Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

søndag 13. november 2011

Victoria Hislop: "Hjemkomsten"

Kjedelig ramme-fortelling, men med spennende "roman i romanen" 


Jeg er en av dem som faktisk likte forfatterens bok "Øya". Vel vitende om at "Hjemkomsten" ikke akkurat har blitt skrytt opp i været, valgte jeg likevel å lese denne boka. Planen var å lese den før jeg dro på ferie til Spania (en tur som bl.a. innbefattet Granada), men så langt kom jeg altså ikke. Men først litt om handlingen i boka ...

Sonja giftet seg for noen år siden med James. De er midt i 30 årene, og lever for så vidt et vellykket liv, men ekteskapet er like fullt på hell. At de ikke har fått noen barn er ikke avgjørende for deres ekteskapelige lykke. Verre er det at ektefellene har glidd fra hverandre. Alt de gjør sammen er å arrangere selskaper eller delta i slike, og som for James´vedkommende inkluderer alt for mye drikking. Han har en tendens til å latterliggjøre Sonjas spesielle interesse for dans, og han ønsker ikke at hennes interesser skal komme i veien for ham.

Sonja og hennes venninne Maggie begynner på dansekurs i London, og etter hvert fører dette til at de reiser sammen på ferie til Granada for å perfeksjonere dansen. I skyggen - eller kanskje helst i lyset? - av byens mauriske storhetstid, hvor palasset Alhambra rager over byen, blir de bl.a. kjent med tapaskulturen i Granada. Ved et slumpetreff blir Sonja kjent med den eldre kaféinnehaveren Miguel, som har en spennende historie å fortelle om eierne av den baren han driver.

Sonja skjønner at hun må tilbake til Granada, for hun er rett og slett nødt til å høre mer om hva Miguel har å fortelle. I mellomtiden har hun funnet noen gamle bilder av moren sin, som i sin tid forlot Spania og senere giftet seg med hennes far. Miguels historie drar Sonja tilbake til den spanske borgerkrigen, som førte til at landets innbyggere ble tvunget på flukt fra Francos tropper. Datteren av familien Ramirez, Mercedes, danset på den tiden flamenco og hadde forelsket seg i gitarspilleren Javier. Borgerkrigen førte til at hun bega seg til fots for å lete etter ham. I mellomtiden havnet hennes yngre, homofile bror i Francos klør. Hele familien ble splittet.

Mens Mercedes beveger seg til fots gjennom Spania, får vi høre mange detaljer fra den blodige spanske borgerkrigen. Blant annet er også bombingen av den baskiske byen Guernica viet plass i boka. Til slutt havner Mercedes i Bilbao, uten å ha funnet sin elskede Javier. Og så er spørsmålet om hun skal våge å bli eller flykte fra det hele og over til England? Hvilke valg har hun i en tid da hele Europa er på randen av sammenbrudd og krig. Og vil hun noen gang få se igjen Javier?

De om lag 3-4 første CD´ene av i alt 14, var
så kjedelige at jeg faktisk vurderte å gi opp hele boka. Men akkurat da jeg var der at jeg for alvor vurderte å legge den til side, begynte den så smått å ta seg opp. Årsaken var at temaet da vekslet over til den spanske borgerkrigen. Dermed steg min interesse igjen. Men hvorfor Hislop måtte pakke inn historien om den spanske borgerkrigen i nøyaktig samme form som "Øya", med samme ytre handling (kvinne gift med kjedelig mann søker sin mors hemmelige historie i et annet land, finner seg selv og bestemmer seg for å skilles), skjønner jeg ikke.

