Kjell Askildsen: "Vennskapets pris"

Novelle-mesteren er tilbake igjen!

Kjell Askildsen (f. 1929) er novellemesteren fremfor noen innenfor norsk litteratur! Personlig har jeg riktignok Frode Grytten som min store norske novelle-helt, men ikke veldig langt bak kommer Kjell Askildsen. Jeg har flere av bøkene hans i min boksamling.

Askildsen debuterte med novellesamlingen "Heretter følger jeg deg helt hjem" i 1953. Han var da 24 år. I løpet av sin over 60 år lange forfatterkarriere har han utgitt 16 bøker (i alle fall dersom Wikipedias bibliografi er oppdatert) - i det alt vesentlige novellesamlinger. Det er ikke veldig mye dersom man sammenligner ham med andre nålevende forfattere. Da han i år kom ut med novellesamlingen "Vennskapets pris", var det 19 år siden forrige utgivelse. I mellomtiden har det riktignok kommet flere utgivelser - blant annet "Samlede noveller" i 1999 og "Alt som før - Noveller i utvalg" i 2005 - men dette er nyutgivelser av gammelt stoff. Novellene i "Vennskapets pris" er skrevet i perioden mellom 1998 og 2004. 

Det som kjennetegner Kjell Askildsens noveller er ordknapphet eller minimalisme. Jeg siterer fra Wikipedia:

"Askildsen har skapt en særegen stil innen den norske novelletradisjonen og har, etter utgivelsene på 1980-tallet, fått ry som en av de fremste norske forfatterne innen sjangeren gjennom tidene. I begynnelsen av forfatterskapet var det særlig Hemingway-skolen med sin karakteristiske, kjølige ordknapphet som inspirerte ham. Senere utviklet han seg gjennom den franske nyroman-tradisjonen. På 1980-tallet utviklet han sin helt særegne stil: ordknapp, nøktern og urovekkende med de store livsspørsmål som tema."

Novellesamlingen "Vennskapets pris" består av 12 noveller, og de fleste av disse har mannsnavn - som "Konrad T.", "Willy Hassel", "Georg", "Gerhard P." osv. Dersom det ikke hadde vært for Askildsens novellesamling "Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten", ville jeg ha fått assosiasjoner til Dag Solstad. 

I den grad man kan si at novellene har et fellestrekk, så er det at de handler om møter mellom mennesker. Sånn sett er tittelnovellen "Vennskapets pris" nokså dekkende for tematikken i denne samlingen. Et annet trekk er at fortid møter nåtid. Det ligger noe der i fortiden som kommer frem i møtene med menneskene som befolker novellene. Hovedpersonene er jevnt over sære eller ensomme eller helst begge deler. Og de drikker. Og lyver. Uansett hva som skjer, er det ikke særlig plass til å dvele ved sympatiske følelser. Snarere fremkaller noen av scenene en trang til å le fordi flere av situasjonene har et komikkens skjær over seg. Mest av alt er det hovedpersonens klossethet i forhold til sosiale settinger som er årsaken til dette.

I et minimalistisk språk maner Askildsen frem nokså kalde møter, der det gjerne oppstår kjedelige situasjoner hvor det er naturlig å ønske seg langt bort, uten at det er mulig å slippe fra. Mens jeg leste enkelte av novellene kjente jeg på et ubehag. Ubehaget er en konsekvens av at mennene i novellene mangler evnen til å kommunisere med sine omgivelser. De kommer ikke på de "riktige" forløsende ordene, de ordene som kunne ha gjort møtene annerledes. Vi aner også at det bak tilsynelatende beherskede fasader, koker av følelser. Og da snakker vi ikke om glede, men først og fremst om gammelt nag og det som kort og godt er dekkende under begrepet "ugreie" følelser". Følelsene slippes sjelden ordentlig løs, ikke annet enn i små, små drypp. 

Jeg opplevde at kvaliteten på novellene var noe sprikende. På sitt beste er Askildsen helt genial, og selv må jeg nok innrømme at det var de lengste novellene som falt mest i smak. Tittelnovellen "Vennskapets pris" og "Konrad T" var dem jeg likte best, mens 2-3 av de øvrige knapt gjorde inntrykk i det hele tatt. 

Ubehaget berører noe eksistensielt i oss mennesker, og evnen til å fremkalle en slik sinnstilstand ved hjelp av få, presise ord, er nettopp det som gjør at disse novellene hever seg høyt over det meste som skrives av noveller i dag. Kjell Askildsen er en språkets mester!

Selv om novellene i "Vennskapets pris" holder en noe ujevn kvalitet denne gangen, gjør de beste novellene den vel verdt å få med seg! For en leser som ønsker å være oppdatert på noe av det viktigste som skjer innenfor norsk litteratur, er novellesamlingen et must! Terje Holtet Larsens oppleserstemme passet perfekt til novellene!

Utgitt: 2015
Forlag: Oktober forlag (i papir)/Lydbokforlaget (lydbok)
Spilletid: 1 t 42 min.
Oppleser: Terje Holtet Larsen 
ISBN: 978 82 495 1598 1 (papir)
ISBN:  9788242162830 (lydbok)
Boka har jeg mottatt fra forlaget. 

Kjell Askildsen (Foto: Nils Petter Lotherington -
lånt av forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 2. november 2015 - Historisk comeback for Kjell Askildsen - Kjell Askildsen eier en helt egenartet evne til å skrive frem lavmælt spenning mennesker imellom, sylskarpt presise og ofte kammerspillaktige historier som treffer deg med ubarmhjertig sikkerhet.
- NRK v/Leif Ekle - 30. oktober 2015 - Den gamle mester - Det er umulig å tenke «Kjell Askildsen» uten samtidig å tenke «språk». Askildsens setninger er av det slaget som, uansett hvor enkle og kortfattede de er, kan romme små verdener av innhold og mening.
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 28. oktober 2015 - Askildsens magi - Det er kommunikasjon som går i stå, og det er samtaler som flyter ut i ingenting. Som i tittelnovellen «Vennskapets pris», der to menn som en gang for mange år siden var gode venner, møtes på nytt. De oppdager at de ikke lenger har noe særlig å snakke om, men at den ene av dem bærer på et gammelt nag. Det hele er tatt på kornet, minimalistisk, stramt og ubarmhjertig.
- Dagens Næringsliv v/Mina Ghabel Lunde - 19. august 2015 - Men det er ikke mer å si! - Intervju med forfatteren - Jeg bruker like lang tid på en novelle som en annen forfatter bruker på en roman, sier Askildsen, som mener de hittil uutgitte tekstene føles slik i dag som de gjorde da han først skrev dem. Han er fornøyd med at de utgis.
- Jeg er veldig glad for det som skjer nå, veldig glad. Det blir et forlenget punktum.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 30. oktober 2015 - Tilbake i Askildsens univers - Flere av fortellingene i «Vennskapets pris» handler om middelaldrende menn som opplever noe fullkomment trivielt, gjerne at de ser en person gå forbi som de har sett gå forbi tidligere, enten i samme retning eller motsatt vei. At Askildsen fascinerer og tiltrekker så mange lesere skyldes i hvert fall delvis at han makter å gjøre slike situasjoner interessante. Vi har alle heftet oss ved uvesentligheter, men det er ikke gjenkjennelsen som er drivkraften. Hovedpersonene opplever ikke noen større epifanier, i høyden føler de seg kanskje vagt oppskjørtet eller så tar de seg en ekstra halvliter. Allikevel blar leseren om som om det var en krimroman.
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 31. oktober 2015 - Kjell Askildsen med nydelig og rått comeback - Ikke alle novellene er helstøpt og avrundet på klassisk Askildsen-vis. De kan bli liggende i grenselandet mellom det gåtefulle og uferdige. Men alle disse tekstene har noe ved seg, og på sitt beste lever boken opp til Askildsens egen høye standard. Den utfyller forfatterskapet og gir nye nyanser til helt sentrale motiver.
- Tine sin blogg - 21. november 2015 - Innfallsvinklene er veldig forskjellige, og det er fantastisk at han greier å si så mye med så få ord. Noen historier føles litt ubehagelig, mens andre er snodig. Vi er innom erotikk, ensomhet og løgn og bedrag, så jeg opplevde denne samlingen som variert, selv om novellene har den samme grunnfølelsen.
- Ebokhylla mi - 19. november 2015 - Jeg forstod ikke hvor Askildsen ville med denne novellesamlingen, jeg - som i utgangspunktet er veldig glad i forfatteren. Jeg fant svært få poeng med hver av novellene, og som samling totalt sett så gav de meg svært lite. Dessverre. Askildsen skriver likevel særdeles godt. Også disse novellene har en språklig kvalitet som langt overgår de fleste. Men de grep meg ikke.

