har dessuten Fukaeri forsvunnet ... rømt som hun har fra den tidligere omtalte religiøse sekten ... Og Tengo får en mystisk beskjed via sin elskerinnes ektemann om at han aldri mer skal få treffe henne ... Folk forsvinner i det hele tatt i ett sett.

Samtlige hovedpersoner i 1Q84 har hatt nokså dysfunksjonelle oppvekstvilkår, og sånn sett føyer de seg fint inn i den murakamiske fortellertradisjon. Murakami opererer nemlig aldri med noe lykkelig persongalleri, og jeg tror faktisk dette er noe av hemmeligheten bak hans enorme suksess som forfatter. I tillegg er historien - eller historiene - i 1Q84 såvidt mangefasettert at spenningen opprettholdes helt til det siste. De noe melankolske og alvorlige, men dog så handlekraftige personene i det murakamiske univers har noen elementer i seg som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Jeg hadde kanskje trodd at jeg skulle bli lei etter så mange timer med den samme historien - sånn ca. 750 sider når man legger sammen papirutgaven av bok 1 og 2, og sånn ca. 30 timer som lydbok - men neida, jeg ble bare enda mer fjetret! La gå at det noen ganger opptrådte noen blødmer. Men når helheten er så bra som i disse bøkene, er det lett å tilgi Murakami - samtidig som det er disse blødmene som gjør at jeg ikke gir terningkast seks, men nøyer meg med en fem´er. Duc Mai-The er for øvrig helt i det øverste skiktet blant mine yndlingsopplesere, og hans stemme passet perfekt til den absurde historien! Jeg gleder meg til den siste og avsluttende boka!

Utgitt i Japan: 2009
Originaltittel: Ichi-kew-hachi-yon
Utgitt på norsk: 2011
Oversatt fra japansk til norsk: Ika Kaminka
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Duc Mai-The
Spilletid: 14 t 26 min. 

Haruki Murakami