Det jeg oppl
evde som originalt og et litt spennende fortellergrep i "Øya" (som senere er blitt kopiert av flere andre bestselgende kvinnelige forfattere), blir i "Hjemkomsten" kun en kjedelig repetisjon. I stedet for å skrive 500 sider (som virkelig var altfor mye i dette tilfellet), kunne hun med fordel ha kuttet ut hele rammefortellingen og gått rett på den spanske borgerkrigen. Dermed hadde hun antakelig sittet igjen med rundt halvparten av boka, jobbet litt mer med språket, som ikke er dårlig, men som mangler et hvert tilløp til litterære virkemidler (for å sitere en annen bokentusiast jeg har stor respekt for) - og da tror jeg at hun som forfatter hadde kommet mer styrket ut av det hele. Slik det er nå vil jeg betenke meg veldig før jeg går i gang med en ny bok fra denne forfatteren. Jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men faller ned på en firer. Hun skal ha for at hun har satt seg grundig inn i den spanske borgerkrigen! Noe trekk riktignok for at det ble litt for mange "tilfeldige" sammentreff på slutten, men den slags kunstneriske friheter er vel uansett ikke ulovlige ... 


Utgitt: 2008
Originaltittel: The Return
Oversatt: Kjell Olaf Jensen
Forlag: Schibsted
Oppleser: Gisken Armand
Spilletid: 14 t 57 min.



Victoria Hislop

Bergen 2011

Forrige helg var jeg i Bergen, byen jeg bodde i under studiene. Her er et knippe av bildene jeg tok. 


Bybanen med Florida i bakgrunnen
Nygårsbrua
Grieghallen
Lille Lungegårdsvann
Sentrum av Bergen
Parken ved Lille Lungegårdsvann
Ole Bulls Plass
Bryggen
På Elisabeth Gallefoss´ healing-utstilling
Audun Hetland gallerier
Fra Kirkens Bymisjons Kafe Magdalena
Lekker grafitti
På Høyden
Nygårdsparken
Parken ved Zoologisk museum
Zoologisk museum
Sydneshaugen
Johanneskirken
Sånn som dette er det bare i Bergen!
Koselige smug nedenfor Dragefjellet
Dragefjellet, juridisk fakultet
Et regntungt Bergen
Denne dagen lå tåka tett over åskammene

torsdag 10. november 2011

"Beautiful Boy" (Regissør: Shawn Ku)

En tankevekkende og viktig film om å være foreldre til et barn bak en skole-massakre!


Innspilt: 2010 
Originaltittel: Beautiful Boy
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Maria Bello (Kate Carroll), Michael Sheen (Bill Carroll), Alan Tudyk (Eric), Moon Bloodgood (Trish), Kyle Gallner (Sam Carroll), Meat Loaf (motell-eieren), Cody Wai-Ho Lee, Austin Nichols
Spilletid: 96 min.

Kate og Bill Carroll har kun et barn - sønnen Sam, eller Sammy som de kaller ham. For ca. ett år siden flyttet Sammy hjemmefra for å begynne på college. De håper og tror at han trives, men mens faren registrerer at gutten har blitt noe mer stille, forholder moren seg til at alt er som 
det pleier.

En kveld ringer Sammy hjem. Moren babler i vei om ferieplanene deres, og registrerer ikke at sønnen ikke er helt seg selv. Dagen etter er det en eneste sak som dominerer nyhetsbildet: en skolemassakre som har funnet sted nettopp på den skolen sønnen deres går. Massakren betegnes som en av USAs verste, med over 20 drepte studenter. Drapsmannen, også han en student ved skolen, ender massakren ved å ta sitt eget liv.

Kate forsøker å komme i kontakt med Sammy gjennom dagen, men oppnår ingen kontakt. En gryende angst er i ferd med å våkne i henne. Kan Sammy være en av de drepte? Da politiet ut på ettermiddagen samme dag dukker opp utenfor deres hjem, fjernes en hver tvil om at deres eneste sønn ikke lenger er i live. Men dette er ikke alt. Det var Sammy som drepte studentene ...