Isaak Babel: "Fortellinger fra Odessa"

En sjelden perle av en bok!

Historien om Isaak Babel (f. 1894 i Odessa, d. 1940 i fangeleir) er minst like fascinerende som hans bøker. Han var både journalist, dramatiker og novelleforfatter, og ble i sin tid hyllet som "den russiske jødedommens største prosaforfatter", kan man lese på Wikipedia. 

Babel, som var av jødisk avstamning, vokste opp i Moldavanka i Odessa, og overlevde med nød og neppe pogromen i 1905. Mange jøder ble myrdet, og familien hans kom seg unna takket være noen kristne naboer som skjulte dem mens dette pågikk. Forholdene som ble jødene til del var vanskelige. De jødiske kvotene på skolene var små (5 %), og for å komme inn måtte man gjerne være både best og kunne bestikke de rette folkene. I godt voksen alder kom han i konflikt med de russiske myndighetene, og etter tortur tilsto han at han var spion og var medlem av en terroristorganisasjon. Han ble derfor dømt til døden. Drøyt ti år etter ble han renvasket. I mellomtiden hadde mange av skriftene hans blitt konfiskert og dessverre ødelagt. 

Fra bokas forord, ført i pennen av Knut Andreas Grimstad:

" ... Han fikk god skolegang, til tross for at tsarregimet opererte med strikte prosentkvoter for jødisk ungdom til offentlige læresteder. Han studerte engelsk, tysk og fransk, og var særlig inspirert av Maupassants fortellinger. Babel debuterte som attenåring med Gamle Sjlojme (1913). Her tar han opp et kontroversielt tema i samtiden, nemlig tvungen konvertering til kristendommen: De 86-årige tittelhelten tar heller sitt eget liv enn å forsake sin mosaiske tro. Fra første stund skrev Babel om jøder med kløkt, humor og varme, men identifiserte seg nok mest med å være odessit, et barn av den sørlige svartehavsbyen med "heftig duft av akasietrær og en måne fylt med urokkelig, uimotståelig lys som skinte over det mørke havet". (side 7-8)

"Fortellinger fra Odessa" utkom opprinnelig i 1926. Den norske utgaven inneholder dessuten "Historien om mitt dueslag", som utkom i 1925, og som er en samling av hans barndoms- og ungdomsfortellinger (selvbiografisk). Handlingen er lagt til Odessa på begynnelsen av 1900-tallet. 

I "Fortellinger fra Odessa" møter vi blant annet Benja Krik, selveste Kongen blant jødene i Odessa, og ellers et rikholdig persongalleri. I dag ville vi nok ha kalt Benja Krik torpedo, tyv og utpresser, men Benja sørget også for en slags orden i galskapen. Man satte seg ganske enkelt ikke opp mot ham, uten at det fikk store konsekvenser. Brutale scener skildres, som foranledningen til at han ble Sender Eikhbaums svigersønn. En historie som handler om en mann som ikke lot seg utpresse, og som det kunne gått riktig ille for dersom han ikke hadde hatt en vakker datter ...

"Det ble tent ti flammende stjerner i fjøsgården til Eikhbaum. Benja slo løs låsen til uthuset og begynte å leie ut kuene, en etter en. Der sto en kar med kniv og ventet på dem. Med ett slag veltet han kua og plantet kniven i kuhjertet. Faklene blomstret som flammeroser i blodet som fløt på bakken, og det hørtes skudd. Det var Benja som skjøt for å skremme vekk budeiene, som var kommet løpende ut fra fjøset. Etter ham var det også noen av de andre bandittene som skjøt i luften, for om de ikke skjøt i luften, kunne de komme til å drepe et menneske." (side 19)

Mens det så som verst ut - "i den skrekkelige natten" - kom datteren til Eikhbaum, Tsilja, springende ut på tunet, iført en utringet bluse. Benja Krik forelsket seg sporenstreks i henne, og dermed var angrepet over. "Og Kongens seier ble hans nederlag." 

Så skildres en bryllupsreise så lidenskapelig - både hva gjaldt "overdådig mat og kjærlighetssvette" - og "alle de edleste smugervarer, alt jorden er berømt for fra ende til annen", deriblant "langreist vin som varmet i magene, fikk beina til å svaie søtt, gjorde hjernene omtåket og fremkalte rap rungende som kallesignal fra en krigstrompet" ... 

Rent språklig minner fortellingene mer om eventyr enn om tradisjonell roman-fiksjon, men som leser skjønner vi at Babel har fanget noe svært autentisk fra jødeghettoen i Odessa, før de berømmelige russiske pogromene begynte. Et blomstrende liv, der visse hierarkiske regler gjelder innenfor ghettoen, skildres, og det med et slikt blomstrende språk som likevel aldri tipper over i det klisjefylte.

I "Historien om mitt dueslag" møter vi forfatteren selv, der han skildrer egen barndom og oppvekst i Odessa. 

"Som gutt var jeg en riktig løgnhals. Det kom av lesingen. Jeg hadde til stadighet en flammende fantasi. Jeg leste i skoletimene, i friminuttene, på hjemveien, om natten - under bordet, der jeg gjemte meg bak duken som hang ned til gulvet. Jeg satt med en bok og gikk glipp av alt som skjedde i denne verden . Det å skulke timen og dra ned til havna, se biljardspillet starte i kaffehusene på Grestjekaja-gayen eller bade på Lanzjeron-stranden. Jeg hadde ingen kamerater. Hvem ville vel ha lyst til å være sammen med en slik person?." (side 142)

Vi følger forfatteren gjennom hans oppvekst, og dette er samtidig historien om Russland og dets behandling av sine jøder. Det er historien om en brutalitet og en vilkårlighet så ille overfor et helt folk, som etter hvert ikke så noen annen råd enn å flykte til Vest-Europa i tiden rundt og etter den russiske revolusjon. Historien om den nygifte paret som håper på å komme seg unna med toget fra Kiev, og som opplever at mannen får skutt ansiktet sitt i stykker, er så hjerterått at jeg hadde problemer med å lese videre. 

I etterordet skriver oversetteren følgende:

"Isaak Babel var selv jøde, og det jødiske miljøet i Odessa på Babels tid var stort og markant. Bydelen Moldavanka, dit handlingen i Fortellinger fra Odessa ofte er lagt, var særlig preget av det jødiske innslaget i befolkningen. Her var jordbrukere, vognmenn, handelsfolk og bankdirektører, og også banditter som levde av smugling. I det nevnte essayet "Odessa" gir Babel jødene æren for "den atmosfære av letthet og klarhet som omgir Odessa". Babel har selv bidratt til mytologien omkring Odessa, som går ut på at det i byen finnes en egen måte å snakke på og en egen humor." (side 214)

Fortellerstemmen i boka er svært særegen og unik. Samtidig kjenner jeg igjen den jødiske humoren fra bøker til forfattere som Isaac B. Singer, selv om han kanskje var mest kjent for sine forviklingskomedier i spennet mellom den gamle og den nye verden. Forfølgelse av jøder i Russland skriver for øvrig også Bernard Malamud om i den fantastiske boka "Mannen fra Kiev", en bok som dessverre nesten har forsvunnet i glemselen og ikke lenger er å få tak i på norsk (forstå det den som kan). 

Jødenes plass i Odessa tilhører en forgangen tid i historien, og nettopp derfor er bøker som "Fortellinger fra Odessa" så viktige. Her får vi nemlig kontakt med fortiden, en fortid som ville ha vært glemt dersom det ikke hadde vært for litteraturen ... Historiene - kanskje særlig dem vi får høre om i "Historien om mitt dueslag" - gjorde sterkt inntrykk på meg! Samtidig vil jeg understreke at det krever en del av leseren som skal pløye gjennom disse fortellingene, særlig bokas første del, og noen av historiene måtte jeg rett og slett lese et par ganger før jeg skjønte sammenhengene. Det ble mange navn å holde styr på,  og det var faktisk viktig hele tiden å få med seg hvem som var hvem. Det var først og fremst persongalleriet som ga meg følelsen av at boka var litt vanskelig tilgjengelige - ikke det andre. 