Hvordan kan livet fortsette etter en så grusom hendelse? I første omgang nekter Kate å innse at det faktisk er hennes sønn som står bak den uhyrlige handlingen. Det hele må være en misforståelse. Like fullt går realitetene opp for henne i all sin gru nokså snart. Ikke minst da huset deres omringes av pressefolk ... De skjønner nokså raskt at de rett og slett ikke kan fortsette å bo der, og flytter midlertidig inn hos Kates bror. Etter hvert skjønner også Bill at det er viktig å gå ut med en beklagelse, slik at de sørgende ikke skal tro at de ikke har tanke for ofrene bak sønnens massakre. I mellomtiden opplever Trash, den fem-seks-årige sønnen til Kates bror, å bli trakassert i barnehagen fordi han er fetteren til monsteret Sam Carroll.

Spekulasjonene i media om hvilken rolle foreldrene har spilt for å frembringe et slikt monster av et barn, florerer. Og mens ekteskapet deres går sin skjeve gang, der de hele tiden er i utakt i forhold til hverandre og sin måte å håndtere sorgen på, begynner de faktisk å lure selv også. Kunne de ha avverget dette? Var det ikke noen tegn de burde ha sett tidligere, og som kunne ha avverget det som skjedde? Hva med samtalen de hadde med sønnen dagen før ugjerningen. Prøvde Sammy egentlig å fortelle dem noe? Mens Kate altså plapret i vei om seg og sitt, alvorlig opptatt som hun var av familiens neste ferieprosjekt? Da det hele kuliminerer i en heftig krangel med gjensidige beskyldninger om hvem som gjorde hva - for ikke å snakke om hvem som ikke gjorde nok - er spørsmålet om ekteskapet i det hele tatt står til å redde ... Og da Bill forsøksvis tar opp jobben sin igjen, og opplever at kollegaene stirrer på ham, som om han var en gullfisk i en bolle, skjønner han at ikke kan fortsette i dette firmaet ... Særlig ikke da det går opp for ham at heller ikke sjefen er overbegeistret for at han er tilbake, fordi han faktisk er en belastning for firmaets omdømme.

Dersom det ik
ke hadde vært for at Norge nylig har opplevd en massakre selv, ville jeg ha tenkt at omverdenens behandling av foreldrene til gutten som begikk skolemassakren, er typisk amerikansk. Nå er jeg ikke sikker lenger. Tvert i mot tenker jeg at denne filmen viser nettopp hvordan det er når noen opplever at det barnet de har oppdratt og elsket over alt på jord, begår en handling så uhyrlig at det skaper sjokkbølger ikke bare i det landet dette finner sted, men faktisk i en hel verden.

I historien som fortelles i denne
 filmen, står vi overfor en helt normal familie hvor foreldrene ikke har mishandlet sin sønn - verken fysisk eller psykisk. Som de fleste foreldre finner de like fullt et lass av ting de kan bebreide seg selv for at de ikke gjorde bedre eller annerledes, men uten at vi dermed snakker om en dysfunksjonell familie av verste sort. De fleste normale mennesker leter som regel etter det normale - ikke det unormale, og sånn sett er det ikke så rart at disse foreldrene ikke fanget opp nøyaktig hvor dårlig fatt det var med sønnen deres, som jo heller aldri ba om hjelp. Like fullt straffer samfunnet foreldrene til gutten så hardt at livet deres rakner fullstendig. Ikke kan de fortsette å bo i sitt hjem, ikke kan mannen fortsette i sin jobb, og selv moren opplever at hun i sin jobb som freelance korrekturleser utsettes for snoking i privatlivet deres. De har blitt en ting som alle mener de er i sin største rett å mene noe om - uavhengig av hvem de egentlig er. Eller var ... Denne filmen er tankevekkende på en slik måte at den burde vekke bred samfunnsdebatt. Ikke bare om hvordan samfunnet behandler foreldre av massemordere, men generelt om hvordan foreldre av barn som har gjort noe galt behandles. Noen ganger handler det rett og slett "bare" om at barnet er psykisk syk og dermed ikke skjønner konsekvensene av egne handlinger ... uten at foreldrene kan bebreides med en slik kraft som vi ser i denne filmen.

Skuespille
rprestasjonene til Maria Bello og Michael Sheen er ypperlige. Historien i filmen er interessant og tankevekkende og den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Foreldrenes reaksjoner på hva deres eget barn kan prestere av uhyrligheter, dukker for tiden opp i mange sammenhenger, bl.a. i den nylig oversatte boka "Vi må snakke om Kevin" av Lionel Shriver. Jeg tror ikke denne filmen er vist på kino i Norge, men det burde den absolutt ha vært! For dette er en film som hele Norge hadde hatt godt av å se nettopp nå! Her blir det terningkast fem!


Sammy Carroll - en helt normal gutt?
Sorg og skyldfølelse splitter ektefellene
Hvis ikke kjærligheten er nok - hva kan da redde dem?

onsdag 9. november 2011

Marianne Fredriksson: "Simon og eiketrærne"

Utgitt første gang: 1985
Originaltittel: Simon och ekarna
Oversatt: Gunnel Malmström
Lydboka er innspilt: 2006
Oppleser: Katja Medbøe
Forlag: Fono forlag
Spilletid: 11 t 33 min. (papirutgaven: 352 sider)

"- B
are en vanlig jævlig eik, sa gutten til treet. - Snaue femten meter høy, det er ikke mye å være kry av. 
- Og ikke er du hundre tusen år heller. 
- Snaut hundre, sa han og tenkte på farmoren sin, som var nærmere nitti og bare en vanlig gnålete kjerring. 
Navngitt, oppmålt og sammenlignet fjernet treet seg fra gutten. 
Men fremdeles kunne han høre at det sang i den store kronen, vedmodig og bebreidende. Da grep han til vold og pælmet den runde steinen, som han så lenge hadde spart i bukselommen, rett inn i stammen.
- Nå tenker jeg du holder kjeft, sa han. 
I samme øyeblikk ble det store treet taust, og gutten, som visste at noe vesentlig hadde skjedd, svelget klumpen i halsen og ville ikke kjennes ved sorgen." (side 7)

Slik innledes boka om Simon og eiketrærne, som så mange har trykket til sitt bryst og erklært som noe av det beste de har lest noensinne - en bok Marianne Fredriksson (født i 1927, død i 2007) skrev i godt moden alder. Innledningen bærer bud om noe nærmest poetisk, og det er vel blant annet dette som har gjort at så mange elsker denne boka.

Simon Larsson vok
ser opp som adoptivsønn av Erik og Karin. Senere viser det seg at hans mor - Karins søster - ble besvangret av en jødisk spillemann. Naiv som hun var trodde hun lenge at hennes romanse med denne spillemannen var en slags drøm, og hun skjønte ikke før barnet var nesten fullbårent at hun faktisk var gravid. Siden hun ikke var gift, måtte hun gi fra seg barnet, og hennes barnløse søster fremsto dermed som et godt alternativ for sønnen hun etter hvert fødte.

Vi befin
ner oss i Gøteborg før, under og etter andre verdenskrig. Selv om Sverige ikke deltok i krigen, kunne jødehatet merkes svært godt også der. Simon vokser opp med bevissthet rundt at han er av jødisk avstamning, men det er først etter at han møter Isak, som også er jøde, at han blir mer bevisst sin egen opprinnelse. Isak kommer fra Berlin, og har så vidt unnsluppet nazistene.