"Fortellinger fra Odessa" er en sjelden perle av en bok! Enhver bokelsker med respekt for seg selv bør sørge for å få denne med seg! 

Utgitt i Russland: 1925/1926
Originaltittel: Odesskije rasskazy og Istorija moej golubjatni
Norsk utgave: 2014
Forlag: Oktober forlag
Oversatt fra russisk: Marit Bjerkeng
Antall sider: 222
ISBN: 978-82-495-1342-0
Boka har jeg fått fra forlaget

Isaak Babel (Foto: Ukjent)

Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 20. januar 2015 - Babelsk harmoni - Babels fortellinger fra havnebyen Odessa (som nå ligger i Ukraina) har tålt tidens tann forbausende godt, og må sies å være små mesterverk i den edle kunsten å skrive levende fortellinger. Forunderlige hendelser og merkverdige skikkelser skrives frem med en helt særegen språklig følsomhet, noe som får historiene til å virker spontane, nærmest unnfanget «i øyeblikket».
Fortellingene er vittige og fulle av lidenskap, og det er lett å forstå at jødiske Isaak Babel i dag blir regnet som en av de aller største forfatterne fra mellomkrigstiden.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Mokhtar Barazesh: "Den innbilte fristelse til lykke"

En fortellerstemme fra Iran

Om forfatteren:

Mokhtar Barazesh (f. 1964) er aserbajdsjaner fra Iran, og akkurat dette var faktisk årsaken til at jeg plukket med meg boka da jeg tilfeldigvis kom over den i en bokhandel. Lite fremstår som mer spennende enn å få innblikk i andre kulturer, synes jeg. 

Forfatteren kom til Norge sammen med sin familie i 2001. I dag er han norsk statsborger og arbeider som morsmålslærer i kommunene Røyken og Bærum. Han  skriver om politikk og menneskerettigheter i iranske og aserbajdsjanske nettaviser og står også ansvarlig for blogger på norsk, tyrkisk, aserbajdjansk og persisk, kan jeg lese på bokas smussomslag.

Om novellesamlingen "Den innbilte fristelse til lykke":

Novellesamlingen består av fire noveller, tre av dem med handlingen lagt til Iran, tidsmessig etter den iranske revolusjonen, mens handlingen i den siste foregår i Norge. Samtlige noveller belyser hver på sitt vis ulike sider ved prestestyret, og de konsekvenser dette har for dagliglivet til menneskene som bor i Iran, og for dem som har valgt å flykte. I og med at det ikke er så mange år siden forfatteren selv bodde i Iran, går jeg uten videre ut fra at han har inngående kjennskap til det iranske samfunnet. 

 I novellen "Den grønne druen" skildres livet til ungjenta Sima, som nettopp har mottatt et brev fra kjæresten som har slått opp. I dette samfunnet er det imidlertid forbudt å ha en kjæreste, i alle fall uten foreldrenes vitende og vilje, og er det noe moralpolitiet slår alvorlig ned på, så er det umoral eller mistanke om sådan. Brevet fra eks-kjæresten - i den grad man egentlig kan snakke om et forhold som fortrinnsvis har bestått av telefonsamtaler - inneholder tegningen av en grønn drue. Da brevet blir oppdaget og beslaglagt av læreren, er det denne druen de er opptatt av. 

"Den grønne druen? Hva kunne den bety? tenkte Sima. - Hvis du ikke forteller oss hva den grønne druen betyr, vil alt bli vanskelig for deg, hadde Søster Rektor sagt med en truende tone. 

Sima forsto at situasjonen hennes var alvorlig.

Kanskje Nasrin kunne vite noe om den grønne druen? Men etter dagens hendelse på Søster Rektors kontor var Sima blitt usikker. på om Nasrin fortsatt ville holde kontakt med henne. Hun husket godt hva som hadde skjedd etter at elevvaktene på skolen fant et bilde av Rambo i skriveboken hennes og hun fikk en skriftlig advarsel fra skolen: Nasrin trakk seg unna.

Søster Rektor hadde sagt: - Skammer du deg ikke? At du som går i første videregående leker med slike bilder?" (side 15-16)

Brevet får helt fatale konsekvenser for Sima i et samfunn der staten blander seg inn i alt, også i den mest private delen av livet. Det går på verdigheten løs. Hvilken fremtid har hun etter dette?

Den neste novellen - "En uferdig histories lengsel" - er etter min mening den beste i samlingen. Den handler om en familie som i sin tid ble splittet den gangen grensen mellom Iran og Aserbajdsjan ble lukket. Nå ryktes det at grensen skal åpnes igjen, og dermed våkner et dyptfølt ønske om å få se igjen gamle slektninger. Slektninger som familiefaren er overbevist om er i live fremdeles ... 

" ... hvordan skulle vi fortelle at ingen i hans familie hadde overlevd på den andre siden av havet.

Far levde i en verden av falske drømmer. Vi visste, men han var uvitende, eller ville ikke vite ..." (side 51)

I tittelnovellen - "Den innbilte fristelse til lykke" - møter vi en ung mann som kurtiserer en kvinne - blant annet ved å sende henne parfyme hun ikke bruker. Det er ikke lett å finne tid og anledning til å være sammen på tomannshånd. 

"Ingen av oss våget å komme for nær, eller snakke sammen. Jeg ønsket ingen problemer. Vi var lykkelige om dagen, om natten tenkte jeg på hvor ulykkelig vår lykke var.
- Legg fra deg hijaben, sa jeg.
Hun reiste seg fra sengen. - Hva er det med hijaben min? sa hun surt.
- Jeg vil se håret ditt!
Hun hadde sittet på stolen med manteauen og hijaben på. Da hun la seg i sengen, var hun fremdeles fullt påkledd. Jeg kysset en ung, vakker kvinne kledd i kappe og skaut." (side 79)

Den siste novellen - "Frosne blomster" - handler om en liten familie som har flyktet fra Iran til Norge. Deler av handlingen er om datterens drøm om en sykkel, men mest av alt handler dette om en familiefar som nesten går til grunne fordi han ikke kan jobbe pga. skadene han er pådratt etter tortur. Mens kona og datteren viser alle tegn til trivsel og integrering ... Til slutt går det ikke lenger, og paret skilles. 

Fellesnevneren for samtlige noveller er at dette er sterke historier. Sterke og interessante historier, som det er viktig at noen forteller! Samtidig tenker jeg at disse historiene hadde gjort seg best som dokumentar. Jeg fant dessverre ikke så mange litterære kvaliteter ved tekstene. For eksempel mangler novellesamlingen de kvaliteter jeg i sin tid fant hos den pakistanske forfatteren Daniyal Muenuddin i hans novellesamling "Andre rom, andre undere". Den novellesamlingen var til gjengjeld helt brilliant! 

Samtidig må jeg si at jeg synes det er spennende at mennesker fra andre deler av verden, som har bosatt seg i vårt land av ulike årsaker, skriver på norsk og utgir bøker i Norge! Det har flere gjort før ham, blant annet Daniyal Muenuddin, og flere kommer det garantert etter hvert!

Jeg er en leser som liker at alt ikke beskrives helt ut, at det er noe undertekst og at noe overlates til leserens fantasi. Jeg leter også etter vakre setninger, setninger med et fortettet meningsinnhold, setninger som gir rom for tolkning og som ikke serverer alt rett ut. Innimellom glimter Mokhtar Barazesh til, som i sistnevnte sitat som jeg har hentet fra novellen "Den innbilte fristelse til lykke". Her gir teksten meg noen bilder og gjør noe med meg som leser. Samtidig kunne forfatteren sikkert ha gått lenger, skrevet på en måte som hadde gjort mer vondt, hadde vært mer provokativt. Jeg har både lest en hel del bøker og sett en del filmer fra Iran, og i den konteksten opplevde jeg vel også at det fremkom lite nytt i disse novellene. Når det er sagt ønsker jeg å fremheve at språket er over middels godt, selv om det er enkelt, og at disse novellene helt sikkert har stor verdi for andre som kanskje ikke har lest så mange tekster om Iran. I og med at novellene tar for seg noen ulike aspekter ved det iranske samfunnet, gir de økt innsikt om leveforholdene til vanlige mennesker i Iran. Alt i alt er dette en lesverdig novellesamling, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale, selv om dette ikke er hva jeg vil kalle stor litteratur. 

Mokhtar Barazesh har tidligere utgitt barneboka "Adoptivkyllingen og andungen". Denne boka utkom i 2008. Jeg kjenner ikke til om han har skrevet flere bøker. 

Utgitt: 2010
Forlag: Communicatio 
Antall sider: 117 
ISBN: 978-82-92400-50-0
Boka har jeg kjøpt selv. 

Mokhtar Barazesh (Foto: Kolofon forlag)

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Lars Saabye Christensen: "Stedsans"

Herlig novelle-samling om angrende middel-aldrende menn 

De siste årene har jeg omtalt 11 av Lars Saabye Christensens (f. 1953) bøker på bloggen min. Han har imidlertid utgitt nærmere 50 bøker ifølge Wikipedia! Hvilken annen norsk forfatter kan skilte med noe i nærheten av dette? Det måtte i så fall være Ketil Bjørnstad ... 

Jeg elsker humoren og det burleske eller farseaktige ved figurene i Lars Saabye Christensens bøker! Når Bernhard Ellefsen i sin anmeldelse av "Stedsans" i Morgenbladet 18. oktober 2013 snakker om "Saabyes særinger" og "underfundige skruer" som "skrangler videre i kjent stil", så er dette tatt veldig på kornet! 

"Stedsans"er en novellesamling som inneholder ni noveller. Felles for dem alle er at historiene fanger fra første setning, og at de alle har sluttpoeng som sitter som et skudd når de kommer. Akkurat dette synes jeg noen ganger kan være mangelvare ved samtidsnovellene i dag. Dessuten er novellene befolket med ... ja, noen særinger eller gretne gamle gubber, hvis liv ikke gikk helt slik de hadde sett for seg. En figur går igjen i flere av novellene - forfatteren A.A.

Aller mest fornøyelig fant jeg "Teater" og "Duett" - med "Teater" som den definitive favoritten. Med fornøyelige Kim Haugen som oppleser, måtte jeg høre gjennom novellen flere ganger, mens jeg gledet meg til gjenkjennbare poenger.

"Jeg skulle aldri kjøpt de billettene til premieren på Vildanden, og vi skulle selvfølgelig aldri gått. 

Vi, det vil si min kone Betty og jeg, hadde staset oss opp, ikke mye, riktignok, bare litt, vi tilhørte den skjødesløse adelen, vi ville være fine, men ikke for mye, vi var altså ikke helt staset opp, jeg hadde for eksempel på meg en brun dress fra Wolsey, sort skjorte, åpen i halsen, og de gode, gamle semskede skoene, mens Betty var i kjolen hun fikk sydd hos Pikene bak Slottet da hun fylte førti, jeg tror hun ville vise at den fremdeles passet og det gjorde den virkelig, uansett, vi, i hvert fall jeg, ønsket å gli ubemerket inn i stimen, og de som har øye for slikt, la selvfølgelig merke til oss. Det var jo det som var meningen. Dessuten var det ganske lenge siden vi hadde gått ut samtidig, vi kunne knapt huske sist det hendte. 

Vi drakk en sherry før det ringte inn. Det summet, som man sier om den slags snakk som ikke nødvendigvis skal høres, men som skal fylle ut de negative tomrommene. Forventninger lå i luften, som man også sier. Instruktøren, et østerriksk stjerneskudd, hadde vunnet internasjonalt ry for sine dristige oppsetninger. Han børstet støv, het det seg. Støv? Var det støv på Vildanden? Burde jeg ikke allerede nå ant uråd? Det ringte for tredje gang, borgerskapets, altså vår, forsinkede skoleklokke. Så mye kan jeg si at vi endelig, etter mange års åndelig og politisk forvirring, nærmest for en ørkenvandring å regne, hadde kommet ut av borgerskapet og trivdes der. Vi fant plassene våre. Jeg hadde ikke vært snau: midt på første parkett. Jeg visste å slå på stortromme. Betty la hånden på fanget mitt. For en kveld." (side 7-8)

Ja, for en kveld det skulle bli ... Hvilket mareritt! En kveld som skulle ende med at det ble slutt mellom teateret og vår hovedperson. Ja, som til og med skulle sette ekteskapet på prøve ... 

Sånn sett er utviklingen for ekteparet i "Duett" noe tilsvarende, idet åpningsreplikken er at "min kone og jeg skulle aldri begynt med synkronsvømming". Hva gjør man ikke for å tekkes sin ektefelle, for å gjøre noe sammen? Vi møter også ham som "aldri skulle tatt den første drinken på flyet til Australia" (i novellen "Australia"), og han som selvfølgelig aldri skulle ha slått ned julenissen i Apalveien (i novellen "Julaften hovedfag") ... 

"Da julenissen var innen rekkevidde, fikk altså Aleksander Ask omsider en idé. Den var dårlig. Han bykset frem og slo ham ned. Han hadde aldri slått noen før, i det minste ikke ned. Og særlig ikke julenisser. Julenissen knakk sammen og ble liggende der bak snøfonnen, hvor Aleksander Ask selv nettopp hadde ligget. Drakten hadde løsnet. Det var kommet en ørliten sprekk, eller rift, i masken, rett under venstre øye, ellers virket han uskadd, bare bevisstløs. Mannen, som for ikke lenge siden hadde vært julenisse var nå bare en alminnelig mann, sannsynligvis en sliten og ivrig far, kledd i en stripete, dobbeltspent dress og med en sløyfe som lignet en knust rose ... " (side 192)

Kim Haugens noe slepende opplesning, litt livstrøtt og "passe" engasjert, passet godt til novellene.  Samtlige hovedpersoner er nemlig menn som har passert middagshøyden, og som er ensomme fordi de nærmest har ironisert seg bort fra et hvert tilløp til ekte nærvær med andre mennesker og kanskje konene sine i særdeleshet, der sådanne finnes. Videre har alle det til felles at de angrer på et valg de gjorde, noe de gikk med på uten å si stopp i tide. Humoren er tørrvittig, iblandet ordspill og metaforer, og godt over grensen til det gemene i betraktningen av andre menneskene vi møter på underveis.

Selv om ikke alle novellene etterlater et like sterkt inntrykk, mener jeg at samlingen som sådan holder et meget høyt nivå rent litterært. Jeg elsker noveller som har deg i sin hule hånd fra begynnelse til slutt, og hvor slutten er tankevekkende og overraskende fordi den har et poeng. Denne kunsten mestrer Saabye Christensen til fulle! Og når han i tillegg rett og slett fornøyer oss med sitt vidd, må det jo bli bra! Riktig morsomt må han ha hatt det, Lars Saabye Christensen, mens han skrev disse novellene!

Jeg anbefaler virkelig denne novellesamlingen - aller helst som lydbok med Kim Haugen som oppleser! 

Utgitt: 2013
Forlag: Cappelen Damm
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 7 t 39 min. (Papirutgaven har 263 sider)
ISBN: 9788202424718
Lydboka har jeg lånt på biblioteket, og papirutgaven har jeg kjøpt selv.

Lars Saabye Christensen (FOTO: ROALD, BERIT / NTB SCANPIX)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 25. oktober 2013 - Siste skrik fra metaforfabrikken - Det er en ytterst sjarmerende reise han tar oss med på, liksom i utkanten av syttitallet – hvor det ikke nødvendigvis er nødt til å passere et demonstrasjontog mot Vietnamkrigen i bakgrunnen.
Påfallende mange metaforer og refleksjoner er knyttet til minne, erindring og hukommelse i denne novellesamlingen, og det er da han er på sitt aller beste – når han kombinerer metafor med refleksjon.
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 30. september 2013 - Saabye Christensen er en korthistoriens mester, som vet akkurat når en historie skal starte og slutte, gjerne med en overraskende tvist på lur når fortellingen er i ferd med å ebbe ut.
Alle de ni novellene i årets samling starter med «Jeg skulle aldri ha ...». Det handler altså om anger og selvrefleksjon etter uønskede hendelser.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 21. september 2013 - De er påfallende ensartede, hovedpersonene i de ni novellene i «Stedsans». Stort sett litt over middelaldrende og nokså gretne menn, melankolikere og/eller alkoholikere. De fleste har en karriere på hell og et barnløst skrantende ekteskap de prøver å reparere.
Eller — som endetarmslegen i «Duett» formulerer det: «Vi hadde alle den samme historien. Vi skulle gjøre noe sammen. Og nå satt vi her, håpløse og skamfulle menn, som hadde gitt etter og derfra, fra de nedslitte og dårlig vedlikeholdte ekteskapenes kant, kastet oss, bokstavelig talt, ut på dypt vann.»