Vi følger Simon og Isak fra de er i tiårsalderen og frem til de er ru
ndt tredve år gamle. Der Isak tilsynelatende meget lett forserer de utfordringer han står overfor gjennom livet, strever Simon mer med å finne et slags fotfeste for sin egen identitet. Mye faller riktignok på plass den dagen han endelig får vite hvem hans mor og far var, skjønt vissheten om at hans mor ikke ville ha ham, plager ham sterkt. Underveis skjer merkelige ting, og noen ganger er det vanskelig å skille det virkelige fra det uvirkelige. Simons utvikling forvanskes av problematiske følelser som misunnelse og sjalusi mht. hva Isak får til med sitt liv, og som han selv ikke mestrer. Isak er født inn i en overklassefamilie hvor mye tas som selvsagt, mens Simon har vokst opp under nokså enkle kår. Men på tross av alle ulikhetene dem i mellom, er de nærmest som brødre å regne. Vi blir også vitne til hva litt for tette bånd mellom adoptivmoren Karin og Simon gjør med ham i hans løsrivelsesprosess.

Denne boka er svært vakker og vá
r, og er nydelig skrevet! Samtidig som det fortelles om mange hverdaglige trivialiteter, er det både dybde og mange lag i historien - så mange at jeg er sikker på at man kan lese denne boka flere ganger og stadig oppdage nye sider ved den. Katja Medbø var absolutt den rette til å lese denne boka! Jeg tror ikke dette er siste gangen jeg leser den - særlig ikke fordi jeg nettopp har kjøpt papirutgaven som akkurat nå selges for 59 kroner (innbundet) i Bokklubben. I mellomtiden kom jeg over lydbokutgaven på biblioteket og valgte derfor å høre på lydboka i stedet. Her blir det terningkast fem!

Boka er filmatisert.

Andre
 bokbloggere som har skrevet om bok:
Kleppanrova 
Ellikkens bokhylle

Marianne Fredriksson

Auschwitz-Birkenau (2007)

For en del år siden besøkte jeg Auschwitz-Birkenau. Jeg har lyst til å dele noen av bildene jeg tok i den forbindelse, med dere. For å forsterke stemningen på stedet, har jeg valgt å vise dem med sepia-effekt.















tirsdag 8. november 2011

"Vi ses igjen barn" (Regissør: Louis Malle)

Frankrike i 1944


Innspilt: 1987
Originaltittel: Au revoir, les enfants
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gaspard Manesse (Julien Quentin), Raphaël Fejtö (Jean Kippelstein alias "Jean Bonnet"), Francine Racette (Juliens mor), Stanislas Carré de Malberg (Juliens eldre bror), Philippe Morier-Genoud (Fader Jean), François Berléand (Fader Michel), François Negret (kjøkkenhjelperen), Peter Fitz (Muller), Irène Jacob (Mademoselle Davenne)
Spilletid: 104 min.

Handlingen i filmen foregår over noen få uker vinteren 1944. Elleveårige Julien er en av mange barn av velstående parisiske familier som sendes på internatskole på landet, sånn for sikkerhets skyld under en kritisk fase av andre verdenskrig. Han hater å måtte gi avkall på sitt privatliv og sine privilegier, og må ufrivillig friste en tilværelse sammen med andre gutter på internatskolen, hvor ingen har eget rom men må sove sammen på en svær sovesal. Indrejustisen blant guttene er beinhard, og her er det ikke plass for pingler. De blir i så fall lett offer for trakassering.

Julien har problemer med å tilpasse seg i begynnelsen, og plages av episoder med sengevæting, som han forsøker å skjule så godt det lar seg gjøre. Det skal lite til for å bli gjort til latter blant guttene, og alle prøver så godt de kan å spille at de er tøffere enn tøffest.

En dag ankommer Jean Bonnet. Han er nokså sky og går mye for seg selv. Det som imidlertid skinner gjennom er at han er meget begavet i nær sagt alle fag, og at han i tillegg er en meget habil pianospiller. Julien er svært nysgjerrig på Jean, og denne nysgjerrigheten trigges ytterligere av at Jean svarer nokså svevende de gangene han spør ham om familien hans. Julien finner etter hvert ut at Jean egentlig heter Jean Kippelstein og er jøde. Etter først å ha tatt avstand fra ham fordi det er lite populært å være flink, oppstår det under tiden sterke vennskapsbånd mellom de to guttene.