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

Chimamanda Ngozi Adichie: "Kvelningsfornemmelser"

Knivskarp novellesamling sydende av samfunnskritikk

Chimamanda Ngozi Adichie (f. 1977) har tre romaner bak seg - "Dyprød hibiskus" (2003), "En halvgul sol" (2006) og "Americanah" (2013). Novellesamlingen "Kvelningsfornemmelser" kom i 2009, og inneholder en samling noveller publisert så langt tilbake i tid som 1995 (Granta 95).

Det noe spesielle med Adichie, i tillegg til at hun skriver fantastiske bøker, er at hun er vokst opp i Nigeria, men har vekslet mellom å bo i USA og i hjemlandet sitt. Denne flerkulturelle bakgrunnen hennes er et gjennomgangstema i flertallet av novellene i "Kvelningsfornemmelser", og i hennes siste roman "Americanah" er den et helt sentralt tema. Adichie vet av den grunn mye om hva det vil si å være farget afrikaner i USA, hun har kjent på hverdagsrasismen som er gjemt bak den politisk korrekte USA-kulturen, og hun presenterer i sine noveller også noen baksider ved sin egen kultur. Noe jeg synes er ekstra flott ved hennes forfatterskap, er at hun gjennom å gi en del skjebner et ansikt, synliggjør det flertydige i den afrikanske kulturarven hun bærer med seg fra Nigeria, slik at en del stereotype oppfatninger og fordommer brytes ned. 

"Kvelningsfornemmelser" inneholder elleve noveller, alle med kvinnelige hovedpersoner i sentrum. Etter å ha lest hele novellesamlingen sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatteren på et vis har ønsket å dekke alle situasjoner som nigerianske/afrikanske kvinner kan tenkes å komme opp i.

I novellen "Jumping Monkey Hill" møter vi forfatteren Ujunwa som er så heldig å ha blitt invitert til African Writers´ Workshop, og som ser frem til å bli inspirert mens hun er der. Her møter hun Edward Campbell, som ender opp med å behandle henne på en seksuelt trakasserende måte. Parallelt skriver Ujunwa om en kvinne - Chioma - som befinner seg i en tilsvarende situasjon, og som opplever det nærmest umulig å få jobb dersom hun ikke klarer å finne seg i at arbeidsgiveren samtidig får benytte seg av henne, klå på henne ... 

"Hun skulle ikke ha ledd da Edward sa: "Jeg vil heller at du skal legge deg ned for meg." Det hadde ikke vært morsomt. Det hadde ikke vært morsomt i det hele tatt. Hun hadde hatet det, hatet fliret hans og glimtet av grønnlige tenner og hvordan han alltid så på brystet hennes istedetfor ansiktet, hvordan han for over henne med blikket, og likevel hadde hun tvunget seg til å le som en sinnssyk hyene. Hun satt der med det halvtomme vinglasset og sa: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren og den hvite sørafrikaneren og zimbabweren stirret på henne. Ujunwa gjentok: "Edward ser ustanselig på kroppen min." Kenyaneren sa at det hadde vært tydelig fra første dag at mannen kom til å bestige det flate vaskebrettet av en kone og ønske at det var Ujunwa; zimbabweren sa at Edward ustanselig kastet lystne blikk på Ujunwa; den hvite sørafrikaneren sa at Edward aldri ville se slik på en hvit kvinne, for det han følte for Ujunwa, var begjær uten respekt.

"Dere har merket det alle sammen?" spurte Ujunwa. "Dere har merket det alle sammen?" Hun følte seg underlig sveket ..." (side 111)

I novellen "Ekteskapsarrangørene" møter vi Chinaza som nettopp har kommet til USA sammen med mannen hun har giftet seg med. Ekteskapet er - slik novellens tittel indikerer - arrangert, og de kjenner ikke hverandre. Selv om Chinaza burde være lykkelig over at hennes nye mann er lege og gode greier, skal det snart vise seg at dette ikke er tilstrekkelig for at hun skal bli lykkelig. Ikke bare har mannen hennes skjult at prisen han har betalt for å få opphold i USA har vært å inngå et fiktivt ekteskap med en amerikansk kvinne - ja, det viser seg endog at han ikke har rukket å skille seg ordentlig fra denne kvinnen - i tillegg får Chinanza følelsen av at hun kunne vært hvem som helst. Alt mannen hennes har ønsket seg er en "nigeriansk kone" ... Etter ankomsten i USA går han umiddelbart i gang med amerikanisere henne - som om ingenting ved  henne egentlig holder mål, som om ektemannen tror at han kan tømme alt hun består av ut med vaskevannet, og fylle henne opp med egenskaper han ønsker i henne. Selv navnet sitt får hun ikke beholde. Drømmer brister, og det åpner seg en avgrunn under føttene hennes ... 

I en av novellene følger vi en ung gutt som får litt feil venner, og som blir tatt, og som endres for alltid. I en annen novelle får vi innblikk i en kvinnes skjebne - en kvinne som vinner i green card-lotteriet, og hvis slektninger forventer at hun umiddelbart etter ankomst kommer til å bli rik og kan sende dem alt de ønsker seg. Mens hun så vidt klarer husleien og knapt har penger til mat. Det blir naturlig nok umulig å skrive hjem.

Flertallet av novellene i samlingen holder en svært høy kvalitet, tett oppunder det beste som finnes innenfor novellekunst. Et par av novellene haltet imidlertid noe, uten at de på noen måte skjemmet helheten. Det som for øvrig skiller Adichies noveller fra noe av det jeg oppfatter som mer middelmådige innenfor novelle-genren, er at samtlige noveller handler om eksistensielle spørsmål, viktige spørsmål, helt avgjørende spørsmål. Alle historiene berører og er smertefulle å lese, uten at hun spekulerer i dette eller gjør historiene til tåreperser. Til det er stilen for nøktern og ren. Dette sammen med at hun gjennom novellene belyser ulike sider ved det afrikanske samfunnet, gjør det ekstra spennende å følge denne forfatteren. Hun skriver så godt, så poengtert - og jeg liker måten hun avslutter novellene på. Vi får ikke vite alt, noe henger i løse luften, men vi får noe mer å tenke på. Og nettopp dette gjør at historiene fortsetter å leve i en etter at man er ferdig med å lese. Dessuten er alle kvinneskikkelsene beskrevet som sterke, og dermed bryter hun ned ikke rent få fordommer vi alle har - enten vi liker å innrømme det eller ei. En sterk novellesamling er dette - med knivskarp samfunnskritikk mellom linjene! Les og lær, er min anbefaling!

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Thing Around Your Neck
Utgitt i Norge: 2009
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Mona Lange 
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-05-40308-6
Boka har jeg kjøpt selv.

Andre omtaler av novellesamlingen:

- NRK v/Anne Cathrine Straume - 18. november 2009 - Friskt og fandenivoldsk fra Nigeria

- Aftenposten v/Ingunn Økland - 17. november 2009 - Fryktløse noveller

- Dagbladet v/Thomas Marco Blatt - 30. november 2009 - En hang til å forskjønne etnisk herkomst - Cimamanda Ngozi Adichie har levert en konfliktfylt novellesamling

- Bloggeren Karin på bloggen En verden full av bøker - 24. april 2010 - Ujevn novellesamling: Kvelningsfornemmelser

- Bloggeren Åslaug på bloggen Min bok- og maleblogg - 14. april 2012 - Chimamanda Ngozi Adichie: Kvelningsfornemmelser

Roy Jacobsen: "Det kan komme noen"

Noveller med stor spennvidde!

I forbindelse med samlesningen av Roy Jacobsens roman "De usynlige" og kåringen av den beste norske romanen i 2013 og Bokbloggerprisen, har jeg bestemt meg for å lese flere av Roy Jacobsens bøker. Første bok ut er novellesamlingen "Det kan komme noen", som utkom i 1989. 

Novellesamlingen inneholder 12 noveller. Spennvidden i novellene er stor - alt fra einstøingen Birger Sanda som bor langt utenfor allfarvei og som nekter å flytte derfra på tross av at helsen begynner å skrante ("Steinene"), forfatteren T som forestiller seg at kona får kreft for å klare å skrive om sorg, og som opplever at kona deretter får kreft ("Nesten"), til den nye gutten i klassen som blir mobbet og som overrasker med sine avslørende tegninger ("Tegningene"). 

Roy Jacobsen maler frem autentiske miljøer og troverdige skikkelser i sine noveller. Han utviser stor psykologisk innsikt i flere av personskildringene sine, og jevnt over - men med enkelte unntak - er novellene sterke og solide rent litterært. Ofte med fiffige poenger og avslutninger - en kunst i seg selv, som jeg synes mye godt har forsvunnet ut fra samtidsnovelle-kunsten. Mange av novellene egner seg godt for flere gjennomlyttinger, fordi man da opplever flere lag i dem. 

Den novellen som utvilsomt gjorde sterkest inntrykk på meg var den om Birger Sanda. Han er blitt gammel og litt skranten med årene, men har tviholdt på sin selvstendighet langt ute i ødemarken dit bussen kommer en gang i uka. Så utsettes han for en storm som ødelegger ytterdøra hans, og han er besatt på å få denne døra reparert slik at han kan fortsette tilværelsen slik han er vant til. Det viser seg å bli alt annet enn enkelt. Menneskene rundt ham er bekymret - særlig fordi det stadig faller ned steiner fra fjellet bak huset. Den siste - en kjempestein - ligger bare 30 meter unna ... 

Novellene inneholder magiske møter mellom mennesker, som da gutten i novellen "Tegningene" har tegnet alle plageåndene sine og sett egenskaper i dem som de ikke en gang var klar over selv. Slik tegnes et bilde av en gutt som på ingen måte er et offer, men det stikk motsatte: det er han - ikke de andre - som har kontrollen. 

Ingen bør - etter å ha lest disse novellene - være i tvil om at Roy Jacobsen også er en forfatter som kan grave dypt i menneskesinnene. "Det kan komme noen" er en interessant novellesamling som åpner opp for flere perspektiver i ulike mellommenneskelige relasjonelle samspill. 

Utgitt første gang: 1989 
Denne lydboka er innspilt: 2010
Forlag: Cappelen Damm
Opplest: Eilif Armand 
Spilletid: 6t 6 min.
Lydboka har jeg lånt på biblioteket

Doris Lessing: "Til værelse nitten"

Om viktigheten av ikke å miste seg selv i ekteskapet

Doris Lessing (f. 1919 d. 2013) var en britisk forfatter som i 2007 ble belønnet med Nobelprisen i litteratur. I følge Wikipedia var hun da den ellevte kvinnen og den eldste personen som så langt hadde mottatt denne prisen. 

Doris Lessing bodde deler av sitt liv i Sør-Rhodesia, og en del av hennes forfatterskap bærer preg av dette. Bl.a. er handlingen i "Det synger i gresset" lagt til Zimbabwe (tidligere Sør-Rhodesia) og "Den gyldne notatbok" er også preget av Afrika og kolonitiden. Førstnevnte handlet om raseforholdene i Afrika, og provoserte voldsomt fordi den handlet om et forhold mellom en hvit kvinne og en svart mann, en helt uhørt sak i 1950-årene. 

Dorris Lessing har for øvrig en enorm produksjon av romaner, noveller m.m. bak seg. Jeg viser til hennes bibliografi som er listet opp på den tidligere nevnte Wikipedia-nettsiden. 

"Minst én generasjon kvinner står i gjeld til henne. Ingen annen forfatter, Simone de Beavoir medregnet, har så bredt og dypt preget kvinnesynet i siste halvdel av det 20. århundre. Også i omfang ruver forfatterskapet, i flere genre; romaner, noveller, reisebøker. selvbiografiske arbeider, essay; det kan noteres at det aller meste er oversatt til norsk. "Til værelse nitten" er valgt ikke bare fordi det er en storartet novelle - kanskje Lessings beste og utvilsomt hennes mørkeste - men også fordi den avdekker at hennes holdning i kvinnekampen er mer kompleks enn kampen for dens menige i felt. Til denne dag hevder mange at debutromanen er hennes kunstnerisk mest vellykkede; spør man hvilken bok som fikk det kraftigste nedslag i samtiden, må svaret bli Den gyldne notatbok, mens hennes ærgjerrigste prosjekt er den flerbinds sagaen om Martha Quest. 

Med velgjørende selvironi betegnet Det svenske akademis sekretær nobelprisen til Doris Lessing som "Den best forberedte i prisens historie". Hun kunne ha fått den for ti år siden, for tyve år siden, for tredve år siden, og ingen lesekyndig person ville ha kunnet hevde at den kom ufortjent." (side 550 i novellesamlingen Karavane). 

I "501 store forfattere" kan man lese at Doris Lessing manglet formell utdannelse, uten at dette hindret henne i å skrive. Hun var selvlært og en sterk tilhenger av den frie tanke. Novellen "Til værelse nitten" anses blant hennes mest sentrale verk, og den utkom i 1978. 

"Denne historien handler om, tror jeg, hvordan forstand kan svikte: Rawlings´ekteskap var bygget på forstand.

De var eldre da de giftet seg enn de fleste av sine gifte venner; i slutten av tyveårene. Begge hadde hatt en del forhold, snarere søte enn bitre; og da de ble forelsket - for det ble de - hadde de kjent hverandre en stund. De spøkte med at de hadde spart hverandre til de mente alvor. Det at de hadde ventet så lenge (men ikke for lenge) med dette alvoret, tok de som et bevis på sin dømmekraft. Svært mange av deres venner hadde giftet seg unge, og angret antageligvis nå (mente Rawlings) på alt de hadde gått glipp av, mens andre, fremdeles ugifte, forekom dem å være åndsforlatte, ridd av tvil og disponert for å inngå desperate og romantiske ekteskap." (side 551)

Gjennom denne innledningen er rammen for historien på mange måter gitt. Vi møter et ektepar som føler at de gjør alt så riktig, så mye riktigere enn de fleste andre, og at det meste dermed ligger til rette for et svært vellykket ekteskap. Han - Matthew - fortsetter i sin jobb som redaksjonssekretær i en stor London-avis - en jobb han elsker og som også gjør ham i stand til å forsørge den familien de er i ferd med danne. Hun - Susan - slutter i sin jobb for å ta seg av barna - de to som etter hvert kommer. Paret holder seg med en husholdelske som forestår alt det praktiske, så nær som matlagingen. Den tar nemlig Susan seg av selv. 

De første årene blomstrer ekteskapet, før det umerkelig og meget gradvis forvandles til et fengsel for Susan. Dette blir særlig merkbart etter at barna begynner på skolen, og Susan plutselig får en hel masse frihet - frihet hun ikke er i stand til å benytte, fordi hun har løpt rundt som en strikkball i alle de foregående årene, uten tanke for seg selv og sine egne behov. Følelsen av aldri å være alene i det store, nydelige huset, følelsen av at mannen er der uten egentlig å være skikkelig til stede mentalt ... Så kommer den første utroskapstilståelsen fra hans side. Susan rasjonaliserer det hele bort, men nå begynner for alvor nedturen for ekteparet. Ingen skjønner helt hva som skjer, fordi de fornuftsmessig jo har alt som skal til for å være de lykkeligste blant de lykkelige ... 