De velstående guttene på skolen selger matvarer de får hjemmefra til kjøkkenhjelperen, som selger disse varene videre på svartebørsen. På den måten sper han på sin nokså tarvelige lønn, og får råd til å holde seg med en kjæreste. En dag blir han imidlertid tatt, og i den forbindelse mister han jobben. For å slippe å bli stående fullstendig på bar bakke, ser han ingen annen utvei enn å alliere seg med nazistene. Det skal bli skjebnesvangert for Jean Kippelstein og en liten håndfull jøder som skolens rektor har holdt skjult for tyskerne ... At kjøkkenhjelperen i det hele tatt kjenner til at det befinner seg jøder på skolen, skyldes en uskyldig kommentar fra Julien ved en tidligere anledning.

Denne prisbelønte filmen
 er basert på Louis Malle´s egne traumatiske opplevelser fra andre verdenskrig. Filmen anses som en av Malle´s viktigste og mest verdsatte filmer. Malle rakk å lage om lag 20 filmer før han døde i 1995, og fra før av tror jeg at jeg kun har sett Damage - også det en film av ypperste klasse. "Au revoir, les enfants" er selvfølgelig nevnt i "1001 filmer du bør se før du dør", og her er nettopp filmens selvbiografiske trekk trukket frem.

De katolske internatguttene har knapt skjønt alvoret bak antisemittismen før det er for sent, og den dagen Jean og de andre jødiske guttene hentes av Gestapo blir skjellsettende for all fremtid. Så skjellsettende at Malle for egen del laget dette mesterverket av en film og sånn sett udødeliggjorde sin egen historie. Guttene spilte sine roller helt ut til fingerspissene troverdig, og filmen viser også hvilket eksentrisk miljø som dannet seg på den isolerte skolen, hvor kun flyalarmene bidro til å bryte de daglige rutinene. Dette er en film som gjorde et sterkt, sterkt inntrykk på meg! Jeg må også nevne at nydelige 
Irène Jacob dukket opp i en liten birolle som pianolærerinne. Hun debuterte faktisk i denne filmen. Jeg synes filmen fortjener terningkast fem. Et sterkt et ...


Avskjedsscenen mellom Julien og hans mor
Jean Bonnet, den nye gutten i klassen
På sovesalen
Et tyskokkupert Frankrike
Jean Bonnet hos pianolærerinnen Davenne

søndag 6. november 2011

Åge Grønning: "Og stjernens navn er Malurt"

Spennende om myte-omspunnet stjerne


Utgis i november/ desember 2011
Forlag: Bokforlaget Publica
Antall sider: 320
Boka er mottatt fra forfatteren

Denne boka kommer først ut i november/desember i år, og jeg har fått den tilsendt fra forfatteren. Tidligere har jeg nemlig omtalt hans debutbok "Sannheten", som er en satirisk roman om Jehovas v
itner.

Handlingen i "Og stjernens navn er Malurt" er lagt til Bergen, så da jeg reiste av gårde til Bergen torsdag ettermiddag, falt det nokså naturlig å plukke den med seg i forbifarten. Allerede mens jeg satt på Gardermoen og ventet på flyavgang til Bergen, var jeg godt i gang med boka, som omhandlet en hel masse kjente steder; Torgallmenningen, Ole Bulls Plass, Wesselstuen etc., etc.  Nostalgisk for meg som har bodd i denne byen i syv år av mi
tt liv ...

I første kapittel introduseres vi for Viggo Østvold, som en kort stund opptrer som jeg-person i boka. Nokså snart skifter perspektivet til "han", og dermed kan vi også følge de andre personene i boka, uten at Viggo er med. For noen år siden studerte Viggo juss uten å avlegge noen form for eksamen. I stedet endte han opp som sjåfør i Posten, og der har han blitt siden. Mens han står og blar i en bok om en myteomspunnet stjerne i en bokhandel, støter han plutselig på Britt Hovden, en kvinne han møtte på et Qi Gong-kurs for mange år siden. Allerede den gangen følte han seg tiltrukket av henne, men han turte vel egentlig aldri å gjøre noe fre
mstøt.