Susan begynner å lengte etter et sted hun kan flykte til - et eget rom. Parallellene til Virginia Woolfs "Et eget rom" ble underveis meget slående, skjønt der stoppet også all likhet. For mens Virginia Woolf ønsket seg et eget rom som forløsning for sin kreativitet, ønsker Susan seg et eget rom der ingen kan nå henne med alle sine krav, et sted der hun kan være bare seg selv, der hun kan fristilles fra hele det livet og den tilværelsen hun og ektemannen så møysommelig har skapt sammen opp gjennom årene. En tilværelse der hun på mange måter er overflødiggjort, og ikke lenger trengs. For fornuftsmessig vet hun hvor latterlig det er å bygge sin lykke og meningen med tilværelsen gjennom barna, og likeledes vet hun at hun ikke kan legge ansvaret for sin egen lykke på mannen. Spørsmålet er bare: hva blir igjen når hun har rasjonalisert bort alt det som livet inneholder, og som følger sin egen logikk og ikke kan forstås på annen måte enn gjennom følelsene, det irrasjonelle? Svært lite, skal det vise seg. Hadde hun bare hatt et eget rom - et sted bare for seg selv - helt fra starten av, er det godt mulig at det meste hadde vært annerledes. I stedet dukker det opp en frihet hun ganske enkelt ikke er i stand til å benytte seg av, og som utelukkende fyller henne med tomhet. 

Ekteparet hyrer inn en au pair, og etter å ha benyttet et eget rom i huset, som viser seg ikke å fungere (fordi ingen klarer å respektere grensene hennes likevel), begynner Susan å reise hjemmefra hver dag. Hun leier et rom - værelse nitten - på et hotell i den absolutt nedre delen av skalaen hva gjelder komfort - og der sitter hun hele dagen i en stol og gjør ingenting, inntil hun finner det for godt å reise hjem igjen. Ingen vet hvor hun er, og det er nettopp dette som er så livgivende for henne. Inntil hun skjønner at mannen har hyret inn en privatdetektiv for å finne ut om hun har en elsker ... Da forsvinner hele motivasjonen for å reise av sted på dagtid. En dag får han henne - mot all fornuft - til å innrømme at hun har en elsker, hvorpå han lettet tilstår at også han har en elskerinne ... Han ønsker at de fire skal danne et "firspann". For Susan blir det hele helt uløselig, fordi hun jo ikke har noen elsker å fremvise. Dermed tvinges hun inn i et dilemma som får helt fatale konsekvenser for henne ... 

"Til værelse nitten" er en av de mest bemerkelsesverdige novellene jeg har lest. Den rommer mange lag, og er meget depressiv i formen. Vi introduseres for et tilsynelatende vellykket ektepar som har alle forutsetninger for å lykkes med sitt samliv. Men så glemmer de underveis det jeg vil kalle faktor x i forholdet sitt - selve limet mellom to mennesker som elsker hverandre; den gjensidige tilliten, den nødvendige og ubegrensede troen på hverandres og løftene om evig troskap - det som skal medvirke til at alle hverdagens trivialiteter, som de flestes liv er fylt til randen av, skal ha noen overordnet mening. Uten dette mister det meste sin mening, og akkurat dette er det som rammer ekteparet Rawlings. 

De - i alle fall gjør Matthew det - mister av synet det som skal bidra til veksten i forhold deres, og utroskapens gift kommer mellom dem. For Matthew spiller det kanskje ikke all verdens rolle når alt kommer til alt, for han får jo på mange måter "full pakke" uansett, men for Susan, som i altfor stor grad har gitt opp sitt eget for å fullbyrde drømmen om den perfekte familie, får mannens utroskap helt fatale konsekvenser. Hun fallerer, hun blir deprimert, hun jakter desperat på noe som kan bringe henne tilbake - men hun mislykkes i sin jakt på meningen med tilværelsen. Hun leter etter noe ytre i stedet for noe indre, og dermed vokser tomheten inni henne til det til slutt ikke er noen mening i noe som helst. Og da er det ingen vei utenom; hun tar sitt eget liv ... Et sørgelig endeligt, men kanskje mest av alt et symbol på den prisen Doris Lessing mente at kvinner betaler dersom de ikke tar vare på sitt eget fra første stund i det ekteskapelige samliv. 

Dette er en novelle som garantert inneholder flere lag enn dem jeg har tatt med her. Dersom det er andre som har noen oppfatninger av denne novellen spesielt eller Doris Lessing og hennes forfatterskap generelt, er dette svært velkomment i kommentarfeltet! 

Utgitt: 1978 
Novellen inngikk i novellesamlingen "Stories"
Oversatt av Mona Lange
Novellen inngår i novellesamlingen "Karavane", utgitt av Bokklubben
Antall sider: 28 sider

Doris Lessing (Foto: Eamonn McCabe)

Phil Klay: "Hjemkomst"

En bok som er spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen

Phil Klay er selv tidligere amerikansk marinesoldat, og har tjenestegjort i Irak i 2007-2008. Han har publisert tekster i flere tidsskrift, bl.a. Granta. (Kilde: Bokas smussomslag)

"Hjemkomst" er en novellesamling som inneholder 12 noveller/historier. Felles for samtlige er at de handler om krig. Krig mot Saddam, krig mot terror, krig mot al-Qaida, krig mot muslimer, krig "mot de onde" osv. USA har sånn sett en rikholdig historie om krig som foregår alle andre steder enn i deres eget hjemland, og det er tilstrekkelig å nevne Korea-krigen, Vietnam-krigen, Irak-krigen, Afghanistan-krigen ... 

Jeg kan videre lese på bokas smussomslag at "Hjemkomst" fikk stor oppmerksomhet da den utkom tidligere i år. "Det er en brutalt ærlig og rørende bok som tar leseren med til fronten i Irak og Afghanistan og viser oss hva som skjedde her, og med soldatene som kom hjem. Karakterene i disse sterke fortellingene strever med å skape mening i et kaos og en hverdag preget av brutalitet og håp, skyld og frykt, hjelpeløshet og kampen for å overleve. I kampsonen ved fronten lengter de vekk, men den vanskeligste kampen kjemper de når de kommer hjem." Boka er allerede spådd å bli en klassiker i krigslitteraturen, fordi forfatteren har et kraftfullt, militærteknisk språk og en levende muntlighet, samtidig som språket hans klarer "å bære karakterenes smerte gjennom en foruroligende dialog og en bekmørk galgenhumor".

Hva er egentlig krig? Og er krigen f.eks. i Irak sammenlignbar med all annen mer "tradisjonell" krig? I novellen "Rapport etter kamp" forsøker jeg-personen å oppsummere dette slik (side 48-49):

"En eller annen sa at kamp er 99 prosent ren kjedsomhet og én prosent ren skrekk. Vedkommende hadde ikke vært militærpoliti i Irak. På veiene var jeg redd hele tiden. Kanskje ikke ren skrekk. Den er forbeholdt veibombene som faktisk eksploderer. Med en slags lavskalaskrekk som blander seg med kjedsomheten. Så det er 50 prosent kjedsomhet og 49 prosent vanlig skrekk, som er den generelle følelsen av at du kan dø når som helst, og at alle i landet vil drepe deg. Så følger naturligvis den ene prosenten med ren skrekk, når hjertet hamrer vilt og synet skjerpes og hendene blir hvite og kroppen dirrer. Du kan ikke tenke. Du er bare et dyr som gjør det du er opplært til. Og så vender du tilbake til den vanlige skrekken, og du blir menneske igjen, og du begynner å tenke."

Uten at forfatteren på noe vis forsøker å forsvare invasjonen verken i Irak eller Afghanistan, prøver han å tegne et bilde av en krig, der skrekkscenarioet gjør noe med menneskene på begge sider av konflikten. Han får også frem situasjonen til de svakeste i samfunnet, nemlig kvinnene og barna. Etablering av en helsestasjon for kvinner er blant de mer heroiske handlingene som beskrives. Og det antydes mer enn en gang at det er en direkte sammenheng mellom ekstremisme og kvinneundertrykkelse. I en krig med mange ofre innebærer det å bli voldtatt for en kvinne at hun nødvendigvis må møte en ublid skjebne; siden hun allerede er ødelagt og ikke kan giftes bort. Da står "valget" mellom å bli solgt til et bordell eller å bli drept ... 

I novellen "Bønn i smelteovnen" møter vi en soldat med samvittighetskvaler. Hva gjør man når man blir vitne til forhold som kan karakteriseres som krigsforbrytelser? At slikt foregår i en krig mellom to steile fronter hvor begge hater hverandre intenst og vil drepe ved første og beste anledning som byr seg, burde for øvrig ikke overraske noen. Det skjer i alle kriger. 