Møtet med Britt skal vise seg å bli et vendepunkt i Viggos liv. Fra å ha levd et heller anonymt og nokså alminnelig liv, snus det meste på hodet i tiden som kommer. Britts far døde for en tid tilbake, og blant etterlatenskapene hans kom Britt over et dokument som har med rikets sikkerhet å gjøre. Det var aldri meningen at hennes far skulle få tilgang til dette dokumentet, og dette kostet ham antakelig liv
et.

På tross av alle forholdsregler Britt tar i sitt møte med Viggo, går det nokså raskt opp for dem at de holdes under oppsyn og forfølges fra flere kanter, men av hvem? At det hele har med Planet X og en nært forestående kataklysme (stor global katastrofe) å gjøre, som det i første omgang er mayaene som har spådd skal skje i slutten av 2012, er imidlertid rimelig sikkert. Videre at noen få utvalgte er prioritert å skulle bli reddet, mens resten av befolkningen mest sannsynlig går den sikre død i møte ... Og at det er av største viktighet for myndighetene å forhindre at dette kommer ut ... Dermed starter en jakt på liv og død. Har de i det hele tatt en sjanse til å unns
lippe?

Boka er spennende og plottet svært interessant. Særlig fordi det meste er forankret i virkelige hendelser, men dog fortolket på en annen måte enn det vi er vant til. Som at klimakrisen er en bløff og at årsaken til ekstremværet vi har blitt vitne til i de senere årene, er en planet på vei mot jorda og ikke global oppvarming. Og at det ligger en skjult plan bak oppbygging av ulike matvarelagre rundt forbi, bl.a. på Svalbard ... Selv om boka er på over 300 sider, tok det meg mindre enn 1 1/2 døgn å lese denne boka - selv om jeg samtidig var meget opptatt og egentlig ikke hadde særlig mye tid til å lese. Jeg måtte lese videre! Boka var virkelig spe
nnende!

Det som imidlertid trekker helhetsinntrykket av boka ned, er det språklige. Boka kunne ha tjent på at det hadde vært lagt mer arbeid ned i en språkvask. Nå er nok jeg i overkant pirkete når det gjelder det språklige, og det er slett ikke sikkert at særlig mange vil irritere seg over de samme tingene som jeg gjorde. En ting er at det bommes på bruk av "da" og "når", men det som kanskje var enda mer irriterende var en tidvis overdreven bruk av enkelte adjektiver og metaforer. F.eks. brukes begrepet paradigmeskifte i så mange sammenhenger at ordets egentlige betydning mister sin kraft. Setninger som "Han begynner å betvile sterkt hele oppdraget" er heller ikke gode. Videre blandes bruken av presens og fortid - ofte i samme avsnitt. Her burde forfatteren ha bestemt seg for om han ønsket å skrive i det jeg pleier å betegne som dramatisk presens, hvor vi som lesere nærmest sitter på skulderen til hovedpersonen og er med i handlingen, eller om han ønsket å skrive i fortid, slik de fleste forfattere foretrekker (antakelig fordi dette er en
klest).

Når jeg skal bedømme boka under ett, hvor altså handlingen trekker opp, mens det språklige trekker ned, pleier dette å bli en vurdering mellom terningkast tre og fire. Dette er for øvrig en bok lesere med sans for mystikk og konspirasjonsteorier kan komme til å trykke til sitt bryst!



Åge Grønning

tirsdag 1. november 2011

"Alle årets dager" (Regissør: Alain Corneau)

Historisk drama fra 1600-tallets Frankrike


Innspilt: 1991
Originaltittel: Tous les matins du monde
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean-Pierre Marielle (Monsieur de Sainte Colombe), Gérard Depardieu (Marin Marais), Anne Brochet (Madeleine), Guillaume Depardieu (den unge Marin Marais), Carole Richert (Toinette)
Spilletid: 110 min.
Vinner av syv Oscars!