"Til slutt snakket jeg med feltpresten i regimentet, en presbyteriansk prest med et klokt hode. Han sa at om jeg virkelig ville irritere vettet av folk, burde jeg skrive om bekymringene mine i en e-post og sende den til de impliserte partene, slik at det var offisielt registrert i tilfelle noe gikk galt. 

"Det er mer sannsynlig at de blir med på redd-ditt-eget-skinn-leken hvis det står i en e-post." 

Jeg sendte en e-post til obsersten, til Boden, til Haupert, til og med til legene ved Combat Stress. Ingen svarte." (side 158)

I et system som ikke håndterte denne type varsling, er det kanskje ikke til å undres over all misnøyen som tøt ut overalt der det ikke burde ha vært, som på YouTube, i sosiale medier osv. i tiden etter - signaler som ødela et hvert tilløp til tro på amerikanernes edle motiver ved hele krigs-incentivet, kanskje spesielt i Irak ... Da ble det også vanskelig ikke å tro selv de som faktisk overdrev, bare for å oppleve noen øyeblikks oppmerksomhet og berømmelse. 

"Den ene gangen vi snakket om Vintersoldat, omtalte han Newberry med intenst hat. "Poenget er ikke om det skjedde eller ei. Noe av faenskapet som skjedde, snakker man bare ikke om. Vi befant oss på et sted som var fullstendig annerledes enn alt disse hippiene i salen kunne forestille seg. Alle idiotene som tror de er så gode fordi de aldri har måttet gå i en gate i Ramadi og veie sitt eget liv opp mot livet til dem som skyter mot dem fra bygningene. Du kan ikke beskrive det for folk som ikke har vært der, du kan knapt huske hvordan det var selv, for det virker så meningsløst. Og å late som om noen kan leve og kjempe i den dritten i månedsvis uten å bli gal, vel, det er det som virkelig er galskap. Og så går Alex og oppfører seg som den store helten og forteller alle hvor onde vi var. Vi var ikke onde. Jeg ville skyte hver eneste iraker jeg så, hver eneste dag. Men jeg gjorde det aldri. Han kan dra til helvete." (side 174) 

Dobbeltheten, det schizofrene i situasjonen, hva den konstante frykten gjør med folk - dette får Phil Klay så ettertrykkelig frem i sine noveller, uten at jeg ble sittende igjen med følelsen av at han forsvarer det som skjedde. I noen av novellene gis jeg-personene endog rollen som motstander av hele krigen, motstander av Bush og hele sentraladministrasjonen som styrte USA på den tiden kampene fant sted. Bildet er med andre ord svært sammensatt, og dette får han frem gjennom det lappeteppet novellene hans representerer, som en del av et større hele. 

De siste novellene i boka handler om å komme hjem som krigsveteran. Myten om hva det vil si å være en krigsveteran tas effektivt ned i novellen "Psykologiske operasjoner". 

"I Irak lærte jeg hovedsaklig at ja, selv tøffe menn pisser på seg når situasjonen blir skremmende nok, og nei, det er ikke behagelig å bli skutt mot, ellers takk, men bortsett fra det følte jeg at det eneste fortrinnet mitt overfor disse ungdommene var vissheten om hvor ondskapsfulle og grusomme menneskene er." (side 179)

Og videre på side 215:

"Det rareste med å være veteran, i hvertfall for meg, er at du føler deg bedre enn folk flest. Du risikerte livet for noe som er større enn deg selv. Hvor mange kan si det samme? Du valgte å tjene landet. Kanskje du ikke forsto amerikansk utenrikspolitikk, eller hvorfor vi var i krig. Kanskje du aldri vil forstå det. Men det spiller ingen rolle. Du rakte armen i været og sa: Jeg er villig til å dø for disse ubetydelig sivilistene.

Men samtidig føler du deg på en måte mindre verdt. Det som skjedde, det jeg var en del av var kanskje det rette. Vi kjempet mot svært onde mennesker. Men det var stygt likevel." 

Alle krigsveteraner led ikke av posttraumatisk stresslidelse, selv om en hel del av dem gjorde det. På en måte var det bare det som gjaldt - enten var man krigstraumatisert eller man kom hjem som ekte helter. Noen mellomting var ikke noe verdt, og det var heller ikke noe heroisk over å ha kjørt på en veibombe (for øvrig den vanligste dødsårsaken for dem som tjenestegjorde spesielt i Afghanistan). For noen betydde det å være krigstraumatisert sympatipoeng i omgang med damer - for andre var og ble dette et hinder for å komme i gang med et verdig og normalt liv noen gang. Alkoholmisbruk, ja, rusmisbruk i det hele tatt, ble "redningen" for mange - utenom dem som ganske enkelt tok sine egne liv fordi det ikke var mulig å finne noen mening med noe som helst lenger ... 

Og helt til slutt i novellen "Så framt det ikke er et surklende hull i brystet":

"Irak," sier jeg i stedet. "Hva tror du? Vant vi?"

"Eh ... vi klarte oss greit," sier han og ser på skjermen med krigsvideoer og en tegnet blekksprut ... (side 285)

"Hjemkomst" inneholder sterke noveller om to kriger eller invasjoner som vi alle har et forhold til. Mange myter har oppstått i ettertid, og nettopp derfor synes jeg det er ekstraordinært interessant å lese det jeg kommer over av kvalitetslitteratur om emnet. Dette er definitivt en av bøkene som det er vel verdt å få med seg! Det er ikke ofte jeg plasserer bøker i forhold til lesernes kjønn, men akkurat denne boka tror jeg spesielt menn vil like å lese. 

Jeg vil anbefale potensielle lesere av denne boka å starte med å lese intervjuet av forfatteren i en artikkel på NRKs nettsider datert 17.05.2014. Her uttaler forfatteren seg om hva som gjorde at han valgte å skrive denne boka, som altså inneholder 12 soldaters historier. Det er ikke et pent bilde han tegner av de amerikanske soldatene, og derfor trodde han at boka skulle få mer negativ respons. Det har den overraskende nok ikke fått. Tvert i mot er det mange veteraner som opplever mye gjenkjennelse, og som føler at Phil Klay i boka forteller noe av det de selv ikke har klart å formidle til sine nærmeste. Spesielt det å komme tilbake til USA etter å ha tjenestegjort i utlandet, var vanskelig - særlig fordi den jevne amerikaner ikke var interessert i krigen lenger, ja, knapt følte at landet i det hele tatt befant seg i krig ... Kontrasten mellom det krigsveteranene hadde opplevd og det hjemlige livet ble for stort til at de hjemme kunne fatte hva de hadde vært med på, og dessuten var det ikke alt som var mulig å formidle uten fare for å vekke alvorlig bestyrtelse hos dem som selv ikke hadde deltatt i krigen. Selv ønsker forfatteren seg en større offentlig diskusjon rundt situasjonen i Irak og Afghanistan i forhold til det som har skjedd etterpå. 

Slike bøker som dette trenger vi for å bli klokere i forhold til vår nære historie og nåtid - ikke minst der Vesten velger å intervenere i konfliktfylte land når man på forhånd ikke har satt seg tilstrekkelig inn i kulturen og vilkårene folkene lever under. Akkurat dét er dessverre mer regelen enn unntaket ... Å tro at Vesten og våre verdier blir tatt i mot med åpne armer rundt omkring i verden, er ikke bare naivt - det er dumskap. Å tro at det er noe overjordisk heroisk over å delta i en krig er like så ... 

Måtte denne boka bli lest av riktig mange, og måtte den bli en viktig spore til debatt om konflikter ala Irak og Afghanistan!

Utgitt: 2014 
Originaltittel: Redeployment
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Halvor Kristiansen
Antall sider: 304
Boka har jeg kjøpt selv

Phil Klay (Foto: Jacques Hvistendahl)

Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - 17.05.2014 - Irak-soldat utgir bok om å komme hjem - Jeg hadde ventet mer negativ respons, for jeg gir ikke noe pent bilde av de amerikanske soldatene, sier Phil Klay om boken "Hjemkomst"
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 09.05.2014 - Krigen skildres best gjennom diktningen