Marin Marais (f. 1656 d. 1728) var en kjent fransk komponist og cellist, som gikk i lære hos mesteren Monsieur de Saine-Colombe i en kort periode av sitt liv. Denne filmen handler bl.a. om hvordan det gikk til at han ble tatt opp som elev hos den sky einstøingen og cellist-mesteren de Sainte-Co
lombe.

Den dagen Monsieur de Sainte-Colombe mistet sin kone, sluttet han å bry seg om hva som skjedde rundt ham. Han mistet interessen for det sosiale liv, og hadde det ikke vært for døtrene Madeleine og Toinette, hadde han nok for alltid meldt seg ut av samfunnet for øvrig, kun oppslukt av sin cello fra morgen til kveld.

Fordi de Sainte-Colombe øvet på sin cello absolutt hele tiden, ble hans evner til å traktere dette instrumentet helt emminent. De få gangene han holdt konserter, kom folk fra fjern og nær for å høre hans vakre spill. Forsøk fra Ludvig XIV på å få ham til hoffet, mislyktes hver gang. Etter hvert lærte han døtrene sine å spille cello, og de tre - faren og hans døtre - holdt konserter en gang for hver årstid.

En dag dukker den unge Marin Marais opp hos mesteren. Han har blitt kastet ut av et guttekor fordi han har kommet i stemmeskiftet og ikke lenger duger til å synge sopran. Nå ønsker han å lære å spille cello av den store mesteren. Imidlertid avviser mesteren ham i første omgang, fordi han ikke er interessert i å lære opp en som kun har ett mål for øye: å underholde kongen av Frankrike ved hans hoff. Dersom han skal ønske å lære ham opp, må han være genuint opptatt av musikken og den alene. Etter mye om og men blir imidlertid Marais tatt opp som elev av mesteren, og de to utvikler et spesielt forhold. Hadde det ikke vært for at Marin Marais kaster sine øyne på mesterens døtre - i første omgang Madeleine - ville dette samarbeidet antakelig har endt mer fredfullt enn hva det gjorde ... Til slutt må nemlig Marin Marais velge mellom en karriere som musiker og kjærligheten.

Filmen er basert på en del av Marin Marais livshistorie, dvs. i all hovedsak i den perioden hvor han gikk i lære hos mesteren de Sainte-Colombe. I første rekke er dette en stemningsfull film full av vakker musikk og estetikk. Like fullt var den noe langtekkelig og tidvis faktisk kjedelig. Jeg får ikke helt tak på hva det var jeg syntes ikke fungerte helt. Kanskje var det alle de undertrykte følelsene som aldri kom helt til overflaten. Selv romansen mellom den unge Marin Marais og Madeleine manglet gnist, til tross for at Guillaume Depardieu som altså spilte komponisten som ung mann, var vidunderlig skjønn, og Madeleine tilsvarende henrivende vakker. Marin Marais den eldre - spilt av Gérard Depardieu - var i grunnen bare livstrett og fjern. Det eneste som så ut til å fungere i hans liv til slutt, var hans evne til å trylle frem de vakreste toner fra sin cello. Så mange forventninger, så mange unge liv som på mange måter bare ebbet ut uten å bli forløst på noe vis ... Denne filmen hadde jeg mange forventninger til, både pga. alle Oscar-statuettene den har vunnet og pga. skuespillerne, men jeg ble dessverre skuffet. Her blir det terningkast fire



Den store cellist-mesteren lærer sin datter Madeleine å traktere celloen
Guillaume Depardieu som Marin Marais den yngre
Det oppstår en romanse mellom Madeleine og Marin Marais
Gérard Depardieu som Marin Marais den eldre

Populære innlegg